Jeff - versjon lang.pdf - Jeffrey & The Free Radikals

Jeffrey A. Wasserman ‐ Amerikaneren – Låtskriveren ‐ Musikeren The Formative Years – Folk Music, Woodstock & War Jeff Wasserman, eller Jeffrey som han egentlig heter, vokste opp i Oyster Bay på nordkysten av Long Island. Han hadde Pete Seeger, Leadbelly, Woodie Guthrie og senere Bob Dylan som sine forbilder. Rundt Oyster Bay bodde mange av 50‐ og 60‐årenes fornyere av amerikansk folk, og som hørte til i kretsen rundt Woody Guthrie og Pete Seeger. Blant Jeffs naboer var Jean Ritchie (The Mother of Folk) og folkemusikksamleren Frank Warner (oppdaget låter som “Tom Dooley”, ”He's Got the Whole World in His Hands," og “Whiskey in the Jar”. Både Ritchie og Warner var sentrale i etableringen av folkemusikksenteret “The Guitar Workshop”, der Jeff begynte som elev i 14‐årsalderen og tre år senere jobbet som gitar‐ og mandolinlærer. I 1969, 15 år gammel, reiste Jeff opp til The Newport Folk Festival. Der hørte han for første gang ”nye” folkartister som blant andre Joni Mitchell og James Taylor. Der hørte han også mye snakk om den kommende Woodstock Music Festival i Bethel, N.Y. Jeff fant veien til Woodstock. Det ble en a ha‐opplevelse på flere måter. Ikke minst fikk det ham til å begynne å tenke ”there is no box” – musikken kan ikke låses inne av rammer. Vietnam‐krigen raste og etter en turbulent tid med mange antikrigsdemonstrasjoner og arrestasjoner, valgte Jeff å forlate USA som vernepliktsnekter. Han dro like før han fylte 18, og i halvannet år haiket Jeff rundt om i Europa. Han tjente til livets opphold som gatemusiker. I København møtte han ei jente fra Haugesund som han holdt kontakt med etter at han reiste tilbake til USA i 1973 – samme år som det ble slutt på tvungen verneplikt. Etter hjemkomsten vant Jeff en låtskriverkonkurranse på en lokal radiostasjon, og 19 år gammel debutert han som låtskriver/artist. Da åpnet han for Pink Andersen (Pink Floyd brukt bluesartistene Andersen og Floyd Councils fornavn som bandnavn). Suksessen ble fulgt opp med flere slike konserter som support for blant andre Ry Cooder, Patrick Sky og Sam Chatman (The Mississippi Sheiks). I tillegg turnerte han sammen med Jeff Davis and Jeff Warner (sønnen til Frank). ”The 3 Jeffs” hadde et bredt utvalg av amerikansk folk på repertoaret, og de spilte på klubber, universiteter, coffe houses, hjemmekonserter og til contra og square‐dans over hele østkysten av USA. Men folkmiljøet var stilmessige ganske konservativt og trangt. Jeff ville videreutvikle og blande alle sjangerne han elsket (woodstock filosfien igjen: ”there is no box”). Dermed ble ”Chicken‐Am‐Good” etablert med en gjeng av likesinnede musikere. Gruppa spilte old timey, bluegrass, blues, folkemusikk, og var heller ikke fremmed for å improvisere. Og det var nettopp med ”Chicken‐Am‐Good” at Jeff kom til Norge på turne for første gang. Det var i 1975, og gjennom ett år brukte de en gård utenfor Haugesund som base. Her hadde de også utallige ”all‐night” jamsessions og influerte flere (nå kjente) Haugesunds‐musikere med sin eklektiske folkmusikk. Jeff og bandet reiste tilbake til USA (hvor de skiftet navn til ”Easy on the Tuba” og ble N.Y. State Old Timey Bluegrass Music Contest vinnere). Kort tid etter dro han tilbake til sine musikervenner i Haugesund og ”Gone At Last” ble dannet av Jeff og sju nordmenn (som i senere år dannet ”Vamp”, ble medlemmer av ”Vestlandsfanden”, ”Bullmilk”, ”Hemisfair” og Øystein Sundes’ ”Meget i Sløyd”). Det var ikke uten grunn at den legendariske Puls‐redaktøren Tore Olsen kalte bluegrassgruppa «Gone at Last» ”spydspissen for akustisk musikk i Skandinavia”. Dette var lenge før pressen uttrykte like stor begeistring for bluegrass som de gjør i dag. Gjennom 20 år hadde ”Gone At Last” 150 reisedager i året i Skandinavia og USA (med Cindy Cashdollar), og i 1985 ble de Spellemann‐nominerte for sitt første album. De turnerte også i Skandinavia med ”The Band” i 1994 ‐ da Jeff ble venn med Garth Hudson. Selv om at Jeff har vært en folkemusikkorientert utøver på scenen (gitar, mandolin, fele, m.fl.), så har han helt siden han var 14 brukt mesteparten av tiden til å komponere egne sanger. Han er nå bosatt i Norge, og har de siste årene konsentrert seg om låtskrivingen. Han er mest kjent for tekstene til ”Everyone Needs A Friend” (Dance With A Stranger) og ”Tell Me Where You’re Going” (Silje Nergaard). Men i tillegg har han skrevet for blant andre Jan Werner Danielsen, Jonas Fjeld Sissel Kyrkjebø, Knut Reiersrud, Aslag Haugen (for Respatexans), Rita Eriksen, Torstein Flakne, Henning Kvitnes, Kristin Berglund, Harpo Svensson (S), Delbert McClinton (USA), Rick Danko (USA),Geir Bøhren og Bent Aaserud, Sanne Salmonsen (D), Anne Linnet (D), Tom Pacheco (USA). I tillegg ble han valgt ut til å tolke tekster av Åge Aleksandersen og Ole Paus til engelsk. Jeff ble Spellemann‐nominert (sammen med Bjørn Eidsvåg og Odd Børretzen) som ”Årets tekstforfatter” 2008 The Album For det meste har Jeff levert tekster til de overnevnte artistene, men satt samtidig med en skatt med over 100 uinnspilte låter (musikk og tekst). Ideen om et Jeff Wasserman solo ”låtskriver”‐album er ikke ny. Det hele begynte i 1994 der mange av de nevnte artistene var involvert som gjestevokalister. Prosjektet ble imidlertid skrinlagt på grunn av kontraktsproblemer med de medvirkende artistenes managere. Det ble tatt opp igjen i 1996, da Jeff inviterte en gruppe musiker inn i studio. Kjemien var så bra at musikerne dannet sitt eget band. Det ble starten på ”Respatexans”, som senere fikk platekontrakt med BMG. 10 år senere hadde Jeff mer eller mindre gitt opp tanken på en soloplate. Men i 2006 ga Knut Reiersrud nytt liv til prosjektet gjennom å tilby seg selv som produsent, hans eget band som studiomusikere – og med Jeff som vokalist. ”Med din karakteristiske fortellerstemme er tiden nå moden”, sa Reiersrud, og Jeff lot seg overtale. Reiersrud booket studio og Jeff tok kontakt med flere av sine musikalske venner fra de siste årene med spørsmål om de kunne tenke seg å bidra. Blant dem Garth Hudson (The Band), Fionnuala Sherry (Secret Garden), Cindy Cashdollar (Gone At Last, Asleep at the Wheel, Van Morrison, Bob Dylan, John Prine, Ryan Adams), Claudia Scott, Øyvind “Elg” Elgenes og Martin Hagfors. Alle disse danner det som nå kalles for “The Free Radikals”. Lik ens Reidar Larsen, som ikke hadde mulighet til å stille i studio, men som er med på konsertturneen. Jeff ble kjent med Reidar Larsen under innspillingen av nå avdøde Kristin Berglunds comeback‐album ”Rib Bone All My Own” i 1999, som Jeff produserte. Albumet er en sammensmelting av alle innflytelser og sjangere innen amerikanske musikk som Jeff har vært innom gjennom et langt liv som musiker og låtskriver. I alt 11 låter ‐ både selvskrevne og sammen med blant andre Knut Reiersrud og Silje Nergaard. Her finner man alt fra cosmic ragtime, folk/country, irske og amerikanske folketoner, til swing, rock og psykedelisk gospel. Tekstene forteller både ekte historier om ekte mennesker, og uvirkelig historier om en uvirkelig rase kalt menneskeheten. Og Jeff har fått mye hjelp fra mange hold – alle de medvirkende er musikere som han har et spesielt personlig og musikalske forhold til. The Free Radikals Jeffrey A. Wasserman – Lyrics & Music, Vocals, Acoustic & Electric Guitars, Mandolin, Mandocello, Fiddle, Penny whistle Knut Reiersrud ‐ Acoustic & Electric Guitars, Weisenborn lap slide, Indian Lap Slide Rune Arnesen – Drums, Percussion Bjørn Holm – Electric and Upright Bass, Backing Vocals (The Place God Never Wanted, Won’t You Smile) Jørun Bøgeberg – Alhambra Fretless Acoustic Bass (Hearts of Silver) David Wallumrød – Piano, B3 Hammond Organ, Fender Rhodes Garth Hudson – B3 Hammond Organ (The Place God Never Wanted, Just Another Song, Must’a Been Out To Lunch, Just Another Song), Accordian, Soprano Saxophone (Just Another Song). Cindy Cashdollar – Dobro (Trains Don’t stop Here Anymore), 6 & 8 String Lap Steel (Musta’ Been Out To Lunch, Hearts of Silver) Fionnuala Sherry – Violin (Just Another Song ) Jeff Davis – Fiddle (Just Another Song), Banjo (Big Little Me) Kevin Ege – Jug (Big Little Me), Fiddle (Just Another Song) Ross Levinson – Violin (Every Reason Why, Won’t You Smile) Martin Hagfors – Vocals, backing vocals (Maybe Someday) Øyvind “ELG” Elgenes – Vocals (Maybe Someday) Nikki Matheson – Backing Vocals (Every Reason Why, Trains Don’t Stop Here Anymore) Colin McCaffrey ‐ Backing Vocals (Trains Don’t Stop Here Anymore) Claudia Scott – Backing Vocals (All Hell Broke Loose In Heaven, Must’a Been Out To Lunch) Kalle Aasland – Backing Vocals (All Hell Broke Loose In Heaven, Must’a Been Out To Lunch) Brennen Leigh – Backing Vocals (Hearts of Silver) Seth Hulbert – Backing Vocals (Hearts of Silver)