Fader Sønn og Hellig Ånd

FADER, SØNN OG HELLIG ÅND
Grunnleggeren av Tyndale teologiske seminar, Dr. Mal Couch, sa en gang: «Kranglete
diskusjoner er oftest et resultat av vranglære. Det hersker ikke noe ekte ønske om grundige
studier. Hovedhensikten er å ødelegge.» Denne tendensen må vi passe oss ekstra for når vi
prøver å forstå Guds natur. Mennesker har ofte en tendens til å glemme sin varsomhet og
respekt når de nærmer seg det høyhellige. Da Moses oppdaget den brennende busken i
ørkenen ville han finne ut hvorfor den ikke brant opp, og la nærmest en vitenskapelig
nysgjerrighet for dagen. Da han nærmet seg, talte universets Gud til ham ut av ilden, og sa:
«Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn» (2
Mosebok 3:5).
Slik er de kristnes treenige Gud. Det er én Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd, en enhet av tre
evig sameksisterende individer. Denne påstanden har en intern logikk, men har likevel
forvirret humanistiske tenkere, noe som igjen har skapt mye debatt gjennomhistorien.
Å ta av seg skoene er en symbolsk handling som viser at vi forbereder oss på å ta imot det
Gud har åpenbart om seg selv i Bibelen, om Jesu guddom og Den Hellige Ånds personlighet.
Faderen
Gud, den evige far, er skaperen, Kilden, Opprettholder og Herre over hele skaperverket.
Paulus beskriver Guds grenseløse suverenitet på en treffende måte: «For av ham og ved
ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet. Amen» (Romerne 11:36); og han
er «Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all
evighet! Amen» (1 Timoteus 1:17); samt «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få
lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de
til og ble de skapt» (Åpenbaringen 4:11).
Når vi, som hans skapninger, begrenser oss til å tenke på Gud på denne måten, fokuserer vi
på de aspekter ved hans natur som er helt annerledes enn oss, både i makt, kunnskap,
hellighet og vesen. Vi får et forenklet glimt av hans hellighet i de ti bud, og senere får vi et
langt mer detaljert bilde av ham i Jesu liv.
Loven er et uttrykk både for hans karakter og hans moralske verdier.
Selv et overfladisk glimt viser at hans hjerte er fullkomment rent og fylt av kjærlighet til sine
skapninger.
Dersom Guds storhet var det eneste vi visste om ham, ville vi skjelve av frykt, overveldet av
hans nærhet. Selvfølgelig burde vi ikke glemme disse sidene av hans karakter, for en dag må
www.norskbibelinstitutt.no
post@norskbibelinstitutt.no
alle svare til ham for sitt opprør mot hans visdom og hellighet (Daniel 7:9-14; Åpenbaringen
20:11-15).
Men dette er ikke det eneste som kan sies om Gud Fader. I tillegg til sin hellighet og
rettferdighet har han åpenbart andre sider ved seg. Ingenting i Det gamle testamente kan
måle seg med det han sa om seg selv etter Israels dans rundt gullkalven: «Herren Herren er
en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i
tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd» (2 Mosebok 34:6-7).
Sønnen
Hans hellighet og medlidenhet med sine skapninger går hånd i hånd. I Jesu tjenersinn,
offerdød og oppstandelse ser vi den fulle betydningen av disse ordene. «For så har Gud
elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal
fortapes, men ha evig liv» (Johannes 3:16).
Faderen lånte ikke Jesus til oss mens vi var hans fiender; han gav ham. Jesus bandt seg
ugjenkallelig til menneskeheten på en måte som aldri vil brytes, enten vi tar imot ham som
vår frelser eller ikke.
De egenskaper og den kraft som viste seg i Jesus og Den Hellige Ånd forteller oss også noe
om Faderen. Selv om han var «hos» faderen i all evighet, og er like mye Gud som Faderen
(Johannes 1:1-2; Filipperne 2:5-11), gjorde han det klart at hensikten hans med å komme til
jorden var å åpenbare Faderen for oss (Johannes 14:9).
Da Jesus sa, «Jeg er veien og sannheten og livet» (Johannes 14:6), misforstår vi ham
vanligvis. Jesus sier egentlig at han er veien til Faderen, sannheten om Faderen, med bud
om liv i Faderen.
Når vi kommer til Jesus som vår frelser, har vi bare kommet halvveis. Den påfølgende
uttalelsen, «Ingen kommer til Faderen uten ved meg» gjør det klart at hans endelige mål var
å lede oss til Faderen, så vi kunne oppleve hans kjærlighet ved egen erfaring. «Hadde dere
kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett
ham» (Johannes 14:7).
Gud, den evige sønn, tok på seg menneskelig natur i Jesus Kristus og ble Gud-menneske.
Ved ham er alt blitt skapt, Guds karakter ble åpenbart, menneskenes frelse gjennomført, og
verden ble dømt.
Han er i all evighet sann Gud, men ble også sant menneske; Jesus menneskehetens messias.
Han ble unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfruen Maria. Han levde og opplevde
fristelse på samme måte som det første menneske, Adam, men viste til fullkommenhet
Guds rettferdighet og kjærlighet. Han viste Guds makt ved Den hellige Ånd da han gjorde
mirakler, og fikk det vitnesbyrd at han var Guds lovede Kristus. Av egen fri vilje led han og
døde på korset for våre synder, stod opp fra de døde, og fôr opp til himmelen for å gjøre
www.norskbibelinstitutt.no
post@norskbibelinstitutt.no
tjeneste i den himmelske helligdom for vår skyld. Han vil komme tilbake i herlighet for å utfri
sitt folk og gjenopprette alle ting.
Den Hellige Ånd
Gud, den evige Ånd, tok aktivt del i skapelsen sammen med Faderen og Sønnen (Se 1
Mosebok 1:1-2). Gjennom den gammeltestamentlige perioden kom han tidvis over utvalgte
mennesker, vanligvis profeter, prester og konger, for å utruste dem til tjeneste.
Det var først mot slutten av sin gjerning her på jorden at Jesus bad Gud Fader sende Gud
Den Hellige Ånd til verden i all sin fylde (Apostlenes gjerninger 2:14-18).
Gud, den evige Ånd deltok aktivt sammen med Faderen i Jesu inkarnasjon (Lukas 1:35), i
hans bemyndigelse (Lukas 4:14-21; Apostlenes gjerninger 10:38) og forløsningen av
menneskeheten (2 Tessaloniker 2:13). Han inspirerte Bibelens forfattere (2 Peter 1:21). Han
kaller og overbeviser mennesker (Johannes 14:16-18, 26; 15:26, 27; 16:7-13), og han fornyer
og forvandler folk til å ligne Gud. Faderen har sendt ham sammen med Sønnen for at de
alltid skal være sammen med hans barn (Johannes 14:16-17). Han gir åndelige gaver til
menigheten (Efeserne 4:11-12), gir den kraft til å vitne om Jesus (Apostlenes gjerninger 1:8),
og i harmoni med Bibelen leder han den inn i all sannhet (Johannes 16:7-15).
Det er ikke så underlig at Paulus utbryter ut i sin poetiske velsignelse: «Herren Jesu Kristi
nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!» (2 Korinter
13:13).
Graeme Loftus
www.norskbibelinstitutt.no
post@norskbibelinstitutt.no