Ønsketenkningens endelikt

18
meninger
Onsdag 4. november 2015
KLASSEKAMPEN
Kronikk:
Maks 5000 tegn inkludert mellomrom.
Legg ved portrettfoto.
kronikk
&debatt
debatt:
Innlegg: 3000 tegn inkludert mellomrom.
Replikk/kortinnlegg: 1000 – 2000 tegn.
E-post: debatt@klassekampen.no
Redaksjonen forbeholder seg retten til å
forkorte innlegg.
Tollef Mjaugedal
tollefm@klassekampen.no
Kronikk- og debattredaktør
Carline Tromp
carlinet@klassekampen.no
Redaksjonssekretær
Ingrid Grønli Åm
ingridga@klassekampen.no
Redaksjonssekretær
Klassekampen honorerer normalt ikke innsendt stoff. Innsenderens e-postadresse blir trykt med mindre innsenderen reserverer seg mot dette.
Flyktningkrisen i Europa må tvinge fram en mer konsekven
klimaversting: Rødt kjøtt.
Kutt må til
Ønsketenkning
Kronikk
Kjøtt
Helge Lurås
Økobonde Øyvind Hansen
mener i Klassekampen 31.
oktober at Framtiden i våre
hender er motstandere av
kjøttproduksjon. Han tar
feil: Vi tar til orde for en
reduksjon i kjøttkonsum
og -produksjon av hensyn
til miljøet. Vi er enige med
Hansen i at en større andel
av kjøttproduksjonen bør
være økologisk i framtiden,
blant annet på grunn av
knappe fosforressurser.
Men hans øvrige påstander
er dessverre lite holdbare.
Det er en drøy påstand at
metanutslippene fra
dagens drøvtyggende
husdyr, som utgjør et antall
på halvannen milliard på
globalt nivå, er en del av et
«naturlig» kretsløp. Kyr og
andre drøvtyggere omdanner karbonet i gras og fôr
til metan, som er en 23
ganger sterkere klimagass
enn CO2. Derfor bidrar
både økologiske og ikkeøkologiske kyr til økte
klimagassutslipp. Dagens
produksjon av animalske
produkter står for like høye
klimautslipp som all
verdens transport til
sammen, størstedelen av
dette er metanutslipp. Å se
bort fra denne effekten er
som å se bort fra klima­
vitenskapen.
Norsk utenriks- og sikkerhets-
Arild Hermstad
Vi vil ha redusert kjøttfor-
bruk og -produksjon, både
av klimahensyn og av
hensyn til andre miljøbelastninger som avskoging,
forurensning og forbruk av
ferskvann.
Samtidig tar vi utgangspunkt i at det sannsynligvis vil kunne være bærekraftig med kjøttproduksjon på et lavere nivå,
forutsatt at den drives mer
økologisk enn i dag.
Arild Hermstad,
leder i Framtiden i våre hender
arild@framtiden.no
politikk opplever en rystelse.
Den fundamentale trygg­
heten, som inntil nylig gjorde
at man med USA i ryggen
kunne peke nese til Russland
og prioritere tilstedeværelsen
av fem hundre soldater i
Faryab, er erstattet av en
potensielt samfunnsomveltende migrasjon. I
det klassiske og
nylige sikkerhetspolitiske paradigmet var truslene
noe eller noen man
med selvrespekten
i noenlunde
behold kunne
drepe eller
ødelegge. Slik blir
det neppe i
framtiden.
Bølgene av
mennesker inn i Europa viser
i hvilken grad ønsketenking,
idealistiske illusjoner og
konstruerte vennskaps- og
fiendebilder har preget norsk
og vestlig meningsdannelse
etter den kalde krigen.
Statsfallitt, borgerkrig og
lidelse ble forstått som
organisatoriske problemer
som kunne løses, med hjelp
av vestlige soldater og
bistandsfolk. Men i dag, etter
fadesene i Irak og Afghanistan og med Vestens generelle
nedgang som bakteppe, har
troen på det eksporterbare
stemmeseddeldemokratiet
brutt sammen.
og til dels symbolske politikkfelt. Norske politikere slapp
unna med å definere Nato
som en «grunnplanke», uten
at særlig mange spurte
hvorfor, eller hvem som var
fienden, eller om fienden – i
form av Russland – strengt
tatt ikke i hovedsak var en
konsekvens av Natos egen
ekspansjon. En rekke argumenter ble fremsatt for
hvorfor Norge skulle sende
soldater til Afghanistan eller
at bomber skulle slippes over
Libya. Jeg tør påstå at få, om
noen, så for seg at Norge
skulle merke konsekvensene
av dette på annet enn
«forholdet til USA»,
eller for eksistensgrunnlaget for Nato
og FN («vi stiller
opp!»).
Det er en
ny tid for
realister.
Dermed står vi igjen uten det
virkemiddelet som siden
1990-tallet gjorde en fortsatt
bekjennelse til framskrittet
og optimismen mulig. De
humanitære intervensjoners
tid er forbi, og symptomatisk
nok kuttes bistandsbudsjettene.
Det er mange trender som
nå sammenfaller og som
tydeliggjør seg i migrasjon.
Utenriks- og sikkerhetspolitikk var inntil nylig abstrakte
Nå har Europas
grenser smuldret opp
i løpet av noen uker.
Folk går gjennom
kontinentet uten
pass og papirer, og
blir geleidet gjennom
transittlandene til de kommer
dit de vil. Håpløsheten og
maktesløsheten har demret
for oss i den rike verden, og
ikke minst for dem som
forlater sine hjemsteder.
Mange millioner mennesker
vil med god grunn oppfatte
det slik at de og deres etterkommere vil få det bedre ved
å skaffe seg permanent rot i et
nordeuropeisk land enn ved å
bli der de er. Sjansene for å
lykkes – både for å overleve
turen og få opphold – er så
store at folk er villige til å
bruke alle sparepengene sine
på forsøket.
Fra Afghanistan koster det
minimum 30.000 kroner å
komme til Europa, de fleste
betaler opp mot 80.000 for en
noe mer behagelig tur. De
aller mest velstående kan
kjøpe et Schengen-visum
gjennom korrupte europeiske
byråkrater for rundt 200.000
kroner, for deretter å søke
asyl etter ankomst på et fly.
Rask forbedring i hjemlandene er usannsynlig, og det er
bare en innskrenkning av
oppholdsutsiktene eller økt
risiko og ubehag ved reisen,
som kan endre migrantenes
insentiver til å dra. Hvis det er
stor sannsynlighet for at man
lider underveis og i tillegg
kaster bort reisepengene og
blir sendt i retur, vil færre
sette på marsj. Det er denne
brutale realiteten som krasjer
så spektakulært mot medmenneskelighet, omsorg og
formelle konvensjoner. Noe
må gi etter i den situasjonen
som har oppstått, og det er
alles demokratiske ansvar å
erkjenne hva som står på spill.
Det er kampen både mot og
med en beinhard realpolitikk
som er konturene av utenriks- og sikkerhetspolitikken
de neste årene – langt fra den
ekspansive og USA-orienterte
idealismen og Russland-fobien som inntil nylig dominerte
i vårt land. Hvert eneste trekk
vi gjør langs en «verdiakse»
vil få konsekvenser for den
samtidige politikken med å
innskrenke innvandringen og
begrense migrasjonen. I den
grad vi kritiserer andre land
for deres menneskerettspolitikk, legitimerer vi samtidig
folks søknader om beskyttelse. De landene som har den
høyeste moralske standarden,
sitter igjen med svarteper og
de fleste asylsøkerne.
Geografi blir også en viktigere
faktor. Når det gjelder
meninger
Overhørt
Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet
som en mare.
Sylvi Listhaug til NRK
Jeg har nettopp tatt kontakt med
min arbeidsgiver og bedt om en
etikkbonus på 1,7 mill, basert på en
«holistisk vurdering av bærekraftige
resultater» og etterlevelse av
Bergen kommunes retningslinjer.
Pål Norheim om bonusen til
Telenor-sjef Svein Aaser,
på Facebook
Det blir ofte kampanjejournalistikk.
Vi har sett det i høst med flyktningene. For kjønn ser vi det hver 8.
mars.
Kjetil Rolness om ukritiske
journalister, til journalisten.no
Ros fra damer er rubler. Mennenes
anerkjennelse: dollar.
Harald Eia på NRK Ytring
Hvis denne homososialiseringen er
en dypt bevart hemmelighet blant
menn, kan jeg avsløre at kvinner har
kjent til den en stund. Selv Maria
Magdalena skjønte at Jesus var mer
opptatt av Judas.
Marie Simonsen svarer Eia, i
Dagbladet
Onsdag 4. november 2015
19
Den nye
Hulken
D a g e n s Løvå s
KLASSEKAMPEN
Mer debatT neste side
»
sorientert utenriks- og sikkerhetspolitikk.
gens endelikt
hadde ikke noe valg: President Anibal Cavaco Silva ba
statsminister Pedro Passos Coelho forme ny regjering.
Foto: Rafael Marchante, Reuters/NTB scanpix
Ingenting å
skrive hjem om
Portugal
Eduardo da Silva
Altså ingen koalisjon på
venstre side – snarere en
ideologisk kollisjon.
Valgresultatet ble et neder-
lag for sosialistpartiet. I
ettertid har statsministersist lørdag inneholdt, som
kandidat Antonio Costa
vanlig, en liten quiz. I
forsøkt å forhandle med de
to andre partiene på venstreavdeling for politikk ble
sida. Men frem til nå har vi
man spurt: «I hvilket land,
som nylig avholdt valg,
ikke sett noe konkret
mener presidenten at
regjeringsprogram. Det er
venstresida er uegnet til å
også mange i sosialistpartiet
som tar avstand fra Costas.
styre landet og har derfor
Presidenten hadde ikke
bedt et borgerlig parti styre
skuta?» Svaret får vi vite
noe valg. Han utpekte
skal være Portugal.
valgvinneren, statsminister
Jeg antar at quizen bygger Pedro Passos Coelho, til å
på fortellingen Paul Bjerke
danne ny regjering. Hvorserverte i sin
vidt han blir
Portugals sittende eller
spalte 29.
oktober. Her
ikke, er opp til
demospør han
krati lever parlamentet.
retorisk om
Hvis regjerinhvorfor norske i beste velgående.
gen blir felt, vil
nok Costa
medier ikke
har reagert med fordømmel- forsøke å danne regjering.
ser etter parlamentsvalget 4. Men det er få som tror at
oktober.
Costa vil klare å styre med
en så svak posisjon.
Hva er grunnen til Bjerkes
indignasjon? Jo, presidenAt president Anibal Cavaco
ten ignorerte valgresultatet
Silva gjorde det han måtte
og nektet å utpeke en
gjøre, bekreftes av at de to
statsminister fra koalisjonen presidentkandidatene Maria
av sosialdemokrater,
de Belém og Sampaio da
kommunister og «den
Novoa, begge tilknyttet
sosialistpartiet, støtter ham.
Syriza-aktige VenstreblokHan gjorde det en president
ken». Men Bjerke vet rett og
i et demokratisk land bør
slett ikke hva han skriver
om.
gjøre: følge grunnloven og
Det var valgforbundet av
lytte til velgernes vilje.
regjeringspartiene – PSD og
Så kjære Bjerke: Grunnen
til at mediene og politikerne
CDS – som vant valget. De
i Norge ikke brukte så mye
mistet riktignok flertallet i
tid på saken, var at det ikke
parlamentet, men gikk
var noe å skrive om. Portuseirende ut av valgkampen.
gals demokrati lever i beste
Det er også verdt å huske at
kommunistene under
velgående.
valgkampen gjorde det klart
Eduardo Silva,
at det var uaktuelt å støtte
portugisisk velger
sosialistpartiets kandidat.
eduardo.dasilva@tromso.kommune.no
Klassekampens bokmagasin
Exit idealisme: Norsk utenrikspolitikk vil trolig bry seg mer om konsekvenser for tilstrømmingen av
migranter til Norge, skriver Helge Lurås. Her migranter ved grensa til Østerrike. Foto: Leonhard Foeger, REUTERS/NTB scanpix
migrasjon har USA og Europa
et helt ulikt trusselbilde, og
Nord-Europa må lede vei ut
av uføret selv. For å begrense
migrasjonen, kan disse
landene knapt velge å bli seg
selv mer lik, men må kopiere
atferd og nasjonalsjåvinisme
hos andre. Et av virkemidlene
mot migrasjon er returavtaler.
Men i fravær av Vestens
hegemoni, hvorfor skal
myndighetene i fattige land
akseptere det som blant deres
egne migrasjonssøkende
befolkninger vil være upopu-
lære returordninger og som
for dem også er en kilde til
utenlandsk kapital? Destinasjonslandenes forhandlingsposisjon svekkes i takt med
deres egen desperasjon, og
regelrett utpressing av
europeiske land med migranter som variabel, kan bli
resultatet.
Det er en ny tid ikke bare
for idealister, men også for
realister. «Hva vil man si i
Washington?» var spørsmålet
man i Utenriksdepartementet
som regel stilte seg rundt nye
initiativ både under og etter
den kalde krigen. Fremover
blir det trolig en overgang
mot: «Hva vil det ha å si for
tilstrømningen til Norge?»
Og for de to spørsmålene vil
man nok i økende grad
komme til ulike svar, blant
annet om vår østlige nabo,
Russland.
Helge Lurås,
forfatter av «Hva truer Norge nå?
Sikkerhetspolitiske selvbedrag
etter den kalde krigen»
helge.luras@strategiskanalyse.no