PDF av artikkel

PORTRETT
Erling
er sluppet ut!
For ikke mange månedene siden kunne den som ringte 113
eller direkte til Oppsøkende tjeneste bli kjørt til avrusinga av en
stortingsrepresentant. I dag er sannsynligheten for å påtreffe
Erling Folkvord, Oppsøkende tjeneste Oslo kommune, enda større;
Erling er sluppet ut!
Tekst og foto: TONE ØIERN
For korthets skyld hender det at Erling
Folkvord i intervjuer nøyer seg med
yrkestittelen «sjåfør i Oslo kommune».
Riktignok må han oftere i embeds
medfør bryte sitt prinsipp om å ta sykkelen enn i årene han mest pendlet
mellom Rådhus, Storting og Marienlyst. Skal vi betegne noe gjennomgangstema for hans sivile yrkesliv, er rus ordet.
Sousamarsjer i høyttaleren
Erling Folkvords ruspolitiske engasjement startet på slutten av 1960-tallet
da han som medlem av skolelaget til
Norges Studerende Ungdomsavholdsforbund var blant de få som fikk
tilgang til høyttalere og kunne akkompagnere matpakkespisinga til medelevene på Levanger gymnas. Takket være
Folkvord ble storefri berika med Sousamarsjer og kunnskapskonkurranser.
Imens ble avholdsforbundet sterkt
radikalisert og i 1970 omdøpt til Forbundet mot rusgift. Erling Folkvord er
fremdeles blant de 300 medlemmene.
Hans øvrige politiske virke, i RødValgallianse, er kjent for de fleste, også for
brukerne av Oppsøkende tjeneste. Kolleger har hevdet at utsikten til å bli kjørt
av en kjent politiker, har fristet klienter til å la seg frakte til et tørrere sted
enn de opprinnelig hadde tenkt. Historier Folkvord selv er lite villig til å
bekrefte. For mange er han Erling –
rus & avhengighet nr 2 1998
ikke stortingspolitiker, og ofte kjenning
gjennom tiår før det han kaller sitt liv
bak murene.
For det var ikke lenge etter at Erling Folkvord hadde tatt de første steg
på sin politiske karriere i ungdomsavholdsforbundet, at han også startet sin
yrkeskarriere på rusfeltet. Som sivilarbeider ved Solhaugen helseheim fikk
han sitt første og opplysende møte med
det han kaller «den statsfinansierte private rusomsorgen». Kurstedet som
kommunene benyttet til frivillig behandling av alkoholmisbrukende klienter, bar preg av en ledelse som nokså
vilkårlig beordret utskriving av «ikkemotiverte», lemfeldig medisinering av
alvorlige sykdomstilstander og forkynnelse for svake sjeler. Den vilkårlige
bruken av makt opprørte 20 år gamle
Erling. Som tok pennen fatt og forfattet et brev til Statens overlege for alkoholistomsorgen der han utførlig beskrev
uverdig behandling av institusjonens
klienter.
– Det muntlige svaret kom raskt, i
form av en reprimande fra institusjonshøvdingen. Noe skriftlig svar fra overlegen kom aldri. Derimot kom et fra
leirsjefen for Hustad leir. Det inneholdt
konsise opplysninger om når neste tog
fra Skattval gikk, hvordan bussforbindelsen var videre og når en var
ventet tilbake i leiren.
Folkvords latterutbrudd er heller
14
sjeldne, men tanken på denne brevvekslingen får fram en nesten munter humring.
Masseødeleggelse av
menneskeverd
Den unge Erling Folkvord lot seg ikke
stanse så lett. I 1974 var han tilbake i
rusomsorgen – på husvilleherberget i
Christian Kroghs gt i Oslo, – Kroghen.
En oppbevaringsinstitusjon som han
uten nøling beskriver som «en fabrikk
for masseødeleggelse av menneskeverd».
Det seks etasjer høye og 400 senger
store herberget ble bygget i 1935 som
en blåkopi av datidens herberger i Tyskland. Spesielt inntrykk på den unge
miljøarbeideren gjorde den massive,
konsentrasjonsleirliknende dusjavdelingen, som – viste det seg – tyskerne hadde modellert for kollektiv
tvangsdusjing under strengt oppsyn. I
det arkitektoniske konseptet var de små
skjermveggene mellom sengene ikke
tenkt for å sikre noe privatliv men for
å «forebygge homoseksualitet».
Folkvord gravet det fram den begeistrede rapporten fra den norske delegasjonen som kom fra det nye Tyskland
med herbergeideen.
I løpet av de tre årene på Kroghen
og andre steder i rusomsorgen møtte
den unge sosionomen et politisert miljø
både blant herbergeansatte og blant
herbergistene selv. De siste organiserte
seg og slåss for sine egne krav gjennom
«Aksjonsgruppa for herbergister og uteliggere». Blant annet krevde de samme
rettigheter til individuell behandling i
sosialtjenesten som andre. De samlet
opptil 600 underskrifter for disse kravene, gikk i 1. maitog sammen med
deler av fagbevegelsen og kvinnebevegelsen og deltok i følge Folkvord også
på enkelte av AKPs sommerleire.
Bostedløse blir herbergeløse
Bystyret vedtok allerede i begynnelsen
av 80-tallet å stenge Kroghen og benytte de 20 – 30 millionene fra salget
av bygningen, til å skaffe alternative
boliger for de 75 herbergistene. På tross
av dette vedtaket ble det laget en plan
om utvidelse til 350 senger. Men Erling Folkvord som da var bystyrerepresentant i Oslo, fikk planen fram i
lyset og tre dager før den skulle settes i
verk, satte bystyret tommelen ned. I
1989 ble bygningen endelig solgt. Inntektene ble brukt til å tette hull i bykassa, og ikke til nye boliger. Mange av
de bostedsløse sto uten losji. Bostedsløse ble også herbergeløse.
– Men verre er det at bedre tiltak
enn Kroghen er blitt nedlagt i åra etterpå, uten at noe nytt er kommet i stedet, sier Erling Folkvord. – Et eksempel er hybelhuset i Edvard Stormsgate.
Fremdeles fører Oslo kommune en
bolig- og sosialpolitikk som gjør stadig
flere mennesker rettighetsløse og skyver dem ut i bostedsløshet. Hospitsplassene som kommunen betaler 8 –
9000 kroner i måneden for, er så dårlige boalternativer at mange syntes at
tilfluktsrommet på Grorud som Sivilforsvaret trådde til med for å huse
bostedsløse i sprengkulda sist vinter, var
et «mindre dårlig» boalternativ!
Alternativet til rottereiret
I årene fra 1987 sto Folkvord alene for
en tredjedel av alle interpellasjonene i
Oslo bystyre. På noen spørsmål fikk han
svar, andre kommunale byller var det
verre å få hull på. Men i bøkene «Rapport frå rottereiret» og «Sannheta om
boblebadet» fikk offentligheten etter-
hvert innblikk i politikerelitens
korrupsjonskultur og trikse-og-mikseforvaltning. Samtidig jobbet han i den
kommunale rusomsorgen. Også etter at
han i 1993 ble innvalgt på Stortinget,
var han tilbake i sin gamle jobb i Oppsøkende tjeneste når tinget tok seg sommerferie.
– Det er et langt sunnere miljø på
gata enn bak murene i ting og rådhus.
Og det er nyttig å kjenne litt til de som
lever nederst når du får lov til å treffe
dem som lever øverst. Ikke glemme at
15
det i vårt samfunn er mange som er i
nærheten av en livstruende tilværelse!
Oppsøkende tjeneste har omkring 20
ansatte. De skal følge opp bostedsløse i
Oslo i utemiljøene, gjøre besøk på
hospitser og yte førstehjelp for rusmiddelmisbrukere.
I følge Folkvord bærer navnet «oppsøkende» bud om noen litt for høye
ambisjoner:
– Tjenesten ble oppretta i 1982 som
en rådhuseffekt av noen dødsfall under
motorveien på Grønland. De førte til
rus & avhengighet nr 2 1998
presseoppslag, som igjen første til at
noen direktører i Rådhuset nedsatte et
hurtigarbeidende utvalg som snart
kunne presentere et tiltak. I virkeligheten rekker en ikke å gå så mye oppsøkende, men må ta de mest akutte toppene. Det meste av arbeidet likner litt
på ambulansetjenstens.Vi blir tilkalt av
personer som er så rusa at de trenger
hjelp. Til dem kan vi tilby transport,
enten til avrusningsstasjonen – hvis den
har ledig plass – eller dit vedkommende
bor.
Folkvord har liten tro på at det kan
gjøres underverker i en slik posisjon: –
Vi prøver å behandle folk som folk og
bidra til at de overlever. Mange er glad
for at vi er til. Det er bruk for oss.
nektende holdning når vi ikke aksepterer
behandlingsinstitusjoner i vårt eget nærmiljø?
– Det kan hende det er riktig å protestere mot ufornuftige tiltak, og kanskje også mot en opphopning av institusjoner i Oslo øst. Det er 50 ganger
større åpenhet og toleranse overfor rusproblemer på østsiden av byen enn på
den andre siden, mange flere derfra som
engasjerer seg ved å ringe etter hjelp
fra Oppsøkende tjeneste for eksempel.
Men skal de av den grunn ha 50 ganger flere institusjoner?
– Men er det ikke viktig å øke befolkningens eiendomsforhold til rusproblemene?
– Folk med rusproblemer blir først
og fremst utsatt for offentlig omsorgssvikt, ikke privat omsorgssvikt.
Misbruker eller direktør
Vår samtale finner sted i biblioteket til
Rusmiddeldirektoratet, men Folkvord
benytter ikke anledningen til å ta med
seg noen av dets 5000 titler om rus og
rusmiddelspørsmål og -behandling:
- Det eneste som hjelper, er at folk får
reist sitt eget verd. Når du fratar folk
arbeid – det gjøres jo med hensikt i
vårt økonomiske system – fratar du dem
også retten til å gjenskape sitt verd gjennom egen virksomhet. Legal dop, bibel og terapi er konsepter som ikke
nødvendigvis gir folk trua på seg sjøl.
Folk har innsikt nok til å ta den meldinga de får – om at samfunnet ikke
har bruk for deg. Om at du er overflødig rusk i maskineriet.
– Rusproblemet i Norge blir gjort
til spørsmål rundt de få som får en
misbrukerdiagnose og havner på institusjon. De fleste som har problemer
med rusgifter, er folk som bor i vanlige
bomiljøer og som går til vanlige jobber. De fleste drikker seg i hjel uten å
få noen særlig behandling. Forskjellen
er at en direktør har større mulighet
for å henge med i en slags normal tilværelse enn en arbeider; direktøren forsetter å være direktør. Folk som har
mindre ressurser, blir det vi kaller rusmiddelmisbrukere.
– De fleste av oss omgås folk med rusproblemer. Er det ikke uttrykk for en forrus & avhengighet nr 2 1998
Ruspolitikk og klassepolitikk
Folkvords energiske framtoning er et
levende bevis på at J-kurven ikke holder stikk. En livslang avholdenhet ser
ikke ut til å plage ham, heller ikke savnet av bil, villa eller mobiltelefon. I stedet for å slå seg sammen med kulturradikale partifeller rundt hovedstadens
vannhull, søker han til skog og vidde. I
byen er sykkelen alltid med. Bare ett
hull finnes i denne puritanismen: Han
unner seg en ukes sydentur i blant.
Å mane til privat livsstilsendring er
allikevel ikke hans anliggende, men å
vinne støtte for den solidariske rusmiddelpolitikken som Forbundet mot
rusgift står for og som knytter an til
tradisjonene for en radikal rusmiddelpolitikk i arbeiderklassen.
– Hvorfor er rusmiddelpolitikken svekket i arbeiderbevegelsen i dag?
– Så sent som på 30-tallet hendte
det at tillitsvalgte i Oslo Jern og Metall
ble sparka fra tillitsverv på grunn av alkoholbruk i situasjoner der de skulle
representere klubb eller forening. I dag
er det uproblematisk for politikere i alle
leire å la seg avbilde med vin i glasset –
i nærmest enhver situasjon. Kyrre
Grepp – formannen i Arbeiderpartiet
fra 1918 – og hans meningsfeller vurderte ikke spørsmålet om alkohol og
rus som et privat og individuelt anlig16
gende. Det viktigste var den virkninga
rusbruken hadde på evnen til å organisere seg og opptre kollektivt mot arbeidsgivere og borgerskap. I dag – når
toppledelsen i Arbeiderpartiet sjøl er
blitt en del av borgerskapet – er slike
tanker sjølsagt helt uinteressante der i
gården. Og det er flere som har forandra seg.Venstre har for eksempel ingen
solidarisk rusgiftpolitikk. Forleden var
deres finanspolitiske talsmann avbilda i
VG bak en dyr konjakkflaske med et
enkelt krav: «Senk polprisene, og begynn på øverste hylle». Han og Venstre
vil gjøre noe med flatfylla, sier han,
«men ikke ved å gjøre det dyrere for
oss som nyter et glass konjakk i ny og
ne.Vi må heller få de som drikker sprit
av femliterskanner til å gjøre som oss.»
Folkvord rister oppgitt på hodet.
Men heller ikke RV er uten friksjoner i rusmiddelspørsmål. Partidisiplinen
har ikke hindret at Tromsø RV og Oslo
RV i kommunevalgkamper har forfektet motsatte syn på tilgjengeligheten av
alkohol. Ikke uventet var det Folkvord
som sto for det restriktive. På Stortinget var Folkvord aktivt mot arbeiderpartiregjeringens forslag til endringer i
alkoholloven som åpnet for 50 flere
utsalgssteder forVinmonopolet i Norge.
– Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet argumenterte
våren 1997 i fellesskap for at det er
urettferdig at så mange bor i distrikter
med lang vei til nærmeste pol. EUmotstanderne i SP og SV mente i fullt
alvor at en slik kraftig økning av tallet
på polutsalg skal gjøre det lettere å få
EU-domstolen til å tillate at detaljmonopolet opprettholdes. Men dermed
lander de jo på samme standpunkt og
samme tiltak som de som vil avvikle
polet: Flere utsalg og større tilgjengelighet! Apropos: Har du en telefon?
Mannen som aldri har hatt færre enn
tre jobber, har kvittet seg med mobiltelefonen som Stortinget tvang på ham.
Når han snart står der med dongerybeinet på pedalen, skjønner vi at avtalene som resten av fridagen skal fylles
med, vil bli like effektivt avviklet som
denne. Erling Folkvord er på hjul!