rus & avhengighet nr 3 1998

rus & avhengighet nr 3 1998
20
TEMA: NATT I NORGE
Sunday
morning
fever
Klokka er 04.00. Den timelange drosjekøen etter at kranene ble
stengt, tynnes langsomt for blåfrosne rester av kveldens uteløver
og -løvinner. Nå er tiden inne for den nye gruppen helgefestere.
Nyrigget ungdom trår over dynger av fast food-søppel,
på vei til alkoholfrie morgenklubber i grålysningen.
Er Kardemomme by gjenskapt i Oslo sentrum?
Av TONE ØIERN
Illustrasjon av Sven Tvedt
Noen kommer rett fra dynene. De har
stått over både lørdagsunderholdning på
tv og alkoholkjøret på by’n. Ingen krangler, ingen brøler. Andre har tatt turen
innom et av techno disco’ene. Frokost
inntas i en nattåpen kebab-bar. En rakrygget jente med gyldne drømmekvinnefletter lemper mildt vekk en sliten natterangler på siste stopp av løypa.
Han krangler ikke på det. Hun er ung,
uoppnåelig og overbærende.
Noen har vorschet privat. Gjenger
på fire eller fem har spleiset på kveldens partydop – og kanskje litt hasj til
seinere på dagen. Noen ensomme ulver har tatt turen til pusheren alene. De
forsinkede setter sin lit til at en selger
eller to er å finne utenfor klubben. Men
de fleste har knipset sin e, eller spist sin
amfetamindose på forhånd. På de som
ennå ikke har danset, synes rusen knapt.
”Rus” vil de sjelden ha, danserne. Ikke
som alkohol eller neddoping. Men følelsen av velvære, av ikke å påvirkes av
annet enn musikken, et middel til å
holde kroppen i gang, konsentrere seg
om den og om party’et. Mens resten
av Oslo sover seg inn i søndagen.
Noen gutter drøyer utenfor
morgenklubbens beskjedne inngangsparti, inn fra sentrumsgaten. For sikkerhets skyld går man femti meter unna
før man snakker om ”bokstaver”. Der
gata ellers er folketom. De fleste jentene er tynne og tynnkledde i sorte
singlets og trange slengbukser og haster hutrende inn. Innenfor krever
garderobevakten cover; 100 kroner. Et
par av guttene ser ut til å være mellom
15 og 16 år, gjennomsnittsalderen er
knapt 20.
Noe av idyllen blir brutt ved at tre
sivilkledde ”spanere”, medlemmer i
Narkotikaseksjonens uropatrulje, ankommer. Et par uforsiktige stoffselgere
blir kjørt av gårde, i håndjern. Men også
andre må samme vei. I motsetning til
”uroingen” av narkotikamiljøene på
gaten, blir også folk fra morgenmiljøene
kjørt vekk ved mistanke om påvirkning
av illegale rusmidler. De skal til Grønland politikammer og levere urinprøve.
Viser den seg positiv på illegale stoffer,
venter en bot på minst 2000 kroner.
De fleste følger rolig med de cowboykledde karene.
To oppsøkende ungdomsarbeidere
fra ”Stopp dopet ikke dansinga”, Uteseksjonen i Oslo, er her for femte gang.
De blir allikevel motstrebende vinket
inn etter å ha sagt hvem de er. Gjennom brev, telefonhenvendelser og forslag om møter har Uteseksjonen på
forhånd forsøkt å presentere virksomheten sin for stedets eiere. Uten at noe
ansvarlig vertskap har besvart henven21
delsene. Foreløpig er jenta i garderoben den eneste representanten for de
som driver stedet som de kan feste et
ansikt til. Hun som nå nikker nådig og
ber dem ”være raske”. Minutter etter
er oppsøkerne omgitt av nye og gamle
kontakter i miljøet.
Nede trappa til kjellerlokalet slår den
unike blandingen av synth-manipulerte,
til tider skjærende brokker og tunge,
”etniske” grunnrytmer opp i mellomgulvet. Det er livfull musikk, funky
techno. Lyskasterne sveiper dansegulvet og dets prestinner ved spakene. 100
dansendes blikk er rettet mot musikkanlegget på podiet. Parallelle armer formes som Z’er med flate hender i øyenhøyde driblende mot musikkens kilde
eller mot speilene som kler tre av fire
vegger. Med jevne mellomrom bygger
musikken seg opp i veldige crescendo,
akkompagnert av de dansendes tilrop.
Koden er ikke komplisert. Her greier
de fleste seg godt, om ikke like godt
som de unge, tynne mørkhudede guttene. De er mer ledige i leddene; mange
jenter flokker seg rundt dem. Ingen
behøver dansepartner, men blikk møtes i mellom, det dunkes på skuldre og
kjappe håndtrykk utveksles.
Liknende møter skjer også på den
knappe plassen foran disken. Kanskje
etterfulgt av en kjapp replikk i øret. Mer
rus & avhengighet nr 3 1998
TEMA: NATT I NORGE
tillater ikke musikkvolumet. Lyset er
sparsomt, det er knapt mulig å skjelne
tikronen til å betale vannglasset med.
Bare et fåtall holder seg her inne i halvmørket og danser ikke. Noen av dem
er altfor ”speeda” til å danse. I stedet
holder de lange, usammenhengende
monologer mens de gestikulerer vilt.
Men de fleste er kontinuerlig i gang på
gulvet.
”Takk for sist”, hilses uteseksjonmedarbeiderne. Gjennom Stopp dopet
er flere av de dansende involvert i ulike
aktiviteter under Stopp dopet ikke
dansinga-logoen; astrologigruppen er
siste skudd på stammen. En del av dem
er innflyttere til Oslo. Utenfor dansemiljøene har de få kontakter, og Stopp
dopet er for mange et miljø å knytte
seg til ved siden av - eller i stedet for det rusdominerte helgelivet.
Rundt den sparsomme lettøl- og
vannbaren sitter to-tre lett alkoholrusede og dresskledde menn i 45-50årene. De danser ikke og har blikkene
festet til de unge jentene med bare navler - med og uten piercing. Få av jentene besvarer blikkene. Men mennene
kan vente.Vel vitende om - som en av
dem sier – at ”en 20-årig jente klarer
ikke å finansiere dette kjøret med inntekt fra postverket eller studielån”…
En gjeng på 8-10 menn danser lite,
bare av og til noen enkle, men coole
trinn på dansegulvet. Med glattbarberte
skaller, ikledd i militærbukser og med
singlets eller bare overkropper, er de
muskuløse overkroppene deres mest
synlige attributt. Makten lyser. Med
dem svinner Kardemomme by-parallellen.
En av oppsøkerne fra Uteseksjonen
følger en ung, rastløs gutt med hule
kinn og brennende, vidåpne øyne ut.
Mennene med bare overkropper følger dem med øynene. Også utenfor blir
de observert. Straks spanerne får se gutten, får han beskjed om å bli med dem
i bilen. Politiet har sine instrukser om å
ta urintest av alle som virker påvirkete.
Mot deres instruks nytter utekontaktarbeiderens bønn om å få fortsette samtalen med sin kontakt lite.
rus & avhengighet nr 3 1998
Ryktet – Spanere utenfor! – sprer
seg raskt. Få er overrasket over politiets
interesse for stedet. Tidligere har
Narkotikaseksjonen forsøkt seg på
razziaer inne i lokalet, til liten nytte. For
før politiet kommer til og får ransakt
festdeltakerne, er stoffet vekk. Nå er de
trolig der ute. Snart er stedet hermetisk lukket. Ut går ingen. Enkelte blir
merkbart rastløse nede i det mørke lokalet. ”Det er så trangt her!”, utbryter
en ung jente. Horekundene flakker med
blikket. Noe er på gang blant muskelmennene, de utveksler stadig hyppigere
beskjeder.
” Ikke handle her!”, sier en av danserne som ser stoff bytte eier i en krok.
Han er en av de faste, og de to hører på
ham, og bedyrer at denne gangen er et
unntak, med politiet utenfor døra og
alt... De fleste er enige om å holde stoffomsetningen utenfor lokalet; salget fører med seg konflikter, angst og ”noia”.
Men å bry seg, og ikke å bry seg for
mye, krever sin balansekunstner. Å sladre til noen av de ansatte blir møtt med
skuldertrekk. Og rundt vaker muskelmassen. Hele tiden.
På en sofa sitteligger en 16-årig gutt,
nøytralt kledd. Ansiktet har hele tiden
har vært likegyldig og uttrykksløst, men
øynene har ikke gått glipp av noe. Nå
livner han til. Blir det bråk?
Etter hvert som musikknivået øker
og ingen samtale lenger er mulig inne i
lokalet, forbereder de to fra Uteseksjonen seg på å gå, men veien sperres av to muskelgutter. Plutselig langer
en av dem ut og tar strupetak på den
ene ungdomsarbeideren. Et øyeblikk ser
han ut til å henge i luften, før han kontant dyttes ut. Den andre får en liknende
behandling.
Tilbake i lokalet sitter 16-åringen. I
dag er kanskje første gang han er på
Oslos dansescene. I tillegg til tilgangen
på stoffer med ukjent virkning på organismen blir han uroet, møter frustrerte, uroete dealere, prostitusjon,
muskelmenn som forsvarer lyssky virksomhet...
Kardemomme by er langt, langt
unna.
22
r&a-fakta
• For ett år siden var det fem
morgenklubber i Oslo med åpningstid fra kl.06.00 om morgenen. I dag er
antallet en redusert til et par. I tillegg
har en håndfull etablerte klubber tillatelse til å ha åpent til 06.00, men uten
alkoholservering etter 03.00.
• Politiet anslår at 80 prosent av gjestene i enkelte av morgenklubbene bruker illegale rusmidler; hasj, ecstasy og
amfetamin.
• Politiet rapporterer til Næringsetaten hvis de påviser gjentatte tilfeller av stoffomsetning i lokalene. Det
har ført til at et par steder som også
serverer alkohol tidligere på kvelden
for en periode har fått inndratt sin bevilling.
• Næringsetaten i Oslo kommune
antar at andre steder velger selv å stenge
etter gjentatt ”uroing” fra narkotikapolitiet og fordi de blir stresset av politiets og næringsmiddeletatens overvåkning.
• I løpet av ett år har Narkotikapolitiet pågrepet 300 personer fra
dansemiljøene, blant dem 15-åringer.
80 prosent av de pågrepne har ikke hatt
kontakt med politiet tidligere.
• Å pågripe og bøtelegge unge dansere fordi de er påvirket, har i følge
politiet en påvist forebyggende effekt:
Politiet finner sjelden igjen de som pågripes for første gang, i samme miljø.
• I løpet av morgenen omtalt i reportasjen ble 14 personer pågrepet,
noen for besittelse av illegale rusmidler, andre påvist påvirket gjennom
urinprøve. 10 av dem hadde ikke hatt
kontakt med politiet tidligere. Stoffbeslagene var små. De fleste slapp med
bøter.
• Stopp dopet ikke dansinga ble startet av frivillige i housemiljøet i Oslo i
1994. I dag finnes Stopp dopet-grupper i Oslo, Bergen og Stavanger, alle
steder knyttet til utekontaktene. Gruppene rekrutterer frivillige fra miljøet
som jobber sammen med profesjonelle
ungdomsarbeidere. Bare gruppa i Oslo
jobber på morgenklubber; til dette arbeidet rekrutteres ikke frivillige.