Last ned pdf-dokument

SAMISK IDENTITET
Er den ene mer samisk enn den andre?
ISAC ELLIOT
Superstjernen skapte rene
Bieber-tilstander i Sápmi
FELGEN ORKESTER
Tar opp arven etter 80-tallsheltene
og festbandet Sančuari
INNHOLD
5
6
8
11
12
13
14
15
16
Hva skjer, Sápmi?
Kult å være same
Sjøsamen
Reindriftssamen
Lulesamen
Nysamen
Jukselappen
Sørsamen
Hvem er egentlig samisk?
18 Portrettet:
Aslak Heika Hætta Bjørn
24 Det bortgjemte urfolket
27 Kronikk: Hjertespråket
28 Profil: Katarina Barruk
30 Samisk selvironi
32 Mote og stæsj
34 Backstage med Felgen
38 Ny samisk spillefilm
40
40
41
42
Konkurranse
¢SV
Musikkanmeldelser
Ung og samisk:
Når gamlingen liker meg
43 Hvem er Juonalaª I∫gá?
44 – Jeg elsker dere!
44
15
34
28
18
Kult å være same!
UNGDOMSMAGASINET ¥
Arbeidet med dette nummeret med samisk
identitet som tema er en del av Niels Ovllá Oskal
Dunfjells bachelorutdanning i medieproduksjon
ved UiT Norges arktiske universitet.
– Jeg ønsket kreative bilder til denne
reportasjen, og valgte derfor å bruke masker.
I skjul bak anonyme masker er vi alle like, mens
med ansiktet synlig er vi unike, sier Niels Ovllá.
¥ sendes gratis til elever f.o.m. åttende
årstrinn samt studenter i Norge som har
samisk som fag i utdanningen sin.
På forsiden: Ailo Kemi
Foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
2
PFU er et klageorgan opprettet av Norsk
Presseforbund. PFU behandler klager mot
pressen i presseetiske spørsmål (trykt presse,
nettpublikasjoner, radio og fjernsyn).
Adresse: Norsk Presseforbund, Rådhusgata 17,
Pb 46 Sentrum, 0101 Oslo, Tlf.: 22 40 50 40,
Fax: 22 40 50 55, E-post: pfu@presse.no
Redaktør:
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Tlf. +47 948 73 614
nuoraidmagasiidna@biegga.com
Utgiver:
Iđut AS, Ikkaldas, NO-9710 Indre Billefjord
Bestilling av Š:
Iđut, Ikkaldas, NO-9710 Indre Billefjord
Tlf. +47 78 46 47 49 Fax +47 78 46 47 67
idut@idut.no www.idut.no
Sametinget finansierer utgivelsen av ¥
gjennom tilskuddsordningen «Samiske medier».
Utgivelsen av den norske utgaven er finansiert
av Iπut AS.
ISSN 0804-5143
Grafisk arbeid:
KIO Grafisk as
3
Tredjeplass
Kult å være same!
DET ER EN stund siden det var knyttet
skam til det å være same. De seneste årene har en ny interesse for samisk identitet
vokst frem, men aldri før har det vært like
kult å være same som det er i dag! Vi ser
ungdommer som er stolte av sine samiske
forfedre og som med glede tar tilbake sin
samiske identitet.
I DEN ANLEDNING setter vi lys på samisk
identitet og ungdommers tilhørighet. I
dette nummeret prøver vi å finne ut av
hvem som egentlig har rett til å kalle seg
for same, den som har samisk blod i årene
eller den som føler seg samisk uten genetisk sett å være det? Er språkkunnskaper
grunnleggende? Kan hvem som helst bli
samisk uten å fylle disse kriteriene? Jon
Henrik Fjällgren for eksempel er reindriftsutøver, joiker og etter vår mening så samisk som det går an å bli, men han er adoptert fra Colombia og har ikke samisk blod
i årene. Dette er derfor en aktuell og viktig
problemstilling.
HVIS DU LESER dette er det en stor mulighet for at det er første gangen du forstår det som står i dette bladet. Det er
nemlig første gang ¥ også kommer ut på
norsk. Når vi først skulle gi ut ¥ på norsk,
passet det perfekt denne gangen. Det
finnes mange samiske ungdommer og
samer generelt som ikke snakker eller
forstår samisk, men den samiske identiteten kan til tross for dette stå like sterkt!
Denne utgaven er en del av bachelorutdanningen min i medieproduksjon ved
UiT Norges arktiske universitet, og det er
også bakgrunnen for at vi kunne utgi en
norsk versjon som pdf-blad. Dette vil ikke
bli en permanent ordning, men forhåpentligvis kan det motivere samiske ungdommer til å lære seg samisk og bli bedre kjent
med sin samiske identitet!
Foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Aina Lisa Wilks (23) fra Snåsa kom på
tredjeplass i klassen 160 cm bikini
fitness under fitness- og bodybuildingkonkurransen Oslo Grand Prix i
midten av april. Hun hadde ikke forventet å gjøre det så bra, blant annet
fordi hun har født to barn de siste
årene.
– Jeg har fått sprenge grensene
mine og prøvd mye jeg ikke har gjort
før. Det ble en veldig spesiell og morsom opplevelse, sier Aina Lisa til ¥.
– I tre år har jeg hatt bikini fitness
som mål, men jeg har jo fått barn i
mellomtiden. Jeg kommer helt klart
til å stille igjen. Mest sannsynlig blir
det til neste vår, hvis jeg da ikke finner ut at jeg skal kjøre på allerede til
høsten. Jeg vil ikke sette noen mål
om plasseringer, men ønsket mitt er
å utvikle meg til å bli bedre til neste
gang, uansett plassering, sier hun.
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Vant igjen
MMA-fighteren (mixed martial arts) Ole Johnny
Eriksen (27) slo i begynnelsen av mai den danske lettvektsmesteren Ömer Kavalaki i en såkalt
Cage Fight Live-kamp i Herning i Danmark. Han
har tidligere uttalt at denne sporten har hjulpet
han frem i livet etter kraftig mobbing i barneog ungdomsårene.
Foto: Bente Bjercke
HVA SKJER, SÁPMI?
Ny Youth
Caucus-leder
Ida Ristiinná Hætta Ophaug (24) ble under FNs årlige permante forum for urfolk valgt som leder i tre år for United
Nations Global Indigenous Youth Caucus
sammen med to andre, en plattform
der ungdommer fra hele verden møtes,
diskuterer og påvirker urfolksrelaterte
saker. Tuomas Aslak Juuso fra Karesuando i Finland gikk av som en av de tre
lederne.
DE FLESTE av sakene denne gang handler om identitet. Vi har blant annet snakket med samiske ungdommer fra ulike
områder og kategorisert dem som for eksempel «nysame», «caffè latte-same», reindriftssame osv. Ellers har vi også et urfolksperspektiv og har snakket med ainoer i
Japan. Hvis du ønsker den samiske utgaven av bladet, kan den bestilles via forlagets nettside: www.idut.no
Ungdom utenfor jobb og skole
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
4
Norge glimrer nederst på statistikken over ungdom som verken er i arbeid eller utdanning, viser en fersk undersøkelse fra EUs statistikkbyrå
og Statistisk sentralbyrå. 7 % av alle i aldersgruppen 15–29 år i Norge var verken i utdanning, ar-
beid eller opplæring i 2014. Dette tilsvarer likevel hele 71 000 ungdommer som står utenfor
systemet av ulike årsaker. I Sverige og Finland
er tallene henholdsvis 8 % og 11 %. Hellas troner statistikken med hele 29 %.
5
KULT
å være same!
Sjøsame. Reindriftssame. Bysame. Nysame.
Er den ene «mer» samisk enn den andre?
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
6
7
Sjøsamen
Samisk veiviser Yvonne-Marie Miniggio (24) har
zimbabwiske, italienske, franske, finske og norske
aner. Midt oppi alt dette er det samisk hun er, men
den tidligere fornorskingspolitikken har gjort det
vanskelig for henne å bli akseptert som det av alle.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
–A
v mine samiske venner blir jeg
akseptert som samisk og for
den jeg er, mens andre mener
at jeg ikke kan være så samisk, «du er jo så
mye mer enn det», bruker de å si. Mange
oppfatter meg nok heller som norsk, sier
Yvonne-Marie Miniggio.
Fornorskingen av samer som varte fra siste
del av 1800-tallet til slutten av 1960-tallet gikk
hardest utover de sjøsamiske områdene.
Yvonne-Marie fra Kvænangen i Nord-Troms
er et typisk eksempel på hva denne prosessen førte til.
UNDER FORNORSKINGSTIDA følte mange,
spesielt utenfor de samiske kjerneområdene,
skam over det å være samisk. En ny nasjonalfølelse vokste frem i takt med at Norge ble en
selvstendig stat, og norsk språk og kultur skulle dyrkes. Samisk og kvensk skulle utryddes.
Denne systematiske fornorskingspolitikken var vellykket på mange måter. Titusener
8
av samer er blitt frarøvet språket og sin samiske identitet, og mange av disse har også opplevd undertrykkelse og diskriminering både
under og etter denne perioden.
Yvonne-Maries mor var i ungdomsårene
da hun ble bevisst på sitt samiske opphav.
Dette til tross for at det i hele hennes liv, og
lenge før hun ble født, kom reindriftssamer
på besøk om sommeren. Dette var reindriftssamer som hadde gode relasjoner til familien,
og det skulle vise seg at noen av dem til og
med var i slekt med familien. Mora syntes
det var likheter mellom noen i hennes familie og noen av reindriftssamene, så hun spurte bestemora si om ikke de også var samiske.
– MAMMA HUSKER IKKE nøyaktig svaret
hun fikk, men det var såpass at hun aldri
spurte om det igjen. Bestemora hennes var
veldig nøye på det at de ikke var samisk. Hun
lot ikke mannen sin lære bort samisk til bar-
9
Reindriftssamen
’’
Jeg tror ikke at jeg hadde
følt meg som «mer» samisk den
dagen jeg lærer meg språket.
Yvonne-Marie Miniggio
na deres, og da mistet de språket, forklarer
Yvonne-Marie.
– Det er nok mange som fortsatt ikke helt ser
på mamma som samisk, men hun har alltid vært
veldig klar på at vi er samisk og det er noe vi
skal være stolt av. Jeg har ofte tenkt at hva om
mamma ikke hadde tatt tilbake sin samiske identitet. Hvordan ville livet mitt vært da? Jeg hadde
i hvert fall ikke vært samisk veiviser, smiler hun.
– Enten er man noe eller så er man det ikke.
Jeg synes ikke at man kan si at noen er mer
eller mindre samisk enn andre, eller at man er
litt ditt og litt datt. På et overfladisk nivå kan
man kanskje det, jeg kan for eksempel si at jeg
er litt fra Afrika på grunn av faren min og litt
fransk fordi min farmors familie er fra Frankrike,
men når jeg kjenner på min identitet og hvem
jeg er, så er det jo ikke det jeg egentlig er.
DETTE SKOLEÅRET har hun sammen med tre
andre jobbet som samisk veiviser og reist Norge
rundt for å holde foredrag om samer. De har
informert og fortalt at samer er som alle andre.
Helt forskjellige fra hverandre.
Sist høst feiret tiltaket 10 år. Målet er fortsatt
å øke ungdommers kunnskap om samer og få
bukt med stereotypier og fordommer.
– Jeg er blitt kalt for afrikasame på grunn av
faren min, og det var ikke hyggelig ment. Han
er fra Zimbabwe, og jeg er stolt over kulturen
hans og den tilhørigheten, men det betyr likevel ikke at jeg ser på meg selv som zimbabwisk.
Det er samisk jeg er, sier Yvonne-Marie.
FOR HENNE har det ikke noe å si om kun en
bestefar var same eller om alle i slektstreet var
det, om man kan språket eller ikke, eller om
man genetisk sett ikke er same. Det utgjør
ingen forskjell. Den ene er like mye samisk som
den andre. Etter hennes mening handler det
om følelser.
Hun vet likevel godt at språk er veldig viktig
for identiteten. Hun forstår selv en del nordsamisk, men snakker det ikke.
– Mamma prøver å få meg til å lære samisk.
Det er litt vanskelig, men jeg prøver så godt
jeg kan. Jeg har ikke gitt opp helt ennå, sier
hun.
10
’’
– Men jeg tror ikke at jeg hadde følt meg
som «mer» samisk den dagen jeg lærer meg
språket. Det hadde nok blitt enklere å kommunisere med andre, kanskje spesielt med den
eldre generasjonen som har samisk som morsmål og ikke snakker så godt norsk.
– NÅR SJØSAMISKE ungdommer som ikke kan
samisk prater sammen, er det ingen problemer. Det er først i møte med samiskspråklige
ungdommer det kan bli vanskelig. Som oftest
går det greit, men det kan være noen som blir
usikker når det prates samisk. Kanskje skjønner
de ikke hva som blir sagt og begynner å tenke
at det snakkes om dem, funderer hun.
Yvonne-Marie selv tenker ikke sånn. Hun prøver å plukke opp nye ord hele tiden og prøver
å lære. Hun synes språk er vakkert uansett om
man forstår det eller ikke.
– Folk skal kunne prate det språket som er
nærmest hjertet sitt.
Det har uansett ingenting å si for om man
er same eller ikke, synes hun.
Ailo Kemi (22) er fra Kautokeino, snakker nordsamisk og jobber
i reindrifta. For mange er han den stereotypiske samen.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
–R
eindrift, kofte, språket. Det første jeg kommer
på når du sier «samisk identitet» er nok mye
av det samme som vanlige nordmenn også
ville svart, sier Ailo.
Han er enebarn i en familie på tre. I oppveksten var det
egentlig ikke tvil om at Ailo skulle overta familiens reinflokk
og driftsenhet. Men det skjedde tidligere enn planlagt. Som
16-åring overtok han ansvaret da faren ble syk, samtidig
som han gikk reindriftslinja på Samisk videregående skole
og reindriftsskole i Kautokeino.
– Jeg fikk en del hjelp i starten av faren min og får fortsatt
det. Men det kan bli tungt til tider. Veldig tungt, innrømmer
Ailo.
FOR HAN er faren den typiske samen. Han vokste opp i en
tid da reindrifta fortsatt fulgte den tradisjonelle levemåten.
For Ailo er også reindrifta det han knytter tettest opp mot
det å være same.
– Tenker du noen ganger at du er «mer» samisk enn
andre?
– Jeg vet ikke riktig.
– Eller, jeg tenker nok sånn. Samtidig kan jeg ikke si at jeg
er det likevel. For meg er reindrifta bare en jobb. Den måten
å tenke på er veldig gammeldags og man kan jo ikke leve
i fortida, sier han.
– Man er egentlig ikke mindre samisk hvis man bare hadde
en oldeforelder som var samisk og selv oppfatter seg som
same, men jeg skjønner de som eventuelt måtte mene det
motsatte. For meg kan det derimot bli litt fremmed hvis jeg
må snakke norsk med andre samer. Jeg oppfatter ikke de
som samiske med det samme, selv om jeg vet at de er det.
REINDRIFTA er det som først og fremst definerer Ailos identitet. Han har vansker med å se for seg et liv utenfor den.
Selv om det alltid ikke er like enkelt.
– Jeg er ikke like stolt som før over å tilhøre reindrifta.
Uansett hvor man går er det kritikk å få. «De helvetes reinsdyrene er her!» «De tråkker ned enga og ødelegger!» «Reinsdyrene er overalt og bare til bry hele tiden!» Men når reinen
havner på matbordet er saken en helt annen, sier Ailo.
Det er likevel ikke hovedårsaken til at han har mistet noe
av motivasjonen. Moderniseringen av reindrifta har sine
konsekvenser. Arbeidsmengden er stor og utgiftene er
store, mens inntekten er liten for de fleste.
– Drivstoff er veldig dyrt. I tillegg skal man ha kjøretøyer
for ulike årstider. Det er mye som skal til for å holde hjulene
i gang. Jeg var så heldig at jeg kunne overta en hel flokk,
men det er beundringsverdig hvordan enkelte klarer å
bygge opp en flokk med kun noen få rein i starten. Det
krever pågangsmot.
– Jeg vet ikke om jeg kommer til å være i reindrifta for
alltid. Jeg tenker over det akkurat nå. Kanskje kunne jeg
blitt mekaniker eller noe sånt?
– Men jeg tror ikke jeg ville blitt «mindre» samisk av den
grunn. Jeg vil alltid vite hvor jeg begynte og hvor jeg egentlig tilhører.
11
Lulesamen
Tysfjerdingen og sametingspolitikeren Viktor Inge Paulsen (22)
føler seg bare som same og ikke norsk. Det gjør han selv om han
har vokst opp i Norge og har norsk som morsmål.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
–J
eg forstår om jeg provoserer noen med denne
påstanden. På en fest en gang diskuterte jeg
nettopp dette med lederen i FpU (Fremskrittspartiets Ungdom) i Tromsø. Vedkommende forsto ikke hvordan jeg kunne si noe sånt, og spurte også om hvorfor vi
snakker samisk når vi likevel kan norsk i Norge. Jeg måtte
stikke av for vi klarte ikke å komme overens, forteller Viktor
Inge.
DISSE ORDENE kommer fra en som flyttet til Halsnøy utenfor Bergen som seksåring og derfor mistet sitt lulesamiske
språk, han som tidligere følte seg bare norsk. Han var over
ti år da han kom tilbake til Tysfjord. Han har ikke tatt språket
sitt tilbake ennå, men den samiske identiteten har han tatt
tilbake.
– Jeg har opplevd hvordan det er å føle seg mindre samisk enn andre. Det er en ubehagelig følelse. Språkkunnskap
er viktig, men man kan ikke skape skiller mellom folk på
grunn av det. Jeg snakker ikke lulesamisk lenger, men jeg
forstår mye.
– Nå har jeg skjønt og har selv begynt å tenke at jeg er
12
like mye same som andre. Noen ganger slipper til og med
den tanken frem at jeg kanskje er mer same enn andre, spøker han.
VIKTOR INGE synes at det viktigste er å føle seg som same.
Det er det som først og fremst teller. Genetikk og riktig blod
i årene er ikke nødvendig etter hans mening.
– Jeg mener at alle som vil kan bli samer.
– Så hvis en 29-årig kroat kommer til Sápmi og vil bli
same, så er det i orden?
– Ja!
Selv om han i denne artikkelen skal representere lulesamene, så synes han ikke det er noen vits i å skille samene i kategorier. Samene er ett folk.
– I Norge er man i politikken veldig opptatt av nord-, luleog sørsamisk. Noen ganger virker det som om vi har gitt
opp de andre samiske språkene.
– Det viktigste uansett er å huske på at ingen kan frarøve
deg dine følelser og din identitet!
Til slutt overrasker Viktor Inge oss.
– Min drøm er å rappe på lulesamisk!
Nysamen
Ylva Soriano Lundby (21) fra Lambertseter i Oslo var så vidt kommet
i tenårene da hun fikk vite at hun er samisk. I dokumentarfilmen «Joikefeber»
tar hun tilbake sin samiske identitet og lærer seg å joike.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
–J
eg var fortsatt ganske ung da jeg fant
ut om mitt samiske opphav. Derfor
tror jeg ikke at jeg tenkte så mye over
det den gangen, sier Ylva.
Det var moren hennes som oppdaget dette
da hun fant en samelue på loftet til Ylvas bestemor. Bestemoren var fra Lille Lerresfjord i Alta
kommune. Hun hadde skjult sin samiske identitet for alle etter at hun flyttet fra Finnmark.
Ylvas mor som er filmskaper lagde dokumentarfilmen «Min mors hemmelighet» om dette.
Den ble vist på TV2 i 2009.
– Det var ikke så mye jeg visste om samer i
den alderen. Kanskje bare Mánáid-TV (samisk
barne-TV) og den joiken fra Melodi Grand Prix,
ler hun og sikter til vinnerlåta fra 1980, «Samiid
Ædnan».
DET VAR FØRST da hun besøkte urfolksfestivalen Riddu Riππu at hun begynte å lære
mer om det samiske og få en sterkere samisk
identitet. Der deltok hun i ungdomsprogrammet.
– Jeg hadde ikke lært særlig mye om det
samiske på skolen, så jeg kunne ikke alt det de
andre kunne. Sånn sett følte jeg meg litt utenfor. Men folk var imøtekommende og bare glade for at jeg ønsket å lære meg mer. Det ble
en veldig positiv opplevelse, sier Ylva.
– Føler du deg om en slags «nysame»?
– Ja, på en måte så gjør jeg det. Det samiske
hoppet jo over en generasjon i min familie. Jeg
mangler fortsatt en del kunnskaper om det
samiske og kan ikke språket.
– Likevel skjønner jeg hvis det er enkelte
som mener at jeg ikke er like mye samisk som
andre. Men jeg tenker at det ikke skader med
nysamer. Det er bare positivt.
I DOKUMENTARFILMEN «Joikefeber», som
også er lagd av moren hennes, reiser Ylva nordover til Finnmark for å lære joiker både fra sjøsamiske områder og innlandet. Kunnskapen
har hun tatt godt vare på. Som avsluttende eksamen på musikklinja ved Steinerskolen i Oslo
joiket hun på en av opptredenene sine.
– Å joike er noe jeg gjør til daglig. Det er min
måte å holde på den samiske identiteten. I tillegg feirer jeg samefolkets dag og tar på meg
kofta på 17. mai. Dette er ting som gjør at jeg
ikke mister det samiske når jeg ikke ellers omgås samer så ofte, sier hun.
Det kommende året vil det mest sannsynlig
bli mindre av dette. Ylva studerer japansk ved
Universitetet i Bergen og skal bo i Japan i ett
år. Siden 14-årsalderen har hun nemlig hatt en
fascinasjon for den japanske kulturen. I filmen
«Joikefeber» var ikke moren hennes så begeistret for dette, og foreslo at hun heller kunne
studere ved Samisk høgskole i Kautokeino.
– Tror du at du vil føle deg japansk etter et
år i Japan?
– Nei, det tror jeg ikke! Jeg har jo ikke japanske gener, ler hun.
Ylva ser det humoristiske i dette. Hun kan
mye om den japanske kulturen og historien,
hun snakker japansk og bor i Japan akkurat nå.
Men når det kommer til det samiske, føler hun
at hun fortsatt mangler en del kunnskaper om
det samiske, hun kan ikke samisk og har aldri
bodd i et samisk område. Det er følelsene som
er avgjørende.
– Jeg føler meg samisk og synes det er kult
å være same!
13
Jukselappen
Sørsamen
Ingemund Skålnes (26) er oppvokst i Kautokeino, snakker
samisk og går i kofte, men genetisk sett er han ikke same.
Jeg er en sørsame som ikke kan sørsamisk og som aldri har bodd i
et sørsamisk område. Gjør det meg «mindre» sørsamisk enn andre?
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
D
et er få forskjeller mellom Ingemund og
andre fra Kautokeino. Ingemund er oppvokst der, snakker samisk og går i kofte,
men likevel er det to ting som skiller han fra
resten. Det første er genetikken.
Han har ikke samisk opphav eller samisk blod
i årene. Gransker han slektstreet vil han ikke
finne en oldefar som var samisk. Ikke en tipptippoldemor heller. Det samiske er noe han har
fått i gave, som han selv sier.
Det andre har med følelser å gjøre.
– Det samiske er en del av identiteten min,
men same er jeg ikke.
– Mange bruker å spørre om jeg føler meg
samisk, men jeg vet ikke hvordan det føles å
være noe jeg aldri har vært, sier han.
SOM ETTÅRING flyttet Ingemund sammen
med familien til Kautokeino. Foreldrene er opprinnelig fra Vestlandet, nærmere bestemt Hordaland og Møre og Romsdal, men de var fast
bestemt på at barna skulle lære seg samisk.
Ingemund, storebror Anders og lillebror Aslak
har alle hatt norsk som hjemmespråk. Alle tre
snakker likevel samisk flytende og går i kofte
i konfirmasjoner og bryllup – selv om det er
på hjemplassene til foreldrene.
– Hvis jeg treffer på samer jeg ikke kjenner
14
fra før og etter hvert forteller at jeg ikke er same,
stusser de veldig over det. De bruker å si «hvordan er det mulig at du ikke er same, du snakker
jo samisk!»
– Mange vil nok synes at det er rart at jeg
ikke ser på meg selv som same, men det har
med bakgrunnen min å gjøre. Foreldrene mine
er innflyttere i Kautokeino og jeg er derfor ikke
av samisk opphav.
– Vennene mine kaller meg for «jukselapp»,
ler han.
I OPPVEKSTEN fikk han noen ganger høre fra
de andre barna at han er en dá∏∏a (nordmann).
Det er også det han føler at han er.
– Det er det som er bakgrunnen min og en
del av identiteten min.
– Men er det egentlig så avgjørende å ha
samisk blod i årene?
– Vi har for eksempel de som er adoptert til
samiske familier. Genetisk sett er de ikke samisk,
men de fleste ser nok på dem som samer.
– Jeg synes at samisk familiehistorie er viktig.
Genetikk og samisk blod er ikke det, selv om
jeg ser utfordringen knyttet til urfolksrettigheter. Men sammenlignet med meg blir det ikke
det samme. Jeg har ikke samisk slekt, poengterer Ingemund.
– Jon Henrik Fjällgren er med andre ord
same og du er ikke det?
– Ja.
Den kjente sørsamiske joikeren og reindriftsutøveren Jon Henrik Fjällgren er opprinnelig
adoptert fra Colombia og har hele tiden vært
åpen om det.
– Jeg forstår ikke de som eventuelt mener
at han ikke er same, sier Ingemund.
INGEMUND er politisk engasjert og følger med
på hva som skjer i det samiske samfunnet, selv
om han bor i Oslo nå. Likevel kan han ikke stemme ved sametingsvalget og være med på å
bestemme. Til det må man ha foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som har eller hadde
samisk som hjemmespråk.
Det har ikke Ingemund.
– Hadde jeg hatt muligheten, ville jeg ikke
stemt. Jeg føler på en måte at jeg ikke kan trenge meg på.
– Når du eventuelt får barn og lærer samisk
til dem, vil de kunne stemme ved sametingsvalget. Du vil ikke få lov. Hva tenker du om
det?
– Det er veldig merkelig, smiler han.
Han er jo tross alt ikke same.
F
ørst vil jeg bare si at å jobbe med denne
reportasjen om samisk identitet virkelig
har fått meg til å tenke annerledes om
temaet. Jeg har innsett at situasjonen min på
mange måter er den samme som mange andre
er i. Noen ganger kan det virke som at språket
er det som avgjør hvor samisk en er. Det finnes
ikke-samisktalende samer som må forsvare
identiteten sin og kjempe for å bli akseptert,
samtidig som det finnes ikke-samer som kan
språket og som derfor fremstår «mer» samisk.
Men jeg har litt andre forutsetninger.
HALVT OM HALVT er egentlig en passende
beskrivelse av meg. Moren min er nordsamisk
og fra Kautokeino, faren min sørsamisk og fra
Namsskogan kommune i Nord-Trøndelag. Når
jeg tenker meg om, er begge foreldrene mine
og jeg også norske statsborgere. Det betyr vel
at jeg også må være litt norsk?
Etter en kjapp hoderegning kommer jeg
frem til at jeg derfor må være 33,3 % sørsame,
33,3 % nordsame og 33,3 % norsk. Kanskje bør
sørsamisk og nordsamisk gå under samme kategori, og at jeg i stedet er 50 % samisk og 50
% norsk? 66,6 % samisk og 33,3 % norsk høres
jo bare idiotisk ut!
ER DET ÉN TING jeg har lært av å jobbe med
dette temaet, så er det at det blir for dumt å
dele tilhørighet og følelser i prosenter. Mange
har sikkert fått spørsmål om de er helsame,
halvsame eller kvartsame, og må prøve å svare
så godt de kan på et nokså unødvendig spørsmål. Poenget mitt er at regnestykket er helt
bak mål.
Føler jeg meg for eksempel som «mer» nordsame enn sørsame fordi jeg er oppvokst i Kautokeino og kan bare nordsamisk? Jeg er kanskje
ingen typisk representant for det sørsamiske,
men jeg er stolt av denne tilhørigheten og bærer også sørsamekofta med stolthet. Jeg kjenner
til andre som også er både nord- og sørsame,
men alle disse kan begge språkene. Har det
noen ganger fått meg til å tenke at de er «mer»
sørsamisk enn meg? Ja. Betyr det at de er det?
Nei. Ikke nødvendigvis.
Til syvende og sist handler det nemlig om
følelser. Jeg føler meg som både sørsamisk og
nordsamisk. Jeg er norsk statsborger, men
jeg er ikke nordmann. Jeg føler meg samisk og
det er det jeg er. Det betyr ikke at jeg ikke har
en norsk identitet. Jeg jubler høyt når Petter
Northug spurter inn til OL-gull for Norge og
håper på det beste hver gang det norske fot-
ballandslaget og Martin Ødegaard skal ut i
kamp.
JEG HAR OGSÅ både nordsamisk og norsk
som morsmål, jeg er stolt av å være norsk statsborger og jeg er heldig og glad fordi jeg er født
i Norge. I visse situasjoner kan jeg føle meg
norsk, men i bunn og grunn er det samisk jeg
er. Grunnen til dette er at jeg hver dag lever i
to ulike verdener. En samisk og en norsk. Jeg
følger med på hva Sametinget gjør, jeg hører
på sameradioen, leser samiske nyheter, oppdaterer meg på samisk musikk og kultur, og er
ofte i Kautokeino – et sted der nesten hele befolkningen snakker samisk. Plutselig entrer jeg
den norske verdenen igjen hvor nesten samtlige har null peiling på hva som skjer i den jeg
nettopp gikk ut av.
For å svare på spørsmålet mitt i starten. Nei,
jeg er ikke mindre sørsamisk enn andre selv
om jeg ikke kan språket, til tross for at det noen
ganger kan føles som det. Det samme gjelder
andre ikke-samisktalende samer. Du trenger
ikke å være enten eller. Men samtidig har du
lov til det. Det er opp til deg selv å føle hvem
du er.
15
Da Norge, Sverige,
Finland og Russland
trakk landegrensene på
1700- og 1800-tallet,
dannet de stater på
territorier til to eller flere
folkeslag. Samene skilte
seg ut med egne språk,
levemåter og tradisjoner
den gang, men hvem er
egentlig samisk i dag?
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Hvem er egentlig samisk?
–S
om kulturhistoriker er jeg lite opptatt av samisk blod og genetikk. For
meg handler identitet om det sosiale og kulturelle, sier Elin Anita Sivertsen (32).
Hun er pitesamisk og er fra Beiarn i Nordland
fylke. Som 26-åring skrev hun masteroppgaven
Samisk ungdom – mellom tradisjon og modernitet? Unge samers identitet ved Universitetet i
Oslo, en oppgave som kort forklart tar for seg
hvordan det er å være ung same i dag og hvilke
utfordringer det medfører.
HUN ER OPPVOKST i ei bygd der det samiske
var lite synlig. Hennes samiske identitet var noe
hun alltid hadde vært bevisst på og sett på
som det naturligste som finnes. Enkelte ganger
var det ikke like lett. I 8–10 årsalderen kunne
hun komme fortvilet hjem og spørre foreldrene
om de ikke var samiske likevel.
– De andre barna hadde sett det stereotypiske bildet av samer i medier og fastslo overfor
16
meg og søsknene mine at vi ikke kunne være
samer, forteller hun.
Ved første øyekast er den samiske historien i
bygda ikke tilstedeværende, men familien hennes drev med reindrift for noen generasjoner
siden. Fornorskingspolitikken satte også sine
spor. Besteforeldrene fikk ikke snakke samisk
eller lære samisk på skolen, og det førte til at
Elin Anita og resten av etterkommerne heller
ikke snakker samisk i dag.
– Å være uten språket var derfor aldri mitt
valg, det var noen andre sitt. I tillegg hadde vi
rett til samiskundervisning på skolen, men fra
skolen fikk vi svar om at det hadde vi ikke. Vi
kjente jo ikke godt nok til reglementet. Det var
en kamp mot det norske offentlige systemet
som mange andre også har måttet kjempe.
MASTEROPPGAVEN hennes har dette som
utgangspunkt. Hun ønsket å snakke med andre
ungdommer som hadde opplevd det samme
og finne ut hvilket forhold de hadde til sin samiske identitet. Hun snakket med ungdommer
fra ulike samiske miljøer. Det var både reindriftssamer, fastboende samer, bysamer, innlandssamer, samer fra svensk og norsk side osv.
– Felles for dem var at de alle oppfattet seg
som samisk og var stolte over det. Men det
kunne også være vanskelig. Ofte måtte de forklare og forsvare det samiske overfor andre,
og mange kunne føle at de måtte stå til ansvar
for ting de kjente lite eller ingenting til.
DETTE KAN VÆRE en årsak til at samer i dag
kan kjenne seg utenfor eller ikke føle seg «samisk nok», eller i verste fall se på seg selv som
«mindre» samisk enn andre.
– Det var noen som svarte at de ikke syntes
at de passet inn eller kjente seg igjen i det stereotypiske bildet av samer. De kunne for eksempel få høre at «du har jo ikke rein og bor ikke
– Jeg forstår hva du sikter til, men om dette
gir meg ekstra identitetspoeng, det vet jeg ikke.
Jeg føler meg for eksempel ikke som nordsame
selv om jeg kan nordsamisk, sier han.
Han har en sørsamisk mor og lulesamisk far
og er oppvokst både i Tromsø, Snåsa og på
Drag i Tysfjord. I tillegg har han bodd flere år i
Karasjok. Det betyr at han har bodd i både
nord-, lule- og sørsamiske områder og dermed
også lært seg språkene.
– Man er uansett like mye samisk som de
som ikke kan språket, fastslår Jon Isak.
på finnmarksvidda, hvordan kan du være same?»
– Mange føler seg derfor usikre, og tenker
at de mangler noe for å være «bra nok same».
Det problematiske med definering av identitet
skjer gjerne i det andre tilskriver deg en identitet du selv ikke kjenner deg igjen i, eller at
den identiteten du har ikke anerkjennes av
andre, forklarer Elin Anita.
en del av identiteten sin og morsmålet sitt som
var norsk eller svensk.
IDENTITET OG SPRÅK er to ting som henger
godt sammen. Språket var det som mange av
ungdommene i undersøkelsen syntes var veldig viktig eller aller viktigst for identiteten. Likevel var det et sårt tema å snakke om.
Mangelen på språkkunnskaper kunne også
få en til å føle seg utenfor i selskap med samiskspråklige.
– Men alle kjente på et stort ansvar og ville
at fremtidige barn skulle få lære samisk, selv
om det kunne bety at de selv må legge bort
JON ISAK LYNGMAN GÆLOK, kjent fra Mánáid-TV (samisk barne-TV) på NRK og NuorajTV
(lulesamisk nett-TV for ungdommer), er en av
få som behersker både nord-, lule- og sørsamisk. Forskjellene mellom disse er som forskjellene mellom henholdsvis norsk, dansk og
islandsk.
Til tross for at han kan slå over fra ett samisk
språk til et annet etter behov, gjør det ikke at
han på noen måte føler seg «mer» samisk enn
andre.
Elin Anita Sivertsen
Foto: Privat
– DET KJENNES litt bittert nå i voksen alder
at jeg ikke kan samisk. Jeg har et lite ordforråd
og forstår litt pite- og umesamisk, men jeg skulle ønske at jeg kunne språket bedre, sier Elin
Anita.
Hun har selv en liten datter som nå snakker
en blanding av samisk, norsk og svensk. Samboeren hennes er umesamisk og er fra svensk
side, og de kjenner på det samme store ansvaret som ungdommene i spørreundersøkelsen.
Å være uten språket betyr uansett ikke at en
er «mindre» samisk enn andre. Tvert imot. Det
å ha den felles tilhørigheten, kulturforståelsen
og historien er det som gjør en samisk, kom
hun frem til.
– Uansett finnes det ingen fasit. Den som kjenner seg som same, er same, avslutter hun.
17
PORTRETTET
Caffèsamen
latteVokalist i hardcorebandet Ondt Blod og miljøvernforkjemperen
i Natur og Ungdom, Aslak Heika Hætta Bjørn (22), synes at
asfaltsame egentlig er et mye tøffere begrep.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
18
19
’’
Jeg er ikke så praktisk av meg. Jeg tror ikke jeg
for eksempel kunne vært en reindriftssame.
’’
Aslak Heika Hætta Bjørn
Aslak Heika har ikke alltid vært like bevisst på sin
samiske identitet som i dag.
V
i møter Aslak Heika utenfor «Blå», et konsertsted midt i Oslo. Dette er et gammelt
industriområde som i dag er preget av
hipsterkultur og gatekunst. Flere vegger og
bakgårder er dekket av graffititegninger og farger. Selve konsertstedet tilbyr musikk fra sjangrer som jazz, rock, elektronika og hiphop.
– Det gikk greit å finne frem?
– Jeg har vært her før. SlinCraze hadde konsert her på samefolkets dag, forteller Aslak Heika.
Han kjenner byen godt. Det til tross for at
han bare har bodd i Oslo siden august i fjor.
Aslak Heika er fra Svanvik i Øst-Finnmark og
har bodd både i Kirkenes og Tromsø tidligere.
Det ble egentlig for smått. Han trives i den nye
og travle hverdagen i hovedstaden og på Grünerløkka der han bor med kjæresten.
Naturen og nærmiljøene han kjemper så
hardt for gjennom sitt engasjement i miljøvernorganisasjonen Natur og Ungdom, er liksom
ikke der han ser for seg at han selv skal bo. Han
kunne tenkt seg å flytte tilbake til Finnmark en
gang, men ikke ennå.
– Jeg er ikke så praktisk av meg. Jeg tror ikke
jeg for eksempel kunne vært en reindriftssame.
Men jeg er glad i turer i skog og mark. Jeg er
nok heller den som nyter naturen og ikke en
som drar nytte av den, sier han.
Kanskje ikke så rart. Det er nettopp det Natur
og Ungdom gjør. De tar vare på naturen og
kjemper for en bærekraftig bruk av den.
AKKURAT dette kombinert med hardcoremusikken i bandet hans, Ondt Blod, skaper en interessant kontrast. Når han entrer scenen glemmer han stort sett alt annet og blir nærmest
en helt annen karakter. Den ellers så rolige, litt
beskjedne og beherskede miljøverneren starter
ropingen.
Det er det han velger å kalle det for. De mørke og nærmest sinte tonene er det få som vil
20
kalle for synging. Han vet at stemmen vil bli
hes morgenen etter, men det er verdt det. Etter
det flekkes skjorta av og konserten fortsetter
i bar overkropp. Til slutt tar det helt av. Det
neste på lista er crowd surfing. Han føler stemningen og ser an om publikum er villig til å ta
han imot.
– Jeg er ikke en sånn type ellers, men det er
deilig å få utløp. Man føler seg rett og slett dritfet når en masse fans driver og holder i deg og
sender deg rundt omkring blant publikum, ler
Aslak Heika.
– Samtidig er det et uttrykk for at folk liker
det de hører. Det er jo ingen som gidder å bære
rundt på deg hvis musikken er drit!
ASLAK HEIKA er fortsatt ukjent for mange i
det samiske samfunnet, men i løpet av fjoråret
har han og bandet virkelig markert seg på de
norske musikkscenene. Det hele startet med
at de ble Ukas Urørt med låten «Frykt og avsky»
og ble listet på NRK P3.
Etter det har det gått slag i slag. De har spilt
på by:Larm i Oslo, Studentsamfunnet Driv i
Tromsø i forbindelse med Buktafestivalen, Øyafestivalen, Slottsfjellfestivalen og Trænafestivalen. De har turnert med bandet Kvelertak og
hatt EP-release.
– Alt skjedde veldig fort og på kort tid. Vi
hadde ikke forventet å bli Ukas Urørt på P3,
men hadde selvfølgelig håpet det. Det var deilig
å få den anerkjennelsen, sier han.
Etter alle konsertene i fjor sommer har de
prioritert å jobbe med det kommende albumet.
I desember gikk de i studio, og til høsten satser
de på å få den utgitt.
– Vi gikk fra å spille et par konserter i måneden til ingen. Det var litt uvant. Men til sommeren blir det turné, forteller han.
I EP-EN DERES Bunnen finner vi låta «Áhkku».
Den handler om det å være bysame og hva
21
Foto: Ole-Tommy Pedersen
Aslak Heika
Hætta Bjørn
GRUVEDRIFT VS. FJORD:
Det er ingen tvil om hvilken side Aslak Heika er på.
• Født 24.11.1992
• Er fra Svanvik i Sør-Varanger
kommune i Finnmark, men har
røtter i Lyngen og Kautokeino
• Vokalist i hardcorebandet Ondt
Blod, og miljøvernforkjemper i
Natur og Ungdom
• Vil aksjonere og ty til sivil ulydighet
hvis regjeringen tillater utslipp av
gruveavfall i Repparfjorden og
Førdefjorden
CROWD SURFING: Dette gjør Aslak Heika ofte på konserter.
som gjør en samisk når man er mer opptatt av
å drikke vin på bar enn å samle reinflokken sin.
Og om det å føle seg litt tapt fra grunnlaget,
slik han selv velger å beskrive det.
Det siste er nettopp det Aslak Heika føler.
– I Pasvik, der jeg vokste opp, finnes det
reindrift og en lang skoltesamisk historie, men
det er ingen samisk miljø der. Det var en veldig
fin plass å vokse opp på, men det finnes lite
kunnskap om det samiske der. Det var ikke alltid like artig å gå med kofta på 17. mai, for å si
det sånn.
Dette endret seg da han begynte på videregående skole i Kirkenes, men spesielt da han
tok fatt på videre studier i Tromsø.
Der hørte han folk snakke samisk i gangene.
– Det var første gang jeg hørte samisk i daglig bruk uten å være i Kautokeino. Det var veldig
gøy.
SELV KAN HAN en del nordsamisk. Han hadde
samisk på videregående og moren kan samisk,
men han har aldri lært språket godt nok til å
praktisere det til daglig. Det er i hvert fall slik
han føler det.
– Det er gøy å kjenne at jeg kan språket litt
når det prates samisk. Men noen ganger snakkes det utrolig fort. Da gjelder det å henge med
i svingene, ler han og fortsetter:
– Snakker jeg ikke språket på en stund, blir
det fort vanskelig igjen. Men det kommer raskt
tilbake når jeg er med andre som snakker samisk.
Aslak Heika synes at språk og identitet henger nøye sammen. Han hadde meldt seg på
samiskkurs på Samisk Hus i Oslo, men fikk ikke
tid til det. Men han ønsker å delta så snart
muligheten byr seg igjen.
– Jeg ønsker jo å lære og forstå mer. Komme
inn i det gode selskapet, sier han for å sette
det på spissen.
22
I TENÅRENE ble han mer bevisst på sin samiske identitet og hvem han egentlig er. Han forstår det hvis enkelte ser på han som mindre
samisk enn andre, men synes samtidig at retningslinjene for Sametingets valgmanntall er
greie å følge ved tvil.
Kriteriene for å kunne stemme ved sametingsvalget er at man selv har samisk som hjemmespråk, eller har eller har hatt forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som
hjemmespråk eller er barn av person som står
eller har stått i manntallet. I tillegg må man
oppfatte seg selv som same.
Det står ingenting om gener eller blod. Språket
er det avgjørende.
– Samtidig er det kanskje litt sånn at man ikke
føler seg fullstendig samisk uten språket. Det
kan nok skapes skiller mellom samisktalende
og ikke-samisktalende samer, og det vil det bli
når man har problemer med å forstå hva som
blir sagt.
– Men det er viktig å føle seg samisk! Likevel
mener jeg at det ikke er helt avgjørende. Det
er mange i Nord-Norge som har samisk avstamning og har det i blodet, men som ikke anerkjenner det og ikke føler seg samisk. Man kan
jo fortsatt si at det har med blod å gjøre. Folk
kan være samiske selv om de ikke går i kofte,
poengterer han.
– JEG BRUKER IKKE å presentere meg som
samisk. Det er ikke slik at jeg sier «hei, jeg er
Aslak og er same» til nye bekjentskaper. Jeg
tror nok at jeg føler meg mer samisk enn norsk,
men samtidig føler jeg en sterkere tilknytning
til det nordnorske.
Det er nettopp Nord-Norge som interesserer
han mest i engasjementet i Natur og Ungdom.
Han har tidligere vært sentralstyremedlem i
organisasjonen og kampanjesekretær for om-
rådet Nord-Norge, men har for tiden ingen sentrale verv.
Nussir-saken i Kvalsund kommune i Finnmark
er nærmest blitt en hjertesak for han. Gruvedriften skal utvides og det er blitt søkt om tillatelse til sjødeponi i Repparfjorden som ligger
like ved. Ifølge gruveselskapet Nussir ASA må
kobberavfallet dumpes på havbunnen i stedet
for på land hvis drifta skal være lønnsom.
– Til nå har 558 skrevet under på at de vil aksjonere og ty til sivil ulydighet hvis regjeringen
gir denne tillatelsen. Jeg har ikke noen problemer med å oppfordre ungdommer til å lenke seg fast så lenge de er klar over hva de er
med på og er gamle nok til å kunne straffes for
det, presiserer Aslak Heika.
– Man vil nok kunne bli arrestert og få et
forelegg, men det gruveselskapet vil kunne få
lov til er mye verre. Det er kun fem land i verden
som tillater sjødeponi. Papua Ny-Guinea, Chile,
Indonesia, Tyrkia og Norge. Dette er ikke land
vi ønsker å sammenligne oss med når det kommer til miljø og menneskerettigheter.
I fjor sommer samlet 50 ungdommer seg i
Kvalsund i regi av Natur og Ungdom og øvde
på aksjonering og sivil ulydighet. Der lærte de
hva de skal og ikke skal gjøre.
– Det gjelder å slappe av og gjøre seg tyngst
mulig. På den måten blir det hardere for politiet
å fjerne oss, sier han.
– Jeg har aksjonert før, men har aldri måttet
ty til sivil ulydighet noen gang. Jeg kan love at
det blir et helvete hvis regjeringen gir grønt
lys for dette!
Aslak Heika har nok rett. Caffè latte-same er
kanskje ikke en tøff nok beskrivelse for han.
Asfaltsame derimot ...
23
Megumi Usa, Teruyo
Usa og Akemi Shimaga
har alle hørt om
samene. – Vi trenger å
se hva andre urfolk har
fått til. Men vi har en
lang vei å gå, sier
Akemi Shimaga.
Det bortgjemte
urfolket
Ainofolket i Japan har i likhet med samer opplevd myndighetenes
strenge assimileringspolitikk. – Jeg vet jeg kan bli hetset hvis jeg viser at
jeg ikke er helt som alle andre, sier Teruyo Usa som er aino.
Tekst og foto: Kenneth Hætta, Documentary Photography / HiV
–H
vem jeg er? Jeg er en aino. Jeg
vet ikke om ordet identitet er et
godt nok svar på det spørsmålet.
Det er vanskelig å forklare med ord.
Teruyo Usa i Tokyo stirrer opp mot skyskraperne bak den store jernbanestasjonen i sentrum
i sitt fargerike antrekk. I gatene i Japans hovedstad nekter en gruppe å være som alle andre.
De tilhører ainofolket.
Teruyo snakker japansk. I Japan bor det 130
millioner mennesker. I dette samfunnet skal
alle være like, enten det gjelder etnisitet eller
språk. Få vet at landet har et urfolk – de som
ikke er som alle andre. Det offisielle tallet på
ainoer er 25 000, og bare ti av dem kan språket
– blant dem noen språkforskere.
FORELDRENE til Teruyo ble skilt og moren tok
de fem barna med seg fra Hokkaido i nord til
asfalten i hektiske Tokyo. Det var harde kår. Hun
har måttet arbeide selv da hun gikk på grunnskolen, og er den eneste av søsknene med fullført videregående skole.
– Er begge foreldrene dine aino?
– Ja, aino med japansk slekt. Folk spør meg
ofte når jeg forteller hvorfor jeg ser annerledes
ut, er du hel-aino, 100 prosent? Mengden aino
er ingen sak for oss. Vi har ikke konseptet med
24
å dele identitet i brøker. Men japanere stiller
ofte det spørsmålet, og da pleier jeg å spørre
tilbake: er du hel-japaner, 100 prosent?
I 1997 KOM en lov som sikrer at ainokulturen
i Japan skal fremmes, og det førte til at det ble
opprettet en stiftelse og små velferdsordninger.
Ainofolket ble først anerkjent som urfolk i Japan
over ti år senere i kjølvannet av FNs erklæring
om urfolks rettigheter.
Mange ainoer mener dette skjedde etter press
fordi det ble arrangert et møte mellom de ledende industrinasjoner i verden, G8-møtet, på
Hokkaido, hvor de fleste ainoene tradisjonelt
har vært bosatt.
Regjeringen har oppnevnt et ekspertpanel
som skal ta for seg aino-spørsmål. Panelet er
nå i ferd med å utforme en politikk, men misnøyen er stor.
– Planen virker å være å bygge et påkostet
aino-senter i Hokkaido som kan åpnes parallelt
med sommer-OL i Tokyo i 2020, slik at regjeringen kan si «vi behandler ainofolket godt».
Det sier Goichi Terachi, pensjonert professor
ved Keizai universitet i Tokyo og en av de mest
respekterte figurene i aino-miljøet i Tokyo. Han
mener i likhet med Teruyo at det er lett å glemme at det bor ainoer over hele Japan.
– Det er langt flere enn 25 000 ainoer i Japan,
men de vil ikke stå fram som aino. Ifølge noen
tall er det 5 000–10 000 ainoer bare her i Tokyo,
men de fleste holder tett om sin identitet. De
få som står fram og deltar i kulturelle aktiviteter,
under femti i tallet, er noen virkelig modige
personer, sier Terachi.
AINO-SENTERET i Tokyo består av noen kontorlokaler med utstilling av tradisjonelt håndverk og mange bokser med papirer. Her møtes
Ainofolket
• Et urfolk i Japan og Russland
• Offisielt finnes det rundt 25 000
ainoer i Japan og opptil 1 000 i
Russland
• Tidligere et jeger-, sanker- og
fiskerfolk som stort sett bodde
spredt i det nordlige Japan
• Aino er et isolert språk, er ikke beslektet med andre. Kun noen få
behersker språket i dag
25
I denne kronikkspalten inviterer vi unge samiske politikere og
engasjerte til å sette lys på viktige samfunns- og urfolkssaker.
KRONIKK
Hjerteene forsøkte å assimilere oss inn i det japanske
samfunnet. Da gikk mye galt, sier Megumi.
– Hva skiller deg fra en vanlig japaner?
– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har levd
som en japaner. Assimileringspolitikken til
japanske myndigheter fungerte, men ikke nå
lenger. Jeg har begynt å få selvtillit. Det er mange ainoer som har skjult sin identitet. Nå er jeg
glad for å være den jeg er. Jeg har på en måte
funnet en mening i meg selv, i at jeg finnes,
lever og er.
Akemi Shimaga pekes av flere ut til å bli en
ledestjerne for ainoene i Japan.
– Til nå er det bare kulturelle rettigheter som
er anerkjent her i landet, ingenting annet – som
for eksempel retten til land og vann i Hokkaido.
Det blir sett på som galskap. Mange er redd
for at hvis vi krever for mye, vil vi kunne miste
det lille vi har, sier Akemi oppgitt.
STOLT: – Jeg aksepterer ikke lenger at aino skal være et skjellsord. Jeg vil stå opp for min kultur,
sier Teruyo Usa.
byens ainoer hver lørdag. Det meste i Teruyos
liv går ut på å være aino. Hun er del av gruppa
Yairenka og danser, synger og spiller mukkori,
munnspill – et gammelt aino-instrument.
Når hun ikke er på scenen, driver hun restauranten HaruKor og tilbereder tradisjonelle retter.
Det er den eneste aino-restauranten i Tokyo.
Mattradisjonene kommer fra Hokkaido, hvor
ainoer flest har levd i generasjoner som jegere
og fiskere, og tilbedt naturguder.
– Tokyo er min hjemby. Men når jeg dør, vil
jeg at mine ben skal bli begravd i Hokkaido,
sier Teruyo.
HUN FORKLARER at hun lever i et storsamfunn
hvor ainoer fremdeles blir diskriminert og segregert.
– Det er mange ainoer som ikke har mulighet
til å si at de er aino. Nå står vi fram og får oppmerksomhet fra samfunnet. Men jo mer synlig
vi blir, jo flere vender seg imot oss.
Et fylkestingsmedlem i Hokkaido uttalte nylig
26
at ainofolket ikke eksisterer lenger. Ainofolket
er forsvunnet, blitt vanlige japanere og tilhører
fortiden, mente vedkommende.
– Vi må venne oss til å bli hetset, men vi aksepterer det ikke. Jeg forstår egentlig ikke hvorfor mennesker oppfører seg slik. Om noe er
positivt ved det, er det at det kan bidra til at
japanere som ikke har hørt om oss, åpner ører
og øyne.
Japans svar på NRK, NHK, viste nylig en sak
om ainofolket i Japan.
– Mennesker som hadde sett reportasjen på
TV gikk ut mot oss og var stygge. Vi ser ikke
aino ut, og aino-restauranten er egentlig ikke
aino, kunne vi lese på Facebook og Twitter.
VENNINNEN Megumi opptrer også i samme
gruppe som Teruyo.
– Problemet er at japanere ikke vet mye om
ainofolket. De har ikke fått opplæring om oss
på skolen, spesielt ikke i gamle dager. Kanskje
fordi japanere ikke vil vite av oss? Myndighet-
– JEG BESTEMTE MEG for at hvis jeg skal være
aino, må jeg lage noe som jeg kan bære – hodebånd, nakkebånd, leggbånd og kimono. Jeg
brukte ett år på å sy. Jeg tenkte det var en måte
å komme nærmere mine forfedre. Mine plagg
fikk meg til å føle meg bedre.
Etterpå har Akemi vært på besøk i New Zealand og blitt overveldet av det maoriene har
oppnådd.
– Jeg følte at både unge og eldre sto stammen. Det er dette unge ainoer må se, tenkte
jeg.
Myndighetene i Japan har varslet at historiens første nasjonale undersøkelse om diskriminering av ainoer vil finne sted i år.
HVA AKEMI ØNSKER for framtiden? Et synlig
ainofolk. Kanskje en unnskyldning fra det offentlige Japan. At det sies i klartekst at ainoer
ikke er mer skitne enn andre i øyriket ...
– Jeg bestemte meg aldri for å bli aktivist.
Og vi ainoer er egentlig ikke sterke nok til å
være aktivister. Vi er blitt undertrykt så lenge,
nesten utslettet. Jeg har lyst å få fram unge
ainoer som har rak rygg og våger å stå i mot.
Det skjer gradvis. Nå kan vi bevege oss framover
med stolthet. Maoriene sa til meg, vær sterk.
Hvis ikke jeg kan dø som aino, er ikke livet rettferdig.
språket
D
jeg føler. Iblant er det vanskelig å kommunisere på norsk, du finner ikke de rette ordene til rett uttrykk. Jeg var selv en språkambassadør, og det har vært supergøy å få
være med på å påvirke samiske ungdommers forhold til språk, og å få flere til å bruke
spesielt det sørsamiske språket.
agens samiske ungdom sitter med
en større mulighet til å få lære sitt
eget språk og vise sin samiske identitet enn det våre besteforeldre gjorde. På
skolene i dag har vi krav på samiskundervisning. Alle skoler i hele landet skal holde
seg til dette, men vi må selv kjempe for å få
til det. Hvorfor må vi kjempe for retten til
undervisning i vårt eget språk?
DA VÅRE besteforeldre var unge var det
fornorskning av samene, og de fikk ikke
snakke sitt eget språk eller være den de var.
Flere valgte å forlate det samiske miljøet og
bli den vanlige nordmannen som ikke skilte
seg ut. Hadde ikke de som virkelig kjente
sin samiske identitet kjempet for å holde
på språket og kulturen, hva hadde vi hatt i
dag, da?
SØRSAMER er det langt færre av enn nordsamer. Det sørsamiske språket har også lenge stått i faresonen for å dø ut, men takket
være at det jobbes for at det samiske språket
skal brukes og at det er kult, er det flere ungdommer som vil lære å skrive og snakke sørsamisk. De vil kunne gi den kunnskapen og
erfaringen videre til sine etterkommere. Språk
er viktig for den samiske identiteten. Språket
er det vi kommuniserer med, det er kjennetegnet på hvem vi er. Sametingets språkkampanje, #Snakksamisktemæ, har handlet om
å få flere til å skrive og snakke samisk, både
lule-, nord- og sørsamisk. Kampanjen var en
stor suksess og fikk flere samiske ungdommer til å skrive mer på samisk.
Ellen-Sara Sparrok (18)
En av språkambassadørene for språkkampanjen #Snakksamisktemæ
SELV HAR JEG lært meg å snakke sørsamisk
som barn, og jeg er veldig takknemlig for
det. I dag er det mitt hjertespråk som får
meg til å kunne kommunisere på den måten
jeg ønsker. For meg personlig er samisk mitt
hjertespråk og har veldig mye å si for den
personen jeg er og den samiske identiteten
VI SOM bor i sør er i stort mindretall i forhold til samene i nord. Det er ikke det samme samiske miljøet nede i sør som i nord.
Vi er mer spredt rundt omkring. Jeg selv
kommer fra en plass der det ikke er så mange som snakker og bruker det sørsamiske
språket, og etter at jeg var på besøk i Kautokeino, skulle jeg ønske det samme samiske
miljøet her nede. Det er flere som velger å
legge bort den samiske kulturen og språket
fordi de ikke har like mange rundt seg. Jeg
har selv sittet og følt at jeg har vært helt
alene med det å være same, at jeg ikke har
hatt noen andre å snakke med enn mine
foreldre og ingen å diskutere andre deler
av kulturen med. Du føler deg også ekstra
liten når du i tillegg må kjempe for faktisk
å få rett til samiskundervisning på skolen.
I DAG er det for mange kult å være samisk,
bruke kofte, prate språket og leve med en
samisk identitet. Det er kult å skrive på
samisk på sosiale medier som Facebook,
Twitter og Instagram. Det er kult å vise hvem
man er, og ungdom får bære den samiske
identiteten og være stolte av det.
27
PROFIL
SPRÅKVEIVISEREN
KATARINA
Katarina Barruk (21) har på kort tid seilet frem som en av de
mest lovende artistene innenfor samisk musikk. I løpet av året skal hun
utgi debutalbumet sitt på et språk som står i fare for å dø ut.
Tekst: Niels Ovllá Oskal Dunfjell · Foto: Evelina Rönnbäck
H
un er en av veldig få som snakker og
bruker umesamisk aktivt til daglig. Det
finnes flere varianter av det samiske
språket, men umesamisk er blant de mest utrydningstruede. Elina Maria Katarina Barruk
som er hennes fulle navn, har derfor ikke noe
imot å jobbe deltid som samisklærer. Hun er
nemlig ikke ennå helt der at hun kan leve kun
av musikken. Selv om det er artist hun er og
ønsker å være.
– Hvor viktig vil du si at det umesamiske
språket er for identiteten din?
– Det er veldig viktig! Det umesamiske språket
er en stor del av meg og har mye å si for den
jeg er. Identitet og språk er knyttet tett sammen.
– Som én av få som snakker umesamisk, føler du deg noen gang litt alene?
– Jo, jeg kan nok føle meg ensom når jeg tenker
meg om. Men språksituasjonen vår er sånn, det
er en veldig liten krets. Samtidig vil jeg ikke si
at jeg er alene. Det samiske miljøet er mye større.
Jeg kan prate med samer fra andre områder.
Det er ikke så store forskjeller mellom ume-,
lule- og sørsamisk at vi ikke kan forstå hverandre. Bestevennen min for eksempel er sørsamisk
og vi snakker samisk med hverandre. Det er
litt sånn som forholdet mellom norsk og svensk.
– Kan du med tre ord beskrive hvem Katarina Barruk er?
– Den var vanskelig. Det må jeg tenke litt på.
Men jeg vil si at jeg er bestemt. Jeg har ikke så
mye erfaring som artist ennå, men jeg vet hva
jeg vil. Folk kan si hva jeg bør gjøre og ikke gjø28
Elina Maria
Katarina Barruk
• Født 05.12.1994
• Fra Storuman i Sverige, bor i Umeå
• Jobber som artist, men også deltid
som samisklærer i Umeå og Storuman
• Årets unge samiske kunstner i 2012
på festivalen Riddu Riđđu
• Er forkjemper og aktiv bruker av
umesamisk, et språk som snakkes av
få og som er svært utrydningstruet
• Utgir sitt debutalbum i løpet av året
re, men det er viktig å vite selv hva man ønsker.
Jeg er også filosofisk. Med musikken min vil jeg
uttrykke det jeg har på innsiden. Til slutt er jeg
en veldig glad person, rett og slett.
– Det er annonsert at i løpet av 2015 utgir
du ditt første album. Hva kan vi forvente?
– Nyskapende samisk musikk. Sang får like stor
plass som joiken. Låtene er skrevet av meg og
blir selvfølgelig alle på umesamisk. Jeg samarbeider med Frode Fjellheim og musikken er
derfor litt påvirket av det også. Det er vanskelig
å plassere musikken i noen sjangrer, men jeg
har elementer fra blant annet indiepop og jazz.
– Både vi og andre medier har fokusert på
at Sara Ajnnak var den første i verden til å
utgi album på umesamisk. Er det surt å bli
nummer to?
– Hehe! Det har jeg faktisk ikke tenkt så mye
på. Jeg fokuserer mest på det jeg selv gjør. Men
jeg synes det bare er kult at det produseres
umesamisk musikk. Det er bra med mangfold!
– Er det mulig å synge på et døende språk
og faktisk livnære seg av det?
– Jeg ser ikke på umesamisk som et døende
språk. For meg er det et levende språk som
skal utvikle seg. Men det er en spesiell følelse
å synge på et språk som de færreste forstår.
Jeg har også fått tilbakemeldinger fra svensker
som sa de ikke forsto hva jeg sang, men likevel
forsto musikken.
– Sammen med Niko Valkeapää og Simon
Issát Marainen har du vært med i et samarbeidsprosjekt med musikere fra urfolket
san i Botswana. Hvordan opplevde du det?
– Det var spesielt! Miljøet deres er helt forskjellig fra vårt, og de lever også i en helt annen
virkelighet. Jeg kjente at kjernen var den samme og at det var mange likheter mellom oss.
Joiken og musikken deres fungerer på samme
måte selv om alt ikke var likt. De sang ikke om
giraffen. De sang giraffen og var giraffen!
– Du har tidligere sagt at du allerede som
barn ønsket å bli artist. Hva skal du gjøre
videre for å kunne fortsette med det?
– Jeg tenker at det bare er å fortsette i samme
spor. Jeg vil spille og skrive mer musikk. Kanskje
ta en utdanning innen musikk. Jeg vil gjøre det
jeg føler for å gjøre, for å nå målet mitt som er
å leve av musikken.
29
SAMISK SELVIRONI
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
På sjekker´n sørpå?
– Med en samisk identitet kan det følge store utfordringer ...
30
31
MOTE OG STÆSJ
Sunna Kuoljok Lövgren
Sliehppá
D
et er vakkert med sliehppá
(barmklede), men iblant behøver
man ikke være så oppkledd. En enkel
skjorte eller bluse er også fin til den forseggjorte kofta. Dessuten er det en enkel måte
å forandre koftas helhetsinntrykk på – bytt
ut skjorta neste gang! Tross alt er det enklere
å fylle klesskapet med skjorter enn med
sliehppáer, og det blir kjempetøft når
man finner den rette kragen.
Hvit skjorte fungerer alltid og den er lett
å matche med smykker. Kanskje andre
smykker enn de vanlige i sølv? Eller kanskje
man bare kan ta et bredt satengbånd og
knyte en enkel rosett!
1.
2.
3.
En rask og enkel måte å fornye en skjorte på
er å endre kragen. En høy krage er litt uvanlig, og gir et
gammeldags og litt romantisk inntrykk.
1. Sprett opp kragen på en gammel skjorte og
sett på en blonde i stedet. Gamle blonder
kan man finne på en bruktbutikk for en
femmer. Det går også an å folde et
satengbånd.
2. Tråkle blonden på der kragen satt.
3. Sy en rettsøm på symaskin og press
sømmen – ferdig!
En enkel hvit skjorte bryter fint med en
mønstret kofte, og en mønstret skjorte blir
tøff til en ensfarget kofte. Finest blir det
om man lar mansjettene titte frem ut
av ermene!
32
33
BACKSTAGE: – Hvordan går refrenget her? Nils Mikael står og spiller gitar. Tom Stian
Tretnes Hansen og backstagegjest Lisa
Marja Hansen sitter og hører på.
FELGEN ORKESTER:
Det er snart spilletid,
men hvor er Rolf Morten
Anti Amundsen?
– Han kommer nok, sier
guttene i Felgen Orkester
bak scenen i Báktehárji
idrettshall i Kautokeino
og poserer i dusjen i sin
garderobe.
Fra venstre Johan Biti,
Nils Mikael H. Hansen,
Henning Anti, Tom Stian
Tretnes Hansen, Petter
Tretnes Hansen og
Morten Ailu Hansen.
Backstage med Felgen
Sex, drugs og rock’n roll, heter det i klisjeen om stjernenes liv. For karasjokbandet
Felgen Orkester er det i hvert fall hårgele, Coke Zero og samepop. Nå holder de på
å ta opp arven etter de gamle ungdomsheltene San∏uari, Ivnniiguin og Intrigue.
Tekst og foto: Kenneth Hætta
34
–M
amma har spandert ny kofte til
konsertene!
Nils Mikael Hætta Hansen (26) henger opp
sitt nye antrekk på rom 233. I senga ligger Petter
Tretnes Hansen (30) og venter på å gå i dusjen.
De to deler alltid rom når Felgen Orkester skal
ha konsert. Begge spiller gitar og synger.
– Vi sover bestandig ved siden av hverandre.
Det har vi alltid gjort, sier Nils Mikael og retter
på sveisen.
– Vi er søskenbarn alle sammen. Vi er ikke så
fin på det, sier han.
Scenetekniker Magne Biti (30) entrer rommet. Felgen er ofte ti mann på tur, seks av dem
fettere, men manager Johan Samuel Nedrejord
er ikke med denne gang.
DET ER TO TIMER før konsert langfredag i Kautokeino, som siste band ut, kl. 01.45. Lydsjekken
har de unnagjort noen timer tidligere. I morgen
er det konsert i Karasjok med rOlfFa hvor tre
fra Felgen skal være med og spille.
– Det blir bra i Karasjok, men ikke slik stemning som her, sier de to.
– Det er påskelørdag som er utedagen i Kautokeino. Men jeg tror nok de unge kommer i
dag, sier Nils Mikael.
35
SNART KLAR:
Nils Mikael sjekker at alt er på stell før konserten.
Det rasler i søljer og lukter after shave.
Trioen bestiller bandtransport som kan kjøre
dem de tre hundre meterne til konsertstedet
i Báktehárji idrettshall.
Bandet har bak seg EP-en «Soaját», singlene
«Ále guoπe mu», «Rosvu» og «BeaivelottáΩat»,
og et utall spillejobber. Låtene er muntre og
har et folkelig preg.
– Utfordrer Felgen Orkester de gamle ungdomsheltene San∏uari, Ivnniiguin og Intrigue
som kongen av samefesten?
– De guttan er overgått for lenge siden, flirer
bassist Morten Ailu Hansen og setter seg ned
i den blå sofaen backstage.
Her inne er det stille, selv om festen pågår
for fullt der oppe.
ROMMET er godt bevoktet av vakter som er
klare til å kaste ut uvedkommende, og det er
satt fram potetgull, frukt, honning, håndklær
og ymse drikker. Men Felgen Orkester forsyner
seg bare litt. Det ville livet er de ferdig med,
hvis de noen gang har levd det.
– Det å stå på scenen er litt forbudt. Det er
litt fokus på deg, sier Nils Mikael.
Da kommer damene. Men damehistoriene
er blitt færre med tiden.
– I begynnelsen var det mange fester. Nå for
tiden har vi mer fokus på gjennomføring.
Tre av medlemmene i bandet spiller også i
rOlfFa og har enda mer erfaring med å være i
det samiske rampelyset.
– DET ENESTE som er ulempen med å spille i
kofte er at beltet riper opp gitaren! sier Nils
Mikael mens han retter på holbien.
Jan Robert Fosen entrer garderoben. Hans
ansvar er pyroet, å sende opp fyrverkeri og kon-
fetti fra scenen. Det har han tidligere gjort for
storheter som Avicii og David Guetta, og nå
bruker Felgen Orkester honoraret sitt på litt
ekstra sweetening.
Bandets liste over låter de skal spille i kveld,
setlisten, tas fram. Når skal hva skytes opp?
– Sølvfontenen må vi ha på «Joles Joke»!
Guttene går gjennom sangene og planlegger nøye. Her skal ingenting overlates til tilfeldighetene.
SlinCraze går snart av scenen. Først nå ankommer Rolf Morten, som også er vokalist i
bandet rOlfFa, og bandet er fulltallig. Han kommer alltid i siste liten. Men kofta har han lagt
igjen i Karasjok.
– Kofte? Når tror du jeg fikk vite at vi alle
skulle ha kofte på oss? sier han og gjør klar
trekkspillet sitt.
STEMNINGEN ER SPENT. Ambisjonen er å
sette standard for en påskekonsert.
– Det er aldri galt å være nervøs, sier Rolf
Morten.
– Folk forventer kvalitet. Det er faktisk også
edru publikummere der ute og de må ikke fortelle videre at Felgen Orkester ikke var bra.
Album venter på å bli spilt inn, med tilskudd
fra Sametinget etter flere forsøk. Gruppa har
ikke råd til ikke å levere.
Inspisienten fra firmaet i Trondheim som
både leverer lys og lyd til påskefestivalen kommer ned for å hente gutta. Det er klart for Felgen Orkester.
– Da kan dere komme opp!
I underkant av tusen koftekledde venter.
– Nå blir det liv!
Guttene plugger konsentrert i instrumentene
mens det yrer av liv i salen. 1-2-3-4! Seks kvarter
senere går guttene lettet av scenen. Hver spillejobb blir en utladning.
MORTEN AILU HANSEN tror ikke det kunne
gått så mye bedre, og er ganske fornøyd med
å være medlem i Felgen Orkester. Han føler seg
bra:
– Helt sykt bra stemning. Lekestue. Superman!
– Felgen Orkester er San∏uari nummer to,
sier Inga Triumf (25) og spiser av restene av
chipsen.
– De kommer til å ta over begge festivalene.
Klokken er over tre. Garderoben tømmes.
Felgen har spilt opp til fest, og vil få med seg
siste rest av stemningen.
Det er på tide å oppdatere statusen på Facebook:
«Takk, Kautokeino, for en helt rå opplevelse!»
36
37
REGISSØREN: Amanda Kernell er en sør- og umesame fra Umeå. Hun er bosatt i København.
– Jeg lengter hjem noen ganger, sier hun.
Ny samisk spillefilm
Amanda Kernells «Stoerre
Vaerie» ligger an til å bli
den fjerde helsamiske
spillefilmen noensinne.
I hovedrollene vil vi finne
nye unge samiske skuespillertalenter.
SØSTRENE: Maj-Doris Rimpi (til
høyre) spiller rollen som ElleMarja i kortfilmen, men hvem
som skal spille henne og søstra
Njenna som unge i spillefilmen
er ikke offentliggjort ennå.
Tekst: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Foto: Petrus Sjövik
K
ortversjonen av «Stoerre Vaerie» (Norra
Storfjället) har høstet mye god kritikk fra
fagfolk og publikum siden premieren i
vinter. Kortfilmen ble tidligere i år den første
samiske filmen noen gang som er blitt vist på
den prestisjetunge filmfestivalen Sundance i
USA. I januar vant den også publikumsprisen
for beste svenske kortfilm under Göteborg Film
Festival.
– Sundance filmfestival var en kjempestor
opplevelse. Det var kult å nå ut i verden med
filmen min og møte folk som ville prate om
den. Mange sa til meg at de kunne kjenne seg
igjen i filmen, sier den samiske filmregissøren
Amanda Kernell (28), som er fra Umeå.
«STOERRE VAERIE» handler om en eldre kvinne, Elle-Marja, som har tatt avstand fra sine
samiske røtter. Hun har skiftet navn til Christina
og fortrengt bakgrunnen sin. En dag vender
hun hjem til sin søsters begravelse, men for
henne blir det et vanskelig møte med fortiden.
Nå skal dette bli en spillefilm. Kortfilmen vil
bli brukt som prolog og epilog for spillefilmen,
det vil si at filmens begynnelse og slutt skjer i
nåtid. Resten handler om fortiden.
I SPILLEFILMEN kommer vi til å følge søstrene
som unge og forholdet deres på 30-tallet under
assimileringen av samene. Vi får kanskje en
forståelse for valget til Elle-Marja og hvorfor
hun forlot det samiske.
38
– Jeg har selv familiemedlemmer som har
vokst opp med sørsamisk som førstespråk, men
som senere har tatt avstand fra språket og sin
samiske bakgrunn. Alle filmene mine tar utgangspunkt i meg selv på en eller annen måte,
sier Amanda, som selv er både sør- og umesamisk.
– Filmen kommer også til å handle om språk,
om hvordan det oppleves å begynne og snakke
et språk igjen som en ikke har snakket på veldig
lenge.
JOBBEN MED å finne skuespillere er allerede
godt i gang og snart i havn. Amanda og produksjonsteamet har etter et par runder med
audition funnet de to jentene som skal spille
søstrene som unge. Alt i alt er det 38 roller med
replikker som skal fylles i tillegg til mindre roller.
Det er også behov for statister.
– Vi har møtt mange unge og dyktige skuespillertalenter, sier Amanda uten å kunne røpe
noen navn.
Innspillingen er ventet å starte i august, og
de seks ukene filmingen skal vare er godt plan-
lagt. Det eneste som mangler nå er svar på den
siste søknaden om finansiering. Foreløpig ser
det veldig lyst ut.
AMANDA er utdannet regissør ved statens
filmskole i Danmark og har lagd kortfilmer i ti
år. Det å skulle regissere sin første spillefilm er
ikke noe hun tenker så mye over, men hun vet
at det vil kreve mye av henne.
– Jeg føler selvfølgelig et stort ansvar. Dette
blir en stor oppgave for meg, men jeg har lenge
tenkt på å lage en samisk spillefilm.
Det at hun lager en fiksjonsfilm basert på
sin egen familiehistorie har heller ikke vært så
enkelt.
– Men som kunstner må man tørre å være
modig, sier hun.
Hittil er det kun «Veiviseren» (1987), «Bázo»
(2003) og «Kautokeino-opprøret» (2008) som
regnes som helsamiske spillefilmer. «Stoerre
Vaerie» kommer til å ha dialoger på både sørsamisk og svensk.
– Jeg synes det er en positiv utvikling i det
samiske filmmiljøet nå. 7 sámi stories med de
sju samiske kortfilmene er gode eksempler på
det.
– Hva tror du filmen din vil bety for samisk
film?
– Det er mange som sier at det blir en viktig
film. Jeg synes også det er viktig å få en ny samisk spillefilm, men det er først og fremst ikke
derfor jeg lager den.
For henne er det langt viktigere å kunne fortelle sine egne historier.
39
MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK
KONKURRANSE
SlinCraze
Mirku (EP)
SlinCraze 2015
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
Hvem
er dette?
F
ire år etter den første plata «Várjalan»
kom SlinCrazes EP «Mirku». I løpet av
denne perioden har han gitt ut singler
og musikkvideoer, og har sånn sett forsvart
plassen sin som samisk «rapkonge». Han er
ikke snauere enn at han kårer seg selv som
det i én av låtene, og han rapper også om
at han endelig er tilbake igjen.
Hvis du vet hvem dette er, send en e-post med
svaret til: nuoraidmagasiidna@biegga.com
DE FLESTE av tekstene har SlinCrazes, eller Nils Rune Utsis, egne opplevelser som
grunnlag. Han rapper blant annet om at
kunstnere ikke kan jobbe gratis og må derfor noen ganger skrive søppel for å kunne
skrape sammen litt penger, siden folk etter
hans mening ikke bryr seg om seriøse og
ordentlige tekster. Jeg vet ikke om det faktisk er meninga å kritisere lyttere og fans,
men det virker som at han gjør nettopp det.
Dette er et spennende tema å rappe om,
men jeg vet ikke hvor lurt det er å kritisere
dem som skal kjøpe eller allerede har kjøpt
musikken hans.
Den som trekkes ut som vinner får 500 kroner!
Svaret må sendes innen 28. august.
Riktig svar og navnet på vinneren offentliggjøres i det neste nummeret.
HVEM ER DETTE? Š-79: Riktig svar: Erlend Elias Bragstad. Maret Julianne Gaup ble trekt ut som vinner. Hun får 500 kr. Gratulerer!
Jeg er
menneske.
Jeg bor
hjemme.
Jeg bor
i Sápmi.
Jeg er
same.
SLINCRAZE har en imponerende rapteknikk, noe som han lenge har bevist. I Norge
er han uten tvil blant de beste, men det er
vanskelig å nå ut med samisk rap, først og
fremst fordi ord og tekstforståelse er viktigere i denne sjangeren enn andre. Denne gan-
Jeg er
medlem i NSR.
Jeg har
slekt.
gen rapper han dog også på engelsk. Sammenlignet med tidligere utgivelser er heller
ikke melodiene like fengende denne gangen. Ett av SlinCrazes varemerker har vært
nettopp fengende og popinspirerte refrenger, men disse mangler nå. Alt i alt et
godt album, men jeg hadde ærlig talt ventet
meg litt mer.
Irdon
Jeg driver
fangst, fisker og
plukker bær.
Jeg må av gårde
på møte.
ILO-konvensjonen
sikrer urbefolkJeg må på do.
ningene.
Jeg lærer om
gammel skikk hos
bestefar.
Máddariid lávlla (single)
Tuupa Records OY 2015
Niels Ovllá Oskal Dunfjell
© Sissel Horndal / ÅAP 2015
Jeg påberoper
meg samiske
rettigheter.
40
I
rdon er en duo bestående av søskenparet Anni og Oula Guttorm.
Oula kjenner vi fra tidligere, fra bandet SomBy, men han og et par av de
andre medlemmene er også involvert
i andre prosjekter. Irdon er ett av dem.
«Máddariid lávlla» minner litt om
Nightwish, først og fremst på grunn
av mellomspillet og gitarsoloen. I til-
legg har sangen elementer fra middelaldersk musikk tilpasset et moderne preg i metallmusikkens verden.
Dette er en spennende kombinasjon
som faktisk fenger veldig bra!
MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK MUSIKK
41
UNG OG SAMISK
Juonalaª I∫gá · Illustrasjon: Nils Áilu Utsi · Oversetting: ¥
Hvem er Juonalaª I∫gá?
I snart to år og for tiende gang har vår spaltist med pseudonymet
Juonalaª I∫gá skrevet om kjærlighet, kropp, seksualitet og flørting
i spalten «Ung og samisk». Men hvem er hun egentlig?
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
NÅR
GAMLINGEN
LIKER MEG
H
an svinger om meg oftere enn de andre, berører meg på skulderen, legger
armen omkring meg og roser arbeidet
mitt. «Du er et godt forbilde for kollegene»,
«du er en solstråle for alle på jobben», og det
verste, «du er som Guds reneste engel, hentet
fra himmelen til denne jobben hos meg», sier
han når han slentrer forbi.
JO, PASSER BRA. Jeg er en ung jente som står
her i oppvasken på hotellet og min 60-årige
kollega er forelsket i meg. Eller så vil han bruke
meg til sin gullgraving, til å grave frem sitt siste
ungkarsbegjær som kanskje kvikner til om han
hører en ung jente nynne hans «fine» joik. Jeg
vet ikke om jeg er en del av hans merkelige
ritual som han må gjennomføre, eller om han
ser på meg som sin siste mulighet til å føle seg
ung igjen og endelig få seg noe. Han er en av
sjefene, og jeg er redd for å miste jobben om
jeg sier noe eller melder fra om den ubehagelige oppførselen hans.
EN MANDAG kom han smilende og tok omkring meg: «Hei, min skjønne! Hva skal du på
42
fredag?» Jeg smiler som vanlig og svarer høflig
at jeg skal se på TV og slappe av hjemme, og
spør han om det samme. «Jeg har fødselsdag
på fredag og hadde tenkt å invitere deg til å
feire med meg på byens beste restaurant.» Å,
så gøy. Sjefen inviterer meg på fødselsdagsfest, det skal bli gøy å gå ut sammen med kollegene etter arbeidstid. Da får jeg bli kjent med
kona og ungene hans også, og kanskje har
han en sønn på min alder. Han forsvinner sammen med noen andre for å fylle brus i kjøleskapet.
TORSDAGENS ARBEIDSØKT er snart slutt, han
går forbi igjen, og sier med «James Bond/Badboy»-stemme: «Ta på deg det korte trange
skjørtet, så jeg får se litt av hvert. Og den hvite
kortermede silkeblusen med den tøffe utringningen, som du hadde på deg på det forrige
profilbildet på Facebook. I morgen. Du og jeg.
Rødvin. Skal jeg bestille hotellrom også?» Hva
er dette for en fyr, tenker jeg og søker han opp
på nettet. Han er ungkar, har ingen pen sønn
eller snill kone og fredag har han 60-årsdag
som han vil feire med meg i hotellets hvite sen-
– Uten å røpe ditt virkelige navn,
hvem er du?
– Hvis jeg beskriver meg selv slik som jeg
ønsker, blir jeg avslørt. Men jeg er en jente som
kan sitte gjemt i en krok og få med seg alt som
skjer, og en som alle kan dele sine hemmeligheter med.
getøy. De andre kollegene er ikke invitert. I 60
år har han levd, og jeg er den nærmeste han
har. Jeg kunne ikke spolere planene og ødelegge for hans store opplevelse bare fordi jeg
ikke hadde avverget han fra å omfavne mine
exklusive skuldre.
– Hvorfor vil du være anonym?
– Jeg er mye modigere som Juonalaª I∫gá.
Leserne fortjener å lese om virkelige hendelser,
og det hadde vært vanskelig hvis de hadde
visst hvem jeg er og hvem jeg skriver om. Ellers
hadde jeg ikke turt.
FREDAG etter jobb tok jeg på meg min sexy
silkebluse, klappet han på skulderen og ønsket
han til lykke med dagen. Tok med meg min 15årige nabogutt som skulle spille kjæresten min
hele natta, og han snakket lenge med sjefen
min. Etter det har ikke 60-åringen tatt omkring
meg eller strøket meg over kinnet, og jeg har
fått stå i oppvasken med god samvittighet.
Men sjefen min har ikke gitt seg, for han har
begynt å ta på den nye 16-åringen. Da jeg
advarte den nye jenta het det seg at jeg var
misunnelig. Etter det har jeg oppført meg som
om jeg selv nærmer meg min egen 60-årsdag.
Ting er ikke alltid slik det ser ut som, og en ung
jente kan være tøffere og lurere enn man skulle
tro.
– Har noen avslørt deg ennå?
– Ja, det er noen som har gjort det. Bestevenninnen min for eksempel skjønte det med
en gang på grunn av innholdet. I tillegg er
det noen få andre som har skjønt det. En
gang kom det også en dame og spurte med
et glimt i øyet om jeg visste hvem Juonalaª I∫gá er. He-he!
– Du skriver om jente- og guttegreier, kjærlighet, seksualitet,
kropp, dating osv. Er dette tabu
blant samer?
– Jeg tror nok at disse temaene er
tabu uansett hvor i verden man
befinner seg. Men jeg håper
jeg har hjulpet noen med mi-
?
ne erfaringer og råd, og ikke
minst underholdt mange!
– Hvor mange av sakene er basert på egne opplevelser?
– Det jeg har vært veldig flink til er å balansere mellom egne og andres erfaringer
som jeg har fått høre. Bortsett fra eksemplene jeg har brukt, er alt virkelige
hendelser.
– Hvilke av sakene husker du best?
– Det må være den gangen jeg skrev om
date-appen Tinder og mine erfaringer
med den. Tinder var nesten kjæresten min
på et tidspunkt. Det var veldig skummelt
å gå på date med en du hadde først møtt
på Tinder, men jeg tenkte at noe godt
kommer det ut av det uansett. Jeg fikk
en ny erfaring og noe å skrive om og
tjene penger på.
– Får leserne noensinne vite hvem
du egentlig er?
– Det er ikke godt å si. Akkurat nå
er det veldig morsomt å være anonym og skrive denne spalten. Juonalaª I∫gá er nemlig modig og litt
crazy, og egentlig den jeg skulle
ønske at jeg selv var.
43
– Jeg elsker dere!
SELFIE: Silje Somby var en av
de heldige som fikk komme nær
Isac Elliot og ta en selfie med han.
Den finske superstjernen Isac Elliot (14) skapte
rene Justin Bieber-tilstander i Kautokeino i påska.
Tekst og foto: Niels Ovllá Oskal Dunfjell
U
tenfor Báktehárji idrettshall i Kautokeino venter mange hundre jenter
og noen gutter på den største superstjernen noensinne som har kommet til den
lille bygda for å opptre. Enkelte har stilt seg
i kø allerede i sekstiden om morgenen for
å sikre seg de beste ståplassene.
Alva Hætta Schultz (12), Sara Elise Eira (10)
og Elen Marianne Utsi (16) har ikke kommet
fullt så tidlig, men er likevel blant de fremste
i køen. Fortsatt er det to og en halv time til
konserten starter.
– Hittil har vi sikkert stått her i 2–3 timer.
Vi var blant de første som kom hit, men litt
har vi måttet presse for å få disse plassene,
sier jentene.
– Hva er det som er så bra med Isac Elliot?
– Han er veldig flink til å synge, sier Alva,
som tidligere på dagen sikret seg en selfie
med superstjernen da han ankom hotellet.
– I tillegg er han veldig kjekk, smiler Elen
Marianne og Sara Elise.
– Er det det viktigste?
– Ja! Selvfølgelig, ler de.
MENS DE ivrigste blant fansen venter utålmodig utenfor, holder Isac Elliot på med lydprøver inne på konsertarenaen. Samtidig står
pressefolk og Sametingets språkambassadører inne i idrettshallen og venter litt mer
tålmodig på presseseansen med stjernen
som snart skal begynne.
Isac Elliot er hentet til Kautokeino for å
44
45
markere slutten på Sametingets språkkampanje
#Snakksamisktemæ, som har hatt som mål å
motivere ungdom til bruk av de samiske språkene. Superstjernen er selv vokst opp som tospråklig med både finsk og svensk, og skal lære
å si noen samiske setninger på scenen.
– Vi har blant annet lært han å si Mun ráhkistan din (jeg elsker dere), forteller én av språkambassadørene og kveldens konferansier, Silje
Somby (18). Også hun har sikret seg en selfie
med Isac Elliot.
– Du er kanskje litt for gammel til å bli starstrucked?
46
– Ja. Men jeg kjenner på atmosfæren at det
er veldig spesielt å ha han her. Vi hadde fått veldig strenge instrukser om at vi hadde kun fem
minutter med han og at vi kanskje ikke rakk å
ta bilder under presseseansen. Jeg trodde han
skulle være en diva, men han tok seg god tid
til oss og viste at han er helt vanlig slik som oss
andre, sier Silje.
ÈN TIME før konsertstart åpnes dørene. Hundrevis av elliotere stormer mot scenen for å sikre
seg de beste plassene. Til slutt er det nærmere
1000 publikummere inne på konsertarenaen.
De lokale artistene Maiken Kemi (16), Inger Karoline Gaup (19) og Josef Per Buljo (20) er oppvarmingsartister og får en opplevelse de sent
vil glemme.
Det er likevel én de fleste har ventet på. Publikum er klare og blir etter hvert overivrige. De
som står nærmest scenen blir presset mot gjerdet som skiller publikum fra scenen. Konferansier Silje må to ganger komme med instrukser
til publikum.
– Isac Elliot kommer ikke på scenen før dere
har tatt et langt steg bakover, sier hun i mikrofonen.
Publikum adlyder til slutt. En klokke begynner å telle ned og stemningen tar seg opp igjen
når publikum vet at det kun er sekunder igjen
før de får se pop-idolet sitt.
Så skjer det. Isac Elliot entrer scenen og blir
nærmest overdøvet av hylende jenter. Det blir
en elektrisk atmosfære. Etter hvert kommer
det som språkambassadørene har ventet mest
på.
– Jeg elsker dere! sier Isac Elliot og henvender
seg til publikum:
– Hvordan sier man det på samisk?
– Mun ráhkistan din, hyler folkemengden.
– Mun ráhkistan din, roper han igjen.
Publikum svarer med et hyl som overdøver
alt annet denne kvelden.
HITENE kommer tett etter hverandre. «First
Kiss», «Baby I» og «New Way Home» for å nevne
noen. Noen få er til og med så heldige at de
blir plukket opp på scenen for å få en klem av
Isac Elliot. Selv etter to ekstranumre roper publikum etter mer. Men nå er det slutt. Bussene
som skal ta de tilreisende hjem til Alta, Karasjok
og Porsanger, venter utenfor.
For Elen Marianne var det verdt å stå flere
timer i kø tidligere på dagen. Dette ble nemlig
en veldig spesiell opplevelse for henne.
– Konserten var veldig bra. Han er ikke en
overlegen kjendis som ikke bryr seg om fansen.
Han var veldig flink med oss! Det ble litt Biebertilstander, sier hun og fortsetter:
– Isac Elliot tok til og med et bilde med mobilen min og sendte det på Snapchat!
– Det må være tidenes snap for din del?
– Ja! Nå er jeg veldig lykkelig, ler hun.
47
BESTILL
Bladet ¥ er for ungdom.
Bladet inneholder stoff både
på nord-, lule- og sørsamisk.
¥ utgis fem ganger i året.
Ungdomsmagasinet ¥
selges i disse butikkene:
Anár/Inari · Duodji Shop
Even᪪i/Evenes · Várdobáiki
Guovdageaidnu/Kautokeino · Coop Marked
Guovdageaidnu/Kautokeino · Finnmark Kontorservice
Káráªjohka/Karasjok · Abanti
Káráªjohka/Karasjok · Autosenteret Karasjok
Leavdnja/Lakselv · Finnmark Kontorservice
Romsa/Tromsø · Akademika Tromsø
Snåase/Snåsa · Saemien Sijte
Neste ¥
utgis i september.
Abonnement Norge: NOK 300,–
Abonnement Sverige og Finland: NOK 325,–
Bestill pr. e-post: idut@idut.no
eller via vår hjemmeside: www.idut.no
Iπut · Ikkaldas · NO-9710 Indre Billefjord
+47 78464749 · idut@idut.no · www.idut.no