Sosiolognytt nr. 1 2013

Utgitt av NORSK SOSIOLOGFORENING
Isbjørnens redning
Side 18-19
Sosiologien
i endring
Side 6-9
www.sosiologforeningen.no
38. årgang
1-2013
REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH
UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)
Postadresse:
Norsk sosiologforening
v/ ISS, Universitetet i Oslo,
PB 1096, Blindern, 0317 Oslo
Telefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen)
Faks: 22 85 52 53
E-post: post@sosiologforeningen.no
Internett: www.sosiologforeningen.no
REDAKSJONEN
Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth
Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth
v/ Institutt for Sosiologi og statsvitenskap,
NTNU Dragvoll, 7491 Trondheim
Redaksjonen: Arve Hjelseth,
Vilde Blix Huseby, Malene Paulsen Lie,
Mette Løvgren, Alf Gunvald Nilsen,
Anne Ryen, Gunn Kari Skavhaug,
Ingvill Stuvøy, Thomas Ueland Torp.
Design: Cazawa Design
Opplag: 800 stk
EKSTERNE BIDRAGSYTERE
Steffen Kallbekken, Tomas Moe Skjølsvold,
Erlend Kirkeng Jørgensen, Julie Kalveland.
ARBEIDSUTVALGET
Inger Marie Hagen (leder)
i.m.hagen@jus.uio.no
Fredrik Engelstad (nestleder)
fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no
Jon Hovland (kasserer)
jonhov@gmail.com
Are Hermansen (sekretær)
are.sherman@gmail.com
Marianne Dæhlen (1. styremedlem)
marianne.dahlen@nova.no
Kaia Reegård (2. styremedlem)
kaia.reegard@fafo.no
Bård Ketil Engen (Vara-styremedlem med
møterett og webkontakt)
bard-ketil.engen@lui.hio.no
Lene Bore (Vara – styremedlem)
lene.bore@fafo.no
Forsideillustrasjon: Douglas Brown, Alaska
Frist neste nummer: 1. april 2013
Bidrag leveres elektronisk til:
sosiolognytt@sosiologi.uio.no
2 Sosiolognytt 1/13
Endringer
Kjære leser!
Sosiolognytt går inn i sitt 38. år, og det er en
glede å ta over redaktørvervet etter Hans Erik
Næss. I det man tar over som redaktør passer
det seg gjerne å klargjøre noen ambisjoner.
Bladet kommer ikke til å gjennomgå radikale
forandringer fra tidligere årganger. Vi skal
fortsatt beskjeftige oss med spørsmål som er
interessante for det sosiologiske mangfoldet som finnes der ute, og vi
skal formidle både aktuelle og tidløse tema. I tillegg ønsker vi, i kanskje enda større grad enn de seneste årene, å beskrive, engasjere og
utfordre ulike aktører som er viktige i og for norsk sosiologi i dag.
Dette gjelder både enkeltpersoner og organisasjoner.
Temaet i dette nummeret er norsk sosiologi i endring. Endring
er noe vi alltid må forholde oss til på alle kanter. Det er noe universelt som i det daglige ofte tas for gitt. Å komme til en felles forståelse om hva som er de viktigste endringene på et felt, hva som i
så fall karakteriserer disse og hvorfor det blir sånn – det er imidlertid ikke så enkelt. For å få innsikt i hvordan sosiologiens endring
sees fra institusjonelt hold har vi i dette nummeret intervjuet
lederne ved tre av de større sosiologiske instituttene i Norge, samt
redaktør i Sosiologisk Tidsskrift, Aksel Tjora.Temaene som nevnes
er mangeartede. Internasjonalisering, artikkelorientering og økt
krav til publisering er gjengangere. Flere nevner også at
heltidsstudenten har blitt mindre vanlig. De fleste endringene som
nevnes kan knyttes til mer overgripende samfunnstendenser.
I tillegg finnes det noen endringer som er spesielle for sosiologifaget, som bare nevnes indirekte. Mens andre samfunnsvitenskaper, som for eksempel statsvitenskap og samfunnsøkonomi,
uteksaminerer et langt større antall høyeregradsstudenter enn for
12 år siden, blir det i følge NIFU-rapport 39/2012 uteksaminert
færre sosiologer. Sosiologifaget har fremdeles tre dedikerte tidsskrift, men finansieringen blir stadig dårligere. Disse endringene
trenger i seg selv ikke å være verken entydig negative eller
uttrykk for en mer varig tendens, men dette er likevel trekk som
er verdt å notere seg når mange andre fag og disipliner er i vekst.
Sosiologiske konstanter
Ingenting er varig, bortsett fra nettopp endring, hevdet den greske
filosofen Heraklit. Sitatet har siden den gang blitt utfordret av mange
ulike former for konstanter og naturlover, spesielt knyttet til fysikkfaget. Skjønt mange fysikere har også kritisert tanken om at konstantene egentlig er konstante. Paul Dirac foreslo for eksempel allerede i 1937 at fysikkens konstanter muligens falmer etter hvert som
universet blir eldre.
Fysikkfaget har dermed muligens noen likheter med sosiologi-
en, for også her har det vært mye oppmerksomhet rundt
det faktum at stadig færre velger å studere fysikk. Og
som fysikken har utstyrt naturvitenskapen med både
lover og konstanter, har sosiologien utstyrt samfunnsvitenskapen med mange basale modeller, handlingsteorier
og begreper som nå utgjør et viktig grunnlag for mange
andre disipliner. Sosiologien har dermed stor intellektuell innflytelse, selv om kanskje ikke alle er klar over det.
Dette poenget kan kanskje virke trivielt for foreningens
medlemmer, og som akademikere er vi trent i ikke å
dunke oss for hardt på brystet, men likevel kan det være
at dette poenget kan kommuniseres tydeligere til fagets
rekrutter.
INNHOLD SOSIOLOGNYTT 1/13
Ny spalte: Miljøsosiologi
25 Hvorfor sosiologi suger
Sosiologien har i de siste årene i større grad blitt
anvendt for å forklare spørsmål knyttet til klima og
global oppvarming. Vinterseminaret som går av stabelen omtrent når dette bladet sendes ut har miljøsosiologi som hovedtema.
I dette nummeret har vi to ulike bidrag som setter
ord på hva sosiologien kan bidra med på dette feltet.
Sosiolognytt synes for øvrig at miljøsosiologien er
såpass viktig at vi fra og med dette nummeret får en
fast spalte signert Vilde Blix Huseby dedikert til emnet.
Sosialt sett vil klimaendringer på sikt kunne ha
samme betydning som kapitalismen – de vil legge
føringer for de aller fleste beboere på planeten. Et sosiologisk perspektiv som mangler i mye av klimaforskningen er aspektet som går på verdighet og stolthet. Enten
man er en ung vestlig ingeniør som har fått i oppdrag å
lede et petroleumsprosjekt i Nigeria, eller en 60-åring
som etter et langt liv har tatt seg råd til å kjøpe sin første
nye bil (en SUV), så oppfatter man at man er berettiget
til å gjøre nettopp dette. Man har investert i en lengre
profesjonell utdanning, eller ventet på å kjøpe et produkt koblet til status som er både lovlig og legitimt.
Stat-lige holdningskampanjer og oppfordringer til
modera-sjon i offentligheten preller av, utenom på de
aller mest samvittighetsfulle.
Om den nye redaktøren: Jan Frode Haugseth startet sin
sosiologiutdanning ved Høgskolen Steinkjer i 1996, med en
forelesningsrekke om sosiologisk teori med Rune Åkvik Nilsen.
Resten av sosiologiutdanningen til og med hovedfag ble gjort
ved Sosiologisk Institutt i Bergen. Haugseth disputerte i 2012
ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU med
avhandlingen Forenklingens logikk.
2 Redaktørens spalte
4 Lederens spalte
6 Sosiologutdanning i endring
10 Sosiologi i offentligheten
16 Business as usual?
18 Isbjørnens redning
20 Framskritt i Doha?
21 Miljø og miljøteknologi
23 Om rekrutteringen til faget
26 Anerkjenelse i risikosport
28 Forskningens publikum
MEDLEMSKAP NSF
Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening?
Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/
NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG
Østlandet:
Thomas Anton Sandøy (leder),
thomas.anton.sandoy@gmail.com
Vestlandet:
Synnøve Økland Jahnsen (leder),
synnove.jahnsen@skok.uib.no
Trøndelag:
Joachim Vogt Isaksen (leder),
joachimi@stud.ntnu.no
Tromsø:
Knut Teppan Vik (leder),
knut.teppan.vik@uit.no
Sørlandet:
Hans Petter Sand (leder),
hans.p.sand@hia.no
Bodø:
Asle Kristensen (leder),
asle.kristensen@hotmail.com
Stavanger:
Turid Rødne (leder),
turid.rodne@uis.no
Finn mer informasjon om lokallagene på:
www.sosiologforeningen.no
Sosiolognytt 1/13 3
LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN
Folk og fag
Sosiolognytt har fått ny redaktør! Vår gamle,
Hans Erik Næss skal stenge døra og avslutte sin
doktorgrad.Vi ønsker lykke til og sender en stor
takk for innsatsen.Vår nye, Jan Frode Haugseth
(som i skrivende stund formelt ikke er valgt
enda, det skjer på landsstyremøte på Vinterseminaret) er som dere ser godt i gang. Foreningen
ønsker lykke til, Sosiolognytt er et viktig bindeledd mellom medlemmene våre.
’Sosiologi i endring’ er tema i dette nummeret. Og godt er det. Lysten, og ikke minst evnen,
til kontinuerlig å debattere dette spørsmålet er
kanskje det nærmeste vi kommer en kjerne i
vårt fag og fagkollegium. Men spørsmålet kan
også stilles på en annen måte – har sosiologene
endret seg? Her er det jo åpenbare firefeltsmuligheter – endret og uendret fag, endrede og uendrede sosiologer. Jaja, janei, neija og neinei. Eller
det selvfølgelige - som selv sosiologer ikke kommer unna – at gamle sosiologer faller fra og nye
kommer til. Er de nye like de gamle? Firefeltstabellen virker fortsatt selv om svaret vanskelig kan
være noe annet enn at siden folk forandrer seg så
forandrer sosiologene seg, samfunnet virker på
oss også. Men – om vi holder oss til enveiskausaliteten – innebærer endringer i faget at sosiologene endrer seg?
Hvordan ER egentlig norske sosiologer? Hva
vet vi om dem, hvilken historie har vi, hvilke
institusjoner støtter vi oss på og hvilke sosiolo-
4 Sosiolognytt 1/13
giske ressurser finner vi der
ute i empirien? Dette er en
av de sakene AU (eller for
mindre innvidde – arbeidsutvalget i sosiologforeningen) ønsker å sette på dagsorden (les: bruke
penger på) i 2013. Hvor mange, kjønn, alder,
arbeidssted, interesser? Om penger og fremdrift
står oss bi er dette informasjon som i fremtiden
vil finnes på foreningens nye nettsider.
Men tilbake – hvordan er de egentlig – sosiologene. Hvor langt fra raddisen på 70-tallet har
vi beveget oss?
Min foreløpige analyse bygger på en komparativ opplevelse, og – som så ofte i deltakende
observasjon – mine fordommer og det jeg trodde var solid empiri viste seg å gi meg en smekk
på munnen.To kolleger, en professor og en konsulent, (med andre ord – det vi ellers betrakter
som noe av ytterkantene i sosiologisk yrkesliv)
og jeg, oppdragsforskeren midt i mellom, representerte i vår Norge på det svenske sosiologforbundets 50-års-jubileum. I festsalen til økonomihøyskolen i Stockholm. Og som alle(?) kvinnelige sosiologer dvelet jeg ved spørsmålet om hva
man skal ha på seg.
Klesvalget jeg gikk for var bygget på forventninger om formelle svensker, festmiddag og dannelse, bordplassering, høflig konversasjon ved bordene og hvite duker. Og med vår egen festmiddag
på Vinterseminaret i tankene – her må man jo alltid være fin i tøyet. Kanskje en partysvenske eller
to som ikke helt skjønte kodene. Som tenkt så
gjort og mine to mannlige følgesvenner var nok i
samme modus – man pynter seg jo.
Upps! Følelsen av å være overpynta kom snikende allerede i trappa opp til festsalen (og det i
et antrekk som nok ville vært litt ufikst på vinterseminaret) både hos den kvinnelige og mannlige delen av den norske delegasjonen. Pynta
svensker? Nope, mer som rollene i «Tilsammans». Bordplassering? Niks, et VIP bord (uten
bordkort, men kanskje et tegn på større maktdistanse i Sverige enn i Norge) – ellers fri plassering.Taler etter ’skikk og bruk’? Toastmaster,
damenes, herrenes, takk for maten, innsatsen på
konferansen, jubileumstale, spesiell grunn til hyllest? Nei, slett ikke, ingen, fraværende, ingenlunde, njet osv. Kort sagt: der satt de borgerlig konvensjonelle nordmennene og betraktet de ufikse,
udannede – og radikale? – svenskene.
Eller litt mer systematisk, hvordan kan det ha
seg at norske og svenske sosiologer er så forskjellig
i en setting hvor det var kontroll over så mange av
variablene (årstid med kaldt vær, anledning, yrkesgruppe, kjønnsfordeling, alder og felles referanseramme gjennom to konferansedager)?
Var det mine fordommer som slo feil? Ellers
er norske sosiologer mer borgerlige, politisk som
så vel kulturelt? Eller var det utvalget av sosiologer; i motsetning til vårt eget Vinterseminar hvor
målet er å inkludere ‘praktiserende’ sosiologer
var svenskenes fest nokså utelukkende befolket
av akademikere fra universitetssystemet. Er det
innslaget av byråkrater og konsulenter som har
hevet ‘borgerlighets’-nivået blant oss nordmenn?
Spørsmålet som etter hvert dukket opp i mitt
hode beveget seg i en annen retning. Svenskene
har jo nettopp innført hen som den korrekte
betegnelsen på gutter og jenter i barnehagene.
Er det snarere forholdet til politisk korrekthet og
egen rolle som kan lede oss til en konklusjon i
dette mitt komparative prosjekt? Ligger svaret i
at norske sosiologer er så sikre i sin egen radikale
grunnholdning at vi godt kan tillate oss å leke
med de borgerlige konvensjonene? At det er blitt
litt kult å tøyse litt med gamle regler om taler og
borgerlige dyder? Vi spiller dannet, og til gjen-
gjeld funker det rimelig godt med grise- eller
homsevitser i talene? At vi faktisk praktiserer at
vi synes politisk korrekthet er teit. Annen selvopplevd empiri bygger opp under denne hypotesen, følelsen av å kunne være befriende ukorrekt hjemme dukker ofte frem etter å ha deltatt i
internasjonale konferanser med mange deltakere
fra særlig Tyskland, England og USA. Er svenskene rett og slett mindre radikale enn oss, er det
redselen for å bli avslørt gjør det umulig å spille
det samme spillet som vi gjør? Eller i motsatt
retning – norske sosiologer er blitt til høyrevridde sosialdemokrater som mener at hvite duker
og krystall er en selvfølge, 70-tallsraddisen er rett
og slett borte.
Kleskoder i ulike land kan selvsagt også gi oss
en alternativ hypotese. Utlendingene kler seg
opp til jobben og ned til fest og moro. Dress på
talerstolen og casual på middagen. Er norske
sosiologer bare rett og slett norske med nisselua
på i utlandet og bommer på kodene der vi kommer? Det er vi som er udannet. Problemet her er
selvsagt at norske og svenske kleskoder ofte plasseres i samme tradisjon, nordiske og ikke kontinentale. Min foreløpige konklusjon heller dermed i politisk korrekthet-retning.Vi vet at vi er
på det snille laget og dermed kan vi leke litt med
«fiendens» regler og normer.
Men neida, sosiologenes påkledning på festmiddager, kartlegging av politiske preferanser
eller bruken av grisevitser står ikke øverst på
AUs planer om å kartlegge norske sosiologer
og sosiologiske institusjoner. På den andre siden
– på 1990-tallet var det jo en sannhet på Blindern at det var kantina på SV-bygget som samlet de kuleste typene. Det gjør vel ikke noe om
det fortsatt er sånn – og at det er sosiologene
som fører an både på klesfronter og andre kulhetsfaktorer?
Godt nyttår og nyt faget!
i.m.hagen@jus.uio.no
Sosiolognytt 1/13 5
SOSIOLOGIEN I ENDRING
Sosiologutdanning i endring
Av: Jan Frode Haugseth
Vi har spurt lederne ved de tre av de største sosiologiske instituttene i Norge om hvordan de opplever at sosiologiutdanningen og sosiologfaget er i endring.
kasjoner, det er flere stipendiater som skriver
artikkelbaserte avhandlinger og det kommer
også rimelig mange utenlandske søkere når
det lyses ut ledige stillinger. Det er opplagt
positivt for oss at vi får mange gode søkere, og
for faget er det også positivt at vi får ansatte
og stipendiater med ulik erfaringsbakgrunn.
Hans-Tore Hansen
Med hensyn til samfunnsengasjement vises
Sosiologisk Institutt
dette for eksempel ved at stipendiatene er
i Bergen
opptatt av aktuelle problemstillinger som globalisering, miljø og migrasjon. Sosial ulikhet
er også et tema som mange er opptatt av.
Hans-Tore Hansen er instituttleder ved SoHva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet?
siologisk Institutt i Bergen. I forskerkarrieren
- Vi er opptatt av å opprettholde og styrke
har han jobbet med felt som velferd, trygd og
kvaliteten på forskningen og utdanningen vår.
arbeidsmarked, og han har også bidratt til å
Vi har litt problemer med å rekruttere det
evaluere NAV-reformen.
antallet masterkandidater som vi ønsker for
tiden, så dette er noe vi jobber spesielt med.
Har du noen inntrykk av at det er en forskjell på
Vi har gjennomført en undersøkelse nylig
norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15 år
som viser at de aller fleste uteksaminerte masiden?
sterkandidater får en faglig relevant jobb etter
- I løpet av denne perioden har vel sosiokort tid. NIFU sine undersøkelser
logien generelt endret seg i retStipendiatene er opptatt av viser jo også at arbeidsmarkedet
ning av at de ansatte og personer
aktuelle problemstillinger
for sosiologer ikke står tilbake fra
i rekrutteringsstillinger er blitt
som globalisering, miljø
andre fag, inklusive matnat-fag.
mer opptatt av artikkelskriving og
og migrasjon
Jeg tror vi har en liten utfordring
publisering rettet mot et engelskmed å formidle til både studenspråklig publikum. Ellers har vel
tene våre og samfunnet ellers at sosiologimilkanskje konkurransen om faste og midlerjøene i Norge tilbyr en god utdanning som
tidige stillinger blitt tøffere med årene, noe
gir relevant kompetanse i forhold til dagens
som nok skyldes at det er flere som har tatt
moderne arbeidsliv.
doktorgrad og at arbeidsmarkedet for sosioNår det gjelder rekruttering av faste – og
loger er blitt vanskeligere i Europa. Samtidig
midlertidige stillinger til instituttet er det bare
opplever vi her i Bergen at studentene og
unntaksmessig at vi bruker å øremerke stillinstipendiater har et like stort samfunnsengasjeger.Vi er først og fremst opptatt av å rekrutment som tidligere.
tere dyktige forskere, og erfaringene våre er at
Hvordan kommer dette til uttrykk på ditt
vi får flest søkere når stillinger lyses ut åpent.
institutt?
Når det gjelder rekrutteringsstillingene våre
- Det kommer flere internasjonale publi6 Sosiolognytt 1/13
vil det som regel være et krav om at de som
søker skal kunne høre inn under ett av våre
fire definerte forskningsprofilområdene, noe
som ikke minst må sees i sammenheng med at
instituttet skal kunne tilby dem både veiledere
og et forskningsmiljø.
Har studentmassen endret seg, er det noen forskjell på studenter i dag og de som studerte for 15
år siden? Har du et inntrykk av om studenter i dag
velger mer strategisk med tanke på arbeidsmarkedsituasjonen etter endt utdanning?
- Dette er vanskelig å si noe om. Inntrykket er at det er mange studenter som er opptatt av om de får jobb etter endt utdanning.
Sosiologi er jo ikke en profesjonsutdanning,
så det er vanskelig å vite hva en kan bli etter
at en er ferdig. Det kan jo selvsagt være litt
frustrerende, men jeg bruker å si at dette også
må oppfattes positivt: Det finnes muligheter
til å bli mye forskjellig etter at en har tatt
sosiologi. For å vise dette har vi laget en liten
sak på hjemmesiden vår med intervjuer med
tidligere masterstudenter - ”Hvor er de nå”.
Siden er mye besøkt, så dette tyder på at dette
med jobb er det nok mange som er opptatt
av. Usikkerheten om hvilke jobb en kan få
etter utdanningen var imidlertid også noe
jeg husker at vi som studerte på 1980-tallet
var opptatt av, så det er ikke sikkert at dette
egentlig er noe nytt.
Kvalitetsreformen har jo gjort sitt til at
studenthverdagen er blitt betydelig annerledes.
Før var det slik at studentene ble godt kjent
med hverandre ved at de tok grunnfag og
gjerne også mellomfag sammen. Nå hopper
de gjerne fra emne til emne, og mulighetene
for å bli kjent med faget ved å danne et eget
læringsmiljø med sine medstudenter er nok
heller blitt svekket som følge av dette. Tanken
om at studentene skulle få bedre kontakt med
de ansatte tror jeg heller ikke er blitt oppfylt.
Før var det slik at studentene hadde muntlig eksamen etter at de hadde tatt grunn- og
mellomfag, og dette var anledninger hvor vi
og studentene ble godt kjent. Nå har vi kun
muntlig på bacheloroppgaven. Som far til barn
i alderens til våre studenter må jeg jo også
si at jeg synes størrelsen på studielånet er en
viktig sak som det burde vært gjort noe med.
Med de leieprisene vi har i dag er det nok få
studenter som i dag klarer seg uten å jobbe
ved siden av studiene. Det er selvsagt positivt
at studentene skaffer seg arbeidserfaringer
underveis, men ideelt sett skulle jeg ønske
meg rammer som gjorde at studentene kunne
klare å være heltidsstudenter. Generasjonen
før meg forteller om at de hadde penger igjen
av studielånet når sommerferien kom, som de
kunne benytte til å dra på ferie. Inntrykket i
dag er at studentene er nokså nøysomme, og
at en stor andel av lånet går til husleie.
Grethe Brochmann er sosiolog, og presenterer seg som ”opprinnelig utviklingssosiolog”.
De senere 20-25 årene har hun jobbet med
internasjonal migrasjon, og i økende grad med
det hun kaller ”mottakerlands-perspektiv” og
politisk utvikling i Skandinavia og i EU. Hun
har også jobbet med historiske studier innen
det samme feltet.
Grethe Brochmann, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi i Oslo.
Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og
i så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene
på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15
år siden?
- Jeg tror ikke de siste 15 årene rommer
de største endringene innen faget. Kontrasten
Sosiolognytt 1/13 7
mellom 1970 og 1980-tallet og perioden fra
aktivitetsnivået er høyere enn for 10 år siden,
1990-tallet og fram til i dag er mye tydeligere,
og dette er veldig inspirerende for oss ansatte.
og da først og fremst ved at den marxistiske
tilnærmingen mistet hegemoniet.
Anne Britt Flemmen har hoJeg tror kanskje aktivitets- vedfag/master fra NTNU i geoHvordan kommer dette i så fall
nivået er høyere enn for 10
til uttrykk på ditt institutt?
grafi og er dr.polit i sosiologi fra
år siden, og dette er veldig
- Den endringen jeg legger
inspirerende for oss ansatte. Universitetet i Tromsø. Hun ble
vekt på innbærer et større mangtilsatt som instituttleder høsten
fold i tilnærminger. Faget har blitt rikere på
2009 (i en 4-årig åremålsstilling) i en situasjon
ulike teoretiske perspektiver. For øvrig fyller
der tre tidligere institutt (Institutt for sosiovi opp kvotene våre, rekrutteringssituasjonen
logi, Institutt for statsvitenskap og Institutt
til faget har vært relativt stabil over lang tid.
for samfunnsplanlegging og kulturforståelse)
Hva er utviklingsfokuset ved ditt instituttet (ev.
ble slått sammen til ett institutt – Institutt for
viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)?
sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanleg- Vi har nettopp vært gjennom en prosess
ging (ISS).
der vi har revidert både teori- og metodeopplegget ved instituttet. Dette skal nå følges opp.
Har norsk sosiologi endret seg de siste 15 årene, og
Ellers er staben veldig aktiv på forskningsfroni så fall - hva mener du er de viktigste forskjellene
ten, og det publiseres jevnt og godt. Her må vi
på norsk sosiologi i dag sammenlignet med for 15
jobbe kontinuerlig for å holde høyden.
år siden?
Har du inntrykk av at det er en forskjell på stu- Dette spørsmålet er det nok mange mudentene i dag og de som studerte for 10-15 år siden?
lige svar på, avhengig av posisjonen du ser fra.
- Mange av studentene våre er veldig
Noen trekk er at vi ser en tydeligere bevisstaktive - også i det utenomfaglige. Det satses
het om kjønn og etnisitet og sammenvevingen
for eksempel stort på Socius. Jeg tror kanskje
av forskjellige ulikhetsskapende dimensjoner.
Det har også vært en større teoretisk orientering mot dekonstruksjon heller enn mot
store overgripende fortellinger om samfunnet. Noen vil vel si at det har blitt mer (og
snevrere) faglig spesialisering og bindestrekssosiologi. Det har også vært en tendens til
at eksterne finansieringskilder har vektlagt
tverrfaglige prosjekter, noe som har oppmuntret til samarbeid utad og kanskje en mindre
opptatthet av disiplinen som sådan.
Hvordan kommer disse endringene til uttrykk
på ditt institutt?
- Når jeg kom til UiT som stipendiat på
begynnelsen av 1990-tallet var sosiologi et
svært lite fagmiljø som var organisert ut i
fra et samfunnsmessig problemområde -som
Sosialpolitikkgruppa. Først noen år senere ble
gruppa organisert som et fag – og i disiplinen
sosiologi. I en vekstfase på midten av 90-tallet
(som et resultat av stor studentvekst) ble det
rekruttert mange nye tilsatte. I rekrutteringsAnne Britt Flemmen, Institutt for sosiologi, statsviprosessen var stillingene lyst ut bredt for å
tenskap og samfunnsplanlegging i Tromsø
sikre flest mulig søkere, og det ble lagt vekt
8 Sosiolognytt 1/13
SOSIOLOGER I MEDIA
på å tilsette folk ut i fra spredning i kompetanse og at bredden i faget skulle ivaretas.
Kristne på Sørlandet er mer skeptiske til likestilling enn
Dette medfører at de ansatte i dag er spredt
kristne i landet ellers, melder sosiolog May-Linda Magnusforskningsmessig og der det er begrenset grad
sen. Og mens andelen religiøst engasjerte sank i perioden
av forskningssamarbeid internt. Det har ikke
1998-2008 i resten av landet, var andelen stabil i Vestvært noen tradisjon for å styre de ansattes
Agder.
forskningsinteresser.
(Kilden.no: 27. november 2012.)
Hva er utviklingsfokuset ved ditt institutt (ev.
viktige utfordringer som dere jobber med akkurat nå)?
Den britiske sosiologen og direktøren Tiffany Jenkins
- I år har det vært en prosess på sosiologi for
holdt et foredrag ved Norsk teater- og orkesterforenings
å følge opp evalueringen.Vi har et økt fokus på
jubileumsseminar i Oslo i november. Her tok hun utgangspublisering, på ekstern finansiering og på å forpunkt i paradokset at samtidig som de siste tiårene har
søke å samle staben mer omkring noen felles
faglige problemstillinger (slik at vi kan utvikle
vært en økonomisk gullalder for kulturlivet i Storbritannia,
den faglige samtalen oss imellom og tydelighar kunsten også blitt tammere og mer forutsigbar. Hun
gjøre vår faglige profil). I denne prosessen har
argumenterte også mot ideen om at kunsten kan ha som
vi diskutert oss frem til et løselig innrammet
funksjon å skape fellesskap, likhet og sosial inkludering.
felles prosjekt knyttet til en teoretisk og empiDette er politikkens oppgave, ikke kunstens, i følge Jenkins.
risk refleksjon over samfunnsbegrepet. Her har
(Ballade.no: 21. november 2012)
vi en stipendiat under tilsetting. Vi har ellers
knyttet til oss en professor II som skal være
en faglig støtte og samtalepartner i den videre
og mer av kommunikasjonen med studentene
utviklingsprosessen. Gjennom de strategiske
foregår via nettet, e-post eller telefon (de har
instituttprosjektene (ISP) i forskningsrådet skal
lavere terskel for å henvende seg til instituttets
vi i samarbeid med blant annet NTNU arbeide
ansatte med spørsmål).Vi merker nok også at
videre med teoriutvikling og refleksjoner over
det er en ganske tydelig to-deling av studenulike måter denne kan foregå på (i publikasjotene mellom de som er faglig interesserte og
ner og ph.d.-kurs).
dedikerte og de som bare har en
En annen utfordring for
Vi har et økt fokus på publisesosiologien nå er at to av våre
ring, på ekstern finansiering ambisjon om å bestå eksamen
seniorer er i avslutningen av
og på å forsøke å samle sta- uten å ha særlig faglig interesse
ben mer omkring noen felles eller ambisjoner. Faglærerne
sine arbeidsliv – Georges Midré
faglige problemstillinger
sier også at elementære norskhar allerede gått av og er nå
kunnskaper mangler hos en del
professor emeritus mens professtudenter (også av de norsktalende), noe som
sor Tom Johansen vil gå av om et par år. Gitt
gir dem et dårligere grunnlag for å uttrykke
de nye økonomiske rammebetingelsene vet
seg faglig.
vi ikke i hvilken grad vi vil få mulighet til å
erstatte disse.
jan.frode.haugseth@svt.ntnu.no
Hva med studentene, har du inntrykk av at
det er en forskjell på studentene i dag og de som
studerte for 10-15 år siden?
- Heldagsstudenten er ikke gjenreist,
oppsplittingen i mindre emner har medført at
det er lettere å ta enkeltemner samtidig som
man er i jobb (heltid eller deltid). Den samme
oppsplittingen har gjort det vanskeligere for
studentene å etablere et faglig og sosialt miljø
seg i mellom, studentene er mindre på campus
Sosiolognytt 1/13 9
Sosiologi i offentligheten
– et intervju med Aksel Tjora
Av: Jan Frode Haugseth
Aksel, du har skrevet om viktigheten av offentlig
sosiologi på redaktørplass i Sosiologisk tidsskrift. Før
jul deltok du også som engasjert forsker i minst to
saker som har fått vid eksponering i offentligheten.
Den ene saken handler om byutvikling i Trondheim,
og her drar du veksler på boka Sammen i byen som
kom tidligere i 2012, skrevet sammen med Ida
Marie Henriksen,Torbjørn Fjærli og Ingeborg Grønning. Den andre om en presentasjon av foreløpige
resultatet fra et nylig gjennomført prosjekt “Life
Offline” om livet uten Internett.
Kan du fortelle kort om disse to sakene?
- Det er to ganske forskjellige forskningstemaer, selv om de i mitt hode er knyttet til
den samme teoretiske nysgjerrigheten, som
handler om fellesskap og ulike former for sosialitet. Byboka kom vi med like før sommeren
2012 og er resultat av en rekke prosjekter
innenfor en bysosiologi med vekt på nærmiljø,
naboskap, boligkarriere, eller mer generelt hva
boligene og områdene rundt betyr for oss.
Min interesse for boligsosiologien har vokst
ut fra min egen hverdag som nærmiljøaktivist på Møllenberg i Trondheim og handyman
med interesse for å pusse opp gamle trehus,
fra mange år tilbake. Jeg opplevde selv og så
rundt meg hvor mye betydning de fleste av oss
la i hus og nærmiljø. Sånn rundt 2004-2005
begynte jeg å "snike meg med på" seminarer
om arkitektur og byplanlegging på NTNU og
kom i kontakt med folk innenfor byplan- og
arkitekturfagene og ble veldig godt tatt i mot.
Både forskere og planleggere i kommunal og
privat virksomhet hadde en viss sult på mer
samfunnsteoretiske vinklinger til det de drev
med, så det var et lett valg å begynne å jobbe
seg inn i dette feltet. Jeg fikk med meg noen
mastergradsstudenter i bystudiene (de tre medforfatterne som du nevnte) og tok også på meg
noen små forskningsoppdrag for kommunen
10 Sosiolognytt 1/13
Aksel Tjora er professor ved Institutt for sosiologi og
statsvitenskap, NTNU, og redaktør for Sosiologisk
Tidsskrift
og Husbanken, hvor jeg fikk finansiert litt vit.
ass-arbeid og utvidet også kontaktnettet ved
disse prosjektene. I mine metodekurs for mastergrads- og ph.d.-studenter utviklet jeg også
intervjuoppgaver med reelle deltakere innenfor
nærmiljøtemaet. I løpet av noen år genererte vi
ganske mye data, både fra intervjuer, observasjoner, en survey og kommunale registre,
og i tillegg til artikler syntes jeg det ville være
fint å synliggjøre arbeidet, og formidle det
bredere, med en bok. Det har ikke vært så lett
å "fronte" boka, men jeg har fått mange gode
tilbakemeldinger på den fra kolleger innen
byplan og arkitektur. Om noen sosiologer gidder å lese den, er jeg særlig spent på reaksjoner
på det siste kapitlet som tar teoriutviklingen
helt ut ved genereringen av en "interaksjonsbalanseteori" med fire teoremer. Intensjonen
er rett og slett å levere noe helt konkret til en
teoretisk urbansosiologi og til det mer praktiske
feltet, i byplanlegging og såkalte "områdeløft"
for eksempel. Jeg mener at teorien er testbar
(eller falsifiserbar i Poppers forstand) og det
er også derfor jeg kaller den en teori og ikke
et konsept eller en typologi. Om den står sin
prøve aner jeg ikke, men om man ikke beveget
seg såpass langt ville man heller aldri kunne
finne det ut.
Idéen til det andre prosjektet, "Life Offline",
har oppstått ut fra egne observasjoner av min
et sett av nysgjerrigheter som er tett koblet
egen og mine venners nettbruk og en interesse
sammen. De to publikasjonene jeg er mest
for etnometodologi. Jeg så for meg at Harold
fornøyd med handler om bruk av SMS melGarfinkels "breaching experiments", hvor man
lom folk i samme fysiske rom (2011) og bruk
tester sosiale normer ved å avvike fra normene,
av utdatert musikkteknologi (2009). Dette
også kunne brukes for å studere internettpraker svært smale temaer, men jeg bruker slike
sis: at man kan forske på hvilken mening
snevre, men nøye utvalgte, empiriske studier for
Internett har ved å se hva som skjer når man
å utforske mer generisk forhold mellom, i disse
plutselig ikke har det der. Jeg synes dessuten at
tilfellene, sosial interaksjon og teknologi i bruk.
sosiologer skulle forsøke å bruke mer eksperiJeg er på mange måter besatt av det jeg kaller
mentelle forskningsdesign, og denne idéen var
konseptuell generalisering (teoriutvikling) i alle
en overkommelig variant av et eksperiment.
prosjekter, og de som har meg som veileder
Jeg fikk litt midler fra eget institutt til å ansette
eller medforfatter er vant til heftige begrepsto vit.asser i en måned, og dermed kunne jeg
og konseptdiskusjoner på tampen av et analylage et ganske intensivt empirisk opplegg, hvor
searbeid. Når det gjelder Offline-prosjektet har
deltakerne i eksperimentet ble intervjuet før
dette vært litt spesielt fordi media har kastet seg
offline-perioden, jevnlig i løpet
over prosjektet (og meg) før jeg
Om noen sosiologer gidder å hadde startet datagenerering og
av de tre ukene, og rett etter
lese boka, er jeg særlig spent
de var tilbake igjen på nettet.
lenge før jeg på noe vis hadde
på reaksjoner på det siste
Jeg hadde også en pizza-og-ølkapitlet som tar teoriutviklin- tenkt på formen på en analyse.
gen helt ut ved genereringen Men her har deltakererfaringene
fokusgruppe en måned etter de
av en "interaksjonsbalansevar påkoblet igjen, for å finne ut
i seg selv vært så interessante at
teori" med fire teoremer
om de endringsintensjoner de la
det går helt fint å formidle disse
for dagen etter offline-perioden
og noen implikasjoner av dem,
faktisk ble realisert.
selv om materialet sosiologisk sett fremdeles er
Finnes det noen likheter mellom prosjektene som
på et litt overfladisk nivå.
gjør at de engasjerer offentligheten?
Tenker du på deg selv om en offentlig sosiolog?
- Ja, det gjør det helt klart. Det viktigste
- Nei, jeg gjør ikke det, men jeg tenker at
er at de er knyttet til folks hverdagsliv. Det er
jeg som universitetsprofessor har et ansvar for
dette som synes å trigge journalister, noe de
å delta i offentligheten dersom min forskning,
selv kan kjenne seg igjen i, og som derfor er
mine kunnskaper eller perspektiver kan kaste
lett å formidle til lesere og lyttere, som også vil
lys over aktuelle saker. Særlig er dagspressens
kjenne seg igjen i det. Offline-prosjektet trigkronikkplass egnet for innspill fra akademia og
ger interessen også fordi folk synes det er litt
jeg har bidratt med kronikker om så mangt,
sprøtt: Å få folk til å koble seg av Internett for
helse, medisin, profesjoner, kunnskap, byutå forske på dem - smått absurd tenker mange.
vikling, offentlige rom, litteraturhus, festivaler,
Og det har vært noen antydninger om denne
kafeer, osv. Som regel er disse skrevet som inn"gale professoren" som holder på med sånne
spill til pågående debatt, og da med en sosiolosære ting, ikke minst i kommentarfelter, og
gisk vri som på et vis forsvarer hvorfor akkurat
det tar jeg som et stort kompliment. I dette,
jeg skal ha en "rett til" å mene noe om saken.
som i andre prosjekter, forfølger jeg en form
I noen tilfeller har jeg skrevet kronikk for å
for sosiologisk intuisjon og nysgjerrighet som
aktualisere egen forskning, særlig om jeg har
i hovedsak er teoretisk motivert. Jeg bryr meg
publisert en ny artikkel, bok eller lignende som
minimalt om en idé har offentlig interesse eller
jeg mener at også aktører utenfor akademia bør
oppfattes som mer esoterisk. Jeg ser at både
vite noe om. Mye av den forskningen jeg har
venner og kolleger undres noe over mine fordrevet innenfor helsefeltet har eksempelvis en
skningsinteresser (som de oppfatter både som
klar helsepolitisk relevans, men jeg forventer
sære og sprikende), men jeg forfølger konstant
ikke at politikere skal lete seg fram til denne
Sosiolognytt 1/13 11
litteraturen, selv ikke når det finnes på norsk i
på radio, i aviser og nylig også på TV. Og jeg
bokform. Det blir mitt ansvar å informere. Jeg
synes det er veldig oppløftende med "offentlig
husker at jeg i 2008 så daværende helseminister
interesse" omkring min forskning, men fortsatt;
Bjarne Håkon Hanssen i sikkerhetskontroldet gjør meg ikke til en offentlig sosiolog.
len på Værnes, og at jeg, siden jeg kom ut av
Jeg er først og fremst forsker og underviser,
sikkerhetskontrollen litt før ham, stakk bort til
men ser også at å bryne seg på allmennrettet
Narvesen og kjøpte siste Morgenbladet hvor
forskningsformidling gjør meg til en bedre sojeg hadde en kronikk om helsesiolog. Slik sett kunne jeg tenkte
En "offentlig sosiologi" lider
vesenet med direkte oppfordring
meg at en større bruk av sosiav at det karrieremessig er
til helseministerens reformoppirrasjonelt å bruke mye tid på ologiske "freestyle battles" burde
formidling i det offentlige,
start. "Hei Bjarne Håkon inngå som en faglig væremåte på
eventuelt å skrive lærebøker instituttene og mellom studenter.
denne har jeg skrevet til deg!"
sa jeg, og bladde opp kronikken
Sosiologien handler mye om å
og sendte med ham avisa. Han så forfjamset
kunne se virkeligheten rundt seg med ulike
opp og sa bare "Jaha, ja takk, den skal jeg lese"
perspektiver, formidle disse, og ikke bare grave
eller noe sånn, men om han leste den, eller tok
seg ned i forskningsoppdrag og drive messeppoenget med den, det er vanskelig å si.
reget enveisundervisning. Jeg mener samtidig
Jeg er slik sett veldig opptatt av at man
at det er legitimt å skjerme seg for å jobbe
forsøker å få formidlet forskningen og dens
konsentrert om forskning og skriving, gjerne i
implikasjoner så langt som mulig. Jeg takker
lengre perioder, og at særlig en universitetsproogså ja til invitasjoner til å bedrive "brukerforfessor har en plikt til å utnytte dette konsenmidling" på fagkonferanser og møter. Men jeg
trasjonsprivilegiet for å bidra til grunnleggende
tenker ikke at dette gjør meg til en offentlig
fagutvikling. I min forestilling om professorens
sosiolog, snarere til en utadvendt sosiolog: Jeg
posisjon, bør offentlig deltakelse være knyttet
har ikke en offentlig rolle å fylle, men deltar
til slik forskning og skriving. Så en viss grad
gjerne i offentlig debatt og fagformidling der
av offentlig meddelsomhet bør forventes fra
det er relevant, det vil si, der jeg eller noen som
sosiologer på universitetsinstituttene.
vil invitere meg synes det er relevant. Etter to
Hva er ditt forhold til Michael Burawoy, som
tiår med stadig mer intens forskning innenfor
regnes som hovedtalsmann for offentlig sosiologi?
en rekke temaer er jeg ganske uredd når det
- Jeg var ved Berkeley høsten 2011, hvor
gjelder å utforske relevansen
også Burawoy holder til, men
Jeg opplever nok at disipliav teorier og perspektiver på
kan ikke si at jeg hadde mye
nen befinner seg i en form for kontakt med han der. Hans
aktuelle diskusjoner. Og særlig
"normalvitenskapelig komnår jeg opplever at jeg kan bidra
agenda, som jeg oppfatter hanfortsone", hvor "produksjon"
med innspill som kan nyansere
dler om å bringe den "offentlige
av artikler blir viktigere enn
mye annet
en debatt eller bidra med nye
sosiologien" tilbake i disiplinens
momenter eller perspektiver, får
kjerne, har jeg stor sans for.
jeg ofte et sterkt indre behov for å formidle
Selv om både sosiologien og offentligheten
dette. Og da må jeg legge annet til side og
er annerledes i Norge enn i USA, er hans
skrive en kronikk eller ta kontakt med noen i
argumenter relevante for oss. Sosiologiens rolle,
mediene for å se om det er mulig å slippe til. I
både som vitenskap og som utgangspunkt for
løpet av dette året har jeg takket ja til å holde
offentlig debatt, og fagets framtid, er noe jeg
en rekke ulike foredrag, som i hovedsak har
selv har blitt stadig mer opptatt av.
vært å forstå som forskningsformidling til et
Burawoy var i Oslo tidligere i år. I et intervju
mer allment publikum, på forskningsdager, ikpublisert i Socius skiller han mellom profesjonelle
ke-vitenskapelige konferanser og lignende. Jeg
sosiologer, kritiske sosiologer, policy-sosiologer og
har også stadig oftere fått anledning til å snakke
offentlige sosiologer. De profesjonelle er i denne
om min forskning og mine faglige perspektiver
inndelingen de sosiologene som er opptatt av aktør/
12 Sosiolognytt 1/13
Foto: TV2
Tjora snakker om offline-prosjektet i God Morgen
Norge på TV2.
struktur/økonomi/kultur og denne typen ting. De
kritiske sosiologene er opptatt av fag- og formkritikk.
Policy-sosiologene produserer kunnskap for myndigheter, mens de offentlige sosiologene er opptatt av
å kommunisere med en utvidet offentlighet. Burawoy
mener alle fire er viktige, samtidig som han mener at
de tre første kritiserer den offentlige sosiologien.
Hva synes du om kategoriene, og hvordan vil du
i så fall posisjonere deg selv?
- Jeg kjenner Burawoys typologi fra hans
"Presidential Address" i den amerikanske
sosiologforeningen fra 2004 (publisert i ASR
i 2005) og oppfatter den som et oppsett av
idealtyper av sosiologier, heller enn sosiologer.
Samtidig opplever jeg selv, og det nevnes også
av Burawoy, at typene kan være relevante for å
reflektere over ulike tyngdepunkter gjennom
en akademisk karriere, og for hvordan ulike
sosiologer har ulike individuelle orienteringer.
Min gode kollega Graham Scambler ved UCL
benytter også Burawoys typologi for å skissere
muligheter for en norsk helsesosiologi i min
ferske antologi om dette temaet. Mens Burawoy (og Scambler) peker på hvordan alle de
fire typene sosiologi er avhengig av hverandre,
er et av Burawoys sentrale poeng at alle de fire
typene får patologiske trekk, altså at de blir "seg
selv nok" i for stor grad.
I en norsk sammenheng er policy-sosiologien representert ved instituttsektoren og
oppdragsforskningen mer generelt, som for
eksempel leverer grunnlag (og forsvar) for
reformpolitikk. De frikobles ofte fra disiplinen
i en utvikling av sektorspesifikk tverrfaglig
forskning/utredning. Den profesjonelle sosiologien får en stadig tydeligere manifestasjon
i det norske akademia, ved større vekt på
tidsskriftspublisering, tellekanter, kvantitativt
orienterte vurderinger ved ansettelser, osv. En
opptatthet av publisering heller enn substansielle faglige bidrag er et tydelig patologisk trekk
ved den profesjonelle sosiologien. Jeg oppfatter tellekantsystemet som positivt, fordi det
synliggjør innsats og faglig styrke, og reduserer
betydningen av trynefaktor og flinkhetsmyter.
Samtidig belønner det bare noen få former
for faglig arbeid, og overser dugnadsinnsats
i redaksjoner og komitéer, nettverksbygging
og konsulentarbeid, for å nevne noe. En mer
immanent kritisk sosiologi, som jeg flere
ganger har formidlet et savn av i Sosiologisk
tidsskrift, er også vanskelig å få uttelling for i
Sosiolognytt 1/13 13
slike systemer. Sist, men ikke minst lider en
mer utadvendt "offentlig sosiologi" av at det
karrieremessig er irrasjonelt å bruke mye tid på
formidling i det offentlige, eventuelt å skrive
lærebøker. Det er verdt å bemerke at Burawoy ikke bare gjør seg til talsmann for denne
tradisjonelle offentlige sosiologien (som typisk
å skrive kronikker og holde foredrag) men også
for en mer organisk offentlig sosiologi, knyttet
til arbeid i miljøene, eller "in the communities", som amerikanerne ofte uttrykker det. I
norske sosiologiske fagmiljøer finner vi mindre
av dette i tilknytning til forskning, men vi
finner eksempler på aksjonsforskning med bred
brukerdeltakelse særlig innenfor forskning om
organisasjonsutvikling (som er den "ingeniørtradisjonen" jeg selv kommer fra).
Selv har jeg nok mest jobbet innenfor en
profesjonell sosiologi, med en viss internkritisk vinkling særlig innen metodefeltet. Jeg
har også hatt enkelte offentlighetsstunt (i den
tradisjonelle formen) i de situasjonene jeg ser
koblinger mellom noe jeg forsker på og en offentlig debatt eller dersom mediene tar kontakt.
Jeg sier sjelden nei til å bidra på en konferanse,
i en debatt eller å presentere noe i mediene
dersom jeg tror jeg har noe fornuftig å bidra
med. Samtidig er jeg, som Burawoy, opptatt av
14 Sosiolognytt 1/13
å forankre slik formidling i gode sosiologiske
analyser (profesjonell sosiologi), i praksis i egen
forskning. Som du sier peker Burawoy på at den
offentlige sosiologien kritiseres av de andre tre
"retningene", og da for at den blir en form for
"pop-sosiologi". Jeg ser dette som et minimalt problem i Norge, på grunn av en relativt
transparent offentlighet, som er rimelig sømløs
nasjonalt, og hvor akademias tilgang er god. Jeg
opplever både at journalister godtar mine egne
faglige hensyn for å ville se gjennom saker, og
at mine medsosiologer respekterer en viss grad
av spissing eller tabloidisering når min forskning
presenteres i mediene. På eget institutt backer vi
hverandre opp når det gjelder å stå fram i mediene, selv om vi nok ikke har noen offentlige
sosiologer (i Burawoys forstand) i staben.
I forbindelse med de to temaene som var
anledning for dette intervjuet, byutvikling og
offline-prosjektet, er jeg så smått i gang med å
utvikle en mer organisk offentlig sosiologi ved
å revitalisere noe av aksjonsforskningstradisjonen jeg kom fra ved NTH. Dette dreier seg
om stedsutvikling i samarbeid med arkitekter
og en form for eksperimentell folkebevegelse
i møtet mellom sosiologi og massemedia i
offline-prosjektet. Jeg brukte 8-10 år på å ta
inn over meg hvor grunnleggende forskjellig
en ingeniørmessig pragmatisk løsningsorientering var fra en mer samfunnsvitenskapelig
teoretisk problemorientering, for på en måte
å kunne bli "ordentlig sosiolog". Jeg ser nå at
jeg vender blikket litt tilbake, men med en helt
annen analytisk ballast for å arbeide med sosial
endring både praktisk og teoretisk. Om du spør
meg om noen år om jeg da har blitt mer av en
organisk offentlig sosiolog, er svaret sikkert like
vagt. Jeg har sikkert havnet på en eller annen
ny omvei.
Dette nummeret handler om endring i norsk
sosiologi. Sporer du selv noen endring i norsk
sosiologi de siste 10-15 årene, hva er i så fall denne
karakterisert av?
- Oi, det er et stort spørsmål, men det er
også godt. Fordi jeg opplever at store endringer
har skjedd i løpet av kort tid, og at vi fortsatt
er midt oppi mange av disse. Selv kom jeg
inn i sosiologien "fra sidelinjen" sånn rundt
1993/94, med bakgrunn som sivilingeniør fra
som kommer av press utenfra og som det i liten
NTH (og aksjonsforskningstradisjon på ind.
grad er vurdert konsekvenser av. En økende vekt
øk, som nevnt), tok et tilsvarende hovedfag
på artikkelpublisering, særlig koblet til troen på
i sosiologi "på styrten" for å komme inn på
at alt som er skrevet på engelsk er så mye bedre
dr.polit.-programmet, og har på en måte ikke
enn det som står på norsk, kan være problemblitt sosialisert inn i sosiologien som student
atisk i det generasjonsskiftet vi er på vei inn i.
"fra bånn av". Jeg tror faktisk jeg har dratt
Det er litt som alle de norske popartistene som
fordel av dette, med en mindre
skriver tekster på engelsk fordi
grad av inn-sosialiserte idéer
norsk høres så platt ut (og grunVi skal vokte oss vel, så vi
om hva sosiologien er og ikke
nen er jo da at tekstene er platte):
ikke bytter ut lesingen med
telling
er. Samtidig har det ført til at
Jeg har hørt stipendiater fortelle at
jeg har brukt de siste 20 årene
de foretrekker å skrive på engelsk
på først å finne ut nettopp hva sosiologien er,
fordi det høres så lite vitenskapelig ut på norsk
deretter hvordan man kunne bruke den, som
(og da er jo nettopp det grunnen her også, at det
forsker i SINTEF og senere i mye tverrfaglig
ikke er mye å rope hurra for, vitenskapelig sett).
forskning ut fra NTNU, og deretter i de siste
Tellekantsystemet bidrar til å synliggjøre mange
5-6 år med større konsentrasjon om teori- og
former for publisering, noe jeg som sagt mener
metodeutvikling innenfor sosiologien. Min
er bra. Men som alle målesystemer innebærer
observasjon av sosiologien i de siste 15-20
det en fare for pervertering, hvor de omdannes
år reflekterer nok min egen utvikling (og
fra målinger, til målsetninger, til prioriteringer,
dynamiske observasjonspunkt) vel så mye som
til mentalitet - dette er jo essensiell sosiologi i og
sosiologiens, som det vel går fram av forrige
for seg. Mens jeg på mitt eget institutt opplever
spørsmål også. Men i de siste 6-7 årene har
presset mot publisering som lite eksplisitt (eller
referee-arbeid for et 20-talls "internasjonale"
så merker jeg det bare ikke, siden jeg publiserer
tidsskrifter, stadig mer komitéarbeid og redajevnt og trutt), ser jeg samtidig en tiltakende
ktøransvaret for Sosiologisk tidsskrift (heretter
kvantitativ holdning i ansettelseskomitéer.Vi skal
ST) de siste tre årene, presset meg gjennom
vokte oss vel, så vi ikke bytter ut lesingen med
såpass mange artikler og forskning ellers at jeg
telling, og får et generasjonsskifte som utelukhar fått et visst utkikkspunkt.
kende formes av publiseringspoeng. SkrekksceJeg opplever nok at disiplinen Jeg mener at sosiologien som nariet er at instituttene om 20 år
befinner seg i en form for "norfagområde er godt skikket til består av asosiale publiseringsmalvitenskapelig komfortsone",
maskiner som kan teknikken med
å gjøre en analyse av fagets
egen utvikling
hvor "produksjon" av artikler
å feste blikket på en ny variabel
blir viktigere enn mye annet. Jeg
i datasettet for å generere neste
forsker og skriver innimellom sammen med
artikkel, men som ikke har tenkt en eneste
medisinere og ser at tendensen fra medisin, hvor
original tanke i hele sin forskningskarriere.
det er mer om å gjøre å ha flest mulig publikasJeg mener at sosiologien som fagområde
joner enn å si så mye i hver av dem, flyter inn
er godt skikket til å gjøre en analyse av fagets
i sosiologien. Her er den norske sosiologien
egen utvikling, og at dette i større grad burde
likevel ikke så verst (i forhold til den britiske og
gjøres. Det ganske ferske tellekantsystemet,
amerikanske): En stor andel av artiklene i ST er
overgangen til artikkelbaserte ph.d.-er, oppretlangt bedre sosiologi enn det jeg finner i mange
telsen av tverrfaglige studie- og doktorgradav de såkalte tunge "internasjonale" tidsskriftene.
sprogrammer, og større vekt på internasjonaOg vi ytrer oss fortsatt i stor grad i bøker og anlisering er eksempler på betydelig endringer
tologier, og på norsk, noe som jeg mener er bra
som har skjedd i løpet av svært kort tid. Noe av
for forskningens tilgjengelighet, og også fordi
dette er styrt utenfra, noe er styrt innenfra, men
det signaliserer en sunn bevisst motstand - og
også mye av det er endringsprosesser (f.eks.
klart også en ubevisst treghet - mot endringer
artikkelbaserte avhandlinger) som nærmest bare
Sosiolognytt 1/13 15
har flytt inn over instituttene uten videre reFaste sosiologistillinger tiltrekker seg et stort
fleksjon. Jeg er i gang med et større forskningantall svært godt kvalifiserte søkere. Om instisprosjekt om ph.d.-erfaringer, men savner ellers
tuttene agerer strategisk lurt i møtet med det
en større sosiologisk opptatthet
kommende generasjonsskiftet,
av forskning som organisatorisk
kan de bygge gode forskerfelVi nærmer seg et betydelig
generasjonsskifte med et fan- lesskap, og bidra til en lys frampraksis. Hvorfor dette ikke har
vært et tyngre tema vet jeg ikke, tastisk rekrutteringsgrunnlag tid for norsk sosiologi. Men det
men jeg enser liten vilje både til
krever en langt større refleksjon
diskusjon og endring hos etterkrigskohorten
over sosiologisk praksis og utviklingstrekk i
som i svært lang tid har dominert universitetforskningen generelt, og jeg er ikke i tvil om
sinstituttene.
at Burawoys typologi er en nyttig betraktning
På mange måter er utsiktene for de fleste
i så henseende.
sosiologiske universitetsinstituttene lovende
fordi vi nærmer seg et betydelig generasjonsjan.frode.haugseth@svt.ntnu.no
skifte med et fantastisk rekrutteringsgrunnlag.
Business as usual?
Av: Arve Hjelseth
Det er et kjent og ikke minst kjært tema som
utgjør den røde tråden i denne utgaven av
Sosiolognytt. Hvordan faget endrer seg, hvilke
trusler det utgjør og hvilke muligheter slike
endringer skaper har vært en rød tråd i faglige
debatter omtrent siden faget ble etablert.
Både fagets flerparadigmatiske karakter, som
George Ritzer har kalt det, og dets kontinuerlige interaksjon med samfunnslivet, gjør
slike debatter til en naturlig del av sosiologisk
virksomhet. Fagmiljøets refleksjon over seg
selv og sin egen rolle er slik blitt nærmest en
egen sjanger innenfor faget; det er ikke få vinterseminarer som i hvert fall delvis har vært
viet slike temaer.
Sosiologien har, i likhet med det samfunnet den forsøker å sette på begrep,
liksom alltid vært i endring og stått overfor
avgjørende utfordringer. Disse utfordringene
har ulik bakgrunn. Diskusjonene om fagets
16 Sosiolognytt 1/13
utvikling har for det første vært basert på
tanken om at samfunnsendringer gjør det
nødvendig å forstå samfunnet på nye måter.
Nye tider krever nye perspektiver, særlig
innenfor det Gunnar Aakvaag kaller den
samtidsdiagnostiske sosiologien. Dels har den
for det andre vært forankret i sosiologiens
grunnlagsproblemer. Og dels har den til sist
kretset rundt organisatoriske og institusjonelle
spørsmål, herunder studentenes rolle og til
dels også deres motivasjon og dyktighet. Jeg
skal knytte noen kommentarer til hvert av
disse temaene.
Samfunnsendringer genererer rimeligvis
diskusjon om hvorvidt etablerte begreper
kan gjøre nye former for sosialt liv forståelig.
Sentrale prosesser de siste tjue årene – for
eksempel migrasjon, miljøproblemer og
globalisering – er i dag viktige temaer i faget.
Særlig det førstnevnte temaet er dessuten i
økende grad koblet til ulikhetsforskningen.
Diskusjonen av hvorvidt en ny tid må gripes
med nye begreper og perspektiver har vært
med sosiologien i svært mange år, og bidrar i
seg selv til mye god forskning og ikke minst
debatt om denne forskningen.
Når det gjelder sosiologiens grunnlagsproblemer, er vel situasjonen mest av alt
preget av perspektivmangfold. De store
interne teori- og metodediskusjonene er
erstattet av gjensidig anerkjennelse (de mer
kyniske blant oss kan eventuelt tolke det som
gjensidig ignorans). Som Brochmann er inne
på, var endringene på dette området antakelig
mer omfattende fra 70-årene fram til 90-årene
enn de har vært de siste 20 årene. De store
debattene om sosiologiens grunnlag, om blant
annet positivismen, marxismen og senere den
såkalte postmodernismen, har hver på sine
måter bidratt til perspektivmangfoldet. Mange
mener nok at det snarere er en styrke enn en
trussel, selv om Hjernevaskdebatten kan ha
avslørt at enkelte har forventninger til en mer
scientistisk utvikling i faget.
Med hensyn til den tredje typen endringsprosesser, er rekrutteringen til faget, med
enkelte unntak, relativt god. Lite tyder på at
studentene har mistet den faglige nysgjerrigheten og engasjementet.Virksomheten i
Oslo-studentenes avis Socius er svært oppmuntrende. Kvalitetsreformen har ikke gjort
gjennomsnittsstudenten til strategisk studiepoengssanker uten blikk for annet enn pensum
og karriereutsikter.
Andre hevder at omorganiseringen av universitetene kan gjøre de ansatte til ensporede
publiseringsmaskiner.Vi kommer tilbake til
blant annet tellekantsystemet for forskning
i neste nummer av Sosiolognytt, men med
utgangspunkt i spørsmålet om på hvilken
måte sosiologien er i endring, er antakelig
endringene i incentivsystemene ett av de mest
tydelige utviklingstrekkene. Det er liten tvil
om at systemet for forskning et stykke på vei
har virket etter hensikten: Flere publiserer i
internasjonale tidsskrifter, og andelen artikkelbaserte avhandlinger har økt dramatisk. På
denne bakgrunn er det spesielt interessant når
redaktøren i Sosiologisk Tidsskrift så tydelig
understreker at kvaliteten i norske sosiologiske tidsskrifter ofte er høyere enn i mange
av de internasjonale.
Noe av kritikken mot incentivsystemet har
vært at det truer all den andre virksomheten
som faget også bør ha ambisjoner om å bidra
med: Allmenn debatt, norskspråklige bøker og
formidling, samt at det kan bidra til en mindre
raus akademisk kultur, hvor ingen lenger har
tid til å gjøre en ordentlig jobb som referee,
eller å skrive en bokomtale. Hvorvidt dette vil
slå til er det nok fortsatt for tidlig å si, men så
langt ser det egentlig ikke slik ut. Det er fortsatt forholdsvis vanlig å gi ut norskspråklige
bøker i sosiologi, selv om det naturligvis ikke
er alle som prioriterer det. Mange sosiologer
bidrar i offentlig debatt.
Det er derfor lite som tyder på at faget
befinner seg i en situasjon med revolusjonerende endringer. Snarere er vel Sosiologisk
Tidsskrifts redaktørs formulering treffende;
faget befinner seg i en slags normalvitenskapelig komfortsone.Vi gjør tilsynelatende
som vi stort sett alltid har gjort, selv om vi er
litt mer artikkelorienterte og kanskje litt mer
kyniske. Samt at vi altså fortsatt er opptatt av å
diskutere vårt eget fags utvikling.
Sosiologer er altså tilpasningsdyktige.Ytre
føringer har virket disiplinerende. Men om
det finnes en arena hvor legitim og relativt
risikofri kritikk av de nye institusjonelle
strukturene kan ytres, må det imidlertid være
ved universitetsinstituttene. I anerkjennelsen
over hvor solid mye av den faglige virksomheten er, tar jeg meg samtidig i å ønske meg
litt flere ulydige sosiologer.
arve.hjelseth@svt.ntnu.no
Sosiolognytt 1/13 17
MILJØSOSIOLOGI
Isbjørnens redning
Av:Vilde Blix Huseby
Biologen og meteorologen kan fortelle oss
at isbjørnen er truet av menneskeskapte klimaendringer. Sosiologen kan redde den.
Det er 8. desember 2012, og jeg sitter i plenumssalen til FNs klimaforhandlinger i Qatar.
Forhandlingene har gått over et døgn på overtid, og endelig er en ny avtaletekst banket gjennom. I salen råder lettelse, utmattelse, sinne og
frustrasjon. Enkelte delegater styrter for å rekke
flyet hjem eller kollapse i en seng, andre sitter
igjen for å kommenterere resultatet. Det takkes,
rases og sukkes fra talerstolen, og i grøten av
høflighetsfraser og oppgitte sukk biter sosiologen i meg merke til en setning:
«Vi har ikke tillit til hverandre, og vi har ikke tillit
til avtalen».
At klimaforhandlingene lider under manglende tillit er åpenbart, men akkurat i dette
øyeblikket sier ordene meg noe mer. Budskapet
fra talerstolen blir en siste understrekning av en
tanke som har streifet meg flere ganger under
de siste to ukene med forhandlinger: Denne
verdenen skriker etter sosiologisk kunnskap.
Snikende likegyldighet
Klimaforhandlingene er litt som klimaendringene i seg selv. Vi vet de fins, vi vet de blir stadig viktigere, men vi aner ikke hvordan vi skal
forholde oss til dem. Gjennom de atten årene
som har gått siden første klimatoppmøte i Berlin har vi fått en Kyoto-avtale, kvotemarkeder,
arbeidsplaner – og sammenbrudd, skuffelser og
tårer. Mens optimismen først rådet, har likegyldigheten nå sneket seg inn.
Selv kjenner jeg også på likegyldigheten.
Fjorårets møte i Durban gikk meg hus forbi,
og jeg forsto ikke hvorfor jeg burde engasjere
meg i dette. To uker på klimatoppmøtet i Doha
har istedet overbevist meg om det motsatte:
Det er avgjørende av at vi alle, fra velgere og
pressefolk til aktivister og forskere, bryr oss om
klimaforhandlingene. For forskerne sin del lig18 Sosiolognytt 1/13
ger den sentrale oppgaven i å produsere kunnskap om hvorfor forhandlingene ikke fungerer.
Hvilke variabler, prosesser og mekanismer
hindrer en god klimaavtale?
Uutforskede problemstillinger
Men hvilke forskere? Det er en utbredt holdning at klima er naturviternes domene. Det
som glemmes med det er at menneskeskapte
klimaendringer er mer enn smeltende isbreer
og ørkenspredning. Det vil si – det er isen og
tørken som bør gjøre oss bekymret, men skal
klimaendringene bremses er det kunnskap, deltakelse, inkludering, makt og politiske strukturer
som må til. Isbjørnene i Arktis reddes ikke av
biologisk kunnskap, men gjennom strategier,
politisk spill, demokrati, kommunikasjon og
mobilisering.Var det noen som sa sosiologi?
Andre samfunnsvitenskaper er allerede tungt
inne. Mens vi somler har statsvitere og økonomer kapret klimaagendaen med begreper som
håndheving, markedsmekanismer og økono-
FNs klimaforhandlinger
Under klimaforhandlingene forhandler FN-landene om felles retningslinjer for å bekjempe klimaendringer. De skal
enes om hva som skal gjøres, hvordan, av hvem og når.
Kunnskapsgrunnlaget bygger i stor grad på FNs klimapanels rapporter. Målet er å ikke overstige to graders
temperaturøkning innen 2100 – klimapanelets anbefalte
øvre grense.
For å nå målet er det avgjørende med en langsiktig,
bindende avtale for utslippsreduksjoner. Kyoto-avtalen,
vedtatt i 1997 og gjeldende mellom 2008 og 2012, er det
nærmeste man hittil har kommet. Avtalen har blitt sterkt
kritisert pga lav oppslutning, liten total utslippsreduksjon
og manglende håndheving.
Under de neste møtene vil det viktigste forhandlingssporet være Durban-plattformen (ADP-sporet), der
man skal enes om en forpliktende avtale for alle land
innen 2015.
Foto: Miljømagasinet Putsj / Ingvild Wollstad
Statssekretær i UD, Arvinn Gadgil, møter forskere og NGO-er på den norske delegasjonens nesten daglige møter
med sivilsamfunnet under forhandlingene. Langt fra alle land hadde et like tett samarbeid.
miske insentiver. Problemet er at i kjølvannet av
disse ligger en slagmark av menneskerettighetsbrudd, maktmisbruk og uintenderte konsekvenser – og en avtale som enda ikke fungerer.
Klassiske sosiologiske spørsmål
På bakerste benk i plenumssalen satt jeg og
funderte: Kan det som mangler være gode
analyser av maktforhold, inkludering, deltakelse
og sivilsamfunn, diskurser og kommunikasjon?
Jeg undret over betydningen av at folkerike
afrikanske stater bare får sendt to delegater, når
forhandlinger pågår i sju parallelle spor, og man
helst skulle hatt en representant i hver? Hva
har det å si at land som Russland ignororer
egen grasrot? Hvilke konsekvenser har det at
konferansen er papirløs for delegatene som
ikke har råd til Ipader og smarttelefoner? Og
hvordan påvirkes sivilsamfunnet av at årets
vertsland deporterte fredelige demonstranter?
Lista er lang. Etter to uker med klimaforhandlinger har jeg hvertfall lært meg en ting: Det
er ikke gode spørsmål det skorter på, men det å
få øye på dem.
Trenger isbjørnen en sosiolog?
Hvor står så forhandlingene idag? I Doha fikk
vi en ny avtale om utslippsreduksjoner, en
såkalt «Kyoto 2». Møtet endte ikke i totalt ha-
vari, og det kan vi være fornøyd med. Likevel
kan vi være skuffa fordi Kyoto 2 ikke er stort
mer enn symbolpolitikk. Forhandlingenes
hovedmål er å unngå en global oppvarming
på over to grader innen 2100, men dagens
klimaavtaletekst er så svak at vi styrer rett mot
ikke to, men fire graders temperaturøkning.
Verdens klimagassutslipp øker nå tre ganger så
raskt som da Kyoto ble undertegnet i 1997, og
den globale gjennomsnittstemperaturen har
steget med 0,8 grader.
Resultatet er allerede tydelig i et økende
antall tyfoner, flommer, hetebølger og og issmelting, og med isbjørnen i Arktis som selve
symbolet på klimaendringene. Den hvite
bamsen – i utgangspunktet perfekt tilpasset de
ekstreme forholdene i isødet – har blitt utrydningstrua fordi isen i Polhavet er i ferd med å
bli borte.
Enda vet vi ikke hvordan isbjørnen kan
reddes. Men det kan tenkes at den trenger en
sosiolog.
Vilde Blix Huseby er utdannet sosiolog fra Universitetet i Oslo. Hun har skrevet masteroppgave
om solenergi i India, og jobber som nettredaktør for
Miljømagasinet Putsj. Fra dette nummeret skriver
hun fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt.
Sosiolognytt 1/13 19
Miljø og miljøteknologi
– noen relasjonssosiologiske betraktninger
Av:Tomas Moe Skjølsvold
Energi, klima og miljø. Ikke en dag passerer
uten at vi eksponeres for nyhetsinnslag,
avisartikler, oppdateringer på sosiale medier,
diskusjoner eller samtaler som knytter oss til
tematikken. Ofte er budskapet forankret i en
tanke om endring. På den ene siden kan det
være snakk om behovet for endring. Altså et
fokus på at mennesker og samfunn må justere
kurs, endre praksiser, handlemønstre, måten
vi (for)bruker ressurser og teknologi. På den
andre siden hører vi ofte om at de ønskede
endringene uteblir: stabiliteten råder, eller
de uønskede utviklingstrekkene eskalerer.
Forklaringene som tilbys er mange, sprikende
og tynne: manglende politisk vilje, markedssvikt, kunnskapsunderskudd, latskap og
egoisme er typiske eksempler, men listen kan
helt sikkert utvides.
Både i det offentlige rom og i foraene hvor
beslutninger fattes, har scenen for behandling
av slike tema vært befolket av teknologer og
økonomer. Felles for deres tilnærming (med
noen hederlige unntak) er et problematisk
forhold til den noe brokete størrelsen ”mennesker”. Når mennesker oppfører seg på en
annen måte enn de økonomiske modellene
forutsetter, eller når miljøteknologier som med
ingeniørens øyne fremstår både effektive og
robuste ikke slår an, sitter vi tilbake med en
mager analytisk verktøyskuffe. Hovedutfordringen synes å være: hvorfor handler folk så
irrasjonelt?
Det som med ingeniør- eller økonomblikket kan fremstå som irriterende feiltolkninger
av virkeligheten er imidlertid en velkommen
invitasjon til oss som befatter oss med mer
sosiologisk orientert tenking. Dersom vi i bred
forstand interesserer oss for og studerer relasjonene mellom mennesker, teknologi og det som
ofte kalles natur åpner det seg en serie spørsmål
20 Sosiolognytt 1/13
Tomas Moe Skjølsvold er postdoktor ved institutt
for tverrfaglige kulturstudier, NTNU.
som kan appellere bredt sosiologisk og samfunnsvitenskapelig. Samtidig finnes det muligheter for å formidle og fremme samfunnsvitenskapelige forklaringer og fortolkninger
til nye grupper; et publikum som gjerne har
snevrere og mer særtematiske interesser.
Fra et sosiologisk perspektiv er det interessant å observere at diskusjonen som føres rundt
energi- og miljøteknologi sjelden handler om
verken miljø eller teknologi som sådan. Når
olje diskuteres er det kort vei til en debatt om
velferdsstatens grunnlag, fremtidige generasjoners pensjoner, og forståelser av identitet
forankret i Norge som ”energinasjon”. Der
overføringskabler blir tema er diskusjoner om
sentrum og periferi, modernitets- og fremskrittsforståelse, eller diskusjoner om hva natur
egentlig er aldri langt unna. Da det i Verdal
tilbake i 2005 ble diskutert hvorvidt man skulle
være vertskap for et stort interkommunalt biogassanlegg eller ikke, handlet diskusjonen i stor
grad om identitet: skulle lottobygda nå virkelig
bli ei søppelbygd?
Eksemplene peker i første omgang på at
måten disse tingene innrammes er med på å
forme forståelser, formuleringer og narrativer
som knytter an til hva slags potensial som
ligger i både teknologier og miljø. Ulike innramminger setter teknologier og miljøobjekter i relasjon til ulike fenomener. Reduserer et
biogassanlegg utslippene av CO2 eller er det
med på å omforme et lokalsamfunn til å bli
en ”søppelbygd”? Er Norsk olje en fremtidsrettet, spennende og innovativ skattejakt,
eller er den en del av et globalt sosioteknisk
regime som sakte, men sikkert leder oss mot
en varmere verden?
Slike innramminger eller måter å forstå
hva teknologier og miljøobjekter er, eller hva
slags effekter disse har og hva slags historier
de inngår i oppstår selvsagt ikke ut av intet.
Som sosiologer vet vi at det finnes aktører
der ute som har interesser i at den ene eller
andre fortolkningen av hva det betyr å sette
opp en vindmølle, hugge et tre, bore etter olje,
eller for den saks skyld å sykle til jobb vinner
frem. Dette kan i noen tilfeller ta form av at
aktører som oljeselskaper eller naturvernorganisasjoner aktivt forsøker å fremme spesielle
former for meningsdannelse. For å banalisere:
makt eksisterer, også på miljøfeltet. Likevel
betyr ikke dette at vi trenger å lete etter dystre
konspirasjoner hele tiden. Følgende er selvsagt
et like banalt poeng, men miljøobjekter,
miljøkonflikter og miljøteknologier inngår i
sosiale virkeligheter hvor også mindre tydelig
artikulerte interesser, forståelser og handlinger
får betydning for deres fortolkning. Her har
historikere vært flinke til å grave opp gode eksempler som gjør dette poenget eksplisitt. For
eksempel: rotteplagen i Trondheim på 1940-tallet ble fortolket inn i et narrativ som egentlig
handlet om nærværet av en annen plage; de
tyske tropper.
For sosiologer bør ikke dette være overraskende. At miljøets, og teknologienes publikum
ikke er programmert som kost/nytte-maksimerende roboter, men at deres tanker, preferanser
og handlemønstre til dels formes av interaksjon
og erfaring hentet fra egen livsverden fremstår
som en selvfølge hentet ut av grunnfagsboka.
Med denne grunnmuren i bunn kan vi bevege
oss bort fra tanken om hvordan vi kan motvirke ”irrasjonell adferd” og i stedet bevege oss
i retning av å studere fenomener som mening,
makt, identitet, gruppetilhørighet, læring,
kunnskap eller innovasjon – bare for å nevne
noe. Slik kan vi åpne opp for nye diskusjoner
om hvordan vi skal angripe miljøproblemer,
koble sammen de sosiale og teknologiske
løsningene på nye måter og rede grunnen for
helt andre forståelser enn de som fremdeles
dominerer debatten.
Miljøobjekter og teknologier befinner seg
i den samme verden som oss mennesker.Vi
former dem og de former oss. Like fullt har vi
sosiologer hatt en tendens til å overlate studiet
av og debatten om disse tingene til andre
vitenskaper. Forhåpentligvis er dette i ferd med
å endre seg. Dersom spørsmålet er hvordan man kan forstå og fremme små og store
samfunnsmessige endringer som peker i en
mer miljøvennlig retning mener jeg vi sitter på
potensielt betydelige bidrag. I tillegg tror jeg at
en vending mot miljøet, mot tingene i miljøet
og miljøteknologien også kan berike sosiologifaget. Først og fremst fordi det det åpner opp
for å stille nye spørsmål om relasjonene mellom
mennesker, miljø og teknologi og fordi slike
spørsmål vil kunne lede til nye og fruktbare
forståelser av hvordan et samfunn konstitueres.
Økonomer og teknologer har alene hatt
definisjonsmakten i spørsmål om miljø og
miljøteknologi lenge nok. Et sterkt sosiologisk
korrektiv vil i lengden gagne både dem og oss.
tomas.skjolsvold@ntnu.no
Sosiolognytt 1/13 21
DEBATT
Om rekrutteringen til faget
Av: Erlend Kirkeng Jørgensen
Sosiologien har blitt et springbrett for aktivisme.
I forrige Sosiologisk tidsskrift (4/2012) kunne
en lese om Holbergprisvinner Manuell Castells
aktivistiske forståelse av sosiologien. Dette sammenfaller med inntrykket jeg har av sosiologer
som venstrevridde. En utenforståendes grunne
vurdering av sosiologien som «sosialismens
høyborg» er kanskje ikke så virkelighetsfjern
med tanke på den marxistiske tradisjonens
fortsatt sterke stand i faget. Spørsmålet er om
det finnes en reell sammenheng mellom politisk
ståsted og studievalg? En viktig beveggrunn
for menneskelig handling er allerede etablerte
handlingsmønstre som tradisjon, kulturelle oppfatninger, sosial bakgrunn og kroppsliggjorte
disposisjoner. Sosiologien indikerer altså selv at
det finnes en relasjon.
Min erfaring er da også at mine sosiologiske
medstudenter er over gjennomsnittet sosialt
og politisk engasjert, da særlig til venstre for
sentrum. Helst et godt stykke. Hva kommer
dette av?
Et medium for aktivisme?
Jeg vil argumentere for at det er en gjennomgående kvalitet ved sosiologistudenter at de
er preget av et sosialt og politisk engasjement.
Det er min oppfatning at dagens sosiologer
først finner faget gjennom sitt engasjement
for en eller annen sosiopolitisk sak, og at dette
engasjementet beholdes gjennom studiet, for så
å virke som en drivende faktor under studier
og videre arbeid – noe som også var tilfellet for
Castells. Slik blir sosiologien fort til et medium
for aktivisme rettet mot samfunnet.
Denne sammenblandingen av to funksjonelt
atskilte sfærer, vitenskap og politikk, kan sies å
markere en av de fundamentale skillelinjene i
faget, som har virket siden fagets dannelse og
som bidrar til fortsatt pendelbevegelse: Hvilken
oppgave har sosiologien overfor samfunn og
akademia? Er faget funksjonelt atskilt fra poli22 Sosiolognytt 1/13
tiske og sosiale hensyn, eller skal faget dirigeres
etter slike eksterne hensyn? Spørsmålsstillingen er særlig utfordrende for samfunnsviteren.
På substansielt ulikt vis fra naturviteren lever
samfunnsviteren blant og i sitt eget studieobjekt,
og er dermed uløselig knyttet til sosial kontekst
gjennom hermeneutisk binding. Min antakelse
er at måten en svarer på disse spørsmålene legger
føringer for den institusjonaliserte sosiologiske
praksis, som igjen vil forme rekrutteringen av
studenter til faget. At sosiologen er bundet til
sin samtid og samfunnskontekst er en interessant faglig kjensgjerning i seg selv, men med et
sosialt og politisk engasjement som grunnlag for
rekruttering har faget også blitt omdefinert da;
hva en disiplin studerer er en viktig indikator på
hva disiplinen er.
Gullalder og elendighet
Endringene rundt 1968 åpnet universitetene
for større folkegrupper, noe som også resulterte i et delvis endret syn på utdanningens
rolle – som et middel for politisk påvirkning,
ikke som et mål i seg selv. For sosiologien sin
del kom det reaksjoner mot det som ble ansett
som dens konservative rolle i samfunnet, og
siden den gang har større deler av faget vært
del av en radikal vending – noe som føyer seg
inn i den kritiske retningen. Studentoppgjøret
var blant annet et oppgjør mot tradisjonelle og
etablerte vitenskapelige verdier, gjerne basert
på idealer hentet fra naturvitenskapene (være
seg nomologisk-deduktive forklaringsmodeller,
før-hermenutiske forståelser av studieobjekt og
positivistisk forståelse av det sosiale som fysikk).
For samfunnsfagene innebar dette et skifte fra
ambisjoner om å drive sosialt nøytral og objektiv
vitenskapsproduksjon, til et fokus på samfunnsfagenes plassering i og avhengighet av samfunnet
(bla gjort kjent gjennom begrepet om «science
mode 2»).Vitenskapen og samfunn skulle ikke
lengre ses som separate funksjonsområder, men
som integrerte prosesser med et gjensidig samfunnsansvar. Dette førte også med seg debatter
om samfunnsfagenes sosiale ansvar, da særlig for
å tale de undertryktes, marginaliserte og tauses
sak. I Norge kjennetegnes dette fokuset som
sosiologiens gullalder, også kjent som «elendighetssosiologien», som kombinerte sitt arbeid
for å avsløre uverdige forhold i velferdsstaten,
med et konkret ønske om å endre status quo. De
høyt aktede Vilhelm Aubert og Nils Christie kan
nevnes som eksempler.
Denne ambisjonen på vegne av sosiologien
er verken nytt eller et rent resultat av studentoppgjøret.
I sin opptegnelse av sosiologiens historie,
beskriver Donald Levine sosiologien som en
forlengelse av moralfilosofiens prosjekt om å
tilby moderniteten en sekulær etikk. Slik var
den normative deltakelsen i sosiale problemer
og utforinger et bærende aspekt ved fagets
tilblivelse. Med dette i hug blir det kanskje mer
forståelig hvorfor uttalte «anti-ideologiske»
teoretikere som Luhmann aldri fikk samme
oppmerksomhet eller gjennomslag i sosiologien som Habermas og Beck, da de til forskjell
fra Luhmann opererer innenfor det moderne
opplysningsprosjekt. Særlig med tanke på Luhmanns sosiologiske fornærmelse av menneskets
narsissisme – ved å påpeke vanskeligheten av
kontroll over samfunnet – som kolliderer med
en av sosiologiens mer eller mindre implisitte
oppgaver som sosial ingeniørkunst, som i dag
har tatt form av utredningsarbeid.
De to former for sosiologi
Da deler av sosiologien ble ansett som en
konservativ, nysgjerrighetsdrevet disiplin som
ville forstå konsensus som funksjon, hvordan
samfunn er mulig og hvordan det sosiale henger
sammen, har den problemorienterte retningen
villet studere endring, konflikt og ulikhet. Alle
disse perspektivene er gyldige som tema for
sosiologisk analyse, og bidrar til en mangfoldig og
bred disiplin. Sosiologien som samfunnslære må
nødvendigvis søke forståelse av både funksjon og
avvik, konsensus og konflikt. Av dette kan man
forstå sosiologien som plassert mellom to poler i
et kontinuum: For det første fungerer sosiologien
som en sosialt situert aktivitet som kan være et
springbrett for aktivisme, et utgangspunkt for
sosial bevisst- og ansvarliggjøring som del av det
personlige dannelsesprosjekt, samt et fag som
retter seg utover mot samfunnet i søken etter relevans og legitimering (slik det har blitt diskutert
under parolen «offentlig sosiologi»). For det andre
kan sosiologien samtidig være en samfunnsfaglig
grunnlagsdisiplin som retter fokuset innover
mot vitenskapen og seg selv, hvor den studerer
fenomen og abstrakte størrelser med ambisjon
om vitenskapelighet. I motsetning til inntrykket
en kanskje får av de siste 40 årenes sosiologiske
praksis, lar det seg altså gjøre å være sosiolog uten
å samtidig være aktivist.
Når jeg nå beskriver en innadvendt sosiologi
som noe annet enn en eksternt appellerende
og sosiopolitisk orientert sosiologi, er det ikke
nødvendigvis snakk om to ulike former for
sosiologi. De ulike perspektivene bør uansett
kombineres i en helhetlig og integrert sosiologi,
basert på intern kommunikasjon og samarbeid.
Den faglig innadvendte, nøytralt orienterte
sosiolog bør ikke løsrives fra den normative
livsverden, ei heller bør den aktivistiske og
politisk orienterte sosiolog løsrives fra vitenskapsteoretiske vurderinger av intern konsistens og
kunnskapens egenverdi. Hensikten er som alltid
ellers; å bedre den sosiologiske praksis, i første
rekke blant de etablerte, slik at det i annen rekke
skapes en påvirkning på måten det rekrutteres
til faget, og hvordan utdanningen av kommende
sosiologer finner sted.
«Moralen» er: Kjenn deg selv, hva som er
din motivasjon for å drive sosiologi, og vær deg
bevisst de føringer dette legger for måten du
sosiologiserer på.
viking_of_darbu@hotmail.com
Sosiolognytt 1/13 23
Foto: Privat
Hvorfor sosiologi suger
Av: Julie Kalveland
Studenter tar sosiologien som en selvfølge.
Det kommer til å straffe seg.
Et kjapt googlesøk på ‘hvorfor sosiologi’ gir
ikke et særlig lystig svar. Faget som har gitt
meg store mengder betingelsesløs glede representeres på nett med et innlegg kalt ‘Hvorfor suger sosiologi?’. Der gir bloggeren ‘Life
as porn (sic)’ følgende forklaring på hvorfor
sosiologi ikke er å foretrekke: ‘Ja, sånn utenom
at det er et fag som aldri blir enig med seg
selv -og antar absolutt ALT uten noen fakta.
Så må du jo beundre deres utrolig flotte og
presise måte når det kommer til å ordlegge seg
skikkelig’. Kommentaren etterfølges av dette
utdraget fra ei lærebok i sosiologi: ‘Kort sagt
kan vi definere en avviker ved å si at en avviker
er en som blir stemplet som avviker’. Spiker
møt hammer.
om habitus, fått synspunktene mine endevendt
og brukt timevis av fritida mi sammen med
medstudenter på å diskutere modernitetsteorier
og tverre franskmenn. Sosiologien er ikke et
tamt fag. Likevel blir mange lett stilt til veggs
av de som utfordrer faget.Vi trenger verken en
høyere grad eller sitater fra døde menn for å
kalle en spade for en spade. Sosiologien suger.
Man kan tenke seg to årsaker til at
sosiologi-studenter selv ikke greier å rettferdiggjøre et fag de er brennende engasjerte i. Enten
stemmer det at sosiologien er verdiløs og kun
et underholdende tidsfordriv.Ved å forlate faget
kan man altså finne andre og mer nyttige ting
å gjøre. Om det ikke stemmer, har professorene
og instituttet begått den synd å glemme å vise
sine studenter selve verdien av eget fag. Hvorfor gjør de det, når forklaringen er så enkel?
Å snakke om spader
At sosiologien antar alt uten å ha fakta på
bordet, er en påstand som med letthet kan tilbakevises med en gjennomgang av vitenskaplig
metode. Den underliggende tonen i innlegget
bekymrer meg mer. Jeg mistenker at for denne
bloggeren er vi sosiologene den kjipe gjesten
på festen, som bare sier ting alle vet fra før.
Seff!
Jeg mistenker at selv en god prosentandel av
Sosiologer elsker det selvfølgelige. Selvfølmenneskene som svever inn og ut av semingelighet er hovedingrediensen i oppskrifta
arene på min læreplass Institutt for Sosiologi
på endring. En hver god sosiolog vet at når
og Samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo,
man kommer over noe alle tar
mener at det ligger noe i dette (et
Selvfølgelighet er hovedfor gitt, da er man inne på noe
antall som stemmer godt overens
ingrediensen i oppskrifta
av betydning. Noe av det som
med frafallsprosenten?). Og ofte
på endring.
tas for allkunne er kunnskap fra
er det akkurat dette vi sosiologisosiologer. Jeg har ikke tall på
nerder og våre professorer gjør:Vi forklarer det
hvor mange familieselskaper, jobbskift og andre
selvfølgelige.Vi sier at det er forskjell på folk.Vi
møter utenfor de akademiske sirkler hvor jeg
sier at noen har det enklere enn andre.Vi sier at
har dratt fram Merton og hans selvoppfyllende
mennesker ofte oppfører seg nokså likt, men i
profetier. Goffmans ‘uoppmerksom høflighet’
bunn og grunn er uforutsigbare.
er et godt eksempel på noe som ofte gir en
Sett utenfra har sosiologien for lengst gått i
‘aha-opplevelse’ for sosiologens publikum. Det
selvfølgelighetsfella. Men hvordan skjedde det?
finnes lignende illustrerende selvfølgeligheter
Jeg har sett glødende øyne fylt av kunnskap
24 Sosiolognytt 1/13
urasjonelt å sikte seg inn mot et professorat
fra alle typer bindestrekssosiologier. Makten gang langt inn i framtida, det er heller ikke
strukturer, glasstak: Selvfølgelighetene er vårt
alle som drømmer om forskning. Jeg har selv
materiale, det vi slår verktøyene våre mot for å
opplevd å ta med meg sosiologien ut i arfinne svar.Vi kan kartlegge og analysere basert
beidslivet. Jeg har fått et glimt av
på kunnskap om strukturer og
Jeg har selv opplevd å ta med
verdien av faget vårt og det unhvordan man får kjennskap til
meg sosiologien ut i arbeidsner jeg alle engasjerte studenter å
disse.Vi trener opp et skarpt
livet. Jeg har fått et glimt av
få se. Dessverre er det ikke sånn
blikk. Bloggeren mener at sosiolverdien av faget vårt og det
unner jeg alle engasjerte
at arbeidsgivere higer etter oss.
ogien aldri er ‘enig med seg selv’.
studenter å få se.
Vår nabo i sør har skjønt både
Det kan godt være. Det finnes
nytten av sosiologien og av å spre
flere sider av en sak. Lesning av
kunnskapen om den. Univerde uvanlige figurene som utgjør
sitet i København har lagt ut en egen veileder
vår kanon gir et spesielt fokus på forskjeller og
for hva man kan bruke sosiologien til på en
mangfold. Det er et faktum at mange av våre
arbeidsplass på sine nettsider (http://www.soc.
viktigste bidragsytere har vært outsidere i sin
ku.dk). Under tittelen ‘Hvorfor velge en sosisamtid. Det er et poeng som ikke bør underolog?’ kan både arbeidsgivere og studenter lese
spilles.Vi tar ikke lett på det selvfølgelige.
om sosiologiens verdi.
Nyutdannede sosiologer må ikke være i en
Varför då då?
lab, vi har kunnskapen og redskapene med oss.
Mange jeg har snakka med har forlatt sosioloMen vi må vite det. Og det er utdanningsinstigien for en kortere tidsperiode eller permanent
tusjonene og professorenes oppgave å fortelle
fordi de ikke ser nytten. Med dagens hopetall
oss om det.
av studenter under utdanning oppleves det
julie.kalveland@gmail.com
Anerkjennelse i risikosport
– et intervju med doktorgradsstipendiat Tommy Langseth
av Thomas Ueland Torp
Forskning på risikosport
har i hovedsak fokusert på
individuelle forklaringer, eller
sett på det fra et makroperspektiv. Det er blitt gjort lite
forskning på de sosiale, mellommenneskelige faktorene.
Doktorgradsstipendiat
Tommy Langseth disputerte den 30. november
2012 med sitt doktorgradsprosjekt "Spenningssøkingens sosialitet - en sosiologisk undersøkelse av verdisystem i risikosport", hvor
han har bidratt med sosiologiske perspektiv på
feltet. I sitt prosjekt har han gjort feltarbeid i
norske surfe- og basehoppingmiljøer, hvor han
spesielt har fokusert på hva som gir anerkjennelse utøverne imellom.
Hva var motivasjonen din for å starte prosjektet
om status og anerkjennelse i risikosport?
Min motivasjon for å starte prosjektet var at
risikosport var for lite drøftet ut i fra sosiologiske perspektiver. Perspektivene som har
dominert forklaringene på deltakelse i risikosport har gjerne vært individualpsykologiske,
biologiske eller basert på forklaringer ut i fra
«flow» og opplevelser. Uten å si at noe av dette
er feil, ville jeg se på hvordan samfunns- og
gruppeprosesser influerer deltakelse i risikofylte
aktiviteter.
Du snakker om to perspektiver innen tidligere
Sosiolognytt 1/13 25
Tommy Langseth er ansatt ved Høgskolen i Telemark
forskning – kompensasjon og adaptasjon. På hvilken
måte utfyller ditt prosjekt disse perspektivene?
Disse to perspektivene forstår begge deltakelse i risikosport ut i fra makrososiologiske
analyser. Jeg har utdypet dette ved å se på hvordan det utvikles egne risikologikker i spesifikke
subkulturer.
Hadde du noen forventninger til hva du ville
finne når du begynte med prosjektet? Hva var i så
fall disse, og hvordan passet de med resultatene dine?
Gjennom prosjektet har jeg vært opptatt av
å se hvilken verdi risikotaking har. Jeg har forfulgt en antakelse om at risikotaking gir status
i disse miljøene. Dette er noe som i stor grad
stemmer, men som er nærmest tabu å snakke
om. Måten det snakkes på i disse miljøene, er
preget av en individualistisk retorikk som gjør
det er vanskelig for deltakerne å se interne
hierarkier. Risikotakings verdi kommer frem
gjennom kategoriseringer av hvem som er
«ekte» basehoppere og surfere og hvem som
«flinke». Det kommer da frem at dette ofte,
men ikke alltid, er knyttet til viljen til å «pushe
grenser» og å gjøre handlinger som er farligere enn gjennomsnittlige handlinger i disse
miljøene.
26 Sosiolognytt 1/13
Sier resultatene noe om forholdet mellom de
sosiale faktorene og de psykologiske?
Jeg har vært opptatt av at skillet mellom «ytre» og «indre» motivasjon, som en del
psykologer snakker om, er et falskt skille. Det
som gir glede, følelse av flyt, mestringsopplevelser og så videre, er det samme som det som
gir anerkjennelse og har verdi i miljøene.
Du har gjort feltarbeid både i surfe- og basehoppingsmiljøet her i Norge.Var det noen forskjeller
som utpekte seg mellom de to subkulturene du drev
feltarbeid i?
Mellom surfing og basehopping er det relativt store forskjeller, både med tanke på hvor
farlig det er og i hvor stor grad risikotaking
dyrkes. I surfemiljøet er det mer omdiskutert
om det er det å surfe de store, farlige bølgene
som gir mest prestisje, eller om det er å surfe
teknisk bra i små bølger. En annen forskjell er
at surfing er hyperkommersielt, mens basehopping drives av en relativt liten gruppe. Surferene må jobbe harderer enn basehoppere for
å vise at de er «autentiske insidere», og vokter
sine grenser strengere enn basehopperene. Det
var av den grunn, tror jeg, mye vanskeligere
å gjøre feltarbeid blant surfere enn basehoppere.
Har du selv drevet med risikosport? Følte du
et press for å selv ta del i aktivitetene, eventuelt et
ønske om å delta – og prøvde du det ut?
Jeg har selv drevet med ulike former for
risikosport, først og fremst klatring, og de
senere årene også bølgesurfing. I mitt feltarbeid
blant basehoppere ble jeg veldig fascinert – de
kan jo fly! Selv om det var helt uaktuelt å foreta et basehopp virket det hele veldig fristende.
tutorp@gmail.com
Foto: Greenudge
Framskritt i Doha?
Av: Steffen Kallbekken
På ett år har klimapolitikken tatt noen små skritt
framover. I løpet av det samme året har utslippene tatt flere sprang oppover.
Etter å ha forhandlet nesten et døgn på overtid
ble partene enige om en avtale i Doha. Hva ble
de enige om? Er avtalen et skritt framover for å
unngå to grader oppvarming?
Avisforsidene ropte umiddelbart at “Kyoto
2” ble vedtatt i Doha. De viktigste beslutningene ble imidlertid tatt under forhandlingene i
fjor. Det som ble avtalt i år er regler for den nye
forpliktelsesperioden, blant annet at den skal
vare i åtte år, og begrensninger på bruken av
overskuddskvoter (såkalt “hot air”). Det ble også
bestemt at rike land (Annex 1-land) som ikke
deltar i den andre forpliktelsesperioden ikke får
lov til å kjøpe og omsette CDM-kreditter.
Fra København til Doha
I København lovte de rike landene å bidra med
100 milliarder dollar i året til finansiering av
klimatiltak i fattige land. Mange ønsket at partene i Doha skulle komme fram til en opptrappingsplan som sier hvor mye som skal gis i årene
mellom nå og 2020. Ingen slik plan ble vedtatt.
Dermed forblir det grønne klimafondet i stor
grad et tomt skall.
Et forholdsvis nytt tema i forhandlingene
som fikk mye oppmerksomhet de siste par
dagene var tap og skade. Det ble enighet om
å fokusere mer på hva som kan gjøres for å
håndtere tap og skade som en følge av klimaendringer i utviklingsland. Partene ble også
enige om å opprette en institusjon, muligens et
fond, for å håndtere tap og skade neste år. Men
det ble ikke satt av penger til dette, og USA
markerte seg med sterk motstand mot å skulle
opprette et fond for tap og skade.
Større oversiktlighet
I Durban i fjor ble partene enige om å få på
plass en ny global klimaavtale innen 2015, som
skal tre i kraft fra 2020. Mange hadde håpet at
partene kunne bli enige om en kjøreplan for
dette arbeidet. Her skjedde det i praksis ingen
framskritt.
Det viktigste som ble oppnådd i Doha er
kanskje at forhandlingene kommer til å bli
enklere og mer oversiktlige til neste år. I år har
partene forhandlet i tre såkalte spor. Til neste år
blir det bare et spor ettersom arbeidet med en
ny forpliktelsesperiode i Kyotoprotokollen er
fullført, og prosessen som skulle ledet til en ny
avtale i København i 2009 er avsluttet.
Ulike former for framskritt
Avtalen i Doha er derfor et framskritt for
forhandlingene i seg selv. Men den er ikke noe
framskritt i arbeidet for å redusere oppvarmingen til to grader. På et år har klimapolitikken tatt
noen små skritt framover. I løpet av det samme
året har utslippene tatt flere sprang oppover.
Verdens utslipp øker med rundt tre prosent
hvert år. Dersom vi skal nå togradersmålet burde
de i stedet vært redusert med tre prosent hvert
år. Det betyr at gapet mellom hva vi gjør og hva
vi burde gjøre øker med like mye som utslippene til hele India hvert år.
Forhandlingene holder ikke tritt med utslippene.
Kronikken ble først publisert hos Miljømagasinet
Putsj.
Sosiolognytt 1/13 27
Forskningens publikum
Kjetil Lundberg
Som stipendiat får en
bryne seg på en rekke
lesere med mer eller mindre
spisskompetanse på det
en skriver om. Gjennom
lesning og kommentarer fra
veiledere, kollegaer og andre
med ekspertise innen ens fag
og/eller spesialfelt, modnes
tankene og arbeidet.
Slik gir publikummet noe tilbake til forfatteren. Når
avhandlingen er ferdig gjennomgås det hele grundig av en
(som regel) svært kompetent kommisjon. Artikkelbaserte
avhandlinger formidles stykkevis og underveis, ofte i
spesialiserte fagtidsskrift, til nasjonale og internasjonale
forskningsmiljøer, hvor avsender og publikum interagerer
og lærer av hverandre. Mht. monografier forventes ikke
det samme omfanget av leserkrets, men den lesergruppen
som måtte finnes kan være mer åpen.
I mars 2012 forsvarte jeg min avhandling om brukere av
Nav i lys av en stor reformkontekst. Avhandlingen inngikk
i den landsomfattende evalueringen av Nav-reformen
(EVA-NAV), og temaet har hatt stor interesse i media,
politikken, forvaltningsapparatet så vel som i den generelle
offentligheten. Som medlem av EVA-NAV hadde Arbeidsog velferdsdepartementet to ukers leserett på avhandlingen
før offentliggjøring, først og fremst for å kunne forberede
seg på eventuelle mediesaker. Jeg går ut ifra at leseretten
ble benyttet, for departementet ba om ekstra tid. Da de var
ferdig, kom følgende beskjed: “Vi har ingen kommentarer til
avhandlingen, jf “Retningslinjer for tilgang til og behandling
av opplysninger i forbindelse med evaluering av NAVreformen”, pkt 2.3.”
Hvem var denne leseren? Hvilke inntrykk satt han
eller hun igjen med? Fikk vedkommende noe ut av å ha
lest seg igjennom disse drøyt 300 sidene? Og syntes
vedkommende at kunnskapen avhandlingen formidlet
kunne anvendes? Svaret på disse spørsmålene får jeg
antakelig aldri. Poenget her er uansett at leseren ikke gav
noe tilbake til forfatteren etter endt lesning.
Så kan en selvsagt si at det først og fremst er
forskeren som har formidlingsplikt i relasjonen til
sitt publikum. Forskerne skal heller ikke bare bidra til
kunnskap i et spesialisert rom i det vitenskapelige feltet
eller til sine oppdragsgivere, men også til et bredere
allmennpublikum, for eksempel gjennom kronikker og
andre mediebidrag. Samtidig er kronikken ofte utrykk for
strategiske manøvrer fra forskere og miljøer som vil flagge
sin ekspertise. Det er heller ikke til å komme fra at det er
et økende formidlingspress rettet mot akademia, og i noen
sammenhenger (som for eksempel Forsker Grand Prix),
forventes ikke bare faglig verdi, men også nyhetsverdi, og
ikke minst: underholdningsverdi.
Nylig presenterte jeg avhandlingsstoffet som HenrikSteffens-forelesning ved Humboldt Universität, for et
nytt og for meg ukjent publikum. De fleste tilhørerne
var studenter av nordisk språk og kultur, men foredraget
var også åpent for allmenheten. En av tilhørerne kom
fordi hun hadde interesse, erfaringer og engasjement
tilknyttet emnet. Hun hadde bakgrunn som sosialarbeider
i den tyske velferdsforvaltningen, men hadde de siste
årene fått en rekke erfaringer med dette systemet som
bruker og stønadsmottaker som følge av helseproblemer.
På sitt selvlærte norsk (tilegnet gjennom lesning av
norske romaner) leste hun i etterkant av forelesningen
avhandlingen min fra a til å, med påfølgende
oppfølgingsspørsmål og formidling av inntrykk. Kontakten
resulterte i fruktbare sammenlignende diskusjoner om det
tyske og det norske velferdssystemet. Slik gav hun også
noe tilbake til forfatteren.
Forskere skal være sitt publikum bevisst.
Forskningsfelleskapet og oppdragsgivere er viktige
interessenter, men nær, dialogbasert og ikke-instrumentell
formidling til lekmenn og sivilsamfunn kan føre til en
bredere forståelse av forskningens nytte og anvendbarhet.
Kjetil.Lundberg@uni.no
Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive
baksidekommentarer i Sosiolognytt.»
28 Sosiolognytt 1/13