2•2014 årgang 9 - LAR

Medlemsblad av og for oss i Norges største
bruker­organisasjon for LAR-brukere • LAR-Nett Norge
2•2014 årgang 9
Innhold
Side 4
Erfaringskonsulent
– en tålmodighetsprøve
Side 5
Unødvendig å trekke Martindale
­metadon fra markedet
Side 6
Nytt metadonprodukt på markedet i
Norge
Side 7
Narkotikaondet stikker for dypt
Side 8
Hva må være tilstede i god
­rehabilitering?
Side 10
Sju av ti LAR-mødre blir psykisk syke
Side 11
Helseminister vil dele ut nesespray
Side 12
Tannlege i Budapest
Side 14
LARs suksess
Side 15
Vi har ikke tid eller råd til å hjelpe de
rusavhengige
Side 16
Med en idé om drivkraft
Side 18
Oslo bygger til de sykeste
Side 19
Leserbrev
Side 22
Hvem er vi?
Utgiver:
LAR-Nett Norge
Redaksjonen:
Ansvarlig redaktør: Dag Myhre
Layout: Lars Kristian Larsen
2
Leder
Hei alle sammen.
Nå er sommeren her og ferien står for dør, men før vi kan ta ferie er det en del ting som må gjøres. Vi har nylig kjørt kurs for
nesten samtlige LAR-Nett Norge kontaktpersoner som snart er
godkjente Likepersoner, det er bare styret som skal godkjenne
kursdeltagerne igjen! Ellers så er det noen møter vi skal i både
sentralt og lokalt før sommerferien endelig er her. Når dette
bladet kommer ut er nok de fleste av disse oppgavene gjort og
alt er på stell! Til høsten er det den 10. LAR-konferansen, som
også i år holdes på Oslo Kongressenter den 16. og 17. oktober.
LAR-Nett Norge har sitt 10 års jubileum den 4. oktober og vi
vil gjerne gjøre noe ekstra i forbindelse med dette! Vi kommer
tilbake til hva vi skal finne på i den anledning siden! Videre ønsker vi å høre fra oppegående LAR-brukere som ønsker å gjøre
en innsats i en frivillig organisasjon og som er godt innsatt i
samfunnsmessige problemer knyttet til rus/psykiatri og som
også helst også er PC kyndige Fortsett å sende inn leserinnlegg,
historier dikt osv. Kanskje det er nettopp du som får komme på
trykk neste gang!
LAR-Nett Norge ønsker dere alle en riktig god sommer!
Hilsen styreleder
Dag Myhre
Pasient- og brukerombudene
Finnmark Troms Nordland Nord-Trøndelag Sør-Trøndelag Møre og Romsdal Sogn- og Fjordane Hordaland Rogaland Hedmark Oppland Buskerud Telemark Vest-Agder Aust-Agder Vestfold Østfold Akershus Oslo Tlf.: 78 41 72 40
Tlf.: 77 64 24 33
Tlf.: 75 54 79 10
Tlf.: 74 11 14 60
Tlf.: 73 89 78 00
Tlf.: 71 57 09 00
Tlf.: 90 24 66 78
Tlf.: 55 21 80 90
Tlf.: 95 33 50 50
Tlf.: 62 55 14 90
Tlf.: 61 13 29 44
Tlf.: 32 26 66 00
Tlf.: 35 54 41 70
Tlf.: 38 17 69 20
Tlf.: 37 01 74 91
Tlf.: 33 34 77 90
Tlf.: 69 20 90 90
Tlf.: 22 93 80 90
Tlf.: 23 13 90 20
Bestilling av flere foldere:
Helsedirektoratet v/ Trykksaksekspedisjonen
E-post: trykksak@helsedir.no • Tlf.: 810 200 50
Hva kan Pasientog brukerombudet
gjøre for deg?
www.pasientogbrukerombudet.no
3
Erfaringskonsulent
– en tålmodighetsprøve
nesten. Men også for å dokumentere for
å måle det man gjør.
- Det er systemet som er bygd opp på en
måte som tvinger behandlere til å jobbe
på den måten de gjør. Men det betyr ikke
at man skal slutte å peke på og sette søkelyset på holdninger og fokus hos behandlerne – det er noe vi brukere må
jobbe med kontinuerlig. Vi må heller ikke
glemme at det er masse brukererfaring i
fagmiljøet også – som sitter med to hatter,
men der det ikke er uttalt.
«Alle» er enige i at brukermedvirkning er viktig, men når det kommer
til handling er det verre, opplever
erfaringskonsulent Carina Jørgen­sen. I
to og et halvt år har hun vært prosjektansatt ved Søndre og Nordre Vestfold
DPS, Klinikk for psykisk helse og rusbehandling.
(FOTO: Birgitte Finne Høifødt)
«Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet
det er stor vilje og engasjement for brukerperspektivet i det fagmiljøet jeg jobber.»
Dette skrev Carina for noen måneder siden i SEPREP sitt tidsskrift Dialog.
- Som ny i jobben var jeg utålmodig. Jeg
måtte lære meg til at forandring tar tid,
sier Carina
Mandatet til en erfaringskonsulent er å gi
fagmiljøet et større tilfang av kunnskap
fra et bruker- og pårørende perspektiv.
Han eller hun skal også bidra til økt og
mer systematisk bruk av erfaringskunnskap inn i klinikken. For å få jobb som erfaringskonsulent må man ha en bakgrunn
med bruker eller pårørendeerfaring.
4
Carina har bakgrunn som rusmisbruker
og bruker av hjelpeapparatet i mange år.
Hun sluttet å ruse seg for seks år siden,
etter mange år ved ulike behandlingsinstitusjoner. Siden utdannet hun seg, og
har en bachelor i sosiologi.
Stein i skoen
- Som vaktbikkje, eller en «stein i skoen»
kan det av og til oppleves som frustrerende å være alene, medgir hun.
Et eksempel på at ting tar tid er innføring
av barnesamtaler, en lovbestemmelsene
kom for snart fire år siden. De har kommet i gang med barneansvarlige og barnesamtaler, men det er fortsatt ikke ordentlig i ryggmargen til alle ansatte. Det
er ennå alt for mange barn som glipper,
og som ikke får den ivaretakelse som er
intensjonen i dette lovverket mener hun.
- Å implementere er selve problemet.
Ofte er det mye prat og planlegging, men
lite handling.
Hender det du tenker at folk for lett kritiserer de som har utdannet seg til å hjelpe
folk med psykiske lidelser?
- Ja, det tror jeg. Det jeg har lært, som jeg
ikke hadde forståelse for i forkant, var all
kravet til dokumentasjon som tar tid. Det
henger sammen med tilsyn av helsetje-
Vi må høyere opp i systemet
I en-til-en samtale med kollegaer opplever Carina masse kreativitet og ønske
om å jobbe på en annen måte. Men for
å gjøre slike endringer må man høyere
opp i systemet. Hun tenker derfor at man
kunne trenge erfaringskonsulenter i flere
ledd, også de som er med på å utforme
retningslinjer og systemene.
- Å rette kritikk mot systemet innenfor
psykisk helsevern, heller enn menneskene som jobber der, tror jeg derfor er mer
konstruktivt.
Tydelighet og synlighet er viktig i jobben
som erfaringskonsulent mener Carina.
Brukere må bli flinkere med doku­
mentasjon
- For å få «hodene til å snu seg» må vi bli
enda mer tydelig når vi bringer inn kunnskap fra brukerperspektivet. Folk lytter
når vi kommer med forskning som handler om tall.
- IPS-modellen, med den overordnede filosofien at alle mennesker med en alvorlig psykisk lidelse kan ha vanlig jobb, er et
eksempel på det. Dette kan dokumenteres
med tall, og har en recovery-tankegang
jeg mener psykiatrien trenger.
Carina opplever at recovery, ofte omtalt
som brukernes syn på hva som skal til for
å bli bedre, ikke er en tankegang innenfor
helsevesenet.
- Psykiatrien en veldig symptomfokusert,
med fokus på å hjelpe og verne. Dette er
selvfølgelig også nødvendig, og jeg tror vi
i visse tilfeller ikke kommer utenom bruk
av tvang.
- Det handler ikke om enten eller, det
handler om å se hele mennesket og med
respekt
Holdninger viktig
- Respekt og holdninger kan vi aldri snakke nok om. For eksempel opplever jeg det
som viktig hvordan man snakker om pasienter – også på pauserommet. Når noen
klager over at «å, så syke pasienter vi har
nå» blir jeg provosert, sier Carina.
Unødvendig
drastisk å trekke
Martindale
metadon fra
markedet
«Den viktigste kompetansen, spisskompetansen, er likevel evnen til å ta på seg
bruker- og pårørendebriller i saker og
tema, det er det DPS‘ene virkelig har behov for. Jeg anså meg selv som en sterk og
reflektert person og var ikke i tvil om at
jeg ville håndtere denne rollen bra.» Skriver Carina i tidsskriftet Dialog.
Synlighet
- Folk får en påminnelse når de ser meg,
min synlighet er avgjørende for hele tiden
bli minnet om brukerperspektivet, sier
Carina Jørgensen.
Tidsskriftet Dialog
Som følge av at tre er døde og 13
alvorlig skadet, sannsynligvis som
følge av å ha injisert Martindale
metadon, velger Statens Legemiddelverk å trekke medikamentet
fullstendig fra markedet.
Martindale metadon kan være særlig
skadelig å injisere, men skulle man trukket tilbake alle legemidler som er farlig å
innta på feil måte, ville svært få gjenstått.
Mange metadonpasienter foretrekker
Martindale, disse vil rammes i varierende
grad av å måtte overføres til et annet metadonpreparat. Det er tross alt ingen fare
ved oralt inntak av Martindale metadon.
Når Legemiddelverket trekker medikamentet tilbake, gir dette inntrykk av at det
er farlig å innta medikamentet som sådan.
Eller at noe annet ligger bak avgjørelsen.
Det skaper uansett unødvendig frykt.
Andre metadonmiksturer på markedet er
dessuten langt mer konsentrert. De som
er vant til å injisere Martindale, risikerer
med andre ord større overdosefare ved
injisering av andre metadonmiksturer. I
Danmark har de begynt å tilby injiserbar
metadon og metadontabletter som tiltak
mot skadene. Og dessuten utvidet spekteret av medikamenter. Basert på åpne, tilgjengelige og respektfulle samtaler mellom fagfolk og brukere, slike man bare
kunne drømt om her, når det kommer til
temaet medisin- og dosevalg.
Danmarks retning er snarere veien å gå.
Snakk med dem det gjelder, fremfor det
som oppfattes som kollektiv avstraffelse.
Fredag 21. mars ble landets brukerorganisasjoner på rusfeltet informert om situasjonen av Helsedirektoratet og Statens
Legemiddelverk. Ingen av brukerrepresentantene støttet Legemiddelverkets radikale vedtak. Arild Knutsen, leder i Foreningen for human narkotikapolitikk.
5
Nytt metadonprodukt på
markedet i Norge
sin apotekfremstilte metadon. Men der
vi i Norge gjerne brukte solbærsaft som
smakstilsetning, brukte svenskene en
kunstig bringebærsmak. Denne forskjellen gjorde den svenske oppløsningen mye
bedre holdbar enn den norske og det var
derfor mulig å søke markedsføringstillatelse for et produkt som var ganske likt
det apotekfremstilte.
Rett før påske kom det et nytt
metadonprodukt på markedet i
Norge. LAR-Nett Norge tok kontakt med den norske importøren,
Pharmadone AS, for å høre litt
nærmere om produktet.
– Dere kom på markedet med det nye
produktet omtrent samtidig med at Metadon «Martindale» ble trukket tilbake.
Det var kanskje ikke helt tilfeldig?
– Vel, ikke helt, men nesten. Metadon
«Pharmadone» har vært på markedet i
Sverige i en fem års tid og fikk markedsføringstillatelse i Norge sist høst. Planen
var å introdusere produktet i løpet av mai
2014, men i forbindelse med tilbaketrekkingen av Martindales metadon tok Legemiddelverket kontakt med oss og spurte
om det var mulig å fremskynde lanseringen. Det fikk vi til ved hjelp av varer
som egentlig var beregnet for det svenske
markedet. Legemiddelverket godkjente
derfor at vi i en introduksjonsfase fikk
selge flasker med svensk tekst. Fra mai er
det imidlertid de «norske» flaskene som
blir å få på apotekene, dvs. flasker med
både norsk og svensk tekst på etiketten.
Men innholdet er det samme, uavhengig
av språket.
– Fem år på markedet i Sverige, sier du.
Kan du si noe mer om det?
– Egentlig er historien enda lengre. På
samme måte som metadonoppløsninger
kun ble tilberedt på apotek i Norge inntil
for noen år siden, hadde svenskene også
6
– Men brukerne da – hva mener de om
produktet?
– Metadon «Pharmadone» var lenge det
mest foretrukne metadonproduktet i
Sverige. Men innkjøpsordningene for legemidler som brukerne får dekket over
trygdebudsjettet er annerledes i Sverige
enn i Norge og takket være priskonkurranse har våre svenske kolleger måttet se
seg slått av andre produkter i det siste.
Midlertidig slått, håper jeg, for smaksmessig tror vi at vi ligger et lite hestehode
foran konkurrentene.
– Ja, vel?
– Du vet jo at metadon ikke smaker spesielt godt. Et gammelt apotekerknep for å
kamuflere bitre og beske smaker er å bruke ordentlig sukker i oppløsningen istedenfor kunstige søtningsstoffer. Det betyr
selvsagt at vårt produkt ikke passer for
alle, men vi har likevel valgt dette, i håp
om å kunne tilby en smak som de aller
fleste kan akseptere. En annen ting er at
Metadon «Pharmadone» alltid kommer i
samme volum, 50 ml. Det betyr f eks at en
100 mg dose inneholder 2 mg metadon pr
milliliter, og det sier seg selv at den beske
metadonsmaken blir mindre gjennomtrengende da enn når konsentrasjonen
er 5 mg pr milliliter, slik den er hos de
konkurrerende produktene. Ulempen er
at man må drikke en større mengde for å
få i seg dagsdosen.
– Det høres jo rimelig ut. Vet du hvorfor
dere har gjort dette forskjellig i Norge og
Sverige?
– Akkurat hvorfor vi har landet på 5 mg/
ml her i Norge, vet jeg ikke helt. Men jeg
har fått en forklaring på hvorfor svenskene ville ha samme volum uansett
dose. Substitusjons¬behandling har jo
vært mye mer i bruk i Norge enn i Sverige og selv om Sverige har nesten dobbelt
så mange innbyggere som Norge, har de
færre metadon- og buprenorfin brukere
enn Norge, så vidt jeg forstår. Personlig
tror jeg vel det mer skyldes svensk rusmiddelpolitikk enn det reelle behandlingsbehovet. Men for lenge siden hadde
svenskene en idé om at brukerne ikke
skulle få vite hvilken dose de stod på. På
den måten tenkte de det skulle det være
lettere å trappe ned dagsdosen uten at
brukerne forstod hva som foregikk. Det
viste seg nokså fort at denne fremgangsmåten ikke var så vellykket, men likevel
beholdt de ordningen med fast volum pr
dagsdose. Og, som sagt, smaksmessig kan
det jo være en fordel.
– Ok, og hvordan kan de norske metadonbrukerne få prøvesmake?
– Der har vi en liten utfordring. Selv om
dagsdosen er den samme uavhengig av
om styrken er 2 mg pr milliliter eller 5 mg
pr milliliter, er reglene i Norge slik at brukerne ikke bare kan be apoteket bytte til
et nytt produkt. For at alt skal gå riktig for
seg, må de gå veien om legen, eventuelt be
apoteket avklare med legen at det er ok å
bytte produkt så lenge dagsdosen er den
samme. Men vi har også smaksprøver
på oppløsningsvæsken uten metadon, så
apotek eller LAR-sentre som måtte være
interessert, kan få det tilsendt. Hvor godt
inntrykk en slik smaksprøve gir, er ikke så
godt å si – vi har fått tilbakemeldinger om
at smaksprøven uten metadon kan være
i søteste laget, mens det blir ok i «ekte»
vare. Og siden jeg selv ikke har smakt på
«ekte» vare, så tror jeg vi må overlate prøvesmakingen til brukerne…
Vi takker for samtalen og ønsker Pharmadone lykke til videre.
Narkotikaondet stikker
for dypt
Man kan tenke at dette er bortforklaringer fra folk som med vitende og vilje
har brutt loven. Men tankene deres, som
springer ut av førstehånds erfaring, blir
stadig vekk bekreftet av sosiologisk forskning. Den norske sosiologen Willy Pedersen gikk for få år siden fra å være glødende tilhenger av forbudslinja, til å bli
en klar kritiker. Ikke fordi han plutselig
var blitt begeistret for rus, men fordi han
så at nulltoleransen fører med seg menneskelige kostnader.
Hvor dyktige våre politifolk enn er, bør vi som borgere tenke nøye over hvilken
rolle vi ønsker å gi dem. Illustrasjonsfoto: GUSTAV P. JENSEN
«Politi og fengselsvesen kan ikke
komme det til livs på egen hånd»,
skriver Bjarne Benjaminsen i
denne kommentaren.
Lofotposten har det siste halvåret belyst
Lofotens narkotikaproblem. Brukere og
tidligere misbrukere, foreldre, selgere, og
politi har alle bidratt med sine perspektiver.
De personlige fortellingene er sterke. Mennesker faller om av sjelelig utmattelse midt
iblant oss. Noen av dem reiser seg aldri.
Hva enn mennesket får ut av rusen, som
gjør at man hengir seg til den, så truer
en skremmende skygge like bak. Kald og
kjærlighetsløs senker Skyggen seg, vislende til det slitne mennesket om selvmordets fristelse.
For alle som har opplevd noe slikt på
kroppen, i den nære familien, hos sine
egne barn, er det ikke å undres over at
man vil bekjempe narkotikaondet. For
mange virker det logisk å ta sterke midler
i bruk. Man forstår ikke hvorfor politiet
ikke tar seg inn på skolene og ransaker
elevene, for eksempel.
Men at alle midler bør tas i bruk for å
bekjempe rusmidlene, er ikke så opplagt.
Hvor dyktige våre politifolk enn er, bør vi
som borgere tenke nøye over hvilken rolle
vi ønsker å gi dem.
En av mine informanter sa det slik: «Har
du først fått forelegg, er du stemplet som
narkoman. Da får du masse problemer
senere i livet. Det er ikke bare narkotikaen, men folk rundt som psyker deg ned,
og driver folk til selvmord.»
Dette var ikke sagt for å bagatellisere
stoffene i seg selv, men for å minne om
at stoffmisbruk inngår i et større menneskelig bilde. Å få stempelet «narkoman» på seg tidlig i livet, og å oppleve
storsamfunnets harde fordømmelse, kan
drive en ungdom lenger inn i skrekk og
ansvarsfraskrivelse. For informanten var
selve redselen for straffevesenet det største hinderet for å bygge et godt liv.
Intervjuobjektene reflekterte videre: Veien fra mildere til hardere stoffer, fra lett
bruk til kjøp og salg, utgikk fra livssituasjonen. Den strenge forbudslinja overfor
cannabisplanten gjør i realiteten skade,
mente de. Ved å kriminalisere unge mennesker som eksperimenterer med hasj og
marihuana, leder loven disse folkene mot
en kriminell løpebane. I praksis blir det
vanskeligere å hente seg inn, og å unngå
misbruk.
I Portugal har man valgt å gå bort fra
fengsel og forelegg ved besittelse av cannabis, og i stedet tilby frivillige avvenningskurs. Dette har gitt gode resultater.
Flere delstater i USA følger nå opp.
Ved første blikk kan det virke kontraintuitivt, men en mer liberal narkotikapolitikk
kan faktisk være mer effektiv enn dagens
forbudslinje. Forbudet har skapt grobunn
for en lukrativ illegal økonomi, hvor de
mest hensynsløse stikker av med enorm
fortjeneste. Parallellen til spritforbudet i
USA på tidlig 1900-tall, som gangsterveldet vokste ut av, er tydelig – for den som
makter å holde hodet kaldt - og hjertet
varmt - stilt overfor Skyggen.
Lofotposten
7
Hva må være tilstede i
god rehabilitering?
Når jeg tenker meg tilbake til min tid i rus
så hadde jeg lenge et sterkt ønske om å
komme ut og bort fra rusen. Jeg visste ikke
når og jeg visste heller ikke hvordan. Min
første behandling gikk med til å bearbeide
både mitt brudd med rusen og bruddet
med min samboer på den tiden. Vi vokste
fort bort fra hverandre når rusen ikke lenger var bindeleddet mellom oss.
8
Jeg visste faktisk ikke at man kunne bli så
fysisk og psykisk avhengig av et stoff så
lenge etter abstinensene var borte. Jeg satt
igjen med et savn så stort at kjærlighetssorg
bare var blåbær i forhold! Jeg sleit med dette
savnet og denne sorgen resten av mitt første
opphold på en behandlings institusjon og
fikk egentlig ikke med meg så mye annet.
Det samme gjentok seg mer eller mindre
på mitt andre forsøk! Noen år gikk og jeg
fikk muligheten til å reise til Sverige for å
få behandling.
Jeg befant meg plutselig i Sverige hos våre
naboer som jeg trodde i mitt stille sin var
ganske lik oss nordmenn på mange måter,
til og med språket var nesten likt tenkte
jeg. Oj, så feil man kan ta! Måten jeg ble
møtt på var åpen og hjertelig og ikke som
hjemme: fulle av mistanke, redsel og avsky.
De var nysgjerrige og hadde en ekthet jeg
aldri har sett i det norske hjelpeapparatet.
Jeg kunne ikke tro mine egne øyner og
ører, dette var jeg ikke bortskjemt på akkurat! Det stoppet ikke der, jeg fikk være
med å jobbe og de ville høre min mening
om ting, helt fantastisk, hjemme var det
bare behandleren som viste hva som hjalp
og hva som var best for meg!
Jeg fikk fort tillit fra sjefer og andre, noe
jeg aldri har følt i det Norske behandlingsapparatet. De spurte meg om hva
mitt største ønske var her og nå. Jeg svarte
som sant var at jeg skulle ønske jeg klarte
å spare sammen til å begynne med å få
mitt førerkort tilbake. Hm, sa sjefen og en
uke etter ble alle ansatte som ikke hadde
lappen sendt på intensivkurs inkludert
meg. Jeg trodde ikke det var sant, og riktignok så var det ikke så lett dette med
lappen. Jeg hadde ikke noen problemer
med svenske myndigheter, jeg hadde heller ikke noen utsettelse på lappen, men
norske myndigheter mente at siden jeg
var på et behandlingssted så måtte jeg
vente to år etter endt behandling med å få
førerkort. Hm, igjen fra sjefen, men om
det nå er slik at han ikke bare er innlagt
her, men jobber her som snekker og som
medlever? Ja, da kunne norske myndigheter ikke lenger se noe problem med
at jeg fikk ta lappen, så lenge jeg hadde
jobb og bodde i Sverige! Etter at jeg fikk
lappen fikk jeg bare mer og mer tillit og
ansvar, noe jeg vokste forferdelig mye
på! Jeg ble ansvarlig for et hus med fem
andre elever (legg merke til ordet elever
og ikke pasienter) og jeg fikk ansvar for
at over 100 mann fikk to varme måltider
om dagen. Dette var svensker med vanlig
mat, muslimer med deres mat, veganer og
vegetarianere med deres mat og også folk
med ulike allergier osv. Så hvis du spør
meg om hva som hjelper så er det tre små
ord: Tillit, respekt og ansvar. Det er de tre
tingene som absolutt må være tilstede for
at noen i det helte tatt skal få en god rehabilitering!
I tillegg skader det ikke å komme i kontakt med blide nysgjerrige (på en god
måte) åpne og rettferdige behandlere
og personale. For meg så var det første
møtet med et nytt sted og hvordan man
ble møtt et Alfa og Omega. Det var også
utrolig viktig for meg, at jeg selv fikk være
med på å bestemme i min egen rehabilitering også det å bli hørt. Jeg fikk kjenne
på hvordan det faktisk var å få være aktivt
med i min egen behandling. Jeg kjente
at jeg til enhver tid ble behandlet som et
hvilket som helst annet menneske i samfunnet, noe som gjorde utrolig mye godt
for oppbyggingen av selvtilliten min. På
dette rehabiliteringsstedet fikk ikke de
som jobbet med elevene lese rapporter fra
andre steder, da man trodde på å gi alle
en ny sjans uten forutinntatthet. Disse
papirene var det bare de øverste lederne
som leste, og de lekket nødvendige opplysninger som sykdomsbilder medisineringer ol. til de andre. Bolig er også noe
som er veldig viktig å jobbe for fra dag en,
også det å få boligen før du er ferdig med
din behandling. Da kan du prøve ut å bo
mens du enda er innskrevet.
Jeg har også en formening om at man ikke
skal sy puter under armene på folk men
heller sette de i stand til å hjelpe seg selv.
Folk må få en sjans til å prøve å feile når det
gjelder å finne en aktivitet eller et arbeid,
man skal ikke nødvendigvis måtte ta det
første og beste alternativet som blir fremlagt. Alle behandlingssteder må ha lege tilknyttet stedet. Jeg har sett noen ordentlige
brølere de har gjort rundt om kring når det
gjelder Diabetes f.eks. Noe annet som også
har forundret meg i mange år er uviljen
til å belønne ærlighet, alle er redde for å
si sannheten pga. frykten for å bli staffet,
dette bør det gjøres noe med!
Alle disse påstandene over ting jeg mener bør være til stede i en behandling
er ting jeg over tid har kommet fram til
både som pasient. Egentlig hadde jeg lyst
til å ramse opp alle faktorene jeg mener
er viktig i en behandling i en liste, men
det ble ikke bra. Jeg vet ikke helt om det
blir bra på denne måten heller, men det
får dere leserne avgjøre.
Etter fem år flyttet jeg tilbake til Norge
og begynte å jobbe i et Norsk Ungdoms
kollektiv som hadde headhuntet meg fra
Sverige. Problemet med å flytte tilbake
kom som et sjokk på meg, ingen behandlet meg som jeg var vant til, de fortsatte og
behandle meg som de gjorde før jeg flyttet
til Sverige.
Etter hvert så ble livet så vanskelig her
hjemme at jeg begynte å ruse meg. Dette
holdt på i ca. 1,5 år og i den perioden var
det som om alt jeg hadde lært og alt jeg
hadde jobbet for bare rant ut mellom fingrene mine. Etter hvert så ble jeg jeg så
fortvilet at jeg søkte LAR-behandling.
Det tok litt tid før jeg fikk denne behandlingen!
Behandling? Hm, jeg vil vel heller kalle
det bare medisinering, behandlingen hører til under kommunene og er så godt
som ikke eksisterende. Heldigvis for
meg så hadde jeg mye av det grunnleggende for å gjennomføre en rehabilitering
i ryggmargen fra før. Og kunne derfor
fort begynne å bruke alt det jeg tidligere
hadde lært i de forskjellige behandlingene
jeg hadde tatt.
Jeg kom ganske fort i kontakt med en
gjeng LAR-brukere som holdt på å etablere et LAR- nettverk i min hjemby. (Siden
kalt LAR-Nett Norge) Det var ikke mange
ting man kunne gjøre lenger og de fleste
av mine gamle venner måtte jeg si farvel
til for godt. Nettverket jeg hadde rundt
meg var ikke stort, jeg kunne telle de på
en hånd! Derfor ble LNN så utrolig viktig
for meg og er det fortsatt den dag i dag!
Nå har jeg vært med i LNN i snart 9 år og
har fått være med på utrolig mange kule
ting på denne tiden. Det å ha noe fast å gå
til som jeg selv syntes var givende, har betydd utrolig mye for meg. Jeg tror det må
til i alle gode rehabiliterings forløp, dette
å ha noe å gå til, noe å være stolt av og å
være en del av noe.
På denne tiden har jeg blitt godt etablert,
jeg har kjøpt meg egen bil og leilighet. For
å få det til har jeg benyttet meg av de ordningene som finnes som f.eks. Husbanken og gunstig lån i vanlig bank. Tøft å
få endene til å møtes, men vil man, så går
det. Mitt liv er nå blitt så godt at kan sammenlignes med hvilken som helst annen
persons. Dette med unntak av medisiner
og tilleggs sykdommer man har fått som
diabetes, søvnapne og tinnitus, men det
er det jo også 1000 vis av «vanlige» mennesker som har. Alle disse sykdommene
kan man lære seg å leve med, det finnes
hjelpemidler for søvnapne. Det finnes
også veldig gode diabetes medisiner som
hjelper kroppen med å opprettholde rett
blodsukker. Da er det verre med tinnitus,
den må man bare helt enkelt lære seg å
leve med.
Alt i alt så er jeg veldig fornøyd med tilværelsen om dagen og det er takket være
alle disse tingene jeg gjennom årene har
lært meg ved ulike institusjoner og i organisasjonene! Samt de 100 vis av konferansene og opplæringene jeg har deltatt
på gjennom hele denne tiden!
Med vennlig hilsen
Dag Myhre
9
Sju av ti LAR-mødre blir
psykisk syke
– Dette gjelder sannsynligvis i enda større grad for kvinner som har en historikk
med rus og psykiske problemer. Den største økningen innen psykiske problemer
omhandler” problemer med å konsentrere seg, forstå og huske”. Det er lite endring
i andre typiske psykiske symptomer.
Lite illegale rusmidler
Andre studier som har fulgt mødre i LAR,
har gjerne fulgt kvinnene gjennom graviditet, fødsel og mens barnet er spedbarn.
Forskerne
se er
hvordan
det går
Når
naboenønsket
ruser åseg,
det vanskelimed
disse
kvinnene
også
lengre
tid
etter
gere å la være selv.
at barnet ble født. Colourbox)
(Illustrasjonsfoto:
FANT FORSKJELLER: Forsker Ingunn
Olea Lund ved SIRUS har sett på mødre i LAR i et lengre perspektiv enn det
som har vært vanlig tidligere
Fire år etter fødsel er nær 70
prosent av mødre som går på
legemiddelassistert rehabilitering psykisk syke, viser studie fra
SERAF.
I studien så man også på hvorvidt barna
gikk i barnehage og om familien hadde
kontakt med barnevernet. Det viser seg at
ni av ti barn med mødre i LAR går i barnehage og rundt tre av fire familier følges
opp av barnevernet.
Forskerne har fulgt gravide kvinner som
går på legemiddelassistert rehabilitering (LAR) fra graviditet og frem til fire
år etter fødsel. Artikkelen ble publisert
i tidsskriftet Substance Abuse Research
and Treatment i mai, og er et samarbeid
mellom forskere ved Senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF) og Statens
institutt for rusmiddelforskning (SIRUS).
– Det er her hovedsakelig snakk om at
familie får støtte og veiledning fra barnevernet, sier Lund.
– Vi ser at det er en økning i antall mødre
som rapporterer psykiske problemer når
barna er fire år gamle sammenlignet med
når barna er ett år, sier forsker Ingunn
Olea Lund ved SIRUS.
Mens 39 prosent av kvinnene hadde psykiske problemer da barnet var ett år, var det
steget til 69 prosent da barna var fire år.
10
I tillegg til økningen i psykiske problemer,
viser studien at det var en stabil lav bruk
av illegale rusmidler i denne gruppen.
Rundt fire prosent bruker dette. Dette
gjelder både under svangerskapet, og når
barna var ett og fire år gamle.
Lund peker på at en mulig forklaring til
de økte psykiske problemene, kan være at
det å være omsorgsperson er krevende for
enhver forelder.
Brukt i femti år
– Hvorfor velger dere å følge disse mødrene over et lengre tidsperspektiv utover
spedbarnsalderen?
– Selv om LAR har blitt brukt i cirka
50 år internasjonalt og WHO anbefaler
denne behandlingen for gravide kvinner
med opiatavhengighet, har det blitt reist
bekymringer fra enkelte politikere og enkelte helsepersonell. Temaet har også fått
mye oppmerksomhet i media. I Norge har
forskriving av LAR til gravide kvinner og
mødre vært kontroversielt. Tidligere
forskning har fokusert på svangerskap og
kort tid etter at barnet er født. For å kunne utforme en politikk som støtter mødre
i LAR og barna deres mens de vokser opp,
er et lengre perspektiv nødvendig. Kunnskap om hvordan mødrene klarer seg
med tanke på rus og psykiske problemer
er viktig i denne sammenheng.
Studien konkluderer med at LAR og det
å være mor kan være forenlig forutsatt at
mødrene og barna får tilrettelagt støtte og
oppfølging.
– Flertallet gravide i LAR i Norge har vært
i LAR et par år før de blir gravide og er
mer stabile enn de som nylig har sluttet å
bruke heroin. Mange klarer seg bra, men
om kvinnene ikke klarer å ta tak i egne
problemer, kan det øke faren for tilbakefall og at barna ikke får den oppfølgingen
de fortjener. Kartlegging av hva slags behov for oppfølging som er nødvendig gjøres for hvert enkelttilfelle, og starter mens
kvinnen er gravid. Etter fødsel vurderes
også barnets behov, fungering og samspill
mellom foreldre og barn, sier Lund.
Retningslinjer
Hva slags tilbud den enkelte får, kan være
avhengig av hvor i landet man holder til.
– Inntil nylig har kvinner i denne gruppen fått svært ulik oppfølgingstilbud og
behandling. Helsepersonell som jobber
med pasienter i denne gruppen bør gjøre
seg kjent med de norske retningslinjene
for gravide i LAR og oppfølging av familiene frem til barna når skolealder, sier
Lund.
Hun viser også til WHOs retningslinjer
innen temaet, som norske forskningsmiljø har bidratt til å utvikle. Disse ble utgitt
nå i vår.
Kristine Askvik
redaksjonen@dagensmedisin.no
Helseministeren vil dele
ut nesespray
rusavhengige. Det vi gjør er å nå bredt ut
gjennom å tilby røykeutstyr og motivere
til å bytte bruksmønster gjennom helsestasjoner.
Høie bekrefter at regjeringen heller ikke
vil gå inn for etablering av flere sprøyterom i landet som et tiltak for å forebygge
overdoser.
Helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet,
Torgeir Micaelsen, er litt lunken:
Helse- og omsorgsminister Bent Høie
(H) presenterer torsdag sine tiltak for
å få ned dødstallene. Foto: Terje Pedersen, ANB.
Norge har svært mange overdosedødsfall hvert år. Helse- og
omsorgsminister Bent Høie (H)
la onsdag fram tiltak for å få ned
dødstallene.
I første omgang skal nesesprayen deles ut
gjennom et forskningsprosjekt i regi av
SERAF i Oslo og Bergen. Prosjektet skal
evalueres i 2016.
– Vi er skuffet over at helseministeren
fortsatt, tross faglige råd og at strategien
omtaler betydningen av å gå fra injisering
til røyking, ikke vil tillate røyking i stedet
for injisering av heroin i sprøyterom. Vi
tror det også vil kunne bidra til å få ned
overdosedødsfallene, sier han.
– Alternativet til å dele ut nesespray er
å dele ut sprøyter med Naloksone. I en
presset situasjon vil det være mye lettere
for pårørende eller andre å bruke en nesespray enn å sette en sprøyte, sier Gjersing.
De siste ti årene har omkring 260 personer dødd av narkotikaoverdose hvert år
i Norge. Forrige regjering forslo en årlig
bevilgning på 10 millioner kroner for å få
ned tallene, noe som nå er bevilget til Nasjonal overdosestrategi i fire år framover.
Hun har også stor tro på å få brukerne til
å gå fra å injisere til å røyke heroin:
Blant de andre tiltakene er tilskudd til
lokale handlingsplaner i de ni kommunene som er hardest rammet: Oslo, Bergen, Drammen, Fredrikstad, Asker, Porsgrunn, Arendal, Stavanger og Trondheim.
Dessuten vil det jobbes for mer informasjon til brukere og folk generelt, i tillegg
til å styrke pågående tiltak.
De to grepene som får mest oppmerksomhet er Switch og utdeling av nesespray. Switch-prosjektet innebærer at man
skal stimulere de heroinavhengige til å
røyke heroin fremfor å injisere, fordi inhalering gir langt lavere overdoserisiko. I
tillegg skal nesespray med heroinmotgiften Naloksone nå deles bredt ut i Bergen
og Oslo, som topper versting statistikken
for overdosedødsfall.
– Vi vet at overdosefaren er betydelig redusert da. Det høres kanskje kontroversielt ut å få folk til å røyke heroin, men det
er ikke snakk om å reise rundt på skolene
og promotere det.
Naloksone er i dag standard motgift og
brukes verden over av ambulansepersonell og annet helsepersonell. Planene
er at også brukere, pårørende, ansatte i
botilbud og gatenære tiltak og personale
i fengsel skal ha nesesprayen tilgjengelig
ved overdoser.
– Det er ironisk at vi ikke tillater det når
det er mindre risikabelt enn å sette sprøyter, sier Gjersing.
– Det er ikke tvil om at disse tiltakene,
hvis de når ut i tilstrekkelig grad, vil ha
en effekt på overdosedødsfallene, sier forsker Linn Gjersing ved Sirus til NTB.
Sirus slutter seg til fagmiljøene som oppfordrer politikerne til å få flere sprøyterom
enn det ene som finnes i Oslo, og å slå et
slag for å tillate røyking på sprøyterom.
(ANB-NTB)
Helseminister Høie er imidlertid klar på
at det ikke skal røykes heroin på sprøyterommet:
– Nei, det er ikke aktuelt, det har vi allerede sagt nei til. For det første ville det
innebære en legalisering av bruk av et illegalt rusmiddel. Dessuten ville det ha en
svært liten effekt fordi det sprøyterommet
brukes av en ekstremt liten andel av de
11
Tannlege i Budapest
- her får du nye tenner til under halv pris
løsning opp i den tomme gommen til Sivertsen for at limet skal feste seg. Broen
er laget på samme tannlegeklinikk, støpt
for å passe nøyaktig inn i Sivertsens gap.
Endelig kan han lukke munnen igjen.
- Hvordan føles det, spør tannlege Zalan.
Sivertsen sitter et øyeblikk og kjenner etter. Tenker.
- Annerledes, sier han, og smiler bredt.
Vel ute av tannlegestolen skryter han av
tannlegeoppholdet i Budapest.
- De er utrolig nøye og flinke.
Steinar Sivertsen fra Trondheim
gjorde unna omfattende tannlegebehandling på fem dager i Budapest.
Av: Kjersti Blehr Lånkan
Hvem kan få støtte?
Hovedregelen er at alle over 20 år må betale utgiftene til tannbehandling i Norge
selv. Men det finnes unntak.
Det er tannlegen som tar stilling til om du
har rett på støtte fra folketrygden. HELFO utbetaler støtten.
Tilstandene som gir rett til støtte er:
- Sjelden medisinsk tilstand (se helfo.no
for egen diagnoseliste, eller spør tannlegen)
- Leppe-kjeve-ganespalte
- Svulster i munnhulen, tilgrensende vev
eller i hoderegionen for øvrig
- Infeksjonsforebyggende behandling
ved særlige medisinske tilstander (organtransplantasjon, ulike krefttilstander, hiv/aids)
12
- Sykdommer og anomalier i munn og
kjeve (tann- og kjevekirurgisk behandling)
- Periodontitt (tannkjøttsykdom)
- Tannutviklingsforstyrrelser (medfødte
tilstander)
- Bittanomalier (tannregulering/kjeveortopedi)
- Patologisk tap av tannsubstans ved attrisjon/erosjon (alvorlig tannslitasje)
- Hyposalivasjon (munntørrhet)
- Allergiske reaksjoner mot tannrestaureringsmaterialer (i munnhule eller på
hud)
- Tannskade ved godkjent yrkesskade
- Tannskade ved ulykke, som ikke er yrkesskade (fritidsulykker)
- Sterkt nedsatt evne til egenomsorg ved
varig sykdom eller ved varig nedsatt
funksjonsevne
Kilde: Helfo.no
Hvis tennene virkelig er blitt dårlige, er
gode råd dyre. Å få behandling for tannplager i utlandet, er blitt populært for
mange nordmenn.
Steinar Sivertsen (55) fra Trondheim sitter i tannlegestolen på en topp moderne
tannlegeklinikk i Budapest og gaper.
Tannlege Guoth Zalan presser en bro
Klinikken, ved navn Kreativ Dental, har
mange rom. Første skritt er røntgenrommet, der det tas røntgen av tennene. Deretter kan du sette deg å vente i behagelige
stoler, med tilgang til datamaskiner med
internett og høretelefoner med musikk,
samt et stort akvarium i midten av rommet. Etter en liten stund blir du kalt inn
til tannlegen, og behandlingen fremover
planlegges. Kanskje rekker du å gjøre unna
hele behandlingen på samme turen, eller
du må komme tilbake senere. For Sivertsen holdt det med en femdagers tur i denne omgang. Da fikk han slipt ned to tenner,
støpt ny bro løsning og satt den inn.
- Suksessfaktoren er kombinasjonen tannleger og tannteknikere på samme sted,
mener han. I Norge fikk han et overslag
på at det ville koste 25.000 kroner å sette
inn det ene tannimplantatet han trengte.
Prisene i Norge varierer imidlertid, og
kan være rimeligere enn dette. Klinikken
i Budapest har tre ulike priser pr tannimplantat (pr tann): 300 euro, 500 euro og
550 euro, avhengig av kvalitet. I Budapest
har Steinar betalt 11500 kroner for en bro
løsning som erstatter tannimplantatet
han ikke kunne ha fordi benstrukturen
var for dårlig.
Tannlegefabrikk
- Noen sier det er en fabrikk. Ja! Det kan
godt være en fabrikk, men det må være en
god fabrikk, sier eier og daglig leder Attila
B. Knott ved Kreativ Dental. Han viser
stolt og energisk frem alle rommene.
- Her sitter kunstnerne, sier han, og pe-
ker mot en gruppe menn og kvinner som
sitter dypt konsentrert for å påføre tannimplantatene akkurat den rette fargen, de
rette små gropene og hakkene som gjør at
de ser ekte ut. I hyllene ligger bokser fulle
av kunstige tenner og gebisser. Av de som
bruker klinikken, er omtrent halvparten
nordmenn.
- Ca. 300 nordmenn kommer hit i måneden, anslår han. I tillegg høres fransk,
dansk og irsk i venterommet, og klinikken markedsfører seg også i blant annet
Sveits, Tyskland, Italia, England og USA.
90 prosent av behandlingene er store
behandlinger, folk som må gjøre omfattende inngrep i munnen. Global tannlegebehandling er blitt big business for Hr.
Knott og en rekke andre tannklinikker
som har dukket opp i Ungarn og andre
land som kan gi rimelige priser.
Billig tannlege i Tyrkia, men...
På flyet til Ungarn sitter også Hasan Karabag. Han har reist fra Mo i Rana, via Budapest Klinikken AS. Karabag gikk først
til sin norske tannlege og undersøkte deretter mulighetene i både Polen og Tyrkia
før han landet på Ungarn.
- I Tyrkia kunne jeg fått det helt utrolig
billig. Men der har jeg ikke de samme rettighetene som i Europa, sier han.
Norske statsborgere har nemlig rett til refusjon fra Helfo for behandling innen EU,
for de samme behandlingene som Helfo
dekker i Norge. Behandling for periodontitt (tannkjøttbetennelse) er en av de
vanligste behandlingene med egenandel.
Bare vær sikker på at behandlingen oppfyller alle Helfos krav for refusjon, og at
du er innforstått med hva som refunderes
og ikke. Husk å få med deg avstøping av
tennene tilbake fra Ungarn når du skal be
om refusjon. Flyreisen og hotellopphold
inngår ikke i refusjonen.
100.000 kroner, nøyaktig pris i Ungarn
får han ikke greie på i denne omgang.
Han må reise hjem igjen til Norge fordi
tannkjøtts problemene er der fortsatt, og
implantatinnsettingen må utsettes.
Huskeliste hvis du søker om refusjon
Tannbehandling som dekkes i Norge, kan
også som utgangspunkt dekkes dersom
behandlingen finner sted i et annet EU/
EØS-land. Men vær oppmerksom på følgende:
Tannlegen som behandler deg, må fylle
ut og underskrive på et eget kravskjema,
hvis din tilstand omfattes av folketrygdloven. Du bør derfor ta med deg dette skjemaet når du reiser ut fra Norge for å få
tannbehandling.
Når henvisning er et vilkår i Norge, gjelder dette også for helsehjelp mottatt i et
annet EU/EØS-land. Når det gjelder tannbehandling, er det kun vilkår om henvisning ved kjeveortopedisk behandling.
Tannbehandlingen skal være utført av
helsepersonell med gyldig offentlig autorisasjon i det aktuelle landet. Dersom
spesialistgodkjenning er et vilkår for å
dekke tannbehandling i Norge, gjelder
det samme vilkåret for tannbehandlingen
i øvrige EU/EØS-land.
For å kunne få stønad til blant annet implantatbasert protetikk og implantatkirurgi, må både tannlegen som setter inn
implantatene (kirurgen) og tannlegen
som utfører det protetiske arbeidet, ha en
nærmere angitt spesialistgodkjenning.
Følgende dokumentasjon kan være nød-
vendig når du søker om refusjon av utgifter til tannbehandling:
Røntgenbilder
Gipsavstøpninger
Journal
Dokumentasjon fra lege (ved sykdom)
Autorisasjons- og spesialistgodkjenning
Henvisning der dette er et vilkår
I tillegg skal følgende dokumentasjon
være vedlagt:
Originale kvitteringer for alle utgifter.
Dokumentasjon på at helsetjenestene er
betalt.
Kravskjema utfylt og undertegnet av behandler.
Frist for å fremme krav er seks måneder
fra behandlingsdato.
Kilde: Helfo.no
- Ingen mulighet til å konkurrere om
pris
Både Karabag og Sivertsen har arrangert turen via Norge, henholdsvis via
Budapest Klinikken AS og Tannreiser.
Det finnes også andre tilbydere av tannbehandling i landet. Budapest Klinikken
er en norsk tannklinikk i Budapest, med
norsk helsepersonell. På Kreativ Dental
(som samarbeider med Tannreiser) finnes norske tolker, og papirer fylles ut på
norsk. Tannlegene snakker også engelsk.
Når du arrangerer turen via Norge, får du
gjerne tilbud om hotell og skyss til og fra
flyplassen.
Instituttleder ved institutt for klinisk
odontologi, Universitetet i Oslo, Jan Eirik
Karabag er i Budapest for andre gang.
Forrige gang trakk han en tann, så måtte
han vente seks uker før behandlingen
kunne fortsette. Han skal ha bru over det
hele og nye tenner. Karabag er bare lykkelig for at det ikke skal gjøre vondt i munnen lenger.
- Jeg kunne ikke spise mat. Med en gang
det var noe hardt, fikk jeg vondt. Jeg
prøvde å spise mat en uke på venstre side
av munnen og en uke på høyre side.
I Norge ville behandlingen kostet mer enn
13
Ellingsen, som også er professor i protetikk, kan forstå at nordmenn ser på mulighetene for tannbehandling i utlandet.
- Norske tannleger har ikke noen mulighet til å konkurrere på prisene der, da det
generelle prisnivået er mye lavere. Likevel
er det ikke alltid behandlingen er så mye
billigere, sier han.
Han trekker frem at Norge gjennomgående har høy kvalitet på utdanningen i
Norge sett i forhold til resten av Europa,
og han har noen bekymringer knyttet til
at så mange nordmenn får tannbehandling utenfor landets grenser.
- I Norge har tannlegen som regel røntgenbilder og historiske data av pasienten
over flere år, kjenner pasientens historie
med tannproblemer, kan følge opp over
lang tid og kan planlegge behandlingen.
Jeg har fått tilbakemeldinger fra kolleger
som har sett at pasienter har fått utført
unødvendig store behandlinger i utlandet, hvor det ikke er utført nødvendig
forarbeid, og hvor pasienten heller ikke
har fått nødvendig etterkontroll, sier han.
Ellingsen har selv bekjente som ble møtt
av en tannlege i foajeen på hotellet de ferierte på i Kroatia Flere i reisefølge takket
ja til billig behandling hos den kroatiske
tannlegen, som medførte trekking av tenner og innsetting av implantater, alt utført
i løpet av en uke før pensjonistene reiste
tilbake til Norge.
- Det er langt utenfor det vi ser som forsvarlig behandling, de får inn en pasient
fra gaten, tar røntgenbilder og utfører
behandlingen umiddelbart. Det kreves
ganske mye planlegging før en behandling starter, man skal vurdere hva som er
egnet for den enkelte pasienten. Vi har en
viss følelse av at det kan bli litt mer salg i
utlandet enn vi liker at norske tannleger
skal ha. Vi skal behandle pasienter med et
sykdomsbehov, ikke selge inn behandling
til de som ikke trenger det. Det er etikk vi
vektlegger for våre studenter.
Han oppfordrer pasienter til først å forhøre seg med sin norske tannlege om
hva som må gjøres, og å bruke tiden som
trengs for å få behandlingen gjort skikkelig. De som vil få satt inn tannimplantater
i utlandet bør undersøke at de får implantater som finnes på det norske markedet,
som har best vitenskapelig dokumentasjon.
- Det er ikke alltid tilfelle med alt som settes inn i utlandet, sier han.
- Forsikringsordningen nordmenn har
gjennom Norsk Pasientskadeerstatning
gjelder ikke for tannlegebehandling i utlandet. Klageregler gjelder for det landet
behandlingen er utført i. Store restaureringer vil det skje noe med over tid. Hvis
det da er brukt et system som ikke finnes
i Norge, har pasienten et problem. En annen ting er om den norske tannlegen ønsker å gå inn og gjøre reparasjonsarbeid
for utenlands behandling, det kan etter
hvert bli spørsmål om hvem som har ansvaret for tannerstatningen pasienten har
fått. Mange tannleger kvier seg.
Ellingsen trekker frem at Norge har et
grundig kvalitetssystem gjennom utdannelsen av tannleger samt pålagt etterutdannelse. Likevel understreker han
at problemene er mer knyttet til såkalt
«tannlegeturisme» generelt, enn nivået
på tannleger i de enkelte land, og påpeker
at norske tannleger også utdannes i for
eksempel Polen.
- Vi skal ikke si at bare norske tannleger
er flinke, sier han.
KLIKK.NO
- Norsk Pasientskadeerstatning gjelder
ikke i utlandet
Og hvis noe går galt, er det verre å være
norsk i Ungarn enn i Norge.
LARs suksess
Legemiddelassistert rehabilitering er vi glad at vi har.
Min mann og hans hund fikk beskjed-din Subutex er ikke
De som var på kjøret, får annet å gjøre når heroinet dankes ut
av LAR
lenger fortjent og ut av rekka du må gå....
som har blitt vår far!!
LAR er streng, men rettferdig, du må være iherdig om
lykken skal bli din....
Din angst må du gjemme, for LAR vil bestemme hva du
har lov til å ta, for å ha det bra...
Benzoider er bannlyst i LAR, dette er noe
nå!!
Regler må følges, vettet får vike.
Nei alle er like...
Nå blir det lua i handa og eller brekkjern og brekk.
Gamle livet er tilbake-o skrekk.
vi ikke skal ta for å ha det bra...
Er det en lege som kan hjelpe i denne by som kan forbarme seg
og gi ham livet på
Når uroen gnager og alkohol du får tak i
ny????
er LAR harnisk.
Man utsetter seg for veldig risk...
14
Du trappes ned på 3 uker, fra og med
Metadon og Subutex er lykken for deg....
Martin Haraldsen lege.
Vi har ikke tid eller råd til
å hjelpe de rusavhengige
Frivillige brukerorganisasjoner bruker mer
tid på rapportering og søknadsskriving
enn rusarbeid.
FOTO: TINA SLETBAK-AKERØ / NRK
Marborg hadde i fjor 140.000
kroner i regnskapsutgifter. Det er
like mye som de fikk i tilskudd fra
Tromsø kommune og fylkesmann i
Finnmark til sammen.
Av: Turi Enoksen og Kristine Østvold
Det forteller lederen Vidar Hårvik. Fredag skal han møte lederne for de andre
fire frivillige brukerorganisasjonene her i
landet. Nå vil de se hva de kan gjøre med
problemet.
Får ikke dekket utgiftene
– Vi bruker så mye tid på søknader, byråkrati, rapporteringer og administrering at
vi ikke har råd eller tid til brukerne, sier
Hårvik.
Konsekvensene for brukerne er at de får
færre besøk av brukerorganisasjonene.
Rekrutteringa til frivillig rusarbeid svekkes, og etterverntilbudene svekkes.
Hårvik mener også at de som egentlig
skulle finansiere brukerorganisasjonene,
Helsedirektoratet, i dag gir tilskudd som
ikke dekker utgiftene til dette arbeidet.
LAR-Nett Norge er brukerorganisasjon
for de som får legemiddelassistert rehabilitering.
Det er bred politisk enighet om at brukermedvirkning er svært viktig i dagens
rusomsorg, påpeker Vidar Hårvik.
Leder Karen Lise Følling, sier til NRK at
arbeidet de gjør lider under uforutsigbare
tilskuddsordninger. Hun er også skeptisk
til at mye er basert på prosjektarbeid og
ikke permanente tiltak.
– Vi hadde jo store forhåpninger til de
«blå-blå» når de kom til makta. De var
stor i kjeften under valgkampen, men
vi ser lite til endringene innenfor rus og
psykiatri nå, sier Hårvik.
Jon Storaas, leder av Rusmisbrukernes
interesseorganisasjon, RIO er spesielt bekymra for situasjonen i Nord-Norge. Her
har de allerede måttet redusere en hel stilling til halv.
Går for sakte
NRK tok denne saken opp også i fjor, for
problemet er ikke av nyere dato. Da lovet
Helse og omsorgskomiteen på Stortinget
å se på saken. Så langt har lite skjedd.
– Vi har tro på at det skal bli bedre med
den nye regjeringa, men det går for sakte,
sier Jon Storaas. Det er vi som vet hvor
skoen trykker, det er vi som har kunnskap om hva som kan gjøres for å bedre
forholdene for rusavhengige eller tidligere rusbrukere, det er vi som kan være
støttespillere for kommunene, sier han.
De fem brukerorganisasjonene - «Riktig
retning» består av RIO, Marborg, LarNett Norge, og pro-LAR.
– Vi har stor forståelse for at organisasjonene ønsker forutsigbare rammer for sitt
arbeid. Regjeringen er opptatt av å bedre
vilkårene for frivillige organisasjoner og
sikre at reglene blir enklere og byråkratiet
mindre. Vi vil derfor se på muligheter for
forenklinger av dagens tilskuddsordninger på rusfeltet. Det sier statssekretær Cecilie Brein-Karlsen i Helsedepartementet.
NRK
15
Med en idé som drivkraft
De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt opplevd å gi ting mening for å
komme oss lettere gjennom hverdagen.
Kanskje i form av en jobb var viktigere for
sjefen enn oss selv. Eller troen på at det vi
gjør for noen i livet vårt vil komme til å
tjene dem på sikt. Det finnes ideer som
kan komme og gå uten å ha noen større
betydning. Andre som ligger innprentet
i livsløpet kan være tyngre å takle når
grunnlaget forsvinner. Toneskifter i hovedkulturen, barndomstro, forhold som
viser seg å være noe annet enn det man
trodde. Kanskje fører tomrommet til en
søken etter nytt innhold, men for noen vil
veien alltid være for lang til å snu.
16
Dette er situasjonen for rundt 7000 rusavhengige i dagens Norge. Da myndighetene laget retningslinjer for behandling
med medikamenter som Metadon og Subutex, fant de etter hvert et grunnlag for
å kalle pasientene rusfrie. Subutex fikk
enkelte i fagmiljøet til å trekke linjer mot
insulin og diabetes, da det handlet om å
stimulere en mangel. Med mettede reseptorer ville endorfinnivået kunne ligge
stabilt. Det skulle forhindre misbruk, og
gjøre pasienten i stand til å fungere både
kognitivt og fysisk. Med pasientstatus og
diagnose, var det en pakke som skulle
bringe folk tilbake til samfunnet. I praksis
gikk mye galt. Man fikk massiv respons
fra en samfunnsgruppe man ikke hadde
nok kjennskap til. Pakken var dessuten
beregnet på èn type mennesker, mens
gruppen var delt opp i flere. Noen grep
sjansen til å leve normalt. Andre var ute
etter å dekke ett av mange behov. Enkelte
var motiverte, men fant ikke noen plass
i systemet, og ble raskt dratt ned av andre som allerede hadde gitt opp. Man fikk
begrep som sidemisbruk, et ord som etterlot mye mellom linjene, deriblant det
opprinnelige håpet. Det var tydelig at
ideen om medisinering hadde blitt svekket, og mens LAR-apparatet ble splittet
i ulike tolkninger av retningslinjene, ble
det største problemet at ingen informerte
brukerne om hvilke kommuner som trodde på saken. Der noen satte nulltoleranse
for å få alle heroinavhengige ut i arbeid,
kastet andre inn håndkleet og fokuserte
på antall overdoser.
Det er en vesentlig forskjell på disse ideene, og dersom drivkreftene ikke er klare
på egne ambisjoner, sier det seg selv at
det er vanskelig å overbevise andre om
å bruke dem som drivkraft i livet. Det er
en smitteeffekt som brer seg i LAR systemet. Regionene fremstår som ytterpunkter som ikke bidrar til noe gjennomsnitt,
men drar øyet dit det ønsker å se. Man
kan tenke seg nord som konservativ og
sør som liberal, og når splittelsen pågår
etter så mange år sier det noe om politikken. Sakene som synes i media handler
nesten utelukkende om negative resultater, og lite løsningsorientert debatt. Derfor er det også grunn til å undres over hva
man ønsker å oppnå med en eventuell
heroinassistert behandling, og hva som er
ideen bak LAR slik det fremstår nå i dag.
Jeg vet at jeg ble pasient for å bli rusfri.
Men jeg møter stadig holdninger og formuleringer som får meg til å stille spørsmålstegn ved om vi egentlig er rusfrie i
samfunnets øyne. Stadig ser man uttrykk
som at “rusvirkningen er mindre akutt”,
man er rusavhengig, men ikke rusmisbruker. Det vi ble lovet var å bli behandlet
med et medikament mot en sykdom som
pasienter. Og jeg spør meg: vil de som
eventuelt mottar heroin være å regne som
rusfrie mennesker? Tenker helsevesenet
å følge opp med urinprøver og arbeidsrettede tiltak der? Eller er målet kun en
reduksjon i antall overdoser, og kan vi da
være ærlige på at vi nøyer oss med å berge
liv i enkelte tilfeller?
Å sette mennesker i bås har sjelden noe for
seg, men her er man nødt til å få på plass et
skille. Om ikke annet, så for å tydeliggjøre
ovenfor konsulenter og brukere hva målet bak ideen skal være. Det hjelper ingen
å tvinge noen som ikke ønsker hjelp. Like
lite som du motiverer noen som ønsker
det ved å undergrave målet underveis.
Rusavhengige har levd hele livet på sideveier gjennom systemet, og det har ingen
hensikt å gjøre endestasjonen til nok en
slik arena. Det er også her vi finner lekkasjene til det illegale markedet. Selv om
de som utnytter systemet egentlig ikke
gjør noe annet enn det som er naturlig, så
kaster det mørke skygger over de delene
som er ment å skulle fungere annerledes.
Over de siste tiårene har brukerne bidratt
til et skille, som ingen kan unngå å merke.
Selv om det ikke er noen fasit, er det gjerne slik at de minst motiverte ønsker seg
Metadon. Konsulentene sier selv at det er
to forskjellige legemidler til to forskjellige bruk. Så hvorfor alle da samles under
samme paraply, og forventes å følge det
samme løpet, er og forblir et mysterium.
Satt på spissen så er det som å legge opp
like behandlingsforløp for kreftpasienter i
palliativ og rekuperativ fase, for deretter
å sverte både behandlingen og pasientene
fordi så få blir friske.
Heroin er både mer egnet til rus og mindre skadelig enn Metadon, og et gunstig
alternativ dersom nedgang i dødsfall er
målet. Det er viktig å skille mellom disse
målsettingene. De fleste som får Metadon, går senere over til Subutex når de er
klare for å ta steget. De som ikke er klare,
kvitter seg med Subutexen, og kjøper seg
heroin. Det er også sånn at de som har
klart seg godt synes også å ha noen ting
til felles. De ønsker så lav effekt og dosering som mulig, og har på tross av den
vage ideen, opprettholdt et syn på medikamentet som et middel mot en sykdom,
og ikke minst troen på den rusfrie pasienten. Dersom tiltaket skal ha noen hensikt, er man nødt til å ha denne troen. En
kraftfull idé kan være alt som trengs for
å snu negative tendenser, og ikke minst
motivere.
Dette handler ikke om å bygge noe nytt
fra bunnen, men når skillene allerede
eksisterer, er det kanskje på tide med en
revurdering av målene for de totalt 7000
LAR pasientene i landet. Tallet er høyt
nok til å kalles en helt ny underklasse i
Norge dersom de ikke blir inkludert som
fullverdige borgere. Det et nytt tilfelle av
en gruppe som ble lovet innpass, men
som endte opp som nordmenn med anførselstegn, og akkurat som med integreringspolitikken for innvandrere, så handler det også om økonomi. Det er troen på
ideen som skjermer mot tilbakefall. Det
er drivkraften til å ta utdanning og arbeid
for å kunne bidra i det store fellesskapet.
Staten bruker blant annet over 200 millioner i året på kontrollerte urinprøver,
og mange av disse pengene kunne vært
bedre brukt andre steder. LAR er bare en
liten del av behandlingssystemet i Norge,
men det er en lite effektiv del med svake
ledd. Problematikken med regions forskjeller kommer også til uttrykk her. En
av de mer konservative regionene, LAR
Midt-Norge, har forsøkt å lage et skille
for å effektivisere og sikre realistiske tall.
Nulltoleransen som danner grunnlaget
bidrar til en høy andel av disse utgiftene.
Nulltoleransen er et godt mål i seg selv,
men problemet er at skillet har oppstått
uten noen dialog med brukerne. Mange
føler seg diskriminert, og flere nærer mistro og frykt ovenfor systemet etter dødsfall blant nære venner. Der pasienter har
hatt tilbakefall, kan man bli tvangsflyttet
over i neste bås, eller fratatt medikamentet uten oppfølgning. Det har ført til flere
abstinensutløste dødsfall, og selvmord i
tiden mot siste dag i samfunnet. Det har
også ført til frivillige utskrivelser til et
miljø hvor man kjenner reglene. Dette
er en effekt av skiller uten fokus på klare
mål. Ideene har blitt blandet, og det er
ikke lenger mulig å vinne. Om man skal
tillate misbruk innenfor substitusjonsbehandling, er man nødt til å legge frem en
tydelig holdning som tilsier at vi skal ikke
ha et marked for heroin i Norge, vi nekter å la våre medmennesker leve i tortur,
og for det, er vi villige til å gjøre hva som
helst. Vi vil til og med la dem gjøre som
de vil. Men samtidig må vi også si at vi
har tilbud om en fullverdig plass i samfunnet for de som er motiverte til å gjøre
en innsats.
Situasjonen nå i dag er at løftene og ideen
om LAR ligger og råtner i stille rom. Brukerne er stilnet. Diskusjonen om hva som
egentlig foregår når ikke frem i de store
mediene. Alt er likevel ikke ille. Noen
greier å ignorere samfunnets holdnin-
ger, andre finner seg i dem og lever godt.
Disse befinner seg likevel i et skyggeland
etter å ha brutt med ideen om “sine egne”.
Er man nå bare en del av de 7000? Eller de
5 millionene? Sosialisering er kanskje noe
av det vanskeligste å lære som voksen, og
å bli tolket som rusavhengig på grensen
til samfunnet er en terskel i seg selv, men
den blir høy når brukeren i tillegg må stå
som representant for systemets mangler.
LAR har ikke noe ansikt. Det er ikke engang et konkret system. Resultatet blir at
de som reiser seg står alene, og dersom
de faller, er det på toppen av andre. Alle
ideer er avhengige av å få leve i en atmosfære med støtte ovenfra, og her finnes det
ingen tydelige krefter. Jeg har igjen lyst
til å vise til innvandringsspørsmålet som
viser oss betydningen av integrering på
alle plan. Den flerkulturelle tanken måtte
bygges fra toppen og ned. Det måtte holdningkampanjer og politisk innsats til, før
man skjønte at innvandrere trengte å bli
akseptert som fullverdige nordmenn. Nå
i dag er de en del av samfunnet vårt på
alle områder. De har blitt en del av ideen om oss. Derfor må det også politiske
holdningsendringer til for å slippe LAR
pasientene frem, men først må man bli
enige om hvem de er. Løftet om LAR er
gitt oss, og med 7000 mennesker som baserer livet sitt på et medikament som holder sykdommen deres i sjakk, vil det bli et
mørkt kapittel i norgeshistorien dersom
noe skulle føre til kollaps. Den norske
velferdsstaten er basert på inkludering og
fordeling av goder. Derfor bør det også
være håp for en endring, men som med
alle livsløgner må problemet anerkjennes,
før man kan få på plass en ny ide. Den
trenger å være klar og fokusert. Sånn som
det er nå, fungerer LAR som en stor mental kommunal bolig. Samlingen bryter
ned motivasjonen for den enkelte, skjemmer ryktet til alle inkluderte, og gjør det
umulig å skille ut problemene som noe
annet enn generell støy. Fokuset må bort
fra ønsket om å leve i rus, og over på det
som faktisk fungerer. Motivasjonen om
å kunne lykkes i et fellesskap hvor vi føler oss hjemme, er vel en av de sterkeste
ideene i oss mennesker. Så hvor er det de
enkelte av oss hører hjemme? Og hva kan
vi gjøre for å komme oss dit?
Anders Grønning
17
Oslo bygger til de sykeste
Av: Eva Holte
Oslo kommune har bevilget nesten
2,5 milliarder kroner til boliger
for vanskeligstilte de nærmeste
årene. Det er behov for 380 boliger
til personer med ROP-lidelser, og
sosialbyråden vil spre dem rundt
om i byen.
Velferdsetaten gjennomførte i fjor en
systematisk kartlegging i alle bydeler av
behovet for boliger til vanskeligstilte og
mennesker med nedsatt funksjonsevne.
– De sykeste av disse trenger spesielt tilrettelagte boliger med bo oppfølging, sier
helse- og sosialbyråd Øystein Eriksen
Søreide. Han forteller at Oslo kommune
har laget en ny boligbehovsplan.
Alle har krav på et sted å sove
– Vi jobber med flere nye prosjekter og
håper selvfølgelig å komme dit at alle i
kommunen har en verdig bosituasjon,
sier han. – Alle mennesker i Norge har
krav på et sted å sove, men ikke alle fikser
å bo i vanlige, kommunale leiligheter. For
mennesker med dobbeltdiagnose innen
rus og psykiatri kan det være nødvendig å
bygge boliger som tar hensyn til at mange
av dem er svært sårbare. Merete HanchHansen, avdelingsdirektør i Velferdsetaten, samtykker:
– Noen av våre tilbud passer ikke så godt
for de sykeste brukerne med en kombinasjon av psykiske lidelser og rusproblemer.
Det er fint at Oslo bygger boliger som tåler svært utagerende atferd, sier hun.
Ingen i Oslo skal være nødt til å sove
ute.
– Alle som oppsøker kommunen og ber
om det, får en seng å sove i. Det innebærer at så og si samtlige har et sted hvor
de kan bo i kortere eller lengre perioder,
men ikke alle har et hjem, påpeker Merete
Hanch-Hansen.
18
– Hva betyr det for beboerne og for hjelpeapparatet at klientene har en god bosituasjon?
TÅLER UTAGERENDE ATFERD: – Det er fint at Oslo nå tar hensyn til de mest
sårbare og bygger flere boliger som tåler svært utagerende atferd, sier Merete
Hanch-Hansen, avdelingsdirektør i Velferdsetaten. Helse- og sosialbyråd Øystein Eriksen Søreide (H) håper de snart kommer dit at alle i Oslo har en verdig
bosituasjon.
– Å ha et trygt og stabilt sted å bo betyr
et holdepunkt for alle mennesker. For oss
i hjelpeapparatet er ofte tildeling av bolig
første steg til å kunne være i stand til å
gi hjelp. De store bevilgningene fra Oslo
kommune til alle grupper av vanskeligstilte er en bekreftelse på at dette prioriteres. På sikt kan de spesialtilpassede boligene til personer med dobbeltdiagnose
også sees på som en lønnsom investering
fordi vi unngår de kostbare konsekvensene mangelfull bo evne i et ordinært bomiljø kan ha. At brukerne har en permanent bolig sparer også hjelpeapparatet for
mye arbeid. Det er rett og slett lettere å få
tak i brukerne og dermed hjelpe dem, sier
Merete Hanch-Hansen.
Protester fra naboer
Oslo har satt i gang flere prosjekter for
å bygge spesialboliger til personer med
ROP-lidelser. På Alfaset skal 15 såkalte
modul hus være klare til innflytting i vår,
i Skogvollvegen og på Nedre Skøyen skal
henholdsvis seks og 12 boliger være ferdige innen 2016 og 2015. Det er også satt
i gang prosjekter for å utrede muligheten
for å utnytte spredte tomter til modul
hus på Østensjø, Nordstrand og Søndre
Nordstrand. – Vi ønsker ikke en opphop-
ning av boliger for vanskeligstilte. Vi går
inn for å spre boligene rundt om i byen ut
fra eksisterende boligmasse og bydelenes
behov, sier byråd Eriksen Søreide.
PERSPONALBASE: Spesialkonsulent
Anna-Sabina Soggiu ved NAV på Grünerløkka forteller at de har begynt å
bruke leiligheter i kommunale boligblokker som personalbase. I en av gårdene er ansatte fra sosialtjenesten til
stede tre ganger i uka. Foto: Privat
Modul husene på Alfaset har uknuselig
inventar og sluk i flere rom. De små boenhetene ligger skjermet til. Hanch-Han-
sen har erfart at dette er lurt: – Dessverre
blir vi ofte møtt med protester fra naboene når vi skal bygge opp nye kommunale
tiltak til denne brukergruppen, beklager
hun, men forstår engstelsen: – Mange av
brukerne er svært syke og grenseløse i sin
atferd og kan i perioder være utagerende.
Fellesskap på Grünerløkka
Sosialtjenestene ved NAV på Grünerløkka
har jobbet mye med å organisere et godt
oppfølgingstilbud til denne brukergruppa. Spesialkonsulent Anna-Sabina Soggiu
forteller at bydelen har egne medarbeidere som er dedikert til personer med problemer innen rus og psykiatri. De hjelper
dem med alle tjenestene kommunen tilbyr. – Vi sørger også for fellesaktiviteter
i boliger der det bor flere personer med
dobbeltdiagnose slik at de har noe sosialt
og meningsfylt å gjøre, sier hun.
Sammen med bydelene St.Hanshaugen
og Gamle Oslo har Grünerløkka også et
boligtiltak som heter Østerdalsgata boliger. Der driver de ansatte fra de tre bydelene samt fra Distriktspsykiatrisk senter
et oppfølgingsarbeid knyttet til boligen. I
tillegg er det etablert en personalbase med
mål om å drive nærmiljøarbeid og bidra
til positiv aktivisering i eget bomiljø.
Sosialarbeidere jobber i boligblokkene
Siste nytt fra Grünerløkka er at de har
begynt å bruke leiligheter i kommunale
boligblokker som personalbase. I en av
gårdene er ansatte fra sosialtjenesten til
stede tre dager i uka. De hilser på brukerne, banker på dører og spør hvordan
de har det. – Vi samarbeider med Boligbygg og politiet og har satt inn en ekstra
vektertjeneste. Vi opplever at brukerne
synes dette gir stedet en ekstra trygghet,
sier Anna-Sabina Soggiu.
Noen personer med ROP-lidelser er imidlertid for syke til å bo for seg selv. Merete
Hanch-Hansen forteller at Velferdsetaten
i 2013 kartla de mest ustabile brukerne av
Oslo kommunes lavterskeltilbud: – Det
viste seg at 30-40 personer til enhver tid
er periodevis utestengt fra tilbudene på
grunn av trusler og vold. Disse lever i en
evig «runddans» mellom tiltakene. Ni av
disse personene blir vurdert som personer med alvorlig psykisk sykdom og er
ikke målgruppa for tiltakene. De kan ikke
bo alene og burde bo på en bemannet institusjon, sier Merete Hanch-Hansen.
Sykehuset Innlandet
19
en relativt kort kjøretur. Jeg pratet nervøst
i vei på engelsk. Mannen smilte og nikket
men sa ingenting. «Taus fyr», tenkte jeg.
Men det viste seg at han ikke snakket ett
ord engelsk. Yes og no kanskje … thats it!
Uroen begynte å vokse i meg.
LESERBREV
Dette er et land som kun har hatt fred i
4 år etter 14 år med sønder bombing.
Alt rundt oss. Biler, veier, bygninger og
generelt hele infrastrukturen var helt lik
Norge, slik det var for 30 år siden!
Vel framme på klinikken fikk jeg bekreftet
min skepsis. Bygget var noe bombeskadet
på den ene siden. De eksotiske plantene
var borte. Antagelig på grunn av årstiden.
Det var en typisk smal bygning på tre etasjer. Alle vinduene var sveiset igjen med
et sterkt gitter. Stedet minnet om Horten
fengsel.
Jeg ble videre geleidet inn i en flott resepsjon med marmor og mahogni. Det
eneste rommet med gitterfrie vinduer. Et
godt førsteinntrykk gav det hvert fall. Så
det er nevnt.
- fortsettelse fra forrige utgave av
LAR-Posten.
… Jeg ble invitert til Serbia for en avrusning, skånsom og uten ubehag. Med flybillettene og pass på innerlomma reiste
jeg avsted inn i det ukjente. Det hadde
falt en halv meter snø den natta. Jeg drasset nedover mot buss og flytog i nysnøen
klokka 04:00 på morgenen med en proppfull large trillekoffert.
Jeg hadde jo forestilt meg at stedet så ut
som det gjorde på fotografiene jeg hadde
sett på nettet, derfor pakket jeg tidsfordriv
i stor skala. Regnet med endel dødtid. På
grunn av mengden stoffer jeg brukte ønsket de å gjøre dette over to uker. Dette
skulle koste meg 44000 kroner. 22000 per
uke.
20
Fotografiene av klinikken oset ikke av
luksus, men rommene var store, hadde
skrivebord, tv og en Queensize seng som
så behagelig nok ut. Bildene av klinikkfasaden var knipset fra sin beste vinkel. Det
var eksotiske ved hovedinngangen, fliser
med nydelige mønster i oker og rommene
igjen var møblert med store komfortable
stoler i skinn. Kort sagt: Det så ganske
flott ut for meg.
En tid i forveien korresponderte jeg ofte
med sjefslege Igor. Deres engelsk var
uklanderlig i mailene jeg mottok. Jeg stilte svært mange spørsmål rundt det som
skulle skje. Jeg måtte bare stole på inntrykket jeg satt igjen med etter dette. Jeg
er ikke en fyr det vanligvis er lett å lure,
og intuisjonen min fortalte meg at dette
var noe jeg skulle gå for.
Så tilbake til den tunge kofferten og meg
mutters alene på Beograd flyplass. Ved
ankomst stod en lutrygget mørk mann
i 30-årene å ventet på meg. Han hadde
en plakat i hendene med navnet mitt feil
skrevet på. Han var sjåfør/sikkerhetsvakt
og altmuligmann. Han opptrådte serviceinnstilt og løftet min tunge koffert lettvint
inn i bilens bagasje. Han smilte og virket
som en blid og grei kar.
Da jeg først begynte å ane uråd, var da jeg
så bilen. Ikke ett klistremerke eller noen
indikasjon på hvor bilen tilhørte. Det var
Jeg fikk ikke satt fra meg kofferten før de
kom drassende med en analog betalingsterminal på størrelse med et barnehode.
Der skulle de ha pengene sine så raskt
som mulig forstod jeg. Dette har jeg nå
skjønt, at de ønsket betaling før jeg fikk
oppleve resten av bygget og inntaksprosedyrene. For om jeg ikke hadde betalt
først, ville jeg tatt min tunge koffert og
reist hjem igjen. Kun noen få prosent av
de ansatte snakket engelsk. Veldig vanskelig å kommunisere da. Spesielt siden
jeg ikke snakker Serbisk. Etter prisen for
hele moroa tok jeg det for gitt at jeg ikke
skulle måtte forholde meg til stigma på
en slik plass. Men de var hardhendte og
tause. De bare pekte og gryntet utålmodig
når jeg ikke forstod umiddelbart hva de
mente. Jeg begynte å angre. Virkelig.
Jeg har en god ting å si om stedet. Det var
vaskehjelper der hele dagene og til langt
ut over kvelden. Så, sterilt … eller rent var
det hvert fall.
Så var det tid for ... overraskende nok, full
stripping. Det foregikk inne i et rom på
størrelse med et bøttekott. Den lutryggede mannen smilte ikke lenger. Han bare
snøvlet i vei på Serbisk hva jeg skulle gjøre. De tok fra meg alt. Private klær, kofferten min og selv min verdighet tok de. Jeg
ble sjekket i hue og ræva for å sikre seg at
jeg ikke smuglet narkotika med inn. Det
skal være sagt at de ikke sjekket andre av
kroppens hulrom enn munnen. Så bar
det inn i dusjen som syntes å inneholde
kun kaldtvann. Da hadde jeg fått utdelt
«uniformen» min. Den største de hadde
var altfor liten, så jeg var vel et syn for
såre øyne der jeg slentret inn i fellesrommet for å hilse på de andre pasientene. Et
fellesrom på 25 kvm og et røykerom på 4
kvm. Jeg gikk for å ta meg en røyk før jeg
skulle få tildelt rom. Noe jeg gledet meg
til. Jeg var jo så sikker på at kofferten lå
på sengen så jeg få litt privatliv, titte litt på
Facebook og sende noen mailer.
Inne på røykerommet som var fylt opp av
mennesker til taket. Dette var folk fra hele
verden. Svært få snakket sammen. Det var
da jeg skjønte at engelsk ikke var så vanlig
likevel. Hvert fall ikke der. Et par karer fra
Dublin snakket sammen. Ingen forstod et
tøddel. Det samme gjaldt flere. Heldigvis
snakker jeg litt spansk, så jeg fikk snakket
noe med alle italienerne der.
Soverommene lå i 3. etasje. Det var dører
tett i tett innover en lengre gang. Det var
rent og pent og sengen var sirlig oppredd.
Da jeg fikk se at rommet minnet om en
fengselscelle, uten ett bilde på veggene
begynte jeg å svette litt. Har aldri taklet
små ukoselige rom. Dessuten var det et
dobbeltrom. Kreative hadde de vært da
de møblerte kunne jeg se. At de hadde fått
til å plassere to senger inn på dette rommet. Om det ennå hadde vært køyesenger
– men nei da. Sengene var smale og altfor
korte plankesenger. Jeg var heldig, siden
jeg likevel måtte dele rom, å få dele det
med en gutt fra London. Så vi fikk snakket sammen hvert fall. Men om vi skulle
på toalettet måtte vi krabbe over hverandres senger for å komme dit. Begredelig.
Så dukket det opp en mer eller mindre
korpulent søster med medisiner til meg.
Jeg spurte hva hun gav meg. Men hun
bare gryntet hun også. Det var uten å
overdrive 5-7 tabletter av forskjellig slag
i koppen. Jeg svelget unna. Dette gjentok
seg cirka hver 3. time. Til slutt hadde jeg
store problemer med å gå. Jeg så dobbelt,
om ikke trippelt.
Etterhvert fikk jeg beskjed om å bli med
ned i 2. etasje og inn på sykestua. Der var
to rom på størrelse med soverommet. En
dør stod åpen mellom rommene og det
satt en lege på en pinnestol med to ben i
hvert rom for å ha oversikt over de som lå
til avrusing. Det var tid for å sette inn et
veneflon. De fant ingen blodårer på armene mine. Dette var ren inkompetanse. For
dette har jeg opplevet før. Da har det gått
veldig bra. Inkompetansen var et faktum
da de bestemte seg for å finne hovedpulsåren som ligger under og innenfor kragebenet. De benyttet en 10-15 cm lang fleksibel nål med et slags plastrør utenpå. Da
var jeg faktisk veldig redd. De rengjorde
stikkstedet og kranglet litt på Serbisk om
akkurat hvor de skulle penetrere meg.
Da de var enige, startet de å føre den
lange nålen inn i kroppen min. Plutselig følte jeg et vanvittig stikk i brystet,
og videre en enda verre smerte oppover
i halsen. De hadde truffet et ben så nålen bøyet seg oppover i halsen. Jeg skrek.
De trakk ut nålen, fant en ny og begynte
å rengjøre på min venstre side. De skulle
prøve igjen!!!! Denne gangen gikk det
smertefritt ... heldige meg. Så troppet det
et tredje menneske opp med to proppfulle
20 milligrams pumper og sprutet det inn
i veneflonen min. Jeg ble helt ør og rar i
hodet og kroppen. Vanskelig å forklare,
men det var litt behagelig. Uten å vite
hva de gav meg sovnet jeg raskt, og sov
til neste dag. Før frokost ... mer tabletter
fra den korpulente søsteren. Slik gikk det
kast i kast noen dager. De forsøkte også
med små doser motgift for å observere
hvordan jeg reagerte på stoffet.
Etter 4 døgn var det dags for å kjøre på
med motgift. Drive avfallet fra metadon
ut av kroppen min. Jeg ble plassert i en av
sengene på «sykestua». Først gav de meg
noe som bedøvet meg så jeg sovnet. Så må
de ha sprutet inn noe alvorlig med denne
magiske eliksiren sin, for jeg havnet direkte i de villeste abstinenser. Jeg husker
jeg bråvåknet og kastet opp rundt meg.
Totalt uten kontroll. De hadde tredd på
meg en voksenbleie. Den var full av mig.
Så kjørte de på med mer bedøvende middel og gjentok prosedyren. Hva skjedde
så? Jo, akkurat det samme. Jeg bråvåknet
fra drømmeland i enda verre abstinenser.
Jeg pissa mer i bleia og kastet opp enda
mer. Så klarte jeg å uttrykke at jeg hadde
behov for ny bleie. Men de gav vel faen
tenkte jeg. Jeg hadde aldri før opplevet
en psykose, men forstod i ørska at dette
måtte være det. Jeg skulle til å reise meg
for å gå inn på do å få ny bleie. Men legen og sykepleierne holdt med fast ned i
sengen i et jerngrep. Jeg sloss for livet der
jeg lå. Dette er ikke forsvarlig praksis. Jeg
ville ikke mer så jeg forsøkte igjen så godt
jeg kunne å komme meg inn på do for å
skifte bleie. I tumultene falt jeg pladask i
gulvet, bleia revnet og falt av og jeg startet
å krabbe inn mot toalettet for å pisse og
bytte bleie. Men de holdt meg tilbake. Jeg
prøvde å reise meg, men falt. Så løftet de
meg opp for å legge meg tilbake oppi senga som var full av oppkast og piss. Da var
jeg ikke lenger ved bevissthet. Instinktet
for å overleve hadde overtatt. Da begynte
jeg virkelig å sloss for verdigheten min.
... det lille jeg hadde igjen. De ville kjøre
på med en ny dose. Det var da jeg røsket
ut veneflonen min. Jeg skulle reise meg
igjen, for jeg kunne ikke forstå at jeg ikke
klarte å gå. Men jeg fikk mobilisert alt jeg
hadde av styrke i kroppen, holdt meg fast
i alt jeg nådde og fikk karet meg inn på do.
Der satte jeg meg ned. Så sovnet jeg bort
litt igjen. Noe jeg gjorde til stadighet. Jeg
snakket ikke lenger engelsk, men Norsk.
Visste jeg ikke hvor jeg var. Geografisk så
forstod jeg det. Men hvor jeg var inne i
hodet mitt ble en helt annen sak.
Så buset det tre menn inn på doen og tok
tak i armer og ben på meg. De skulle ha
meg inn i senga igjen. Galskap. Jeg sloss
virkelig for livet. De klarte selvfølgelig å
legge meg igjen og jeg kjempet og kjempet.
Så kjente jeg et stikk i skinka. Det sprengte som pokker. Hva er det har sprøytet i
meg nå da? Helt utmattet, sovnet jeg. Da
jeg våknet en times tid etterpå var jeg relativt balansert i kroppen. Men hodet var
jo far out fortsatt. De hadde fått på meg
noen klær og tørket spy og piss. Da jeg
satte meg opp i sengen var det ingen som
protesterte. Legen satte seg ved sengen på
en stol og snakket til meg. Jeg fikk med
meg at de hadde gitt opp avrusingen min.
Jeg hadde altfor store mengder metadon
i kroppen, så de klarte ikke hjelpe meg.
Så kl. 23:00 på kvelden, halvveis i psykose
fikk jeg skiftet til mine egne klær og fått
alle mine personlige eiendeler. Der stod
jeg da. I Beograd, uten gatelys, med en
tung koffert, psykotisk og rådvill. På et vis
kom jeg meg til flyplassen. Den sprøyta
de satte i skinka mi, var 200 milligram
metadon. Ikke rart jeg kom sånn passe til
meg selv igjen…
Fortsettelse neste nummer!
21
Lokalavdelinger for LAR-Nett Norge
Administrasjon Lar-Nett Norge (LNN)
Kontor: Stensarmen 3a. 3110 Tønsberg
Postadr.:Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg
Telefon:33 36 95 50 / 99 12 41 90
Faks: 33 36 95 51
e-post: post@larnett.no
Daglig leder: Karen Lise Følling
Mobil: 95 13 94 61
e-post: klfoling@larnett.no
Styreleder: Dag Myhre
Mobil: 95 78 13 32
e-post: dag.myhre@larnett.no
Nestleder, styret: Kjersti Bratlien
Mobil: 45 29 85 16
e-post: kjersti.bratlien@gmail.com
Organisasjonssekretær: Rita Lund
Mobil: 99 12 41 90
e-post: rita.lund@larnett.no
Kontaktpersoner:
LNN-Larvik
Cathrin Larsen
Mobil: 46 89 35 34
e-post: cathrin@larnett.no
LNN-Sandefjord
Kim Norman Lehmann
Mobil 97 78 63 32
E-post: k.n.lehmann@gmail.com
LNN-Oslo
Kontakt administrasjonen:
Telefon 33 36 95 50 / 99 12 41 90
e-post: post@larnett.no
LNN-Stavanger
Yngve Benning
Mobil 40 47 17 66
e-post: yngve@larnett.no
LNN-Asker/Akershus
Kirsti Lie
Mobil: 47 26 62 22
e-post: kisti.lie2@larnett.no
LNN-Stord
Øyvind Eikeland
Mobil: 47 27 62 69
e-post: eikel2@larnett.no
LNN-Bergen/Hordaland
Øystein Jørgensen
Mobil: 41 62 82 55
e-post: oystein@larnett.no
LNN-Trønderlag
Ann Heidi Andersson
Mobil: 47 24 62 62
e-post: ann.heidi@larnett.no
Karen Lise Følling
Mobil: 95 13 94 61
e-post: klfoling@larnett.no
Besøksadresse: Strandgaten 203
Postadresse: 5004 Bergen
LNN-Tønsberg/Vestfold
Dag Myhre
Mobil: 95 78 13 32
e-post: dag.myhre@larnett.no
Besøksadresse: Stensarmen 3a. 3112 Tønsberg
Postadresse: Postboks 1206 Trudvang, 3105 Tønsberg
LNN-Dokka/Nordreland
Cecilie Slåttvik
Mobil: 41 25 48 58
e-post: cslaatvik@larnett.no
LNN-Søndre land
Kjersti Bratlien
Mobil: 45 29 85 16
e-post: kjersti.bratlien@gmail.com
22
LNN-Kongsberg/Buskerud
Christer Nysæther
Mobil: 47 27 62 65
e-post: stenchris69@larnett.no
Innmeldingsskjema for LAR-Nett Norge
(Vær så snill å skrive tydelig, bruk gjerne BLOKKBOKSTAVER. Husk å skrive full adresse med postnr./sted)
Navn:
Fødselsår:
Adresse:
Postnr.
Sted:
E-post:
Telefon:
LAR/MAR klient Mobil:
Ikke LAR klient/støttemedlem
Kommentar:
Jeg melder meg med dette inn som medlem i LAR-Nett Norge. Medlemskapet er gratis, og medfører ingen forpliktelser.
Alle personopplysninger behandles konfidensielt.
Dato
Sted
Signatur
Har du spørsmål - ring oss på telefon: 33 36 95 50. Eller send en e-post til:
Karen Lise Følling: klfolling@larnett.no • Dag Myhre: dag.myhre@larnett.no
Eller besøk vår nettside: www.larnett.no
Melding om adresseendring til LAR-Nett Norge
Skal du flytte eller har du flyttet? Vil du forsette å motta LARposten? Fyll ut og send til LAR-Nett Norge!
Eller ring Rita på hovedkontoret direkte på telefon: 33 36 95 50 / 99 12 41 90.
Navn:
Gammel adresse:
Postnr.:
Sted:
Ny adresse:
Postnr.:
Sted:
23
Porto
LAR-Nett Norge
Postboks 1206 Trudvang
3105 TØNSBERG
Porto
LAR-Nett Norge
Postboks 1206 Trudvang
3105 TØNSBERG