Sosiolognytt 3/13

Transcription

Sosiolognytt 3/13
UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING
38. ÅRGANG
#3/2013
ENSOMHET – INTERVJU MED GURMINDER BHAMBRA
OG PAUL ATKINSON – HJELSETH OM ELSTER OG NORSK
SOSIOLOGI – BLIX HUSEBY: FORBRUKSFELLA
REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH
UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)
Postadresse:
Norsk sosiologforening
v/ ISS, Universitetet i Oslo,
PB 1096, Blindern, 0317 Oslo
Telefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen)
Faks: 22 85 52 53
E-post: post@sosiologforeningen.no
Internett: www.sosiologforeningen.no
REDAKSJONEN
Ansvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth
(HiST/pappaperm)
Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth,
Sollia 14, 7033 Trondheim
Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp
Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen,
Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen,
Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren.
Design: Cazawa Design
Opplag: 700 stk
EKSTERNE BIDRAGSYTERE
Stian G. Eikeland.
ARBEIDSUTVALGET
Inger Marie Hagen (leder)
mh@fafo.no
Fredrik Engelstad (nestleder)
fredrik.engelstad@sosgeo.uio.no
Jon Hovland (kasserer)
jonhov@gmail.com
Kaja Reegård (sekretær)
kar@fafo.no
Marianne Dæhlen (1. styremedlem)
marianne.dahlen@nova.no
Helene Loe Colman (2. styremedlem)
Helene.L.Colman@bi.no
Bård Ketil Engen (web)
bard-ketil.engen@lui.hio.no
Irene Prestøy Lie
Prestoylie@gmail.com
Vilde Blix Huseby
vilde.blix@gmail.com
Are Skeie Hermansen
are.sherman@gmail.com
Forsideillustrasjon: Earthrise,
av William Anders/Apollo 8.
NASA/Public Domain.
Frist neste nummer: 5. oktober 2013
Bidrag til Sosiolognytt leveres
elektronisk til:
sosiolognytt@sosiologforeningen.no
Sosiolognytt 3/13 2
Ensom utsikt mot livet på jorda
”Beautiful, beautiful. Magnificent
desolation.” Dette er ordene som
Buzz Aldrin uttrykte da han som det
andre mennesket satte sine bein ned
på månens overflate. I motsetning til
Armstrongs mer kjente ord om et
menneskes steg og menneskehetens
giant leap, var ikke Aldrins ord
godkjent av NASA på forhånd. Kanskje uttrykker disse
ordene derfor genuine følelser hos Aldrin, da han klatret
ned stigen på Apollo 11.
Månens manglende liv, og prestisjen som en gang i
tiden var assosiert med å komme dit, skal få fungere som
en inngang til Sosiolognytt #3/13. Det kan nok være
ensomt på månen, men samtidig har den overeksponerte
ødemarken på nattehimmelen noe attraktivt og vakkert
ved seg. Det er mange som ønsker å reise dit. Sånn tror
jeg det også i stor grad er på de sosiologiske institutter
rundt omkring. En fast sosiologisk stilling er attraktiv
fordi de gir handlingsrom og frihet. Og med en fast
stilling får man det privilegiet at man kan lukke døra,
velge å jobbe fra andre steder i lengre perioder.
Jeg mener ikke at mange sosiologer lever som eremitter
– men at mange ser ut til å isolere seg fra kollegaer på
det instituttet de først og fremst har sin tilhørighet,
inkludert de midlertidige ansatte; de unge og håpefulle.
Jeg håper selvsagt at jeg tar feil.
Likevel: Som vi skrev i forrige nummer, høyere krav fra
andre hold bidrar til å spise av den selvstyrte tiden til
akademikere. Per Otnes skriver i Sosiologisk Tidsskrift
#2/13 at det kan se ut som om norske sosiologer ikke
leser hverandre. Kanskje er det sånn at de første som
lider når presset på deg øker, ikke er deg selv eller dine
egne nettverk, men de mindre signifikante rundt deg.
Det gode akademiske liv vil og skal alltid ha
elementer av ensomhet i seg. Både personlig og faglig
trives jeg da også ganske godt i eget selskap. Som
doktorgradsstipendiat i årene 2007-2011 ble imidlertid
ensomheten etter hvert ganske trykkende. Paul Atkinson,
som blir intervjuet i dette nummeret, forteller at han
erfarer at sosiologiske institutter alltid har noen å snakke
INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13
med og dele erfaringer med. De fagpersonene
ved instituttet jeg var tilknyttet og som jeg
helst ville snakke med, var sjelden på kontoret.
Hvis jeg sendte e-poster ble de gjerne ikke
besvart. Når jeg fikk ledelsen til å etablere sårt
tiltrengte faggrupper på et instituttseminar,
ble faggruppen nærmest umiddelbart lagt ned
av deltakerne med den begrunnelsen at slike
ting måtte oppstå organisk og spontant – ikke
ovenfra og ned.
Den akademiske kulturen ligner et
månelandskap, og den kan være et underlig
miljø å navigere i før man får et slags fotfeste
og en drakt som beskytter mot vakuum og
raske temperatursvingninger. Jeg vet at min
historie ikke er unik. Dessverre. Så til alle faste
ansatte i norsk sosiologi: Når banket du sist på
en kontordør du ikke har banket på tidligere?
Når deltok du sist på et stipendiatseminar hvor
du i utgangspunktet ikke var invitert?
Ensomheten og isolasjonen på de sosiologiske
institutter smaker best når den er frivillig,
og utsikten mot det sosiale livet på jorda blir
bedre og skarpere når de etablerte sosiologene
viser interesse.
Hvis du har fått deg din egen sosiologiske
romdrakt, vil den tåle å luftes litt iblant.
Det går an.
jan.frode.haugseth@sosiologforeningen.no
2
Redaktørens spalte
4
Lederens spalte
6
Jon Elster og norsk sosiologi
9
Det er noe med det nittende århundret
15 Lederen informerer - Et medlem er et medlem
16 Paul Atkinson - kvalitativ
20 Vildes miljøspalte
22 Den ensomme propagandist
25 Familieforskning på voksne
27 Kultur i Oljebyen
30 Vinterseminaret 2014
32 Stille tid
MEDLEMSKAP NSF
Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening?
Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/
NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG
Østlandet:
Linn Westmark (leder),
linn.westmark@gmail.com
Vestlandet:
Janne Cecilie Johansen (leder),
janne.c.johansen@svt.uib.no
Stavanger:
Lene Forgaard (leder),
lene.forgaard@lyse.net
Trondheim:
Joachim Vogt Isaksen (leder),
joachim.vogt.isaksen@svt.ntnu.no
Agder:
Anne Ryen (leder),
anne.ryen@uia.no
Tromsø:
Inger Marie Holm (leder),
inger.m.holm@uit.no
Nordland:
Berit Skorstad (leder),
berit.skorstad@uin.no
Finn mer informasjon om lokallagene på:
www.sosiologforeningen.no
Sosiolognytt 3/13 3
LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN
Godt valg?
Det er valg igjen. Mange har nok prøvd
medienes valgomater i år. Joda, vi vet at
sosiologer ofte stemmer på venstresida. La
meg derfor henlede oppmerksomheten til
et annet problem – hva skal vi gjøre med
mangelen på sosiologer i regjeringen?
Hvor er de potensielle statsrådene? Hvem
skal vi stemme på for å komme tilbake
til de tider hvor sosiologien hadde plass
ved Kongens bord? Tenk for eksempel på
perioden 1992-95 – da var ordføreren i
Oslo sosiolog (Ann-Marit Sæbønes) og
Gudmund Hernes satt i regjering. Eller
den første Stoltenberg-regjeringen – Tora
Aasland passet på oss i høyere utdanning og
Libe-Rieber Mohn var statssekretær før hun
forsvant til Oslo-politikken (poeng for at
Oslo har en sosiolog til vara-ordfører). Til
og med Thorbjørn Jagland holdt seg med en
sosiolog (riktignok ikke så lenge, men rett
skal være rett (Terje Rød-Larsen – om du
hadde glemt det)).
Det er ikke mye håp i en fortsatt
rødgrønn regjering: to skarve grunnfag er alt
jeg fant etter en kjapp sjekk av ministrenes
utdanning (og tre
statsvitere og fire jurister,
to sosialøkonomer og ellers
mye annet).
Blir da bedre med Erna?
Erna har grunnfag i
sosiologi (og det er mer enn Jens har!).
Mens så – få av de avisene innimellom tror
får plass i en ny regjering har noe å skilte
med. Vi kan håpe på Knut Arild Hareide –
om det da ikke var mellomfaget i sosiologi
som har bidratt til ønsket om å prioritere
familien. Tenker vi oss at dagens Storting
vil forsyne oss med statsråder til en blåblå
regjering finner vi ett grunnfag til og så
ytterligere et mellomfag (i tillegg til Ernas
grunnfag altså). Blir det en blågrønngul
regjering er situasjonen litt bedre: Venstre
har en med diverse hovedfagseksamener
i sosiologi, KrF har Hareides omtalte
mellomfag og en representant med grunnfag
- i tillegg til Høyres sosiologiressurser.
Og så til dere som tror at høyresiden
roter det til for seg og Arbeiderpartiet
kommet tilbake i mindretallsregjering om
en stund? Ikke særlig smart. Ingen av dagens
Arbeiderpartirepresentanter (om vi altså skal
stole på Stortingets søketjeneste) har noe
sosiologi. De to grunnfagene vi fant i dagens
regjering tilhører Senterpartiet og SV. Sukk.
Vi går altså videre. Til partienes
hjemmesider (her lar vi oss altså ikke blende
av partiprogrammer og fete valgløfter). Søk
sosiologi! Fløypartier kan man med god
samvittighet holde seg langt unna. Verken
på ytterste høyre (Fremskrittspartiet) eller
venstre (Rødt) får vi noen treff. Heller ikke
midt imellom (eller hvor nå et prinsipielt
ideologiløst parti skal plasseres) – skygg
unna De Grønne. Arbeiderpartiet burde
Stortinget
4 Sosiolognytt 3/13
skjerpe seg – 5 treff. Vi slipper også å
stemme KrF – 8 treff. Senterpartiet kan få
være i fred (13 treff) og Venstre også (18
treff). Valget står altså mellom Høyre og SV.
Og resultatet? 20-23. Se det var vel godt å
vite? Men statsråder får vi altså ikke – eller?
mh@fafo.no
Foto: Håvar og Solveig CC-BY-2.0, hentet fra http://www.flickr.com/photos/seenful/5471672944/
Sosiolognytt 3/13 5
KOMMENTAR
Foto: Flickr@HarvardEthics. Lisens: CC-BY-SA-2.0
Jon Elster og norsk sosiologi
Jon Elster er
antakelig den
nordmann som er
best kvalifisert til
å motta Holbergprisen. Gitt hans
ramsalte kritikk av
flere av dem som
har fått den i dens
korte historie, er
det vel tvilsomt om
han ville takket ja.
The Cement of Society, en bok som unektelig
har et nokså klassisk sosiologisk tema. Men
mange sosiologers forhold til Elster virker av
og til enda mer anstrengt.
Fram til omtrent 1990 bidro Elster, både
nasjonalt og internasjonalt, med forskning
som påkalte interesse og opposisjon blant
norske sosiologer. De siste tjue årene har
hans forskningsinteresser beveget seg i
retninger som har gjort det mindre påkrevet
for oss å ta stilling til ham. Hans bidrag
til den norske offentligheten de siste 20
årene har vært noe mer uregelmessige,
av: Arve Hjelseth
men han gjør rett som det er intervjuer,
skriver populærvitenskapelige artikler en
Med unntak av Kari Wærness, som ble
gang i blant, eller han holder foredrag.
stoppet av uvær, og Hans Skjervheim,
Stort sett bruker han anledningen til å
som lenge hadde vært syk, er Elster den
kritisere samfunnsvitenskapens bedrøvelige
eneste som ikke har funnet tid til å komme
tilstand, ikke minst i Norge. Oftest har
til vinterseminaret for å motta Norsk
kritikken rammet den forskningen som
Sosiologforenings hederspris (jeg ser da
ikke tilfredsstiller hans krav til klarhet og
naturligvis bort fra dem som har fått prisen
konsistens (”obskurantisme”, ”sjarlataneri”
posthumt). Hans fravær hadde sikkert en
produsert av ”tåkefyrster”), men tidvis
naturlig og pragmatisk forklaring; det er
har den også vært rettet mot rent teknisk
ikke lett for akademiske superstars å finne
datamassasje (”hard obskurantisme”)
tid til å dra til Skeikampen. Men samtidig
eller mot det formålsløse matematiske
var det illustrerende for forholdet mellom
raffinement man tidvis kan
Elster og norsk sosiologi:
Hans intellektuelle kapasitet
Elsters viktige bidrag til sam- finne i sosialøkonomien.
Elsters viktige bidrag
anerkjennes og beundres, men
funnsvitenskapen, også den
norske, er ikke til å komme
til samfunns-vitenskapen,
mange synes nok det var like
utenom. Ofte har han også
også den norske, er ikke til
greit at han holdt seg i Paris.
hatt rett.
å komme utenom. Ofte har
Kanskje syntes han det selv
han også hatt rett. At hans
også.
analytiske tilnærming til marxismen ikke
I Kontroverser i norsk sosiologi (1991) antar
tilfredsstilte ml-inspirerte samfunnsvitere
Lars Mjøset at Elster sammen med Arne
og humanister i 70-årene er til å forstå,
Næss og muligens Hans Skjervheim er den
men sett i ettertid var det i hvert fall
filosof som i størst grad har påvirket norsk
ikke Elster som kom dårligst ut av disse
samfunnsforskning. Tidvis har jo Elster også
debattene. Fra slutten av 70-årene ble
vært vel så mye samfunnsforsker som filosof,
han en viktig kritiker av funksjonalistiske
ikke minst i årene han var tilknyttet Institutt
forklaringer i samfunnsvitenskapen. Dette
for Samfunnsforskning. Hans forhold til
brukte han dels til å utdype kritikken
sosiologien er likevel neppe det beste.
av marxismen, men i like stor grad ble
Dag Østerberg har påpekt at Elster knapt
mainstream sosiologi rammet. Etter mitt syn
refererte til en eneste sosiolog da han skrev
6 Sosiolognytt 3/13
Jon Elster i 2010.
det (les for eksempel en oppsiktsvekkende
står funksjonalismekritikken seg godt også
skarp og lite høflig kritikk han skrev av
i ettertid, selv om han nok også kom til å
Hanne Haavind og Dag Østerberg i Nytt
kritisere en del arbeider som hadde mer
Norsk Tidsskrift i 1989). Temaene han tar
moderate ambisjoner enn å fremstå som
opp når han nå diskuterer
forklaringer i Elsters forstand.
samfunnsfagene, som for
Ikke minst var arbeidene
”Store” teorier er mindre
eksempel Holberg-prisen,
Elster skrev med utgangspunkt
interessante enn de små og
mellomstore analysene som
er stort sett det samme som
i studiet av svenske
lønnsforhandlinger på 80-tallet inngår i større, men vaklevor- før: Det er for mye høflighet
ne, teoretiske byggverk.
og for lite kritikk i norsk
verdifullt. Hans tvil om
samfunnsforskning, og det
rekkevidden til teorien om
er for mye høytflyvende teori uten noen
rasjonelle valg hadde åpenbart kommet på
referanse til den verden teorien skal si noe
et tidligere tidspunkt, men det var disse
om. Noen er nok mer eller mindre enige,
studiene som ledet ham til å formulere et
andre orker ikke lenger å forholde seg til
begrep om normer. Problemet i forhold til
det, hvis det da ikke rammer en akademisk
sosiologene var at Elsters normbegrep er
favoritt direkte.
mer psykologisk enn sosiologisk, og dessuten
Ønsket om å luke bort alt som ikke
mente vel sosiologene at han burde skjønt
tilfredsstiller Elsters egne krav til klarhet, går
dette på et atskillig tidligere tidspunkt.
langt tilbake, det var ikke noe som kom med
Elsters stil er knallhard og ubønnhørlig.
debattene om den såkalte postmodernismen.
I norsk offentlighet har han gjerne brukt
I følge Rune Slagstad jobbet han iherdig
storslegga når han mente det var grunn til
Sosiolognytt 3/13 7
LEDEREN INFORMERER
imot å få utgitt Herbert Marcuses
innflytelsesrike One-Dimensional Man på
norsk i 60-årene. Hans insistering på at også
de humanistiske disiplinene bør forplikte
seg på den hypotetisk-deduktive metode ble
heller ikke godt mottatt blant historikere og
filosofer i 70-årene.
Det siste året ser det ut som han
også har mistet tonen med den gamle
alliansepartneren Rune Slagstad (sammen
redigerte de forresten den alt for lite leste
boken Constitutionalism and Democracy i
1988). Elsters kritikk av obskurantisme
begrenser seg nemlig ikke til de
postmoderne eksessene fra 80- og 90-årene,
de omfatter også helt sentrale forskere
som Foucault og Bourdieu (lenge omfattet
den langt på vei også Habermas). Slagstads
fascinasjon for Nietzsche bifalles nok heller
ikke.
Flere av Elsters utfall de siste årene har
derfor gjort ham nærmest til en parodi på
seg selv. Rett som det er har han i og for
seg interessante poenger, men utfallene
mot for eksempel Holberg-prisen er blitt
helt forutsigbare elementer i mediedebatter
som ikke akkurat er opplysende. Det er
synd at han ikke bruker kreftene mer
konstruktivt. Jeg leste ham intenst i perioder
tidlig i 90-årene og fant mye av det svært
nyttig, selv om jeg langt fra adopterte alle
resonnementene. For eksempel plukket jeg
opp flere av innsiktene fra Amos Tversky
og Daniel Kahneman etter inspirasjon fra
Elster, tjue år før Kahneman ble folkelesning
med Thinking – Fast and Slow. Elsters
analyse av den kollektive handlings problem
i The Cement of Society er også fortsatt av
stor interesse, selv om det – i tråd med
en av grunntesene i boka – ikke er noen
fullstendig teori om fenomenet.
Folk bør gjøre Elsters motto når han
drøfter filosofer som Marx og Tocqueville
til sitt (jfr. Elsters essay «Going to Chicago»
1989): ”Store” teorier er mindre interessante
enn de små og mellomstore analysene som
inngår i større, men vaklevorne, teoretiske
byggverk. Selv om man skulle mene at
Marx’ mest kjente teorier er modne for
skraphaugen, er det mye å hente i å lese de
mindre analysene i Kapitalen. Slik er det
med å lese Elster også: Man kan finne noe
interessant på hver side, selv om det snevre
vitenskapssynet forfatteren bygger på deles
av få sosiologer.
Et medlem er et medlem
av: Inger Marie Hagen
Eller nesten. På generalforsamlingen i Gausdal
i januar vedtok vi å endre vedtektene slik at
vi nå bare har to typer medlemmer – vanlige
og studentmedlemmer. Kriteriene for å bli
medlem ble også forenklet. Nå ser det slik ut:
§ 3 Medlemskap
De lokale avdelinger og den nasjonale
forening har to typer medlemskap:
Fullt medlemskap
Studentmedlem
Fullt medlemskap kan tildeles
a) Kandidater med utdanning i sosiologi fra
universitet og høyskoler
b) Interesserte fra andre fagområder
Studentmedlemskap kan tildeles
Bachelor- og masterstudenter i fag
som har sin hovedvekt innen sosiologi.
Studenter får redusert medlemskontingent.
Hensikten bak endringen var et ønske om å
forenkle kriteriene og bringe virkeligheten
og vedtektene litt tettere sammen. Så vidt
undertegnede vet har ingen potensielle
medlemmer blitt møtt med en vurdering av
‘høyere utdannelse og med varig virke som
klart faller innenfor et sosiologisk arbeidsfelt
snarere enn innenfor tilgrensende områder,
og slik at kvalifikasjonene kan regnes som
minst likestilt med det som blir krevd etter
punkt a (Kandidater med magistergrad,
hovedfagseksamen eller mastergrad i sosiologi
fra norsk universitet) og b (Kandidater med
tilsvarende utdannelse fra andre universiteter).’
Nå er det tilstrekkelig at man er sosiolog,
sosiologistudent eller rett og slett interessert og
derfor ønsker å bli medlem.
Kjennere av de gamle vedtektene vil kunne
legge merke til at en konsekvens av denne
8 Sosiolognytt 3/13
forenklingen er at vi har kuttet ut ordningen
med trygdet, pensjonist eller familiemedlem.
Enten er man medlem og betaler vanlig pris –
eller så er man student og betaler redusert pris.
Økt omfordeling
Foreningens økonomi tilsier dessverre at det
nå er på tide med en ny kontingentøkning.
Beløpet har stått stille i flere år, og regnskapet
går ikke lenger i hop. Sosiologforeningen har –
sammenlignet med tilsvarende foreninger – et
svært godt tilbud: Med medlemskapet følger
ikke bare ett, men hele to tidsskrifter (Acta
Sociologica og Sosiologisk Tidsskrift) pluss
vårt eget medlemsblad Sosiolognytt. Det er
også all grunn til å være stolte av at vi har syv
lokale avdelinger som trenger penger til sine
arrangementer. Og i tillegg – legg merke til
at vi har en realistisk ambisjon å opprettholde
prisene for Vinterseminaret. (se artikkelen om
Vinterseminaret)
Men – som bifalt av generalforsamlingen
– vi ønsker å skjerme studentene.Vi har klare
målsettinger om å øke medlemstallet og her
er studenter en viktig gruppe.Vi viderefører
derfor ordningen med et førsteårsmedlemskap
og vi holder studentprisen på gammelt nivå.
Studentmedlemmene vil imidlertid ikke
motta Acta gratis, men vil ha tilgang til dette
gjennom biblioteket på studiestedet.
De nye kontingentsatsene for 2014 er som følger:
Medlem pr. år:
Studentmedlem første år:
Studentmedlem resten av studietiden:
675 kr
100 kr
250 kr
For orden skyld og i organisasjonsdemokratiets
navn kan vi legge til at både vedtektsendringer
og nye kontingentsatser ble enstemmig vedtatt
av generalforsamlingen.
Sosiolognytt 3/13 9
INTERVJU
Det et noe med det nittende
århundret...
– et intervju med Gurminder Bhambra
Av Alf Gunvald Nilsen
mest sammenvevde, som et direkte resultat av
imperialisme, skjedde det også et forsøk på å
I mai hadde Sosioloavmerke en absolutt forskjell mellom Vesten og
gisk Institutt ved UiB
resten. Og for meg henger ikke dette på greip.»
besøk av Gurminder
Men hvorfor er en sosiologiprofessor med
K. Bhambra,
sin hovedinteresse i sosialfilosofi så opptatt av
professor i sosiologi
dette omslaget i historieskrivningens karakter,
og leder ved Centre
spør jeg. Bhambra forklarer at omslaget i
for Social Theory
historieskrivningens forståelse av Vestens rolle
ved Univeristy of
i verdenshistorien har hatt konsekvenser for
Warwick i Storbritannia. Bhambra foreleste
sosiologien som disiplin, og kanskje aller mest
for deltakerne på PhD-seminaret «Interrofor sosiologiens forståelse av moderniteten:
gating the Global: Challenges for the Social
«Da jeg begynte å utforske sosiologiske
Sciences» om mulighetene for en genuint
tilnærminger til moderniteten, så var det
global sosiologi med utgangspunkt i sin kritikk
to ting som slo meg. Det ene var at det ble
av sosiologiens eurosentriske forståelse
hevdet at det forelå et klart tidsmessig brudd
av hva moderniteten er. I en pause mellom
mellom en førmoderne, agrar fortid og en
sesjonene tok hun seg tid til å snakke om sitt
moderne, industriell nåtid. Det andre var at
sosiologiske prosjekt med Alf Gunvald Nilsen.
dette tidsmessige bruddet ble avgrenset til å
ha skjedd i Europa og Vesten mer generelt.
«Det er noe med det nittende århundret».
Dermed kom sosiologien til å postulere et
Slik begynner Gurminder Bhambra når hun
romlig brudd mellom Europa og resten av
skal forklare hvor det hun oppfatter som sosiverden. Moderniteten ble sett på som noe
ologiens eurosentrisme kommer
som skjedde i et vestlig rom, og
… på det tidspunktet da ver- som siden spredde seg utover til
fra. «Det ble gjort et bevisst forsøk
den var på sitt mest sammenpå å skille Europa fra resten av
vevde, som et direkte resultat resten av verden.»
verden», sier hun, og peker på at
Dette er en kjernetematikk
av imperialisme, skjedde det
også et forsøk på å avmerke i Bhambras prisvinnende bok
det nittende århundret var vitne
en absolutt forskjell mellom
til fremveksten av en måte å
Rethinking Modernity: PostcoloniaVesten og resten.
skrive historie på hvor Europa
lism and the Sociological Imagination
ble fremstilt som å være over(Palgrave, 2007) , hvor Bhambra
legent resten av verden. Bhambra forklarer at
fremsetter en kritikk av denne måten å tenkte
denne måten å skrive historie på sto i sterk
om modernitet på gjennom en dialog med
kontrast til tidligere tilnærminger, der forbinpostkolonial teori. I boken argumenterer hun
delser, kontinuitieter og flytende grenser sto
for nødvendigheten av å forstå moderniteten
mer sentralt. Ironien, hevder hun, er at dette
som et resultat av «forbundne historier» som
skjedde nettopp på det tidspunktet da Vesten
går på kryss og tvers av Vest-Øst dikotomiene
og resten av verden var svært dypt innvevd i
som ble konstruert i det nittende århundret,
hverandre som et resultat av kolonialismen:
og som siden har hatt en så gjennomgående
«Så, på det tidspunktet da verden var på sitt
innflytelse på samfunnsvitenskapen.
10 Sosiolognytt 3/13
forståelsene ble brukt som utgangspunkt for
Sosiologiske historier
sosiologiens forståelse av moderniteten: «Om
Bhambras modernitetskritikk har sitt opphav
vi tenker nytt om de grunnleggende øyebliki et forskningsprosjekt der hun tok for seg
kene i moderniteten, med utgangspunkt i
hvordan sosiale bevegelser som oppsto og var
det som historikeren Sanjay Subrahmanyam
aktive i forskjellige faser av moderniteten – fra
kaller ”forbundne historier”, hvordan kan det
motstand mot overgangen til det moderne
få sosiologien til å utvikle nye og annerledes
samfunnet, via høymodernitetens sosiale
perspektiver?»
bevegelser, til de mer nylige sen- eller postFor Bhambra innebærer denne kritikken
moderne alterglobaliseringsbevegelsene – har
også at man må tenke kritisk omkring
blitt forstått av sosiologer som å være forskjelhvordan vi etablerer skiller
lige fra hverandre på grunn av
deres forhold til det moderne.
Dermed kom sosiologien til å mellom historiske epoker
postulere et romlig brudd
innenfor samfunnsvitenskapen:
Da hun gikk i gang med denne
mellom Europa og resten av «Epoker etableres alltid retroforskningen kom hun fort frem
verden. Moderniteten ble sett
spektivt. Om vi så skyver
til at det var flere likhetstrekk
på som noe som skjedde i et
modernitetens grenser bakover
enn forskjeller mellom disse
vestlig rom, og som siden
spredde seg utover til resten i tid, kan vi da faktisk snakke
bevegelsene: «Det var ikke klart
av verden.
om klare brudd? Jeg er i det
for meg hvorfor den sosiologiske
hele tatt ikke sikker på at den
teoretiseringen av disse bevegelmenneskelige tilværelsen faktisk dreier seg om
sene presenterte dem som 'gamle' og 'nye' med
brudd – det er heller mye mer et spørsmål
utgangspunkt i deres forhold til moderniteten.
om kontinuitet og regularitet.» Men er ikke
Så derfor bestemte jeg med for å jobbe med å
dette et perspektiv som har vanskelig for å
forstå hva moderniteten faktisk er, før jeg gikk
forstå endring? Bhambra presiserer at hun ikke
inn i en detaljert analyse av disse bevegelsene.»
mener å hevde at forandring ikke finner sted,
Det var da arbeidet hennes tok denne
men heller at det er nødvendig å reflektere
vendingen at Bhambra ”oppdaget” den ”store
kritisk over hvordan en rekke mindre kvanfortellingen” om et tidsmessig og romlig brudd
titative endringer til slutt kan flyte sammen
som står så sentralt i sosiologisk tenkning om
og skape en større kvalitativ endring. «Slike
moderniteten. Denne fortellingen opplevde
prosesser finner vanligvis sted på en rekke
hun som svært problematisk: «Med min
forskjellige steder, før de konverbakgrunn i historiefaget var det
gerer og gir opphav til en dypere
Hva slags historie er det
helt klart at svært få historikere
sosiologien bruker for å eta- form for endring. Men jeg ser
ville ta seriøst et argument om
blere sine egne grenser som ikke på dette som en singulær og
at slike klare brudd hadde foredisiplin? Om historikere
lineær prosess», sier Bhambra.
kommet på tvers av tid og rom.
betrakter denne historien
Og det er gjort mye arbeid som som utilstrekkelig mens sosiologiene fortsetter å bruke
Ingen sivilisasjon er en øy
påviser kontinuitet og forbinden, da har vi et problem.
Bhambra forklarer at i det er
delser på tvers av tid og rom.»
en kritikk av sivilisasjonsanalyse
Med dette som utgangssom står i sentrum av hennes prosjekt:
punkt begynte Bhambra å se mer kritisk på
«Det er en kritikk av tanken om at det
sosiologien som disiplin: «Hva slags historie
finnes enheter som kalles sivilisasjoner, som har
er det sosiologien bruker for å etablere sine
sine interne logikker, som er fullstendig atskilt
egne grenser som disiplin? Om historikere
fra andre sivilisasjoner. Dette er grunnlaget for
betrakter denne historien som utilstrekkelig
min kritikk. Men det er også viktig å gå videre
mens sosiologiene fortsetter å bruke den, da
og tenke over implikasjonene som denne
har vi et problem.» Arbeidet hennes kom
måten å tenke om sivilisasjoner på har for vår
dermed også til å fokusere på hva som ville
måte å tenke om samtiden vår på.»
skje om disse mer globalt orienterte historieSosiolognytt 3/13 11
Bloomsbury: Connected Sociologies. Kommer 2014.
Er det ikke også her mainstream-sosiologiens
politiske implikasjoner blir som klarest, i den
forstand at de sosiologiske tenkemåten implisitt visker ut Vestens delaktighet i historiske
urettferdigheter, spør jeg. «Jo», sier Bhambra,
og knytter dette til det hun kaller episodisk
tenkning:
«Om vi ser kolonialismen som en episode,
så kan vi også si at kolonialismen er nå over, og
vi trenger kun å forholde oss til det postkoloniale. Men om vi forstår dette fenomenet slik
som tenkere som Anibal Quijano og Walter
Mignolo gjør – det vil si, som kolonialitet – så
vil vi også se at selv om de konkrete strukturene og prosessene som var sentrale i kolonialismen er avviklet, så eksisterer det fremdeles
koloniale relasjoner på nye måter. Kolonialitet
blir da en måte å forstå disse relasjonene på
– nettopp fordi dette perspektivet vektlegger
at det er nødvendig å gjøre mye mer for å
bekjempe koloniale relasjoner – ting som går
mye lengre enn den enkle ideen om at 'det var
da, vi er forbi det nå, vi lever i en ny tid'. Når
jeg konfronteres med dette argumentet tenker
jeg 'nei, det er vi faktisk ikke.'»
Modernitetens koloniale kjerne
I Bhambras arbeide presenteres man for et
Offentlige diskurser om fattigdom er for
sterkt argument for at kolonialismen og det
Bhambra et eksempel på dette. Hun peker på
koloniale må stå sentralt i vår forståelse av
at når vi diskuterer fattigdom på det afrikanske
hva det moderne er og hvordan
kontinentet, så gjør vi som
Det dreier seg ikke om en pro- moderniteten oppsto. Hun utvioftest dette på en måte som
sess som først var nasjonal og kler dette argumentet gjennom
betrakter denne fattigdommens
så ble global – den industrielle
en nytolkning av tre historiske
årsaker som noe kvintessensielt
revolusjonen hadde globale
forutsetninger. Og det å ikke ta hendelser som står sentralt i
afrikansk. Reaksjonen på denne
dette ”globale” seriøst er å det konvensjonelle sosiologiske
fattigdommen blir da preget av
samme som å misidentifisere
perspektiver på modernitetens
veldedighet og vestlig godhet:
og misforstå de prosessene
fremvekst – den industrielle
«Men om vi betrakter afrikansk
som utspilte seg på dette tidsrevolusjonen, den franske revofattigdom i historisk perspektiv
punktet i historien
lusjonen, og Renessansen.
så ser vi at Afrika er fattig fordi
Jeg spør Bhambra hvorfor hun har valgt
det har blitt gjort fattig som en konsekvens
denne fremgangsmåten:
av prosesser som har gjort andre verdensdeler
«Da jeg leste de sosiologiske standardfremrike.» Og om vi benytter et slikt perspektiv, sier
stillingen av disse hendelsene så ble de klart
Bhambra, blir også løsningene på fattigdommen
for meg de ikke nødvendigvis vil finne støtte
som problem annerledes – det kommer da til å
i historiske fremstillinger av disse hendelsene.
dreie seg om rettferdighet og omfordeling: «PoliSpørsmålet blir da hva bredere, mer globalt
tisk sett er dette en langt mer produktiv måte å
orienterte historier kan bidra med i forhold til
tenke om disse tingene på.»
12 Sosiolognytt 3/13
å bygge opp en annerledes sosiologisk forståhatt stor innflytelse i humaniora i de siste
else av disse hendelsene.»
tre tiårene, og har også spilt en viktig rolle i
Hun bruker den industrielle revolusjonen
utviklingen av Sør-Asiastisk og Latinamerifor å illustrere poenget. De fleste sosiologiske
kansk historiografi i senere tid. Men innenfor
fremstillinger av denne prosessen
sosiologien har postkoloniavil lokalisere den i det vestlige
For meg er moderniteten noe lismen vært av mindre betydEuropa generelt, og mer spesifikt som skjer som en konsekvens ning. Hvordan har så Bhambra
av en rekke hendelser fra
i Lancashires bomullsindustri.
tilnærmet og gjort seg nytte av
sent i det femtende århundre denne tankemåten? En gjensidig
Men denne fortellingen er
og fremover. Og de siste 500
feilaktig. Bhambra peker på
nyttig dialog har vært viktig,
årene kan betraktes som en
hvordan historikere som David
forteller hun: «Jeg har brukt
stadig utvidelse av kolonial
kontroll verden rundt.
Washbrook har påpekt at den
postkolonial teori som en provoindustrielle revolusjonen var
kasjon – for å åpne opp spørsmål
en særdeles global prosess: bomull er ikke en
innenfor en disiplin som i utgangspunktet ikke
avling som gror i Europa eller England, den
trodde den hadde noe å lære av å gå i dialog
dyrkes i India og i de amerikanske sydstatene,
med postkolonialismen.» Men postkoloniaav slaver som hadde blitt brakt til ”den nye
lismen har også mye å lære av sosiologien,
verden” med makt. Råmaterialet blir så brakt
hevder Bhambra. Selv om postkolonial teori
til England, der indiske metoder for veving og
har gitt opphav til nye og berikende perspekfarging benyttes i fremstillingen av et ferdig
tiver, har dens domene fort for å bli avgrenset
produkt som så ble solgt på markeder i alle
til å dreie seg om kultur og identitet, og da
hjørner av det britiske imperiet – og disse
blir dens potensiale også avgrenset. Bhambra
markedene, påpeker Bhambra, var skapt ved
argumenterer for nødvendigheten av å tenke
bruk av kolonistatens militære tvangsmakt:
gjennom forholdet mellom det sosiale og det
«Om dette er utgangspunktet for hvordan
postkoloniale for å produsere innovative teorevi tenker og underviser om den industrielle
tiske fremskritt.
revolusjonen blir vi også nødt til å innrømme
I Rethinking Modernity argumenterer imidat den industrielle revolusjonen var global helt
lertid Bhambra for at postkolonial teori til
fra begynnelsen av. Det dreier seg ikke om en
tider kan bli preget av en slags ”orientalismeprosess som først var nasjonal og så ble global
i-revers”. Jeg spør henne hvordan man kan
– den industrielle revolusjonen
unngå dette problemet: «Når
Alt det vi vet – om en tidsepo- man jobber med postkoloniahadde globale forutsetninger.
Og det å ikke ta dette ”globale” ke eller et samfunn – vet vi på lisme må man finne ressurser
grunn av at et sett av forbinseriøst er å det samme som å
som er nyttige i forhold til de
delser har ført oss dit.
misidentifisere og misforstå de
spørsmålene man jobber med»,
prosessene som utspilte seg på
sier Bhambra. Hun nevner
dette tidspunktet i historien.»
Homi Bhabhas uttalelse om at moderniteten
Bhambra fortsetter: «For meg er moderser annerledes ut om man ser den fra Paris i
niteten noe som skjer som en konsekvens av
1789 eller fra Haiti i 1804: «Han legger ikke
en rekke hendelser fra sent i det femtende
frem historiske data for å forsvare denne
århundre og fremover. Og de siste 500 årene
påstanden. Men det er likevel en provokakan betraktes som en stadig utvidelse av kolosjon som fikk meg til å tenke gjennom hva en
nial kontroll verden rundt.»
alternativ historisk-sosiologisk tilnærming til
moderniteten ville se ut som fra disse forskjelDen postkoloniale provokasjonen
lige men relaterte synspunktene.»
For å utvikle sin kritikk av sosiologisk
For å tenke om forbindelsene mellom
eurosentrisme har Bhambra latt seg inspirere
prosesser og lokaliteter har Bhambra også gjort
av postkolonial teori. Postkolonial teori har
seg nytte av den indiske historikeren Sanjay
Sosiolognytt 3/13 13
Foto: Profilbilde fra Warwick University
Gurminder Bhambra
14 Sosiolognytt 3/13
om verden – og å oppleve at disse perspekSubrahmanyam og hans begrep ”forbundne
tivene og tankemåtene ble validert. Dette
historier”. Jeg spør Bhambra hvilken rolle
har vært spilt en viktig rolle med hensyn til
dette begrepet har spilt i hennes arbeid:
å demokratisere kunnskapsproduksjonen i
«Alt det vi vet – om en tidsepoke eller
samfunnet.»
et samfunn – vet vi på grunn av at et sett
De stadig pågående angreav forbindelser har ført oss
Altså, om universitetet er
pene på det offentlige universidit. Isolerte samfunn er en
under angrep, så må vi også
tetet må i følge Bhambra derfor
umulighet; og om de var mulige
tenke gjennom hvilke impliville vi ikke visst om dem. På
kasjoner dette har for demo- også forstås som et direkte
angrep på demokratiserende
denne måten kan vi si at eksiskratisering mer generelt.
prosesser både innenfor og
tensen av forbindelser er viktig,
utenfor akademia: «Altså, om universitetet er
og for meg er det å spore disse forbindelsene
under angrep, så må vi også tenke gjennom
en måte å forstå det vi er interessert i på en
hvilke implikasjoner dette har for demokratirelasjonell måte, heller enn som ting i seg selv.»
sering mer generelt», argumenterer hun. Disse
implikasjonene blir også svært klare, sier hun,
Sosiologien og universitetet i krisetid
når vi tar i betraktning undervisningsminister
Bhambras kritiske aktivitet er ikke begrenset
Michael Goves forsøk på å omdefinere histotil det akademiske feltet. I løpet av de siste
riepensumet i det britiske skoleverket til kun
årene har hun også vært aktiv i Campaign for
å dreie seg om hendelser som har funnet sted
the Public University, som mobiliserer mot
innenfor Storbritannias nasjonale grenser, og
myndighetenes nyliberale nedskjæringspolitil å fokusere på kongelige figurer og ”viktige”
tikk og dens konsekvenser for universitetslederskikkelser: «Dette vil med et pennestrøk
sektoren. Hvordan har denne konteksten
viske ut alt det arbeidet som har blitt gjort de
påvirket hennes arbeid? «Den pågående krisen
siste femti årene for å validere arbeiderklassens
har tvunget meg til å reflektere langt mer over
perspektiver, kvinners historier, og koloniale
universitetets karakter og rolle i samfunnet»,
historier som sentrale elementer i vår forståelse
sier hun. Hun betrakter forsøket på å utvikle
av hva det britiske faktisk er.»
en mer globalt orientert sosiologi og forsvaret
Motstand mot disse angrepene er i følge
av universitetet som en offentlig institusjon
Bhambra en absolutt nødvendighet: «Jeg håper
som to sider av samme sak:
at all som har nytt godt av utdanningens
«Universitetet har vært en helt spesiell
utvidelse de siste femti årene – og dette inkluplass for kunnskapsproduksjon, og i den grad
derer også de elitegruppene hvis verdenssyn
det har vært et rom for elitene, har det også
forhåpentligvis har blitt endret
fungert som et rom for repro… vi må være klar over vårt
gjennom denne utvidelsen –
duksjon av elitenes verdenssyn.
ansvar i forhold til et system forstår hva som er i ferd med å
Men jeg tror at det har skjedd
som vi har nytt godt av – og at
skje, og skjønner at historiske
noe helt spesielt i løpet av de
vi må forsikre oss om at disse
siste 50 årene i Storbritannia og
godene også er tilgjengelige seire er i ferd med å gå tapt, og
organiserer seg for å forsvare
Europa, der utdanningssystemet
for fremtidige generasjoner.
dette. Dette betyr at vi må være
har blitt utvidet, og man har
klar over vårt ansvar i forhold til et system som
utviklet en tanke om høyere utdanning for de
vi har nytt godt av – og at vi må forsikre oss
store massene. Og det at utdanningssektoren
om at disse godene også er tilgjengelige for
ble åpnet opp på denne måten gjorde det
fremtidige generasjoner.»
mulig for kvinner, folk fra arbeiderklassen, og
etniske minoriteter å bli en del av en institusjon som produserer og validerer kunnskap.
Dermed ble det også mulig å utvikle nye
perspektiver og ideer, og å tenke annerledes
Sosiolognytt 3/13 15
INTERVJU
Av: Anne Ryen
Paul Atkinson
er Distinguished
Research Professor
ved Cardiff
University, Wales.
Herfra har han
ledet diverse store
forskningsprogram
inkludert det ESF finansierte EUROQUAL
der han arbeidet sammen med en gruppe
europeiske forskere (bl.a. AR) som så på
variasjoner i kvalitativ forskning innen Europa.
Ellers er det ikke så rent få norske sosiologer
som fikk sitt første møte med Paul gjennom
introduksjonsboka i feltmetodikk som han
skrev sammen med Martyn Hammersley. I
juni ga han et seminar over samme tema ved
Universitetet i Agder, og vi kronet det hele
med en middag ved sjøkanten over en samtale
om status quo og skillelinjer innen kvalitativ
metode. Dette ble såpass interessant at vi vi
gled over i diskusjon og måtte ta resten av
intervjuet på e-post. Følgende intervjuer består
altså av en lett blanding.
som så rapporterer brokker av innholdet fra
intervjuene som om de var tilstrekkelige
erstatninger for det å observere hva folk faktisk
gjør.
Ensomhet og faglig isolasjon
AR: Med temaet ensomhet eller faglig isolasjon
risikerer vi likevel å nærme oss din kritikk av
intervjuet som en allestedsnærværende aktivitet
som i praksis tenderer mot det rimelig naive på
leting etter det autentiske. Vi mangler bare noen
celebritetsbekjennelser. Men, la meg benytte
den åpne narrative stilen og spørre «Kan du
fortelle om ensomhet eller faglig isolasjon i ditt
profesjonelle liv?»
PA: Jeg er svært heldig. Jeg er aldri ensom
og sjeldent alene. De siste førti årene har jeg
delt mitt liv og mitt akademiske arbeid med
Sara Delamont.Vi har likevel vært bevisste
på å opprettholde klart adskilte profesjonelle
identiteter, men vi deler veldig mye inkludert
arbeidsværelse. For øvrig vil jeg advare
kolleger som planlegger å ta et sabbatsår ved
oversjøiske universitet (et dekkende begrep
også for norske forskere) å være forberedt
på rimelig ensomme perioder. Uansett hvor
velkomne besøkende måtte være bør man stort
sett overlate dem til seg selv. Ellers er en av
Vi følger opp Sosiologinytts tema om
universitetenes største fordeler at der nettopp
ensomhet eller faglig isolasjon.
alltid er noen å snakke og dele ideer med.
AR: Det er litt av et paradoks å skulle intervjuet
Feltarbeid er noe annerledes. Det kan iblant
mannen bak begrepet «intervjusamfunnet» (han
være ensomt. Som en illustrasjon så husker jeg
lanserte begrepet sammen med David Silverman i
fra mitt feltarbeid ved et amerikansk sykehus
deres 1997 artikkel «Kundera’s Immortality: the
at selv om jeg var omgitt av
interview society and the invention
mye aktivitet, så ble det viktig
of the self» i Qualitative Inquiry).
Ellers er en av universitetenes største fordeler at der
å strukturere min egen dag. Da
PA: Min hovedinnvending
nettopp alltid er noen å snak- jeg vandret mellom sykehuset og
mot intervjuet retter seg især
ke og dele ideer med. Feltarleiligheten, skrev ut feltnotatene
mot hvordan det blir brukt av
beid er noe annerledes. Det
mine og gjorde mer generelt
forskere som hevder å studere
kan iblant være ensomt
akademisk arbeid så befant jeg
handling og organisasjon, men
meg alene i lange perioder. Du må holde
det er helt uproblematisk at folk snakker
fokus på den gode boka du skal skrive etter at
sammen, deler og utforsker ideer. Men, vi
det hele er over.
vet jo at der er altfor mange studier som
AR: Du har jo vært svært produktiv og har
utelukkende baserer seg på intervjuet og
16 Sosiolognytt 3/13
Foto: UiA
Et intervju med Paul Atkinson
gode kolleger, hva med akademisk
isolasjon når du leverer en hovedtale
der flertallet av publikum er uenige i
dine argumenter (men du så jo ut til
å trives)?
PA:Vel, man bestemmer seg
ikke for å være kontroversiell.
Samtidig så er det vår oppgave å
delta i debatter. Livlig uenighet
er vitalt.Vi skaper ikke framgang
ved at alle er enige. Det er viktig å
utfordre et publikum – om de er
studenter eller andre akademikere.
Det handler ikke om personlig
antagonisme eller mangel på
personlig respekt. Men, hvis vi ikke
kan engasjere oss i kontroverser,
så forråder vi prinsippene om
kunnskapsutvikling.Vår uenighet
med Norman Denzin har alltid
foregått med et bakteppe av
personlig hengivelse og gjensidig
respekt. Dessverre er der de som
ikke klarer å skille, men som
gjør disse tingene personlige. For
utenforstående må noen av disse
trefningene framstå som noe av det
Paul Atkinson
verste innen akademia.
AR: PÅ den annen side, da du vendte tilbake
til Europa igjen var du også tilbake «blant
hatt stor innvirkning på hvordan vi ser på og
venner» slik som i Lund der flertallet var enige
utfører kvalitativ forskning. Du står heller ikke av
i dine argumenter [Paul var altså også en av
veien for å levere kontroversielle argumenter som
hovedforedragsholderne på konferansen på Lund
for eksempel i debatten du har hatt gående med
Universitet arrangert av ESA-nettverket for
Norman Denzin (USA). Året etter din og Saras
kvalitativ forskning forkortet RN20QR]. Måten
(hver sitt) hovedforedrag i 2012 på hans konferanse
du kommuniserte med publikum på gjorde at
i Illinois så ble dere referert til som det motsatte av
det omsider liknet en rockekonsert med stående
deres favoritt «post-hvaenn» gullstandard(er) (AR
ovasjoner der publikum prøvde å få
til leseren: dette peker på at USA
Hvis vi ikke kan engasjere artisten tilbake på scenen.
har langt flere miljøer enn Europa
PA: Det er hyggelig å bli
oss i kontroverser, så forsom ønsker å bygge ned skillet
råder vi prinsippene om
verdsatt. Men med referanse til
mellom kvalitativ forskning og ulike
kunnskapsutvikling
hva jeg nettopp sa, så bør vi ikke
kunstformer og argumenterer for
personifisere disse tingene for
stadig nye måter å jobbe kvalitativt
mye.
Men,
jeg
innrømmer jo at når jeg gir et
på som gir nye «post», men da blir også kvalitet
foredrag og særlig når jeg foreleser, så prøver
et problematisk felt som vist i Denzins angrep
jeg å «opptre» så mye og så godt jeg evner.
på Hammersley som insisterer på at forskningen
Iblant kan det sikkert bli i overkant som når
fremste oppgave er å produsere kunnskap og evt.
man arbeider med et «case» og prøver å få
i neste omgang sosial endring). Selv om dere er
Sosiolognytt 3/13 17
Tips til de lovende håpefulle
AR: Noen vil påstå at suksess og risiko er tett
koblet fordi klar tale er som å be om kritikk. Du
har klart å nå et stort publikum. Hva er «the tricks
fram budskapet. Jeg tror nok jeg er en dårlig
of the trade» for å sitere Howard Becker som du vil
lytter. Jeg blir i hvert fall svært utålmodig av å
anbefale unge forskere?
sitte og høre på folk som snakker og snakker
PA: Ikke engst deg for ikke å bli forstått.
uavhengig av hvor viktig temaet enn måtte
Ikke gå på teoretisk handletur ved å tro at
være, uten at de kan uttrykke seg klart. Jeg
alle de gode idéene oppsto hos døde parisere.
prøver å oppmuntre mine studenter til å legge
Stol på dine egne idéer. Gjør forskningen din
vekt på gode framføringer på konferanser
enkel (dvs ikke gjør den for
og tilsvarende. Det å forsøke,
Jeg prøver å oppmuntre mine komplisert). Bruk et språk som
er å vise høflighet overfor sitt
studenter til å legge vekt på
er så direkte som mulig. Les
publikum. Men hvorfor er der
gode framføringer på konferanså mange som ikke klarer å
ser og tilsvarende. Det å forsø- bredt for gode idéer kommer fra
snakke klart og kraftfullt, men
ke, er å vise høflighet overfor de mest utenkelige kilder. Ikke
sitt publikum. Men hvorfor er
avslutt dagens skriving uten å ha
som tvinger sitt publikum
gjennom smerte og kjedsomhet? der så mange som ikke klarer å en klar tanke om neste setning
snakke klart og kraftfullt, men
neste dag. Hvis du ikke skriver
som tvinger sitt publikum gjenden, så kan heller ingen hjelpe
Det trans-atlantiske skillet
nom smerte og kjedsomhet?
deg. «Write here, write now» innen kvalitativ forskning
et engelsk uttrykk som tilsvarer «Her og nå».
AR: I sannhet et godt spørsmål. La oss gå litt
AR: I dagliglivet i små samfunn som (kanskje
tilbake til det trans-atlantiske skillet innen kvalitativ
i Wales og) Norge er det vanlig å åpne en samtale
forskning slik det framkommer bl.a. i din, Saras og
ved å spørre om etternavnet som i «Atkinson,
Martyns [Hammersley] «apokalypse-debatter» med
mhmm, er du i slekt med Rowan Atkinson?» Dette
Norman [Denzin]. Der går en linje her fra dine
fungerer som et utmerket triks for å starte opp en
mange artikler og bøker fram til EUROQUAL,
samtale, akkurat som i Harvey Sacks sitt eksempel
det store ESF-finansierte programmet du ledet
«Mor, vet du hva?» som avkrever et svar, og derved
der vi prøvde å få fram mangfoldet i kvalitativ
Foto: UiA
Foto: UiA
forskning innen Europa. Kan akademisk isolasjon
være regional? Og, gjør den anglo-amerikanske
dominansen innen tidsskrift og anerkjente forlag det
klassiske uttrykket ’Fog in the Channel, continent
isolated’ mer relevant for det kontinentale Europa
og Skandinavia enn for USA og England (forstå
meg rett)?
PA: Som du vet så har jeg prøvd å unngå
den anglo-amerikanske dominansen på
dette feltet. Sara og jeg har alltid prøvd å
inkludere forfattere fra Europa i redigerte
samlinger, som redaksjonsmedlemmer i
tidsskriftet vårt [Qualitative Research] osv. Vi
trenger ikke være anti-amerikanske – eller
ikke minst anti-britiske. Poenget er at der
finnes sentrale intellektuelle tradisjoner som
engelskspråklige forskningssamfunn forblir
uvitende om. Jeg er en stor tilhenger av det
tilsvarende til biomangfold.
Paul Atkinson
18 Sosiolognytt 3/13
Seminar med Paul Atkinson
skal analyseres, ikke bare gjengis
er man i gang. Du sa en gang at
Hvis jeg ikke får gjort noe, så (og her skled vi tilbake igjen til
dersom du ikke hadde blitt etnograf
så hadde du kanskje gått til teateret har jeg heller ingenting å skri- den transatlantiske debatten). Hvor
ve om og jeg ville være fortapt
tar du energien fra? Kanskje du
(det er dette som er linken til han
jogger du, spiller amerikansk fotball
andre Atkinson). Er det å studere
eller har du personlig trener (alt dette er egentlig
tango og opera en måte å kombinere kunst og
utenkelig, og cricket er jo ingen sport, snarere et
forskning på?
teselskap for den øvre middelklasse delvis konkludert
PA: Det hadde vært artig å forsøke seg
utfra observasjoner fra selveste Lords cricket ground)?
på å opptre og på komedie. Men sant og si så
PA: Nøkkelen er frykt. Hvis jeg ikke får
var jeg for sjenert til å forsøke. De unge på
gjort noe, så har jeg heller ingenting å skrive
Cambridge virket alltid så profesjonelle og
om og jeg ville være fortapt.
selvsikre at for en i utgangspunktet beskjeden
AR: Som avslutning, har du noen bonus-tips til
gutt fra lavere middelklasse ble det for nifst
leseren?
(AR til leseren: jeg hører hva han sier, men det er
PA: Jeg minner alltid mine studenter på
ikke helt enkelt å forestille seg Paul som sjenert).
én ting: Jeg var aldri noen usedvanlig dyktig
Men å være akademiker innebærer jo gode
student og slettes ingen ivrig student. Men, jeg
muligheter for både å opptre og å være
har fulgt mine instinkter, gjort hva jeg har hatt
forfatter, så i det lange løp er jo dette et ideelt
lyst til og jeg gjennomfører.
kompromiss.
AR: Som her! Takk, og nyt sommerferien!
AR: Til tross for din tittel «Distinguished
Professor», tilsmusser du ennå dine hender ved å
gjøre feltarbeid og i tillegg insisterer du på at data
Sosiolognytt 3/13 19
VILDES MILJØSPALTE
Også akademikere kan gå i forbruksfella.
Av:Vilde Blix Huseby
Det sies at nordmenn bryr seg lite om
klimaendringer fordi vi ikke tror de vil ramme
oss selv. Men da snakker vi om virkningene. At
det er vanskelig å forholde seg til at vi selv
utgjør en del av problemet spiller sannsynligvis
også inn. Makter vi i det hele tatt å innse vår
egen rolle i dette? Og hvorfor er det så lite
sosialt akseptabelt å snakke høyt om det?
Syden-reiser, to-tre biler, hytte på fjell
og ved sjø, økning i proteinrike dietter,
bilkjøring og kjøp av klær, sko og elektronikk.
Sammenlign ditt eget liv med dine foreldres
eller besteforeldres voksenliv – eller en bonde
i Afrika for den saks skyld – og lek «finn fem
feil». Klimaendringenes årsaker er rotfestet i
våre livsstiler, vaner og rutiner.Vi bruker for
mye av verdens ressurser, vi gjør det for fort,
og vi spiser mer av kaka enn andre.
Ubehagelig budskap? Eller bare lei av
å høre det? Det faktum at du og jeg har
skylda for klimaendringene er kanskje med
på å gjøre det for nært. Kanskje er det for
overveldende å forholde seg til – ihvertfall er
det lett å gi opp fordi vi som enkeltmennesker
ikke kan gjøre mye? Også er det så lett å gå
i forbruksfella selv – å kjøpe masse ting vi
egentlig ikke trenger, bare fordi vi føler at
vi trenger det eller vil ha det. Eller kanskje
grunner problemet i manglende vilje til å ta
tak i normative problemstillinger?
til å ta u-svinger
rundt problemet.
Til og med innad
i miljøbevegelsen
skal man ha bra
guts for å legge
seg opp i andres
hverdagsvalg.
Forbruk har
blitt norsk
klimapolitikks
berømte elefant.
Også for
akademia er det
utfordrende å snakke om forbruk. Forskere
skal være nøytrale, og problemstillinger
knyttet til forbruk er i høyeste grad normative.
Som student overrasket det meg at jeg ble
advart mot å ta tak i spørsmål som angikk
miljø, forbruk og klima. Årsaken: Tematikken
anses for normativ. Fra universitetets side
er slike standpunkt forståelige på ett plan,
problematiske på et annet. Selvsagt stiller
normative spørsmål forskeren overfor større
utfordringer – utfordringer som ikke akkurat
er plankekjøring for utrente studenter.
Spørsmålet er om frykten for å gå inn i
utfordrende territorium skal bestemme hva vi
skal forske på?
Forbruksfella
Slett ikke all forbruksforskning er normativ,
Forbruksfrykten
og det finnes allerede mye god forskning
For forbruk er vanskelig å
på forbruk. For eksempel
snakke om – både privat,
har vi utfyllende forklaringer
Selv kvier jeg meg til og med
litt for å skrive denne teksten på hvorfor det globale og
politisk og akademisk. Selv
kvier jeg meg til og med litt
personlige forbruket øker,
for å skrive denne teksten. Uttaler man seg
som betydningen av kultur, referansegrupper
som privatperson bør man hvertfall ikke mene
og identitetsmarkører. Mye av
noe om andres forbruk. I det politiske liv er
forbruksforskningen er svært nyttig, med bare
forbud eller normative føringer rundt private
ett problem: Den kan ikke fortelle oss hvordan
livsstilsvalg svært upopulært, som får politikere
20 Sosiolognytt 3/13
Foto: Keoni Cabral Lisens: CC-BY-2.0
Forbruksfella
Vi har gode forklaringer på hvorfor det globale og personlige forbruket øker,
men mangler innsikt i hva vi kan gjøre med det
vi skal stoppe forbruksveksten. Fra her av og
ut begynner de normative problemstillingene.
Hvor mye har hver person rett til å forbruke?
Hva skal man forbruke? Hvordan skille
mellom ekte og falske behov?
Så hvorfor har vi hittil ikke klart å finne
fram til hvordan vi kan stoppe kjøpefesten?
Det er vanskelig å slå sikkert fast, men kanskje
på grunn av dette:Vi har gode forklaringer
på hvorfor vi som individer øker forbruket
(som majoriteten gjør), men få substansielle
forklaringer på hvorfor noen reduserer det (som
fåtallet gjør). Her ligger forklaringen stort sett
i personlig økonomi eller moral. Kunnskapen
er nyttig for å forstå mekanismene som er i
sving, men også akademia vil gå i forbruksfella
dersom forskerne kun fortsetter i det samme,
gamle sporet: Å kun produsere mer kunnskap
som forteller oss hvorfor vi forbruker vil
ikke være nok til å begrense forbruksvekst
og klimagassutslipp.Verden reddes ikke av
sporadiske finanskriser eller forbrukeres dårlige
samvittighet. Dessverre.
Hva betyr dette? Ikke at vi skal gi opp
forbruksforskning, men finne nye måter å
gripe an fenomenet forbruk, og dets årsaker,
på.Vi må se oss nødt til å bevege oss inn i det
normative (mine)feltet. Ikke for å finne Den
Store Løsningen på hvordan folk skal leve
livene sine, men for å finne andre og gode
inngangsporter på normative problemstillinger.
Vilde Blix Huseby er sosiolog og skriver fast om
miljøsosiologi i Sosiolognytt", vilde.blix@gmail.com
Sosiolognytt 3/13 21
melig plukker ut sitt panel og
redigerer opptakene i ettertid
DEBATT
Den ensomme propagandist
Av: Stian Greger
Eikeland
I Morgenbladet
31.5.2013 kan vi
lese om Harald
Eia og hans populærvitenskapelige
fremstillinger av sin
relativt nyervervede
evolusjonspsykologiske kunnskap, og – ikke minst - lidenskap. En
kunnskap Eia ved flere anledninger har knyttet
opp mot sitt nye forbilde og rollemodell Steven
Pinker, en akademiker som i så måte har vært
inspirasjonskilden til Eias program og senere
bok; ”Hjernevask” . Man kan med fordel spørre
seg hvilke hjerner som ble forsøkt vasket - og
av hvem?
Når Eia i Morgenbladet legger fram perspektiver – og ikke minst måten han legger det fram
på - om at intelligens og evner er genetisk
betinget, plasker han etter min oppfatning
rundt i farlig farvann. Han legger seg nært
opp til teorier enhver bør styre unna, og han
bør i alle fall sørge for å ha tungen linjalrett i
munnen når han ytrer seg i denne retning. Når
vi vet hvor dyktig, eller i alle fall bevisst, Eia er
i tilknytting redigering og iscenesettelse, bør
ikke betenkelige uttalelser som ”alt tydet på at
det ikke var kulturell kapital og habitus som
forklarer hvor du i dag ender opp i det norske
klassesamfunnet, men intelligensen og personligheten du var født med” (MB 31.5.2013
s.44) stå på trykk. Og det kan ikke la seg stå
uimotsagt.
Hverdagssosiologi
Pierre Bourdieu mente at alt er sosialt, og
han var opptatt av og engasjert i menneskers
hverdagsliv – alle former for samspill og
alle sosiale universer (Wacquant 2002). Med
22 Sosiolognytt 3/13
dette som utgangspunkt kan man forstå Eias
nysgjerrighet og undring rundt vanene og
de kulturelle oppfatningene hos sine nye,
velutdannete naboer på Oslos beste vestkant. Hverdagssosiologiske betraktninger er
interessante, selv om jeg tror Eia konkluderer
for raskt og han konkluderer feil. Eia sier han
ble overrasket over hvor lite snobbete folk i
Ullevål Hageby er, noe som godt kan stemme.
Men det må tas med i betraktningen at det
er intet mindre enn en norsk (super)kjendis
som flytter inn i nabolaget og opplever og
betrakter denne ”lite snobbete” oppførselen.
Måten vi møter og forstår verden på avhenger
i stor grad av våre erfaringer, vår hukommelse,
våre følelser og vår smak. Det kan tenkes at
naboenes atferd ville endret karakter om det
ikke var Harald Eia som flyttet inn. Eia kunne
med fordel hatt en mer refleksiv tilnærming til
sine observasjoner.
Den lite kultiverte og snobbete livsstil og
livsførsel som etter Eias mening fremvises i
Ullevål Hageby kan også være en side ved
en distingvert habitus som kan prege enkelte mennesker som er på trygg avstand fra
økonomisk bekymring (Østerberg 2004). Den
økonomiske kapitalen seirer som oftest i slike
tilfeller over den kulturelle kapitalen, og man
kan dermed trygt lese kriminallitteratur eller
se på Skavlan uten å tape status blant dem man
ellers liker å sammenligne seg med.
Sosiologi i praksis
En mindre banal, men like lite metodisk korrekt undersøkelse som den Eia viser til i sine
egne undersøkelser i sitt ”Brille”-program og
i sine refleksjoner rundt sitt nabolag, kan være
mine egne erfaringer.
I en årrekke jobbet jeg som veileder og
rådgiver i henholdsvis Aetat og senere Nav,
påfulgt av to år i en arbeidsmarkedsbedrift.
I disse til sammen ti årene arbeidet jeg med
og for mennesker som av ulike årsaker hadde
nedsatt funksjons- og/eller arbeidsevne. Funksjonsnedsettelsen kunne være av både somatisk
og psykisk karakter – med hovedvekt av det
sistnevnte og selvsagt også ofte en kombinasjon. Ikke rent få av disse personene hadde i
tillegg rusrelaterte problemer. Arkivet utenfor
kontoret mitt var stinn av mapper som igjen
var tynget med legeerklæringer, psykolog- og
sosialrapporter, notater fra utallige samtaler og
et mangfold av mer eller mindre vellykkede og
ofte brutte handlingsplaner.
Arkivskuffen besto ofte av mapper over
personer som var i slekt, men dette betyr ikke
nødvendigvis at det er genetiske forhold som
er årsak til at disse menneskene hadde behov
for oppfølging og tilrettelegging av ulik grad
og av ulike aktører i velferdsstaten. I langt
større utstrekning vurderte jeg de historiske
forutsetningene som styrende for den mer
eller mindre systematiske likheten mellom
personene – det være seg slekt eller ei.
gjennom kompetansegivende tiltak parallelt
med korrekt behandling og dermed gjøre en
innsats for å bryte denne arverekken av sosial
ulikhet og klassetilhørighet. Og det er viktig
– slik Dag Østerberg påpeker at Bourdieu sin
intensjon med sin forskning og sine begreper
var – å være oppmerksom på disse bevisste
og spesielt de ubevisste maktrelasjonene som
eksisterer i samfunnet (MB 2013). På denne
måten kan mennesker nå og de kommende
generasjoner i større grad unngå å havne i en
tilsvarende situasjon, noe som kan bidra til et
likere og tryggere samfunn for alle.
Eia mener at genetikk er av større innflytelse for menneskers klassemessige tilhørighet
enn hva påvirkningen av sosial ulikhet og
bevisste og ubevisste maktrelasjoner i samfunnet er. Mener han da også at disse menneskene
som jeg har beskrevet over er født med en
intelligens og personlighet som tilsier at de
i stor grad er i den sosiale - og økonomiske
klassen de egentlig hører hjemme i? At det i
vesentlig grad er genetikk som styrer og legger
premissene for deres klassetilhørighet?
Akkumulert livshistorie
Ut over primærsosialiseringen mennesker får
via nærmeste familie må det i vesentlig grad
Eia vs. Bourdieu
tas høyde for at personlighet også dannes
Ved å hevde at han mister tiltro til Bourdieu
og påvirkes av andre faktorer. Demografiske
- en av forrige århundres mest innflytelsesrike
forhold, individuelle traumatiske hendelser
intellektuelle - med begrunnelse i betrakt(misbruk, rus, vold, krig), generasjonstilninger i og om sitt nye middelklassenabolag og
hørighet og den status, makt og prestisje dette
med bakgrunn i å ha lest seg opp på populærhar i et samfunn, utdanningsnivå (og i denne
vitenskapelige fremstillinger innen genetikk,
sammenheng ofte mangel av sådan) og sosialt
fremstår Eia etter min mening som en mann
kjønn er noe av det som virker styrende for
uten faglig fotfeste.
menneskers muligheter, begrenDet er viktig – slik Dag ØsterEia refererer i Morgenbladet
sninger, utviklingsmuligheter
berg påpeker at Bourdieu sin
og valg.
intensjon med sin forskning og (2013) til egne undersøkelser
sine begreper var – å være
foretatt i programmet ”Brille”,
Det jeg skisserer over er en
oppmerksom på disse bevisste hvorpå lesere kan få inntrykk
vesentlig grunn til at velfog spesielt de ubevisste makterdsstaten og samfunnet generelt relasjonene som eksisterer i av at Eia legger frem metodisk korrekte forskningsresulbør forsøke å endre mønstre
samfunnet
tater (for de som ikke har sett
i den gjentakende sosiale
programmet så fremstiller Eia også sine funn
ulikheten og økonomisk avhengigheten (av
gjennom såkalte ”ordskyer” i et forsøk på å
staten) som reproduseres.Ved å tilnærme seg
gjøre kjedelig statistikk underholdende). Ut fra
problematikken sosiologisk kan de historiske
en totalvurdering fremstår Eia som en person
forutsetningene for sosial ulikhet i samfunnet
med manglende forståelse for samfunnsvitenskartlegges på en grundig og seriøs måte. Bare
kap generelt, og jeg stiller spesielt spørsmål ved
slik kan staten og samfunnet generelt finne
om han ikke husker vitenskaplig metode fra
løsninger og gi disse menneskene muligheter
Sosiolognytt 3/13 23
DISPUTANTER
sin studietid på Blindern?
Oppsummering
Svaret mitt på det er enkelt. Jeg mistenker
Eia fremstår for meg som en forsmådd og - ut
Eia for at han faktisk gjør det – både husker og
fra mitt etter hvert noe faglig utrente øye vet – men han unnlater å opplyse om strenge
nokså forvirret samfunnsviter med stort behov
retningslinjer for samfunnsvitenskapelig (kvanfor oppmerksomhet. Selv om aviser ofte kan
titativ og kvalitativ) metode. Det oppleves som
formidle uttalelser på en forvrengt måte, så
om han skjuler vesentlig informasjon for å slå
anser jeg i dette tilfelle Morgenbladet som en
ensidig populistisk mynt om sine betraktninger
nokså seriøs avis, og Eia som en person som
og sin oppfatning.
har god kontroll på regien av egen person i
Eia når ut med sitt budskap til mange av
det offentlige rom. Det fremstår derfor for meg
sine tilhengere gjennom TV og andre lett
merkelig at Eia slipper så lett til over alt og –
tilgjengelige kommunikasjonsderetter - så lett unna med sine
Det kan tenkes at naboenes
kanaler, som er et sosialt felt han atferd ville endret karakter om påstander.
kjenner svært godt og som han
Eia er, slik jeg har lært ham å
det ikke var Harald Eia som
flyttet inn. Eia kunne med for- kjenne gjennom offentligheten,
vet å bruke for alt det er verd
del hatt en mer refleksiv tilhva dominans og styring angår.
en faglig isolert person og kannærming til sine observasjoner
Hadde Bourdieu fremdeles
skje det i sosiologiske kretser på
vært blant oss og kunne komuniversitets- eller høgskolenivå
mentert Eia sine påstander kan det tenkes
kunne vært hensiktsmessig å slippe til denne
(i alle fall i mine forestiller) at han i denne
mannen som så ettertrykkelig hamrer på en
sammenheng ville snakket om virkelig falske
dør han tilsynelatende innbiller seg er låst. Det
debatter, utvalgte paneldeltakere, hastverk og
ville i alle fall vært fornuftig å la Eia komme
”fast thinking” (Bourdieu 1998). Han ville
til ordet slik at han kunne argumentert for
kanskje også gjort analyser av motivasjon og
sine synspunkt i et forum der ikke Eia er den
kampen om seere, markedsandeler, konkursom møysommelig plukker ut sitt panel og
ranse og fjernsynets herredømme. Lennart
redigerer opptakene i ettertid.
Rosenlund oppsummerer en tilsvarende
oppfatning; ”fremstiller man virkeligheten feil
stian.greger.eikeland@imr.no
for å vinne et poeng, da er det foul play” (MB
31.5.2013 s.42). Dette er noe både fjernsyns
redaksjon, fjernsynsjournalister og Harald Eia
bør være seg særlig bevisst.
Litteratur:
Bourdieu, Pierre (1998): Om fjernsynet Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag ASA 1998
Morgenbladet (2013): Cowboy og Bourdieuaner 31.5.2013
Wacquant, Loîc (2002): Minneord: Bourdieu:lærd, kreativog respektløs (iconoclaste) Sosiologisk Årbok
2002.1 bind 7.1
Østerberg, Dag (2004): Ebbing om Skjervheim og Næss - noen bemerkninger Sosiologisk Årbok 2004.1
24 Sosiolognytt 3/13
Familieforskning på voksne
Av: Thomas Ueland Torp
jeg så heldig å være del av et større forskningsprosjekt på NOVA om livsløp, aldring og
Katharina Herlofson
generasjoner (NorLAG) hvor blant annet ulike
disputerte den 8. februar
aspekter ved generasjonsbånd står sentralt.
ved Universitetet i Oslo,
I tillegg til å være en studie av tverrgenerasmed sin avhandling «Genjonelle familieforhold har du også gått inn i de
erasjonsbånd: Kvinner og
metodologiske utfordringene rundt det å studere slike
menns familierelasjoner
familiebånd. Hva fant du på dette området?
i aldrende samfunn.»
Jeg fant blant annet at det er viktig å være
Avhandlingen er et studie av båndene mellom
oppmerksom på hvem det er som spørres
foreldre, barn og barnebarn i et samfunn der
og hvilken relasjon det dreier seg om når vi
disse får lengre og lengre tid sammen, spesielt
studerer generasjonsbånd. I forskning om paretter at barna har blitt voksne. Dataene er tatt
forhold er det av vesentlig betydning om vi tar
fra Den norske studien av livsløp, aldring og
hans eller hennes perspektiv. I generasjonsforgenerasjon (NorLAG). Hun finner at generasskning er det i tillegg til kjønn også viktig å ta
jonsbåndene i Norge er generelt sterke, men
i betraktning om relasjonen studeres nedenfra
at visse faktorer som skilsmisser kan svekke
eller ovenfra. Det vil si, ser vi på foreldre-barn
dem. Spesielt forholdet mellom far og datter
relasjonen fra foreldres eller barns synsviner sårbart, om foreldrene er skilt, og hvor godt
kel. En tilnærming der det både tas hensyn
forholdet er beror på hvem man spør – foreldre
til begge generasjoners kjønn og til hvilken
vurderer typisk forholdet til sine voksne barn
generasjon det er som spørres, kan gi hele åtte
som bedre enn det barna gjør.
ulike beskrivelser av forholdet mellom foreldre
og barn – de fire dyadene (mor-sønn, far-sønn,
Hva var bakgrunnen for ditt valg av tema og probmor-datter, far-datter) sett både ovenfra og
lemstilling?
nedenfra. Jeg fant for eksempel at kvaliteten
Helt siden mellomfag har jeg vært interespå forholdet mellom skilte foreldre og voksne
sert i familiesosiologi. Store deler av forskninbarn vurderes som bedre av foreldre enn av
gen på dette feltet dreier seg om foreldre
skilsmissebarn. Gapet mellom foreldres og
og yngre barn, men det jeg er opptatt av er
barns vurderinger viste seg å være særlig stort
relasjoner på tvers av generasjonene utover
når det gjaldt far-datter-relasjonen og minst
småbarnsfamilien.Vi lever tross alt langt flere
for forholdet mellom mødre og sønner.
år sammen med våre foreldre som voksne
En av de tingene du har funnet er at besteforelenn vi gjør som mindreårige barn, og flere
dre generelt sett er involvert i barn og barnebarns
år som foreldre til voksne barn
liv, og blant annet ofte stiller opp som
enn til småbarn. I dagens aldrende
barnevakter. Min mor har bemerket at
Det jeg er opptatt av er
samfunn er det ikke lenger uvanlig
mange av hennes venninner føler et forrelasjoner på tvers av
generasjonene utover
at foreldre og barn får seksti år
ventningspress fra sine barn om å passe
småbarnsfamilien
sammen, og at besteforeldre og
barnebarna. Sier studien din noe om
barnebarn deler mer enn tretti
hvordan denne relasjonen mellom genår av sine liv. Allikevel er generasjonsbånd et
erasjonene fremtrer? Er besteforeldre blitt en sentral
både oversett og underutforsket tema i norsk
bit i puslespillet for å få tidsklemma til å gå opp?
familieforskning, så ved å studere relasjoner på
For mange småbarnsfamilier ser bestetvers av generasjoner ønsket jeg å bidra til en
foreldre ut til å være en sentral bit i tidsklemutvidelse av denne forskningen. I tillegg var
mepuslespillet. Norske besteforeldre er sjelden
Sosiolognytt 3/13 25
data hvor vi følger individer over en lengre
tidsperiode.
Selv om de intergenerasjonelle båndene generelt
er sterke, har du funnet at skilsmisser i foreldregenerasjonen har en negativ innvirkning på disse.
Spesielt svekkes far-datter-relasjonen. Er det slik at
skilsmisser påvirker forholdet mellom besteforeldre og
barnebarn også?
Ja, det gjør det, men det er avhengig
av hvilken generasjon det er som er skilt.
Skilsmisse i mellomgenerasjonen (dvs voksne
barn som selv er foreldre) ser ut til å styrke
relasjonen mellom besteforeldre og barnebarn.
Dette er gjerne fordi en god del får betydelig
hjelp og støtte fra egne foreldre i forbindelse med skilsmisse, og dette gjelder blant
annet hjelp med barnepass. Er det derimot
den eldste generasjonen som er skilt, stiller
saken seg annerledes. Skilte besteforeldre er
mindre sentrale som hjelpere enn det gifte
besteforeldre er. Det er også generelt mindre
Katharina Herlofson
kontakt mellom besteforeldre og barnebarn
når besteforeldre er skilt, og i tråd med funnet
om far-datter relasjonen, ser det ut til at det er
fulltids barnepassere, slik situasjonen ofte er
morfar det går mest utover. Uansett hvem av
i Sør-Europa, men mange stiller opp relativt
besteforeldrene det gjelder, påvirkes kontakten
jevnlig. Mer enn 60 prosent oppgir at de passer
med barnebarn om de er gift eller skilt, men
barnebarn minst en gang i måneden. Hvorvidt
for morfedre viser det seg at det har særlig stor
besteforeldre føler et forventningspress, sier
betydning om han fortsatt er sammen med
ikke våre data noe om, men tilbakemeldinger
mormor eller ikke.
jeg har fått, kan tyde på at noen gjør det, og
Er det noen andre funn du gjerne vil trekke
da særlig bestefedre. Noe vi derimot vet fra en
frem?
tidligere studie av besteforeldre og barnebarn
I den internasjonale litteraturen om
er at en god del småbarnsforeldre er skuffet
generasjonsbånd står kvinnen sentralt. Hun
over at deres egne foreldre ikke stiller mer opp
beskrives blant annet som slektsveverske, limet
overfor barnebarna.
som holder familien sammen
Et svært interessant spørsmål
er om det å investere tid på bar- Skilsmisse i mellomgenerasjo- og krumtappen i familieomsorg.
nen (dvs voksne barn som selv Med avhandlingen min ønsket
nebarn vil være en lur strategi
er foreldre) ser ut til å styrke
for besteforeldre med tanke på
relasjonen mellom besteforel- jeg å bidra til en nyansering
av dette bildet. Svært mange
alderdommen. Det å ta vare
dre og barnebarn
har for eksempel bare studert
på eldre familiemedlemmer er
mor-datter-forholdet. De andre tre foreldrei dag mer basert på kvalitet på forholdet og
barn-relasjonene har blitt tillagt langt mindre
tidligere relasjonshistorie enn på plikt. Det kan
vekt. Det har også vært vanlig fremgangsmåte
være en mulighet for at barn og barnebarn i
å bare ta hensyn til kjønn i en av generasjostørre grad stiller opp dersom de selv har fått
nene, enten foreldre eller barn. Da jeg gikk
mye hjelp av den eldre generasjonen tidligere.
igjennom tidligere studier av voksne barns
Dette vet vi så langt lite om, og for å få svar på
omsorg for foreldre, fant jeg at det var vanlig
denne type spørsmål trenger vi longitudinelle
26 Sosiolognytt 3/13
å kontrollere for barns kjønn, men ikke foreldres, og en gjennomgående konklusjon var at
døtre hjelper mer enn sønner. Jeg viser at det
også er viktig å skille på foreldres kjønn. Min
studie illustrerer at døtre er mer tilbøyelige til
å gi jevnlig hjelp til mødre sammenlignet med
sønner, men når det gjelder hjelp til far, er det
faktisk en større andel sønner enn døtre som
oppgir at de hjelper.
Også i besteforeldreforskningen legges det
mer vekt på kvinner enn på menn, og mormor
beskrives som særlig viktig. Dette forklares
gjerne med kvinners sentrale rolle i familie
og det tette mor-datter-forholdet. Det er også
viktig å huske på at kvinner som oftest får
barn tidligere enn menn, og at mormor av den
grunn som regel er yngst (og sprekest) sammenlignet med de andre tre besteforeldrene.
I tillegg lever kvinner lengre enn menn, og
mormor er derfor gjerne den av de fire som
barnebarn tilbringer flest år med. Jeg viser for
eksempel at blant barnebarn i begynnelsen
av trettiårene har nesten to tredeler mormor,
mens bare 19 prosent har farfar i live. Demografiske forhold tillegges imidlertid liten vekt i
tidligere forskning på dette feltet.
Kultur i Oljebyen
Foto: Maud Hansen
Foto: NOVA www.nova.no
INTERVJU
Av: Thomas Ueland Torp
Vegard Jarness disputerte den 24. mai med
sin doktorgradsavhandling «Class, Status and
Closure – The Petropolis and Cultured Life». I
sitt arbeide har han intervjuet 46 personer fra
forskjellige samfunnslag i Stavanger om deres
kulturkonsum. Jarness finner klare kulturelle
skillelinjer, ikke bare i hva som konsumeres,
men også i hvordan forskjellige grupper konsumerer de samme tingene. Forskningen gir
ny innsikt i de «kulturelle alteterene», og setter
spørsmålstegn ved påstandene om at disse
peker mot at vi er på vei inn i et samfunn der
de kulturelle skillelinjene viskes ut.
Hva var bakgrunnen for valg av temaet ditt? Her vil
jeg gjerne ha en eventuell personlig begrunnelse også.
Sosial status er egentlig noe jeg har pønsket og fundert på ganske lenge. Da jeg som
sjuåring begynte å måle krefter i slalåmløypene, merket jeg fort at jeg ikke var som
mange av de andre alpinistene jeg konkurrerte med. Sammenliknet med Oslosossene fra
Holmenkollåsen – de som snakket med pene
endinger, hadde kulere solbriller og pappaer med finere biler – følte jeg meg nokså
annerledes. På godt og vondt, kan en kanskje
si. Som rødkinna provinsgutt fra enklere kår
Vegard Jarness
ble slike forskjeller en kilde til misunnelse og
forakt, men også undring. Nå skal man selvfølgelig ta slik etterrasjonalisering med en klype
salt, men jeg tror nok at noe av kimen til min
faglige interesse for klasse, status og livsstil ligger i slike tidlige erfaringer. Med tiden har jeg
blitt nysgjerrig på hvordan andre folk oppfatter
og forholder seg til sosiale koder og hierarkier
i ulike sammenhenger, og hva slags sammenheng dette har med klasserelasjoner i samfunnet. I avhandlingen fokuserer jeg på statushierarkier knyttet til estetikk, smak og forbruk.
Hvilke erfaringer gjorde du deg under feltarbeidet?
Var det noen spesielle utfordringer du støtte på?
Jeg gjorde 46 dybdeintervjuer med folk
definert som tilhørende ulike klasser og klasseSosiolognytt 3/13 27
at de også viser preferanser for «middel-» og
fraksjoner i Stavanger. Stort sett stilte folk vel«lavkulturelle» produkter og aktiviteter. Fremvillig opp, men ikke overraskende var det vanveksten av såkalte kulturelle altetere (cultural
skelig å få tak i ledere og høytlønnede i privat
omnivores) – de som har en bred og eklektisk
sektor.Videre bød selve intervjusituasjonene på
smak på tvers av sosiale skillelinjer – menes
utfordringer, spesielt med tanke på inntrykksaltså å ha omkalfatret mye av sammenhenstyring og hvilke signaler en sender ut som
gen mellom klasse, livsstil og
intervjuer. Jeg husker spesielt en
Som rødkinna provinsgutt fra
smak. Selv om slike relasjoner
episode da en av informantene
enklere kår ble slike forskjelutvilsomt er i bevegelse, er
– en jurist – forklarte at han
ler en kilde til misunnelse og
denne forskningsstrategien og
gjør seg opp inntrykk av andre
forakt, men også undring
det tilhørende argumentet i
basert på hva slags sko de går i.
mine øyne høyst diskutable.
Videre fortalte han at han har
I min studie fulgte jeg Pierre Bourdieu i
store problemer med å ta folk seriøst om de
hans skille mellom opus operatum og modus
«loffer rundt i sånne jævla Vans», et skomerke
operandi, kort sagt et analytisk skille mellom
han assosierte med skatere og surfere. Etter
hva folk liker/ikke liker på den ene siden,
dette utsagnet kikket han under bordet, og da
og hvordan de liker/ikke liker de aktuelle
han så at jeg var iført et par svarte Vans, ble
produktene på den andre. Satt på spissen: å se
det raskt stille – før repareringsarbeidet startet
på tv-programmet Paradise Hotel eller å høre
med humor og latter. Et ordentlig goffmansk
på en plate av Åge Aleksandersen betyr ikke
øyeblikk, med andre ord. Bortsett fra det
nødvendigvis noe i seg selv, siden det finnes
morsomme ved denne episoden, peker den
flere måter å nyte disse produktene på. Min
også på problematiske sider ved det kvalitative
påstand er at det er vel så viktig å fokusere på
forskningsintervjuet. Det er ingen tvil om at
forskjeller og likheter når det gjelder hvorintervjuerens framtoning påvirker situasjonen
dan, som det er å fokusere på forskjeller og
og dermed dataproduksjonen.
likheter når det gjelder hva. Så selv om jeg
Du fant blant annet at personer med høy og
fant et visst preferanseoverlapp på produktlav kulturell kapital ofte så på, hørte på og leste
nivå, fant jeg like fullt klare forskjeller når
de samme tingene, men at de gjorde dette på veldig
det gjaldt hvordan informantene rapporterte
forskjellige måter. Kan du utdype dette?
sitt forhold til for eksempel å gå på konsert i
Nå bør det først påpekes at hovedtendensen
Stavanger konserthus, kjøre en Volvo eller å
i datamaterialet er at informantenes preferanlage pizza på en fredagskveld. Hovedskillelinser for både kulturelle og materielle produkter
jen i datamaterialet mitt går mellom de som
er systematisk forskjellige, og at disse forskjelnyter sine produkter som et mål i seg selv, og
lene i grove trekk samsvarer med relasjonene
de som har en mer instrumentell tilnærming
mellom deres kapitalvolum og –sammensettil sitt forbruk. Denne skillelinjen ser ut til å
ning. Men forskjellene er ikke absolutte. For
korrespondere med relasjonen mellom høye
eksempel har de kapitalsterke noen av de
og lave kapitalvolum. De kapitalsterke har en
samme preferansene som de mer kapitalsvake,
tendens til å nyte kunst for kunstens skyld og/
for eksempel når det gjelder musikk og en
eller en sans for kostbare luksusgoder, mens de
del tv-programmer. Spørsmålet er hvordan en
mer kapitalsvake har en langt mer praktisk og
skal tolke slike overlapp. I den faglige debatten
nyttesøkende tilnærming til både kulturelle og
om smakens sosiale fordeling er det flere som
materielle produkter.
hevder at vi nå er vitne til en utvisking av
Skillelinjene mellom lav- og høykulturelle ble
tidligere kulturelle klasseskiller. Slike påstander
ikke sett på som særlig problematiske, gitt at de resfremmes på bakgrunn av funn som viser at
surssterke klarte å unngå å fremstå som «snobbete».
over- og middelklassefolk ikke utelukkende
Fant du noen mekanismer for hvordan disse kunne
liker og praktiserer (et forhåndsdefinert sett av)
markere avstand til og nedvurdere lavkultur uten
«høykulturelle» produkter og aktiviteter, men
28 Sosiolognytt 3/13
til sosiale koder ser ut til å være ulikt fordelt
å få dette stempelet? Er det en kobling til det med
i samfunnet, og denne evnen ser ut til å være
å konsumere noen av de samme kulturproduktene,
fordelaktig i det sosiale liv.
bare med en ironisk distanse?
Skillet mellom økonomisk og kulturell kapital er
I studien konkluderer jeg med at smaken
sentralt i Bourdieus kultursosiologi. I hvilken grad
er klassedelt, og at smaks- og livsstilsforfinner du dette i ditt arbeide? Så vidt jeg har fått
skjeller har reelle ekskluderende konsekvenser
med meg har du gjort intervjuene dine i Stavanger.
gjennom at positive og negative vurderinger
Som født og oppvokst i nabobyen Sandnes har jeg
av andres smak påvirker hvor folk ferdes
alltid hatt en fordom om at oljebyen er dominert av
geografisk og sosialt. Like fullt viser studien
økonomisk kapital.
at eksplisitte smaksdommer kan oppleves som
Det skillet fant jeg i stor grad, spesielt blant
problematiske for folk. Selv om informande kapitalsterke informantene i utvalget. Som
tene kom med nokså klare avstandstakninger,
jeg var inne på tidligere, er deres smak preget
både når det gjaldt former for kultur de ikke
av en ikke-instrumentell orientering. Det er
liker, og når det gjaldt andre mennesker som
imidlertid en intern forskjell blant disse inblir oppfattet som å ha «dårlig smak», hadde
formantene: der de med overvekt av kulturell
de aller fleste reservasjoner mot eksplisitte
kapital først og fremst har en slik tilnærming
smaksdommer. Typisk kom de med utbrudd
til kulturelle produkter (eksempelvis kunst,
av typen «huff, det var en stygg ting å si» etter
litteratur og musikk), har de med overvekt
å ha kommet med nedsettende karakteristikav økonomisk kapital først og fremst det til
ker av andre.Videre tok de aller fleste markant
materielle produkter (eksempelvis biler, klær
avstand fra folk de oppfatter som «snobbete»
og møbler). Selv om enkelte har det på begge
og «elitistiske». Et annet viktig funn er at flere
plasser, er hovedtendensen at kapitalkomposisav de mest ressurssterke i utvalget rapporterte
jonsprinsippet gjør seg gjeldende her.Videre
at de aktivt nedtoner ulikheter i enkelte sosiale
kom dette skillet veldig tydelig fram når
settinger, blant annet for å unngå at andre skal
informantene vurderte og klassifiserte andre
oppfatte dem som «snobber». Intervjuene med
folks smak. De med overvekt av kulturell
de mindre kapitalsterke tyder på at slik nedkapital uttrykte eksplisitte aversjoner mot
toning kan være virkningsfull. Flere framhevet
«rikingene» og deres «ødog berømmet «de rike» og
slende» og «prangende» måter
«de vellykkede», såfremt disse
anses som «joviale», «jordnære» Reelle ressursforskjeller ser altså å leve livene sine på, mens de
ikke ut til å bekymre så mange.
med overvekt av økonomisk
og «sånn som oss». Reelle resMen om de privilegerte anses
sursforskjeller ser altså ikke ut
som «høye på pæra» på grunn av kapital på sin side uttrykte
sine privilegier, ser derimot
misnøye med «kultureliten»
til å bekymre så mange. Men
alarmklokkene ut til å ringe
og deres «pretensiøse» og
om de privilegerte anses som
«bedrevitende» væremåter. Når
«høye på pæra» på grunn av
det gjelder det reelle maktforholdet mellom
sine privilegier, ser derimot alarmklokkene
kulturell og økonomisk kapital, muliggjorde
ut til å ringe. Å nedtone forskjeller ser altså
ikke mine intervjudata noen vettug diskusut til å være en smart måte å unngå å vekke
jon av dette. Det jeg fokuserte på var først og
andres harme på. Når det gjelder koblingen
fremst informantenes egne oppfatninger av
mellom de ressurssterkes praktiske sans og
slike maktforhold. Ikke overraskende hadde
sosiale navigeringsmønstre på den ene siden,
informanter i kulturfraksjonene inntrykk av at
og deres estetiserende flørting med såkalt
«oljefolka» dominerer byen, mens informanter
populærkultur (som kan innebære ironi, men
i økonomifraksjonene hadde tilsvarende ideer
ikke nødvendigvis) på den andre, er ikke dette
om «kultureliten». Jeg kan for øvrig fortelle
noe jeg diskuterer inngående i avhandlingen.
deg at uttrykket «Sandnesfolk» ble brukt av
Men refleksivitet er nok et viktig stikkord her.
flere av informantene, og da ikke med positivt
Evnen til å forholde seg lekent og refleksivt
Sosiolognytt 3/13 29
ten, viser den nok en gang den steile fronten
mellom Elsters rasjonell aktør-perspektiv og
Bourdieus mer strukturorienterte handlingsperspektiv. Elster har jo en mildt sagt særegen
måte å formulere sine kritikker på, og noe av
det kan sikkert være treffende i enkelte sammenhenger. I dette tilfellet mener jeg at han
bommer i sin kritikk, mye på grunn av hans
feilaktige gjengivelse av Bourdieus argument.
Mer spesifikt er det forståelsen av Bourdieus
begrep om habitus som en praktisk sans det
skorter på. Men for all del: kritikk er viktig,
og forhåpentligvis kommer det noe vettugt ut
av debatten. Et første mål bør være å unngå at
man snakker forbi hverandre.
Velkommen til vinterseminaret 2014
Etterutdannelse, ny sosiologisk allmenndannelse og påfyll på eget spesialfelt
Vinterseminaret er langt unna nå i skrivende sommervarme, men benytt late dager til å plotte inn 17.-19. januar i
kalenderen. Vinterseminaret 2014 planlegges etter de
vante kriterier: forsiktig forandring innenfor lett gjenkjennelige rammer. Og til glede for nye lesere: Vinterseminaret er sosiologenes viktigste møtested. Seminaret
arrangeres årlig og alltid en av de siste helgene i januar.
Hvert år har vi et spesielt faglig tema (se nedenfor). I tillegg arrangeres gruppevise paperfremleggelser og diskusjoner. I 2013 var det 11 forskjellige faggrupper. Seminaret har status som nasjonal fagkonferanse og får støtte
fra NFR. Seminaret avsluttes alltid med Sosiologforeningens generalforsamling.
Den mest åpenbare endringen i 2014 er at vi har flyttet
seminaret til Bardøla Høyfjellshotell på Geilo (www.bardola.no) . Vi ønsker å forsterke gruppeaktivitetene og har derfor prioritert bedre grupperomsfasiliteter fremfor de kjente
Gausdalfjellene. Ta gjerne kontakt med gruppeansvarlige
Irene Prestøy Lie (Irene.Prestoy.Lie@helsedir.no) dersom du
ønsker å etablere en ny gruppe eller benytte anledningen
til nettverksmøter. Vi har økt tiden til gruppeaktiviteter (vel
og merke uten å redusere muligheten til skitur eller andre
sportslige utfoldelser) og redusert noe på tiden til de tematiske plenumsinnleggene. Håpet er både å øke antall grup30 Sosiolognytt 3/13
per og spennet av ulike aktiviteter innad i gruppene. Både
tradisjonelle grupper for paperfremlegging, paneldiskusjoner, nettverksmøter eller planleggingsmøter er velkomne!
Vinterseminaret skal – gjennom gruppene – gi et speilbilde
av norsk sosiologi, samtidig som den enkelte deltaker skal
få et tilbud innenfor sitt spesialområde. Dette gjelder både
sosiologene i akademia og praktiserende sosiologer både i
privat og offentlig sektor.
Vi minner også om at årets nyskapning ‘Årets beste
artikkel – på norsk og på engelsk’ var en stor suksess. Har
du en kollega som har eller vil publisere en spesielt god
artikkel i år (2013) – eller har du nettopp lest noe virkelig
godt og spennende skrevet av en norsk sosiolog? Ragnvald Kalleberg (ragnvald.kalleberg@sosgeo.uio.no) er
rette adressat for forslag til årets vinnere.
Ellers byr seminaret også denne gangen på ‘ferskvare’
(presentasjon av nye masteroppgaver), hederspris og festligheter etter vante rammer. Deltakeravgiften for 2013 var
4500 kr, vi har ambisjoner om å holde denne konstant
(eller kanskje til og med gå litt ned). Studenter som ønsker
‘full pakke’ betaler 2500. Men, vi opprettholder også det
nyetablerte tilbudet til studenter: 1000 kr! Dette dekker
deltakelse på hele programmet samt alle måltider, men
man må selv skaffe overnatting.
Foto: Sakarias Ingolfson. Lisens: CC BY 2.0 Hentet fra http://www.flickr.com/
photos/sakariasingolfsson/5158915793/
fortegn. Forakten er kanskje gjensidig?
Tilslutt: Harald Eia og Jon Elster har nylig vært
ute i media og kritisert Bourdieu og kultursosiologi
inspirert av ham, i en debatt der også du har vært
med. Denne debatten må jo sies å være ganske
relevant for din forskning, og jeg lurer på om du har
noen kommentarer relatert til den?
Eia har fått mye tyn for sin noe uklart
definerte rolle som moromann, forskningsjournalist og sannhetssøker i offentligheten. Jeg
har registrert at en del har sine formeninger
om stuntet i Morgenbladet, men personlig
synes jeg påfunnet om å trekke inn Elster og
en koffert tusenlapper var ganske artig. Når det
gjelder det faglige aspektet ved denne debat-
Hvorfor tror folk på (en eller annen) Gud? Fra min egen studietid husker jeg ikke stort annet enn at Durkheim mente at
mennesker har en trang til noe felles, noe utenfor seg selv,
og derfor oppfant religionen. Hvem som egentlig sa ‘religion er opium for folket’ var også innimellom et tema. Religion var rett nok viktig som forklaringsfaktor for en del ting
(som velferdsstatsmodell og familiepolitikk) og sentralt for
virkelig å forstå det amerikanske samfunnet – fordi religion
spilte en så mye større rolle enn her hjemme. Men dersom
noen i SV-kantina på 1990-tallet hadde hevdet at religiøse
holdninger og -motsetninger ville bli blant de aller viktigste
tema både i verdenspolitikken og i den norske samfunn 25
år senere, ville nok de færreste sette noen penger på det.
Religion som variabel var viktig for å forstå fortiden, men
irrelevant for å forutsi fremtiden. Nja, mon det.
Min egen erfaring er nok også at den gjengse sosiolog
heller ikke er særlig empirisk sterk på feltet – når det gjelder vår egen hjemlige variant. Maktutredningens funn om
at kirkeeliten var den mest radikale av de norske elitene
ble oftere møtt med vantro enn nysgjerrighet. Kirkens
demokratiske struktur er nok ukjent for svært mange. Sosiologer er heldigvis stort sett tolerante typer, men «ja, jeg er
personlig kristen» er en setning vi sjelden hører når sosiologer møtes. Kanskje det bunner i at tettheten er lav, men
omtalen av kristne og kristenheten i sosiologkretser er ikke
alltid er like empiri-nær eller preget av toleranse.
Religionens rolle i det norske samfunn er dermed et
godt eksempel på den type sosiologisk allmenndannelse vi
ønsker å kunne tilby på vinterseminaret. Årets tittel er
enda på idéstadiet, men både ‘Gud er tilbake i sosiologien’
og ‘Religion og sosiologi’ har blitt brukt som arbeidstitler.
Hvordan ser den nye religionvariabelen ut?
I tråd med vårt ønske om å prioritere gruppene høyere har
vi redusert antallet plenumssesjoner og vi har kuttet ut
debattene i etterkant av hver sesjon. Men i all beskjedenhet – vi er svært fornøyde med de som har sagt seg villig
til et opphold i fjellheimen.
På seminarets første dag setter vår egen religiøse tradisjon i fokus. Andreas Hompland, velkjent sosiolog og
medlem av Stålsettutvalget, vil gi en presentasjon av det
organiserte religiøse landskapet i Norge og ikke minst
nettopp gi noen perspektiver på – i hans egen språkdrakt kva måtar Gud eventuelt er tilbake, og på korfor vi sosiologar har så store problem med å gripa dette. Olaf Aagedal,
forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning, tar utgangspunkt i
Grunnlovsjubileet og ser på statskirkens rolle. Skilsmissen
mellom stat og kirke pågår fortsatt og flere grunnleggende
spørsmål gjenstår.
På seminarets andre dag rendyrker vi religion og sosiologi. Inger Furseth, nyansatt professor på ISS (UiO) drar oss
gjennom religionens plass hos sosiologiens klassikere.
Siste plenumsinnlegg fylles av Hans Joas, et navn kjent
langt utover religionssosiologenes rekker. Som han selv sier
på sin hjemmeside: -I am now mostly interested in developing an alternative to the conventional understanding of
secularization as the necessary corollary of processes of
modernization. The coming steps in this project are …. A
study of the history of the scientific study of religion between the project of secularization and the attempt to find
new foundations for religious faith.
Sosiolognytt 3/13 31
Stille tid
Gunhild Tøndel
Når klesvasken surrer,
og huset er tilstrekkelig
ryddet for kvelden. Når man
sitter ved kjøkkenbordet
med kaffen tidlige
helgemorgener (akkurat det
skjer ikke ofte), mens folk
som passerer på fortauet
ser ut til å være på vei hjem
fra sene nachspiel.
Når sankthansbålet brenner, og den gode lukta
av svidd tang og varm himmel blander seg
sammen til et fint sommerminne. Når en bare
trenger å trekke seg litt tilbake, uten grunn.
Eller når ungene ikke finner kveldsroa, og en sjøl
trenger en trivelig, meditativ aktivitet som de kan
studere i synsfeltet fra sengekanten. Mor som legger
kabal i naborommet.
Men ikke bare innenfor hjemmets sfære. Når
en mistroisk synes en fyller kontorstolen med
daukjøtt. Når ordene stokker seg fra hodet til
fingrene, tastaturet, skjermen, og tilbake til kroppen.
Når ordenes orden mangler klangen. Når en i
villfarelsen(?) leter etter motivasjon under skriving,
og premien består av en runde med FreeCell. En ren
avledningsmanøver, fordi man ikke innser der og da
at premien ligger i muligheten til å lese Simmel og
få betalt for det. Eller når en er tilfreds, og trenger
et lite avbrekk for å lande før en tar fatt på neste
arbeidsoppgave. Når arbeidsdagen er ferdig, trivselen
er stor, ryggen har smidig tilpasset seg skrivepultens
vinkel, og bussen ikke går før om et kvarter. Da kan en
ta et slag kabal.
Har du prøvd «Idioten»? Navnet er ikke særlig
flatterende, men så utføres denne kabalvarianten
da også uten spenstige triks. Spiller en den i sitt
eget hjem så synes jeg ikke at en skal henge seg
opp i navnet. Jeg ser ingen idioti ved å legge
kabal på privaten, såfremt det ikke tar over for ens
omsorgsoppgaver. I jobbsammenheng derimot, er
det bortkastet arbeidstid. Uansett, her er oppskrifta:
En spiller, en kortstokk. Legg ut fire kort på bordet,
fra venstre mot høyre. Høyeste kort for hvert symbol
(kløver, ruter, hjerter eller spar), slår ut lavere kort. Ess
har høyest verdi. 2 har lavest. Dukker for eksempel
hjerter konge, ruter 2, kløver 5 og 7 opp, så kaster du
vekk kløver 5. Resten beholder du. 7’ern har et høyere
tall enn kløver 5, og kaster ut kløver-kameraten. Når
du har fjernet de laveste synlige kortene for hver
farge, kort som ligger oppå hverandre er lagt på tom
plass, og det kun er ett kort for hver farge synlig, så
legger du ut fire nye kort. Prøv å planlegg hvilket kort
du legger til ledig plass, for å få vekk flest mulig kort
før neste omgang.
Når essene ligger igjen på bordet, har kabalen gått
opp. Det skjer sjelden. Derfor er dette en god kabal.
Mens man spiller kan man enten tenke, eller man kan
velge å la være. Som Statler Brothers sang, “ “[p]
playing solitaire till dawn with a deck of fifty-one,
smoking cigarettes and watching Captain Kangaroo,
now don’t tell me I’ve nothing to do”. Kortenes vusjvusj-lyd tar over for klokka. Og om man gjør det ene
eller det andre kan ingen som ser deg vite.
Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive
baksidekommentarer i Sosiolognytt.»
32 Sosiolognytt 3/13