Livsforlengelse – til hvilken

Transcription

Livsforlengelse – til hvilken
dagens sitat
«Jeg vil oppfordre
bankens ledelse til
å se positivt på at
DN og deres kilder
ønsker å avsløre
det som ser ut som
en ponzi-svindel»
• debattredaktør Johannes Morken
• epost: debatt@vl.no, telefon: 22 310 394
• post: Vårt Land, pb.1180, sentrum, 0107 Oslo
• verdidebatt.no
verdidebatt
Johs. Ensby
Livsforlengels
Mor har sagt mer enn en gang denne
høsten at det jammen var godt hun sa
nei til cellegiftbehandling.
Bønnefellesskap, som her på Gardermoen den 12. mars i 2002, var en naturlig del av drøftingene
som ledet til etableringen av Verdibanken. Målet var ikke å bli rike i en fart, men å bidra langsiktig
til utviklingen av menighetsliv og annen frivillige virksomhet, skriver Johs. Ensby.
Foto: Johs Ensby
Langt fra Verdibankens mandat
Når Verdibanken
blir forbundet med
jakten på rask profitt
gjennom uregulerte
kanaler, er dette så
langt fra stifternes
opprinnelige mandat
som det er mulig å
komme.
Johs. Ensby
●● Oslo
Verdibanken
Dagens Næringsliv (DN) er i
ferd med å avdekke en sak der
en IT-gründer skal ha opptrådt
som fondsforvalter og valutamegler uten konsesjon. Hans
tilbud om rask fortjeneste er for
godt til å være sant, likevel har
han fått Verdibanken på kroken. Dermed kan det se ut som
ledelse og styre i banken mangler nødvendig kompetanse til å
håndtere det mandat de har fra
stiftere, myndigheter, aksjonærer og kunder.
Hårsåre. I stedet for å oppklare dette forholdet, tilbakeviser styreleder i Verdibanken,
Kjell Hande, påstandene som
grunnløse i sitt innlegg i Vårt
Land 30.11.12.
En rapport som bankens advokatfirma har laget, er ifølge
Hande beviset på at DN tar feil
og at Verdibanken i alt vesentlig har handlet rett. Dette får
jeg ikke til å stemme, i og med
side
20 –
at konklusjonene i saken enda
ikke foreligger. At ikke alt er
prikkfritt tar ikke fra styreleder Hande og banksjef Toralf
Østli æren av å ha ledet Verdibanken fra en frikirkelig visjon
til en veldrevet bank.
Det sto ikke velutdannede og
erfarne banksjefer i kø da Sigmund Thorsell ønsket å gi stafettpinnen videre. Til det gjensto altfor mye gründerarbeid.
Derfor bør heller ikke Verdi­
bankens ledelse være så hår­såre
når landets desidert dyktigste
næringslivsredaksjon vier dem
oppmerksomhet i en sak som
handler om jakten på rask profitt.
Behov. Her har banken en
mulighet til å posisjonere seg
på nytt. Jeg har fulgt banken fra
første prosjektbeskrivelse i rollen som kommunikasjonsråd­
giver og vært med på å formulere strategier og budskap helt
fram til banken fikk egne medarbeidere som tar seg av dette.
Aldri har jeg sett at valutaspekulasjon har ligget i bankens
mandat fra stifterne, og denne
jobben trenger vi da heller ikke
Verdibanken for å få gjort.
Verdibanken ble til for å dekke behov som andre banker
overså eller manglet kompetanse til å håndtere seriøst.
Frivillig virksomhet uten
kommersiell forretningsmodell
har behov for å gjøre langsiktige investeringer, men er ikke en
prioritert målgruppe hos større
banker. Menighetene som stilte
seg bak etableringen av Verdibanken, hadde erfart at det ikke
alltid var like lett å presentere
VÅRT LAND – mandag 3. desember 2012
gaveinntekter som grunnlag for
lånefinansiering av for eksempel nye lokaler.
Ideen om en forretningsbank
som kunne delta aktivt i utviklingen av frivillig sektor bygget
på et solid fundament:
Denne sektoren er i sum en
stor netto innskyter i norske
banker, og gaveinntekter er altså med på å finansiere kommersiell virksomhet, ikke omvendt.
I tillegg har de frivillige organisasjonene et stort «oppland»
av privatpersoner som driver
med lite tull og fanteri og derfor er attraktive bank- og forsikringskunder. Nettolikviditeten hos organisasjonene og
kvaliteten på kundegrunnlaget
i det verdifellesskapet de skaper tilsa at det her var behov og
grunnlag for en ny bank.
Ødeleggende. Forutsetningen
var, og er selvfølgelig fortsatt,
at Verdibanken når ut med sine
tjenester og sitt budskap til de
målgruppene som ble definert
i bankens forretningskonsept.
Og det er her at bildet som
tegnes av banken i disse dager
blir svært ødeleggende. Når
Verdibanken blir forbundet med
jakten på rask profitt gjennom
uregulerte kanaler, så er dette
så langt fra stifternes opprinnelige mandat som det er mulig å komme.
Jeg vil oppfordre bankens ledelse til å se positivt på at DN
og deres kilder ønsker å avsløre
det som ser ut som en ponzisvindel. Om det til slutt skulle
komme selvkritikk ut av dette,
vil ikke det rokke ved bankens
berettigelse.
Astrid
Rønsen
●●Førstelektor ved
Høgskolen i Gjøvik og
leder Hospiceforum Norge
Før døden
Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten diskuterer om vi skal
innføre en grense for hvor mye
penger hver og en av oss skal
koste samfunnet i siste leveår.
Vi lever i et spesielt samfunn med fokus på yttergrensene; livsforlengelse og kampen for mirakler på den ene
­siden og ønske om dødshjelp og
selvbestemmelse­på den ­andre
siden.
Det er noen sannheter som har
fått feste seg i begge ­ender av
skalaen. Eksempler på dette­er
«at alle ønsker å leve lengst mulig», koste hva det koste vil. Og i
motsatt ende: Retten til å velge
seg ut av livet etter eget ønske
(eutanasi)­blir av enkelte ansett
som et gode og en menneskerett.
vært svært mange bidrag, tyder
på det. Men er det blitt enklere
for de fleste av oss å leve inntil
vi dør? Og hva består i så fall utfordringene i?
Mor takket nei. For kort tid
s­ iden fulgte jeg min mor til
­undersøkelser, operasjon og
konsultasjon i forbindelse med
en kreftsykdom. Spørsmålet ble
etter hvert etterbehandling eller
ikke. Hun hadde ikke utsikter til
å bli frisk. Det var i så fall snakk
om livsforlengende behandling.
Mor, som nærmer seg 85 år,
anstrengte seg for å høre hva
spesialisten ville fortelle henne.
Hun hadde uttrykt flere ganger underveis til ulike leger på
de ulike sykehusene at hun var
skeptisk til cellegiftbehandling.
Overraskelsen ble derfor stor da
denne legen ikke inviterte til en
samtale om nettopp disse spørsmålene, men informerte om hva
og hvordan og når «planlagt
­behandling» skulle starte.
Urolig og opprørt. Da mor
spurte og fikk svar om forventede plager av behandling tok
det ikke lang tid før hun «takket nei». Mor var fornøyd med
tingenes tilstand, «..og jeg har
da ikke tenkt å bli hundre år
­heller!» var hennes svar.
Ytterpunkter. Begge ytter- Denne gang var jeg pårørende,­
punkter har, slik jeg oppfatter men kjenner godt helsevesenet
det, flere­ ting felles: Frykten fra innsiden blant annet som
for å bli avhengig og hjelpeløs ­sykepleier ved et hospice. Jeg
og manglende aksept av døden ble sammen med mor overrassom en uunngåelig hendelse i ket, urolig og etter hvert ganske
livet. Mellom disse ytterpunkt­ opprørt over reaksjonene denne
ene lever de fleste av oss våre liv beslutningen­fikk fra legespesiamed mer eller mindre ­mening listen på andre siden av bordet.
og livskvalitet.
Hennes avgjørelse ble møtt med
Jeg har i nærmere 30 år som kraftig motstand.
sykepleier møtt alvorlig syke og
døende og deres nærstående. ErVanskelig. Når det er vanskelig
faringene mine er at det både å ta disse beslutningene som det
har blitt vanskeligere­og lettere refereres til i ­Aftenpostens artikå forholde seg til spørsmål knyt- kel, handler det om at disse betet til å dø.
slutningene ikke tas i et vakuum.
Utvilsomt er det en større­
Det er et samspill hvor pasienåpenhet rundt døden og­ om­­ ter, pårørende og helsearbeidere­
sorgen for døende. Det siste gjensidig påvirker hverandre.
årets mediedebatter, hvor det har
Mors spørsmål i etterkant av