Kronikken det henvises til i andre avsnitt. Klikk for pdf

FREDAG 14. SEPTEMBER 2012 DAGENS NÆRINGSLIV
38
DEBATT
Toll og trusel
INNLEGG
Handel
LITEN HVIT
DEL. Bare en
liten del av
importen er
harde hvite
oster, skriver
Steinar B.
Kringlebotten.
P
er Skorge i Norges
Bondelag hevder i et
debattinnlegg i Dagens
Næringsliv 6. september at
Dagligvarehandelens Osteforum bruker desinformasjon i
argumentasjonen mot prosenttoll. Et gammelt ordtak sier at
på seg selv kjenner man andre.
Dagligvarehandelen importerer, lagrer, distribuerer og
selger til norske forbrukere
endel kvalitets dessertoster som
importeres fra EU, men det
utgjør bare i overkant av ti
prosent av osteforbruket i
Norge. 90 prosent er salg av
norske oster.
Bare en liten del av importen
er harde hvite oster som
konkurrerer med Jarlsberg og
Norvegia. Denne begrensede
import av oster som parmesan
og manchego kan umulig kalles
noen trusel mot landbruket.
For å sikre at gode dessertoster fra EU kan glede norske
ganer, har Norge inngått en
avtale med EU om en årlig
tollfri importkvote på 4500
tonn. I tillegg kommer 2700
tonn som auksjoneres til en pris
som fordi etterspørselen overstiger tilbudet, ligger nær opptil
importtollen på 27 kroner
kiloen.
Av de nærmere 11.000 tonn
ost som ble importert fra EU
ifjor, er dermed bare 41 prosent
Tollfri brie består
INNLEGG
Mat
S
teinar Kringlebotten i
Dagligvarehandelens Osteforum frykter at endringer
i importvernet skal føre til
dyrere brie, camembert og
roquefort. Han opererer med en
logikk som ikke blir mer rett av
at den i gjentas mange ganger.
Det er i dag store tollfrie
importkvoter på ost. Det er god
plass til all den brie, camembert, roquefort og annen dessertost som importeres til Norge,
innenfor denne kvoten. Hvorfor
Kringlebotten da «tror» at
importørene vil velge å betale
full toll på disse ostene når de
kan importeres innenfor
ostekvoten til null toll, er
ulogisk.
Jeg kan ikke finne noe annet
svar på det enn at han er villig
til å bruke desinformasjon for å
svekke norsk matproduksjon og
industri til fordel for import.
Osteimporten er de siste ti
årene tredoblet. Over en tredjedel av norsk melkeproduksjon
går til å produsere vanlig
hvitost for det norske markedet.
Overgang til prosenttoll, som
bønder og næringsmiddelindustri krever, handler om å
sikre avsetning av melken og
trygge industriarbeidsplasser i
distrikts-Norge.
Det handler om å utnytte de
norske areal- og grasressursene
i Norge i en situasjon der
verdens matproduksjon blir
stadig mer krevende på grunn
av klimaendringer. Er det rett
av Norge å gjøre seg stadig mer
avhengig av import i en slik
situasjon?
Q Per Skorge, generalsekretær
i Norges Bondelag
39
Mandag
KREDITT
debatt@dn.no
Klar for ny re
Tirsdag
LEDELSE
Onsdag
FINANS
volusjon
UTFORDRINGER. I e
aktiviteten i olje- og g
konkurranseutsatte
en
Q FREMTIDEN. Vi må ha
omfattende ekspertise innen
ikt, materialteknologi, nanoteknologi, livsvitenskap og
nye energiformer, skriver
artikkelforfatterne. Bildet
viser det nye materialet
grafén, som er utviklet av
forskere i Trondheim og
skal være det tynneste og
sterkeste stoffet noensinne
laget. Foto: Crayonano
Steinar B. Kringlebotten,
administrerende direktør
i Dagligvarehandelens
Osteforum (DO).
GALT. Det blir
feil å gjøre
spørsmålet om
betalingsvillighet til en matematisk brøk,
skriver Karita
Bekkemellem.
DEBATT
debatt@dn.no
Kan helse kjøpes for dyrt?
INNLEGG
Helse
H
øye priser på skreddersydd behandling, ikke
minst innenfor kreftomsorgen, er i mange land en utfordring for helsemyndighetene.
Legemiddelprodusentene tilbyr
derfor programmer av under
navn som «patient access»,
«payment-for-response»,
«patient advocate resources»,
etcetera.
Noen land har opprettet egne
fond for kjøp av kreftlegemidler.
Uansett hvor kreative navn
programmene har, kan de ikke
skjule sviktende evne eller vilje
til å betale de priser produsentene ønsker seg. I innlegg 3.
september foreslo jeg derfor
utvikling av kreftlegemidler i
offentlig regi, samt pris basert
på kostnadseffektivitet (dvs. pris
og behandlingseffekt).
Oslo Cancer Cluster (OCC)og
Legemiddelindustriforeningen
(LMI) misliker
sliker d
det og begrunner
i innlegg
egg i
høye prisene
isene
UTEN KUNNSKAP? LMI
hevder jeg er
kunnskapsløs,
og det er sikkert
riktig, skriver
Ivar Sønbø
Kristiansen.
samlede helsetjenestekostnader.
LMI hevder jeg er kunnskapsløs, og det er sikkert riktig.
Når en kreftbehandling koster i
størrelsesorden én million
kroner og typisk forlenger livet
med to–tre–fire måneder, må
samfunnet likevel vurdere om
ressursene kan gi mer helsenytte
på andre typer behandling. Vi
antar i Norge at samfunnets
maksimale betalingsvilje for et
godt leveår er cirka 500.000
kroner. Dersom en behandling
forlenger livet med tre måneder,
tilsier det en pris på 125.000
kroner, ikke én million.
Legemiddelprodusentene er
aktører i en markedsøkonomi.
Når etterspørselen svikter, bør
de kanskje tenkee som andre
DN 11
11. september
offentlige sykehus. I stedet
medfører det at de som har
penger og kunnskap, får et
bedre helsetilbud enn andre.
Det virker veldig rart når
norskutviklede kreftlegemidler
blir satt på vent i Norge,
samtidig som de ønskes
velkommen i våre naboland.
Samfunnsøkonomisk kan det
fort vise seg å bli mer kostbart
ikke å ta nye legemidler i bruk.
Karita Bekkemellem,
administrerende direktør
i Legemiddelindustrien (LMI).
Q
Utvikling av nye legemidler er milliardindustri. Strid
om teknologi og fremgangsmåte gir mange rettstvister.
Kjemi bak lukkede dører
I
Q
32
Lørdag
FORSKNING
Q Dagens Næringslivs teknologispalte bringer nyheter og innsikt
om forskning og ingeniørkunst.
Q Fagfolk inviteres til å sende inn
bidrag. Adresse: debatt@dn.no
tollfritt. De tollfrie 4500 tonn
motsvares av gjensidig norsk
markedsadgang i EU, så det
dreier seg ikke om noen
presang fra Norge.
Norge må overholde sine
forpliktelser under avtalen med
EU og kan neppe syvdoble
tollen på spesialostene fra
derfra ved å gå over til prosenttoll. Prosenttoll vil føre til at
gourmetostene blir til
luksusoster, at utvalget reduseres drastisk og at forbrukerne
får en fattigere hverdag.
P
Fredag
TEKNOLOGI
TEKNOLOGI
JAN SKRAMSTAD
DN 6
6. september
INNLEGG
Helse
Torsdag
ØKONOMI
trekker naturlig nok
k
fra andre sektorer og
press mot knappe re
situasjon der norsk
k
o
går godt samtidig so
sjonale impulser løf
Dyrt å vente
rofessor Ivar S. Kristiansen
har rett når han i DN
skriver at skreddersydd
kreftbehandling er en utfordring i mange land. Imidlertid
har mange land med svakere
økonomi enn Norge tatt utfordringen og dermed belastningen
for å sikre en ny generasjon med
effektive kreftlegemidler.
I dag utgjør disse kun 0,6
prosent av sykehusenes driftsbudsjett, og jeg kan ikke se at de
skulle være en trusel for helsebudsjettet. Disse legemidlene
virker bedre enn tidligere
behandling, og europeiske
myndigheter har konkludert
med at de er sikre og effektive.
Det blir feil å gjøre spørsmålet
om betalingsvillighet til en
matematisk brøk. Behovet for
kreftlegemidler til norske pasienter må løftes på et høyere
nivå. I møtet mellom politikk og
fag kan ikke en helseøkonom
alene avgjøre betalingsvillighet
på vegne av det norske folk.
Både kreftlege Kjell Magne
Tveit og Bent Høie (H) advarte
tirsdag mot klasseskillet som
oppstår når pasienter ikke får
tilgang til nye kreftlegemidler i
DAGENS NÆRINGSLIV FREDAG 14. SEPTEMBER 2012
En ny industriell revolusjon er i gang. Norske
bedrifter sliter med høyt kostnadsnivå. Mer kunnskap
må tilføres bedriftene slik at de kan hevde seg i konkurransen internasjonalt, skriver Ole Petter Ottersen,
rektor ved Universitetet i Oslo, og Torger Reve, tidligere
rektor ved Handelshøyskolen BI.
INNLEGG
Industri
E
nergi, kommunikasjon og
kunnskap er viktige
komponenter i industrielle revolusjoner. Dampmaskinen og kull la grunnlaget for
den første industrielle revolusjon. Så fikk vi en ny revolusjon
bygget opp omkring forbrenningsmotoren, olje, elektrisitet
og telefoni. Nå er vi inne i en
tredje industriell revolusjon,
drevet av informasjonsteknologi, fornybar energi og livsvitenskapene, slik Jeremy Rifkin
beskriver det i sin bok «The
Third Industrial Revolution».
Kortene deles altså ut på nytt.
Kan Norge hevde seg i denne
revolusjonen?
Robotisering og selvstyrte
systemer, ikt, nanoteknologi og
nye materialer vil være viktige
elementer i utviklingen fremover. Disse elementene i kombinasjon har frembrakt selve
kroneksempelet i den tredje
revolusjon: 3D-printeren. I
fremtiden vil vi kunne bygge
personlig tilpassede produkter
på 3D-printere ved bruk av
avansert software og egnede
materialer. Et utall av
produkter, fra medisinske
proteser til spesialtilpassede
sykler, kan i dag allerede lages
på 3D-printere.
Robotisering og 3D-printere
kan om noen år ta over for
mange av dagens produksjonsbedrifter.
Den første industrielle revolusjonen er uløselig knyttet til
Adam Smiths klassiske verk
«The Wealth of Nations», med
arbeidsdeling, spesialisering og
frihandel som de viktigste
økonomiske drivkreftene. Ved
inngangen til den tredje industrielle revolusjonen er helse i
ferd med å bli en vel så viktig
drivkraft – «The Health of
Nations».
Infeksjoner, barnedødelighet
og sykdommer grunnet sult og
feilernæring har eksistert til alle
tider, men aldri har det vært et
så stort gap mellom helsetilstanden til verdens befolkning
ARTIKKELFORFATTERNE. Ole
Petter Ottersen (til venstre) og
Torger Reve.
og mulighetene til å gjøre noe
med den. Ny kunnskap og nye
medisiner og teknologier gjør
det mulig å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer
som man tidligere sto maktesløse overfor.
I vestlige land gir også den
aldrende befolkningen et press
på helsetjenestene. Det kan
bare avdempes gjennom bedre
forståelse av livs- og aldringsprosesser, samt gjennom innovasjon og ny teknologi. Igjen
kommer livsvitenskapene inn
med full tyngde.
Hvordan kan vi skape et
konkurransedyktig norsk
næringsliv i den tredje industrielle revolusjon?
Den eneste måte å konkurrere ut fra vårt høye kostnadsnivå, er å konkurrere med et
høyt kunnskapsinnhold i våre
produkter og tjenester. Norsk
offshoreteknologi viser at det er
mulig. Strukturen på den industrielle revolusjonen vi nå er
inne i, forteller oss om hvilke
typer kunnskap vi kommer til
å trenge. Vi må ha omfattende
ekspertise innen ikt, materialteknologi, nanoteknologi, livsvitenskap og nye energiformer.
Disse «muliggjørende» teknologiene vil danne plattformen for
fremtidens næringsliv. De
kommer i tillegg til den spesifikke næringskunnskapen som
trengs for å videreutvikle og
omstille de eksisterende norske
næringsklyngene.
Problemet vi møter i de nye
biobaserte næringene, er at
næringsutvikling er «stiavhengig»: Nytt næringsliv skjer
gjennom omforming og omstilling av eksisterende næringsliv.
Ny kunnskap og nye markedsmuligheter tilsettes, slik fiskerikunnskap og maritim kunnskap var med på å skape
oppdrettsnæringen og offshorenæringen.
Det biobaserte næringslivet i
Norge er så langt relativt svakt
utviklet, bortsett fra i de marine
næringene. Her kan helse bli en
sterk motor.
De gode nyhetene for Norge
er at mange av produktene og
tjenestene i den tredje industrielle revolusjon vil måtte ha et
meget høyt kunnskapsinnhold.
Mens næringsspesifikk kunnskap er avhengig av forskning,
innovasjon og utdannelse både
i bedrifter og universiteter, har
universitetene et spesielt ansvar
for de «muliggjørende» teknologiene, ikt, material- og nanoteknologi, livsvitenskap og nye
energiformer. For at Norge med
verdens høyeste kostnadsnivå
skal kunne konkurrere, må
universitetene levere kandidater som har dyp innsikt i
disse teknologiene.
Men for at kunnskap skal bli
til ny innovativ næringsvirksomhet, er universitetene
avhengig av et tett samspill med
næringslivet. Vi trenger flere
«koblingsbokser» og flere forskningsintensive bedrifter som
ser mulighetene i den tredje
industrielle revolusjon.
Ingen kan med sikkerhet
forutsi hvilke næringer som vil
være dominerende om 30–40
år. Det vi imidlertid vet, er at
grunnlaget for vårt fremtidige
næringsliv ligger i et sett av
teknologier som utgjør premissene for den nye industrielle
revolusjonen.
Det gjelder å få teknologiene
til å møtes.
Ole Petter Ottersen, professor,
rektor ved Universitetet i Oslo,
og Torger Reve, professor,
tidligere rektor ved Handelshøyskolen BI.
Q
kke siden rettskjemiker
Charles Bruffs dager (se
fakta) har kjemi og kjemikere
spilt så stor rolle i norske
domstoler som i de senere år. I
motsetning til de kriminalsaker
hvor den populære og dyktige
kjemiker Bruff bidro med avgjørende kjemiske bevis, er de
fleste rettstvister på kjemiens
område nå – heldigvis – sivile
saker. Og de foregår ofte for
lukkede dører utenfor medienes
søkelys.
Det dreier seg om tvister
mellom legemiddelfirmaer om
patentrettigheter på legemidler.
De aktive ingrediensene i legemidler er nesten utelukkende
organiske forbindelser, det vil si
kjemiske forbindelser bestående
av karbon og noen få andre
grunnstoffer. Derfor står
fagfeltet organisk kjemi og
kjemikere med slik kompetanse
sentralt i disse sakene.
Utvikling av nye legemidler er
en svært kostbar prosess. Det er
kjemikere med ekspertise i
syntetisk organisk kjemi som
deltar i første fase av utviklingen
av et nytt legemiddel. I denne
fasen fremstilles et meget stort
antall ulike forbindelser, som så
testes for å se om noen av dem
har den ønskede medisinske
effekt.
Tiden det tar å utvikle et nytt
legemiddel fra de første synteser
til middelet har fått legemiddelmyndighetenes godkjennelse,
kan det dreie seg om ti år eller
mer. Og kostnaden kan være
milliarder av kroner. Det er
således en betydelig økonomisk
risiko forbundet med legemiddelutvikling.
Det sier seg selv at bare de
største legemiddelkonserner har
økonomiske ressurser til å
utvikle nye legemidler. Men det
kan ikke gjøres uten at
produktet som til slutt lanseres,
får et effektivt patentvern. Et
effektivt patentvern vil si
produktpatent.
De legemidler som ble patentert i Norge før 1992, nøt ikke
godt av dette vernet idet de kun
var beskyttet med såkalte analogifremgangsmåtepatenter. Dette
MØYSOMMELIG ARBEID. Utvikling av nye legemidler er en svært kostbar prosess. Foto: Bloomberg News
er en type patent som åpner for
at andre enn originalprodusenten kan utvikle en konkurrerende fremgangsmåte til
samme produkt uten å krenke
originalpatentet. Det blir det
rettstvister av.
Hva er det da som skaper
rettstvister?
Penger, selvfølgelig. Dersom et
legemiddel viser seg å være
effektivt mot en lidelse som det
ikke før var gode medisiner mot,
vil det kunne bli en betydelig
økonomisk suksess. I Norge
alene kan omsetningen gjerne
komme opp i flere hundre millioner kroner per år. Det betyr at
flere legemiddelfirmaer vil
prøve å kopiere produktet.
Problemstillingen blir da:
Hvor nær opp til patentkravene
i patentet ligger kopiprodusentens metode? Griper metoden
inn i originalpatentet?
Det må domstolene ta stilling
til. De tekniske problemstillinger som slike saker reiser,
krever deltagelse av eksperter.
For å illustrere en typisk
problemstilling som kan forekomme i slike tvister, uten å gå
inn på konkrete og ofte hemmeligstemplede prosesser, kan
originalprodusenten ha patent
på å fremstille molekylet ABC på
følgende måte:
Q A + BC gir ABC
Kopiprodusenten kan ha
fremstilt den samme forbindelse
slik:
Q AB + C gir ABC
Forskjellen ligger i at den ene
produsent først fremstiller
mellomproduktet BC for
deretter å reagere det med A til
sluttproduktet ABC, mens den
andre produsenten først lager
mellomproduktet AB som så
reageres med C til det samme
produktet ABC.
PIONEREN
Charles M. Bruff, kjent som rettskjemiker Bruff (født 15. januar 1887 i
Kristiania, død 17. oktober 1955 i Oslo),
var Norges første og mellomkrigstidens fremste rettskjemiker.
Q Han skal ha figurert som sakkyndig i cirka 15.000 større og mindre kriminalsaker, på oppdrag fra politi og
påtalemyndighet. Hans selvbiografiske bok «De tause vitner» kom i 1949.
Q Bruff var involvert i alle de store
kriminalsaker i mellomkrigstiden,
som Rustad-mordet, Køber-saken og
Mary-saken.
Q
Spørsmålet blir da om den
prosess som kopiprodusenten
benytter, omfattes av eller er lik
den prosess som originalprodusenten har patent på.
Konsekvensen for den kopiprodusent som blir dømt for
patentinngrep, kan bli betydelig,
ikke sjelden kan det bli det tale
om erstatninger på mange titall
millioner kroner. Dersom kopiprodusenten lykkes med sin
kopiering, blir de negative
konsekvensene for originalprodusenten tilsvarende store.
Disse sakene engasjerer selvfølgelig en rekke advokater og
dommere, men også mange
teknisk sakkyndige, spesielt
innen organisk kjemi. Ikke
sjelden kan seks–syv professorer
i organisk kjemi opptre i retten
i samme sak.
Og som nevnt uten at mediene
har vist området noen synbar
interesse.
Q Jan Skramstad, professor
emeritus, Universitetet i Oslo,
medlem av Patentstyrets 2.
avdeling.