Tekstutdrag Til tittelen: Ensomhetens grunn

Paul Auster
Ensomhetens grunn
Oversatt av Knut Ofstad
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til
ebok@aschehoug.no
Originalens tittel: The Invention of Solitude
© Paul Auster, Penguin Books 1988
Published by agreement with Carol Mann Literary Agency, USA, and
Bengt Nordin Agency, Sweden
Norsk utgave © 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo
www.aschehoug.no
Tilrettelagt for eBok av eBokNorden, 2013
ISBN 978-82-03-37019-9
Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
Innhold
Portrett av en usynlig mann
Minnenes Bok
Noter
Portrett av en usynlig mann
I jakten på sannheten bør man være forberedt på det
uventede, for den er vanskelig å finne og forbløffende
når man finner den.
Heraklit
D
en ene dagen er livet der. En mann, for eksempel, med utmerket
helse, ikke engang gammel, som aldri har lidd av alvorlige sykdommer.
Alt er som før, som det alltid vil være. Han lever fra dag til dag, passer
sine egne saker, drømmer om livet som ligger foran ham. Og så, med
ett, er døden der. Mannen slipper fra seg et lite sukk, synker sammen i
stolen og er død. Det skjer så plutselig at det ikke gis rom for tanker, at
hjernen ikke har en sjanse til å finne et lindrende ord. Vi sitter igjen uten
annet enn døden, den ugjendrivelige kjensgjerningen om vår egen
dødelighet. Død som følge av lang tids sykdom kan vi til nød akseptere.
Selv ulykkesdødsfall kan vi tilskrive skjebnen. Men at en mann skal dø
uten påviselig grunn, at han skal dø utelukkende fordi han er menneske,
bringer oss så nær den usynlige grensen mellom liv og død at vi ikke
lenger vet hvilken side vi står på. Livet blir til død, og det er som om
denne døden har hatt dette livet i sin makt hele tiden. Død uten
forvarsel. Hvilket betyr: livet tar slutt. Og det kan ta slutt når som helst.
Nyheten om min fars død nådde meg for tre uker siden. Det var en
søndag morgen, og jeg var på kjøkkenet og laget frokost til min lille
sønn Daniel. Ovenpå lå min kone og unnet seg et par timers ekstra søvn
under den varme dynen. Vinter på landet: en verden av stillhet, vedrøyk
og hvithet. Tankene mine kretset om teksten jeg hadde skrevet kvelden
før, og jeg så frem til ettermiddagen, da jeg kunne vende tilbake til
arbeidet. Så ringte telefonen. Jeg visste umiddelbart at det var noe
ubehagelig. Ingen ringer klokken åtte en søndag morgen om det ikke er
for å overbringe nyheter det haster med. Og nyheter det haster med, er
alltid dårlige nyheter.
Jeg klarte ikke å komme på en eneste foredlende tanke.
Selv før vi pakket reiseveskene og la ut på den tre timer lange kjøreturen
til New Jersey, visste jeg at jeg ble nødt til å skrive om min far. Jeg
hadde ingen plan, ingen klar formening om hva dette innebar. Jeg kan
ikke engang huske å ha bestemt meg for det. Det var bare der, en visshet,
en forpliktelse som begynte å gjøre seg gjeldende i samme øyeblikk som
jeg fikk høre nyheten. Jeg tenkte: faren min er borte. Hvis jeg ikke
handler raskt, vil hele livet hans forsvinne sammen med ham.
Når jeg ser tilbake på det nå, selv over en så kort avstand som tre
uker, forekommer det meg å være en ganske underlig reaksjon. Jeg hadde
alltid trodd at døden ville slå meg ut, gjøre meg handlingslammet av
sorg. Men nå som den hadde inntruffet, gråt jeg ikke så mye som en tåre
og opplevde det ikke som om verden hadde styrtet sammen rundt meg.
Av en eller annen grunn var jeg forbausende rede til å akseptere dette
dødsfallet, på tross av at det kom så brått på. Det var noe annet som
foruroliget meg, noe som hverken hadde med dødsfallet eller min
reaksjon på det å gjøre; nemlig erkjennelsen av at faren min ikke hadde
satt spor etter seg.
Han hadde ingen kone, ingen familie som var avhengig av ham, ingen
hvis liv ville forandres av hans fravær. En forbigående følelse av sjokk,
kanskje, blant hans spredte venner, like mye på grunn av tanken på
dødens lunefullhet som på grunn av tapet av deres venn, fulgt av en kort
sørgeperiode, og deretter ingenting. Etterhvert ville det være som om
han aldri hadde levd i det hele tatt.
Selv før sin død hadde han vært fraværende, og de som sto ham
nærmest hadde forlengst lært å akseptere denne fraværenheten og anse
den som en grunnleggende egenskap ved hans vesen. Nå som han var
borte, ville det ikke bli vanskelig for verden å ta inn over seg det faktum
at han var borte for alltid. Måten han hadde levd på hadde forberedt
verden på hans død – hadde vært en slags forsmak på døden – og hvis
og når han ble husket, ville det være vagt, ikke mer enn vagt.
Blottet for lidenskap, enten det gjaldt ting, mennesker eller ideer, ute
av stand eller uvillig til å avsløre seg selv under noen som helst
omstendighet, hadde han klart å holde avstand til livet, å unngå
fordypelse i enhver henseende. Han spiste, han gikk på jobb, han hadde
venner, han spilte tennis, og allikevel var han ikke tilstede. Han var i
dypeste, mest grunnleggende forstand en usynlig mann. Usynlig for
andre, og formodentlig også usynlig for seg selv. Selv om jeg stadig
lette etter ham mens han var i live, stadig forsøkte å finne denne faren
som ikke var tilstede, føler jeg allikevel, nå som han er død, at jeg må
fortsette å lete etter ham. Døden har ikke forandret noen verdens ting.
Den eneste forskjellen er at jeg har fått så dårlig tid.
I femten år bodde han alene. Urokkelig, obskurt, som om han var
immun mot verden. Han lot ikke til å være et menneske som opptok
plass, men snarere en ugjennomtrengelig masse i et mennneskes
skikkelse. Verden prellet av på ham, knustes mot ham, klebet seg til
ham noen ganger – men kom aldri igjennom. I femten år hjemsøkte han
et enormt hus, mutters alene, og det var i dette huset at han døde.
En kort periode hadde vi bodd der som familie – min far, min mor,
min søster og jeg. Da foreldrene mine ble skilt, gikk alle hver til sitt:
moren min startet et nytt liv, selv dro jeg avsted til college, og søsteren
min bodde hos moren min til også hun dro avsted til college. Bare faren
min ble igjen. På grunn av en klausul i skilsmisseavtalen som fastslo at
min mor fremdeles eide en andel i huset og skulle ha halvparten av
utbyttet hvis det ble solgt (noe som medførte at min far hadde liten lyst
til å selge det), eller fordi han innerst inne nektet å forandre livet sitt (for
ikke å vise verden at skilsmissen hadde påvirket ham på en måte han
ikke var herre over), eller rett og slett av latskap, en emosjonell apati
som hindret ham i å foreta seg noe som helst, ble han boende alene i et
hus som kunne ha gitt plass til seks-syv mennesker.
Det var et imponerende sted: gammelt, solid bygget i gotisk stil, med
blyinnfattede vinduer, skifertakstein og rom av kongelige dimensjoner.
Det hadde vært et stort skritt for foreldrene mine å kjøpe det, et tegn på
voksende velstand. Det lå i byens beste strøk, og selv om det ikke var
noe hyggelig sted å bo (særlig ikke for barn), ble dysterheten oppveiet av
prestisjen. Sett på bakgrunn av at faren min skulle ende opp med å
tilbringe resten av livet sitt i det huset, er det en skjebnens ironi at han
først ikke ville flytte dit. Han klaget over prisen (et vedvarende tema), og
da han omsider ga etter, gjorde han det surmulende og motvillig.
Likevel betalte han kontant. Alt på én gang. Ingen lån, ingen månedlige
avdrag. Det var i 1959, og forretningene hans gikk bra.
Vanemenneske som han var, dro han på jobb tidlig om morgenen,
arbeidet hardt hele dagen, for så, når han kom hjem (de dagene han ikke
arbeidet overtid) å ta en kort lur før middag. En dag i løpet av den første
uken i det nye huset, før vi hadde flyttet ordentlig inn, gjorde han en
merkelig feil. Istedenfor å kjøre hjem til det nye huset etter jobben, dro