abstracthefte - Fysioterapikongressen 2015

Transcription

FYSIOTERAPIKONGRESSEN2015
ABSTRACTS
INNHOLD
FF1 – Barn og unge
s. 2
FF2 - Lungefysioterapi og eldre
s. 11
FF3 – Kvinnehelse
s. 20
FF4 – Fysioterapi i kommunene
s. 29
FF5 – Rehabilitering
s. 38
FF6 – Muskel- og skjelettplager
s. 47
FF7 – Fysisk aktivitet, trening og overvekt
s. 56
FF8 – Nominerte til Fondets priser
s. 64
Posterabstracts
s. 74
2
FRIE FOREDRAG – 1
Barn og unge
3
FF1-1
VEILEDNING GJENNOM KROPPSLIG SAMHANDLING: NÅR ORD BLIR UTILSTREKKELIG I FYSIOTERAPI TIL
BARN MED CEREBRAL PARESE.
Session Title: FF 1 - Barn og unge
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Sørvoll, M
Norges Arktiske Universitet, UIT
Innledning: Barn med Cerebral Parese (CP) mottar oftere fysioterapi som en integrert del av
hverdagslige aktiviteter. For barn i førskolealder er assistenter ansvarlig for den daglige oppfølgingen
under veiledning av fysioterapeut. Vi undersøker kliniske møter i triader-fysioterapeut, assistent og
barn- med fokus på felles oppmerksomhet og samhandling.
Metode: Studien er kvalitativ med bruk av ikke-deltakende observasjon og video. Fem triader ble
filmet en gang hver. Utvalget består av 5 fysioterapeuter, 5 assistenter og 5 barn med CP i alderen 1-6
år, grad III-IV ut fra Gross Motor Function Classification System. En kvalitativ innholdsanalyse ble
anvendt. Det knyttes an til kroppsfenomenologi og teori om meningsdannelse gjennom felles
oppmerksomhet og handling.
Resultat: I de fleste tilfellene går fysioterapeutene lett i samspill med barna, mens assistentene blir lite
involvert annet enn som håndlangere eller tilretteleggere. Informasjon om tiltak kommuniseres
muntlig eller gjennom demonstrasjon. De assistentene som blir gitt mulighet til å prøve ut håndtering
på barnet, inviteres til samspill der handlinger og bevegelser tilpasses den enkeltes uttrykk og svar.
Assistent og fysioterapeut alternerer mellom det å jobbe på og jobbe med barnet.
Diskusjon og konklusjon: Gjennom observasjon og muntlige overleveringer koordinerer assistentene
kropp og bevegelser i forhold til samspillet mellom fysioterapeuten og barnet. Forståelse og mening
utvikles gjennom en felles oppmerksomhet i situasjonen. For å lære og forstå terapeutisk
handlingskompetanse synes likevel ord og observasjon å være utilstrekkelig. Gjennom et kroppslig
samspill med fysioterapeuten og barnet synes assistentene å lære bruk og plassering av egen kropp i
forhold til barnets kropp og bevegelser. Kroppslig samhandling fremstår dermed som nøkkelen til å
fremme assistenters handlingskompetanse og mestringsopplevelse i samhandling med barn med CP.
4
FF1-2
ØKT OKSYGENOPPTAK OG LIVSKVALITET ETTER HØYINTENSIV INTERVALL TRENING HOS BARN MED
CEREBRAL PARESE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Lauglo, R1; Vik, T2; Lamvik, T3; Stensvold, D4; Finbråten, A2; Moholdt, T4
1
Rosenborgklinikken Fysioterapi; 2Avd. for laboratorisk medisin, barne og kvinneklinikken, NTNU; 3Avd.
for ortopedisk kirurgi, St. Olav's Hospital; 4Avd. for sirkulasjon og billeddiagnostikk, NTNU
Innledning: Aerob kapasitet er begrenset hos barn med cerebral parese (CP) sammenlignet med
jevnaldrende uten funksjonsnedsettelse. Det er lite dokumentasjon på effekt av aerob trening hos
barn med CP. Formålet med studien var å undersøke effekten av høyintensiv intervall trening (HIT) på
aerob kapasitet, livskvalitet (QoL) og kroppssammensetning hos barn med CP.
Metode: Studiens design er en baseline-kontroll studie. Tolv barn i alderen 10-16 år med CP, GMFCS IIV (grovmotorisk funksjons-klassifikasjonssystem), deltok. Barna utførte 24 økter (2-4 per uke) med
HIT. Hver økt forsøkte de i 16 av totalt 35 minutt å trene med en intensitet tilsvarende minimum 85%
av sin maksimale hjertefrekvens. Det primære effektmål var aerob kapasitet, målt ved maksimalt og
submaksimalt oksygenopptak (VO2peak, VO2submax), og sekundære effektmål var QoL og
kroppssammensetning, målt ved spørreskjemaet KINDL og helkropps scanning (DXA). Vi undersøkte
effektmålene ved tre tidspunkt; ved inklusjon i studien (T0), etter en pre-treningsperiode (T1) og etter
HIT (T2), og sammenlignet endring T0-T1 med endring T1-T2.
Resultat: VO2peak økte med 17%, fra 34.1 (5.6) til 39.8 (6.1) mL·kg-1·min-1 fra T1 til T2 (p = 0.017), og
siden VO2submax ikke endret seg ble prosentvis oksygenutnytting tilsvarende redusert. Foreldrene
rapporterte at barna bedret sin livskvalitet (p = 0.008), og spesielt deres selvfølelse (p = 0.005), men
ikke ifølge barna selv. Kroppssammensetning var uendret.
Diskusjon og konklusjon: Barn med CP kan spesielt ha nytte av en større energireserve ved økt
VO2peak for å orke å være fysisk og sosial aktiv, siden deres oksygenkostnad ved forflytning er forhøyet.
17% økning i VO2peak samsvarer med andre treningsstudier blant barn med CP. I vår studie var
imidlertid både varighet av hver økt og total treningsperiode vesentlig kortere. Trening som er lite
tidkrevende er spesielt fordelaktig for barn med CP som ofte bruker mye tid på ulike intervensjoner.
Siden HIT også kan bedre livskvalitet hos barn med CP bør det vurderes inkludert i individuelle
(re)habiliteringsprogram.
5
FF1-3
VALIDITET AV DATA BASERT VIDEOANALYSE FOR IDENTIFISERING AV FIDGETY BEVEGELSER
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Adde, L1; Yang, H2; Jensenius, A3; Sæther, R4; Ihlen, E5; Cao, J2; Støen, R4
1
Klinikk for Kliniske Servicefunksjoner, St. Olavs Hospital; 2Childrens Hospital of Fudan
University; 3Institutt for Musikkvitenskap, Universitetet i Oslo; 4Institutt for Laboratoriemedisin,
Kvinne- og Barnesykdommer, NTNU; 5Institutt for nevromedisin
Innledning-formål: Observasjon og undersøkelse av «general movements» hos spedbarn i fidgety
perioden (9 til 18 uker post termin) kan brukes til prediksjon av cerebral parese (CP). «General
movements» endrer seg fra Writhing (6 til 9 uker post termin) til Fidgety bevegelses (FMs) type.
Tidligere studier har vist at FMs kan bli identifisert og at CP kan bli predikert ved hjelp av data basert
video analyse. Formålet med denne studien var å evaluere validiteten av data basert video analyse for
identifisering av FMs.
Metode: 30 prematurt fødte barn, 8 jenter og 22 gutter, med gjennomsnittlig gestasjonsalder 32 (SD
2.7) uker og gjennomsnittlig fødselsvekt 1787 gram (SD 437) ble inkludert ved Childrens Hospital of
Fudan University, Shanghai, Kina. Video opptak ved gjennomsnittlig 44 (SD 0.81) uker i Writhing
perioden og 53 uker i FMs perioden ble analysert i tråd med Prechtl’s metode for undersøkelse av
«general movements» og med data basert video analyse. Bevegelseskurver (motiongrams) ble brukt
for å vise eksempler av strukturen i bevegelsene fra de to periodene. Variabiliteten til det rommelige
tyngdepunktet av bevegelsene (CoMsd) ble beregnet ved å kalkulere pixel forskjeller mellom de ulike
bildene i videoen og ble sammenliknet mellom de to bevegelsesperiodene.
Resultater: 15 av de 30 videoene fra Writhing perioden ble klassifisert med «poor repertoire» og 3
videoer fra FMs perioden var av avvikende bevegelseskvalitet (2 sporadiske og en fraværende FMs).
Den gjennomsnittlige CoMsd var på 0.45 (SD 0.09) i Writhing perioden og på 0.38 (SD 0.08) i FMs
perioden (gjennomsnittlig forskjell -0-07 (SD 0.1) ( p<0.005).
Diskusjon og konklusjon: Variabiliteten av det rommelige tyngdepunktet av bevegelsene var signifikant
lavere i FMs perioden. Dette funnet støtter at CoMsd reflekterer små, variable og kontinuerlige
sirkulære bevegelser i hele kroppen som er typisk for tilstedeværende FMs. Resultatet støttes også av
strukturen i bevegelseskurvene fra de to periodene.
6
FF1-4
DETALJANALYSE AV SPONTANE BEVEGELSER HOS FOR TIDLIG FØDTE SPEDBARN.
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Ustad, T1; Evensen, K2; Bertoncelli, N3; Frassoldati, R3; Ferrari, F3
1
St. Olavs Hospital; 2NTNU / Trondheim kommune; 3Modena University Hospital
Innledning
For tidlig fødte barn er i risiko for ulike utviklingsforstyrrelser. Denne risikoen øker med avtagende
gestasjonsalder (GA). Videoanalysen General Movements Assessment (GMA) kan skille mellom barn
med typisk og barn med avvikende utvikling. Brukt ved 3 måneders alderen kan GMA være med å
forutsi CP. Detaljanalyse av bevegelsene ved samme alder kan indikere mindre nevrologiske avvik.
Disse undersøkelsene gjennomført ved yngre aldre er mindre pålitelige. Hensikten med studien er å
undersøke konstrukt validitet av et skåringskjema for analyse av spontane bevegelser hos barn yngre
enn 45 uker GA.
Metode
Dette er en retrospektiv pilotstudie av 20 barn født ved Modena sykehus, GA < 32 uker, og fødselsvekt
< 1500 g. En detaljanalyse av barnas bevegelser ved bruk av skjemaet «Preterm and Term General
Movements» (Einspieler et al 2008) ble gjennomført ved tre tidspunkt for hvert barn (31-34, 37-41 og
43-46 uker GA). Følgende bevegelseskvaliteter i over- og underex. ble vurdert; amplitude, hastighet,
bevegelser i rommet, proximal og distal rotasjon, bevegelsesstart og -avslutning, skjelving og
krampaktige bevegelser. Korrelasjon mellom detaljanalysen og GMA er undersøkt ved Spearman rs.
Resultat
Ved gestasjonsalder 37-40 og 43-46 uker var det signifikant korrelasjon mellom GMA og de enkelte
bevegelseskvalitetene (rs > 0.6, p< 0.05), bortsett fra for skjelving og krampaktige bevegelser i over- og
underex. Kun bevegelseskvalitetene hastighet, bevegelsesstart samt proximal og distal rotasjon i
overex., viste signifikant korrelasjon med GMA for alle tre aldersgruppene.
Diskusjon og konklusjon
Dette er den første studien som ser på korrelasjon mellom GMA og en detaljanalyse med bruk av
dette skåringskjemaet. Vi fant at denne var signifikant ved termin alder og de første ukene etter
termin. En detaljanalyse kan danne grunnlag for å skreddersy intervensjon for de yngste barna.
7
FF1-5
SMÅ I AKTIVITET - OPPFØLGING AV BARNEHAGEBARN I STAVANGER KOMMUNE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Hammer, T; Isaksen, E; Rønneseth, K
Stavanger kommune
Innledning: Formålet var å videreutvikle tjenestetilbudet innenfor fagområdet fysio- og ergoterapi for
barn i aldersgruppen 1-6 år i Stavanger kommune. Vi ønsket å utarbeide en lokal modell for
implementering av tidlig intervensjon i barnehagene Vi hadde registrert en nedgang i antall henviste
barnehagebarn. Tjenesten var godt representert i enkelte barnehager, mens andre barnehager hadde
vi ingen kontakt med. Vi ønsket å heve kompetansen i barnehagene i forhold til helsefremmende
aktiviteter, styrke samarbeidet, og sikre at barn med behov, fikk tidlig og god oppfølging.
Metode/resultat/konklusjon: "Små i Aktivitet" startet som et prosjekt i 2008, med 3 pilotbarnehager.
De ansatte fikk tilbud om kompetanseheving gjennom undervisning og praktiske opplegg. Vi hadde
også fokus på å kvalitetssikre tjenesten gjennom intern opplæring. I etterkant av pilotperioden startet
vi implementering av prosjektet i ulike bydeler i Stavanger kommune.Implementeringen startet med
informasjon på bydelsmøtet der samtlige styrere var representert. Vi presenterte prosjektet, ga tilbud
om undervisning i grovmotorikk og håndmotorikk, og praktiske opplegg i avspenning og skrivedans. I
tillegg til dette informerte vi om konsultasjonsmodellen. Konsultasjon i barnehage er et
lavterskeltilbud hvor fysioterapeut og/eller ergoterapeut kommer ut i barnehagen for å observere
barnet. I etterkant av observasjonen gir terapeuten konkrete råd i forhold til oppfølging, eller
anbefaler henvisning til tjenesten. Konsultasjonen kan også være på systemnivå. Erfaringene med
implementeringen var positive. « Små i aktivitet» er nå et fast tilbud til barnehager i Stavanger
kommune. Tilbudet inngår som en del av Fysio- og ergoterapitjenestens bidrag i KVELLO-modellen,
«Rett hjelp tidlig» . Stavanger kommune har bevilget midler slik at alle de 120 barnehagene i Stavanger
kommune innen fem år skal ha gjennomført «Rett hjelp tidlig».
8
FF1-6
EVALUERING AV SPASTISITET HOS BARN MED CEREBRAL PARESE VED BRUK AV TARDIEU TEST.
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Brændvik, S1; Vik, T2; Elkamil, A3; Hansen, S2; Witjes, M2; Roeleveld, K2
1
NTNU/ St. Olavs Hospital; 2NTNU; 3St. Olavs Hospital
Bakgrunn: Spastisitet er et av de mest fremtredende nevrologiske tegn ved cerebral parese (CP) [1] og
behandling av spastisitet er vanlig hos barn med denne tilstanden. Det er per i dag ingen konsensus
om definisjon eller evaluering, selv om en plutselig stopp (catch) ved passiv strekk av antatt spastisk
muskulatur er å betrakte som det primære kliniske tegn på spastisitet.
Mål: Bidra til validering av spastisitetsevaluering gjennom å studere den nevromuskulære responsen
ved klinisk testing av spastisitet.
Metode: Spastisitet ble evaluert i m.biceps brachii (BB) (n=15) og m.gastrochnemius (GAS) (n=10), hos
barn (alder 5-17 år) diagnostisert med spastisk CP og funksjonsfriske jevnaldrende (TD) ved bruk av
Tardieu test [2]; passiv albu ekstensjon og ankel dorsalfleksjon ved rolig og rask hastighet. Samtidig
registrering av muskelrespons ved bruk av overflate elektromyografi på BB og GAS. Subjektiv respons
registrert ved bruk av Tardieu skår.
Resultat: CP gruppen, men ikke TD hadde en hastighetsavhengig økning i muskelresponsen i BB og
GAS. Ni av 15 i CP gruppen hadde catch i BB, men muskelresponsen var ikke forskjellig fra de uten
catch. Det ble funnet catch eller klonus i GAS hos alle med CP. Catch i GAS var forbundet med en
tydelig økning i muskelaktivitet), mens dette ikke var like konsistent i BB. Det ble subjektivt registrert
catch i både BB og GAS hos noen i TD gruppen.
Diskusjon/konklusjon: Tardieu test resulterer i en hastighetsavhengig økning i muskelresponsen hos de
med CP, men ikke hos TD. Dette støtter testens validitet når en legger til grunn den mest brukte
definisjonen på spastisitet; en hastighetsavhengig økning av strekkerefleksen [3]. Subjektivt registrert
catch også hos TD indikerer at testen feilaktig kan identifisere spastisitet hos barn med CP.
Muskelresponsen ser ut til å være forskjellig i arm og ben og ikke henger systematisk sammen med
verken catch eller klonus.
1 Andersen G L et al. 2008
2 Gracies J M et al. 2010
3 Lance J W 1980
9
FF1-7
"AKTIV I RULLESTOL" VED BEITOSTØLEN HELSESPORTSENTER -- ET REHABILITERINGSTILBUD FOR DE
SOM VIL BEHERSKE RULLESTOLEN BEDRE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Nordtorp, H; Saebu, M
Beitostølen Helsesportsenter
Bakgrunn: Personer som nytter rullestol som eneste forflytningshjelpemiddel eller til avlastning
behersker ofte ikke basale ferdigheter i bruk av rullestolen. Mange har også en dårlig sittestilling i
rullestolen, og/eller benytter en type rullestol som i liten grad er tilpasset deres funksjonsnivå.
Målsetning med kursene ved Beitostølen Helsesportsenter er derfor primært å forbedre brukerens
grunnleggende rullestolteknikk, og gjennom dette beherske rullestolen bedre i dagliglivet.
Metode: Intervensjonen under oppholdet innebærer undersøkelse av sittestilling og funksjon,
tilpasning/optimalisering og eventuelt bytte av rullestol. Trening på dagligdagse utfordringer som
bakhjuls balanse, forsering av fortauskanter, åpne dører osv. kombinert med aktiviteter for
rullestolbrukere som ballspill, rullestolpigging, frisbeegolf, golf, pre-orientering, rullestoldans med
mer. Endring ble målt med tre ulike tester bestående av 1) Rekketest - tester balanseevne som på
mange måter er lik situasjoner i dagliglivet 2) Timed forward wheeling (23 m så raskt som mulig) og 3)
bakhjulsbalanse (egenutviklet test). Deskriptive analyser benyttet.
Resultater: Resultater viser signifikant bedring i funksjonalitet i rullestol. Videre viser observasjon og
intervju at behov for justering av stoler er noe redusert de senere år, og at erfaringsutveksling med
andre rullestolbrukere og med brukerkonsulent oppleves som svært nyttig og inspirerende.
Diskusjon og konklusjon: Variert og intens trening i bruk av stol kombinert med optimalisering av stolen
er en nærliggende forklaring på de gode resultatene som presenteres. Med relativt enkle grep endres
funksjon og aksjonsradius, som gir styrket grunnlag for økt deltakelse. Videre gir resultatene grunnlag
for å hevde at dialogen med brukerkonsulent og tilhørende erfaringsutveksling øker egen
mestringstro.
10
FF1-8
EN MODELLBASERT ANALYSE: KAN ØKT FYSISK AKTIVITET I SKOLEN REDUSERE ANDEL BARN MED
OVERVEKT/FEDME?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Skjåkødegård, H1; Halsteinli, V2
1
Haukeland Universitetssykehus; 2St.Olav HF
Formål:Forekomsten av overvekt og fedme blant barn har økt de siste 20-30 årene. En evaluering av
tiltak rettet mot å forebygge utvilingen av tilstanden bør ha et langsiktig tidsperspektiv. RCT-studier
har sjelden mer enn ett års oppfølgingstid, mens bruk av modelleringsteknikk med utgangspunkt i
publiserte RCT-studier gir mulighet for å evaluere langtidseffekter av tiltak. Formålet med studie har
for det første vært å utvikle en enkel modell for å evaluere effekt. For det andre å vurdere potensielt
sparte kostnader av overvekts-forebyggende tiltak i grunnskolen, dernest spesifikt å undersøke effekt
av 60 minutter fysisk aktivitet per skoledag hvert skoleår (tiltak FA) i en fireårsperiode (4. - 7. klasse)
sammenliknet med ordinær kroppsøving
Metode:Modelleringsstrukturen er laget som en beslutningstremodell. Input til modellen er
prevalensfordeling for KMI-kategoriene normalvekt, overvekt og fedme og longitudinelle data over
vektutvikling. En spesifikk RCT-studie med ett års oppfølgingsperiode ble valgt som grunnlag for
effektestimat i modellen, og et fagpanel ble brukt for å ekstrapolere effektestimat utover det ene året.
Antall elever innen de respektive KMI-kategoriene ble valgt som utfallsmål og intervensjonen (tiltak
FA) påvirker endring i sammensetning over tid. I modellen følges en kohort bestående av 60 000 barn
som blir eksponert for tiltak FA som sammenlignes med en tilsvarende kohort eksponert for ordinær
kroppsøving. Det ble utviklet tre hypoteser for utviklingen til barna i tiltak FA, med henholdsvis lavt,
medium og høyt effektestimat. Analysene er gjennomført i Excel
Resultat:Sammenlignet med ordinær kroppsøving blir det etter endt 7. klasse med lavt effektestimat
3180 færre overvektige/fete barn. Medium og høyt effektestimat gir reduksjon på henholdsvis 7380
og 10 080 overvektige/fete barn
Konklusjon:RCT-studier med kortere oppfølgingsperiode støtter opp om modelleringsresultatene.
Resultatene viser så langt at 60 minutter fysisk aktivitet per skoledag kan være et hensiktsmessig tiltak
for å oppnå reduksjon i overvekt-og fedmeprevalens på lang sikt
11
FRIE FOREDRAG – 2
Lungefysioterapi og eldre
12
FF2-2
«HOSTEKRAFT OG EKSTUBERINGSUTFALL » EN SYSTEMATISK OVERSIKT
Session Title: FF 2 - Lungefysioterapi og fysioterapi for eldre
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Viravong, M1; Gjørven, S2; Nilsson, B1
1
Oslo universitetssykehus; 2Oppegård kommune
Bakgrunn: Mekanisk invasiv respiratorbehandling redder intensivpasienter daglig. Forlenget
respiratorbehandling eller for tidlig ekstubering/dekanylering er imidlertid forbundet med høyere
sykdomsog dødelighetsrater, lengre liggetid og høyere helsekostnader. Valide og reliable mål for
optimalt ekstuberingstidspunkt er derfor påkrevet. Hyppig brukt grenseverdi for behov for hostestøtte
hos selvpustende pasienter er cough peak expiratory flow (CPEF) på 160 l/min.
Hensikt: Å vurdere om hostekraft målt via CPEF kan predikere ekstuberingsutfall hos intensivpasienter.
Metode: Førsteforfatter og spesialbibliotekar foretok systematiske søk i Medline, Pubmed, CINAHL,
EMBASE, Cochrane, PEDro og ClinicalTrials.com til og med 02.09.2014. Manuelle søk ble gjort i
referanselistene til artiklene som ble utvalgt til full-tekst gjennomgang. Førsteforfattere ble kontaktet
for å avdekke upublisert materiale og pågående studier. Søkeresultatene ble individuelt screenet og
evaluert av to spesialfysioterapeuter med utgangspunkt i Critical Appraisal Skills Programme.
Resultater: 17 kohortestudier og seks abstracts ble vurdert i fulltekst. Av disse ble åtte kohortestudier
og ett abstract (n=1017) inkludert. Fem av de inkluderte kohortene hadde akseptabel rekruttering,
fem refererte til blinding av ekstuberingsansvarlig kliniker og seks av studiene hadde publiserte data
for analyse av konfundere. Alle studiene møtte kriteriene for objektive og valide utfallsmål og
tilstrekkelig oppfølging. Reliabiliteten og validiteten av hostekraft-testingen var ikke optimal i noen av
studiene. CPEF-range var 10-200 l/min. Prediktiv grenseverdi for CPEF var mellom 29 og 62,4 l/min.
Kalkulerte likelihood ratios antyder at de mest nøyaktige testene var de foretatt med elektronisk
utstyr.
Konklusjon: Samtlige kohorter rapporterte CPEF som uavhengig prediktor for ektuberingsutfall
(p=0.001-0.03). Flertallet av studiene (N=850) fant CPEF-grenseverdi på 49,8-62,4 l/min.
13
FF2-3
LUNGEFYSIOTERAPI VED CYSTISK FIBROSE: INDIVIDUELL EFFEKT, OPPLEVD NYTTEVERDI OG PREFERANSE
VED BRUK AV SPESIFIKK HOSTETEKNIKK VERSUS STØTETEKNIKK
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Gursli, S1; Sandvik, L2; Skrede, B1; Stuge, B3
1
Norsk senter for cystisk fibrose, OUS; 2Avd. for biostatistikk, epidemiologi og helseøkonomi,
OUS; 3Avdeling for Ortopedi, OUS
Formål: Lungefysioterapi er anbefalt ved cystisk fibrose (CF), men det foreligger ingen sterk
dokumentasjon på at en teknikk eller form for behandling er bedre enn andre. Fjerning av
bronkialsekret er essensielt, og Støteteknikk (ST) er ofte brukt. Spesifikk Hosteteknikk (SHT) antas å
representere et alternativ. Formålet med studien var å sammenligne korttids - effekten av SHT versus
ST vedrørende fjernet slimmengde, og å undersøke pasientenes preferanser.
Metode: Randomiserte, kontrollerte, individuelle studier (N of 1 RCTs) ble utført med seks voksne
pasienter. Hver studie omfattet 8 behandlingsuker med to intervensjoner hver uke, en med ST og en
med SHT. Primært utfallsmål var slimmengde i våt vekt (g). Sekundære utfallsmål var selvrapportert
preferanse og opplevd nytteverdi. Videre målinger inkluderte oksygenmetning, hjertefrekvens og
lungefunksjon. Binomisk signifikanstest ble brukt til å estimere effekt, og til å sammenligne
slimmengde (g) i intervensjonene med SHT og ST for hver pasient. Signifikansnivå 5 %.
Resultater: 5 av 6 pasienter fjernet mer slim med SHT enn med ST. Slimmengden (g) var i favør av SHT
hos tre pasienter i 8 av 8 mulige uker (p = 0.008). ST var mest effektiv hos en pasient i 7 av 8 uker (p =
0.062). Hos pasientene med signifikant høyere gjennomsnittlig slimmengde med SHT, var forskjellen
på 21 %, 38 % og 23%. Pasientene rapporterte begge teknikkene som effektive, lette å forstå og å
utføre, og SHT som mer normaliserende og lettere å bruke. Halvparten foretrakk SHT, en ST, og to
hadde ingen preferanse.
Diskusjon og konklusjon: Dette er den første studien som presenterer resultater vedrørende korttidseffekten av SHT hos individuelle pasienter med CF. Studien har bidratt med ny kunnskap, og funnene
antas å ha viktige kliniske implikasjoner. SHT fjernet mer slim enn ST hos majoriteten av pasientene.
Resultatene indikerer at SHT er effektiv, trygg, og foretrukket, og representerer et lovende alternativ
til ST.
14
FF2-4
HVORDAN REAGERER STRUPEN VED BRUK AV HOSTEMASKIN HOS PERSONER MED AMYOTROFISK
LATERAL SKLEROSE?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Andersen, T1; Sandnes, A1; Brekka, A1; Vollsæter, M1; Hilland, M2; Halvorsen, T3; Heimdal, J4; Tysnes,
O5; Fondenes, O6; Clemm, H7; Røksund, O8
1
Nasjonal Kompetansetjeneste for Hjemmerespiratorbehandling, Haukeland Univeritetssykehus; 2Ørenese-hals avdeling, Haukeland Universitetssykehus; 3Barneklinikken, Haukeland
Universitetssykehus/Universitet i Bergen; 4Øre-nese-hals avdeling, Haukeland Universitetssykehus/
Universitet i Bergen; 5Nevrologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus/Universitet i
Bergen;6Nasjonalt Kompetansetjeneste for Hjemmerespiratorbehandling, Haukeland
Universitetssykehus; 7Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus/ Universitet i Bergen; 8Høgskolen
i Bergen/Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus
Innledning: Sekretmobilisering er en viktig del av lungefysioterapi. Bruk av hostemaskin er det mest
effektive tiltak for å fjerne sekret hos personer med neuromuskulære lidelser. Ved denne teknikken
fylles (insufleres) lungene ved positivt trykk og tømmes (eksufleres) ved negativt trykk. Hos personer
med amyotrofisk lateral sklerose (ALS), spesielt de med bulbære symptomer, kan det være
utfordrende å oppnå effekt ved bruk av hostemaskin og man tror at hindringen er lokalisert i strupen.
Hensikten med denne studien er å visualisere og beskrive strupens responsmønster ved bruk av
hostemaskinen hos personer med ALS og hos friske kontroller.
Metode: Tjue personer med ALS og 20 friske frivillige ble undersøkt med fleksibelt laryngoskopi
gjennom nesen, mens hostemaskinen (Cough Assist®, Respironics, USA) ble brukt med standardisert
protokoll og trykkinnstillinger fra ±20 til ±50 cmH2O. Det ble gitt instruksjon om å puste inn ved
insuflasjon og både aktivt puste ut og hoste under eksuflasjon. Strupens bevegelser ble vurdert fra
videoopptakene.
Resultatene: Både friske og personer med ALS uten bulbære symptomer (n=6) koordinerte lukking og
åpning av glottis når de ble instruert til å hoste med hostemaskinen. Personer med ALS med bulbære
symptomer (n=14) hadde lukking på supraglottisk nivå ved insuflasjon. Etter initial glottisk åpning, ble
forsnevring av stemmebåndene observert hos alle deltagere med ALS. Forsnevring på det
hypopharyngeale nivå under eksuflasjon ble observert i varierende grad hos alle deltagere i studien og
mest hos personer med ALS med bulbære symptomer.
Diskusjon og konklusjon: Strupens strukturer var mer utsatt for adduksjon hos ALS pasienter med
bulbære symptomer. Denne adduksjonen reduserer arealet strupen, potensielt hindrer dette
luftstrømmen og at visse pasienter får effekt av behandlingen. Laryngoskopi kan trolig bidra med
verdifull informasjon når hostemaskinen blir brukt hos pasienter med bulbær dysfunksjon. Dette kan
forbedre den kliniske lungefysioterap
15
FF2-5
ROMLIG ORIENTERINGSEVNE HOS PASIENTER MED KOGNITIV SVIKT OG ALZHEIMER SYKDOM
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Tangen, G1; Engedal, K2; Bergland, A3; Moger, T4; Hansson, O5; Mengshoel, A4
1
Universitetet i Oslo og Nasjonal kompetansetjeneste for Aldring og Helse; 2Nasjonal
kompetansetjeneste for Aldring og Helse; 3Høgskolen i Oslo og Akershus; 4Universitetet i Oslo; 5Lunds
Universitet / Skånes Universitetssjukhus
Innledning: Romlig orienteringsevne svekkes tidlig ved Alzheimer sykdom, og kan hindre deltagelse i
aktiviteter, utløse leteaksjoner og behov for et høyere omsorgsnivå. Romlig orienteringsevne kan
imidlertid være vanskelig å undersøke i klinisk praksis. Formålet med studien var å undersøke hvordan
utførelsen på en enkel klinisk test som kombinerer romlig orientering med gange, Floor Maze Test
(FMT), var ulik mellom tre grupper pasienter med ulik grad av kognitiv svikt, og hvilken sammenheng
det var mellom FMT, kognitive tester og demografiske faktorer.
Metode: Studien ble gjennomført på Hukommelsesklinikken på Ullevål, Oslo Universitetssykehus.
Utvalget bestod av 128 pasienter som ble klassifisert i tre grupper: subjektiv kognitiv svikt (SCI) (n =
19), mild kognitiv svikt (MCI) (n = 20), og mild Alzheimer sykdom (n = 89). FMT består av et blått
underlag (3x3 meter) hvor en labyrint er markert med hvit tape. Utfallsmålene er tiden pasientene
bruker på FMT, samt gjennomføring med eller uten feil. Kognitiv funksjon ble undersøkt ved hjelp av
Ti-ord testen, Klokketest, Trail Making Test A og B, samt Mini Mental Status. Analysene som ble brukt
var Mann Whitney tester og multippel regresjonsanalyser.
Resultater: Pasientene med MCI brukte lengre tid enn de med SCI. Pasientene med Alzheimer sykdom
gjorde flere feil enn pasientene med MCI. Utførelsen av FMT var kun signifikant assosiert med
eksekutiv funksjon (TMT B).
Diskusjon og konklusjon: Utførelsen av FMT var dårligere med økende grad av kognitiv svikt, disse
resultatene samsvarer med funn fra tidligere studier på tilsvarende pasientgrupper. FMT var
signifikant assosiert med eksekutiv funksjon, men regresjonsmodellene modellene lav forklaringskraft.
Dette kan indikere at svikt i romlig orienteringsevne ikke fanges opp i utredningen av kognitiv svikt.
Fysioterapeuter bør være oppmerksomme på slike problemer i sin praksis med pasienter med kognitiv
svikt Før FMT kan anbefales brukt i klinisk praksis gjenstår imidlertid validering av testen.
16
FF2-6
BRUK AV TRENINGSSPILL BLANT ELDRE: EGNETHET OG BEVEGELSESKARAKTERISTIKKER
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Skjæret, N; Helbostad, J; Vereijken, B
NTNU
Innledning: Treningsspill brukes stadig oftere i forskning og rehabilitering av eldre, med stigende
interesse for blant annet å øke fysisk aktivitet og trene balanse for å forebygge fall. Det er derimot få
spill som er designet for eldre, og det er usikkert om bruk av de eksisterende spillene gir de
bevegelsene og den effekten vi ønsker å trene på. Formålet med denne studien var å undersøke
bevegelseskarakteristikker fremkalt av kommersielt tilgjengelige spill, og hva eldre syns om spillene
som treningstiltak.
Metode: To studier ble gjennomført; en brukbarhetsstudie med 14 eldre (73± 5.7 år) som spilte 3 spill
(DanceDanceRevolution, LightRace fra X-box og TheMole fra Silverfit), med videokoding av
bevegelseskarakteristikker på en 5-poengs Likert skala og semi-strukturert intervju. Den andre studien
var en kontrollert lab studie med 3D bevegelsesanalyse (OQUS) hvor 20 eldre (75.7 ± 5.48 år) spilte 2
spill (LightRace og TheMole) med 5x1min forsøk på to vanskelighetsnivå. Dataene ble analysert med
variansanalyse.
Resultat: Eldre ønsker utfordrende spill med mulighet for økende vanskelighetsgrad, klare mål og godt
underholdningskonsept. Spillet som var spesial designet for eldre, TheMole, scoret best på
bevegelseskarakteristikkene (vektoverføring; variasjon i steg lengde, hastighet og retning; synsretning;
alle p’s <.0005). Deltakerne likte å ha kognitive oppgaver i tillegg, men økende vanskelighetsgrad
kunne føre til nedgang i steg lengde og variasjon.
Diskusjon: Spillenes egenskaper fører til forskjeller i bevegelseskarakteristikker. Har spillet
begrensninger i rom vil det påvirke variasjon i bla. steg lengde og retning. Økende vanskelighetsgrad
med kognitive element kan bidra til økt interesse, men samtidig redusere bevegelse. Ulike elementer i
treningsspill frembringer forskjellige bevegelser, noe man må ta hensyn til ved valg av spill til bruk i
trening og rehabilitering.
17
FF2-7
KAN BALANSE HOS ELDRE PÅVIRKES AV ET TRE UKERS LANGT OPPHOLD PÅ ET
REHABILITERINGSSENTER? EN RANDOMISERT KLINISK KONTROLLERT STUDIE.
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Jarret, G1; Orpana, A1; Helbostad, J2
1
Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter AS; 2NTNU Trondheim
Hensikt: Å undersøke effekter av et ekstra balansetrenings-program på balanse, fall og fallskader for
hjemmeboende eldre etter tre ukers rehabilitering. Design: Randomisert klinisk kontrollert studie med
to parallelle grupper i rehabilitering og en tredje gruppe (ikke randomisert) uten rehabilitering.
Materiale: 174 deltagere over 65 år (gj.snitt: 73,2; SD: 6,4) delt i en Intervensjonsgruppe (IG: N=57) og
en Kontrollgruppe (KG: N=56). Tredje gruppe: Referanse gruppe (RG: N=61). Metode: Vi benyttet Falls
Efficacy Scale-International FES-I som primær variabel, ved studiestart (T1), etter tre ukers
rehabilitering (T2), og etter 3- (T3) og 6 måneder (T4). Timed Up and Go (TUG) og Skjerpet Romberg
ble benyttet ved T1 og T2 for IG og KG. Rehabiliteringsprogrammet til IG og KG var lik (behandlinger,
gruppe-aktiviteter) med et tilleggs tilbud til IG: balansetreningsprogram (OTAGO) med fysioterapeut, i
gruppe og som egen trening. RG: Ingen rehabilitering.
Resultat: Bedrede FES-I verdier både for IG (p<0.001) og KG (p=0.029) men ingen signifikant forskjell
mellom gruppene (p=0.47). Dette gjelder også TUG test ved T2. Romberg ble kun bedre for IG fra
studiestart til T2. Ingen signifikant gruppeforskjell i antall fall og fallskader ved noen av tidspunktene,
men signifikant økning i ukentlig mosjonsaktivitet for IG og KG (p=0,027/0.002) ved T3, til signifikant
forskjell (p=0,016) mot RG.
Konklusjon: Kortvarig rehabilitering har positiv påvirkning på noen balanseverdier og mosjonsvaner i
noen måneder, men et ekstra fokus på balanse trening gir ingen ekstra gevinst. Siden bedring av
balanse-kapasitet hos de eldre helst er et langtidsprosjekt, anbefaler vi at kort rehab.perioder fokuser
på å redusere andre risiko faktorer for fall enn balanse isolert (f.eks. styrke). Det er også viktig å hjelpe
den aldrende populasjon å vedlikeholde/øke allsidig ADL- inkludert aktiviteter med fallrisiko. Balanse
trening programmer startet på et rehabiliteringssenter bør følges opp i kommunen.
18
FF2-8
SITTETID, FYSISK AKTIVITET OG FYSISK FUNKSJON HOS ELDRE PERSONER: -GENERASJON 100 STUDIEN
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Helbostad, J1; Egerton, T1; Wik, P2; Nygård, A2; Taraldsen, K2; Stensvold, D2
1
NTNU, Institutt for nevromedisin; 2NTNU
Introduksjon: Fysisk aktivitet beskytter mot sykdom og død og forebygger funksjonssvikt hos eldre.
Inaktiv tid i løpet av dagen er en uavhengig risikofaktor for sykdom og død. Generasjon 100 er en
pågående populasjonsbasert klinisk kontrollert studie med eldre i Trondheim som undersøker effekten
av trening på sykdom og død. Målet med denne studien er å undersøke sammenhenger mellom
selvrapportert sittetid, og fysisk aktivitet og funksjon.
Metode: Studien benytter baselinedata fra 833 kvinner og 759 menn, 72,5±2,1 år, og
kroppsmasseindeks (KMI) 25,5±3,5 kg/m2. Deltakerne rapporterte antall sittetimer i per dag, og
frekvens og intensitet av mosjon. Fysisk aktivitetsmåler festet rundt hoftene registrerte tid i moderat
til intensiv aktivitet per dag (MVA). Ganghastighet ble undersøkt med elektronisk gangmatte,
muskelstyrke med isometrisk benpressapparat, grepsstyrke med håndholdt dynamometer, og hurtig
oppreising fra stol med snormåler. Prosentvis muskelmasse ble undersøkt med bioelektrisk impedans.
Median sittetid (5,0 timer) ble brukt for å undersøke forskjeller i fysisk aktivitet og funksjon mellom de
som sitter mye og lite.
Resultat: Gjennomsnittlig sittetid for kvinner var 5.5±3.7 timer per dag og for menn 6,5±5.0 timer. De
med sittetid <5timer hadde lavere KMI (p=0.003), mer muskelmasse (p=0,001), bedre gripestyrke
(p=0,011) og større benpress-kraft (p= 0,031) enn de som satt mer enn 5 timer. Det var ingen
forskjeller mellom gruppene i ganghastighet, selvrapportert mosjon, tid i MVA, eller oppreising fra
stol. Det var ingen korrelasjon mellom tid i sittende og i MVA (Pearson’s r= -0,007).
Konklusjon: Muskelstyrke og masse var bedre hos de som sitter kortere tid, mens gangfunksjon og
fysisk aktivitetsnivå ikke var forskjellig. Tiltak for å bedre fysisk funksjon hos eldre bør ta hensyn både
til fysisk aktivitet og sittetid.
19
FF2-9
DAGLIGLIVSGANGE OG FYSISK FUNKSJON HOS HJEMMEBOENDE ELDRE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Bogen, B1; Aaslund, M1; Taraldsen, K2; Moe-Nilssen, R1
1
Universitetet i Bergen; 2NTNU
Bakgrunn: Mange studier viser at daglige gåturer bidrar til å beskytte mot hjerteog karsykdom, og
daglig gange anbefales ofte som mosjonsaktivitet. Dette er kanskje særlig relevant for eldre som
relativt sjelden deltar i organisert trening eller idrett. Ved bruk av kroppsbårne sensorer er det mulig å
få objektiv og nøyaktig informasjon om kvantitative gangmønstre i den som undersøkes sitt dagligliv. I
denne studien ønsker vi å se på om dagliglivsgange har noen sammenheng med fysisk funksjon hos
hjemmeboende, eldre personer.
Metode: Navn og personnummer ble plukket tilfeldig fra Folkeregisteret, deltakere ble undersøkt på
en universitetslab, og et tre-akset akselerometer ble festet på låret (activPALTM, PAL technologies,
Glasgow). Antall gå-episoder, antall steg og steg per gå-episode over tre døgn ble brukt som mål på
dagliglivsgange i analysene. For å vurdere fysisk funksjon ble 10-leddsskalaen ‘fysisk funksjon’ fra
spørreskjemaet SF-36 brukt. Det kan oppnås 0-100 poeng på skalaen, og høy skår indikerer god fysisk
funksjon. Fysisk funksjons-skalaen var avhengig variabel, mens dagliglivsgange, samt kjønn og KMI var
uavhengige variable i en multippel regresjonsanalyse.
Resultater: 46 personer deltok (78 ± 3 år, KMI 25 ± 3, 61 prosent kvinner). I gjennomsnitt skåret
deltakerne 78 ± 18 på 10-leddsskalaen ‘fysisk funksjon’. Gjennomsnittlig antall steg for tre dager var
21980 ± 7380, gjennomsnittlig antall gå-episoder var 382 ± 115 og gjennomsnittlig antall steg per gåepisode var 58 ± 19. Multippel regresjonsanalyse viste ikke signifikant sammenheng mellom fysisk
funksjon og antall gå-episoder. Det var statistisk signifikant sammenheng mellom antall steg og antall
steg per gå-episode, og fysisk funksjon.
Diskusjon og konklusjon: Antall steg og antall steg per gå-episode var signifikant assosiert med fysisk
funksjon. Dette antyder at intensitet og hastighet i gå-episodene er av en viss viktighet.
20
FRIE FOREDRAG – 3
Kvinnehelse
21
FF3-1
ØKER BEKKENBUNNSTRENING TILHELINGEN AV LEVATOR ANI MUSKULATUREN ETTER VAGINAL FØDSEL?
EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE
Session Title: FF 3 - Kvinnehelse
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Hilde, G1; Stær-Jensen, J1; Siafarikas, F1; Ellström Engh, M1; Bø, K2
1
Akershus universitetssykehus; 2Norges idrettshøgskole
Innledning: Bildediagnostiske studier av førstegangsfødende kvinner med vaginal forløsning viser at ca
20% får en uni- eller bilateral avrivning av levator ani (LA) muskelens innfestning mot symfysen.
Hvorvidt bekkenbunnstrening kan forbedre tilheling av muskelen er ukjent. Hensikten med studien var
å evaluere om bekkenbunnstrening etter fødsel kan øke tilheling og dermed redusere antall kvinner
med avrivningsskade og likeledes redusere levator hiatus (LH) areal.
Metode: I denne randomiserte kontrollerte studien ble 175 førstegangsfødende kvinner inkludert 6
uker etter vaginal fødsel. Alle ble instruert i riktig bekkenbunnssammentrekning. De ble stratifisert på
skade i LA verifisert ved transperineal ultralyd, og deretter randomisert til trening og kontroll.
Treningsgruppa fikk ukentlig veiledet bekkenbunnstrening i gruppe og utførte daglig hjemmetrening i
16 uker. Kontrollgruppa fikk ingen videre oppfølging. Ultralyd ble også benyttet for å måle LH areal i
hvile, ved maksimal kontraksjon av bekkenbunnen og ved maksimal Valsalva.
Resultater: 6 måneder etter fødsel ble analysert ved Intention to treat analyse og bruk av Relativ risk
(RR) og T-test. P-verdier <0.05 ble betraktet som signifikante. Resultater: Fra 6 uker til 6 måneder etter
fødsel var antall kvinner med avrivningsskade i LA redusert fra 27 til 14 i treningsgruppa (48%
reduksjon) og fra 28 til 17 i kontrollgruppa (39% reduksjon). Etter endt intervensjon var det ingen
forskjell mellom trenings- og kontrollgruppe mht. forekomst av skade i LA, RR 0.85 (95% CI 0.53 to
1.37). Det var heller ingen forskjeller mellom gruppene, hverken i stratum med skade eller i stratum
uten skade, når det gjaldt arealet på LH i hvile, ved maksimal kontraksjon eller ved Valsalva's manøver.
Diskusjon og konklusjon: Tilheling av avrivningsskade i LA muskelen hos førstegangsfødende kvinner
var signifikant redusert fra 6 uker til 6 måneder etter fødsel. Bekkenbunnstrening medførte ikke
forbedret tilheling ut over det som synes å være naturlig tilheling i dette tidsrommet.
22
FF3-2
RELIABILITET OG VALIDITET AV TIMED ″UP AND GO″ TEST OG TI-METER GANGTEST HOS GRAVIDE MED
BEKKENLEDDSMERTER
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Evensen, N1; Kvåle, A2; Brækken, I2
1
Centrum Fysioterapi Ski DA; 2Universitet i Bergen
Bakgrunn: Bekkenleddsmerter forekommer i ca 20 % av alle graviditeter og forårsaker ofte
gangvansker og sykmeldinger. Det mangler objektive tester for å måle funksjonell status hos denne
populasjonen.
Mål: Å evaluere test-retest reliabilitet, intertester reliabilitet og samtidig validitet av Timed ″Up and
Go″ (TUG) test og Ti-meter gangtest (10mGT) hos gravide med bekkenleddsmerter.
Metode: Atten gravide kvinner med bekkenleddsmerter gjennomførte begge gangtester to ganger
med en ukes mellomrom. Det ble etablert test-retest reliabilitet for en fysioterapeut mellom Test 1 og
Test 2, og intertester reliabilitet mellom to fysioterapeuter ved Test 1. Samtidig validitet ble undersøkt
ved at resultatene fra TUG og 10mGT ble sammenlignet med skårene oppnådd på Active Straight Leg
Raise (ASLR) test og Pelvic Girdle Questionnaire (PGQ). Intraklasse korrelasjonskoeffisient (ICC) ble
brukt for utregning av reliabilitet og Spearman rank korrelasjonskoeffisient (rs) for alle
korrelasjonsanalyser.
Resultater: Test-retest reliabilitet (n=17) var utmerket for TUG (ICC=0.88) og god for 10mGT
(ICC=0.74). Intertester reliabilitet var utmerket for begge gangtester (TUG: ICC=0.95; 10mTWT:
ICC=0.94). Det ble funnet høye korrelasjoner mellom TUG og ASLR (rs = 0.73, p = 0.001), og mellom
10mGT og ASLR (rs= -0.65, p=0.003). Relasjonen mellom TUG og PGQ var moderat (rs=0.41 to 0.52) og
mellom 10mGT og PGQ lav til moderat (r = -0.25 to -0.56).
Diskusjon: Kliniske tester må ha demonstrert reliabilitet og validitet i populasjonen de skal brukes på
for å sikre meningsfulle resultater. Til nå har funksjonsvansker hos gravide med bekkenleddsmerter
blitt vurdert ut ifra egenrapporterings spørreskjema. TUG og 10mGT kvantifiserer funksjonell mobilitet
og er gjennomførbare for kvinner i varierende stadier av svangerskapet og med varierende grad av
gangvansker. Konklusjon: Både TUG og 10mGT er reliable og valide funksjonelle tester for gravide
kvinner med bekkenleddsmerter. Vi anbefaler TUG da denne gangtesten viste best reliabilitet og
validitet.
23
FF3-3
BEKKENLEDDSMERTER PÅVIRKER HELE LIVET -- EN KVALITATIV INTERVJUSTUDIE OM KVINNERS
OPPLEVELSER AV Å LEVE MED BEKKENLEDDSMERTER ETTER FØDSEL
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Engeset, J1; Stuge, B2; Fegran, L3
1
Sørlandet sykehus HF; 2Oslo Universitetssykehus; 3Universitetet i Agder og Sørlandet sykehus HF
Innledning:Dybdekunnskap om hvordan det er å leve med bekkenleddsmerter etter fødsel er
manglende. Hensikten med studien var å undersøke hvordan bekkenleddsmerter etter fødsel påvirker
kvinners dagligliv.
Metode:En studie med fenomenologisk-hermeneutisk design og kvalitative semi-strukturerte
intervjuer ble gjennomført. En strategisk utvelgelsesprosedyre ble valgt for å rekruttere deltakere fra
fysioterapi institutter og et regionalt sykehus i Norge. Fem kvinner med klinisk bekreftet
bekkenleddsmerter ble inkludert. Data ble importert til NVivo9 og analysert i tre trinn: naïv
gjennomlesing, strukturell analyse og helhetlig forståelse av teksten.
Resultater:Tre temaer som påvirker kvinnenes hverdag ble identifisert:1)aktivitet og smerte,2)mangel
på anerkjennelse av smerte og funksjonsnedsettelse og 3)endrede roller. Et dagligliv med smerter og
begrenset fysisk aktivitet var vanskelig å akseptere og førte til at noen av kvinnene følte seg motløse,
isolerte og ensomme. Til tross for dette hadde kvinnene en positiv holdning til sine problemer, noe
som kan ha hatt positiv påvirkning og økt deres evne til å mestre. Resultatene viste også viktigheten av
en gjensidig påvirkning mellom kvinnen og hennes omgivelser, og at sosial støtte var avgjørende.
Diskusjon og konklusjon:Vår studie bekrefter tidligere forskning som beskriver at det å leve med
bekkenleddsmerter er preget av både fysiske, psykiske og sosiale utfordringer. Bekkenleddsmerter kan
påvirke kvinners liv i måneder og år etter fødsel. Antonovskys salutogenetiske teori fokuserer på
menneskers mestringsressurser og aktiviteter som styrker helsen. Hans teori "Opplevelse av
sammenheng" (OAS) ble brukt for å forstå hvordan det å leve med bekkenleddsmerter kan påvirke
kvinners helse. Helsearbeidere bør anerkjenne og fokusere på pasientens kunnskaper og ferdigheter.
Forståelse og kunnskap om kvinners opplevelser av å leve med bekkenleddsmerter etter fødsel kan
bidra til å forbedre rehabiliteringsstrategier til disse pasientene, politikk, medisinsk praksis og for å
forme en bedre folkehelsetilnærming til kvinners helse.
24
FF3-4
KAN ET 12-UKERS TRENINGSPROGRAM I ANDRE HALVDEL AV SVANGERSKAPET PÅVIRKE AEROB
KAPASITET?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Stafne, S1; Rønning, B2; Mørkved, S1; Salvesen, K3; Aamot, I4
1
NTNU, Institutt for samfunnsmedisin; 2NTNU, Det medisinske fakultet; 3Helse Midt-Norge
RHF; 4NTNU, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk
Undersøkelsens formål - innledning: Gravide kvinner oppfordres til å trene i svangerskapet for å
fortsette å oppnå de samme helsegevinstene som voksne forøvrig. Formålet med studien var å
undersøke om deltagelse i et 12-ukers treningsprogram i andre halvdel av svangerskapet kan påvirke
aerob kapasitet.
Kort metodebeskrivelse: Studien er en del av en randomisert kontrollert studie fra St. Olavs Hospital
Trondheim Universitetssykehus og Stavanger Universitetssykehus. Trettisju friske gravide kvinner ble
invitert til denne delstudien. Kvinnene randomisert til intervensjonsgruppa ble oppfordret til å trene
tre ganger i uken; en gang i gruppe ledet av fysioterapeut og to ganger egentrening hver uke i 12 uker
i andre halvdel av svangerskapet. Treningsprogrammet fulgte nasjonale og internasjonale anbefalinger
om trening i svangerskap og inneholdt utholdenhetstrening og styrketrening. Intensiteten var
moderat, tilsvarende 12-14 på Borgs skala. Kontrollgruppen fulgte vanlig svangerskapskontroller.
Sammendrag av resultatene: Aerob kapasitet, målt som oksygen opptak (VO₂), ved submaximal
utholdenhetstest endret seg fra 32.6 (5.1) ml/kg/min til 28.4 (4.6) ml/kg/min i treningsgruppen
(p˂0.001), og fra 31.9 (4.6) ml/kg/min til 28.1 (4.7) ml/kg/min i kontrollgruppen (p˂0.001). Det var
ingen forskjell mellom gruppene (p=0.894).
Diskusjon og konklusjon: Resultatene viste at et 12-ukers treningsprogram utført i andre halvdel i
svangerskapet hverken økte eller vedlikeholdt aerob kapasitet sammenlignet med en kontrollgruppe.
25
FF3-5
EFFEKTER AV HØYINTENSITETS INTERVALLTRENING OG STYRKETRENING HOS KVINNER MED
POLYCYSTISK OVARIESYNDROM. EN RANDOMISERT, KONTROLLERT STUDIE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Moholdt, T1; Almenning, I1; Rieber-Mohn, A1; Løvvik, T2
1
NTNU; 2St.Olavs hospital
Innledning: Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er den vanligste endokrinopatien blant kvinner i fertile
alder og karakteriseres ved hyperandrogenisme, anovulasjon og polycystiske ovarier. PCOS er
dessuten assosiert med insulinresistens, fedme og redusert fertilitet. Livsstilsendring blir ansett som
førstelinjebehandling ved PCOS, men det er forsket lite på isolerte effekter av ulike treningsprogram i
denne populasjonen. Studiens formål var å undersøke effekter av høyintensitets intervalltrening (HIT)
og styrketrening (ST) på metabolske og biokjemiske utfallsmål knyttet til fertilitet hos kvinner med
PCOS.
Metode: 31 kvinner med POCS (27.2 ± 5.5 år; kropssmasseindeks: 26.7 ± 6.0 kg/m2) ble randomisert til
HIT (n = 10), ST (n = 11) eller kontroll (KG; n = 10) i ti uker. HIT og ST trente tre ganger i uka. Primært
utfallsmål var insulinresistens, målt som HOMA-IR (fastende glukose i mmol/L x fastende insulin i
μIU/ml /22.5). Sekundære utfallsmål: kroppssammensetning, maksimalt oksygenopptak og
blodmarkører.
Resultat: HOMA-IR ble signifikant forbedret etter HIT, med -0.83 (95% konfidensintervall [KI]: -1.45, 0.20), tilsvarende 17%, og med en signifikant forskjell mellom gruppene (p= 0.014). Det var ingen
endringer i kroppsvekt. Fettprosent endret seg med -0.9 (95 % KI: -1.8, -0.01) etter HIT og med -1.6
(95 % KI -2.5, -0.7) etter ST, uten forskjell mellom gruppene. Antimüllerhormon og fri androgenindeks
gikk ned og seksualhormonbindende globulin gikk opp etter ST. Dehydroepiandrosteron-sulfat og HDLkolesterol økte etter HIT.
Diskusjon og konklusjon: Hovedfunnene var at IR ble betydelig redusert etter ti uker HIT og at både HIT
og ST forbedrer kroppssammensetning hos kvinner med PCOS, uavhengig av vektendring. Dette er
den første RCT på effekter av trening med høy intensitet og styrketrening hos denne populasjonen.
26
FF3-6
KAN STYRKETRENING AV BEKKENBUNNSMUSKLENE BEDRE KVINNERS SEKSUALFUNKSJON? EN
RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Brækken, I1; Majida, M2; Ellström Engh, M3; Bø, K4
1
Universitetet i Bergen, Kolbotn Fysikalske Institutt; 2Ahus, Avdeling for gynekologi; 3Ahus, Avdeling for
forskning; 4NIH
Innledning: Ni av ti kvinner som har født får anatomisk underlivsprolaps (POP), hovedsakelig en lett
grad av asymptomatisk POP. Bekkenbunnstrening (BBT) har i dag høy vitenskapelig evidens for å
kunne redusere urininkontinens og symptomer på POP, men det finnes lite og til dels motstridende
dokumentasjon på hvorvidt BBT kan påvirke seksualfunksjon. Formålet med studien var å evaluere
effekt av BBT på seksualfunksjon hos kvinner med anatomisk POP og å se om eventuell endring kan
relateres til økt bekkenbunnsstyrke.
Metode: Femtini kvinner ble randomisert til treningsgruppen (seks måneder med BBT og informasjon)
og 50 til kontrollgruppen (kun informasjon). Endring av seksualfunksjon ble analysert ut fra validert
spørreskjema og semistrukturert intervju. Styrke i bekkenbunnsmuskulaturen ble målt med vaginal
trykkmåler. Person Chi-Square, Student’s t-test, Mann-Whitney U test, Spearman’s rho
korrelasjonskoeffisient og ANOVA analyser ble benyttet i statistiske analyser.
Resultat: Basert på spørreskjemaet rapporterte majoriteten av kvinnene uendret seksualfunksjon. I
intervjuet rapporterte 19 (39%) av kvinnene i treningsgruppen en bedring i seksualfunksjon i forhold til
2 (5%) i kontrollgruppen (p<.01). Opplevde endringer var blant annet bedret selvtillit og kroppsbilde,
økt lyst og bedret orgasme, økt kontroll og styrke som hos enkelte opplevdes som en oppstramming
av skjeden og en følelse av at de klarte å tilfredsstille partneren bedre enn tidligere. De kvinnene som
anga bedret seksualfunksjon hadde den største økningen i styrke i forhold til de som anga ingen
endring eller redusert seksualfunksjon (p<.01).
Diskusjon og konklusjon: Studien støtter eksisterende litteratur som viser at enkelte aspekter av
seksualfunksjonen kan bedres ved BBT. Endringene ble kun fanget opp med intervju. Den relativt store
andelen kvinner som rapporterte bedret seksualfunksjonen (39%) kan trolig relateres til en effektiv
protokoll som ga god styrkefremgang.
27
FF3-7
HVA KJENNETEGNER KVINNER SOM TRENER SOM ANBEFALT I SVANGERSKAPET?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Stafne, S1; Hovde, K2; Renate, R2; Salvesen, K3; Rømmen, K2; Mørkved, S1
1
NTNU, Institutt for samfunnsmedisin; 2Høgskolen i Sør-Trøndelag, Avd for fysioterapi; 3Helse MidtNorge RHF
Undersøkelsens formål - innledning: Gravide kvinner anbefales å trene i svangerskapet for å oppnå
helsegevinster som voksne forøvrig, men flere store undersøkelser viser at få gravide kvinner trener
som anbefalt. Denne undersøkelsen har til hensikt å studere hva som kjennetegner kvinner som trener
som anbefalt sent i svangerskapet.
Kort metodebeskrivelse: En randomisert kontrollert studie som inkluderte 855 gravide kvinner ble
gjennomført ved St. Olavs Hospital Trondheim universitetssykehus og Stavanger Universitetssykehus.
Kvinnene ble randomisert til en intervensjonsgruppe og en kontrollgruppe, der kvinnene i
intervensjonsgruppen ble oppfordret til å trene tre ganger i uken i andre halvdel av svangerskapet. En
ukentlig trening var i gruppe ledet av fysioterapeut, to ukentlige treninger var egentrening. Treningene
inneholdt utholdenhetstrening og styrketrening og fulgte nasjonale og internasjonale anbefalinger.
Sammendrag av resultatene: Totalt 855 kvinner ble inkludert i studien i svangerskapsuke 18-22. Etter
intervensjonsperioden (svangerskapsuke 32-36) trente 55% i intervensjonsgruppen mot 10% av
kontrollgruppen ≥3x/uke. Kvinnene som trente ≥3x/uke etter intervensjonsperioden hadde bedre
funksjon ved inklusjon og trente regelmessig før svangerskapet og ved inklusjon sammenlignet med
kvinner som trente <3x/uke.
Diskusjon og konklusjon: Kvinner i fertil alder bør oppfordres til å trene regelmessig før et eventuelt
svangerskap og i tidlig svangerskap for å ha bedre forutsetning for å trene regelmessig gjennom hele
svangerskapet som anbefalt.
28
FF3-8
HAR FØRSTEGANGSFØDENDE KVINNER MED RECTUS DIASTASE DÅRLIGERE FUNKSJON I
BEKKENBUNNSMUSKLENE ENN KVINNER UTEN DIASTASE?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Bø, K1; Hilde, G2; Tennfjord, M1; Sperstad, J1; Engh, M2
1
Norges idrettshøgskole; 2Akershus universitetssykehus
Bakgrunn og hensikt med studien: Det er høy forekomst av rectus diastase under graviditet og etter
fødsel. Det har vært postulert at kvinner med rectus diastase har svakere bekkenbunnsmuskler enn
kvinner uten. Hensikten med studien var å sammenligne vaginalt hviletrykk, styrke og utholdenhet i
bekkenbunnsmusklene hos kvinner med og uten rectus diastase i svangerskapsuke 21 og 6 uker, 6
måneder og 12 måneder etter fødsel.
Metode: Tre hundre førstegangsfødende kvinner som deltok i en prospektiv kohort undersøkelse ved
Akershus universitetssykehus og som forsto skandinavisk språk var inkludert i studien.
Eksklusjonskriterier var tidligere abort etter svangerskapsuke 16 og prematur fødsel < 32 uke,
dødfødsel og alvorlig sykdom hos mor eller barn. Rectus diastase ble diagnostisert ved palpasjon og
cut off ble satt til 2 fingerbredder målt over, ved eller under navl. Vaginalt hviletrykk, styrke og
utholdenhet av bekkenbunnsmusklene ble målt med vaginal trykkmåler. Resultatene presenteres som
gjennomsnitt med 95% CI. Sammenligning mellom kvinner med og uten diastase analyseres med
Student t-test. P-verdi settes til 0.05.Resultat: Det var en statistisk signifikant forskjell mellom kvinner
uten og med rectus diastase i svangerskapsuke 21 både i vaginalt hviletrykk (-3.06 cm H2O (95% CI: 5.42, -0.71)), bekkenbunns muskelstyrke (-5.09 cm H2O (95% CI: -9.42, -0.76)) og utholdenhet (-47.08
cmH2Osec (95% CI: -78.99, -15.17)). Det var ingen forskjell i noen av variablene 6 uker, 6 måneder
eller 12 måneder etter fødsel.
Konklusjon: I motsetning til hypotesen hadde kvinner med rectus diastase høyere vaginalt hviletrykk
og sterkere og mer utholdende bekkenbunnsmuskler i svangerskaps uke 21. Det var ingen forskjell
mellom de med og uten diastase etter fødsel. Resultatene stiller spørsmål ved oppfatningen av at
rectus diastase har en negativ effekt på funksjonen i bekkenbunnsmusklene. Fysioterapeuter bør
utvise forsiktighet når de postulerer slike sammenhenger for pasienter.
29
FRIE FOREDRAG - 4
Fysioterapi i kommunene
30
FF4-1
GJESTEPASIENTER - GRUNNLAG FOR INTERKOMMUNALE AVTALER?
Session Title: FF 4 - Fysioterapitjenesten i kommunene
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Høidal, R1; Ottesen, A2; Sundsvold, E3
1
Kongsberg Medisinske Treningssenter; 2Ottesen Alette Psykomotorisk Fysioterapi; 3Centrum
Fysioterapi
Innledning: Det finnes svært få, om noen, interkommunale avtaler på fysioterapiområdet. Helseog omsorgstjenesteloven slår fast at kommunene har et «sørge for»-ansvar i forhold til å gi
innbyggerne nødvendig helsehjelp. Siden mange kommuner ikke har fysioterapeuter med utdanning i
manuell terapi, psykomotorisk fysioterapi, lymfødembehandling og barnefysioterapi får pasienter
dekket transport til nærmeste fysioterapeut med disse utdanningene på bakgrunn
av syketransportforskriften.
Formålet med denne studien er å se på omfanget av «gjestepasienter» i 3 kommuner som kan
karakteriseres som regionsentra. Denne studien retter seg mot omfanget av psykomotorisk
fysioterapi.
Metodebeskrivelse: Statistikk på psykomotorisk fysioterapi for 2013 i 3 kommuner som omhandler
pasientenes bostedskommune og antall behandlinger er sammenholdt med data fra
Helsedirektoratets styringsdata for kommunene 2013. Kommunene er typiske regionsentra.
Sammendrag av resultatene: Foreløpige analyser viser at over 30% av psykomotoriske
fysioterapibehandlinger gis til pasienter fra andre kommuner enn den kommunen som utbetaler
driftstilskuddet.
Diskusjon og konklusjon: Formålet med studien var å undersøke omfanget av «gjestepasienter». Det er
første gang det er gjennomført en slik studie.
Det konkluderes med at over 30% av psykomotoriske fysioterapibehandlinger som gis i typiske
regionsentra gis til pasienter fra andre kommuner. Dette bør kunne danne grunnlag for
vertskommunene til å ta initiativ for å opprette interkommunale fysioterapiavtaler. Kommuner som
har en behandlingsandel på mer enn 20% av behandlingene utført i en «vertskommune» bør kunne
bidra til en del av driftstilskuddet. Det vil bli presentert 2 ulike modeller for slik medfinansiering.
31
FF4-2
HVOR REPRESENTATIVE ER FYSIOTERAPEUTENE VED FYSIOPRIM-KLINIKKENE FOR FYSIOTERAPEUTENE I
NORGE?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Høidal, R1; Robinson, H2
1
Kongsberg Medisinske Treningssenter; 2Avdeling for helsefag, Institutt for helse og samfunn, UiO
Innledning: FYSIOPRIM er et forskningsprogram om muskel-skjelettplager og fysioterapi i
primærhelsetjenesten finansiert av Fysiofondet. Fysioterapeuter ved 7 klinikker deltar i programmet.
Et delprosjekt skal etablere en database for å karakterisere pasienter som får behandling av
privatpraktiserende fysioterapeuter. Formålet med denne studien er å undersøke hvor representative
deltakerne ved FYSIOPRIM-klinikkene er for fysioterapeutene i Norge.
Metodebeskrivelse: Årsrapport for 2012 fra de deltagende fysioterapeutene som beskriver
pasientenes kjønn, alder, diagnoser og antall behandlinger samt fysioterapeutenes takstbruk er
sammenholdt med 1) data fra Helsedirektoratets styringsdata for kommunene 2012, 2)
takstbrukundersøkelsen for fysioterapeuter med driftsavtale presentert i forbindelse med
takstforhandlingene 2012 og 3) rådata fra E. Lærums undersøkelse til MUSS.
Sammendrag av resultatene: Foreløpige analyser viser at FYSIOPRIM-klinikkene er representative når
det gjelder pasientenes alderssammensetning og diagnoser. Takstbruken skiller seg ut ved at
fysioterapeutene som deltar bruker kortere tidstakster, men de bruker aktiv oppvarming og veiledet
trening mer enn landsgjennomsnittet. Gruppebehandlinger brukes mindre blant disse fysioterapeuter
enn landsgjennomsnittet.
Diskusjon og konklusjon: Formålet med studien var å undersøke om fysioterapeutene i FYSIOPRIMprogrammet er representativt for fysioterapeuter i Norge. FYSIOPRIM-klinikkene er representative når
det gjelder pasientenes alderssammensetning og diagnoser. Økt bruk av aktiv oppvarming og veiledet
trening kan faglig sett kompensere for mindre bruk av grupper. Totalt sett ser det ut til at klinikkene
samlet er representative nok til at resultater i andre prosjeker er generaliserbare.
32
FF4-3
VEILEDNING AV STUDENTER I KLINISK PRAKSIS
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Vågstøl, U1; Kaland, S1; Folgerø, I2; Cogorno, M2; Langedal, E2; Eldøy, A1
1
Høgskolen i Bergen; 2Bergen Kommune
Innledning: Praksisfeltet er en sentral læringsarena i profesjonsutdanningene. Kompetanse i tverrfaglig
samarbeid blir stadig viktigere i fremtidens utdanninger og på arbeidsmarked. De siste årene har
veiledning av ergo- og fysioterapeutstudenter bydd på nye utfordringer; et nytt og yngre, til dels
uerfarent veilederkorps som i noen grad mangler veilederutdanning, eller erfarne veiledere som føler
seg utdatert faglig.
Gjennom prosjektet har vi hatt som mål å se nærmere på veiledererfaring, behov for økt
veilederkompetanse samt vurdere bruk av ulike veiledningsmodeller.
Metode: Prosjektet har strukket seg over 2 år og hatt innslag av aksjonsforskning. Veiledning har vært
gjennomført med varierende grader av 2:1 modell (2 studenter, 1 veielder) enten tverrfaglig eller
enfaglig, i kombinasjon med 1:1 veiledning, samt veiledning i tverrfaglige grupper. 16 veiledere og 25
ergo- og fysioterapeutstudenter har vært involvert.
Veilederne har fått veiledning gjennom de 11 uker lange praksisperiodene. Data har vært samlet inn
gjennom kvalitative intervju med alle veiledere, gruppesamtale med studenter, samt referat fra
forberedelses- og erfaringsseminar.
I tillegg er det gjennomført en survey blant fysio- og ergoterapeutene i Bergen kommune. Data herfra
er ikke enda analysert.
Resultater: Veilederopplæring og -støtte er sentralt for veilederne. Tid til veiledning sentralt. Klare
rammer for praksisperioder. Tverrfaglig 2:1 modell spennende og utfordrende.
Konklusjoner: Ergo- og fysioterapeuter må få avsatt tid til veiledning som en del av jobben. Veiledere
som ikke har formell veielederutdanning trenger oppfølging og veiledning. For å sikre alle studenter en
god praksisopplæring kan det utvikles sjekklister for mottak og oppfølging av studenter. Dette kan gi
trygge rammer for studenter og veiledere. Veiledning i en tverrfaglig 2:1 modell har styrker og
svakheter. Forventningsavklaring kan gi studentene større frihet og ansvar, og større grad av læring.
Gjennom tverrfaglig samarbeid og veiledning i tverrfaglige grupper styrkes studentenes kompetanse i
et helsevesen i endring.
33
FF4-4
HVA DRIVER DE MED? EN STUDIE AV BRUK AV,- OG INNHOLD I FYSIOTERAPIEPIKRISER VED BEHANDLING
AV PASIENTER MED KNEARTROSE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Grønhaug, G1; Grønhaug, K2; Stensdotter, A1
1
Høgskolen i Sør Trøndelag; 2Sykehuset Levanger
Bakgrunn: Kneartrose er en av de hyppigst forekommende formene for artrose og er en av de
enkeltdiagnosene som forårsaker høyest grad av selvopplevd reduksjon av livskvalitet og nedsatt
arbeidsevne. Ubehandlet kneartrose vil føre til behov for, eller ønske om, kneprotese. Pasienter med
tidlig oppdaget kneartrose vil med adekvat behandling og opplæring i stor grad kunne unngå
proteseoperasjon.
Mål: Se på bruk av epikriser i samarbeidet mellom lege og fysioterapeut samt hva slags behandling
som er beskrevet brukt overfor pasienter med kneartrose i epikrisene.
Metode: Ved journalsøk ble det funnet 100 journaler fra tidsperioden 01.01.10 - 01.10.12, ved St.
Olavs Hospital og Sykehuset i Levanger med diagnosekode M17 (artrose i kne). Dersom journalen som
ikke inneholdt epikrise (N=83 (17 stykker var oppført to ganger), ble behandlende fysioterapeut
identifisert og bedt om å sende epikrise
Resultat: I løpet av studien ble det mottatt 39 epikriser (responsrate 57 prosent). Beskrevet
behandling: ikke spesifisert (61 prosent), styrkeøvelser (19prosent), lokale utholdenhetsøvelser (11
prosent), ikke beskrevet behandling (11prosent), bassengtrening (3 prosent). Ingen av epikrisene var
fullstendige.
Konklusjon: Epikriser sendes ikke rutinemessig. Epikriser som ble innhentet i forbindelse med studien
var til dels svært mangelfulle. Det var i liten grad gitt behandling i tråd med internasjonale
retningslinjer for behandling av kneartrose. Det var ingen av epikrisene som inneholdt objektive
målinger for og kontrollere om gitt behandling hadde hatt effekt. Fysioterapeuters arbeid med og
rundt pasienter med kneartrose har et betydelig forbedringspotensial. Nøkkelord: Artrose,
behandlingsanbefalinger, kommunikasjon, epikrise
34
FF4-5
ENDRES SMERTE, FUNKSJON OG GENERELL HELSE GJENNOM ET BEHANDLINGSFORLØP HOS
FYSIOTERAPEUT?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Robinson, H; Dagfinrud, H; Vøllestad, N
Universitetet i Oslo
Innledning: Pasienter med en rekke ulike tilstander og diagnsoer behandles av fysioterapeuter i privat
praksis. Det er lite samlet kunnskap om smertermønster, funksjonsnivå og generell helsetilstand hos
disse pasientene, og hvordan dette eventuelt forandrer seg gjennom et behandlingsforløp. Hensikten
med denne pilotundersøkelsen var å kartlegge smerteintensitet, funksjonsvansker og generell helse
(helserelatert livskvalitet) ved oppstart av et behandlingsopplegg og ved avslutning eller etter ca 3
måneders behandling.
Metode: Pasienter ble rekruttert hos 36 fysioterapeuter ved 7 institutter i 5 fylker i Norge. Pasienter
over 18 år som ikke hadde hatt fysioterapibehandling de siste tre månedene ble inkludert. I alt 223
pasienter deltok og besvarte spørreskjemaer ved oppstart og ved avslutning eller etter ca 3 måneder.
Smerteintensitet ble målt med numerisk skala (0-10, 0 er ingen smerte) og funksjonsvansker med
Pasient-Spesifikk Funksjons Skala (PSFS; 0-10, 10 er ingen problemer). Generell helse ble målt med
indekser (0-1) basert på tre skjemaer: EQ-5D, 15D og SF12. Standard statistiske analysemetoder ble
benyttet. Data beskrives ved frekvens (%) og gjennomsnitt (standardavvik).
Resultater: Pasientene var 49 (15) år og 70 % var kvinner. 19 % hadde plager relatert til virvelsøylen og
14 % hadde mer utbredte plager. 54 % av pasientene hadde hatt plagene i mer enn ett år. PSFS økte
fra 3.0 (2.3) til 6.7 (2.7), mens smerteintensitet gikk ned fra 5.6 (2.3) til 3.8 (2.4) ( begge p<0.001).
Også på de tre indeksene for generell helse var det signifikante forbedringer. EQ-5D økte med 0.14
(0.17), 15D økte med 0.04 (0.06) og SF12 økte med 0.10 (0.13) (alle p<0.001).
Konklusjon: Resultatene viser en klar forbedring for pasientene på alle de registrerte utfallsmålene.
Bedringen i funksjon og smertereduksjonen er klinisk relevant. Disse endringene gjenspeiles i en klar
forbedring også i generell helse og helserelatert livskvalitet.
35
FF4-6
SUBACROMIALT IMIGNEMENTSYNDROM- FORSØKER PASIENTER KONSERVATIV BEHANDLING FØR
KIRURGI?
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Dørum, I1; Heir, S2; Solheim, E3; Magnussen, L1
1
Institutt for ergoterapi, fysioterapi og radiografi, Høgskolen i Bergen; 2Martina Hansens Hospital,
Baerum, Norge; 3Teres Bergen/Institutt for klinisk medisin, Det medisinsk-odontologiske fakultet, UiB
Undersøkelsens formål- innledning: Subacromialt impingementsyndrom (SIS) er en vanlig ortopedisk
tilstand, og prevalensen av kirurgi for SIS har økt betraktelig de siste tiårene. Dette til tross for at
stadig mer forskning understøtter at spesifikk skuldertrening har like god effekt som kirurgi. Formålet
med studien var å undersøke om pasienter gjennomgår adekvat konservativ behandling før operasjon.
Kort metodebeskrivelse: Deltakerne var 120 pasienter med en gjennomsnittsalder på 53 år (28-70),
som fortløpende ble inkludert etter å ha blitt henvist til artroskopisk akromioreseksjon ved to sykehus i
Norge. Deltakerne besvarte spørreskjema om mengde og innhold av gjennomgått konservativ
behandling samt spørreskjemaet Kvikk-DASH som måler funksjon og symptomer.
Sammendrag av resultatene: 109 (91%) pasienter hadde gjennomgått konservativ behandling hos
fysioterapeut fysioterapeut før operasjonen. Hovedårsakene til å ikke oppsøke fysioterapeut var
manglende tro på behandlingen (n=7), og større tro at på kirurgi ville gi hurtigere effekt (n=6). Av
pasienter som gikk til fysioterapeut, ble øvelser for styrking av skuldermuskulatur utført av 75%,
tøyningsøvelser av 62%, og 45% gjorde begge deler. Styrkeøvelser ble gjennomført tre eller flere
ganger i uken av 49% av deltakerne, og 43% fortsatte med øvelsewr utover 3 måneder. Økt smerte ble
oppgitt som den viktigste årsaken til å avbryte anbefalt trening (76%). Kvinnene i studien hadde
statistisk signifikant høyere gjennomsnittlig score på Kvikk-DASH (78) enn menn (71), (p=0.008).
Diskusjon og konklusjon: De fleste pasientene (91%) trente hos fysioterapeut før operasjon. Under
halvparten rapporterte at de gjorde både styrke- og tøyningsøvelser for skulderen, og trente minst tre
ganger per uke, som anbefalt. Økende smerte var den viktigste årsaken til at pasientene ikke fullførte
treningen, og dette bør derfor tas med i betraktning ved behandling av SIS.
36
FF4-7
PRESENTASJON AV LUNGETEAMET I STAVANGER KOMMUNE
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Vellene Ogne, I
Stavanger kommune Fysio-/Ergoterapi tjenesten
Det har de siste årene vært en jevnlig økning av pasienter med alvorlig lungeproblematikk med behov
for lungefysioterapi i hjemmet og også i helger/helligdager. Som følge av dette har Stavanger
Kommune opprettet et lungeteam for å ivareta denne pasientgruppen.
Lungeteamet ble etablert i 2004 for å kunne gi adekvat lungefysioterapibehandling i helger/helligdager
til en hjemmerespirator bruker med Duchennes sykdom. Målsettingen var å vedlikeholde respiratorisk
status, forebygge komplikasjoner og unngå sykehusinnleggelse. Den faglige utøvelsen var
kunnskapsbasert gjennom nasjonale og internasjonale retningslinjer.
Målsetninger:
-Ivareta pasienter som trenger intensiv og nødvendig lungefysioterapibehandling også i helger og på
helligdager
-Forbedre livskvalitet for pasienter og pårørende
-Unngå sykehusinnleggelser
-Ha oversikt over hjemmerespirator brukere i kommunen og ha ansvar for den lungefysioterapeutiske
oppfølgingen av denne pasientgruppen
Organisering: I samarbeid med Stavanger kommunes forhandlingsavdeling er det utarbeidet en
lungeteam-avtale, som inneholder avtale om arbeidstid og kompensasjon/funksjonstillegg for
deltagelse i teamet. Det ble opprettet en rullerende vaktordning med helgearbeid hver 8. helg, samt
vaktplan for arbeid i høytider og helligdager, med en teambesetning på 8 terapeuter.
Behandlingen terapeutene gir er evidensbasert og terapeutene i teamet skal ha spesialkompetanse ift
lungefysioterapi. Medlemmene deltar også i eksterne lungenettverk og samarbeider med Stavanger
Universitets Sjukehus om pasienter som skal følges opp i både første- og andrelinje tjenesten.
Konklusjon: Målsettingen om å forhindre innleggelse på sykehus er ikke forsøkt dokumentert. Samtidig
er erfaringer og tilbakemeldinger fra brukerne at lungeteamets innsats gir dem mulighet til å være
hjemme i tilfeller hvor de ellers ville blitt innlagt for å få behandling.
Lungeteamet gjør det mulig for fysio-/ergoterapi tjenesten å ivareta og gi et forsvarlig godt tilbud til de
dårligste lungepasientene i Stavanger kommune.
37
FF4-8
RETTLEIING: UTFORSKING AV SAMANHENGAR MELLOM KROPPSLEGE REAKSJONAR OG YRKESUTØVING
PÅ EIT NAV KONTOR
Date: 2015-03-04
Start Time: 15:30
End Time: 17:00
Øien, A1; Solheim, I2; Øien, A2
1
Høgskulen i Sogn og Fjordane, Avdeling for samfunnsfag; 2Høgskulen i Sogn og Fjordane
For yrkesutøvar kan det å arbeide med menneske i vanskelege livssituasjonar føre til kroppslege,
emosjonelle og sosiale belastningar. I rettleiing av yrkesutøvarar er som oftast samtalen einerådande.
Formålet med denne studien var å utforska korleis NAV – rådgjevarar si merksemd på eigne
kroppslege reaksjonar utvida den kritiske refleksjonen om eigen yrkesutøving ved bruk av
grupperettleiing som omfatta valte bevegelsar frå Norsk Psykomotorisk Fysioterapi og samtale om
desse erfaringane, samt ein samtaledel om erfaringar knytt til yrkesutøving.
Metode: I studien, som besto av sju deltakarar, nytta vi eit aksjonsforskingsprosjekt av fylgjande
metodar for datainnsamling; observasjon, feltnotat, dagboksnotat, og fokusgruppeintervju.
Dataanalysen inkluderte Kvale si fortolking av tekst i tre kontekstar; sjøforståande, kritisk forståande
basert på sunn fornuft og teoretisk forståing.
Funna: I første del av rettleiinga, fortalte rådgjevarane om manglande merksemd på kroppslege
reaksjonar, konfliktar med klientar og manglande forståing frå samarbeidspartnarar. Undervegs utvikla
rådgjevarane større merksemd på og aksept av kroppslege reaksjonar. Rettleiinga førde til meir kritisk
refleksjon i møte med brukarar, men ga berre i liten grad styrking av kritisk refleksjon over eigne
forståingar og praksis i samarbeidet med samarbeidspartnarar. Ved diskusjon av kroppslege erfaringar
nytta vi Merleau-Ponty sitt fenomenologiske kroppsperspektiv og norsk psykomotorisk perspektiv.
Funn som omfatta refleksjon over erfaringar ved yrkesutøvinga vart belyst ved bruk av kritisk teori,
samt anna forsking frå rettleiingsfeltet. Konklusjon: Over tid utvikla rådgjevarane auka merksemd, og
gjorde eigne reaksjonar gyldige. Eigne reaksjonar vart ei kunnskapskjelde i yrkesutøvinga.
38
FRIE FOREDRAG – 5
Rehabilitering
39
FF5-1
DASH OG KVIKK DASH; NORMALVERDIER I DEN NORSKE BEFOLKNINGEN.
Session Title: FF 5 - Rehabilitering
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Aasheim, T1; Finsen, V2
1
Avd Fysioterapi, Håndrehabilitering, Klinikk for kliniske servicefunksjoner, St Olavs
Hospital; 2Ortopedisk avd. St Olavs Hospital
Bakgrunn: DASH(dysfunksjon i arm, skulder og hånd) og Kvikk DASH er pasientadministrerte
regionspesifikke spørreskjema som består av spørsmål knyttet til aktivitetsbegrensninger og
symptomer i begge overekstremitetene den siste uken. I tillegg består spørreskjemaene av to frivillige
deler, en relatert til jobb og en til fritid. Spørreskjemaene er oversatt til mange språk.DASH
(30spørsmål) og Kvikk DASH (11spørsmål) brukes ofte i internasjonal forskning for å evaluere
subjektive resultater etter behandling, men normalverdier i den generelle befolkningen manglet for
sammenligning.
Metode: 2000 DASH skjema og 800 Kvikk DASH skjema ble sendt ut til 200 menn og 200 kvinner i hvert
tiår fra 20-29år til de over 80år. Utvalget var randomisert. Arbeidet var godkjent av etisk komite.
Resultat: Etter 11 uker og en påminner var 50% av DASH skjemaene og 56% av Kvikk DASH skjemaene
returnert og besvarelsene fylt ut slik at kriteriene for å kalkulere poeng var oppfylt.Gjennomsnitt
poengskåre hos kvinner økte med økende alder fra 5 hos de fra 20-29år til 22 for de mellom 70-79 og
36 for de over 80år. Sammenlignende verdier for menn var 5, 13 og 22. Gjennomsnitt poengskåre for
Kvikk DASH viste stor likhet med DASH. Korrelasjonen mellom DASH og Kvikk DASH ble beregnet,
Spearman korrelasjonskoeffisient for alle svarskjemaene var 0.955.
Konklusjon: Den høye gjennomsnitts poengskåre i normalbefolkningen bør tenkes på når en evaluerer
resultat etter behandling av pasienter. Kvikk DASH bør foretrekkes fremfor DASH da det er kortere, har
høyre responstall og poengskåren har en sterk korrelasjon til DASH.
Publisert:The DASH and the QuickDASH instruments. Normative values in the general population in
Norway. T. Aasheim and V. Finsen, The Journal of Hand Surgery(European Volume) 2014, Vol. 39E(2)
140–144.
40
FF5-2
FUNKSJONSVURDERING ETTER KNEPROTESEKIRURGI, VALIDERING AV SPØRRESKJEMA MOT KLINISK
VURDERING
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Korsvold, A; Aamodt, A
Lovisenberg Diakonale Sykehus
Fysioterapeuter ved ortopedisk avdeling, Lovisenberg Diakonale Sykehus, tester alle pasienter som
legges inn for protesekirurgi i kne med en oversatt norsk utgave av American Knee Society Score
(AKSS). Testingen er ressurskrevende, og det er et ønske om å erstatte disse undersøkelsene med et
pasientadministrert spørreskjema. Dette med tanke på langtidsoppfølging av pasientgruppen.
Formålet med studien var å se om pasienters selvevaluering av knefunksjon samsvarer med
fysioterapeutens kliniske vurdering. Pasientene rapporterer selv egen oppfatning av bevegelighet og
stabilitet i kne på et spørreskjema utarbeidet av klinikere ved LDS. I tillegg vurderes pasientenes
knefunksjon av en fysioterapeut. Utvalget består av 179 pasienter som har fått satt inn totalprotese i
kne, og måletidspunktet er 3 måneder etter operasjon. For å se på samsvaret er det gjennomført
krysstabeller, utført sensitivitets- og spesifisitetsutregninger samt utregning av kappaverdier.
Resultatene viser sensitivitetsutregninger mellom 35 % og 80 %. Spørreskjemaets evne til å fange opp
pasienter med dårlig aktiv strekk og anterior/posterior instabilitet kommer dårligst ut. Den positive
prediktive verdien er lav for alle aspektene i spørreskjemaet hvor disse utregningene er utført.
Samsvaret mellom pasientrapportert maksimal bøy og fysioterpeuts kliniske vurdering viser dårlig
samsvar, med en lav kappaverdi på 0.32.
Samsvaret mellom den kliniske vurderingen og selvevalueringen betraktes som dårlig, og
spørreskjemaets nåværende form synes ikke å være en god erstatning for den objektive knescoren i
AKSS.
Instrumenter som brukes til datainnsamling må møte metodologiske krav til validitet og reliabilitet.
God datainnsamling av utfallet er kneprotesekirurgi er nødvendig for å overvåke kvaliteten på
behandlingen, fange opp enkeltpasienter med dårlig knefunksjon og å kunne gi fremtidige pasienter
realistiske forventninger til behandlingsresultatet, basert på dokumentasjon. Pasientadministrerte
skjemaer er mindre ressurskrevende, og letter langtidsoppfølgingen av pasientene, men har sine
begrensninger.
41
FF5-3
EFFEKTEN AV HØYINTENSIV TRENING PÅ SYKDOMSAKTIVITET OG RISIKOFAKTORER FOR HJERTE- OG
KARSYKDOMMER HOS PASIENTER MED SPONDYLOARTRITT
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Sveaas, S1; Berg, I1; Provan, S1; Semb, A1; Hagen, K1; Vøllestad, N2; Fongen, C1; Olsen, I1; Michelsen, A3;
Ueland, T3; Aukrust, P3; Kvien, T1; Dagfinrud, H1
1
Diakonhjemmet Sykehus; 2Universitetet i Oslo; 3Oslo Universitetssykehus
Innledning: Fysioterapi anbefales i behandlingen av spondyloartitt (SpA), og tradisjonelt har
bevegelighetstrening vært hovedfokuset. Imidlertid har pasienter med SpA en høyere risiko for hjerteog karsykdom enn normalbefolkningen, og dette bør tas med i vurderingen når man anbefaler trening.
Hensikten med denne studien var å undersøke effekten av høyintensiv kondisjon og styrketrening på
sykdomsaktivitet og hjerte-kar helse hos pasienter med spondyloartritt.
Metode: Studien var designet som en randomisert kontrollert pilot-studie hvor treningsgruppen (TG)
gjennomførte 12 uker med kondisjon- og styrketrening mens kontrollgruppen (KG) fikk behandling
som vanlig. Primærutfallsmålet var sykdomsaktivitet målt med «Ankylosing Spondylitis (AS) Disease
Activity Scale» (ASDAS). Sekundære utfallsmål inkluderte pasient rapportert sykdomsaktivitet (Bath AS
Disease Activity Index [BASDAI]), fysisk funksjon (Bath AS Functional Index [BASFI]), og risikofaktorer
for hjerteog karsykdom målt med arteriell stivhet (Agumentation Index [AIx]) og Puls Wave Velocity
[PWV], kondisjon (VO2peak) og kroppssammensetning. ANCOVA på verdiene etter intervensjonen
med baseline verdier som kovariater ble benyttet for å undersøke gruppeforskjeller, og Mann Whitney
U-test ble benyttet på utfall med skjeve resuidaler.
Resultat: Tjueåtte pasienter ble inkludert og 24 fullførte studien. Det var en gjennomsnittlig
behandlingseffekt på -0.7 (95%Konfidens Intervall [KI]: -1.4, 0.1) i ASDAS score. Behandlingseffekter
ble også observert i sekundære utfallsmål (gjennomsnittlig gruppe forskjell [95% KI]): BASDAI: -2.0 (3.6, -0.4), BASFI: -1.4 (-2.6, -0.3), arteriell stivhet (AIx (%): -5.3 (-11.0, -0.5), og for PVW (m/s): -0.3 (0.7, 0.0), VO2peak (ml/kg/min) : 3.7 (2.1, 5.2) og fettprosent: -1.4 (-2.1, -0.6).
konklusjon: Høyintensiv trening forbedret sykdomsaktiviteten og reduserte risikofaktorer for hjerteog
karsykdom hos pasienter med SpA. Disse lovende resultatene vil bli videre undersøkt i en større
studie.
42
FF5-4
EFFEKT AV EN TYNN DYNAMISK SÅLE PÅ SMERTE OG GANGFUNKSJON HOS PASIENTER MED REVMATOID
ARTRITT
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Linberg, B1; Mengshoel, A2
1
Revmatismesykehuset Lillehammer; 2Seksjon for helsefag, Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo.
Bakgrunn: Smerter i forfot forekommer ofte ved revmatoid artritt (RA), også hos pasienter i remisjon
som vil si lite eller ingen tegn til betennelse. Det kan påvirke gangfunksjonen og er uheldig siden fysisk
aktivitet er viktig ved RA. Tidligere studier på fotsenger/såler har vist effekt på smerte, men de velges
ofte bort om de tar mye plass i skoen. Formålet med studien var å undersøke om en tilpasset tynn
dynamisk såle som tilbys av fysioterapeuter kan ha effekt på smerter og gangfunksjon ved RA og
smerter i forføtter. Sekundært ønsket vi å kartlegge erfaringer med sålene ett år etter tilpasning.
Metode: Inklusjonskriteriene i denne eksperimentelle cross-over designede studien var smerter i
forføtter hos pasienter med RA. Gangfunksjon ble målt med seks minutter gangtest (6MWT) med såler
(A) og uten såler (B). Rekkefølgen på A og B ble randomisert og testleder var blindet for når sålene ble
brukt. Smerte ble registrert med en visuell analog skala (VAS 0-100mm) etter A og B. Forskjellen
mellom A og B ble analysert med Paired Sample t-test og Wilcoxon Signed Rank test. Kartlegging etter
ett år ble gjort med egenutviklet spørreskjema pr. telefon.
Resultater: Det ble inkludert 21 deltagere. 81% var kvinner, gjennomsnittsalder 54(SD 11) år og
median sykdomsvarighet 4(range 0.25-25) år. Det var signifikant mindre smerte med bruk av såler ved
gange (36(iqr 27) mm vs 19 (iqr 15) mm, p<.001). Effektstørrelsen var 0.6, og resultatet vurderes å
være klinisk relevant. Forskjellen ved 6MWT var ikke statistisk signifikant (p=.07). Etter ett år brukte
18(86%) av deltagerne sålene, 15 (71%) opplevde at sålene lindret smerter og 12 (57%) sa at sålene
bidro til at de kunne gå lengre.
Konklusjon: Bruk av en tynn dynamisk såle viste en umiddelbar effekt på smerte ved gange. De fleste
brukte sålene ett år etter tilpasning. Våre funn støttes av tidligere studier og vurderes som grunnlag
for anbefaling av sålen som et tiltak. Den er enkel å tilpasse og får plass i de fleste typer sko.
43
FF5-5
ENDRING AV GANGKARAKTERISTIKA HOS PERSONER MED HJERNESLAG ETTER INTENSIV AEROB
TREDEMØLLETRENING
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Dahl, A; Egerton, T; Helbostad, J; Indredavik, B; Askim, T
INM, NTNU
Innledning: Intervalltrening på tredemølle er en populær treningsform. En studie ved St. Olavs Hospital
og NTNU har vist at denne treningen også var gjennomførbar for personer med hjerneslag som trente
med seleoppheng. Formålet med denne studien var å undersøke om treningen medførte noen
endring av gangkarakteristika.
Metode: Det ble gjennomført en prospektiv intervensjonsstudie. Inklusjonskriteriene var selvstendig
gange med eller uten ganghjelpemiddel, 3-9 måneder siden slagdebut og godkjent VO2 peak test.
Pasienter ble ekskludert ved ustabil lunge-eller hjertesykdom, eller tydelige kognitive vansker.
Intervensjonen var gange i intervaller på 4x4 minutter med 85-95% av makspuls (Borgs skala=17),
avbrutt av 3 minutters aktive pauser på 70% av makspuls (Borgs skala=14). Belastning ble regulert ved
å endre tempo og vinkel på møllen. Treningen foregikk 2 ganger i uken i 6 uker. Effektmålet var
gangkarakteristika målt på elektronisk gangmatte (GAITRite) i normalt og hurtig tempo, rett før og
etter intervensjon, og 6 og 12 uker senere. Repeterte målinger med General Linear Model ble brukt
for å analysere endring over tid.
Resultat: Ti menn og 5 kvinner (gjennomsnittsalder; 71, range; 61-85) med milde og moderate slag ble
inkludert. Ganghastighet i normalt tempo økte fra før trening til 12 uker etter trening fra 1,18-1,32
m/s (p=0,021) og hurtig tempo økte fra 1,59-1,77 m/s (p=0,020). Resultatene viste en signifikant
(p<0,05) økende steglengde og redusert standtid, samt redusert svingtid i hurtig tempo, men ingen
endring i asymmetri over den samme perioden.
Diskusjon og konklusjon: Denne studien viste at 6 ukers intensiv tredemølletrening ga en statistisk
signifikant bedring av gangtempo og relaterte gangkarakteristika 12 uker senere, men ingen endring i
asymmetri. Siden deltagerne hovedsakelig hadde beskjedne pareser var det heller ikke forventet å
finne endringer i asymmetri. Intervensjonen bør prøves ut på et større utvalg med noe mer uttalte
pareser etter slaget.
44
FF5-6
Å STREVE ETTER ET LIV SOM ER VERDT Å LEVE: SLAGPASIENTERS ERFARINGER MED
HJEMMEREHABILITERING
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Taule, T1; Strand, L2; Skouen, J1; Råheim, M3
1
Haukeland Universitetssykehus/Universitetet i Bergen; 2Institutt for samfunnsmedisinske fag,
Universitetet i Bergen; 3Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen
Bakgrunn og hensikt: Tidlig utskrivning fra sykehus fulgt av hjemmerehabilitering er dagens anbefaling
for mildt til moderat rammede slagpasienter. Hvordan hjemmerehabilitering bidrar til bedring etter
slag er lite utforsket fra pasientenes perspektiv. Hensikten med studien var å utforske denne gruppen
slagpasienters erfaringer med hjemmerehabilitering.
Metode: Et kvalitativt fortolkende intervjudesign ble utviklet i ramme av et klinisk kontrollert forsøk. 8
deltakere (45-80 år, 4 kvinner, 4 menn) ble dybdeintervjuet 6-8 måneder etter rehabiliteringens
avslutning. Et innsatsteam (fysioterapeut, sykepleier, ergoterapeut) fulgte pasientene opp hjemme.
Intervjumaterialet ble analysert etter inspirasjon fra fortolkende beskrivelse (Thorne, 2008) og
komplettert med systematisk tekstkondensering (Malterud, 2013).
Funn: Håp om et liv verdt å leve er kjernetemaet, som bestod av undertemaene: Traumet fulgt av en
endret kropp - å forstå emosjonelle reaksjoner og Møter med profesjonelle - utfordringen med å dyrke
fram gjensidig tillit. Gjensidig tillit i møtene med helsearbeiderne og hvordan pasientene fikk hjelp til å
forstå egen endrede kropp var opplevd som avgjørende for deltakernes håp om å kunne leve et liv
verdt å leve. Kvaliteter ved kommunikasjonen med de profesjonelle og deres evne til å fange opp
deltakernes behov ble fremhevet som vesentlig. Hjelp til å bearbeide emosjonelle reaksjoner
forårsaket av en endret kropp og til å delta på verdsatte sosiale arenaer var etterspurt.
Konklusjon: Deltakernes erfaringer indikerer et behov for en mer fleksibel og individuelt tilpasset
tilnærming, og med større oppmerksom på eksistensielle og emosjonelle sider ved endringene slaget
har ført med seg.
45
FF5-7
ETTERLEVELSE AV FYSISK AKTIVITET OG TRENING FOR PASIENTER MED HJERNESLAG SOM FØLGES OPP I
PRIMÆRHELSETJENESTEN
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Gunnes, M1; Schroeter, W2; Fjelldal, G2; Askim, T1
1
Institutt for nevromedisin, NTNU; 2Trondheim kommune
Introduksjon: Fysisk aktivitet og trening er en viktig del av behandlingen for mange pasienter med
hjerneslag. Tidligere forskning viser derimot at aktivitetsnivået er langt under den anbefalte mengden.
Som et ledd i arbeidet med å motivere til et tilfredsstillende aktivitetsnivå over tid, var formålet med
denne studien å undersøke i hvilken grad pasienter som var inkludert i en randomisert kontrollert
studie fulgte anbefalt mengde fysisk aktivitet og trening. Metode: En prospektiv, longitudinell studie
ble gjennomført, hvor deltakerne ble fulgt over en tidsperiode på 52 uker. Intervensjonen besto av
regelmessig oppfølging fra en koordinerende kommunefysioterapeut, med mål om å motivere
deltakerne til å gjennomføre minimum 30 minutter daglig fysisk aktivitet og 45 minutter ukentlig
trening. Grad av etterlevelse ble målt ved hjelp av pasientenes selvrapporterte treningsdagbøker, i
tillegg til systematisk innsamlede opplysninger fra fysioterapeuten. Disse to metodene ble kombinert
og benyttet som det primære effektmålet. Borg skala og Goal Attainment Scaling var sekundære
effektmål. Resultater: 41 hjemmeboende pasienter (gjennomsnittsalder 75,2 år (SD 7,7)) med milde til
moderate hjerneslag, ble inkludert. Et gjennomsnitt på henholdsvis 47,5% (SD 8,8) og 62,1% (SD 5,0)
av deltakerne fulgte anbefalte mengde fysisk aktivitet og trening over 52 uker. Etterlevelse av mengde
trening økte fra begynnelsen til slutten av oppfølgingsperioden (p=0,039), mens en stabil mengde
fysisk aktivitet ble observert over tid (p=0,604). Majoriteten av trening ble gjennomført med moderat
intensitetsnivå, og grad av måloppnåelse var relativt svak. Diskusjon og konklusjon: Funnene indikerer
at pasienter med hjerneslag som deltar i et langvarig oppfølgingsprogram i primærhelsetjenesten viser
god etterlevelse av trening og moderat etterlevelse av fysisk aktivitet over tid. Videre forskning bør
undersøke om aktivitetsnivået også vedvarte utover de 52 ukene.
46
FF5-8
UTFORDRINGER I NEVROLOGISK FYSIOTERAPI I HELHETLIGE REHABILITERINGSFORLØP
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Irgens, E; Henriksen, N; Moe, S
UiT Norges arktiske universitet
Innledning: Fysioterapi spiller en avgjørende rolle i alle faser av rehabilitering etter akutte nevrologiske
skader, i både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Nylige helsetjenestereformer har ført til et
utvidet kommunalt ansvar for rehabilitering. Hensikten med studien er å se nærmere på
fysioterapeutenes oppfatninger av fysioterapitjenestene som en del av det totale
rehabiliteringstilbudet, på tvers av helsetjenestenivå.
Metode: Vi fulgte ti personer med akutt nevrologisk skade fra rehabilitering på sykehus og ut i
kommunehelsetjenesten. Det ble gjennomført intervjuer med behandlende fysioterapeuter i
spesialist- og kommunehelsetjenesten. Intervjuene ble transkribert verbatim og vi gjennomførte en
temabasert innholdsanalyse i form av systematisk tekstkondensering.
Resultater: Fysioterapeutene beskriver til dels store forskjeller mellom spesialist- og
kommunehelsetjenesten når det gjelder tilgjengelige ressurser og kontekstuelle faktorer som spiller
inn på oppfølgingen av pasientgruppen. Rehabilitering etter akutte nevrologiske skader oppgis å være
høyt prioritert på begge helsetjenestenivå. Primærhelsetjenestens tilbud skiller seg imidlertid vesentlig
ut med gjennomgående lavere intensitet, og utfordringer når det gjelder ressurser,
behandlingsfasiliteter, reiseavstander og antall pasienter. Sykehusfysioterapeutene nedjusterer
forventningene til pasienter og pårørende når det gjelder videre oppfølging ved utreise, og
fysioterapeuter i primærhelsetjenesten erfarer at omfanget av behandlingen reduseres på grunn av
kommunens begrensede fysioterapiressurser.
Diskusjon og konklusjon: Politiske føringer har i begrenset grad ført til endringer i fysioterapitilbudet på
lokalt nivå, på tross av raskere utskrivelse fra sykehus. Dette innebærer at primærhelsetjenesten tilbyr
rehabilitering til nevrologiske pasienter med lavere funksjonsnivå enn tidligere, uten at det
kommunale tilbudet er tilpasset dette.
47
FRIE FOREDRAG 6
Muskel- og skjelettplager
48
FF6-1
UFORKLARLIGE KRONISKE MUSKELSKJELETT SMERTER KAN VÆRE EN KONSEKVENS AV KRONISK BENIGN
PAROXYSMAL POSITIONAL VERTIGO (BPPV)
Session Title: FF 6 - Muskelskjelettplager
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Iglebekk, W1; Tjell, C2; Borenstein, P3
1
Fysioterapi; 2Otonevrologisk Senter, Vennesla; 3Neurologisk sektion, Borås Universitet
Bakgrunn og mål: BPPV diagnosen baseres vanligvis på korte anfall av gyratorisk vertigo med
nystagmus utløst av hurtige hodebevegelser. Da gyratorisk vertigo som regel er fraværende i de
kroniske tilfeller tilskrives deres symptomer ofte andre tilstander. I en tidligere publisert studie
[Scandinavian Journal of Pain 4 (22013) 233-40] har forfatterne konkludert, at det er en sannsynlig
kausalitet mellom kronisk BPPV og hodepine, nakkesmerter, generalisert smerte, fatigue, kognitive
dysfunksjoner samt tinnitus. Formålet med denne studie er å undersøke om otolith reponerende
manøvrer hos pasienter med kronisk BPPV har en positiv effekt på deres kroniske smerte og andre
symptomer.
Materiale og Metoder: En prospektiv observasjonsstudie [REK 2013/1838] over to år ble utført på
pasienter med kroniske muskelskjelett smerter henvist til fysikalsk behandling. Pasienter med
Dizziness Handicap Inventory (DHI) score > 20 ble undersøkt for mulig BPPV.
Diagnose kriteria: (A) BPPV diagnosen bekreftet ved: spesifikk anamnese og video-okulografi. (B)
sykdomslengde på minst et år. Spesifikk otolith reponeringsmanøver for hver affisert buegang ble
utført. Symptom spørreskjema (“Ja” eller “nei” svar under et personlig intervju) samt et follow-up
skjema ble brukt.
Resultater: Respondentene av follow-up skjemaet utgjorde studiegruppen. 39 pasienter svarte (d v s
87 %) (8 menn og 31 kvinner), median alder på 44 år (17-65). Median sykdoms varighet var 5 år. 79 %
hadde tidligere hode- eller nakketraume. DHI median score var 48 poeng (score > 60 indikerer risiko
for fall). Video-okulografi bekreftet multikanalikular BPPV på alle pasientene. Median antall
reponeringer var seks. Median tidsrom mellom avsluttet behandling og svar på follow-up skjema var
åtte måneder.
Konklusjon: Denne studie har vist at otolith reponering har redusert smerten samt andre symptomer
hos majoriteten av aktuelle pasienter med kronisk BPPV. Basert på korrelasjonsanalyse konkluderes, at
der er sterke indikasjoner for kausalitet mellom kronisk BPPV og kronisk smerte samt nevnte
symptomer.
49
FF6-2
VANLIG TRETT - SYKT TRETT
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Mengshoel, A
Avd. for helsefag, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
INNLEDNING OG FORMÅL. Å være trett er noe vi alle kan være innimellom, men vi kommer oss igjen
ved å ta det litt med ro og hvile. Ved mange kroniske sykdommer forteller pasienter at de opplever en
annerledes form for tretthet enn da de var friske. Formålet er å presentere tre ulike studier om
tretthet hos pasienter med Bekhterev syndrom (BS), primær Sjøgren's syndrom (pSS) og kvinner som
er blitt friske av fibromyalgi (FM).
METODE. Tolv pasienter med BS, ni med pSS og åtte som tidligere hadde hatt FM ble intervjuet. De ble
alle bedt om å fortelle om sine liv og erfaringer om tretthet. For å få frem tretthet gjennom sykdomsog bedringsprosesser, ble intervjutekstene for BS og pSS analysert vha. tematisk innholdsanalyse og
for tidligere pasienter med FM med narrativ analyse.
RESULTAT. Pasienter med BS og pSS fortalte at tretthet var noe som alltid var til stede i mer eller
mindre grad. Tretthet ble forverret ved mangel på søvn og ved belastning, men den kunne i tillegg
variere på forståelige og uforutsigbare måter. De kunne komme seg litt igjen ved å hvile, men ikke på
samme måte som før. Når de som hadde hatt FM, snakket om perioden de var syke var det på samme
måte. De fortalte også at før de ble syke levde de et travelt liv og hadde ignorert at de var trette, men
så kom de til et punkt hvor trettheten paralyserte dem slik at de ikke klarte å gjøre noen ting. Etter
hvert kom de seg i gang igjen, og trettheten ble en ledetråd for finne ut hva de tålte til en hver tid, og
nå som frisk igjen ble tretthet brukt aktivt for å unngå å bli syke igjen.
DISKUSJON OG KONKLUSJON. Tretthet ved BS, pSS og FM kan være som hos friske, men også uvanlig
spesielt i dårlige perioder. For BS og pSS ble dette relatert til oppbluss i sykdom, mens ved FM ble det
knyttet til overbelastning. Tretthet i ulike deler av sykdomsog bedringsprosesser gis ulik mening.
50
FF6-3
FYSIOTERAPI OG KRONISKE MUSKELSKJELETTSMERTER. HVA STÅR PÅ SPILL?
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Ahlsen, B
UiO, Institutt for helse og samfunn
Retningslinjer for rehabilitering av pasienter med langvarige muskel-skjelettsmerter anbefaler
tverrfaglige tilnærminger basert på en biopsykososial sykdomsforståelse, det vil si som inkluderer
biologiske, psykologiske og sosiale forhold hos den enkelte pasient. Fysioterapeuter har en sentral
rolle i det tverrfaglige teamet rundt pasienter med denne type plager. Kroniske muskel-skjelettlidelser
lar seg ofte ikke forklare biologisk, noe som kan være utfordrende for fysioterapeuter, som er opptatt
av at det kan være noe feil i muskulaturen eller i skjelettet. Formålet med denne studien er å utforske
på hvilke måter en tilnærming basert på et biopsykososialt sykdomsperspektiv spiller inn og får
betydning for fysioterapeuters forståelse av rehabilitering av pasienter med kroniske
muskelskjelettsmerter.
Datamaterialet er utviklet gjennom kvalitative forskningsintervjuer med fem fysioterapeuter, som
arbeider i tverrfaglig team rundt pasienter med kroniske muskelskjelettsmerter. Materialet er
analysert gjennom bruk av narrativ teori og metode.
Funnene viser to ulike historier utviklet på bakgrunn av om pasienten har et konkret, fysisk og
«enkelt» problem eller om problemene er komplekse og diffuse. Historien knyttet til pasienter med et
«enkelt» problem uttrykker kontroll og forutsigbarhet gjennom at fysioterapeuten fremstår som
eksperten og den som aktivt utøver behandling. Bedring synes her å være målet. Historien om
pasienter med komplekse problemer derimot uttrykker større grad av uforutsigbarhet;
fysioterapeuten trer i bakgrunnen, og pasienten får rollen som den som aktivt skal gjøre noe. Tiltaket
er generelt, og målet med rehabiliteringen er at pasienten blir aktiv og selvstendig.
Funnene viser hvordan en biologisk forståelse får forrang når pasienten presenterer et avgrenset
og "enkelt" fysisk problem, og hvordan det psykososiale blir vektlagt når pasientens problem er
komplekst. Funnene drøftes i lys av hva fysioterapi kan være for pasienter med denne type plager.
51
FF6-4
FUNKSJONSVURDERING AV HELSEARBEIDERE MED MUSKEL- OG SKJELETTPLAGER SOM ER FULLT, DELVIS
ELLER IKKE SYKMELDT
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Ask, T1; Skouen, J2; Assmus, J2; Kvåle, A1
1
Universitetet i Bergen; 2Haukeland universitetssjukehus
Formål: Muskel- og skjelettplager utgjør et betydelig problem for både pasienter og samfunn og er
ofte assosiert med funksjonsbegrensinger og sykefravær. Målet med studien var å beskrive
selvrapportert og fysisk testet funksjon hos helsearbeidere med muskelog skjelettplager og hvordan
funksjonen var assosiert med arbeidsdeltakelse.
Metode: Fra januar 2012 til desember 2013 gjennomførte vi en tverrsnittsstudie hvor 250
helsearbeidere med langvarige muskelog skjelettplager gjennomgikk en funksjonsevaluering med
standardiserte spørreskjema og fysiske tester. Forskjeller mellom gruppene (fullt sykmeldt, delvis
sykmeldt og ikke sykmeldt) ble analysert for kategoriske data (Kji-kvadrat eksakt test) og kontinuerlige
variabler (Kruskal-Wallis og Mann-Whitney U tester). Logistisk regresjonsanalyse ble utført for å
utforske hvilke faktorer som var assosiert med å være sykmeldt.
Resultat: Deltakerne som var fullt sykmeldte hadde signifikant lavere fysisk funksjonsnivå, både
selvrapportert og testet, sammenliknet med gruppen som ikke var sykmeldt. Logistisk regresjon viste
at lavere (dårligere) skår på fysisk dimensjon av SF-12 Health Survey (SF-12) og en høy løfte-test var
signifikant assosiert med å være fullt sykmeldt. (OR 0.86, p < 0.001) (OR 0.79, p = 0.002). Den fysiske
dimensjonen av SF-12 var den eneste variabelen som var assosiert med å være delvis sykmeldt (OR
0.91, p = 0.005).
Diskusjon og konklusjon: Mens tidligere studier har vektlagt betydningen av psykososiale forhold for
arbeidsdeltakelse, viste vår studie at redusert fysisk funksjon var sterkere assosiert med å være
sykmeldt enn psykososiale forhold. Dette kan ha sammenheng med at deltakerne hadde et krevende
fysisk arbeid og ikke var langtids-sykmeldt. Helsearbeidere som var fullt sykmeldt på grunn av muskelog skjelettplager hadde redusert fysisk funksjon, selvrapportert og testet, sammenliknet med dem
som ikke var sykmeldt.
52
FF6-5
VALIDITET OG RELIABILITET AV KLINISKE TESTER VED KJEVELEDDSDYSFUNKSJON
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Julsvoll, E1; Vøllestad, N2; Stendal, H2
1
Hans & Olaf Fysioterapi; 2Avdeling for helsefag, Institutt for helse og samfunn, UiO
Innledning: Prevalensen av personer som oppsøker behandling i Norge for kjeveleddsdysfunksjon er på
4-7 prosent. Tyve prosent av disse har leddskiveproblem. Litteratursøk som omhandler diagnostisk
validitet av kliniske tester ved kjeveleddsdysfunksjon viser mangelfull metodisk kvalitet. Formålet med
studien var å undersøke reliabilitet og validitet for utvalgte kliniske tester samt kluster av tester brukt
for å identifisere "anterior disc displacement without reduction" (ADDWOR).
Metode: Behandlingssøkende pasienter med kjeveleddssmerter og nedsatt gapeevne ble rekruttert
blant pasienter fra ulike helseprofesjoner i Oslo i 2012. Trettifem deltagere i alderen 18-70 år med 58
symptomatiske ledd ble inkludert. To erfarne manuellterapeuter utførte to undersøkelser på hver
deltager med 30 minutters pause. Resultatene fra den ene undersøkeren ble brukt til validitets
studien. Magnetic resonance imaging (MRI) ble brukt som referanse standard. Sensitivitet, spesifisitet,
falske positive, falske negative og likelihood-ratios (LR) med 95 % konfidens intervall (KI) ble kalkulert
for enkelttester og for kluster av tester. ROC analyse ble brukt for å undersøke provokasjonstestenes
evne til å diskriminere mellom positiv og negativ ADDWOR. Reliabilitet ble testet ved kappa og
intraclasskoeffisient (ICC).
Resultat: Kluster av 7 kliniske tester (5 positive) kan brukes for å diagnostisere ADDWOR med 71 %
nøyaktighet. Spateltesten er den beste enkelttesten med like høy sensitivitet som klusteret, men med
lavere spesifisitet. Preliminære resultater av reliabilitets analysene viser fra god til utmerket
reliabilitet.
Diskusjon/Konklusjon/Implikasjoner: For å påvise ADDWOR hos pasienter med kjeveleddsdysfunksjon
anbefaler vi å bruke et kluster av spateltest, isometrisk test, leddprovokasjonstest, leddlydtest,
deviasjonstest, laterotrusjonstest og leddmobilitetstest. Testene er kostnadseffektive, enkle å utføre
og egner seg i klinikken. MRI kan sees mer som et supplement til de kliniske testene enn en
nødvendighet for å starte behandling.
53
FF6-6
FORLØP AV NAKKESMERTER MED OG UTEN BEHANDLING
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Vasseljen, O; Meisingset, I
Institutt for samfunnsmedisin, NTNU
Innledning: I to separate studier sammenlignet vi forløp av nylig debuterte nakkesmerter hos personer
fra den generelle befolkning og pasienter i privat fysioterapipraksis i 6-12 måneder. Formålet var i å
beskrive smertenes forløpsmønster etter et nyoppstått tilfelle av nakkesmerter i de to populasjonene,
og å studere faktorer som karakteriserer ulike forløpsmønster i de to populasjonene.
Metode: Den generelle populasjonen (n=116) ble rekruttert ved oppmøte på HUNT3 og besvarte
spørreskjema 1, 2, 3, 6 og 12 mnd. etter et nyoppstått tilfelle av nakkesmerter. Den kliniske
populasjonen (n=71) av nakkepasienter ble rekruttert fra fysioterapeuter i Trondheim og undersøkt før
behandling, 2 uker, 2 og 6 måneder etter behandlingsstart. Nåværende smerter var hovedutfall og ble
målt på 10-punkts smerteskala i begge grupper. Variabler kjent for å påvirke forløp (alder, kjønn,
utbredte plager etc) ble inkludert for å undersøke om disse påvirket forløpet.
Resultat: Gjennomsnittlig smerteintensitet ved baseline var 4,6 (95% CI: 4,3-5,0) og 3,6 (95% CI: 3,34,0) i hhv. den kliniske og generelle populasjonen. Smertene avtok raskt i begge grupper de første 1-2
månedene med ubetydelig endring deretter. Smertene ble redusert med hhv. 1,1 og 1,5 poeng etter 2
måneder i den generelle og kliniske populasjonen. Smertenivået var stabilt 5 – 10% høyere i den
kliniske populasjonen med parallelle forløpsmønster ble observert. Effekten av modifiserende faktorer
var noe ulikt i de to gruppene.
Diskusjon/konklusjon: Selv om pasientene hadde ca. 10% høyere smerter ved baseline sammenlignet
med den generelle populasjonen, var effektstørrelsen med hensyn til smertereduksjon relativt lik i de
to gruppene. Forklaringer kan ligge i underliggende faktorer, men kan også bety at en stor andel av de
som i dag mottar fysikalsk behandling for nakkeplager ikke har noen vesentlig nytte av behandlingen.
Dette vil bli diskutert nærmer på konferansen.
54
FF6-7
MOTORISK KONTROLL HOS PASIENTER MED USPESIFIKKE NAKKESMERTER
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Meisingset, I1; Woodhouse, A1; Stensdotter, A2; Stavdahl, Ø1; Lorås, H2; Gismervik, S3; Andresen, H4;
Austreim, K4; Vasseljen, O1
1
NTNU; 2Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU; 3NTNU og St.Olavs Hospital; 4St.Olavs Hospital
Fysioterapeuter har tradisjonelt basert sin undersøkelse og behandling av nakkepasienter på
funksjonelle tester og kliniske funn. Studier har vist en sammenheng mellom nakkesmerte og endret
bevegelse og motorisk kontroll av nakke/hode. Mange studier har undersøkt enkeltelementer av
motorisk kontroll, mens ingen har anvendt et helhetlig sett av tester for å studere ulike aspekt av
motorisk kontroll og bevegelse i nakken samtidig. Formålet med studien var å undersøke om pasienter
som er henvist til fysioterapi med uspesifikke nakkesmerter har endret motorisk kontroll
sammenlignet med friske kontroller med bruk av et omfattende sett av ulike tester.75 nakkepasienter
og 91 friske kontroller, totalt 166 personer, deltok i denne tverrsnittsstudien. Tester for
nakkefleksibilitet, propriosepsjon, isometrisk holde-test, bevegelseskontroll og postural svai ble utført
på et laboratorium ved NTNU. Data ble samlet inn ved hjelp av bevegelsessensorer festet på pannen,
øvre rygg og i korsrygg. Multippel regresjon ble utført for å finne gjennomsnittsverdier justert for alder
og kjønn. Nakkefleksibiliteten var redusert hos pasienter med nakkesmerte sammenlignet med friske
kontroller, vist ved redusert aktive bevegelsesutslag, redusert medbevegelse og lavere
bevegelseshastighet. Pasientene viste et stivere bevegelsesmønster under test av isometrisk holdetest sammenlignet med friske. Pasientene hadde mindre avvik på dynamiske tester av
bevegelseskontroll i nakken. Pasientene hadde derimot mer postural svai stående på balansepute
sammenlignet med friske. Nakkepasientene hadde en motorisk kontroll i nakken preget av generelt
økt stivhet og rigiditet sammenlignet med friske kontroller. Funnene er i tråd med nyere teori om
motorisk kontroll og smerte som antyder at langvarig smerte fører til økt stivhet som igjen medfører
langvarige konsekvenser for disse pasientene. Resultatene indikerer at klinikere bør fokusere på
frigjøring av bevegelighet/kontroll i stedet for økt kontroll hos denne typen nakkepasienter.
55
FF6-8
ENDRES MOTORISK KONTROLL HOS PASIENTER MED USPESIFIKKE NAKKESMERTER ETTER
FYSIOTERAPIBEHANDLING OG ER ENDRINGENE ASSOSIERT MED ENDRET SMERTENIVÅ?
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Meisingset, I; Stensdotter, A; Woodhouse, A; Vasseljen, O
NTNU
Få studier har undersøkt bevegelse og motorisk kontroll av nakkepasienter i et klinisk forløp med
gjentatte målinger. Formålet med denne studien var å undersøke om bevegelse og motorisk kontroll
endret seg og om endringene var assosiert med endret smerte på individnivå. 71 pasienter med
uspesifikke nakkesmerter, som gikk til behandling hos fysioterapeut, deltok i dette
observasjonsstudiet. Tester for nakkefleksibilitet, leddsans, isometrisk holde-test, bevegelseskontroll
og postural svai ble utført på et laboratorium ved NTNU. Tester ble utført før behandlingsstart, ved 2
uker og 2 måneder etter behandlingsstart, tilsammen 3 målinger. Datainnsamlingen ble utført ved
hjelp av bevegelsessensorer festet på hodet og overkroppen. Fixed effekt lineær regresjon ble brukt
for å undersøke assosiasjoner mellom smerte og motorisk kontroll på individnivå i det kliniske forløpet
over 2 måneder. Nakkepasienter økte aktive bevegelsesutslag og gjennomførte bevegelsene med
raskere hastighet. De hadde mindre avvik på tester av bevegelseskontroll sammenlignet med før
behandlingsstart. Endringene for nakkefleksibilitet, bevegelseskontroll og postural svai var mest uttalt
mellom baseline og 2 uker, med lite/ingen endring mellom 2 uker og måneder. Leddsans og
medbevegelse endret seg ikke i løpet av perioden. Univariat regresjonsanalyse viste at redusert
smerte kun var assosiert med økt bevegelsesutslag, økt hastighet under tester av bevegelsesutslag og
forbedret bevegelseskontroll under dynamiske ("trajectory") tester, men hastighet var ikke assosiert
med smerte etter justering for bevegelsesutslag. Selv om flere variabler viste en endring fra baseline til
2 uker og 2 måneder, var få motorisk kontroll og bevegelsesvariabler signifikant assosiert med endret
smertenivå innad i pasientene. Kun økt bevegelsesutslag, økt bevegelseshastighet og forbedret
bevegelseskontroll under dynamiske nakketester ("trajectory patterns") var assosiert med redusert
smerte. Med dette studiedesignet kan vi ikke si noe om endringene på motorisk kontroll er en årsak
eller effekt av nakkesmerter.
56
FRIE FOREDRAG 7
Fysisk aktivitet, trening og overvekt
57
FF7-1
TRENING UNDER STRÅLEBEHANDLING FOR PASIENTER MED BRYSTKREFT -EN PILOTSTUDIE
Session Title: FF 7 - Fysisk aktivitet, trening og overvekt
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Almli, H1; Lundgren, S1; Aamot, I2
1
St. Olavs Hospital; 2NTNU og St.Olavs Hospital
Fysisk aktivitet er anbefalt for pasienter under kreftbehandling. Mange pasienter er dekondisjonerte
når de starter med strålebehandling. Formålet med studien var å se på effekten av gruppetrening
under 5 ukers strålebehandling for pasienter med brystkreft. Metode: 15 damer (57 år (9)), BMI 28.2
(5.2)), som nylig hadde gjennomgått kirurgi og kjemoterapi deltok. Deltakere måtte være over 18 år og
pasienter med spredning til skjelett ble ikke inkludert i studien. Pasientene ble rekruttert fra
poliklinikken ved Kreftklinikken ved St.Olavs Hospital. Under strålebehandlingen deltok de i
gruppetrening to ganger i uka. Treningsprogrammet var på 50 minutter og bestod av aerobic,
styrketrening, bevegelighetstrening og avspenning. Etter 10 minutter med oppvarming ble det
gjennomført aerobicøvelser på moderat intensitet, med 4 innlagte spurtintervaller på 30 sekunder.
Deretter ble det gjennomført styrke (arm, skulder, mage og bein) og ble avsluttet med uttøyning og
avspenning. Primært effektmål var maksimalt oksygenopptak (VO2peak). Sekundære effektmål var
endringer i fatigue (fatigue questionnaire), range of motion (ROM) i operert sides skulder i fleksjon og
abduksjon. Funksjonell styrke ble målt med sit to stand test. Resultat: Pasientene tolererte treningen
godt og uten økte symptomer eller ubehag. VO2peak endret seg fra 22.8 (4.35) ml·kg-1·min-1 ved
baseline to 27.4 (4.93) ml·kg-1·min-1 (p˂0.001) etter 5 uker. Fatigue (fysisk) symptomer ble redusert
fra (15.33 (3.14) to 11.75 (4.25), p=0.015). ROM i operert sides skulderfleksjon (153 (20)° to 157 (16)°,
p=0.136)), men økte I abduksjon (155 (21)° to 164 (18)°, p=0.012). Sit to stand test økte fra 12 (3) til 17
(5) (p˂0.001). Konklusjon: Gruppetrening under strålebehndling til pasienter med brystkreft har en
klinisk relevant økning i oksygenopptak, reduserer fysisk fatigue og øker bevegelighet og funksjonell
styrke.
58
FF7-2
FYSISK AKTIVITETS MØNSTRE HOS PENSJONERTE MENN
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Bredland, E; Magnus, E; Vik, K
HiST
Innledning: Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet bedrer helsen. Fysisk inaktivitet er en økende
utfordring og inaktiviteten øker i alle aldersgrupper. I tillegg viser erfaring at eldre menn deltar mindre
i kommunale aktiviteter enn eldre kvinner. Studien tar sikte på og utforske eldre menns fysiske
aktivitet og ulike typer fysiske aktivitetsmønstre i hverdagen.
Metode: Tidsgeografisk dagbok ble brukt sammen med koder for metabolske ekvivalenter (METS) for å
identifisere intensiteten av ulike typer hverdags aktiviteter. Ni pensjonerte menn i alder fra 68 år – 82
år, skrev dagbok i sju påfølgende dager. 63 dager ble deretter kodet i følge tidsgeografisk dagbok og
lagt inn i dataprogrammet «Vardagen». Dataene ble analysert og aktivitetene kodet med METS. Fysisk
aktivitet i hverdagen ble identifisert som enhver aktivitet over 3 METS, tilsvarende moderat fysisk
aktivitet.
Resultat: Analysen identifiserte fire ulike aktivitetsmønstre. Gruppe 1, omfattet de som trener og i
tillegg har en fysisk aktiv hverdag, Gruppe 2, trener som anbefalt men har ellers ikke en fysisk aktiv
hverdag. Gruppe 3 har en fysisk aktiv hverdag, mens Gruppe 4 verken trener eller har en fysisk aktiv
hverdag.
Det viktigste funnet var at Gruppe 3, som hadde en fysisk aktiv hverdag, var langt mer aktive enn
Gruppe 2 som trente som anbefalt, men som var lite hverdags aktiv. Gruppen som var mest fysisk
aktiv i denne studien var gruppe 1.
Anvendelse: Disse resultatene illustrerer at det er forskjellige måter å være fysisk aktiv. Deltakerne
viser ulike fysiske aktivitetsmønstre, og det synes å være ulike måter å fylle det fysiske aktivitets nivået
som anbefales av helsemyndighetene. De foreliggende funnene kan være til hjelp for fysioterapeuter i
deres arbeid med å fremme fysisk aktivitet. Særlig for eldre menn som ikke ønsker å ta del i
kommunens ulike aktiviteter men heller ønsker fysisk aktiv i hverdagen.
59
FF7-3
LÅGARE VEKT FOR STØRRE HANDLINGSROM: MENN SINE ERFARINGAR FEM ÅR ETTER FEDMEKIRURGI
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Natvik, E1; Moltu, C2; Gjengedal, E3; Råheim, M1
1
Universitetet i Bergen; 2Helse Førde; 3Universitetet i Bergen & Høgskolen i Molde
Innleiing: Ein tredjedel av menneske med alvorleg fedme (KMI > 40/35) er menn. Tilstanden påverkar
helse, livskvalitet og levetid negativt, og gir rett til helsehjelp. Fedmekirurgi gir størst og mest varig
vekttap, samanlikna med andre tiltak. Kirurgi inneber risiko, og kunnskapen om langtidsresultat er
mangelfull. Berre 15-30% av dei som søker kirurgi er menn. Studiar som legg vekt på menn sine
perspektiv manglar. Vi har difor utforska menn sine erfaringar minst fem år etter fedmekirurgi.
Metode: Studien er fenomenologisk, med eit kvalitativt design. Vi har gjennomført djupneintervju, og
analysen er inspirert av Giorgi sin metode. Deltakarane var 13 menn, mellom 28 og 60 år, med ulik
bakgrunn og gjennomsnittleg vekttap på 87 kilo.
Resultat: Å søke kirurgi innebar å definere storleiken sin som sjukdom, noko mennene hadde stått
imot i det lengste. Risikoen for å bli avhengige av andre for å klare dagleglivet, eller for å skulle døy frå
sine næraste, var avgjerande. Den totale utmattinga postoperativt, samtidig som dei skulle tilpasse seg
ein kraftfull endringsprosess, overraska deltakarane. Å inkorporere vektreduksjonen tok tid, og
innebar parallelt eit tilbakeblikk på kva livet med alvorleg fedme hadde betydd for dei. Nokre levde
med uttalte biverknadar, komplikasjonar eller ny sjukdom. Handlingskapasiteten og evna til arbeid var
truga, og framtida usikker. Handling og kapasitet til å gjennomføre eigne planar hadde eksistensiell
meining for mennene, og var slik sentralt for deira sjølvforståing og erfaring. Mennene opplevde
fedmekirurgi som ei svært inngripande behandling, som var meiningsfull fordi den gav mogelegheita
dei trong for å kunne vere aktive og handlande menneske.
Implikasjonar: Vektreduksjonsfasen etter kirurgi har parallellar til rehabiliteringsprosessar etter
alvorleg sjukdom. Pasientar treng meir kunnskap om kva endring etter fedmekirurgi kan krevje over
tid. Det som er meiningsfylt for pasientane kan leggast større vekt på i behandling og oppfølging.
60
FF7-4
STUDENTER SOM TRENINGSKONTAKTER FOR UTSKREVNE PSYKIATRISKE PASIENTER. NY PRAKSIS VED
HIOA
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Møyner, E1; Borrebæk, A2; Raugstøl, E3
1
Høyskolen i Oslo og Akershus; 2Voksenpsykiatrisk avd. Vindern, Diakonhjemmet sykehus; 3Vor Frue
Hospital, Lovisenberg Diakonale Sykehus
Formål: Fysisk aktivitet er en viktig del av behandlingen for innlagte pasienter med schizofreni og
bipolare lidelser. Pasientene blir ofte inaktive igjen ved hjemkomst. Vi engasjerte
fysioterapistudenter som treningskontakter for å stimulere disse pasientene til mer aktivitet.
Vi vurderte om ordningen kunne egne seg som studentpraksis.
Metode: Studenter i 4. semester ved fysioterapeututdanningen er ukentlig treningskontakt i 12 uker
for hver sin pasient som er utskrevet fra opphold ved en psykiatrisk avdeling (Diakonhjemmet og Vor
Frue hospital). Før oppstart får studentene et introduksjonskurs om fysisk aktivitet og psykiske lidelser,
samt veiledning om mulige utfordringer de kan møte. Studentene får individuell- og
gruppeveiledning fra bydel og sykehus underveis. Pasientene blir matchet med studenter ut fra
personlig interesse og erfaring.
Resultat: Pasientene hadde stor gjennomføringsgrad av treningen, og de fungerte bedre fysisk og
sosialt etter perioden. De hadde mindre behov for støtte fra bydelene. Studentene lærte mye om
motivasjon, trening, bedret egen relasjonskompetanse og opplevde begynnende terapeutrolle. De fikk
økt interesse for fagområdet fysioterapi og psykisk helse.
Diskusjon og konklusjon: Schizofreni og depresjon kjennetegnes blant annet ved følelsesmessig
avflating, passivitet og manglende initiativ og utholdenhet. Inaktivitet over tid gir stor risiko for
utvikling av hjerteog karsykdommer, metabolsk syndrom og diabetes. Fysisk aktivitet kan ha positiv
effekt på de nevnte sykdommer og psykiske lidelser. Fysioterapistudenter har et faglig grunnlag for å
møte disse pasientene og viste stort engasjement og ansvar for å få gjennomført treningen. Deres
utfordringer var pasientens ønske om vennskap, hvordan motivere til aktivitet og det å jobbe helt
selvstendig. Dette gir situert læring. Treningskontaktordningen utgjør nå 2 av en 4 ukers
praksisperiode, men studenten må selv ønske dette. Praksis knyttes til både 1. og 2. linjetjeneste,
og en uventet konsekvens var økt samhandling mellom nivåene. Samhandlingsreformen i praksis!
61
FF7-5
PTA OG TRENING HOS PASIENTER MED CLAUDICATIO INTERMITTENS - EN RANDOMISERT KONTROLLERT
STUDIE.
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Bø, E1; Hisdal, J1; Cvancarova, M2; Stranden, E1; Jørgensen, J1; Sandbæk, G1; Grøtta, O1; Bergland, A2
1
Oslo universitetssykehus HF; 2Høgskolen i Oslo og Akershus
Formål: Formålet med studien var å studere effekten av regelmessig etter PTA (perkutan transluminal
angioplastikk) på fysisk funksjon, helserelatert livskvalitet og perifer blodsirkulasjon hos pasienter med
claudicatio intermittens.
Metode: Studien er en randomisert, kontrollert studie ved Oslo universitetssykehus, Aker. Etter PTAbehandling ble pasientene randomisert til en intervensjonsgruppe (treningsgruppe med instruktør i 12
uker) eller kontrollgruppe. Pasientene ble kontrollert før PTA (baseline), og etter tre, seks og 12
måneder. Utførte tester var gangdistanse (6 minutters gangtest og gradert tredemølle-test), helserelatert livskvalitet og blodstrømsmålinger i aktuelle underekstremitet.
Resultat: Totalt 50 pasienter ble inkludert. I løpet av oppfølgingstiden ble seks pasienter re-behandlet
med PTA. To pasienter trakk seg fra studien og en pasient døde før 12 måneders oppfølging.
Resultatene viste en signifikant bedring i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen
både for 6 minutters gangtest (p=0,005), maksimal- (p<0,001) og smertefri gangdistanse (p=0,014) på
tredemølle. Intervensjonsgruppen hadde også signifikant bedre helserelatert livskvalitet for domene
fysisk funksjon (p=0,018), kroppslig smerte (p=0,007) og vitalitet (p=0,029) målt ved SF-36
sammenliknet med kontrollgruppen. I det sykdomsspesifikke instrumentet CLAU-S er smerte domenet
signifikant bedre i intervensjonsgruppen sammenliknet med kontrollgruppen i løpet av
oppfølgingsperioden (p=0,011). I forhold til blodstrømsmålingene var det ingen signifikant forskjell
mellom de to gruppene i løpet av oppfølgingstiden (AAI: p=0,061; PVR: p=0,077).
Konklusjon: Tolv uker gruppebasert trening med instruktør etter PTA-behandling viste at
intervensjonsgruppen har signifikant lengere gang-distanse og bedre helserelatert livskvalitet i flere
domener sammenliknet med kontrollgruppen i det første året etter PTA.
62
FF7-6
KROPPSSAMMENSETNING OG FYSISK AKTIVITETS BETYDNING FOR BEINHELSE I UNGDOMSÅRENE,
TROMSØUNDERSØKELSEN: FIT FUTURES
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Winther, A1; Jørgensen, L1; Ahmed, L2; Furberg, A1; Grimnes, G3; Jorde, R3; Nilsen, O1; Dennison, E4;
Emaus, N1
1
UiT Norges Arktiske Universitet; 2Institute of Public Health, UAE University, AlAin; 3Universitetssykehuset Nord-Norge HF; 4MRC Lifecourse Epidemiology Unit, Southampton
Formål: Osteoporotiske brudd rammer i hovedsak den eldre del av befolkningen og hvert år brekker
mer enn 9000 nordmenn hofta. Målt beintetthet (BMD) er et uttrykk for beinets styrke. Grunnlaget for
god beinhelse legges tidlig i livet, og fysisk aktivitet er positivt assosiert med BMD hos ungdommer. Lav
kroppsmasseindeks (BMI) er knyttet til lav BMD, mens høy vekt og BMI betraktes som gunstig. Den
positive effekten av BMI på bein knyttes til vektbæring, men også kroppssammensetning i form av
fettets hormoner og musklenes kraft kan spille inn. Formålet med denne tverrsnittstudien var å isolere
fettmassens (FM) og muskelmassens (LM) bidrag til BMD-nivåer mens skjelettet ennå er under
utvikling.
Metode: I 2010-11 inviterte vi alle 1. års elever fra regionens videregående skoler til en somatisk
helseundersøkelse, hvorav 93% møtte (n=1038). Vi målte høyde og vekt, og beregnet BMI. BMD i
hofter, samt FM og LM i hel kropp ble målt med DXA. Fysisk aktivitet og andre livsstils variabler ble
rapportert via spørreskjema. Komplette datasett for 395 jenter og 363 gutter ble analysert med
multippel regresjon.
Resultater: Vi fant ingen assosiasjon mellom fysisk aktivitetsnivå og BMI. Økende aktivitetsnivå var
assosiert med økende LM og redusert FM (p<0.001). LM og FM var begge positivt assosiert med BMD
(p<= 0.001), men FMs betydning ble modifisert av LM. I en modell med fysisk aktivitet og andre kjente
forklaringsvariabler, stratifisert for tre FM-nivåer, hadde LM gradvis mindre betydning for BMD i hofter
ved høyere FM-nivåer hos jenter (p<0.003). Hos gutter hadde LM størst betydning ved middels FMnivå (p<0.001). Uansett ga fysisk aktivitet det største påslaget i BMD hos begge kjønn.
Konklusjon: Vi fant en forventet positiv sammenheng mellom BMI og fysisk aktivitet i forhold til
beintetthet. Muskelmasse hadde større betydning for beinstyrke enn fettmasse. Vi konkluderer med
at fysisk aktivitet og vektøkning i form av økt muskulatur bidrar til bedre beinhelse i ungdomsårene.
63
FF7-7
BEDRING I FYSISK FORM OG HELSERELATERT LIVSKVALITET ETTER HJERTEREHABILITERING MED
ULLEVÅLSMODELLEN
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Lunde, P1; Nordli Scheele, E2; Jarstad, E2; Nilsson, B3
1
NIMI og Lovisenberg Diakonale Sykehus; 2Norsk Idrettsmedisinsk Institutt (NIMI); 3Avdeling for
Helsefag Universitetet i Oslo og Norsk idrettsmedisinsk institutt
Bakgrunn: Høyintensitets intervalltrening er vist å være mest effektivt for å bedre maksimalt
oksygenopptak (VO2peak) og livskvalitet hos friske så vel som hjertepasienter. Høyintensitets
intervalltrening etter Ullevålsmodellen er ikke tidligere evaluert med hensyn til endring i VO2peak.
Hensikten med denne studien var å evaluere Ullevålsmodellen som hjerterehabiliteringsmodell med
hensyn til endring i fysisk form og helserelatert livskvalitet, for å kunne legge til rette for bedre kvalitet
i primærhelsetjenesten.
Metode: En klinisk observasjons studie med pre- posttest design av 124 pasienter henvist til
hjerterehabilitering i perioden januar 2011 til og med desember 2013. Intervensjonen var
gruppebasert høyintensitets intervall trening etter Ullevålsmodellen x 2 per uke i totalt 12 uker.
Pasientene ble i tillegg oppfordret til egentrening 1 x per uke. Fysisk form ble evaluert med direkte
måling av VO2peak, samt prestasjonsevne (tid til utmattelse). Helserelatert livskvalitet ble evaluert
med spørreskjemaene SF-36 og COOP/WONCA.
Resultat: Totalt 108 pasienter fullførte ³ 80% av treningstimene, samt pre- og posttest etter 12 uker.
VO2peak økte signifikant med gjennomsnittlig 4,2 ± 3,5 ml/kg/min (p<0,001), samt økt
prestasjonsevne (p<0,001). Det var også signifikant bedring i alle domener for helserelatert livskvalitet
i begge spørreskjemaene.
Diskusjon/konklusjon: VO2peak ansees å være den største uavhengige prediktor for død hos både
friske individer og personer med hjertesykdom. Basert på tidligere studier er treningsbaserte
hjerterehabiliteringsmodeller som oppnår minst 3,5 ml/kg/min økning i VO2peak assosiert med
betydelig overlevelse hos både kvinner og menn. Studien anser Ullevålsmodellen som en
gjennomførbar og effektiv modell for hjerterehabilitering i primærhelsetjenesten. Rehabilitering etter
Ullevålsmodellen i 12 uker økte klinisk- og statistisk signifikant fysisk form og helserelatert livskvalitet.
64
FRIE FOREDRAG 8
Nominerte til Fondets priser
65
FF8-1
EFFEKT AV BEKKENBUNNSTRENING ETTER FØDSEL FOR VAGINALE SYMPTOMER OG SEKSUELL
DYSFUNKSJON- EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE.
Session Title: FF 8 - Nominerte til Fondets priser
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Tennfjord, M1; Hilde, G2; Ellstrøm Engh, M2; Bø, K1
1
Norges idrettshøgskole, seksjon for idrettsmedisinske fag; 2Kvinneklinikken, Akershus
universitetssykehus
Innledning: Bekkenbunnstrening er førsteledds behandling for stress inkontinens og underlivs prolaps.
Det er ingen konsensus for behandling av andre vaginale symptomer eller seksuelle forhold hos
førstegangsfødende kvinner etter fødsel. Målsetting var å undersøke om bekkenbunnstrening kan
redusere vaginale symptomer og forbedre seksuelle forhold hos førstegangsfødende kvinner etter
fødsel.
Metode: Et hundre sytti-fem kvinner, gjennomsnitt alder 29.8 år (SD 4.1) ble inkludert i en to armet
blindet randomisert kontrollert studie som startet seks uker etter fødsel. Kvinnene ble stratifisert på
skade av levator ani muskelen eller ikke skade verifisert av ultralyd. Alle deltakere ble instruert i riktig
bekkenbunnssammentrekning. Treningsgruppen mottok veiledet, ukentlig gruppe trening og gjorde
hjemme øvelser i 16 uker, mens kontroll gruppen fikk ingen videre oppfølging. Utfallet var selvrapporterte vaginale symptomer og seksuelle forhold undersøkt med International Consultation on
Incontinence Modular Questionnaire (ICIQ) vaginal symptoms questionnaire. Resultater ble analysert
som intention to treat og rapportert som relativ risk.
Resultat: Det var ingen forskjell mellom gruppene i forhold til de som ikke hadde samleie ved seks
måneder etter fødsel. I den totale gruppen var det ingen forskjell mellom gruppene for vaginale
symptomer eller seksuelle forhold. I stratum med skade på levator ani muskelen var det i
treningsgruppen signifikant færre som følte at skjeden var for “slapp” sammenlignet med
kontrollgruppen 10/27 (37%) versus 19/28 (67.9%), (RR 0.55, 95%KI 0.31, 0.95, p=0.03).
Diskusjon og konklusjon: I tillegg til at bekkenbunnstrening er anbefalt som førsteledds behandling for
stress inkontinens og underlivsprolaps, kan disse resultatene brukes som motivasjon for
bekkenbunnstrening for andre typer symptomer som følelsen av å ha for “slapp skjede” hos kvinner
med skade på levator ani muskelen.
66
FF8-2
NÅR LÆRER NORSKE BARN Å GÅ?
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Størvold, G1; Bratberg, G2; Aarethun, K1
1
HABU Nord-Trøndelag; 2NTNU, Institutt for samfunnsmedisinske fag
Innledning/formål: Både foreldre og fagpersoner blir bekymret når barnet ikke lærer å gå til forventet
tid, men når forventer en egentlig at barnet skal lære å gå? Det foreligger lite oppdatert
forskningsbasert kunnskap om oppnåelse denne sentrale grovmotoriske milepælen og den litteraturen
som finnes angir svært sprikende alder. Erfaring tilsier at norske barn lærer å gå ved et senere
tidspunkt enn det som angis Alberta Infant Motor Scale (AIMS) (11.4 måneder). Det er også usikkert
om måten barnet forflytter seg på rett forut for gangdebut har noe å si for når gangdebuten skjer.
Målet med denne studien var derfor å undersøke hvor gamle barna er når de lærer å gå, hvilken måte
de tar seg fram på før gangdebut og om barn som krabbet lærte å gå tidligere enn de barna som
benyttet andre strategier.
Metode: Denne tverrsnitts-studien var basert på data fra Den norske mor og barn- undersøkelsen (n=
47515) og data fra Nord-Trøndelag (n=636). Gjennomsnitt med standardavvik, samt median og
interkvartiler er benyttet for å beskrive alder for gangdebut. Parametriske metoder er benyttet for å
teste om det var forskjell mellom de ulike gruppene.
Resultater: halvparten av barna hadde lært å gå ved 13 måneder (median), mens 25 % hadde lært å gå
ved 12 måneder og 75 % ved 14 måneder. Gjennomsnittsalderen for gangdebut var 13.1 måned når
gangdebut ble definert som alder når barnet første gang kunne ta 5 selvstendige steg. Barn som
krabbet (84,5%) lærte å gå ca 1 måned tidligere enn barn som rumpeaket (7.1%).
Diskusjon/konklusjon: Studien bekrefter at norske barn lærer å gå betydelig senere enn det som angis i
AIMS. Det er vanskelig å finne årsaken til denne forskjellen basert på teori eller tidligere forskning, selv
om det har vært antydet at endring i sovestilling for spebarn kan ha noe å si. Studien gir ny kunnskap
om alder for gangdebut som er viktig for barnefysioterapeuter som en del av kunnskapsgrunnlaget
ved vurdering av grovmotorisk utvikling.
67
FF8-3
FELLES OPPMERKSOMHET OG SAMHANDLING I FYSIOTERAPI TIL PREMATURE BARN: ET
FORELDREPERSPEKTIV.
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Håkstad, R; Obstfelder, A; Øberg, G
UIT Norges Arktiske Universitet
Formål: Mange foreldre til premature barn bekymrer seg for barnets utvikling og er usikre på hvordan
de best kan hjelpe barnet. I fysioterapi for familier med premature barn er ivaretakelsen av foreldre et
viktig element. Denne studien undersøker hvordan foreldre erfarer fysioterapioppfølging, og hvordan
fysioterapeutens tilnærming får betydning for deres mestringsopplevelse i forholdet til barnet.
Metode: Dette er en kvalitativ studie med semi-strukturerte intervju. Foreldre til 7 premature barn ble
intervjuet ved 3, 6 og 12 mnd korrigert alder. Analysen er utført ved systematisk tekst kondensering.
Det knyttes an til kroppsfenomenologi og teori om intersubjektivitet, med vekt på hvordan mening
skapes gjennom felles oppmerksomhet og felles handling.
Resultater: Foreldrene er opptatt av å finne trygghet gjennom å bli kjent med barnet. Det handler om
å legge bak seg bildet av den syke nyfødte og se hva barnet er i stand til nå. Fysioterapi med fokus på
samhandling og utforsking av barnets muligheter bidrar i denne prosessen. Men foreldrene har en
vedvarende uro omkring barnets utvikling. Tydelighet fra fysioterapeutene etterspørres, der åpenhet
om hva fysioterapeuten tenker om barnet gir foreldrene mulighet til å se fremover. Selv om klare
tilbakemeldinger om funn kan være tunge å få, ser foreldre det som nødvendig for å hjelpe dem og
barnet videre.
Diskusjon og konklusjon: Felles oppmerksomhet med fokus på barnets kroppslige uttrykk og
muligheter for samhandling bidrar til foreldrenes forståelse av barnet som kompetent og handlende.
Samtidig må foreldrenes uro anerkjennes og imøtekommes av fysioterapeuten. Gjennom å være
sensitiv for og svare på det foreldrene etterspør kan fysioterapeuten bidra til at foreldrene forstår
barnet og kan hjelpe det videre i sin utvikling. Felles oppmerksomhet og åpenhet fremstår som
vesentlig for foreldrenes opplevelse av fysioterapi som et meningsfullt tilbud som bidrar til deres
kompetanse og mestringsfølelse i samhandlingen med barnet.
68
FF8-4
HØY FOREKOMST AV UNORMALT BEVEGELSESMØNSTER VED 3 MÅNEDERS KORRIGERT ALDER HOS
EKSTREMT PREMATURE BARN.
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Fjørtoft, T1; Støen, R1; Vågen, R1; Kristoffersen, L1; Songstad, N2; Øberg, G2; Labori, C2; Moinicken, U3;
Silberg, I3; Loennecken, M3; Collier Valle, S4; Adde, L1
1
St. Olavs Hospital; 2Universitetsykehuset i Nord-Norge; 3Rikshospitalet; 4Skien kommune
Innledning: «Assessment of Motor Repertoire 3-5 Months» (AMR) brukes for å analysere spedbarns
spontane bevegelser («General Movement Assessment») og for å beskrive kvaliteten ved
bevegelsesrepertoaret. Fravær av fidgety bevegelser (FMs) er prediktivt for senere utvikling av
cerebral parese, og et unormalt bevegelsesrepertoar kan ha sammenheng med senere motoriske og
kognitive vansker. Formålet med denne studien var å undersøke kvaliteten på det motoriske
repertoaret hos premature barn med fødselsvektvekt under 1000 gram og/eller gestasjonsalder (GA) <
28.svangerskapsuke og sammenligne dette med friske barn født til termin.
Metode: Det ble tatt videoopptak av barna 10-15 uker etter termin, og filmene ble analysert ved hjelp
av AMR. Fidgety bevegelser (FMs) ble klassifisert som normale dersom de var til stede, og unormale
dersom de var fraværende, sporadiske eller overdrevne. Bevegelseskarakteren ble klassifisert som
unormal dersom bevegelsene var monotone, stive eller hakkete( «jerky») og/eller dersom de var svært
raske eller svært rolige.
Sammendrag av resultatene: Åtti-to ekstremt premature barn (48 % gutter) med fødselsvekt 829 (SD
217) gram og gestasjonsalder 26.6 (SD 1.8) uker, og 87 (42 % gutter) barn født til termin med
fødselsvekt 3670 (SD 429) gram og gestasjonsalder 40 (SD 1) uker, ble filmet 3.2 (SD 1.8) måneder
etter termin. Atten (22 %) av de premature hadde unormale FMs (8 fraværende, 7 sporadiske, 3
overdrevne) mot 2 unormale (2 % sporadiske) i kontrollgruppa (p=<0.001). Av de 64 premature med
normale FMs, hadde 30 (47 %) unormal bevegelseskarakter mot 15 (18 %) av 85 i kontrollgruppa
(p=<0.001).
Konklusjon: Blant premature med fødselsvekt under 1000 gram og/eller GA <28 uker med normale
FMs, hadde halvparten unormal bevegelseskarakter. Om dette er et overgangsfenomen eller et
fenomen som er konstant og en konsekvens av prematuritet i seg selv, må avklares i
oppfølgingsstudier. Studien kan bidra med kunnskap om hvordan vi kan identifisere premature
spedbarn som kan ha nytte av tidlig intervensjon.
69
FF8-5
REDUKSJON I FOREKOMST AV KOMPLEKST REGIONALT SMERTESYNDROM ETTER HÅNDSKADE.
RESULTAT AV ET STRUKTURERT OPPFØLGINGSSYSTEM?
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Aasheim, T; Woje, A; Solhjem, I
Avd. fysioterapi, Klinikk for kliniske servicefunksjoner, St Olavs Hospital
Bakgrunn: Antallet håndpasienter med diagnosen komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS) har blitt
registrert årlig siden 2001 ved håndrehabiliteringsenheten, St Olavs Hospital. Pasientene er vurdert av
erfarne fysioterapeuter. Veldman og Budapestkriteriene ble brukt som diagnostiske verktøy. I 2010 så
vi en 100% økning i antallet diagnostiserte pasienter med CRPS. Majoriteten av pasientene hadde
hatt? pådradd seg en distal radius fraktur.Dette sammenfalt med en økning i operative inngrep, økt
antall kirurger som utførte operasjonene og endring i oppfølgingsrutinene med mange faggrupper
involvert.Vi ønsket å se på om endringene i rutiner kunne gi svar på økningen av CRPS og om de
forskjellige faggruppene involvert i behandlingen hadde nok kunnskap om tilstanden.
Metode: Journalene til de registrerte pasientene ble gjennomgått for om mulig å identifisere
problemområder. For å høyne kunnskapen om CRPS med vektlegging på symptomer ble alle involverte
faggrupper undervist i små grupper av erfarne fysioterapeuter.Skriftlig pasientinformasjon ble
forbedret med oppfordring til å ta kontakt ved beskrevne symptomer.I tillegg ble en 14dagers
postoperativ kontroll hos fysioterapeut etablert.
Resultat: Det ble ikke funnet sammenheng mellom type behandling; lukket eller åpen
frakturbehandling, kirurg eller kirurgisk metode ifht forekomst av CRPS, men henvisnings- og
oppfølgingsrutinene varierte. Mange av pasientene som fikk skiftet gips pga smerte ble henvist til
fysioterapeut, men ikke alle. Økt kunnskap i det flerfaglige teamet resulterte i hurtigere henvisning til
fysioterapeut. Dette resulterte i en 50% reduksjon i antallet pasienter diagnostisert med CRPS i 2011
og antallet har stabilisert seg.
Konklusjon: Et godt etablert henvisningssystem og god kunnskap om CRPS i det flerfaglige teamet ser
ut til å redusere forekomsten av CRPS etter en håndskade eller håndoperasjon.
70
FF8-6
LANGTIDS EFFEKT PÅ GANGFUNKSJON AV Å BEHANDLE HOFTEBRUDDSPASIENTER PÅ GERIATRISK
AVDELING -THE TRONDHEIM HIP FRACTURE TRIAL
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Thingstad, P1; Taraldsen, K1; Sletvold, O2; Saltvedt, I2; Helbostad, J1
1
Institutt for nevromedisin, NTNU; 2Geriatrisk avdeling, St.Olavs Hospital
Bakgrunn: Norge har en av verdens høyeste forekomster av hoftebrudd med ca 9000 brudd årlig.
Dette koster samfunnet 4,5 milliarder årlig. I dag behandles nesten alle hoftebrudds pasienter på
ordinære ortopediske avdelinger. En klinisk randomisert studie ved St. Olavs Hospital viser at
behandling av disse pasientene på en spesialisert geriatrisk avdeling gir både bedre funksjon og koster
mindre første året etter bruddet sammenlignet med behandling på ortopedisk avdeling. Formålet med
denne studien var å evaluere effekten av denne geriatriske modellen på ganghastighet og gangkarakteristika opptil et år etter bruddet.
Metode: 397 eldre hoftebruddspasienter (≥70 år), hjemmeboende og i stand til å gå 10m før bruddet
ble randomisert ved innleggelse. Ganghastighet og gangkarakteristika ble målt ved hjelp av en
elektronisk gangmatte GAITRite®, 4 og 12 måneder etter bruddet. Fire gangkarakteristika; dobbel
standfase, walk-ratio (steglengde/frekvens), asymmetri i enkel standfase og variabilitet i stegtid ble
registrert i tillegg til hastighet.
Resultater: Det var ingen forskjell på gruppene i premorbid Barthel Index score: 19±2 av 20, eller
Nottingham Extended I-ADL score 47±16 av 66. Gjennomsnittlig liggetid var 12,6 døgn på geriatri og
11 døgn på ortopeden. Et år etter bruddet var det signifikante gruppeforskjeller i favør av
geriatrigruppen på alle gangkarakteristika bortsett fra variabilitet. En større andel av deltagerne i
kontrollgruppen var ute av stand til å gå eller avhengig av rullator og deltagere behandlet i geriatrisk
avdeling scoret høyere på selvrapportert mobilitet.
Konklusjon: Denne studien viser betydningen av å tilby optimal sykehusbehandling for å bevare
gangfunksjon på lang sikt hos denne sårbare pasientgruppen. Resultatet av studien bør få
konsekvenser for hvordan man behandler hoftebrudds pasienter på norske sykehus og hvordan
fysioterapeuters arbeid med sårbare eldre pasienter organiseres.
71
FF8-7
FYSIOTERAPITJENESTEN I FINNMARKSKOMMUNER: RESSURSER OG PRIORITERINGER
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Nikolaisen, M; Arntzen, C; Moe, S
Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet
Innledning: Lange avstander, få innbyggere og små fysioterapimiljøer gjør det utfordrende å sikre hele
befolkningen i Finnmark et likeverdig tilbud om fysioterapi. Omorganisering av helsevesenet tilsier at
kommunene bygger opp tjenester hvor fysioterapeuter kan gi viktige bidrag, men så langt har
fysioterapiressursene ikke økt. Kunnskap om hvordan privatpraktiserende og fastlønte fysioterapeuter
i grisgrendte strøk prioriterer og møter faglige utfordringer mangler. Formålet med undersøkelsen var
å få innsikt i fysioterapeuters synspunkter på forholdet mellom kommunens ressurser til fysioterapi,
innbyggernes behov og egne prioriteringer.
Metode: Det ble gjennomført 5 fokusgruppeintervju med fastlønte og privatpraktiserende
fysioterapeuter. 3-5 informanter deltok på hvert intervju (n=21). Intervjuene ble transkribert som
grunnlag for tematisk innholdsanalyse.
Resultater: Alle informantene foretar vanskelige prioriteringer fordi kommunenes fysioterapiressurser
er for små til å dekke innbyggernes behov. Både kapasitet, innhold og prioriteringer i
fysioterapitjenesten varierer mellom kommunene. Pasienter som må oppsøkes står i fare for ikke å få
fysioterapi. Tradisjonelle forskjeller mellom privatpraktiserende og fastlønte preger prioriteringer,
men forskjellene er minst i kommunene med færrest fysioterapeuter. Fastlønte får nye oppgaver uten
at kapasiteten øker, og de fordeler ressursene på flere pasienter enn faglig ønskelig.
Diskusjon og konklusjon: Funnene understreker betydningen av at kommunene ivaretar sitt
overordnede ansvar for fysioterapitjenesten ved å sørge for samsvar mellom prioriterte oppgaver og
ressurser. Tydelige retningslinjer for prioritering, tilstrekkelig dimensjonering av tjenestene og
tilknytningsformer som åpner for at prioriterte oppgaver kan løses er forutsetninger for at
fysioterapeutene skal slippe å gå på akkord med sin faglige autonomi.
72
FF8-8
FOREBYGGENDE TRENING FOR HJEMMEBOENDE ELDRE
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Granbo, R1; Simonsen, E2; Taraldsen, K3
1
Kompetansesenter for bevegelsesvansker og fall, St.Olavs Hospital, og Fysioterapiutdanningen,
HIST; 2Enhet for fysioterapitjenester, Trondheim kommune, og Kompetansesenter for
bevegelsesvansker og fall hos eldre, St. Olavs Hospit; 3Institutt for nevromedisin, NTNU
Bakgrunn: I årene framover vil andelen eldre øke i befolkningen. I stedet for å heve terskelen for å få
hjelp, er strategien å utvikle tjenester som kan forebygge funksjonsfall hos eldre. Forebyggende
gruppetrening er et tilbud som har eksistert i Trondheim siden 2006. Målet med denne studien var å
beskrive deltakerne i gruppene og kartlegge erfaringene til deltakere om hva som gir motivasjon til å
delta ukentlig på trening år etter år.
Design: Studien er et kvalitetsutviklingsprosjekt i praksisfeltet, der en kvantitativ del beskriver
karakteristika ved deltakerne i disse gruppene og en kvalitativ del beskriver erfaringene til deltakerne i
gruppetilbudet.
Metode: Det ble utviklet et spørreskjema bestående av ti spørsmål, inkludert spørsmål om
helsetilstand, bekymring for å falle, og hjelp fra helsetjenesten i kommunen. Fokusgruppeintervjuene
ble gjennomført etter en intervju-mal med tema for å belyse motivasjon og betydning av slik trening.
Resultat: 135 besvarte spørreskjema og 22 deltok i fokusgruppeintervjuene. Deltakerne hadde
gjennomsnittsalder 77.8 år og 89% var kvinner. Nitti prosent hadde gått i treningsgruppe i mer enn ett
år, og nesten halvparten i mer enn tre år. Deltakerne deltok på trening i sitt lokalmiljø og 80% gikk
vanligvis til og fra trening. Deltakerne opplevde at de selv var i målgruppen for tilbudet. De ønsket i
tillegg å rekruttere nye deltakere og at tilbudet ble bedre kjent. Treningen oppleves relevant og viktig
for hverdagslivet deres. Egenskaper hos instruktøren og selve innholdet i treningen fremheves som
viktige motivasjonsfaktorer.
Konklusjon: Gruppetrening en gang i uken er et lavterskeltilbud. Deltakerne opplever tilbudet som
relevant, men skulle ønske at det ikke ble avbrutt av ferier og høytider siden tilbudet har stor
betydning for hverdagslivet deres.
73
FF8-9
FRA ULTRALYDSBEHANDLING TIL LASERBEHANDLING. KUNNSKAPSBASERTE OG ØKONOMISKE ÅRSAKER
TIL ENDRINGER AV AVTALEFYSIOTERAPEUTERS BRUK AV FYSIKALSKE BEHANDLINGSFORMER?
Date: 2015-03-05
Start Time: 16:15
End Time: 17:45
Bjordal, J1; Lygren, H2; Naterstad, I1; Haslerud, S2; Joensen, J3
1
Universitetet i Bergen; 2Høgskolen i Bergen; 3Hib/UiB
Sammendrag Innledning og formål: Vi har lite kunnskap om hvordan klinisk praksis påvirkes av
endringer i takstbeløp og kunnskapsgrunnlag. Formålet med denne studien er å se om historiske
endringer i avtalefysioterapeuters valg av fysikalske behandlingsformer kan tillegges økonomiske
disincentiver eller endret kunnskapsgrunnlag
Design: Longitudinell studie med deskriptiv statistikk.
Materiale: Data for takstbeløp fra Lovdata.no og takstfrekvens i perioden 2001- 2008 innhentet av
Rikstrygdeverket for et representativt utvalg avtalefysioterapeuter som har vært brukt som underlag
for takstforhandlinger. Data for kunnskapsmengde ble operasjonalisert som andel klinisk kontrollerte
studier dikotomisert som positiv eller negativ og registrert i kategoriene ”electrotherapies, heat, cold”
og ”pain” i Pedro databasen. Av de fysikalske behandlingsformene har kun laser og strøm avklarte
terapeutiske doseringsvindu.Metode: Deskriptiv statistikk for takstbeløp og takstfrekvens i perioden
1998-2008.
Sammendrag av resultater: Takstbeløpene for ultralydsbehandling og laserbehandling var konstante i
perioden 2001-2008, men takstbeløp for varmepakning ble halvert i samme periode. For strøm og
laser med optimale doser og varmebehandling økte kunnskapsmengden og andel studier med positive
resultat i perioden, mens for det var overvekt av negative resultat for ultralydstudier. Takstfrekvensen
for varmepakninger ble halvert, og ultralyd viste nedgang i forhold til total takstfrekvens, mens strøm
var uforandret og laser økte.
Diskusjon og konklusjon: Halvering av takstbeløp var assosiert med halvering i takstfrekvens og derved
endring av klinisk praksis. Ultralyd og laser har likheter i indikasjonsområder og det var en signifikant
statistisk sammenheng mellom positiv utvikling i kunnskapsmengde og økt takstfrekvens for laser og
nedgang i takstfrekvens samt svekket kunnskapsgrunnlag for ultralyd. Dette kan tyde på at disse
endringene av klinisk praksis var kunnskapsbaserte.
74
POSTERABSTRACTS
75
PO01
M ABC-2 BRUKT VED FUNKSJONSUNDERSØKELSE AV FOR TIDLIG FØDTE BARN VED TRE ÅR - ET
FORELDREPERSPEKTIV
Session Title: Posters
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Vågen, R1; Øberg, G2
1
St.Olavs Hospital; 2Det arktiske universitet i Tromsø
INNLEDNING-FORMÅL: Movement Assessment Battery for Children 2nd edition (MABC-2) er en test
som benyttes i oppfølging av premature barn fra 4 år. Nå er den også tatt i bruk ved undersøkelse av
premature barn ved 3 år. Om testen gir et adekvat bilde av barnas funksjon vet man lite om. Studiens
formål er å få innsikt i foreldres erfaringer med gjennomføring og resultater når MABC-2 benyttes på
kontroll av premature barn ved 3 år.
METODE: Det er gjennomført kvalitative semi-strukturerte forskningsintervju med fire foreldre til
premature barn som har blitt undersøkt med MABC-2 på 3-års-undersøkelsen. Analysemetoden er i
tråd med Lindseth og Norbergs fenomenologisk-hermeneutisk metode.
RESULTATER: Foreldrene opplevde barna som lite engasjerte i testsituasjonen. De beskrev misforhold
mellom barnas prestasjon på enkelte testledd og ferdigheter med tilsvarende aktiviteter i hverdagen.
De sa at barna bare delvis fikk vist sine bevegelsesferdigheter i testsituasjonen, at resultatene ikke
gjenspeilte barnas bevegelsesfunksjon fullt ut og at det ikke ble tatt høyde for barnas tidligere
bevegelsesvansker i testsituasjonen. Fysioterapeutenes begrensede kommunikasjon om testen og
formidling av resultater førte til usikkerhet hos foreldrene.
DISKUSJON: Barnas manglende engasjement og bevegelsesferdigheter kan synes å ha sammenheng
med MABC-2 sine faste rammer og struktur. Barna instrueres i utførelse av bestemte aktiviteter, og
det gis ikke mulighet for spontan bevegelsesutfoldelse og lystbetont lek, noe som kjennetegner 3
åringers adferd. Dette synes å kunne være medvirkende til at testen ikke gjenspeiler barnas
funksjonsnivå.
KONKLUSJON: Studien peker på at MABC-2 i begrenset grad synes å være å være egnet til å få frem
bevegelseskompetanse hos premature barn ved tre år. Å tilrettelegge for aktiviteter som barna liker,
bygge relasjon med barnet og ha dialog med foreldrene både før og etter gjennomføring av MABC-2
synes gunstig for barnas engasjement og foreldrenes innsikt i hva testen undersøker og hva
testresultater betyr.
76
PO02
TEST-RETEST RELIABILITET AV DATABASERT VIDEOANALYSE AV GENERAL MOVEMENTS HOS FRISKE
TERMINBARN
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Valle, S1; Støen, R2; Fjørtoft, T3; Adde, L3
1
Skien Kommune, Ergo - fysioterapitjenesten; 2Institutt for laboratoreimedisin, kvinne - og
barnesykdommer, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim, Norge; 3Klinikk for
kliniske servicefunksjoner, St.Olavs Hospital, Universitetssykehuset i Trondheim, Trondheim, Norge
Undersøkelsens formål - innledning: Databasert videoanalyse av general movements har vist god evne
til å identifisere fidgety bevegelser og predikere cerebral parese (CP). Studiene som er utført har brukt
et enkelt videoopptak av premature barn med høy risiko for nevrologisk skade. Formålet med denne
studien var å undersøke test-retest reliabilitet av databasert videoanalyse utført i
kommunehelsetjenesten, ved å gjøre to videoopptak samme dag av friske terminbarn i fidgety
movements perioden (9-18 uker post termin alder).
Kort metodebeskrivelse: 75 friske terminbarn ble rekruttert via helsestasjoner i Skien kommune. Barna
ble filmet to ganger på samme dag med et standardisert video-oppsett. De databaserte variablene
«quantity of motion» (Qom) og «centroid of motion» standard avvik (Csd) ble brukt i tråd med
tidligere studier. Qom referer til bevegelsesmengden i videobildet og Csd referer til variabiliteten av
tyngdepunktet av bevegelsene i videobildet. Intraclass correlation coefficients (modell ICC1.1 og
modell ICC 3.1) ble benyttet som et mål på relativ reliabilitet mellom opptak 1 og 2, og Coefficient of
variation (CV %) ble brukt som et mål på relativ variabilitet.
Sammendrag av resultatene: Resultatene viste høye verdier for ICC (1.1) (0.79-0.86) og for ICC (3.1)
(0.80-0.90). Variabelen Csd hadde nærmest identiske ICC-verdier på begge ICC modellene. CV %
varierte fra 1.36 % - 6.30 % mellom opptak 1 og 2.
Diskusjon og konklusjon: Studien viste god test-retest reliabilitet, med høye ICC verdier for de
presenterte databaserte variablene hos friske terminbarn med liten relativ variabilitet (CV %) mellom
opptak 1 og 2. Nærmest identiske ICC verdier for variabelen Csd indikerer fravær av systematiske feil.
Studien viste videre at standardiserte videoopptak enkelt kan gjennomføres i
kommunehelsetjenesten. Videre studier er nødvendige på utvalg med premature barn med høy risiko
for nevrologisk skade.
77
PO03
NÅR MÅLET ER LIVSKVALITET. ET BARN MED SMA TYPE1- CASE REPORT
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Klimont, L; Longva, J; Jansen, S
Akershus universitetssykehus
Innledning/bakgrunn: Avanserte oppfølgingsprosedyrer fokusert på grunnleggende kroppsfunksjoner
gjør det mulig å leve lenger med alvorlig muskelsykdom. Formålet med studien er å beskrive en
kontinuerlig , tverrfaglig og tett oppfølging av et barn med diagnosen Spinal Muskel Atrofi(SMA) type
1.Fokus er på hans fysiske – og kognitive funksjon , lekeferdigheter og familiens livskvalitet brukes som
en ramme International Classification of Functioning(ICF).
Metode: Klinisk case report som beskriver utviklingen for et barn med SMA 1 i perioden mellom
oktober 2013 til september 2014. Målsetning er basert på ulike kliniske tester og intervju med
foreldre. Detaljert beskrivelse av praksis, behandling og prosedyrer samt målsetning er inkludert.
Behandlings prosedyrer har fulgt internasjonale retningslinjer for diagnostikk og oppfølging av
pasienter med SMA.
Sammendrag: Foreldrene gjennomgikk et semistruktuert intervju. Fokus var på barnets og foreldrenes
behov for gode og meningsfulle erfaringer i samværet med barnet. Fagpersonene spiller en
betydningsfull rolle når det gjelder å skape grunnleggende forutsetninger for et godt samarbeid med
familien. Vi fokuserte på vår gjennomgang fra interdisciplinary til transdiciplinary tilnærming. Vi som
fagteam måtte utveksle kompetanse og erfaringer for å oppnå et optimal tilbud som virkelig påvirker
familiens hverdagsliv på en positiv måte.
Diskusjon: Barn med diagnosen SMA1 gir store utfordringer for fagpersonene rundt familien, og det er
behov for kontinuerlig oppdatering på fagområdet. Man må sette realistiske hovedmål i løpet av
habiliteringsprosessen. Samtidig bør man også fokusere på andre målområder enn de tradisjonelle.
Kanskje bør man i større grad vektlegge deltakelse, fritidsaktiviteter, lek og vanlig familieliv ? Dette til
tross for en alvorlig diagnose.
78
PO04
OPPFØLGING AV SMÅ PREMATURE BARN I STAVANGER KOMMUNE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
de Wit, S; Enne Haug, A
Stavanger Kommune
Innledning: Den medisinske kompetansen knyttet til de minste premature barna har utviklet seg
betydelig de siste årene. Selv om svært mange av barna klarer seg bra, rapporteres det også om mer
vansker hos premature barn enn hos terminfødte barn. En del av vanskene er ikke synlige i starten,
men utvikles over tid og kan være sammensatte. Premature barn bør derfor ha en koordinert
tverrfaglig oppfølging. Stavanger kommune, i samarbeid med Stavanger universitetssykehus, har
derfor utarbeidet en arbeidsmåte som skal sikre at alle foreldre med små premature barn i kommunen
får et tilnærmet likt og kvalitativt godt tilbud.
Metodebeskrivelse: Inkluderte barn: født<=32, fødselsvekt<=1500g, eller barn med alvorlige
komplikasjoner født i uke 33-36. Alle nyfødte premature får tilbud om oppfølging av fysioterapeut til
barnet er gående. I tillegg får de tilbud om tverrfaglige kontroller ved 2,5 og 5år. Helsesøster, PPT,
fysio- og ergoterapeut deltar i teamet. Barn som har behov for oppfølging utover dette følges av
medlemmer av spesialiserte team fra de ulike virksomhetene. Det er også tilbud om å delta i en
bydekkende nettverksgruppe/barselgruppe. Fagpersoner møtes til årlig dialogseminar.
Resultater: Oppfølgingsmodellen startet som et prosjekt som har gått over i drift. Erfaringer er et
bedret tverrafglig samarbeid, foreldre rapporterer om å føle seg tryggere, modellen sikrer tidlig
intervensjon og gir økt kunnskap hos fagpersoner til å møte denne gruppen barn med familier på en
bedre måte samt fange opp de senere sammensatte vansker.
Diskusjon og konklusjon: Man vet at behovet for koordinert tverrfaglig oppfølging er stort, og med
denne arbeidsmåten kan vi møte dette behovet. Vi får en mer helhetlig forståelse for de spesielle
behov premature barn har samt får økt faglig- og samarbeidskompetanse. Oppfølgingen har bidratt til
å gi foreldre en økt trygghet og intervensjon kan gis til rett tid. Nettverksgruppen har en viktig funksjon
der foreldre møter andre med samme erfaring
79
PO05
MULIG FOR MEG! BARNS ERFARINGER MED AKTIVITETSHJELPEMIDLER
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Gjessing, B1; Strand, L2; Natvik, E2
1
Beitostølen helsesportsenter; 2Universitetet i Bergen
Innledning: Barn med fysiske funksjonsnedsettelser er mindre fysisk aktive enn jevnaldrendeuten
funksjonsnedsettelser. En av flere barrierer for deltakelse er mangel på nødvendige hjelpemidler.
Formålet med denne studien var å utforske barns erfaringer med aktivitetshjelpemidler, noe som vil gi
fysioterapeuter mer innsikt i arbeidet med utprøving og anskaffelse.
Metode: Retrospektiv, kvalitativ studie med semistrukturerte intervju av ni barn(seks gutter, tre jenter,
9-12 år) med ulik aktivitetserfaring. Hvert intervju varte i ca. 30 minutter og ble tatt opp på lydbånd.
Opptakene ble transkribert og deretter analysert ved hjelp av Systematisk tekstkondensering. ICF og
Sosial-kognitiv teori ble brukt som teoretisk referanseramme.
Resultater: Flere av barna hadde få jevnaldrende å være sammen med på
fritiden.Aktivitetshjelpemidler ga mulighet for mestring i aktiviteter barna ellers ikke ville deltatt i.
Noen hadde behov for trygge omgivelser ved utprøving. Barna fremhevet at selvstendighet i aktivitet
og mulighet til deltagelse med familie og venner bidro til hyppig bruk, mens behov for ledsager og
mangel på arenaer for utøvelse av aktivitet kunne være årsaker til mindre bruk.
Diskusjon: Mulighet for aktivitet og deltagelse ved hjelp av et aktivitetshjelpemiddel har større
betydning for barna enn gleden der og da. Mestringsopplevelser i aktivitet fører med seg selvtillit som
er overførbar til andre aktiviteter. Barn som er sosialt inkludert på noen arenaer vil ofte være sosialt
deltagende også på andre arenaer. I tillegg er det mye som taler for at gode aktivitetsvaner som barn
vil være positivt for å opprettholde en aktiv livsstil videre i livet, noe som igjen vil ha gunstige
helseeffekter.
Konklusjon: Ved utprøving, anskaffelse og bruk av aktivitetshjelpemidler vil det være hensiktsmessig å
ta hensyn til barnets mulighet for selvstendighet, egnede steder for utførelse av aktiviteten og
mulighet for deltagelse med venner.
80
PO06
ANBEFALTE OPPFØLGINGSRUTINER FOR BARN MED OSTEOGENESIS IMPERECTA (OI)
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
de Vries, O; Johansen, H; Andresen, I; Wekre, L
TRS kompetansesenter Sunnaas Sykehus HF
Innledning: Osteogenesis imperfecta (OI) er en sjelden, genetisk bindevevssykdom karakterisert ved
skjøre knokler, feilstillinger, hypermobile ledd og ulike forandringer i andre organer.
Wekre (2010) fant at 63 % av voksne med mild type OI, har feilstillinger i underekstremitetene (u.ex),
som fører til redusert funksjon i dagliglivet. På bakgrunn av disse funnene hadde dette prosjektet som
mål å kartlegge barn med OI i forhold til feilstillinger og motoriske ferdigheter samt å utarbeide
oppfølgingsrutiner som kan bidra til å forebygge feilutvikling og fremme motorisk funksjon.
Utviklingsprosjektet var i regi av TRS kompetansesenter, Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne
diagnoser (NKSD)
Metode: Alle barn med OI registrert på TRS i alderen 0-6 år (N=15) ble invitert og 12 barn deltok.
Deltagerne ble undersøkt 2 ganger per år. En gang på TRS av et tverrfagligteam, den andre gangen
hjemme av fysioterapeut i samarbeid med lokal fysioterapeut. Undersøkelsen besto av en klinisk
vurdering inkludert motoriske tester: Gross Motor Function Measure (GMFM), Peabody
Developmental Motor Scale-II (PDMS), Movement assessment Battery for Children (M-ABC II) en
funksjonell styrke vurdering og Pediatric Evaluetion of Disability Inventory, (PEDI)
Sammendrag av resultater: Alle deltagere hadde feilstillinger i u. ex og rygg som pes planes, akse avvik
og scoliose. Alle hadde nedsatt grov motorisk funksjon i et eller flere delområder av M-ABC-2 eller
PDMS-2, samt lav muskelkraft og nedsatt mobilitet.
Diskusjon og konklusjon: Resultatene viser at barn med OI trenger oppfølging av fysioterapeut
gjennom hele oppveksten. Tilkommende feilstillinger og hemmet motorisk funksjon kan da oppdages
tidlig og relevante tiltak settes i gang. Anbefalte oppfølgingsrutiner kan være en god hjelp til å sikre
dette.
81
PO07
TRS KOMPETANSESENTER FOR SJELDNE DIAGNOSER - NYTTIG FOR BRUKERNE?
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Larsen, K; Olsson, H; Wekre, L
TRS Kompetansesenter, Sunnaas Sykehus HF
Innledning: TRS er en del av Nasjonal Kompetansetjeneste for Sjeldne diagnoser (NKSD) og arbeider
med kompetanseoppbygging, og spredning av kunnskap, vedrørende syv grupper med sjeldne,
medfødte diagnoser; arthrogryposis multiplex congenital (AMC), dysmeli, Ehlers-Danlos syndrom,
kortvokste, Marfans syndrom, osteogenesis imperfecta, og ryggmargsbrokk (MMC). Personer med
sjeldne og sammensatte diagnoser krever ofte tjenester fra ulike deler av tjenesteapparatet, og
gjennom alle livets faser.
Metode: TRS er et lavterskeltilbud der personer med en sjelden diagnose og deres pårørende kan ta
direkte kontakt, uten henvisning, for informasjon og bistand. Utgiftene dekkes av det offentlige.
Tilbudet er et supplement til det ordinære tjenesteapparatet – ikke en erstatning. Senteret har en
tverrfaglig tilnærming, og tilbyr tjenester fra ”fødsel til død”. Hovedoppgavene er individuell
oppfølging på TRS og i lokalmiljøet, ulike kurs, innhenting og utvikling av ny kunnskap om de aktuelle
diagnosene gjennom klinisk arbeid og vitenskapelige studier samt spreding av kunnskap til brukere,
deres pårørende, fagpersoner og samfunnet generelt.
Resultater (tall fra 2013): Brukerrettet arbeid - 573 av 3360 registrerte brukere mottok ulike tjenester,
hvorav 73 utreiser til brukeres hjemsted og 128 poliklinikker/individuelle opphold. Det ble arrangert
15 kurs. Forskning og utvikling - En PhD og en masterstudie ble avsluttet. Det var to pågående PhD’er
og ni utviklingsprosjekter. To hadde post-doc. Fem vitenskapelige publikasjoner og 68 andre
publikasjoner/presentasjoner ble gjennomført.
Konklusjon: Denne måten å organisere tjenester for mennesker med sjeldne diagnoser på har vist seg
å være nyttig og effektiv for brukerne av senteret og deres pårørende, men også i forhold til faglig
samarbeid og forskning.
82
PO09
FABO-STUDIE - FAMILIEBASERT KOGNETIV ATFERDSBEHANDLING FOR BARN OG UNGE MED ALVORLIG
OVERVEKT. PRELIMINÆRE RESULTAT
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Skjåkødegård, H1; Danielsen, Y2; Jùliusson, P3
1
Haukeland Universitetssykehus; 2Haukeland Universitetssykehus og Universitetet i
Bergen; 3Universitetet i Bergen og Haukeland Universitetssykehus
Innledning: Forekomsten av alvorlig overvekt blant barn og unge har økt de siste 20-30 årene, i Norge
sees en tredobling fra 1970-tallet til i dag. Tilstanden er assosiert med en rekke medisinske og
psykososiale konsekvenser. I en slik kontekst er det viktig å utvikle og evaluere ulike behandlingstiltak.
Formålet med studiet er å evaluere effekten av familiebasert kognitiv atferdsterapi (FBKA)
sammenlignet med effekten av standardbehandling gitt i spesialisthelsetjenesten til barn og unge med
alvorlig overvekt
Metode: Randomisert kontrollert studie. FBKA-behandlingen består av 17 ukentlige sesjoner med
påfølgende oppfølging hver tredje måned i to år. Behandlingen gis av et tverrfaglig behandlingsteam
bestående av lege, fysioterapeut, klinisk ernæringsfysiolog, sykepleier og psykolog. I studieperioden, år
2014-2017, skal cirka 120 familier rekrutteres. Familiene rekrutteres blant barn og unge, mellom 8 –
16 år, med alvorlig overvekt (iso-BMI ≥ 35 eller iso-BMI ≥ 30 med komorbiditet) henvist til Poliklinikk
for overvekt, Haukeland Universitetssykehus av sin fastlege. Ved Fysioterapikongressen 2015 vil
preliminære resultater for 25 pasienter bli presentert. Dette datamaterialet foreligger ikke på
nåværende tidspunkt. Relevante statistiske analyser vil bli utført i januar 2015. Effektmål i de
preliminære analysene er kroppsmasseindeks (BMI), BMI SDS, aktivitetsnivå, søvnmønster og
selvbilde. Objektive aktivitet- og søvnmålinger blir gjort ved bruk av aktigraf (actiwatch 2). Selvbilde
blir vurdert ved bruk av spørreskjemaet «Self-perception profile for children (SPPC)»
Resultat: Resultatet av de preliminære analysene vil bli presentert
Diskusjon og konklusjon: Dette er første gang FBKA tas systematisk i bruk i behandling av alvorlig
overvekt hos barn og unge i Norge. Internasjonalt er FBKA den behandlingsmetoden som har vist best
effekt i overvekts-behandling for denne gruppen. Gir FBKA-behandlingen bedre behandlingseffekt enn
standardbehandling, vil det være aktuelt å innføre behandlingen som et permanent behandlingstilbud
i spesialisthelsetjenesten
83
PO10
AKTIV SKOLE - INNFØRING AV DAGLIG LÆRERSTYRT FYSISK AKTIVITET
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Riskedal, A; Olsen, M
Stavanger Kommune
Innledning: Inaktivitet og fedme er et økende problem. Helsedirektoratet anbefaler at barn og unge
bør være i variert fysisk aktivitet minst 60 minutter hver dag, for å sikre god helse og normal vekst og
utvikling. Formålet med forskningsprosjektet er å utarbeide en lokal modell for implementering av
daglig lærerstyrt fysisk aktivitet i Stavangerskolen.
Metode: Randomisert kontrollert studie. Skoleåret 2014/2015 deltar 5.trinn på 9 skoler i
forskningsprosjektet, 5 intervensjonsskoler og 4 kontrollskoler, 460 elever totalt. Elevenes høyde, vekt,
midjemål, aktivitetsnivå, fysiske form og selvregulering blir målt. Intervensjonen består av 1 skoletime
daglig lærerstyrt og fagrelatert fysisk aktivitet. For å sikre 60 minutters aktivitet, gis elevene
hjemmelekse (10 min) og aktivitet i friminutt (5 min). Lærerne får kurs for kompetanseheving og
inspirasjon. Hver skole blir fulgt opp av fysioterapeuter gjennom hele intervensjonsperioden for å sikre
god implementering.
Sammendrag av resultatene: Aktiv Skole er et pågående forskningsprosjekt der fysioterapeuter i
Stavanger Kommune samarbeider med Det Humanistiske Fakultet ved Universitetet i Stavanger. En
doktorgradsstipendiat og 10 masterstudenter er tilknyttet forskningsprosjektet. Resultatene er
planlagt klare etter retesting og analysering av data våren 2015. Resultatene vil si noe om hvordan
innføring av daglig lærerstyrt fysisk aktivitet påvirker fysisk form og endring av denne, samt barnets
selvregulering, evne til konsentrasjon og arbeid med læringsoppgaver. På nåværende tidspunkt kan
erfaringer fra pilotstudien og implementering av lokal modell i Stavangerskolen presenteres.
Diskusjon og konklusjon: Helsedirektoratets rapporter viser at barn og unges fysiske aktivitetsnivå
synker fra 6 år opp til 15-årsalderen. Implementering av daglig fysisk aktivitet i skolen, er et forsøk på å
snu denne trenden. Skolen anses som en strategisk arena for forebyggende arbeid, da den treffer alle
på tross av sosiale forskjeller.
84
PO11
FRA HØYDEPUNKT TIL MARERITT - UNGDOMSKOLEELEVERS ERFARINGER MED KROPPSØVING OG SYN
PÅ EGEN KROPP
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Pedersen, J1; Råheim, M2
1
Bergen kommune; 2UiB
Bakgrunn og hensikt: Det er obligatorisk for ungdomsskoleelever å delta i kroppsøving. Skolene
rapporterer om elever som ikke deltar. Årsakene til manglende deltakelse er sammensatte og dels
uklare. Skolepersonell ser imidlertid en sammenheng mellom fravær fra kroppsøvingstimene og
skoleskulk generelt. Hensikten med denne studien var å få mer kunnskap om hvilke forhold som hadde
betydning for ungdomsskoleelevers motivasjon og deltakelse i gymtimene.
Metode: 64 ungdomsskoleelever i 10. klasse i alderen 15-16 år besvarte en skoleoppgave med åpne
spørsmål knyttet til erfaringer med kroppsøvingstimene og forhold til egen kropp. Datamaterialet ble
analysert ved hjelp av systematisk tekstkondensering etter Malterud. Kulturelle føringer knyttet til
kropp og selvoppfatning i dagens samfunn samt kroppsfenomenologi ble trukket inn i drøfting av funn.
Resultater: Et vidt spekter av erfaringer knyttet til kroppsøvingstimer kom frem; fra glede, utfoldelse
og mestring til opplevelse av å være mislykket, kroppslig udyktig og vantrivsel. Dette hang sammen
med selvfølelse med tanke på kroppslig kyndighet og utseende.
Konklusjon: Kroppsøvingstimene er en arena hvor kropp og selvoppfatning, kropp og de andres blikk
kommer sterkt i søkelyset og gjør elevene sårbare. Studien bidrar til en dypere forståelse av
ungdomsskoleelevenes erfaringer, og hvordan disse erfaringene påvirker deres selvoppfatning og
motivasjon til å delta i kroppsøvingstimene
85
PO12
FYSIOTERAPI I SKOLEHELSETJENESTEN -- MER ENN FYSISK AKTIVITET OG VEKT
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Øyehaug, G
Follo Fysioterapi pmf i privat praksis/FYSIOPRIM, UiO
Innledning: Fysioterapi i skolehelsetjenesten knyttes ofte til fysisk inaktivitet og overvekt. Ungdataundersøkelsene viser på en annen side at stressrelaterte plager og lettere psykiske lidelser er økende
og en stor helseutfordring for tidens ungdom. Kroppslige plager som muskelsmerter og hodepine
presenterer seg ofte først. Formålet med studien var å se på betydningen av fysioterapeutens
kompetanse i skolehelsetjeneste for ungdom med stressrelaterte plager, for å møte brukernes behov.
Metodebeskrivelse: I et fokusgruppeintervju ble ungdom spurt om deres opplevelser av stress knyttet
til kroppen, og hvilken funksjon de ønsket for skolehelsetjenesten. Informantene var elever på en
videregående skole og hadde deltatt i en kroppsbevissthetsgruppe i regi av fysioterapeuten i
skolehelsetjenesten. Alle ble spurt om de ville være med i et gruppeintervju, 7 jenter ble med.
Materialet ble transkribert og analysert. Prosjektet er fremstilt i en rapport.
Sammendrag av resultatene: Ungdommene beskriver høye krav til prestasjon, mangel på kontroll og
krav om å være tilgjengelig som stressfaktorer. De opplever stress kroppslig, men mangler
mestringsstrategier. Deltakelse i kroppsbevissthetsgruppa bidro til økt mestringsfølelse og blant annet
bedret søvn. Elevene ønsker å utvikle sin kroppslige kompetanse og foreslår å utvide
skolehelsetjenestens funksjon med økt oppmerksomhet på kroppsbevissthet og stresshåndtering.
Diskusjon og konklusjon: Fysioterapeuten i skolehelsetjenesten kan hjelpe elever til å forstå kroppens
uttrykk og se dem i en sammenheng. Dokumenterte fysioterapeutiske tiltak kan øke ungdoms
kompetanse på kroppen som en viktig signalbærer og ressurs for å håndtere stress. Fysioterapeuter
må bruke sin kompetanse i tråd med tidens helseutfordringer blant ungdom. Fysioterapeuters
særegne kompetanse på kroppslig tilnærming til stressrelaterte plager og lettere psykiske lidelser må
løftes tydeligere frem i en tverrfaglig skolehelsetjeneste.
86
PO13
HØY-INTENSITETS INTERVALLTRENING HOS NYLIG HJERTETRANSPLANTERTE PASIENTER
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Rolid, K; Stueflotten, W; Relbo, A; Grov, I; Gude, E; Yardley, M; Gullestad, L; Nytrøen, K
Oslo universitetssykehus HF, Rikshospitalet
Innledning: Trening er en essensiell del av rehabiliteringen etter hjertetransplantasjon (HTx). Det er
likevel ingen konsensus om hvordan treningen bør utføres og organiseres. Høy-intensitets
intervalltrening (HIT) er kjent som en effektiv treningsform, men fordi HTx pasienter har redusert
pulsrespons som følge av denervasjon, har disse pasientene tradisjonelt sett ikke blitt anbefalt å drive
HIT. Vi og Dall et al. har nylig vist at HIT er en trygg og effektiv treningsform hos stabile HTx pasienter
litt ut i forløpet, men dette er ikke undersøkt for nytransplanterte. De fleste rehabiliteringsprogram
foregår på HTx-senter, noe som både kan være upraktisk og kostbart. Vi ønsker å vise at
treningsintervensjoner også kan gjennomføres desentralisert, derfor er denne studien designet som
en randomisert kontrollert studie hvor begge grupper utfører treningen i sine hjemkommuner.
Metode: 120 stabile HTx pasienter > 18 år, fra 3 HTx-senter i Skandinavia blir randomisert til HIT eller
moderat trening 8-12 uker etter HTx. Intervensjonen varer i 9 måneder: HIT gruppen følger en
standardisert, progressiv HIT protokoll (2 til 4 intervalldrag, varighet på 1-4 min. hver, på 85-95 % av
maks. hjertefrekvens). Kontrollgruppen følger vanlig standard fysioterapi (moderat intensitet, steady
state). Alle undersøkelser utføres ved sykehusene, mens treninger og oppfølginger foregår hos
fysioterapeut i kommunen.Pasientene blir testet ved baseline og ved 1 års oppfølging: VO2peak,
muskelstyrke, kroppssammensetning, biomarkører, livskvalitet, ekkokardiografi, intravaskulær ultralyd
og endotelfunksjon.
Resultater: Studien startet i januar 2013. Så langt er det inkludert 35 pasienter. Det har ikke vært noen
uønskede hendelser og pasientene tolererer HIT intervensjonen godt.
Konklusjon: Hypotesen er at HIT er en gjennomførbar og trygg treningsform for nytransplanterte
pasienter som vil føre til en signifikant bedring i arbeidskapasitet, færre langtidskomplikasjoner og økt
livskvalitet.
87
PO14
PROTOKOLL PÅ EFFEKT AV HØYINTENSITETS INTERVALL TRENING VERSUS KONTINUERLIG TRENING MED
MODERAT INTENSITET HOS KRONISK NYRESYKE I HEMODIALYSE. EN RCT
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Bunæs-Næss, H1; Stenehjem, A1; Blakstad Nilsson, B2
1
Oslo universitetssykehus HF, Ullevål sykehus; 2Universitetet i Oslo
Innledning: Pasienter med kronisk nyresvikt i hemodialyse utvikler komplikasjoner som påvirker
tilnærmet alle organsystemene. Muskeltap og spesielt proksimal muskelsvakhet er vanlig hos
pasienter med kronisk nyresvikt i stadium 5 (dialysestadiet). Pasientene har også betydelig lavere
livskvalitet sammenlignet med aldersfriske. Flere studier har vist at nyrepasienter som behandles med
hemodialyse har mange effekter av trening, men det er få studier som har evaluert effekt av trening
som gjennomføres samtidig som pasienten får hemodialysebehandling (intradialytisk trening) og med
høy intensitet. Hemodialyse (HD) utføres på sykehus tre-fire timer, minst tre ganger per uke.
Hovedformålet med Oslo ExDia-Studien er å evaluere effekten av intervalltrening med høy intensitet i
fire måneder på fysisk yteevne og helserelatert livskvalitet hos kroniske nyrepasienter under HD
sammenlignet med moderat intensitet og en kontrollgruppe.
Metode: En randomisert kontrollert pilot studie for å evaluere effekten av trening med moderat og
høy intensitet hos pasienter med kronisk nyresvikt som behandles med dialyse. Pasienter på to
dialyseavdelinger på Oslo universitetssykehus, Ullevål screenes for inkludering. Effektmål ved baseline
og etter 4 måneder vurderes ved standardiserte tester. Maksimalt oksygenopptak (VO2max,på
ergometersykkel). Livskvalitet med generisk livskvalitetsskjema, SF-36 (short form) og COOP-WONCA,
samt 6 minutters gangtest og en rekke medisinske parametre. Treningsintervensjonene utføres
med hemodialysesykkel (MOTOmed letto2 Advanced) under individuell veiledning av fysioterapeut.
Resultater: Det pågår aktiv inkludering i studien. I skrivende stund er 19 pasienter randomisert og
inkludert. Studien forventes avsluttet medio mars 2015.
Konklusjon og relevans: Evidensgrunnlaget for intradialytisk trening av kroniske nyrepasienter er lite.
Protokollen og resultatene av Oslo ExDia-Studien kan belyse hvordan trene dialysepasienter, for å
oppnå effekt på fysisk yteevne og helserelatert livskvalitet.
88
PO15
SKO OG FOTPARAMETRE TIL BRUKERE PÅ ET NORSK TRENINGSENTER
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Nilsen, B
Bvn Løp og fysioterapi
Innledning: Gode sko er viktig for normal funksjon av foten. Dårlige sko kan være bidragende til ulike
fotplager i voksen alder. Hensikten med denne pilotstudien var å undersøke om treningssko passer til
fotstørrelsen. Korrekt skostørrelse ble definert som 13-16mm lengre enn lengste tå. Vurdering av
hallux valgus og aktivering/isolering av tå muskulatur ble også undersøkt for å indikere om bruk av sko
kan påvirke muskel og leddstatus i foten.
Metode: Totalt 10 menn og 10 kvinner deltok i pilotstudien. Alle deltakere ble informert om studien og
ga samtykke til deltakelse i undersøkelsen. Fotlengde ble målt barføtt på begge ben med WMS
måleapparat. Samme måleapparat målte indre skolengde. Hallux valgus vinkel ble beregnet med
vinkelen mellom en rett linje fra helen til mediale del av første metatarsal, og en rett linje fra første
metatarsal phalanx og distale del av proksimale phalanx. Vinkler ble beregnet med kinovea software
basert på perpendikulært bilde i forhold til foten. Fotmuskulatur ble testet med dorsalfleksjon av tær
2-5 med stortå i underlag, og dorsalfleksjon av 1. tå med tær 2-5 i underlaget.
Resultater: Aldersfordelingen var hhv. 1,5,7,5,2 personer i alderspenn 10-19, 20-29 osv. 50% av
forsøkspersonene hadde ulik fotlengde på 5mm eller mer mellom føttene. 25% hadde 5mm eller mer
for liten sko, og 5% over 5mm eller mer for stor sko. 50/45% (høyre/venstre) klarte ikke å
dorsalflektere 1. tå uten medbevegelse av tær 2-5. 25/30% (h/v) klarte ikke å isolere tær 2-5 uten
medbevegelse av tå 1. 20% hadde rett hallux, 15% 1-3º valgus, 35% 4-6º valgus, 25% 7-9º valgus, og
5% over 10º valgus på en eller begge tær.
Diskusjon/konklusjon: Muskelfunksjon var tilsynelatende uavhengig av alder, mens det var en tendens
til økende hallux valgus vinkel med økende alder.I hvilken grad for trange sko i lengderetningen og for
trang forfot påvirker muskulære og mekaniske fotparametre kan denne pilotstudien ikke svare på. Det
finnes teorier på at for trange sko påvirker fotstatus. For å få et mulig svar på dette må det testes med
et stort utvalg med ulik aldersfordeling
89
PO16
DEN KOMPETENTE PENSJONIST
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Lundby, O
Lundby's Fysikalske Institutt
Innledning: Pensjonering har som hensikt å avlaste individet ved å redusere belastningene som følger
med et profesjonelt ansvar, men vil også redusere det sosiale, og fysisk aktivit, knyttet
til arbeidsplassen. Pensjonering stopper nytteverdien av 40 års empiri. Fysiske og psykiske
begrensninger man erfarer som gammel skyldes ofte på alderen, mens de godt kan være relatert til
passivitet som resultat av samfunnets reduserte krav til innsats. Fysisk aktivitet er essensielt i vellykket
aldring, både som behandling, og profylaktisk. Frivillighet er også et gode, ikke bare for samfunn og
mottager av tjenesten, men også for utøveren, som vil nyte bedre livskvalitet, økt alder, mindre
depresjon og morbiditet. Frivillig arbeid av pensjonerte kolleger rettet mot aktivisering av friske eldre,
en lavt prioritert gruppe i helsevesenet, ville kaste lys på pensjonisten som ressurs, heller enn en
pleietrengende utgiftspost, slik media ofte maler eldrebølgen. Men har de lyst, og anledning, til dette?
Metodebeskrivelse: Jeg har valgt å benytte meg av et kvantitativt spørreskjema på 21 spørsmål med
standardiserte svaralternativer. Jeg har fått Norsk Fysioterapiforbunds tillatelse til å benytte deres
medlemslister. Grunnet tidsmessige og økonomiske årsaker, har jeg valgt å benytte meg av Questback,
et elektronisk system, som vil anonymisere informantene. Utvalget består derfor av pensjonerte
fysioterapeuter som har beholdt sitt medlemskap i NFF, og har egen emailadresse. Potensialet blir 520
av 924 pensjonister. Opplegget er godkjent av datatilsynet.
Sammendrag av resultatene: Besvarelsene er ikke mottatt pr 1/11-14, men vil presenteres under
kongressen i mars, sammen med diskusjon og konklusjon, basert på behov ytret gjennom St.meldinger
og relevante organisasjoners politiske handlingsprogram
90
PO17
KAN BACHELORUTDANNING I FYSIOTERAPI BIDRA TIL UTVIKLING AV FOLKEHELSEARBEID?
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Kaale, H; Wilhelmsen, K; Vågstøl, U; Donovan, R
Høgskolen i Bergen
PILOTPROSJEKTETS FORMÅL: Å bidra til ny tenkning og aktivitet i folkehelsefeltet, samtidig som kull F12 lærte helsefremmende arbeid.
METODE(R): Veiledet prosjektarbeid hvor studentene initierte fysisk aktivitet på 11 arenaer.
Undersøkelsesenheter var 71 2. års studenter og 11 etablerte -, eller av oss vurdert som potensielle
folkehelsearenaer. Blant de etablerte var Frisklivssentral og Folkehelsekoordinator. Blant de
potensielle var 2 LARsentre og 1 Frivilligsentral.
Data er tilbakemeldinger fra arenaene og studentenes lappeevaluering.
Analysemetode er kvalitative beskrivelser.
SAMMENDRAG AV RESULTATENE: Alle arenaene rapporterte endret tenkning.
Arenaene ble stimulert av at vi: Tok kontakt. Vurderte dem som en folkehelseaktør. Hadde tydelig
målgruppefokus. Prøvde ut fysisk aktivitet som ble oppfattet som morsom og enkel å integrere i deres
timeplan.
De etablerte folkehelsearenaene fikk satt i gang ny aktivitet, eller fikk kvalitetssikret eksisterende
aktivitet.De potensielle folkehelsearenaene ønsket seg mer tid - og bistand fra oss til å diskutere sin
rolle i folkehelsearbeid.Studentene opplevde god læring.
Av størst betydning for læringen var: At feltene var ekte og relativt nye for fysioterapeuter. At de som
studenter fikk gjøre en forskjell. At arbeidsformen var praksisbasert, prosjektrettet, foregikk gruppevis.
At de fikk jobbe kreativt.
DISKUSJON OG KONKLUSJON: Pilotprosjektet tilsier at utdanningen kan være utviklingsaktør i
folkehelsefeltet, samtidig som studentene lærer.
Pilotprosjektet har synliggjort betydningen av å ha et tydelig målgruppefokus i utviklingsarbeid, slik
teorier om social marketing forstår begrepet. Pilotprosjektet har gitt oss erfaring med hvordan vi
operasjonaliserer utviklingsarbeid med tydelig målgruppefokus.
Pilotprosjektet har synliggjort betydningen av at læring er situated, aktiv og skjer i samarbeid.
Pilotprosjektet har gitt oss erfaring med hvordan vi kan operasjonalisere disse pedagogisk
prinsippene.
91
PO18
"PUST" - ET E-LÆRINGSKURS OM LANGTIDS MEKANISK VENTILASJONSSTØTTE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Hov, B
Barnemedisinsk avdeling, OUS
Ungdom og unge voksne som har nevromuskulære sykdommer som medfører redusert muskelkraft og
påvirket regulering av pusten kan få behov for langtids mekanisk ventilasjonsstøtte. Hensikten med
ventilasjonsstøtten er å øke livslengde og /eller bedre livskvalitet. Både ved oppstart av og underveis i
behandlingen trengs oppdatert kompetanse. Brukeren det gjelder, men også deres nettverk samt
assistenter og helsepersonell inkludert fysioterapeuter som jobber rundt den aktuelle personen,
trenger å utvikle kunnskap og ferdigheter. I tillegg skal emosjonelle forhold bearbeides og gode
holdninger til personene som skal jobbe rundt brukere etableres/ være tilstede.
Et E-læringskurs; ”Pust” er utviklet av brukere og fagpersoner i fellesskap og er et samarbeidsprosjekt
mellom tre nasjonale sentra; Nevromuskulært kompetansesenter (NMK), Nasjonal
kompetansetjeneste for hjemmerespiratorbehandling (NKH) og Nasjonal kompetansesenter for
samhandling og telemedisin (NST) i samarbeid med foreningen for muskelsyke (FFM). Hovedmålet
med programmet er å kvalitetssikre behandlingen med langtids mekanisk ventilasjonsstøtte gjennom å
sikre brukerne og deres nettverk med assistenter og helsepersonell inkludert fysioterapeuter tilgang til
brukervennlig og standardisert kunnskap.
Gjennom e-læringskurset blir vi kjent med tre brukere som forteller sine historier om hvordan de lever
og samarbeider med sine assistenter og annet helsepersonell for å leve et godt liv som bruker av
ventilasjonsstøtte. I tillegg til filmsnutter presenteres innholdet gjennom tekst, illustrasjoner og bilder.
Programmet tar for seg rent tekniske og praktiske forhold men også mer emosjonelle forhold rundt
behandlingen. Teoretiske prinsipper for hvordan ventilasjonsstøtte kan hjelpe pusten, hvordan
maskinene virker og hvordan behandlingen kan gis via maske eller tracheostomi gjennomgås.
Viktigheten av god hoste og tiltak ved sekretproblematikk presenteres samt plan for hvordan forholde
seg i ulike akuttsituasjoner.
Programmet er tilgjelgelig via www.helsekompetanse.no
92
PO19
FYSIOTERAPEUTEN OG DET HELSEFREMMENDE OG FOREBYGGENDE HJEMMEBESØKET FOR ELDRE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Bredland, E
HiST
Det er nødvendig å satse på forebygging fremfor reparasjon for å møte utfordringene i
samfunnet med økt antall eldre. Samhandlingsreformen setter fokus på helsefremmende og
forebyggende arbeid i kommunene. Innovasjon i omsorg peker på viktigheten av å satse på nytenking
og aktiv aldring. Infosenteret for seniorer i Trondheim kommune har i mange år hatt mål for å støtte
seniorer til ”å leve et selvstendig liv så lenge som mulig”. En av oppgavene er
helsefremmende hjemmebesøk til 80-åringer som ikke har kommunale tjenester. Teamet i Trondheim
har bred kompetanse og både sykepleiere, fysioterapeut, ergoterapeut og sosionom er ansatt. Selv om
fysisk aktivitet er ett av kjerneområdene i arbeidet, er fysioterapeuter lite tilstede
i forebyggende hjemmebesøk med eldre i mange kommuner.
Det er stor interesse fra andre kommuner som søker kunnskap og erfaring for å starte opp
helsefremmende hjemmebesøk i egen kommune. I 2011 ble Infosenteret i Trondheim tildelt midler i 3
år fra Helsedirektoratet for blant annet å




utvikle, beskrive og utprøve en modell for hjemmebesøk blant hjemmeboende eldre på 80 år
videreutvikle kunnskap og metodikk som ivaretar folkehelseperspektivet, og å støtte den eldre til
mestring gjennom ressursfokus,
kartlegge målgruppen hjemmeboende eldre på 80 år,
utvikle og kvalitetssikre en samtaleguide for hjemmebesøk.
Fem gruppesamtaler med teamet ble brukt som metode for å beskrive modellen og identifisere god
kvalitet i besøkene. Gjennomgang av spørreskjema for 559 80-åringer født i 1930 og 1931, der det er
brukt dataanalyse i SPSS.
Det ble utviklet en samtaleguide som ble utprøvd i samarbeidskommuner i regionen, for så å bli
evaluert.
Fysioterapeuter bør være sentrale i de oppsøkende hjemmebesøkene, som Helsedirektoratet er ivrig
på å starte opp i alle kommuner. Informasjon er viktig til fysioterapeuter i kommunene, slik at de kan
være med å ivareta fysisk aktivitet i helsefremmende arbeid med eldre før andre yrkesgrupper ivaretar
denne oppgaven.
Mer informasjon: http://www.utviklingssenter.no/helsefremmende-og-forebyggende-hjemmebesok.
93
PO20
THE TRONDHEIM HIP FRACTURE TRIAL -- EFFEKTER PÅ DAGLIG FYSISK AKTIVITET
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Taraldsen, K1; Thingstad, P1; Sletvold, O2; Saltvedt, I2; Helbostad, J1
1
Institutt for nevromedisin, NTNU; 2Institutt for nevromedisin, NTNU og Avdeling for Geriatri, St. Olavs
Hospital
Innledning: Aktivitetsmåling kan gi objektiv informasjon om daglig fysisk aktivitet. Studien er del av The
Trondheim Hip Fracture Trial, en RCT på hoftebrudd gjennomført på sykehuset, der behandling på en
spesialisert geriatrisk enhet sammenlignes med standard behandling på ortopedisk avdeling.
Mobilisering var en sentral del av behandlingen i den geriatriske modellen, hvor fysioterapeutene
jobbet sammen med resten av personalet med tidlig mobilisering av alle pasientene. Målet var å
sammenligne daglig fysisk aktivitet i de to gruppene under sykehusoppholdet, og 4 og 12 måneder
etter operasjonen.
Metode: 397 hjemmeboende eldre (≥70 år) med hoftebrudd som kunne gå 10m før bruddet ble
inkludert. Daglig fysisk aktivitet ble målt med akselerometerbaserte aktivitetsmålere 4. postoperative
dag, og fire dager 4 og 12 måneder etter operasjon. Tid i oppreist stilling ble sammenlignet på
gruppenivå.
Resultat: Deltakernes snittalder var 83 år (SD 6) og 74% var kvinner. Liggetid var noe lenger på geriatri
enn på ortopedisk (snitt 12.6 versus 11 døgn). I allerede publisert artikkel ble aktivitet under
sykehusoppholdet presentert, og viste at geriatrigruppen var mer oppe sammenlignet med
ortopedigruppen. Denne forskjellen var fortsatt signifikant ved 4 og 12 måneder.
Konklusjon: Resultatene viser at en slik intervensjon som tidligere har vist å gi positiv effektiv i forhold
til fysisk funksjon, også kan ha en overføringsverdi til hverdagen til pasientene helt til ett år etter
operasjonen. Resultatene bør få konsekvenser for hvordan behandling under sykehuset tilbys
pasienter som legges inn med hoftebrudd, og viser hvordan fysioterapeuter bør organisere sin
arbeidsinnsats for å øke mobilisering av pasienter i en sårbar fase.
94
PO21
INTRA-SESJON TEST-RETEST RELIABILITET AV TIMED "UP & GO" TEST (TUG) NÅR DEN UTFØRES AV ELDRE
MED HOFTEBRUDD
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Faleide, A1; Bogen, B1; Magnussen, L2
1
Haraldsplass Diakonale Sykehus; 2Høgskolen i Bergen
Innledning: Skandinavia har høyest insidens av hoftebrudd i verden. Funksjonsmål kan være nyttige
verktøy i vurdering og behandling av redusert funksjon og fallrisiko hos eldre. Målene må være valide
og reliable.
Formål: Å undersøke reliabilitet av TUG når den utføres 3 ganger i 1 sesjon av eldre pasienter med
hoftebrudd. Metode. 67 pasienter (≥ 65 år) som var operert for hoftebrudd ble spurt om å utføre TUG
3 ganger i 1 sesjon ved utreise fra sykehusets ortogeriatriske enhet. Relativ og absolutt reliabilitet ble
undersøkt ved hjelp av Intra-class Correlation Coefficients (ICCs) og Standard Error of Measurement
(SEM). Basert på SEM, ble Smallest Detectable Change på indvidnivå (SDCind) og gruppenivå
(SDCgruppe) kalkulert.
Resultater: 37 pasienter klarte å gjennomføre 3 omganger av TUG i 1 sesjon og ble inkludert i
reliabilitetsanalysen. For hver omgang ble utførelsestiden kortere. Høyest ICC-verdier ble målt mellom
TUG-omgang 2 og 3 (ICC 1.1. and 3.1: .96). Dette indikerer at det ikke har skjedd læring eller tilpasning
fra omgang 2 til 3. Fra omgang 1 og 2 var ICC 3.1. (.90) større enn ICC 1.1 (.88). Dette indikerer
tilpasning. 1.96 SEM var ±10.22 og ±5.32 sekunder for henholdsvis omgang 1-2 og 2-3. SDCind var 14.5
og 7.5 sekunder for henholdsvis omgang 1-2 og 2-3. SDCgruppe var 2.4 for omgang 1-2 og 1.2 for
omgang 2-3.
Diskusjon: Funn av god reliabilitet når TUG utføres av eldre samsvarer med annen forskning. I denne
studien var det en stor andel av pasientene som ikke klarte å gjennomføre 3 omganger av TUG ved
utskrivelse. Det kan være behov for å bruke andre funksjonstester så tidlig i rehabiliteringen etter
hoftebrudd. Vi argumenterer også for at man kun trenger å gjennomføre 2 omganger av TUG da det
ikke skjedde videre læring/tilpasning etter 2. omgang samt at SEM og SDC nå er etablert for denne
gruppen.
Konklusjon: Når TUG utføres 3 ganger i 1 sesjon av eldre pasienter med hoftebrudd har resultatene
meget god intra-sesjon test-retest reliabilitet. Kun 55.2 % av pasientene klarte å fullføre 3 omganger
av testen.
95
PO22
HJEMMEBOENDE ELLER I SYKEHJEM --PREDIKTORER FOR BOLIGSTAUS ETT ÅR ETTER UTSKRIVNING FRA
INTERMEDIÆRAVDELING
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Haugland, C1; Bogen, B2; Ranhoff, A3; Abrahamsen, J4
1
Bergen kommune; 2Universitetet i Bergen; 3Kavli research center for geriatrics and
dementia; 4Storetveit sykehjem
Introduksjon: Bergen Kommune har drevet en intermediæravdeling bemannet med geriater og et
tverrfaglig team hvor eldre hjemmeboende pasienter ble overført til avdelingen etter akutt
sykehusinnleggelse. I denne studien sammenlignes pasientkarakteristika registrert under opphold i
intermediæravdelingen, mellom pasienter som er hjemmeboende og institusjonalisert ett år etter
utskrivning.
Metode: Dette er en prospektiv observasjonsstudie som startet i 2011. Dagliglivets aktiviteter (ADL)
Barthel indeks (BI), fysisk funksjon (Timed up and go test, TUG), kognitiv funksjon (Mini-Mental State
Examination, MMSE-NR) og depresjon (Geriatric Depression Scale, GDS) er registrert på 549 pasienter
under innleggelse. 421 pasienter var i live ved ett års oppfølging og vi har sammenlignet data mellom
dem som bor hjemme og dem som bor i institusjon (Chi Squared test).
Resultater: Ett år etter utskrivning var 356 pasienter (64,8%) hjemmeboende, 65 (12.0%) bodde i
institusjon, og 93 (16.9%) var døde. Manglende data på 6,4% Gjennomsnittsalder var 83 år, 70% var
kvinner. De hjemmeboende hadde signifikant høyere BI, MMSE, og lavere GDS ved utskrivning fra
intermediæravdelingen, enn de som bodde i institusjon. Blant pasienter med medisinske
innleggelsesdiagnoser (n=248/59%) hadde de hjemmeboende signifikant høyere BI, MMSE, og lavere
TUG, mens blant ortopediske pasienter (n=146/41%) hadde de hjemmeboende signifikant høyere BI
og MMSE og lavere GDS enn dem som bodde i institusjon ett år etter utskrivning.
Konklusjoner: God fysisk funksjon, god kognitiv funksjon og lavt nivå av depresjon assosieres med
muligheten for å kunne bo hjemme ett år etter utskrivning fra intermediæravdelingen. De
hjemmeboende medisinske pasientene scorer signifikant bedre på TUG enn dem som bor på
institusjon. Denne forskjellen sees ikke hos de ortopediske pasientene. For den ortopediske gruppen
finner vi at pasientene som bor i institusjon ett år etter utskrivning hadde mer depressive symptomer
enn de hjemmeboende.
96
PO23
HVORDAN UNDERSØKE GANGE HOS VOKSNE MED STØRST GRAD AV NØYAKTIGHET - ET INNBLIKK I
METODIKKEN FOR DATABASERT GANGANALYSE PÅ VOKSNE PASIENTER
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Spørck, M; Broch, N; Opheim, A
Bevegelseslaboratoriet, Sunnaas sykehus HF
Innledning: Sunnaas sykehus HF har det eneste ganglaboratoriet i Norge som er spesialisert på voksne
pasienter. Her undersøkes internt og eksternt henviste pasienter med utfall og skader som påvirker
gangfunksjon. De vanligste diagnosene er cerebral parese, ryggmargsskade og hodeskade. Hensikten
er å undersøke hvilke strukturer på kroppsfunksjonsnivå som er mest begrensende for pasientens
gangfunksjon, og å evaluere terapeutiske intervensjoner, som trening, operasjon og ortopediske
hjelpemidler.
Metode: Databasert ganganalyse gjøres i et spesialinnredet rom, med en 10 m oppmerket
gangstrekning med to kraftplater i midten av gangstrekningen, to digitale videokameraer som filmer
personen i sagittal- og frontalplanet, og seks kameraer som sender infrarødt lys ut i rommet. I forkant
av opptaket gjøres en grundig klinisk undersøkelse av leddbevegelighet, muskellengde, muskelstyrke,
spastisitet og fotstilling. Deretter plasseres refleksmarkører på anatomiske landemerker på pasienten.
De infrarøde kameraene filmer refleksjonene fra markørene under gange. Informasjonen bearbeides i
et dataprogram som lager en tredimensjonal fremstilling av markørene i rommet. Informasjonen fra
opptakene er videofilmer, tid- og avstandsvariabler, samt kinematikk (leddbevegelser) og kinetikk
(leddmoment og power) i tre plan fra bekken, hofte, kne og ankelledd. All informasjonen
sammenstilles i en ganganalyserapport som sendes til henvisende instans.
Diskusjon: Databasert ganganalyse er et verktøy for mest mulig objektivt å kartlegge gangfunksjon, og
resulterer i nøyaktige målinger og en grundig vurdering av både databaserte og klinisk baserte funn.
Metoden er imidlertid ressurskrevende. Ved henvisning til denne type undersøkelse er det viktig å ha
tenkt igjennom hva analysen skal besvare og om det kan være tilstrekkelig med enklere metoder.
Konklusjon: Sammenstilling av informasjon fra klinisk undersøkelse, videofilm, samt kinematikk- og
kinetikkdata gir fordypet innsikt i pasientens gangmønster, og kan skape grunnlag for videre tiltak for å
vedlikeholde eller bedre pasientens gangfunksjon
97
PO24
RECTUS DIASTASE HJÅ FYRSTEGANGSFØDANDE KVINNER: PREVALENS, RISIKOFAKTORAR OG
FØREKOMST AV KORSRYGG OG BEKKENRELATERTE SMERTAR
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Sperstad, J1; Tennfjord, M1; Hilde, G2; Engh, M2; Bø, K1
1
Norges idrettshøgskole; 2Akershus universitetssykehus
Innleiing: Rectus diastase (RD) blir definert som ein separasjonen av muskelbukane til rectus abdomini
og kan oppstå under graviditet. Det er mange hypotesar knytt til risikofaktorar og følgjar av RD, men
forskinga på emnet er mangelfull. Studiens formål var å undersøke prevalens av RD under graviditet og
det fyrste året etter fødsel. Moglege risikofaktorar og førekomst av korsrygg og bekkenrelatert smerte
blei samanlikna mellom kvinner med og utan RD 12 månader etter fødselen.
Metode: Utvalet var 300 fyrstegangsfødande kvinner som deltok i ein prospektiv kohortestudie ved
Akershus universitetssjukehus. Data blei innhenta gjennom eit elektronisk spørjeskjema og kliniske
undersøkingar i svangerskapsveke 21 og seks veker, seks månader og tolv månader etter fødsel. RD
vart diagnostisert ved palpasjon og blei definert som ein separasjon ≥ to fingerbredder målt anten 4,5
cm over, ved eller 4,5cm under navlen. Gruppene blei samanlikna ved Student t-test og chi square. Pverdien var sett til 0,05.
Resultat: Total prevalens av RD var 33,1% (n=299), 60% (n=285) , 45,4% (n=198) og 32,6% (n=178) ved
høvesvis svangerskapsveke 21 og seks veker, seks månader og tolv månader etter fødsel. Ved
samanlikning av kvinner med og utan RD 12 månader etter fødsel var det ingen signifikante forskjellar i
forhold til undersøkte risikofaktorar. Det var heller ingen forskjell mellom gruppene i førekomst av
korsrygg og bekkenrelatert smerte (p = 0,13).
Diskusjon/konklusjon: Ulike diagnosekriterium gjer det utfordrande å samanlikne funn frå ulike studiar
og det finns lite dokumentasjon på normalverdiar for inter-recti avstand. Resultatet viser at
førekomsten av RD er størst kort tid etter fødsel, men at tilstanden framleis er vanleg eitt år postpartum. Det ble ikkje identifisert risikofaktorar eller forskjellar i førekomst av korsrygg og
bekkenrelatert smerte mellom gruppene 12 månader etter fødselen. Klare råd rundt risikofaktorar og
følgjer bør gis med varsemd grunna lite forskingsbasert kunnskap.
98
PO25
FYSIOTERAPIINTERVENSJONER FOR SMERTEFULLE SEKSUELLE DYSFUNKSJONER HOS KVINNELIGE
PASIENTER: EN SCOPINGSTUDIE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Fimreite, K1; Figuers, C2
1
Bekken og barn avd. Stabekk; 2Duke University
Objektiv: Identifisere og vurdere tilgjengelig litteratur på fysioterapibehandlinger for smertefulle
seksuelle dysfunksjoner (SSD) hos kvinnelige pasienter. Studiedesign: Scopingstudie Bakgrunn: SSD er
karakterisert ved dyspareuni (smertefullt samleie) og/eller vaginismus (ufrivillig vaginale
muskelspasmer). Forekomsten varier i litteraturen fra 1-46%. Det finnes lite publisert litteratur på
dette området på tross av at det høyst relevant i fysioterapipraksisen.
Metode: Et scopingstudie ble gjort av relevant litteratur med fysioterapibehandlinger av SSD. Det ble
gjort et søk i PubMed, CINAHL, EMBASE og Cochrane I februar 2014. Kvalitetsvurdering ble gjort av
RCT’er, kohortstudier og kvalitative studier. En tematisk innholdsanalyse ble gjort på de inkluderte
studiene. Resulter: 29 studier ble inkludert i studien. Seks behandlingsformer ble identifisert i
litteraturen: elektromyografisk (EMG) biofeedback/bekkenbunnstrening, elektrostimulering (ESTIM),
desensitivisering/dilator terapi, behandling med manuelle teknikker, somatokognitiv fysioterapi og
kortbølgebehandling. Den hyppigst undersøkte behandlingsformen var EMG biofeedback (15 studier)
og kortbølgebehanling ble minst undersøkt (1 studie). Den metodologiske kvaliteten varierte fra god til
dårlig.
Metodekritikk: En scopingstudie ble gjennomført for å dekke hele forskningsområdet på
fysioterapibehandlinger av SSD. Dyspareuni som har klare hormonelle eller medisinske grunner ble
ikke inkludert i studien. Studien kan brukes som en systematisk oversikt over de forskjellige
behandlingsformene i den tilgjengelige litteraturen. Konklusjon: Forskjellige fysioterapibehandlinger I
behandling av SSD finnes I litteraturen det finnes 29 studier som undersøker den aktuelle
problemstillingen. Flest studier undersøkte EMG biofeedback. Det finnes flest studier høyest rangert
studiedesign som undersøker ESTIM. Flere studier med høy studiekvalitet trengs på de resterende
behandlingsformene, spesielt på kombinerte behandlinger. Nøkkelord: Smertefulle seksuelle
dysfunskjoner, dyspareuni, vaginismus, scopingstudie, fysioterapi
99
PO26
INTERAKSJON, BERØRING OG BEVEGELSE I FYSIOTERAPIPRAKSIS
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Bjorbækmo, W; Mengshoel, A
Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo
Innen fysioterapi er interaksjon mellom terapeut og pasient forstått som essensielt. Likevel er dette i
svært liten grad utforsket, og flere forskere etterlyser nå studier for å få mer innsikt i betydningen av
interaksjonen mellom terapeut og pasient.Hensikten med vår studie har vært å undersøke hvordan
fysioterapi tilpasses, utformes og utføres for voksne med vedvarende muskelskjelettplager i
nakkeområdet. Med utgangspunkt i en forståelse av fysioterapi som kontekstuell mellommenneskelig
praksis, og menneskelig eksistens som kroppslig situert væren, har vi anvendt en fenomenologisk
forskningstilnærming for å genere studiens empiriske materiale. Et materiale utviklet gjennom seksten
observasjoner av fysioterapibehandling ved fire fysikalsk institutt, intervjuer med ni fysioterapeuter og
med ni pasienter. Observasjonsnotater og transkripsjon av lydopptak fra intervjuene utgjør studiens
empiriske materiale. Gjennom fenomenologisk analyse har vi søkt å være åpne for deltakernes levde
erfaringer, være åpne for «å se» unike og betydningsfulle sider ved fenomenet vi har undersøkt. I stor
grad har dette arbeidet dreid seg om å stille spørsmål, reflektere, skrive og gjenskrive. Gjennom
analysene synliggjøres mulig fortolkninger. Fortolkninger som diskuteres i lys av ulik fenomenologisk
teori.Ett av studiens funn viser hvordan bruk av berøring i fysioterapi er komplekse og dreier seg om
mer enn hudkontakt. Gjennom berøring og bevegelse inviterer fysioterapeuter pasientene til å delta i
utformingen og utføringen av terapien. Dialog gjennom berøring og bevegelse synes avgjørende
sentral i fysioterapi. En dialog som avhenger av fysioterapeutens evne til respektfullt å lytte til
pasientenes kroppslige uttrykk og guide dem i det å utforske sin egn kroppslige kapasitet, muligheter
og begrensninger. Studien belyser hvordan berøring og bevegelse kan forstås som avgjørende viktig
for fagets substans og bidrar slik med økt innsikt til fagets, praksisens kunnskapsbase.
100
PO27
MEDISINSK USYNLIG - SYNLIG FOR FYSIOTERAPEUTEN
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Ottesen, A1; Mengshoel, A2
1
Avtalepraksis psykomotorisk fysioterapi, Hospitant i FYSIOPRIM; 2Universitetet i Oslo, Institutt for
helse og samfunn, Avdeling for helsefag ved det Det medisinske fakultet
Undersøkelsens formål - innledning: Plager omtalt som diffuse lidelser er grunn til en stor andel av
sykemeldinger i dagens samfunn. Lidelsene kjennetegnes ved at de ikke kan knyttes til såkalte
objektive funn. Formålet med min studie er å belyse at det som medisinsk beskrives som negative
funn kan være høyst synlig for fysioterapeuten. Er det mer objektivt å tolke et MR bilde eller en
blodprøve enn å se på en kropp? Ved å løfte frem det medisinsk usynlige som synlig for
fysioterapeuter, ønsker jeg både å synliggjøre fysioterapi og mulighetene som ligger i fysioterapeuters
undersøkelser. Et praktisk fag som fysioterapi trenger – i tillegg til teori – praksisnære beskrivelser.
Metode: Gjennom en kvalitativ case-studie har jeg gått i dybden i et pasientforløp for å belyse et
fenomen. Jeg er selv et instrument i prosessen og forsker på egen psykomotorisk fysioterapipraksis. I
den senere tid fremhever deler av metodelitteraturen betydningen av å utforske og beskrive egne
erfaringer. I møte med en pasient som hadde hatt langvarige bekkensmerter uten såkalt objektive
funn, belyses fysioterapeutiske funn hos den samme pasienten. Det foreligger informert, skriftlig
samtykke fra pasienten og behandlingen er avsluttet.
Sammendrag av resultatene: Til tross for manglende medisinske funn, ble pasienten behandlet både
kirurgisk og medikamentelt – uten særlig endring. En fysioterapeutisk undersøkelse kunne blant annet
påvise generell hypermobilitet i ledd, en betydelig asymmetri i spenningsmønsteret i undereks.med
m.iliopsoas i «krampe» på ene siden.
Diskusjon konklusjon: Funn fra fysioterapeuters inspeksjon, funksjon og palpasjon er nødvendigvis ikke
mindre objektive enn funn fra høyteknologiske medisinske undersøkelsesmetoder. Det bør få
konsekvenser for helsefaglig praksis – for fysioterapeuters rolle og funksjon i forståelse og utredning
av «de usynlige» plagene. Synliggjøring av «negative funn» gir pasientene en opplevelse av å bli
forstått. Fysioterapeuter kan behandle plagene og hjelpe pasientene til å reflektere over funnene i en
sammenheng.
101
PO28
LAST-STUDIEN. EN RANDOMISERT KONTROLLERT STUDIE SOM VIL UNDERSØKE EFFEKTEN AV
LANGTIDSOPPFØLGING ETTER HJERNESLAG I TRONDHEIM, ASKER OG BÆRUM KOMMUNE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Askim, T1; Langhammer, B2; Gunnes, M3; Ihle-Hansen, H4; Indredavik, B5
1
Norges teknisk naturvitenskaplige universitet/HiST; 2Høyskolen i Oslo og Akershus; 3Norges teknisk
naturvitenskaplige universitet; 4Bærum sykehus; 5St. Olavs Hospital/NTNU
Introduksjon: Forskjellige modeller for å opprettholde fysisk funksjon indikerer at personer med slag
bibeholder sin funksjon med regelmessig trening helt opp til 6 og 12 måneder etter hjerneslaget. Det
er imidlertid lite dokumentasjon på hvilken modell som er mest effektiv over en lengre periode.
Formålet med LAST studien er å undersøke om månedlig oppfølging av en koordinerende
fysioterapeut i primærhelsetjenesten kan bidra til at motorisk funksjon opprettholdes over en periode
på 18 måneder.
Metode: En randomisert kontrollert multisenter studie med enkelt blindet evaluering 18 måneder
etter inklusjon. Alle pasienter som har vært innlagt ved slagenheten ved St. Olavs Hospital og Bærum
sykehus ble screenet for inklusjon 3 måneder etter slaget. Pasienter som oppfylte inklusjonskriteriene
ble randomisert til en kontrollgruppe som fikk standard oppfølging eller til en intervensjonsgruppe
som i tillegg fikk månedlig oppfølging av en koordinerende fysioterapeut som skal motivere og legge til
rette for 30 minutter daglig fysisk aktivitet og 45-60 minutter ukentlig trening over en periode på 18
måneder. Det primære utfallsmålet er motorisk funksjon målt med Motor Assessment Scale.
Sekundære utfallsmål er ADL funksjon, balanse, utholdenhet, livskvalitet, fatigue, depresjon og
kognitiv funksjon. I tillegg blir fysisk aktivitet, belastningen på pårørende og det totale forbruket av
helsetjenester registrert.
Resultat: Inklusjon ble avsluttet i juni 2014 etter at 384 pasienter var inkludert. Av disse var 279 (73%)
personer under 80 år og 305 (79%) personer hadde milde/moderate slag. Så langt har 188 personer
avsluttet intervensjonen. Av disse har 32 (17%) personer utgått fra studien. Intervensjonsperioden
avsluttes i desember 2015. En sub-studie som har undersøkt etterlevelse av intervensjonen har vist at
denne er god.
Diskusjon/konklusjon: Hovedresultatene fra studien vil bli publisert i 2016. Så langt ser det ut til at den
komplekse intervensjonen er gjennomførbar. Frafallet fra studien er i henhold til styrkeberegningen.
102
PO29
VARIASJON AV FYSISK AKTIVITET -- EN DESKRIPTIV STUDIE AV INNELIGGENDE SLAGPASIENTER
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Norvang, O1; Hokstad, A2; Taraldsen, K2; Askim, T2
1
St Olavs Hospital; 2NTNU
Bakgrunn: Fysisk aktivitet er en viktig del av slagbehandlingen i slagenheter ved norske sykehus, og
flere studier har vist at tidlig mobilisering har en positiv effekt på fysisk funksjon etter hjerneslaget. På
tross av dette er det gjort få studier med objektive målinger av fysisk aktivitet under
sykehusoppholdet. Hensikten med denne studien var å kartlegge aktivitetsnivået og endringer i
aktivitetsnivå hos pasienter som er innlagt i en slagenhet.
Metode: Pasienter med akutt hjerneslag, innlagt på slagenheten ved St. Olavs Hospital ble spurt om å
delta. Aktivitetsnivå ble målt ved bruk av activPAL aktivitetsmålere. Brikken ble montert på uaffisert lår
ved inklusjon (i gjennomsnitt 3.6±3.0 dager etter innleggelse) og skulle sitte på under hele
sykehusoppholdet. Short Physical Performance Battery (SPPB) og NIHSS ble brukt for å kartlegge
henholdsvis funksjon og omfanget av hjerneslaget ved inklusjon. Antall forflytninger til stående stilling,
samt tid i oppreist stilling, ble registrert. Målinger første og tredje registreringsdag ble sammenlignet
for å se endring av aktivitetsnivå.
Resultat: 25 pasienter (gjennomsnittsalder 74,9±9.9 år, 52% kvinner) ble inkludert. Gjennomsnittlig
SPPB score var 3.26±3.53, med ganghastighet 0.58±0.36 m/sek. NIHSS score var 8.6±6.8. Første
registreringsdøgn hadde deltakerne i snitt 32±6.3 forflytninger og 1 time og 34 minutter (±2,09) i
stående/gående stilling. Etter 3 dager var antall forflytninger 25±6.0 og tid i stående/gående 1 time og
40 minutter (±2.26), noe som gav en ikke signifikant endring i både forflytninger (p=0.14) og tid
(p=0,62) i oppreist stilling.
Diskusjon/konklusjon: Det er en stor variasjon i aktivitetsnivået hos inneliggende slagpasienter.
Resultatene indikerer at pasientene er aktive allerede tidlig etter hjerneslaget. Det er en trend med
lengre tid i stående/gående etter 2 dager, noe som kan forklare færre forflytninger. Det er behov for
ytterligere forskning på aktivitesnivået til slagpasienter under sykehusopphold for å kartlegge om
aktiviteten er sentrert rundt visse tider på døgnet.
103
PO30
AKTIVITET OG BEVEGELSESUTFALL VED SMÅ HJERNESLAG ELLER TRANSITORISK ISCHEMISK ATTAKK (TIA)
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Grenstad, T; Iversen, A; Kvile, E; Westrheim, M; Aaslund, M; Gjelsvik, B
Fysioterapiavdelingen, Haukeland universitetssjukehus
Undersøkelsens formål - innledning: I løpet av få år har det skjedd store endringer ved slagenheten,
Haukeland universitetssjukehus, når det gjelder undersøkelse og behandling av pasienter med
hjerneslag, og det synes som om flere pasienter rammes av små slag med lette nevrologiske utfall enn
tidligere. Liggetiden i slagenheten er nå gjennomsnittlig 3.7 døgn, og fysioterapi i dag dreier seg mye
om vurderinger av funksjon rett etter at det aktuelle har inntruffet samt det å gi anbefalinger om
videre fysioterapi; hvor og hva slags.
Formålet med prosjektet er å undersøke om:


pasienter med små hjerneslag eller transitorisk ischemisk attakk har fysiske funksjonsproblemer tre til
seks måneder etter akuttsituasjonen
det er sammenheng mellom aktivitet og bevegelsesutfall hos pasienter som har hatt små hjerneslag
eller transitorisk ischemisk attak
Metode: Det som presenteres her er en del av et fagutviklingsprosjekt ved Fysioterapiavdelingen,
Nevrologisk seksjon. Inntil 30 pasienter med små hjerneslag eller transitorisk ischemisk attakk vil bli
innkalt til testing tre til seks måneder etter utskrivelse fra slagenheten.
Følgende data vil bli samlet inn:
Demografiske: Kjønn, alder, type hjerneslag.
Fysiske tester: Trunk Impairment Scale – modified Norwegian version, balansetest bestående av seks
deltester utført i sittende stilling; MINIBESTest, balansetest bestående av 14 deltester utført i stående
og gående.
Følgende statistiske metoder vil bli benyttet: Beskrivende statistikk og korrelasjonsanalyser.
Status: 13 pasienter med små hjerneslag eller transitorisk ischemisk attakk er testet per 28.10.14
Tidsaspekt:
Datainnsamling: oktober, november, desember 2014.
Analyser: januar til mars 2015.
104
PO31
GANGHASTIGHET OG GRIPESTRYKE HOS PERSONER MED NYLIG GJENNOMGÅTT LETTE HJERNESLAG
ELLER TRANSITORISK ISCHEMISK ATTAKK (TIA)
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Westrheim, M1; Grenstad, T2; Iversen, A2; Kvile, E2; Gjelsvik, B2; Aaslund, M1
1
Universitetet i Bergen; 2Fysioterapiavdelingen, Haukeland universitetssjukehus
Innledning: Ganghastighet og gripestyrke er sett på som adekvate mål med veletablerte
referanseverdier for å vurdere generell helse og fysisk funksjon hos eldre. Personer med lette
hjerneslag eller TIA har økt risiko for nye hjerneslag eller TIA. Mål på generell helse vil derfor kunne
være relevant å undersøke hos personer som nylig har gjennomgått lette hjerneslag eller TIA.
Formålet med denne presentasjonen er å demonstrere ganghastighet og gripestyrke hos personer i
denne pasientgruppen samt vise sammenhenger mellom disse målene.
Metode: Data samles inn i forbindelse med et mastergradsprosjekt som omhandler kartlegging av
fysisk aktivitet, fysisk funksjon og risikofaktorer etter gjennomgått TIA eller små hjerneslag. 30
personer som 3-6 måneder tidligere har fått diagnosen TIA eller lett hjerneslag, rekrutteres fra
Norwegian Stroke Research Registry (NORSTOKE). TIA defineres som nevrologiske utfall som har gått
tilbake innen 24 timer uten ischemiske funn på MR. Små hjerneslag defineres som nevrologiske utfall
som har forsvunnet i løpet 24 timer men med ischemiske funn på MR. Fra mastergradsprosjektet
brukes data fra 4 meter gangtest og fra gripestyrke målt med hånddynamometer. Data vil presenteres
deskriptivt og korrelasjonsanalyser vil benyttes for å undersøke sammenhengen mellom ganghastighet
og gripestyrke.
Resultat: Fullstendige resultater foreligger ikke per dagsdato. Per 24.10.14 er 6 kvinner og 7 menn
testet. Gjennomsnittsalder er 67 (SD15) år. 6 personer hadde diagnosen TIA og 7 små hjerneslag.
Gjennomsnittlig ganghastighet er 1,09 (SD 0,19) m/s og gripestyrken for dominant hånd er 23,7 (6,5)
kg for kvinner og 28,7 (SD10,6) kg for menn. Datainnsamlingen er ferdig i desember 2014.
Diskusjon og konklusjon: Ved Fysioterapikongressen 2015 vil komplette resultater bli presentert, og
funn vil drøftes opp mot etablerte normative data.
105
PO32
FYSIOTERAPI OG SYNSTRENING I HJERNESLAGREHABILITERING - ET FYSIOTERAPIPERSPEKTIV
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Tronsmo, B
OUS, Ullevål. Klinisk service. Seksjon for hjerneslag
Om lag 15.000-16.000 nordmenn rammes hvert år av hjerneslag, og det er blitt registrert
synsforstyrrelser hos opptil 40-60% av disse. Mange pasienter vil ikke selv være klar over sin visuelle
dysfunksjon og synsforstyrrelsene blir ofte bagatellisert. Behandlingsopplegget i
rehabiliteringsøyemed er i stor grad rettet mot synlige skader som språkvansker, motoriske og
sensoriske forstyrrelser og kognitive dysfunksjoner.
Formålet med studien var å rette søkelyset mot fysioterapeuters erfaring med å integrere synstrening
i hjerneslagbehandling.
Utvalget i studien bestod av fire erfarne fysioterapeuter innenfor slagrehabilitering, med interesse for
syn og synsforstyrrelser hos pasienter med hjerneslag. Det ble valgt en metodisk tilnærming med
semistrukturert intervju i den hensikt å gå i dybden av fysioterapeutenes erfaringer, tanker og
refleksjoner knyttet til temaet. Materialet er transkribert, analysert og drøftet i lys av utvalgte aspekter
innen kunnskapsteoretiske perspektiver og kroppsfenomenologiske innsikter.
Fysioterapeutene vektlegger et gjensidighetsforhold mellom synsfunksjon og bevegelsesevne, og
anser dette som et betydningsfullt element i forståelsen av pasientens funksjonsvansker. De har
etablert en praksis der syn og synsforstyrrelser har en selvfølgelig plass, og begrunner dette i
profesjonens kunnskapsbase og en forståelse av at syn og motorisk funskjon påvirker hverandre
gjensidig. De peker også på at kompetanse på syn og synsforstyrrelser i undersøkelse og behandling av
hjerneslagpasienter oppleves som mangelfull, og de etterspør økt fokus på området i utdanning,
forskning og i det praktiske rehabiliteringsarbeidet. Betydningen av tverrfaglig samarbeid i
behandlingen av denne pasientgruppen fremheves, samtidig som de opplever at ansvar- og
oppgavefordelingen i det praktiske arbeidet er fragmentert mellom ulike faggrupper. De etterlyser en
tydeligere rolle- og arbeidsfordeling, slik at potensialet i det tverrfaglige arbeidet kan utnyttes bedre.
106
PO33
HJERNESLAG OG SPEILTERAPI
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Bergfjord, J1; Opheim, I2; Mæland, S3
1
Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter; 2Barselspermisjon; 3Institutt for ergoterapi, fysioterapi og
radiografi, Avdeling for helse -og sosialfag, Høgskolen i Bergen og Uni Research Helse
Innledning: Det anslås at det lever 55 000 til 60 000 mennesker i Norge som har hatt ett eller flere
hjerneslag, rundt to tredjedeler av disse har en funksjonssvikt som følge av dette. En Cochrane
oversiktsartikkel, publisert i 2012, har sett på hvorvidt speilterapi er effektivt for å forbedre motorisk
funksjon, og konkluderte med bedring i affisert ekstremitet. Vi ønsket derfor å undersøke om
speilterapi, som et fysioterapeutisk tiltak, har effekt på motorisk funksjon i overekstremitet hos
pasienter med hemiparetisk utfall etter hjerneslag.
Metode: Søk ble gjennomført i AMED, Cinahl, Cochrane, Embase, MEDLINE, PEDro, PubMed og
SweMed 20.03.2013. Inklusjonskriteriene var: randomisert kontrollert studie, publisert etter juni 2011,
som undersøkte effekten av speilterapi på motorisk funksjon i overekstremitet hos pasienter med
hjerneslag. To personer screenet artiklene og hentet ut data.
Resultat: Tre randomiserte kontrollerte studier ble identifisert og inkludert. Speilterapi forbedret
motorisk funksjon i overekstremitet i to av disse studiene, og disse resultatene var statistisk
signifikante sammenlignet med resultatene i kontrollgruppene. I den tredje studien ble der ikke
observert signifikant forskjell i endringen mellom gruppene.
Diskusjon og konklusjon: Speilterapi kan se ut til å ha større effekt på motorisk funksjon og
selvstendighet i overekstremitet hos pasienter med hemiplegi sammenliknet med konvensjonell
rehabilitering og ”sham therapy”. Dette er i tråd med oversiktsartikkelen fra 2012. Implikasjoner for
praksis er at speilterapi er lett å ta i bruk for pasienter uten kognitive problemer og krever minimalt
med utstyr. I tillegg kan treningen utføres både på rehabiliteringsinstitusjoner og hjemme. Videre
forskning bør belyse intensitet, varighet og hvilke bevegelser som eventuelt er mer effektive enn
andre. Speilterapi bør være et supplement til konvensjonell rehabilitering, og ikke en erstatning.
107
PO34
FØRSTEGANGS FYSIOTERAPIUNDERSØKELSE AV PERSONER MED HJERNESLAG I KRONISK FASE - OM
MOTIVASJONSSKAPNING OG BETYDNING AV UNDERSØKELSESFOKUS
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Lahelle, A1; Normann, B2
1
Universitetssykehuset Nord-Norge; 2Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet
Undersøkelsens formål – innledning: Undersøkelse og funksjonsvurdering i nevrologisk fysioterapi
vektlegger bevegelsesanalyse, standardiserte tester, aktiv deltagelse og motivasjon.
Førstegangsundersøkelse av personer med hjerneslag i kronisk fase og gangproblematikk kompliseres
av at mange forskjellige nevrologiske utfall og etablerte kompensatoriske strategier kan lede til
gangvanskene. Hensikten med studien er å få økt innsikt hva som skjer i slike førstegangs kliniske
møter med fokus på individualisering, motivasjon og hva som skapes i møtet mellom fysioterapeut og
pasient.
Kort metodebeskrivelse: Ikke-deltagende observasjon med video av to førstegangs undersøkelser i
privat praksis ble gjennomført. Et strategisk utvalg med to erfarne fysioterapeuter og to pasienter med
hjerneslag i kronisk fase og gangvansker inngår. Transkripsjon og innholdsanalyse med bruk av
interaksjonsteori, motivasjonsteori og ICF som analytiske perspektiver er gjennomført.
Sammendrag av resultatene: Analysen ledet til to hovedtema, hver med to sub1)
«Bevegelsesproblemer, ressurser og prosess» med «Kan – kan ikke – hva er mulig?: om kartlegging og
utforskning av endringsmulighet» og «Følger – følger ikke: om match og mismatch i interaksjon» som
subtema, og 2)«Motivasjon og retning for behandlingsforløp» med «Vet du at du kan?: om å skape et
felles prosjekt» og «Veien videre?: om undersøkelsesfokus og plan» som subtema.
Diskusjon og konklusjon: Førstegangsundersøkelse kan foregå som en systematisk, ustandardisert
kartlegging av hva pasienten kan/ikke kan og hvordan aktivitetene utføres, eller som
samhandlingsprosess hvor også pasientens endringspotensial utforskes. Kroppslige og verbale uttrykk i
interaksjonen og opplevelse av endring i funksjon er avgjørende for pasientens oppmerksomhet,
engasjement, deltakelse, og vesentlig for å få innsikt i gangproblemet. Fysioterapeutenes tilpasninger,
tilbakemeldinger og pasientens suksessopplevelser er avgjørende for å skape et felles prosjekt.
Integrering av ulike ICF-nivå i undersøkelsen synes å gi økt spesifisitet i plan om vidre forløp.
108
PO35
CAMP SPINAL - EN PILOTSTUDIE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Wedege, P; Lannem, A; Dybwad, M; Vik, L
Sunnaas sykehus HF
Introduksjon og formål: Camp spinal er en aktivitetsleir for unge med ryggmargsskade (RMS), hvor
hensikten er å motivere til et mer aktivt og selvstendig liv. Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet
gir bedre helse og færre komplikasjoner for personer med RMS. Til tross for dette er aktivitetsnivået
lavt i denne populasjonen. Ulike motivasjonsstrategier kan benyttes for å endre den inaktive livsstilen.
Sunnaas sykehus HF og Sunnaasstiftelsen tilbyr en ukes aktivitetsleir for unge med RMS, hvor de får
prøve ulike idrettsaktiviteter, samt trene ferdigheter i ADL. Mange av lederne på leiren har selv RMS
og er deltakernes mentorer. Formålet med pilotstudien var å evaluere deltakernes opplevelse av
leiren.
Metode: Pilotstudien inkluderte ni deltakere med ryggmargsskade (AIS A-D). Tre jenter og seks gutter i
alder 15-26 år. Gjennomsnittsalder var 23 år. Evalueringsmetoden som ble brukt var spørreskjema
med åpne og lukkede spørsmål. Spørreskjema ble fylt inn første og siste dag på leiren.
Resultat: Hensikten med pilotstudien var å evaluere om leirens formål, det å motivere til et mer aktivt
og selvstendig liv, var innfridd. Resultatene fra evalueringen viser at alle deltakerne var meget fornøyd
med oppholdet. En deltaker sa: ” Dette har vært en aktiv og gøy uke der jeg har utforsket og sprengt
nye grenser.” En annen deltaker med en komplett cervikal skade uttalte: ”Jeg har blitt mer
selvstendig, og ser lysere på framtiden.” En tredje person konkluderte: ”Leiren har betydd utrolig mye
for min motivasjon, og den har fått meg til å like trening enda mer.”
Konklusjon: En motivasjonsleir for unge med ryggmargsskade ser ut til å gi motivasjon til å være aktiv,
samt at den er med på å bygge et nettverk for personer med en slik skade. Pilotstudien viser at
deltakerne erfarte mestring i utprøvelse av aktiviteter, både ADL og idrett.
109
PO36
TIDLIG MOBILISERING AV VOKSNE PASIENTER MED ERVERVET HODESKADEVED BRUK AV VED BRUK AV
"INNOWALK PRO".
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Wesche, A1; Opheim, A1; Strand, L2
1
Sunnaas Sykehus HF; 2Universitetet i Bergen
Innledning:Tidlig mobilisering etter ervervet hodeskade kan føre til kortere liggetid på sykehus, færre
kontrakturer og bedre funksjon. Innowalk (Made for Movement, Skien)er et ståhjelpemiddel for barn,
som beveger bena passivt. Det er ønske om et produkt til mobilisering og rehabilitering av voksne
pasienter. Det er utviklet en prototype til dette formålet (Innowalk Pro(IP)).Formålet med studien som
nå pågår er å undersøke egnethet og praktisk bruk, samt fysiologiske responser ved bruk av ”Innowalk
Pro”.
Metode: Tre-fire inneliggende pasienter med traumatisk hodeskade blir inkludert. Single-subject
design over 3 mobiliseringsfaser (A-B-A design) blir benyttet (A=3 uker ståbord, B= 6 uker IP).
Brukernes opplevelser og tilfredshet blir registrert under og etter hver fase. Trunk Impairment Scale
(TIS), Modifisert Ashworth skala(MAS, 0-5) og dorsalfleksjon i ankelleddet, blir undersøkt 3 ganger i
hver fase. Under ståtrening (5x/uke) registreres treningstid, gangdistanse og – hastighet, puls,
blodtrykk, temperatur, O2-metning og vinkel i overkroppen. Deskriptiv dataanalyse blir benyttet. Pr.
november 2014 har forskningsprotokollen blitt implementert, og en pasient har gjennomført de tre
fasene.
Resultater:Pasienten opplevde bruken av IP som positiv og motiverende. Pasienten tolererte å stå
lenger i ståbord(30 min) enn i IP (16 min). Pleiepersonalet benyttet ikke IP alene. I løpet av
treningsperioden ble det bedring i trunkuskontroll (TIS=11, endret medikamentbruk), ankel
dorsalfleksjon (6-10°), og MAS(1-2 poeng). Blodtrykket var mer stabilt under intervensjon med IP enn
med ståbord i kontrollfasen(A), mens pulsen var høyest ved ståbord i kontrollfasen.
Diskusjon og konklusjon:Spontanbedring og medisinske intervensjoner må tas i betraktning ved
vurdering av funksjonsendring. Pasienten viste positiv bedring på fysiske og fysiologiske responser ved
bruk av IP. Bruk av IP ble erfart som positiv og motiverende, men innebærer tekniske utfordringer.
Bruker bør ha tilgang til en kompetent helsearbeider med grundig opplæring i bruk av utstyret og
kompetanse i bevegelsesanalyse.
110
PO37
TRUNKUSSTABILITET OG SITTEBALANSE HOS PERSONER MED RYGGMARGSSKADE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Höfers, W1; Lannem, A2; Jørgensen, L3
1
CatoSenteret; 2Sunnaas Sykehus HF; 3Universitetet i Tromsø
Innledning: En ryggmargsskade (RMS) endrer vilkårene for funksjon og aktiviteter i dagliglivet (ADL).
Trunkusstabilitet er en relevant faktor for både håndfunksjon, sittebalanse og eventuell stå- og
gåfunksjon. Det er vist at trening har en positiv innvirkning på funksjon og helse, også for personer
med RMS. Formålet med denne studien var å undersøke effekten av intensiv trening på
trunkusstabilitet og sittebalanse hos personer med RMS.
Metode: Det ble benyttet Single-Subject Experimental Design, med A-B-B faser. A var en fase uten
behandling (baseline), B var intervensjonsfaser. To personer, med henholdsvis komplett skade, nivå
Th6 og inkomplett skade, nivå C6, deltok i studien. Deltakerne fikk 4 timer daglig behandling, 5 dager i
uken, i 2 påfølgende uker, etterfulgt av 2 uker uten behandling. Deretter fulgte 2 uker til med intensiv
trening, 4 timer hver dag, 5 dager i uken. Fokus var på styrke- og stabilitetstrening i vektbærende
stillinger med vekt på funksjonelle øvelser samt gangtrening. Trunkusstabilitet og sittebalanse ble
undersøkt med Trunk Impairment Scale (TIS) og Modified Functional Reach Test (mFRT). Testene ble
utført ved baseline og under intervensjonene. Statistisk signifikante endringer ble definert etter 2
Standardavvik band metoden.
Resultat: Deltaker 1 viste signifikant bedring til en side i mFRT og i koordinasjonsdel av TIS. Deltaker 2
viste også signifikant bedring til en side i mFRT og i den dynamiske delen av TIS.
Diskusjon og konklusjon: Deltakerne viste en liten grad av bedring i sittebalansen. Harvey og kollegaer
(2011) har undersøkt om trening bedrer sittebalanse hos personer med RMS og fant ingen signifikante
forandringer. De anbefaler derfor ADL trening og vanlig fysioterapi for å etablere god sittebalanse, da
det ikke var nødvendig med spesifikk trening av sittebalanse. Denne studien antyder at intensiv
trening kan bidra til en liten bedring av sittebalansen. Det er nødvendig med større forskningsstudier
for å undersøke dette nærmere.
111
PO38
SKULDERFUNKSJON, SMERTE OG HELSERELATERT LIVSKVALITET HOS VOKSNE MED
HYPERMOBILITETSSYNDROM / EHLERS DANLOS SYNDROM, HYPERMOBIL TYPE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Johannessen, E1; Sundnes Reiten, H2; Mæland, S3; Juul-Kristensen, B4; Løvaas, H5
1
Kronstad DPS; 2Bergen legevakt; 3Høgskolen i Bergen; 4Syddansk universitet og Høgskolen i
Bergen; 5Haukeland Universitetssykehus, AFMR, Nordås
Innledning: Hypermobilitetssyndrom/Ehlers-Danlos syndrom, hypermobil type (HMS/EDS-HT) er den
vanligste arvelige dominante bindevevssykdommen, assosierte med symptomgivende generell
hypermobilitet. Den forskningsbaserte kunnskapen omkring syndromet er begrenset i størrelse og
omfang. Det er derfor behov for mer forskning rundt gruppens problematikk. Vi ønsket med vår studie
å kartlegge skulderfunksjon, smerte og helserelatert livskvalitet hos voksne med HMS/EDS-HT.
Resultatet er sammenlignet med en frisk matchende kontrollgruppe for referanse.
Metode: Tverrsnittstudien er utført som en spørreskjemaundersøkelse. Totalt 110 voksne
diagnostisert med HMS/EDS-HT ved Haukeland universitetssjukehus og Sunnaas sykehus HF ble tilbudt
deltagelse i studien. I tillegg mottok 140 tilfeldig friske, matchende kontroller, utvalgt fra Statistisk
sentralbyrå, undersøkelsen. Studiens hovedutfallsmål, skulderfunksjon, er kartlagt ved bruk av
Western Ontario Shoulder Instability Index (WOSI). De sekundære utfallsmålene smerte og
helserelatert livskvalitet er målt med Numerisk smerteskala (NRS), Smertetegning og Short-Form
Health Survey (SF-36). SPSS, versjon 21 ble brukt for å analysere datamaterialet.
Resultat: Totalt 81 deltakere returnerte spørreskjemaundersøkelsen (34%) (HMS/EDS-HT: 53% vs.
kontroll: 21%). Personer med HMS/EDS-HT hadde en betydelig lavere skår på WOSI (49 vs. 83), NRS (6
vs. 2) og den fysiske dimensjonen i SF-36 (28 vs. 49) sammenlignet med kontrollgruppen (p<0,001).
Videre var det en signifikant forskjell i smerteutbredelse (p<0,001),hvor HMS/EDS-HT hadde
generalisert smerte (96%) og kontrollene lokale (44%).
Konklusjon: Studien er den første som undersøker skulderfunksjon hos voksne med HMS/EDS-HT.
Studien fant at gruppen har nedsatt skulderfunksjon, økt smerteintensitet, mer utbredte smerter og
redusert fysisk helserelatert livskvalitet sammenlignet med normalpopulasjonen. Studien viser at
syndromet er en alvorlig lidelse som kan påvirke gruppens hverdag.
112
PO39
INDIVIDUALISERT GRUPPEBASERT KJERNESTABILITETSTRENING FOR PERSONER MED MULTIPPEL
SKLEROSE- EN PILOTSTUDIE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Arntzen, E1; Normann, B2
1
Kongsgården Fysioterapi AS; 2Universitetet i Tromsø, Norges Arktiske Universitet /
Nordlandssykehuset HF, Bodø
Formål: Balanse og gangproblemer er vanlig hos personer med multippel sklerose (PmMS). En viktig
forutsetning for disse aktivitetene er aktivering av kjernestabilitets-muskulatur. Spesifikk, aktiv og
individualisert fysioterapi med høy intensitet anbefales for å optimalisere relæring av bevegelse og
minimalisere kompensatoriske strategier. Formålet med studien var å utforske gjennomførbarhet av
individualisert gruppebasert kjernestabilitetstrening, og undersøke effekt i forhold til balanse og
gange.
Metode: Intervensjonen besto av 60 minutter individualisert gruppebasert kjernestabilitetstrening, 3
ganger per uke i 5 uker. Hver gruppe besto av 3 PmMS, i alt deltok 12 personer. 11 hadde atakkvis MS
og 1 sekundær progressiv MS. EDSS median var 2,3. Pre- og post målinger ble foretatt av en uavhengig
tester, og følgende tester ble brukt: Trunk Impairment Scale Norwegian Version (TIS-NV), Visual
Analogue Scale; balanse and gange (VASb /VASw), 2- and 6 Minutte Walk Test (2MWT, 6MWT) og
Timed 25 Feet Walking (T25FW) MS walking scale-12 (MSWS-12), Patient’s og Therapist´s Global
Impression of Change; gange (PGICw/TGICw) samt Multiple Sclerosis Impact Scale 29 Norwegian
Version (MSIS 29-NV). Wilcoxon ikke-parametrik test ble brukt til å sammenligne pre-post målinger.
Resultater: Resultatene viste signifikant bedring i alle tester bortsett fra VASw. PGICw viste bedring hos
9 og ingen endring hos 2 deltakere (1 manglet post-test).
Diskusjon og konklusjon: Studien har få deltakere, og vi hadde ingen kontrollgruppe. Resultatene
støtter viktigheten av bevegelseskvalitet i intervensjoner for PmMS, og viktigheten av kjernestabilitet i
balanse og gange. Intervensjonen var gjennomførbar. Resultatene indikerer at intervensjonen ga
effekt i forhold til sittende balanse og gange. For å evaluere effekt av intervensjonen ytterligere trengs
randomiserte kontrollerte studier.
113
PO40
GRUPPEBEHANDLING RETTET MOT KJERNESTABILITET OG BALANSE FOR PERSONER MED MULTIPPEL
SKLEROSE- EN OBSERVASJONSSTUDIE
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Dybesland, A1; Normann, B2
1
Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø; 2Universitetet i Tromsø
Personer med Multippel Sklerose viser ofte funksjonsproblemer relatert til redusert kjernestabilitet og
balanse, og individualisert fysioterapioppfølging er et sentralt prinsipp. Det er begrenset forskning på
interaksjonen mellom fysioterapeut og pasientene i en gruppesetting, samt hvordan fysioterapeuten
løser utfordringer knyttet til individualisering av behandlingen, og endringer i bevegelseskvalitet over
tid.
Studien er forankret i en fenomenologisk hermeneutisk vitenskapstradisjon og basert på tre ikkedeltakende observasjoner av gruppebehandling i løpet av en 5-ukers intervensjonsperiode i privat
fysioterapipraksis. Innholdsanalyse med bruk av integrerte perspektiver fra fenomenologi, natur- og
samfunnsvitenskap ble utført. Analysen resulterte i to hovedtema; ”Felles struktur og individuelle
tilpasninger” og ”Endringer, motivasjon og progresjon”. Hovedtemaene utfylles av to sub-tema;
”Kjerneaktivering: Variasjoner over et Tema” og ”Individuelle hender: et tveegget sverd?” for det
første, og ”Å ta del i opp- og nedturer” samt ”Bygge bevegelse som lag med murstein”.
Resultatene indikerer at individualisert interaksjon mellom fysioterapeuten og gruppedeltakerne er
viktig for å oppnå kjerneaktivering og bevegelseskvalitet i øvelser. Tilpassede hender virker viktig for å
fremme bevegelsesutførelse, forståelse og læring relatert til aktiviteter i dagliglivet. Det er likevel
essensielt å reflektere over bruken av hender i relasjon til selvinitiert aktiv bevegelse, da
gruppesettingen legger visse føringer for individualisering. Gruppedeltakernes relasjoner,
bevisstgjøring av endringer i bevegelseskvalitet og mestring i øvelser kan fremme motivasjon.
Fysioterapeutens kunnskap om bevegelsesanalyse virker vesentlig for å oppnå dette. Ganganalyse
viser at oppgaver gitt på et kroppsfunksjons- og strukturnivå også fremmer bevegelseskvalitet i gange
over tid, noe som indikerer en læringseffekt.
Resultatene underbygger at individuell tilpasning i gruppebehandling gir endringer i kjerneaktivering
og postural kontroll og påvirker motivasjon og bevegelseskvalitet i gange.
114
PO41
RESULTATER ETTER KIRURGISK BEHANDLING AV MEDFØDT MUSKULÆR TORTICOLLIS. NÅR HENVISE?
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Dagsgard, A; Medbø, A; Høiness, P
Oslo Universitetssykehus
Innledning: Medfødt muskulær torticollis (MMT) er en vedvarende skjevstilling av hodet hos nyfødte
som følge av en skade med forkorting av M. sternocleidomastoideus. Målet med behandlingen er å
normalisere bevegeligheten for å minske craniofacial deformitet og sideforskyvning av nakken.
Kirurgisk behandling med overskjæring, reseksjon eller forlengelse av muskulaturen er indisert ved
manglende normalisering ved ett års alder og gjøres i cirka 5 % av tilfellene.
Hensikt: Målet med studien var å evaluere vår behandling samt spre kunnskap om MMT blant
fysioterapeuter for å bedre behandling og henvisningspraksis.
Materialer og metoder: 16 av 24 pasienter (10 jenter) i perioden 2005-2010 samtykket i deltagelse.
Postoperativt fikk alle nakkekrage i 6 uker og fysioterapi i 12 uker. Pasientene ble undersøkt 4 år (1-6)
etter operasjon ved hjelp av klinisk undersøkelse og spørreskjema. To fysioterapeuter målte
bevegelsesutslag og kraft i nakken, beinlengde, skulderhøyde og eventuell ryggskjevhet.
Ansiktsasymmetri, kosmetisk resultat og funksjon ble scoret i henhold til Severity Assessment for
Plagiocephaly og Cheng skåringsskjema. PedsQL ble brukt for å vurdere livskvalitet. Pasienttilfredshet
ble evaluert ved hjelp av VAS-skala.
Resultater: 14 av 16 pasienter var fornøyde, og pasientene opplevde i snitt høy livskvalitet. 15 av 16
pasienter hadde en viss grad av ansiktsasymmetri. 15 av 16 oppnådde et utmerket eller godt resultat
på Cheng score. 2 pasienter rapporterte moderat/dårlig subjektivt resultat. Nakkebevegelighet og
muskelstyrke var symmetrisk og normalisert. Resultatene var uavhengig av grad av
fysioterapioppfølging, egentøyninger og alder.
Diskusjon: Våre resultater er i overensstemmelse med andre studier. Gjeldende retningslinjer
anbefaler tidlig kirurgi, mellom 1 og 5 år. Vi fant gode resultater uansett alder.
Betydning: For å motvirke vedvarende feilposisjonering, ansiktsasymmetri, psykiske plager og
unødvendig bruk av tid og ressurser, bør barn med MMT henvises til kirurgi når konservativ
behandling ikke gir normalisering i løpet av det første leveåret.
115
PO42
HVORDAN ERFARER PERSONER MED HEREDITÆR SPASTISK PARAPARESE (HSP) FYSIOTERAPI?
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Storlid, S1; Normann, B2; Lannem, A1
1
Sunnaas Sykehus HF; 2Universitetet i Tromsø
Innledning: Hereditær spastisk paraparese (HSP) er en sjelden, degenerativ nevrologisk sykdom som
gir spastisitet og pareser i underekstremitetene, samt problemer med gange og balanse. Fysioterapi er
anbefalt for denne gruppen, men det finnes ingen fysioterapeutiske retningslinjer, og forskning på
området er svært begrenset. Dette indikerer et felt innen nevrologisk fysioterapi der det er behov for
ytterligere kartlegging og forskning. Formålet med studien var å få detaljert informasjon om
brukeropplevelsen i fysioterapi for personer med HSP.
Metode: Semi-strukturerte kvalitative intervjuer av seks voksne med HSP ble gjennomført.
Forskerposisjonen var fenomenologisk-hermeneutisk, utvalget strategisk og analysen temabasert.
Resultater: Informantene fremhevet intensiv aktivitet med god bevegelseskvalitet som beste tiltak for
å opprettholde funksjon og bremse progresjon av HSP. I primærhelsetjenesten erfares passive tiltak og
tøyninger uten varig effekt som hovedinnholdet i fysioterapi.
Diskusjon og konklusjon: Resultatene kan indikere at informantene opplever nevromuskulære plastiske
endringer ved intensiv aktivitet, og at deres sekundære kompensatoriske strategier kan påvirkes
positivt. Forskning på funksjonell MR av personer med HSP viser endringer i CNS utover kjent patologi,
og i denne studien diskuteres muligheten for at det kan skyldes plastiske endringer og ikke ukjent
patologi. Til tross for manglende opplevd effekt av passive tiltak blir det mye brukt i fysioterapien.
Dette understreker behov for økt kunnskap og bedre kartlegging fra fysioterapeut for å kunne skille
mellom primærpatologi som ikke kan endres, og lærte kompensasjoner som kan bedres gjennom
tilpasset trening og motorisk relæring. Med basis i aktuell litteratur knyttes god bevegelseskvalitet opp
mot innlæring av hensiktsmessige bevegelsesmønstre, noe som krever spesifikk tilnærming fra
fysioterapeutens side. Videre fremheves aktivitet og intensitet i treningen som nøkkelfaktorer for å
oppnå varige endringer, noe som ikke er mulig gjennom kun passive behandlingstiltak.
116
PO44
BALANSEKONTROLL HOS PASIENTER MED KRONISKE NAKKESMERTER: EN KLINISK TEST.
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Lemieux, S; Ask, T
Ganddal terapi og trening
Bakgrunn: Tidligere studier har vist balanseproblemer hos pasienter med kroniske nakkesmerter både
av idiopatisk og traumatisk type. Det har blitt anbefalt å teste balansen hos kroniske nakkesmerter
pasienter. Det foreligger imidlertig ingen valid klinisk balansetest for denne populasjonen.
Hensikt: Hensikten med denne studien var å øke kunnskap om balansetester som kan fange opp
balanseforstyrrelser hos individer med kroniske nakkesmerter.
Mål: Å utforske om den modifiserte Clinical Test of Sensory Interacton and Balance (mCTSIB) sammen
med tilleggsposisjoner kan fange opp balanseforstyrrelser hos individer med kroniske nakkesmerter.
Metode: En pilot, tverrsnittsstudie ble gjennomført med 10 individer med kroniske nakkesmerter (≥3
måneders varighet) og Neck Disability Index (NDI) ≥10 av 50, som ble rekrutert fra et institutt på
Sørvestlandet i Norge. Balanse ble undersøkt ved bruk av mCTSIB’en (fire situasjoner) sammen med
seks tilleggsposisjoner. Hver test situasjon ble holdt i 30 sekund.
Resultat: mCTSIB demonstrert en tak effekt. Tilleggsposisjoner med lukkede øyne for tandem og
spesielt stående på ett bein gir indikasjon på balanseforstyrrelser hos individer med kroniske
nakkesmerter. Ingen sammenhenger ble funnet mellom resultat fra balansetester og NDI,
smerteintensitet, eller svimmelhet status. Ved bruk av en 10-sekund «cut-off score» hentet fra
normative data, var det en feilrate av 20% for individer i denne studien, for å nå denne «cut-off
scoren» for tandemtest med lukkede øyne og 80% for stående på ett bein med lukkede øyne.
Konklusjon: Som resultat av et lite utvalg, kan kun begrensede konklusjoner trekkes. Stående stilling
med øynene lukket i tandem og spesielt på ett bein synes å gi en indikasjon på balanseforstyrrelser
hos individer med kroniske nakkesmerter. Ingen sammenhenger har blitt funnet mellom prestasjon på
stående tester og NDI, smerteintensitet, eller svimmelhet status.
117
PO45
EN KARTLEGGING AV PASIENTER MED KRONISKE MUSKEL-SKJELETTSMERTER INNLAGT TIL
INTERDISIPLINÆR SMERTEMESTRING
Date: 2015-03-04
Start Time: 08:00
End Time: 19:00
Brustad, T1; Haugstad, T1; Lannem, A1; Killi Haugstad, G2
1
Sunnaas Sykehus HF; 2Høgskolen i Oslo og Akershus
Innledning: Muskel-skjelettsmerter står for nesten 40% av sykefraværet i Norge, og er en stor
utfordring for individet og samfunnet. Pasienter med langvarige generaliserte smertetilstander
rapporterer psykiske, fysiske og sosiale ufordringer. Formålet med denne studien har vært å
undersøke nærmere disse pasientene som gruppe, og peke ut noen behandlingstilnærminger.
Metode: De første 25 inkluderte pasientene i en større randomisert kontrollert intervensjonsstudie ble
analysert. Intervensjonene inngikk i et interdisiplinært smertemestringsopplegg. Median alder var
44år. VO2 max ble målt (Åstrand test) og selvrapportert smerteintensitet (NRS 0-10) samt
bevegelsesfrykt (TSK;Tampa Scale of Kinesiophobia). TSK anses utenfor normalskår dersom summen
overstiger 13. Bevegelseskvalitet ble kartlagt gjennom Standardisert Funksjonstest (SFT), som er en
funksjonell test med delkategorier holdning, bevegelse, gange, sittestilling og respirasjon fra 0-7 hvor 7
er optimal og 0 minimal skår. Pasientenes diagnoser og arbeidsdeltagelse ble kartlagt. Materialet ble
statistisk analysert med SPSS.
Resultater: Standardisert Funksjonstest viste: Holdning 4,93 (0,22), bevegelser 5,17 (0,66), gange 5,68
(0,73), sittestilling 5,93 (0,70), respirasjon 4,65 (0,40). På NRS rapporterte pasientene en
gjennomsnittlig smerteintensitet på 6,0 (1,7). De viste tydelig økt bevegelsesfrykt på TSK med skår på
27,2 (6,66). VO2 max var lavere enn normalt med 30,3 ml/kg/min, hvor normalskår 40-49 år er
>32ml/kg/min. De færreste av pasientene var i arbeid.
Diskusjon og konklusjon: Pasienter med kroniske smerter har et sammensatt symptombilde og svært
heterogene diagnoser. Denne studien viser at disse pasientene har økt smerteopplevelse, økt
bevegelsesfrykt, lite funksjonell respirasjon, redusert avspenningsevne og nedsatt kondisjon. Denne
studien indikerer derfor at fysioterapeuter i møte med disse pasientene må ha god innsikt i disse
komplekse problemstillingene. Behandlingen bør være målrettet inn mot økt funksjon, livskvalitet,
mestring og deltagelse, og det må være individuelt skreddersydd.
118

abstracthefte - Fysioterapikongressen 2015

Transcription

Similar documents

1 - 5 = E ksiste re n d e P U -b o lig e r 6

Mother Child Protection Card

Zulfiquar - Canara Bank

Skin Barrier Function - Congress

Psykomotorisk fysioterapi - reduserer spenning i

RF-1209

SPARQL

Somatokognitiv terapi ved langvarige bekkensmerter

Nr. 4 2014 - Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund

Rehabilitering – mellom livsverden og funksjon Program og

+tricks.pdf;PowerCenter Tips & Tricks

Slagordet Nr. 2 2011 - Landsforeningen For Slagrammede