docNMT 1/2013
download 
Report Transcription
NMT 1/2013
ROBERT MOOD DYNDAL OG SIMONSEN HJALMAR I. SUNDE side 4 side 12 side 30 Afghanistanveteranene: En unik mulighet Krisehåndtering i Fiskevernsonen Disiplinær uro og lederskap i forsvaret Norsk Militært Tidsskrift RETURUKE 48 Utgitt av Oslo Militære Samfund INTERPRESS NORGE 0 3 9 770029 202907 Årgang 183 nr. 1 2013 Kr. 63,- NORSK MILITÆRT TIDSSKRIFT www.nor-miltids.com Norsk Militært Tidsskrift skal ved selvstendige artikler og sitt øvrige innhold fremme militære, militærvitenskaplige og totalforsvarsmessige interesser og studier. Redaktør: Oberstløytnant Harald Høiback Redaksjonsmedarbeidere: Kommandør Hans Christian Helseth Tollbugt. 10, 0152 Oslo Fax: 22 42 87 87 Tlf: 23 09 57 83 Redaksjon, når betjent: 22 33 62 33 Tlf: 959 10 595 (privat) e-mail: rednmt@gmail.com Produksjon: Grafisk produksjon og annonser: Cox Bergen AS Trykk: Scanner Grafisk AS Abonnement: Henvendelser om abonnement: Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Bankgiro: 7874 05 96410 Abonnenten er selv ansvarlig for å melde adresseforandring. Tidsskriftet har 4 – 6 utgivelser i året. Abonnementspris: Årspris privat innland: kr. 200,Årspris institusjoner innland: kr. 300,Pris løssalg pr. nummer: kr. 63,Årspris utland: kr. 400,IBAN: NO46 7874 05 96410 BIC: DNBANOKKXXX Tilsynskomiteen for Norsk Militært Tidsskrift: Oberstløytnant Vidar Vik (leder) Oberstløytnant Egil Daltveit Kommunikasjonssjef Anne-Lise Hammer Kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen Oberstløytnant Håvard Klevberg Oberstløytnant Tor Arne Berntsen Oberstløytnant Ingvar Seland Forsker Iver Johansen Dekan Karl Erik Haug Forskningssjef John-Mikal Størdal Norsk Militært Tidsskrift er utgitt av Oslo Militære Samfund ISSN 0029-2028 INNHOLD GRUNNLAGT 1830 Utgitt fra 1831 • Redaktørens spalte s. 3 • Robert Mood Afghanistan-veteranene: En unik mulighet s. 4 • Gjert Lage Dyndal og Sigmund Simonsen Krisehåndtering i Fiskevernsonen – mellom jus og interessepolitikk s.12 • NMT notiser s. 24 • Informasjon til medlemmene i OMS s. 25 • NMT notiser s. 29 • Hjalmar I. Sunde Disiplinær uro og lederskap i forsvaret, et personlig tilbakeblikk s.30 • NMT debatt s. 35 • Geir Hågen Karlsen Strategisk kommunikasjon: Hvordan påvirke dine omgivelser s.38 • NMT bøker s. 46 Manuskripter til Norsk Militært Tidsskrift Norsk Militært tidsskrift (NMT) er avhengig av bidrag til gode artikler og gjerne illustrasjoner. Bidraget skal normalt ikke tidligere være mangfoldiggjort. Manuskripter som sendes redaktøren må leveres fra forfatter i elektronisk form. Manuser skal normalt ikke overskride åtte sider, eller 3400 ord. Eventuelle bilder og figurer skal ha en kvalitet på minst 250 dpi/Tiff/ jpeg format. Eventuelle noter presenteres som sluttnoter i kursiv. Enten sluttnoter eller litteraturliste trykkes, ikke begge deler. Manuset skal ha påført navnet til forfatteren og en omtale av forfatter på 2 – 4 linjer. Telefonnummer og e-mail-adresse skal også fremgå på manuset, men disse opplysninger vil ikke bli trykket. Artikkelforfattere anmodes om å vedlegge bilde av seg selv. Redaktøren forbeholder seg retten til å gjøre mindre justeringer i teksten til fremsendte manuser. NMT betinger seg retten til senere å utgi alt stoff i tidsskriftet i elektronisk form. 2 R E DA K TØ R E N S S PA LT E Gjennom redusert deltakelse i verneplikten har befolkningens berøringsflate med Forsvaret blitt langt mindre enn før, men aldri siden verdenskrigen har så mange hatt venner, kollegaer eller familie som har erfaring med strids- og kamphandlinger. Hvilke konsekvenser vil det få? Hva er langtidsvirkningene, for individet og for samfunnet? I dette nummeret peker Forsvarets første veteraninspektør, generalmajor Robert Mood, på utfordringer og ikke minst muligheter som det store antallet veteraner gir. Bølgene har gått høyt etter Gjørv-kommisjonens dom over rikets evne til å håndtere kriser. Deler av denne diskusjonen har også satt spor i dette tidsskriftet. I foreliggende nummer rettes oppmerksomheten mot et område som lett oversees i denne debatten, nemlig nordområdene, og de utfordringer en krisesituasjon der vil skape. Foreliggende nummer inneholder også en artikkel om de ukorrekte meningers kår i Forsvaret, sett i et historisk perspektiv, i tillegg til en artikkel om strategisk kommunikasjon. Forsidebildet viser den tatoverte armen til Egil Wold Ringsø. Den vitner om hvor omfattende og mangslungen Forsvarets engasjement i internasjonale operasjoner faktisk har vært de siste årene. Bildet viser også at innsatsen kan sette varige spor. Foto: Forsvaret Hvordan få tak i tidligere artikler fra NMT? For å finne fram til artikler fra tidligere nummer anbefaler vi følgende hjelpemidler: 1831-1975: ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. Oppslagsverk med oversikt over det som er skrevet om norsk militærhistorie fram til 1975. Inndelt etter aktuelle emner innen norsk militærhistorie. Henvisning til viktige bøker og artikler. 1831-1979: Datautskrifter fra et registreringsarbeid ved Forsvarsmuseet. Artiklene fra NMT er ordnet tematisk. Finnes i ett eksemplar ved Forsvarsmuseets bibliotek. Utskriften har ikke register og anbefales derfor bare for årene 1975-1979 som ikke dekkes av ”Norsk militærhistorisk bibliografi”. 1980- NORART: www.nb.no/baser/norart Nasjonalbibliotekets base over artikler fra et stort antall tidsskrifter. Basen kan stilles inn slik at det bare søkes i NMT . 1994- Forsvarsmuseets bibliotekkatalog: http://forsvaretsmuseer.no/nor/Forsvarsmuseet Utvalgte artikler fra NMT er systematisk lagt inn i basen og kan lett søkes opp sammen med annen litteratur om et emne. Ditt lokale folkebibliotek hjelper deg med å søke og bestille de artiklene du ønsker å lese. Du kan også besøke Forsvarsmuseets bibliotek og lese tidsskriftet der. Biblioteket har NMT komplett. Kontakt: Forsvarsmuseet, Bygning 62, Akershus festning Tlf.: 23 09 33 18/23 09 38 47 E-post: post.biblioteket.fmu@mil.no Utarbeidet av bibliotekarene ved Forsvarsmuseet. N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 3 Afghanistan-veteranene: En unik mulighet Generalmajor Robert Mood er Forsvarets første veteraninspektør. I april 2012 ble han sjef for FNs observatørstyrke i Syria. Et oppdrag han ledet i tre måneder. Robert Mood har bakgrunn fra internasjonale operasjoner i Libanon, Kosovo og Midtøsten. Han har også vært sjef for Telemark Bataljon samt generalinspektør for Hæren. Foto: Forsvaret. Malin Stensønes skriver i boken På våre vegne - Soldatberetninger fra Afghanistan (2012) at: “Vi får nå en ny generasjon krigere, og de kommer til å sette sitt preg på Norge i mange tiår fremover. Som samfunn har vi ennå ikke fullt ut sett konsekvensene av vårt Afghanistan-engasjement”. I denne artikkelen skriver Robert Mood at stadig flere norske veteraner fra internasjonale operasjoner ikke bare gir Forsvaret og samfunnet utfordringer, men enda flere muligheter. AV ROBERT MOOD Siden andre verdenskrig har Norge sendt over 100 000 soldater til innsats i utlandet. Vi har deltatt i over 40 land, på fire kontinenter og i nesten 100 ulike internasjonale operasjoner. Bare det siste tiåret har over 8000 norske kvinner og menn tjenestegjort i Afghanistan. Rundt en tredjedel av dem har vært der to eller flere ganger. En del av de norske Afghanistanveteranene har også erfaring fra misjoner i Midtøsten, Afrika eller på Balkan. Hva betyr et økende antall veteraner – mange med betydelig krigserfaring – for Forsvaret? Og hva betyr det for det norske samfunnet? Jeg sitter ikke med fasiten – kanskje fremtiden finner den – men jeg føler meg sikker på at det betyr noe. Og mine tanker om hva dette noe kan være, er det jeg vil forsøke å beskrive nedenfor. 4 Veteranene, Forsvaret og samfunnet Aller først vil jeg si noen ord om hva et økende antall veteraner betyr for relasjonen mellom Forsvaret og samfunnet. I en tid hvor færre gjennomfører førstegangstjeneste, blir veteranene stadig viktigere for samfunnets forståelse av Forsvaret. Ifølge Forsvarets innbyggerundersøkelse fra 2012 – som med over 4000 svar-respondenter skal gi et relativt representativt bilde av Norges befolkning – svarte over 92 prosent at de får informasjon om Forsvaret fra «nyhetsbildet/media» (flere svar mulig). 22 prosent svarte «erfaring fra førstegangstjeneste». Når stadig færre får førstehåndskunnskap fra Forsvaret, blir den medierte virkeligheten viktigere. I dagens mediebilde er veteranene godt forsvarsstoff. Vi leser om våre nye krigshelter; som Trond André Bolle som ble tildelt Krigskorset med sverd post mortem for sin innsats i Afghanistan. Vi hører om veteranene som sliter med psy- Foto: Forsvaret kiske vansker etter sin tjenestegjøring i utlandet. I populærkulturen, litteraturen og sosiale medier finner vi også veteranene. Vi kan i dag lese veteranenes egne skildringer – som bøkene til de norske Afghanistan-veteranene Emil Johansen, Erik Elden og Henning Mella er gode eksempler på. I sum gjør dette at Forsvarets veteraner blir stadig viktigere for folks oppfatning av hvem Forsvarets ansatte er, hvordan Forsvaret løser sine oppgaver, og hvordan Forsvaret tar vare på sine kvinner og menn. Derfor er jeg glad for den politiske satsingen for å bedre ivaretakelsen og anerkjennelsen av veteraner fra internasjonale operasjoner (jf. Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009), Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» (2011)). Forsvaret satser tungt – blant annet gjennom opprettelsen av prosjekt Forsvarets veterantjeneste, som videreføres med en permanent Veteranavdeling i Forsvarsstaben – for å etterleve de politiske intensjonene. Intensjoner som for øvrig har bred forankring i Stortinget, noe mange ildsjeler og veteranorganisasjonene skal ha stor ære for. Det må også nevnes at ivaretakelse og anerkjennelse av veteraner langt fra er noe bare Forsvaret skal holde på med. Det er helt sentralt i Norges tilnærming at veteraner skal støttes og ivaretas av samfunnet som sådan. De reiste ut på oppdrag for oss, de løste sine oppdrag på våre vegne, og de får den støtte de eventuelt trenger etterpå av oss. Noe som tydelig blir slått fast i dokumentene nevnt ovenfor samt Prop. 73 S (2011-2012). Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» ble underskrevet av seks statsråder. Vi har imidlertid ikke lykkes med å anerkjenne de som har tjenestegjort ute på våre vegne slik vi bør, før alle landets ordførere er med på laget. Det betyr også at Forsvaret må samarbeide tett med de sivile aktørene som skal hjelpe veteraner som trenger støtte – og motsatt. Hva mener veteranene? Forsvarets veterantjeneste har nylig gjennomført en større brukerunder- søkelse, hvor vi intervjuet over 100 veteraner, veteranfamilier og etterlatte om Forsvarets tjenester før, under og etter internasjonale operasjoner. I tillegg svarte over 1000 tjenestegjørende veteraner på et elektronisk spørreskjema. I brukerundersøkelsen kommer det tydelig fram at de spurte er fornøyd med tiltakene som er satt i gang de siste årene. «Mellomlanding», som skal sikre en god overgang fra operasjonsområdet til tilværelsen hjemme, får svært gode tilbakemeldinger. Det samme får medaljeparadene hvor representanter fra det offisielle Norge er tilstede. Tilbud om stressmestringsteamenes tilstedeværelse før, under og etter tjenesten ute blir trukket frem som et godt tiltak. Vi vet nå svært mye om hva som fungerer – hva som er beste praksis. Nå gjelder det å sette «beste praksis» i system. En av hovedutfordringene ligger i å fange opp de som faller utenfor opplegget som stående, vervede avdelinger gjennomfører for sitt personell. Det gjelder blant annet mindre fagavdelinger, stabsoffiserer og observatører. N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 5 Veteranene var, er og forblir våre soldater. «Løs oppdraget, ta vare på dine kvinner og menn», er ingen tom floskel. at regjeringen trygt kan vurdere en variert verktøykasse til internasjonal innsats i visshet om at alle aktuelle oppdrag vil bli løst på en god måte, både operativt og etisk. Enda viktigere er det at regjeringen kan være trygg på at når vi blir overrasket her hjemme, fysisk så vel som indirekte, er Forsvarets kapasiteter bedre forberedt enn de ellers ville vært. En medaljebehengt veteran i tysk krisetid i 1923. I Peter Englunds bok om Første verdenskrig, Krigens skjønnhet og sorg, siteres en fransk offiser som hadde fått begge bena amputert: “Ja, akkurat nå er jeg helt. Men om et år kommer jeg bare til å være nok en krøpling”. Et av budskapene i denne artikkelen er at veteraner er samfunnets ansvar også etter de har forlatt Forsvarets rekker, og etter at mediene har sluttet å interessere seg for dem. Foto: Bundesarchiv. I brukerundersøkelsen har vi fått høre fra de skadde veteranene at Forsvaret bør sikre god dokumentasjon, advokathjelp, hensiktsmessig psykologhjelp og opprettholde kontakten. Det er opplagt at Forsvaret skal strekke seg langt for å legge forholdene til rette for de som har betalt prisen under sin tjeneste for Forsvaret og Norge. Veteranene var, er og forblir våre soldater. «Løs oppdraget, ta vare på dine kvinner og menn», er ingen tom floskel. Det uttrykker at Forsvarets ledere stiller opp for sine soldater så lenge de måtte ønske det. Dette står ikke i motsetning til at 6 Forsvarets formelle ansvar stanser ett år etter hjemkomst, og at det er det sivile samfunnets ansvar å behandle skadde veteraner. Forsvarets utfordringer Veteraner fra internasjonale operasjoner utgjør om lag en tredjedel av Forsvarets ansatte. De er på mange måter ryggraden i Forsvaret. Deres erfaring er avgjørende for kvaliteten på hvordan vi løser våre oppdrag både hjemme og ute, og for hvordan vi lærer opp de som begynner i Forsvaret. Veteranene er årsaken til To bekymringer er at vi bruker mange soldater veldig hyppig i krevende operasjoner utenlands, og at vi ikke klarer å beholde de unge som har mye erfaring. Selv for unge friske kvinner og menn er det mye å være 10 turer i krigsområder i løpet av 5-10 år. Da kan det fort bli vanskelig å komme helt hjem, og vi står i fare for å ha bygget disse så langt ut av normalsamfunnet her hjemme at det blir vanskelig å finne seg vel til rette igjen. Sammenlignet med det intense kameratskapet, mestringsfølelsen, teamtilfredsstillelsen og spenningen ute, gir den trivielle overflodstilsværelsen som enkeltindivid her hjemme fort liten mening. Dette siste leder meg over til min andre bekymring: Forsvaret trenger å beholde veteranene i tjeneste for å sikre kompetanse og erfaring med tanke på nye oppdrag. Det er dessuten også slik at å forbli i tjeneste gjør overgangen betydelig mindre enn hvis man blir sivil. På den andre siden er det et poeng å synliggjøre at den militære kunnskapen og erfaringen er betydelig mer relevant for sivile arbeidsgivere, enn det man skulle tro ved første øyekast. Vi må vise samfunnet at veteranenes erfaringer, kunnskaper, verdier og holdninger er gull verdt. Det må Veteranene er vant til at lista legges høyt, de er lojale og de leverer kvalitet. vi gjøre også fordi vi er avhengig av å rekruttere våre beste kvinner og menn også i fremtiden. Det skal og må være attraktivt å være soldat – både når man tjenestegjør, men også i et lengre perspektiv. Å være veteran skal dessuten være en hedersbetegnelse. Forsvaret har et stadig økende behov for ny kompetanse og ny erfaring. Folk bytter jobb oftere enn før. Jeg tror Forsvaret er tjent med at en del søker nye erfaringer utenfor etaten. Forhåpentligvis vil noen av disse komme tilbake til oss ved en senere anledning, med ny innsikt. Den bebudede Stortingsmeldingen «Kompetanse for en ny tid», vil gi Forsvaret den politiske retningen for samspillet med samfunnet på dette området. Snakk, spør og lytt Hva er det så som gjør veteranene gull verdt for enhver sivil arbeidsgiver? Her er det selvsagt alltid en fare for å generalisere for mye. Veteranene har som kjent ulike erfaringer, fra ulike misjoner, fra ulik tjeneste. I tillegg vet vi at ulike individer har ulike erfaringer fra de samme misjonene og lik tjeneste. Likevel er en fellesnevner for våre veteraner at de har praktisk erfaring fra krevende oppdrag under tidspress. Gjerne i en svært kompleks situasjon, hvor man møter vanskelige, etiske dilemmaer. De er dessuten selvstendige og erfarne, og vant til å ta initiativ. Veteranene er vant til at lista legges høyt, de er lojale og de leverer kvalitet. Jeg mener derfor de har mye å by på i enhver teamsituasjon og i jobbsammenheng. Legg til at vete- ranene er vant til å jobbe sammen med folk fra andre nasjoner, ofte med engelsk som arbeidsspråk. Dette gjør at veteranene ikke bare er, eller bør være, attraktive på arbeidsmarkedet. De er som nevnt også Forsvarets viktigste ressurs. Det er deres kompetanse som danner grunnlaget for at Forsvarssjefen nå kan si til beslutningstagerne at norske soldater kan sendes hvor som helst i verden, og løse de vanskeligste oppdrag – på en etisk forsvarlig og ryddig måte. Våre veteraner er reflekterte kvinner og menn, noe som kommer tydelig frem i bøkene som er skrevet av og om veteraner de senere år. Noe av det jeg vil jobbe aktivt med i tiden fremover, er å oppfordre landets ordførere til å ta i bruk de spennende ressursene lokalsamfunnene har i veteranene. Snakk, spør og lytt. Mange har unike erfaringer og mye å bidra med. Ingen operasjon uten familien Medaljer og medaljeseremonier er en viktig måte å fortelle både veteranene selv og samfunnet rundt dem om at de har løst sine oppdrag på vegne av staten. Det kan komme tider hvor en slik fysisk påminnelse medaljen utgjør blir viktig. Som en veteran fra Første verdenskrig formulerte det: We thought we had managed all right, kept the awful things out of our minds, but now I’m an old man and they come out from where I hid them. Every night. Foto: Forsvarets mediesenter/ Torbjørn Kjosvold For enkelte veteraner kan overgangen fra en operasjon i utlandet til hverdagen i Norge være en utfordring. Jeg har selv følt det slik. Spesielt når jeg leser forsidene på Dagbladet og VG. Men denne overgangen er kanskje enda vanskeligere for familien til soldatene. Den vanskeligste jobben er ofte å være hjemme – enten alene, eller med aleneansvar for barna. Og omstillingen når noen kommer tilbake igjen. internasjonale operasjoner – gjerne flere ganger. Vi må gjøre vårt for å legge forholdende til rette. Ofte er det lite som skal til. Da vi intervjuet veteraner og veteranfamilier, ble det sagt av flere at bare det å bli nevnt i takketaler av militære og politiske ledere betyr mye. Uten familienes innsats hjemme blir det vanskelig å lykkes ute. Forsvaret er avhengig av å ha familien med på laget hvis vi skal forvente at vårt personell skal reise ut i Før vi har trukket oss helt ut av Afghanistan, vil vi antagelig ha rundt 10 000 veteraner med erfaring fra Afghanistanveteranene: En unik mulighet N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 7 Det er fortsatt slik at vi alle er ansvarlige for selv å fylle våre liv med mening, og stå ansvarlige for våre valg. Dette vet våre veteraner mer om enn de fleste. det sentralasiatiske landet. Mange av dem med krigserfaring som overgår det meste nordmenn har vært med på siden andre verdenskrig. Uansett målestokk og ståsted er det hevet over tvil at disse soldatene har løst pålagte oppdrag på en særdeles flott måte. Det som imponerer meg mest, er at kulturen i våre skarpeste avdelinger har blitt å løse oppdrag med minimum tap av liv – på alle sider. vist om at Afghanistan-veteranene vil berike landet vårt i årene som kommer. Jeg tror vi er på riktig vei, men vi må lykkes med å videreføre stoltheten blant soldatene våre uavhengig av hvilken retning Afghanistan går i på lang sikt. Hvis vi ikke gjør det. Hvis vi ikke henter inn erfaringene deres, ikke bruker deres kunnskaper og tilnærmer oss veteranene som potensielle problemer. Hvis vi knytter deres innsats til en eventuell negativ utvikling i Afghanistan, ja da har vi feilet. I skrivende stund er det lite som tyder på at vi gjør dette, eller at vi står i fare for å få samme dynamikk som de ameri- Hvis vi – og da mener jeg både Forsvaret og det norske samfunn – gjør det rette og tar disse veteranene på alvor. Hvis vi bruker deres kompetanse og erfaring, og i tillegg lytter til deres behov – ja, da er jeg overbe- kanske soldatene møtte på hjemmebane etter tjenesten i Vietnam. Når jeg likevel nevner dette, er det fordi vi har mye å lære av historien. Veteransatsingen de siste årene kommer som en erkjennelse av at det vi gjorde ikke var godt nok - hverken fra Forsvarets eller storsamfunnets side. I dag vet vi i stor grad hva som fungerer. Nå gjelder det å holde det vi lover uten å skape urealistiske forventninger. Når alt er sagt er det jo fortsatt slik at vi alle er ansvarlig for selv å fylle våre liv med mening, og står ansvarlige for våre valg. Dette vet våre veteraner mer om enn de fleste. Kilder Forsvarsdepartementet (2011) «I tjeneste for Norge – Regjeringens handlingsplan for ivaretakelse av personell før, under og etter utenlandstjeneste». Ipsos MMI (2012) Forsvarets innbyggerundersøkelse 2012. Stensønes, Malin På våre vegne - Soldatberetninger fra Afghanistan¸ Aschehoug, 2012 Stortingsmelding (2009) Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009) «Fra vernepliktig til veteran». Stortingsproposisjon (2012) Prop. 73 S (2011-2012) «Et Forsvar for vår tid». INGE STEENSLAND AS SHIPBROKERS Fridtjof Nansens plass 7 P.O.Box 1254, Vika 0111 OSLO NORWAY 8 Telephone: Telefax: E-mail gas: E-mail tank: 23 13 55 00 22 41 48 29 isgas@steensland.com istank@steensland.com Evt. Annonse? N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 9 LEVERANDØRER LEVERANDØRER TIL TIL DET NORSKE FORSVAR Elajo Installasjon AS utfører alle typer elektroinstallasjoner Storbyens elektriker * Adgangskontroll * Sikkerhet-alarm * Tele-Data-Fiber * Elektro * Internkontroll elsjekk-termografering * Service Lørenveien 68 - Telefon 23 12 86 50 - Telefaks 23 12 86 60 - www.elajo.no www.bns.no Spesialtilpasning | Kjøl & Frys | ISO | Sprengstoff | Lager | Brakker | Brukte | Vekselbeholdere 10 LEVERANDØRER DET NORSKE FORSVAR TIL DET NORSKE FORSVAR 2 Kleven Florø AS Tlf. 57 74 68 00 www.klevenmaritime.no www.tine.no Vi har avtale med FORSVARET TEMPEST RUGGED Datautstyr WWW bedriftssystemer.no Brynsengv. 2, 0667 Økern 0510 Oslo, Tlf. 23 03 40 10 03 10 Fax 22 97 71 21 33 99 68 Peter Møllers v. 12,Oslo, BoksPB 184184, Økern, 0510 OsloTlf: 23 40 · Fax: 30 Tillit i over 120 år... TRANSPORT AS - Siden 1889 - NORSK FLYTTEFORBUND flytting@vinjes.no 72 900 900 Se mer om oss på... vinjes.no From Defence to Medical equipment and everything in between. Your EMS partner www.kitron.com N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 11 Krisehåndtering i Fiskever – mellom jus og interessep Gjert Lage Dyndal er oberstløytnant i Luftforsvaret og har master- og doktorgrad innen militære studier. Han er for tiden i permisjon fra Forsvaret og jobber med arktiske spørsmål i oljeindustrien. Sigmund Simonsen er dr. philos. (jus) og er førsteamanuensis i jus ved Luftkrigsskolen og NTNU. Han jobber bl.a. med krigens folkerett og beredskapslovgivningen. 12 Det norske systemet for krisehåndtering gjennomgås og er i endring. Denne artikkelen diskuterer noen åpenbare organisatoriske, politiske og juridiske utfordringersom man står ovenfor ved krisehåndtering i Fiskevernsonen rundt Svalbard. Selv om fellestrekk finnes, er disse utfordringene på flere områder annerledes enn de relatert til 22. juli terroren. Disse forskjellene må ivaretas i det pågående arbeidet med å utvikle kompetansen og systemet for krisehåndtering. Forfatterne argumenterer for at de etablerte nærhets- og ansvarsprinsippene ikke alltid er hensiktsmessig i krisehåndtering, særlig når interessepolitiske hensyn spiller inn, og at det utgjør et strategisk ledelsesdilemma. AV GJERT LAGE DYNDAL OG SIGMUND SIMONSEN Når det gjelder nasjonal krisehåndtering er det mange gråsoner og uklare overlapper mellom institusjoner og etater, lover og instrukser. Etter terroren som rammet Norge 22. juli 2011 er mange av disse utfordringene og norsk evne til krisehåndtering satt under lupen. I all hovedsak har den offentlige debatten, naturlig nok, dreid seg om problemstillinger relatert til terror. Det er derimot mange andre utfordringer Norge kan bli stilt ovenfor. Innen sikkerhetspolitikken gjelder særlig utfordringer som har med terror, cyberdomenet eller suverenitetsmessige forhold i Arktis å gjøre. Denne artikkelen tar for seg denne sistnevnte kategorien, med et spesifikt fokus på krisehåndtering i forbindelse med hendelser i Fiskevernsonen, havområdet rundt Svalbard. Dette området er spesielt juridisk, hvor det råder forskjellige oppfatninger om det juridiske grunn- laget – og dette gir store utfordringer for norsk evne og mulighet til å drive krisehåndtering i dette området. Basert på grundige geologiske undersøkelser har Norge i norsk lovgivning lagt til grunn at norsk fastlandskontinentalsokkel går ut og forbi Svalbard. Norge fikk i 2009 i det alt vesentligste medhold i dette i FNs sokkelkommisjon. Det synes å råde enighet om at norsk sokkel strekker seg til ca 8430N, og grensedragninger mot Grønland og Russland er avklart. Selv om det oppnås aksept for det norske synet på fastlandssokkelens utstrekning, så har ikke Norge nødvendigvis full nasjonal hevd på ressursene i området som omfattes av Svalbardtraktaten dersom likebehandlingsprinsippet også skal gjelde for sokkelen. Og det er her det internasjonale og uavklarte spørsmålet står: hva omfattes av Svalbardtraktaten? nsonen olitikk Havområdene utenfor Norge er enorme, og den klimatiske, økonomiske, politiske og juridiske kompleksiteten er betydelig. Illustrasjon: www.regjeringen.no Er det Svalbard og sjøterritoriet av 1920, eller er det Svalbard og dagens territorialfarvann på 12nm, som er norsk ståsted i dag? Eller er det som nok mange andre nasjoner vil hevde, at Svalbard har egen økonomisk sone, hvor ressursene i både havet og sokkelen bør deles mellom traktatnasjonene etter likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten? Det norske standpunktet kan når som helst bli utfordret av andre stater, inkludert våre allierte. Håndtering av hendelser og episoder i Fiskevernsonen blir dermed svært viktige for Norge. Norge er en småstat, og vi har mektige naboer og mange enkeltnasjoner (inkludert et samlet EU) som har økende interesser i området. Norge har lite å hente på å bruke tradisjonell og konvensjonell militærmakt for å beskytte sine interesser. Norges reelle maktmidler er internasjonal rett, politisk og diplomatisk kreativitet og kløkt, og regional og internasjonal legitimitet. Når Norge skal hevde interesser i Fiskevernsonen stiller det med andre ord store krav til de som har ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser og kriser i området. I denne artikkelen vil vi belyse og anspore til debatt om de åpenbare organisatoriske, politiske og juridiske utfordringene man står ovenfor ved krisehåndtering i Fiskevernsonen rundt Svalbard. Store nasjonale interesser er involvert, og spørsmålene rundt krisehåndteringen er også av interesse når vi nå er i gang med en bredere debatt om norsk sikkerhets- og beredskapspolitikk etter 22. juli-terroren. Innledningsvis vil vi kort forklare Fiskevernsonens stilling, samt forklare prinsippene for håndheving og krisehåndtering i Norge og Fiskevernsonen. Deretter vil vi trekke frem viktige utfordringer og gråsoner som potensielt ligger i skjærings- punktet mellom jus og interessepolitikken, og som på godt og vondt er med å påvirke hvordan krisehåndteringen vil eller kan foregå. Forståelse for bakteppet Fiskevernsonen: juridisk grunnlag, og en stadig mer fremtredende interessepolitikk I sammenheng med den internasjonale utviklingen av økonomiske soner og etableringen av Norsk økonomisk sone (NØS) på 1970-tallet, etablerte Norge ensidig en fiskevernsone den 15. juni 1977. Fiskevernsonen som omfatter havområdene ut til 200 nm rundt Svalbard og tilstøtende øyer gir Norge rett til å regulere fisket for å bevare fiskeressursene. Svalbardtraktaten, artikkel 1 til 3, slår fast at selv om Svalbard er å anse som norsk territorium, så har alle traktatpartenes borgere og selskaper lik N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 13 Den fredelige situasjonen folk flest opplever det er i området, og som man fra politisk hold jevnlig beskriver som uproblematisk vil potensielt kunne endre seg dramatisk. rett til maritim-, industri-, bergverksog handelsvirksomhet på Svalbard (Svalbard-traktaten, 1920). Norge mener at det kun er fastlandet og territorialfarvannet (først 4nm, men i dag 12 nm) som omfattes av traktaten, og ikke havområdet ut til 200 nm. Kun Canada og Finland har eksplisitt anerkjent Fiskevernsonen. Russland anerkjenner at Norge fører oppsyn med området, men anerkjenner ikke sonen (Støre 2008). Norges tolkning må derfor anses som internasjonalt uavklart og omstridt. Hovedspørsmålet er om Fiskevernsonen er å anse som noe tilsvarende norsk økonomisk sone, derunder om havbunnen er en del av fastlandets kontinentalsokkel, eller om havområdet rundt øyene skal anses som del av Svalbard, og med det omfattet av likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten. Statusen til Fiskevernsonen var til topps i det norske rettsvesenet i 2006, da saken om de to spanske trålerne Olazar og Olaberri kom opp i Høyesterett. Det ble sagt at “Fiskevernsonen rundt Svalbard sitter indirekte på tiltalebenken…” (Østgård og Wikasteen, ukjent år). Førstestatsadvokaten, Lars Fause, som prosederte saken uttrykte da at dersom Norge tapte denne saken, ville det bety at næringsfriheten som gjelder på land på Svalbard plutselig også skulle gjelde på havet. Det rådet perspektiver om “…at et nederlag i Høyesterett ville få nasjonale konsekvenser av uante størrelser” (Ibid.). Høyesterett ga den norske staten medhold i denne, og mange 14 andre saker – men nye tilsvarende juridiske saker dukker stadig opp. Det er for mange aktører, både stater og næringsinteresser som ikke ser seg fornøyd med det gjeldende regimet. Den fredelige situasjonen folk flest opplever det er i området, og som man fra politisk hold jevnlig beskriver som uproblematisk vil potensielt kunne endre seg dramatisk. Ikke for stor krig, men for begrensede – men allikevel voldsomme – konflikter. Det er trender som viser at de store og viktige fiskestammene er i migrasjon, noe som potensielt vil føre til at nye tolkninger av reguleringer og lover blir presset frem av endrede rammer. Men først og fremst kan det komme nytt press på det norske regimet fra andre stater og petroleumsindustrien. Det legges ut lisenser jevnt langs den norske sørlige grensen til Fiskevernsonen og fra russiske side øst av Fiskevernsonen. Norske politikere synes rådville, og avventer hva man skal gjøre med lisensutlysninger i havområdene rundt Svalbard. Det er åpenbart vanskelig, klarer Norge å få medhold i at dette er å regne som norsk kontinentalsokkel, eller vil andre nasjoner kreve at dette blir omfavnet av Svalbardtraktaten (med like rettigheter og beskatning som kun skal gå til driften av Svalbard)? Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre har omtalt “Barentshavet som Europas og verdens nye energiprovins” (Støre 2008, s. 300). Gevinsten, og med den risikovilligheten, blir dermed mye høyere. Mange land vil ha betydelige strategiske interesser i at Svalbard-traktaten også skal gjelde for havområdene rundt Svalbard. Kystvakten og kystvaktloven, maktmidlet Norge har en særskilt ordning for å skjøtte de myndighetsutøvende og politimessige oppgavene i våre havområder. Fra opprettelsen i 1977 ble den norske Kystvakten lagt under Forsvaret og integrert med Sjøforsvaret, men samtidig gitt en mindre militær profil (merking, bevæpning, oppførsel). Kystvakten fikk i tillegg begrenset politimyndighet. Denne norske modellen hadde, og har fortsatt, tvetydigheter. Det er en komplisert styringsmodell, som kan misforstås og mistolkes, og være uhensiktsmessig i tidskritisk krisehåndtering. Men den gir også rom for politisk håndtering, som vi vil komme tilbake til. Kystvaktens virkeområder og oppgaver er regulert gjennom Lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (“kystvaktloven”) og Instruks om Kystvakten (“kystvaktinstruksen”) fastsatt som forskrift av 5. november 1999 nr. 1145. Hovedoppgaven er å hevde norsk suverenitet og norske suverene rettigheter. I tillegg skal Kystvakten drive rednings- og bistandsarbeid på havet, gi generell bistand til politiet og andre statsetater, samt føre anløpskontroll for fremmede ikke-militære fartøyer. Kystvakten skal dessuten føre oppsyn, blant annet fiskerioppsyn, tolloppsyn og miljøoppsyn. For å kunne løse sine oppgaver er Kystvaktens tjenestepersoner i henhold til kystvaktloven § 21 gitt en selvstendig og saklig begrenset politimyndighet til å kontrollere at bestemmelser i kystvaktloven og en rekke andre miljø- og fiskeribestemmelser blir overholdt. Norske politikere synes rådville, og avventer hva man skal gjøre med lisensutlysninger i havområdene rundt Svalbard. Kystvaktinstruksen § 11 regulerer Kystvaktens bruk av egen, begrenset politimyndighet. Kystvakten skal ifølge den bestemmelsen “utøve sin lovbestemte begrensede politimyndighet i henhold til generelle politifaglige instrukser og retningslinjer, så langt disse passer.” Ved utøvelse av Kystvaktens lovbestemte begrensede politimyndighet vil Kystvakten være underlagt nærmere angitt politimester/sysselmann. Statsadvokaten i Rogaland er påtalemyndighet for Norges økonomiske sone (NØS) sør for 65 grader nordlig bredde. Statsadvokaten i Troms og Finnmark er påtalemyndighet for NØS nord for 65 grader nordlig bredde og for Fiskevernsonen rundt Svalbard. Det er imidlertid Forsvaret og politisk ledelse – og ikke politiet – som har ansvaret og instruksjonsmyndighet når Kystvakten driver med suverenitetshevdelse, dvs. hevdelse av norsk sjøterritorium og suverene rettigheter utenfor territoriet. Grensen mellom myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse, mel- lom hhv. politioppgaver og forsvarsoppgaver, og ledelse og ansvar for dette, ble satt på spissen i den såkalte Elektron-episoden i 2005, da en russisk tråler med to norske inspektører ombord stakk av til Russland. Dramaet utspilte seg over seks dager. Norge valgte å ikke bruke makt for å stanse tråleren, offisielt fordi værforholdene ikke tillot bording. Tilsynelatende fungerte ledelsessystemet, hovedsakelig av to grunner: Det oppsto i en helg, hvor Forsvaret var de som hadde beredskap og kapasitet til å lede dette, og Kystvakten Nasjonal evne til krisehåndtering har stått høyt på dagsordenen siden 22. juli 2011. Det er en utfordring ikke å miste av syne de sidene ved krisehåndtering som ikke kom i fokus den sommerdagen. Foto: Forsvaret N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 15 Også ved kriser av mer tradisjonell politimessig art vil krisen lett kunne få storpolitiske konsekvenser. hadde i stor grad etablert et arbeidsforhold som normalt avklarte mange forhold selv innen etaten (Kystvakten og Forsvaret). Delvis underveis, men mest i etterkant av episoden kom derimot mange av gråsonene og opplevelsene av juridiske og politiske utfordringer tilsyne. Både Politimesteren og Førstestasadvokaten i Troms og Finnmark, samt Riksadvokaten bidro med utspill og debatt om rammene og håndteringen. Etter Elektron-episoden i 2005 ble det nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe, ledet av spesialrådgiver Hemmer fra Forsvarsdepartementet, som leverte en rapport, populært omtalt som “Hemmer-rapporten”, i november 2007 (Forsvarsdepartementet, 2007). Gruppen behandlet nasjonal krisehåndtering, med fokus på oppgaveog myndighetsfordelingen mellom Kystvakten, politiet og påtalemyndigheten. Hovedkonklusjonene fra rapporten var at Kystvakten fungerte godt i gjeldende regime som et ”spesialpoliti til havs” (Hemmer-rapporten): Utenfor norsk territorium kan norske myndigheter både hevde suverene rettigheter i norske jurisdiksjonsområder og utøve myndighet i samsvar med folkeretten. Dersom norsk suverenitet eller suverene rettigheter utfordres, kan tiltak iverksettes uavhengig av om myndighetsutøvelse pågår eller ikke. Norske politiske myndigheter avgjør når tiltak iverksettes - og rammene for hvilke tiltak som kan/ skal iverksettes - for å hevde suverenitet eller suverene rettigheter. 16 Det er ikke mulig på forhånd å trekke opp en klar grense mellom myndighetsutøvelse og hevdelse av suverenitet eller suverene rettigheter som dekker alle eventualiteter. Straffeforfølging forblir i det påtalemessige spor selv om andre tiltak iverksettes som ledd i hevdelse av suverenitet eller suverene rettigheter. Løsningen med Kystvakten som en integrert del av Forsvaret skaper fleksibilitet ved at det både gir mulighetsrom for å ivareta flere statlige interesser samtidig, og ved at multirollefunksjonen kan ha en preventiv effekt ved å heve terskelen for at andre stater vil utfordre norske suverene rettigheter i aktuelle områder. Fordi saker i grenselandet mellom myndighetsutøvelse og hevdelse av suverenitet og suverene rettigheter potensielt vil kunne involvere mange myndighetsinstanser, er det viktig med gode varslingsprosedyrer for slike situasjoner. Kystvakten står dermed i en spesialstilling, med kommunikasjons- og beordringslinjer til både Forsvaret og politiet, og det er viktig å skille mellom politimessig myndighetsutøvelse og forsvarsmessig suverenitetshevdelse. Ved suverenitetshevdelse og hevdelse av suverene rettigheter, vil en krise ha preg av en sikkerhetspolitisk krise som krever særskilt overvåkenhet. Men også ved kriser av mer tradisjonell politimessig art vil krisen lett kunne få storpolitiske konsekvenser når makt skal anvendes i et omstridt område mot personer fra land som ikke deler Norges syn og som i tillegg har store egeninteresser i området. Dette skaper utfordringer i forhold til krisehåndtering. Strategisk ledelse og prinsippene for krisehåndtering Norsk strategisk ledelse under kriser er basert på prinsippene ansvar, nærhet og likhet. Ansvarsprinsippet innebærer at den etat som har ansvaret for et fagområde i en normalsituasjon, også bør ha ansvaret for å håndtere ekstraordinære hendelser på området under en krise. Likhetsprinsippet betyr at den organisasjon man opererer med til daglig, i størst mulig grad skal prege den organisasjon man skal ha under kriser. Nærhetsprinsippet innebærer at kriser organisatorisk bør håndteres på lavest mulig nivå. Nærhetsprinsippet bidrar til å gjøre «opptrappingsstigen» så lang som mulig, noe som anses positivt for å hindre unødig og uønsket eskalering (Dyndal, 2010, s.20). I etterkant av 22. juli-terroren, ble også samvirkeprinsippet tilføyd (Meld. St. 29(2011–2012), Samfunnssikkerhet). Samvirkeprinsippet har imidlertid vært nevnt som fundamentalt i forskjellige Stortingsmeldinger og offentlige utredninger om redningstjenesten og nasjonal beredskap siden 1960-tallet (NOU 2001:31, Når ulykken er ute, pkt. 3.3.2.2). Samvirkeprinsippet innebærer at hver enkelt ”myndighet, virksomhet eller etat har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante aktører og virksomheter i arbeidet med forebygging, bered- Det er allikevel usikkert om Forsvaret vil få en lederrolle for krisehåndtering i nordområdene i delikate saker. skap og krisehåndtering” (Meld. St. 21 (2011-2012), pkt. 4.1). Dette for ”å sikre best mulig utnyttelse av ressurser på tvers av sektorer, er det et stort behov for samarbeid på tvers av ansvarsområder” (ibid.). De fire prinsippene er vage og gir rom for ulike tolkninger. Ovennevnte prinsipper må ta høyde for både koordineringsbehov og muligheten for at håndteringsforløp kan aktualisere mer grunnleggende sikkerhetspolitiske interesser (sitert i Dyndal 2010, s. 20): … det vil kunne oppstå kriser eller alvorlig svikt i samfunnskritiske funksjoner som den enkelte virksomhet eller sektordepartement ikke kan håndtere alene, og hvor ulike sektorer og interesser må ses i sammenheng. Behovet for en helhetlig og samordnet krisehåndtering går imidlertid ikke på tvers av nevnte prinsipper for krisehåndtering. Som følge av de nevnte prinsipper, og norsk sektortradisjon har man definert en ordning med lederdepartement. Det følger av ansvarsprinsippet at det departementet – med underliggende sektor – som er mest berørt av krisen naturlig skal ta rollen som lederdepartement. Denne minister eller statsråd er ansvarlig for helhetlig koordinering av krisehåndteringen. Utpeking av et lederdepartement medfører imidlertid ikke endringer i det konstitusjonelle ansvarsforholdet, og alle departementer beholder dermed ansvaret for sine respektive saksområder. Det sektorielle ansvaret står sterkt, men samtidig er det gjort klart at det er Regjeringen som fatter politiske beslutninger om de overordnede mål og rammer (Regjeringen b., udatert). I mange tilfeller vil det være opplagt hvilket departement som må ha rollen som lederdepartement. Ved usikkerhet vil statsministeren i samråd med berørte statsråder utpeke lederdepartement etter tilrådning fra Regjeringens kriseråd (RKR). Krisens karakter er avgjørende for hvilket departement som eier krisen. Ved tvilstilfeller går Justis- og beredskapsdepartementet automatisk inn i rollen som lederdepartement til annen avgjørelse er tatt i Kriserådet. Det er dermed lagt opp til at det i de fleste nasjonale krisesituasjoner vil være Justis- og beredskapsdepartementet som tar eller får rollen som lederdepartement og som må ta samordningsansvaret. Det er naturlig, da de har underlagt seg de fleste rednings- og beredskapsressursene, i tillegg til at de er etatsleder for Politidirektoratet, Politiets sikkerhetstjeneste, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og hovedredningssentralene. Dette gir en felles myndighetslinje fra departementet til mange sentrale underliggende etater. Justis- og beredskapsdepartementet har imidlertid per tiden ikke tilfredsstillende kapasitet og kompetanse til å lede krisehåndtering som ligger innenfor hva man omtaler som ”sikkerhetspolitiske kriser”. I disse situasjonene er Forsvarsdepartementet tenkt å innta rollen som lederdepartement. Hva er så en ”sikkerhetspolitisk krise”: Vi kaller det gjerne en sikkerhetspolitisk krise dersom Norges territorielle integritet og suverenitet utfordres. Altså et mellomnivå mellom fred og krig, men med en internasjonal dimensjon. Videre er det også klart at Forsvarsdepartementet i kriser som ligner, men som ikke blir definert som sikkerhetspolitiske kriser, kan få gitt rollen som lederdepartement, dersom det er slik at politiets ressurser eller evne til ledelse ikke strekker til. Typisk kan dette gjelde situasjoner i de maritime nordområdene, for eksempel ved storstilte terrorangrep til havs eller i luften som politiet ikke har ressurser til å håndtere. Det er allikevel usikkert om Forsvaret vil få en lederrolle for krisehåndtering i nordområdene i delikate saker, fordi det vil være politisk betent å definere en hendelse eller episode som en krise, og enn mer en sikkerhetspolitisk krise. Dette indikerer et strategisk ledelsesdilemma. Som tidligere argumentert av Dyndal i boken ”Strategisk ledelse i krise og krig” (Dyndal, 2010, s.16): Når det kommer til stykket, er det overhodet mulig eller realistisk at man vil gå til det steg å oppgradere en krise, episode eller hendelse som har utenriks- eller sikkerhetspolitiske implikasjoner, til offisielt å omtale dette som en «sikkerhetspolitisk krise»? Det ligger i slike krisers natur at topplederne vil forsøke å oppnå enighet gjennom dialog og diplomati, og forsøke å tone ned situasjonen. Denne refleksen må antas å være enda sterkere utviklet N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 17 Aktører som handler på taktisk nivå uten tilfredsstillende forståelse for og omtanke for strategiske mål, kan lett handle feil. blant lederskapet i småstater (som Norge) enn hos stormakter. Dette vil stå i skarp kontrast til det å definere noe som en sikkerhetspolitisk krise. Med stor sannsynlighet vil regjeringen unnlate å gå til en slik definering i forbindelse med en krise, episode eller hendelse med en annen stat, i alle fall en nasjon større enn Norge. For å eksemplifisere hvordan diplomati og langsiktig interessepolitikk – koblet med jus legger grunnlaget, kan vi se på retorikken fra norsk og russisk side i tvister om myndighetsutøvelse og situasjoner i nord: Et klassisk uttrykk fra norsk hold vil være: ”Vi mener dette er en sak det er riktig at politi og påtalemyndighetene uttaler seg om…”(Stav, 2011). Tilsvarende vil vi få de klassiske utrykkene fra russisk hold::”…handlingene fra norske myndigheter var uakseptable og provoserende. Samtidig anmoder Russland Norge om å respektere sine internasjonale forpliktelser og internasjonal havrett…”(Greiner, 2011). Krisehåndtering i Fiskevernsonen: utfordringer og dilemma Selv om hver krise er unik, kan enkelte kjennetegn være med å identifisere en krisesituasjon: en krise kommer overraskende, det er mangel på kontroll og usikkerheten er stor, og det oppleves tidspress. Ledelse og innflytelse Om det oppstår slike situasjoner – kriser, eller hva man ofte vil definere lavere på konfliktskalaen, episoder eller hendelser – i Fiskevernsonen: hvem er det så som normalt vil eie krisen 18 og eventuelt utøve rollen som lederdepartement i en krisehåndtering? Er det Justis- og beredskapsdepartementet, og derunder politimesteren i samarbeid med førstestatsadvokat, eller er det Forsvarsdepartementet, og derunder Forsvarets operative hovedkvarter? Og hvor står Kystvakten i dette? Kystvakten står i en vanskelig mellomstilling. Men når Kystvakten har en fot i hver leir, er det også lett for Kystvakten å gå fra politimessig myndighetsutøvelse til forsvarsmessig suverenitetshevdelse. Påtalemyndigheten argumenterer for at de må ha myndighet over Kystvakten i slike saker, da dette omhandler sivile i fredstid. Her kommer norsk historie og kultur inn, hvor man fra statsadvokaten har uttalt at ”noe annet ville bryte med både konstitusjonelle bestemmelser og grunnleggende demokratiske prinsipper i Norges rettssystem. All makt brukt mot sivile i fredstid må ligge under politiet. Dette gjelder også andre lands sivile, herunder trålermannskaper.” (Inderberg, 2007, s.43.). Det har vært debattert hvorfor det har utviklet seg en ”noe ulik” oppfattelse av Kystvaktloven og de praktiske organisatoriske forhold de siste år. Både politimesteren og førstestatsadvokaten i Troms og Finnmark anførte i debatten etter Elektron-episoden at Kystvakten og Forsvaret hadde tatt seg til rette og fått mer makt og innflytelse enn hva rett var, men at de (politi og påtalemyndigheten) selv måtte ta på seg noe skyld for dette, siden de hadde vært for passive og unnlatende i å utøve sitt pålagte ansvar i årene forut (Inderberg, 2007, s.68). Slike uttalelser har sammenheng med den sterke tradisjonen i Norge for et tydelig sivil-militært skille. Et skarpt skille innebærer åpenbart klare utfordringer. En annen utfordring ved det sivile kriseledelsesapparatet er at Justis- og beredskapsdepartementet, politimesteren og påtalemyndigheten vil få selektiv informasjon (fra Forsvaret) som er filtrert, da det ikke er mulig å automatisk videreformidle all informasjon. Bevisste og ubevisste prosesser påvirker hva som deles og blir tillagt vekt. Justis- og beredskapsdepartementet vil derfor neppe klare å være fullt ut oppdatert, og vil heller ikke være i stand til å skjøtte oppgaven som lederdepartement effektiv. Dermed ligger forholdene til rette for at en egenrådig politimester eller statsadvokat gir ordrer som rettslig sett er innenfor vedkommendes handlingsrom og ansvarsområde, men som kan være i konflikt med Norges interesser og overordnede strategiske hensyn (interessepolitikken). Aktører som handler på taktisk nivå uten tilfredsstillende forståelse for og omtanke for strategiske mål, kan lett handle feil – det er i slike tilfeller man kaller operatøren ”den strategiske korporal”. Fordelen med en slik desentralisert ordning i tråd med ansvar- og nærhetsprinsippene er at politisk ledelse ikke involveres direkte og formelt. Prosessen blir i stor grad avpolitisert. Politikeren med det overordnede politiske ansvar vil da til en viss grad kunne fraskrive seg ansvaret og peke Grensen mellom politioppgaver og forsvarsoppgaver ble satt på spissen i den såkalte Elektronepisoden i 2005. Foto: Kystvakten på lavere nivå. Det kan argumenteres for at avpolitisering kan være en risikabel svekkelse av politisk ledelse, og en svekkelse av muligheten for den politiske ledelse til å påvirke beslutninger på taktisk nivå. Men samtidig som dette gir utfordringer, så åpner denne organiseringen også for annen innflytelse enn det rene juridiske og prosessuelle – ved at interessepolitikken kan inkluderes i beslutningsprosessen og handlingsalternativene uten at dette kommer direkte til syne, og dermed uten at Norge må forklare dette. Norske myndigheter får følgelig et handlingsrom hvor de kan balansere det offisielle og juridiske – mot det nasjonalstrategiske. Og sporene av dette forsvinner i det organisatoriske og prosessuelle ved at prosessen formelt er avpolitisert, fordi det er den politisk uavhengige påtalemyndigheten som har den formelle ledelsen. For håndtering av situasjoner og kriser i Fiskevernsonen, så er det prosessuelle og organisasjonmessige forholdet imidlertid noe annerledes enn ved situasjoner i Norsk økonomisk sone: Det aktuelle kystvaktfartøy rapporterer normalt til kystvaktskvadronen på Sortland som fører dialog med påtalemyndigheten. Kystvaktskvadronen har videre løpende dialog med Forsvarets operative hovedkvarter, som også informerer videre til situasjonssentret i Forsvarsstaben (kjent og omtalt som ”Sit.sen”), hvor Forsvarssjef og Forsvarsdepartementet får informasjonen. De vil også kunne informere og føre dialog med Utenriksdepartementet. I situasjo- ner som omfatter utenlandske aktører i Fiskevernsonen er det pålegg om at dette alltid skal formidles til Utenriksdepartementet, som vil ta seg av kontakten med flaggstaten (Inderberg, 2007, s.44). I varierende grad har også de forskjellige aktører kontakt med Justis- og beredskapsdepartementet, Fiskeridepartementet og Politidirektoratet. Dette preges av uformelle kanaler og kontakter. Personlige relasjoner vil dermed i praksis kunne spille inn på disse prosessene. De som er nærmest situasjonen, og som med det har mest generell kunnskap og konkret situasjonsforståelse, vil ofte reelt få større påvirkning på handlingsalternativene og dermed hendelsesforløpet enn aktører med mer formell myndighet. I norsk sammenheng vil Forsvaret ha en sterk posisjon, da det i praksis kun er de som evner å holde en effektiv situasjonsforståelse for området Fiskevernsonen. Hverken Utenriksdepartementet, politimestrene eller Justis- og beredskapsdepartementet (støttet av Krisestøtteenheten) innehar per i dag teknologi og infrastruktur til å sitte med god situasjonsforståelse for å lede operativ krisehåndtering i Fiskevernsonen. Langsiktig norsk interessepolitikk Utenriksdepartementet er den aktøren som trekker de lange linjer for norsk interessepolitikk. I relasjon til hendelser i Fiskevernesonen, som oppleves som delikate, kan Utenriksdepartementet sies å ha tre distinkte roller (Inderberg, 2007, s.69): • For det første utformer Utenriksdepartementet rammevilkårene for Kystvaktens håndtering av utenlandske trålere. Dette vil i praksis si en tolkning av folkeretten og applisering av denne ute på havet. Det er vanskelig, naturlig nok, å finne referanser til om mer interessepolitiske hensyn spiller inn. Men det er det naturlig å anta. • Ved kriser og mindre alvorlige hendelser vil Utenriksdepartementet holde kontakt med sin utenlandske motpart. Flaggstaten har krav på å bli informert så snart som mulig. • Videre har Utenriksdepartementet en mer uformell rolle i å være rådgiver for de andre aktørene, det være seg Forsvarsdepartementet, Kystvakten eller påtalemyndighet. Utenriksdepartementet bidrar med råd som ivaretar utenrikspolitiske hensyn. Intervjuobjektene til Tor Håkon Inderberg, som har skrevet om Elektronsaken, benekter naturlig nok at de politiske og offisielle etatene, og de mest sentrale personene i Utenriksdepartementet, har beslutningsmyndighet i forbindelse med konkrete hendelser, episoder eller kriser i Fiskevernsonen. Spesialrådgiver Hemmer i Forsvarsdepartementet vedgår allikevel at ”Utenriksdepartementet selvsagt er inne i bildet” og ekspedisjonssjef Fife i Utenriksdepartementet uttalte at ”… Utenriksdepartementet kommer med råd, og blir som oftest hørt på”… (Indergård, 2007, s.47). Det fremgår også av tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støres fremstilling N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 19 Hvordan kan vi så sikre helhetlig interessepolitikk i tidskritisk krisehåndtering dersom ansvaret er avpolitisert og desentralisert? av Elektronepisoden at om han ikke var blant dem som satt i førersetet, så var han i det minste i umiddelbar nærhet da krisen pågikk, fordi han tidlig ble “klar over at det fort ville bli utenrikspolitikk” (Støre, 2008, s. 294). Når det gjelder Fiskevernsonen, så er dette et regime Norge ensidig har etablert. Norge er avhengige av å skape legitimitet, og bygge oppunder dette regimet med langsiktige strategier. Norge bygger sin legitimitet ved et effektivt og ikke-diskriminerende regime, og legalitet over tid ved å legge til rette for etableringen av sedvanerettslige rettigheter. Dette er for Norge interessepolitikk, og de strategiske midlene for dette er jus og tilstedeværelse. Aktiv håndhevelse, av norske enheter, blir således viktig. Alternativet er unnlatelse av å håndheve det regimet vi har hevdet. Alt vi foretar oss – og ikke foretar oss – tolkes politisk og innvirker følgelig på den rettslige utviklingen, og medfører derfor selvsagt konsekvenser. Hva vi gjør, helt ned til det taktiske nivå for innsatsenheter og Kystvakten blir alle handlingsalternativer som har politiske konsekvenser i krisehåndtering som grenser mot det sikkerhets- og utenrikspolitiske. Dette må derfor få innvirkning på hvordan vi tenker om og innretter oss for å utøve strategisk lederskap og kriselederskap. Vanskelig tverrdepartemental koordinering og kompliserte kommandolinjer Dersom vi aksepterer at situasjoner og krisehåndtering i Fiskevernsonen har 20 implikasjoner på det politiske nivå, så krever dette selvsagt en helhetlig strategisk ledelse og kriseledelse – som vil måtte gå på tvers av departementer og sektorer. Dette kommer så i et motsetningsforhold til det sterke norske prinsippet om at det alltid er en’ statsråd eller minister med konstitusjonelt ansvar – ansvarsprinsippet. Det vil i hvert fall kunne komme i et motsetningsforhold til nærhetsprinsippet og at prosessen er avpolitisert og desentralisert til en uavhengig politi- og påtalemyndighet som skal ha overordnet ansvar for å håndtere delikate enkeltsaker uten,det politi og påtalemyndigheten kanskje vil anse som, utidig innblanding fra ansvarlig politisk ledelse. Det er videre utfordring med sektorinteresser, organisatoriske rammer, forskjellig kultur, fokus og oppfattelse. Per i dag har Norge tre ”sett” med operasjonssentre på strategisk politisk nivå, ett hver i henholdsvis Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartement/Forsvarsstab og et i justissektoren (uklart hva dette blir i fremtiden, etter omleggingene etter 22. juli-terroren). Hvordan kan vi så sikre helhetlig interessepolitikk i tidskritisk krisehåndtering dersom ansvaret er avpolitisert og desentralisert? Ved opprettelse av et felles situasjonssenter, hvor lederdepartementet beholder ansvar som i dag? Ved utvidet mandat for Regjeringens kriseråd og etablering av et overdepartementalt ledelsesorgan? Eller ved å gi Justis- og beredskapsdepartementet et enda tydeligere og permanent lederansvar, nesten uansett sektortilhørighet av krisen? Bør også sektordelingen og den konstitusjonelle ansvarslinjen, utfordres? På den annen side viste håndteringen av terroren den 22. juli 2011 at Norges samlede ressurser burde vært utnyttet bedre, herunder at politiet i større grad – og langt tidligere – burde bedt om og fått bistand fra Forsvaret i tråd med samvirkeprinsippet. Eventuelt kunne også Forsvaret vært enda mer proaktiv og vurdert å gjøre enda mer på eget initiativ, noe Forsvaret klart nok ville hatt hjemmel til (Simonsen, Dyndal og Bråthen 2012). Heller enn å tilstrebe vanntette skotte mellom etater med uklare og kanskje overlappende grenseflater, bør det i større grad øves på sømløs samvirke. En slik tankegang utfordrer det tradisjonelle, og trolig foreldede, sivil-militære skillet. Vi skal ta med oss lærdommen fra Menstadslaget og Alta-aksjonen, men samtidig må ikke det sivile samfunn være redd for å bruke de ressurser Forsvaret sitter på i alvorlige situasjoner der det vil kunne bidra til å berge liv og sikre nasjonale interesser. Og i en akutt krisefase, må man akseptere – og kanskje ønske – at flere etater agerer som om de har ansvaret for krisen inntil situasjonen og ansvarsforholdet er nærmere avklart. 22. juli-kommisjonen fremhevet da også som et av sine hovedfunn at 22. juli-terroren er historien om ressursene som ikke fant hverandre (NOU 2012: 14). Dette er omfattende spørsmål som vanskelig kunne vært stilt for få år Isolerte hendelser kan med andre ord ha store og lange forgreninger som går langt utover det geografisk eller saklig begrensede område en enkelt politimester er satt til å forvalte. siden, men som forhåpentligvis kommer opp til debatt i den nåværende perioden hvor norske krisehåndtering underlegges grunnleggende omstrukturering. Det er gode grunner som ligger til grunn for den strukturen og de prinsippene som i dag er etablert. Systemet, som det er, har derimot helt klart store potensialer for forbedringer innen kommunikasjonsløsninger og mer effektivt samarbeid. ”Et norsk strategiske ledelsesdilemma i Fiskevernsonen”: interessepolitikk og jus – og muligheten for avpolitisering Som nevnt er et av hovedprinsippene for krisehåndtering ”nærhet”, altså at krisen skal søkes løst på så lavt nivå som mulig, så nært situasjonen som mulig. Dette forklares ofte med at effektiv ledelse skjer når de som er vant til miljøet og tilsvarende operasjoner får lede selv, innefor gitte rammer. Forskerne Thorvald Hærem og Bjørn Bakken frykter en økt sentralisering av krisehåndteringer i Norge etter 22. juli 2011 (Hærem og Bakken, 2011). Basert på egen forskning og generell organisasjonsforskning mener de at sentralisert krisehåndtering har store svakheter, først og fremst på grunn av at avstanden til situasjonen gir en dårligere situasjonsforståelse, men også på grunn av at eventuell teknologi for å understøtte en delt situasjonsforståelse er sårbar og kan falle ut. De argumenterer med at sentralisert krisehåndtering hovedsakelig bør nyttes om det er enkle og oversiktlige situasjoner. I en ideell og isolert håndteringsøvelse/situasjon har de i mange tilfeller rett, men de tar ikke innover seg situasjoner hvor håndteringen potensielt har vesentlige interessepolitiske konsekvenser. Det kan i slike situasjoner være at den taktiske håndteringen – selv om den isolert sett er vellykket – vil være direkte kontraproduktiv i en større ramme, slik Elektronepisoden kunne blitt et eksempel på dersom Kystvakten i samråd med politi- og påtalemyndigheten på eget initiativ hadde utvist mer slagkraftig handlekraft, for eksempel ved å borde fartøyet ved hjelp av Forsvarets spesialsoldater, med den følge at Russiske myndigheter hadde sett seg nødt til også å intervenere med militær makt. Isolerte hendelser kan med andre ord ha store og lange forgreninger som går langt utover det geografisk eller saklig begrensede område en enkelt politimester er satt til å forvalte. Nærhetsprinsippet er, selv om det er godt begrunnet og veletablert som generelt prinsipp, klart problematisk i forhold til kriser som ligger i gråsonen opp mot interessepolitiske målsetninger. Er det ønskelig, og er det riktig, at beslutninger tas langt nede i organisasjonen hvis konsekvensene klart kan få utenriks- og sikkerhetspolitiske konsekvenser, samtidig med at den strategiske ledelsen har det meste av informasjon tilgjengelig og kan velge å være en aktiv deltaker og beslutningstaker? (Dyndal, 2010, s.20-21). Hvis sektordelingen, nærhets- og ansvarsprinsippene, også følges i krisehåndtering som potensielt har utenriks- og interessepolitiske konsekvenser, står vi i fare for at de fragmenterte avdelinger og sektorer får uforholdsmessig stor innflytelse på utenrikspolitikken. Bruk av makt kan kanskje fremstå som taktisk klokt i en konkret situasjon om denne sees isolert fra de storpolitiske interessene. I et større perspektiv kan maktbruk derimot være kontraproduktiv, fordi det setter en delikat situasjon på spissen og fremprovoserer et militært eller rettslig oppgjør, for eksempel ved at utenlandske krigsskip begynner å patruljere i Fiskevernsonen for å verne egne oljeletingsfartøyer, eller ved at en stat velger å anlegge sak mot Norge ved den internasjonale folkerettsdomstolen i Haag. Det kompliserte systemet vi har for krisehåndtering, som klart har utfordringer som bør løses, legger på den ene siden godt til rette for at Norge kan avpolitisere (og avdramatisere) hendelser. Formelle juridiske myndighets- og ansvarsforhold angir arbeidsoppgaver i tråd med nærhetsog ansvarsprinsippene. På den andre siden kan strategisk ledelse innen gjeldende regime utøve en viss politisk innflytelse, slik at langsiktige strategiske konsekvenser av handlingene kan balanseres opp mot mest mulig effektiv og tidskritisk krisehåndtering. Systemet og prosessene åpner dermed for at interessepolitikken kan inkluderes i beslutningsprosessen og handlingsalternativene, uten at Norge må forklare dette. Dette i god norsk tradisjon, hvor tidligere sentrale og viktige norske eksperter og nasjonale strateger som for eksempel Arnold N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 21 Samtidig kan avstanden mellom taktisk og strategisk nivå bli for stor og uklar. Dette er hva vi omtaler som et norsk strategiske ledelsesdilemma. Christopher Ræstad og Jens Evensen har lagt gode vitenskapelige og juridiske grunnlag for at norske interesser kunne bli ivaretatt. Det bør være handlingsrom for å balansere det offisielle og juridiske – mot det nasjonalstrategiske, som ikke må gå tapt i den videre utviklingen av krisehåndteringssystemet i Norge. Som argumentert i artikkelen er Norge avhengige av å skape legitimitet, og bygge oppunder norsk tolkning av Fiskevernsonen med langsiktig og juridisk funderte strategier. Legitimitet utvikles i Fiskevernsonen ved et effektivt og ikke-diskriminerende håndhevingsregime. Samtidig skapes legalitet over tid ved hjelp av presedens og sedvane. Slik er langsiktig og strategisk myndighetsutøvelsen effektive midler for norsk interessepolitikk. Utfordringen er at det ”offisielle” avpolitiserte regimet bidrar til uklare grenser mellom etater med det som i en kaotisk krisesituasjon kan oppfattes som overlappende ansvarsområder. Samtidig kan avstanden mellom taktisk og strategisk nivå bli for stor og uklar. Dette er hva vi omtaler som et norsk strategiske ledelsesdilemma når det gjelder ved håndteringen av hendelser og kriser i og utenfor Fiskevernsonen. Vi har påvist de viktigste utfordringer med systemet for krisehåndtering i nord og drøftet disse. De bør debatteres og utvikles videre. Vårt hovedpoeng er at det er viktig å ha med dimensjonen beskrevet som det strategiske ledelsesdilemma i de mange arbeidene som nå og i de kommende årene fokuserer på bedring av krisehåndteringssystemet i Norge. Litteratur Dyndal, Gjert Lage Dyndal (2010). Strategisk ledelse i krise og krig. Bergen: Fagbokforlaget. Forsvarsdepartementet (2007). ”Rapport fra arbeidsgruppen for utredning av oppgave- og myndighetsfordelingen mellom Kystvakten, politiet og påtalemyndigheten, avgitt 12. november 2007 (Hemmergruppen)”. Lastet ned 23. mars 2010 fra http://www. regjeringen.no/upload/Forsvarsdepartementet/Dokumenter/Kystvakten_Myndighetsfordeling.pdf Greiner, Robert (2011): ”Russisk protest mot norsk arrestasjon av tråler”, Nordnytt. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7816460 Lastet ned 11.des 2011. Hærem, Thorvald og Bakken, Bjørn (2011): ”Sentral kontrollsvikt”, Dagens Næringsliv, 10.nov 2011. Inderberg, Tor Håkon (2007): ”Den utenrikspolitiske håndteringen av Elektronsaken”, Fridtjof Nansen Institutt, rapport 3/2007. http:// www.fni.no/doc&pdf/FNI-R0307.pdf Lastet ned 01.aug.2012. FOR-1999-11-05-1145: ”Instruks om Kystvakten” (2003). LOV-1997-06-13-42: ”Lov om Kystvakten” (2009). Meld. St. 29(2011–2012): Samfunnssikkerhet NOU 2001:31: Når ulykken er ute NOU 2012:14: Rapport fra 22. juli-kommisjonen Regjeringen (udatert) a.: «Strukturen for krisehåndtering i Norge». Lastet ned 26.10.2009 fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/ tema/samfunnssikkerhet-og-beredskap/strukturen-for-krisehandtering-i-norge.html?id=448375. Regjeringen (udatert) b.: ”Hovedprinsipper i beredskapsarbeidet”. Lastet ned fra www.regjeringen.no/nb/dep/jd Lastet ned 11.des 2011. Simonsen, Sigmund, Dyndal, Gjert Lage og Bråthen, Per (2012): ”Plakaten på veggen: Aldri mer”, VG. Lastet ned 5.10.2012 fra: http:// www.vg.no/vgpluss/article/o2E6uk Stav, Torill Ustad (2011): ”Vil bevæpne russiske trålere”, Nordnytt. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7818188 Lastet ned 11.des 2011. Støre, Jonas Gahr (2008): Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister (Oslo: Cappelen Damm). LOV 1920-02-09 nr 00: ”Svalbardtraktaten”. Østgård, Hallvard og Wikasteen, Bjørn (ukjent år). Svalbardposten.no. http://www.svalbardposten.no/node/310 Lastet ned 11.des 2011. 22 Evt. annonse el notiser N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 23 N M T N OT I S E R Machiavelli på norsk En av de virkelige militære klassikere har endelig kommet i norsk språkdrakt. Bokens oversetter, Jon Bingen, har ikke bare oversatt, men også utarbeidet et rikholdig noteapparat som knytter Machiavellis budskap an til tidligere bøker og tenkere. I tråd med sin tid var ikke Machiavelli opptatt av å redegjøre for hvor han hadde sine ideer i fra, og hvem han støttet seg på. Dette hjelper Bingen oss med. Noen vil sikkert spørre seg: Hva skal vi egentlig med Machiavelli på norsk? For det første skrev han på 1500-tallet, og hva har hans bekymring med oss å gjøre? Og for det andre, han finnes da på engelsk, og dermed tilgjengelig for alle? Det som gjør det givende å lese Krigskunsten er nettopp fordi den virkeligheten Machiavelli beskriver er helt annerledes enn vår. Like fullt slår han an strenger i oss. Som Alan Ryan sier i On Politics: “Long-dead writers often speak to us with greater freshness and immediacy than our contemporaries.” Det er fascinerende å få besøk i stuen av en som har sett helt andre ting enn oss selv, men som likevel har noe viktig å fortelle oss. Kjernen i det Machiavelli sier kommer oss nærmere fordi alle detaljer og all staffasje som preger vår egen tids litteratur er borte. Det er altså kort vei inn til gullet, og det leder oss til det neste spørsmålet. Gitt at krigens språk for tiden er engelsk, og at mange av de som kan ha interesse av å lese Krigskunsten har engelsk som arbeidsspråk, hvorfor skal man da bruke tid og penger på å oversette den? Er den ikke tilgjengelig nok som den er? Så snart man begynner å lese, forstår man umiddelbart at Machiavelli kommer oss mye nærmere når han snakker vårt eget morsmål. Vi blir aldri så gode på et fremmedspråk som vi er på vårt eget. Oversettelsen fjerner følgelig et forstyrrende filter, som engelsk i dette tilfellet tross alt er. Hvorvidt Bingens oversettelse er god eller dårlig, sett i forhold til den originale italiske versjonen, er det selvfølgelig umulig å svare på for en som selv ikke behersker italiensk. Men sammenliknet med enkelte av de engelskspråklige utgavene, later Bingen til å være “fullt på høyde med det beste i utlandet”. Man trenger overhode ikke å være enig med alt Machiavelli skriver. Flere steder streber han da også forgjeves med å få teorien til å henge på praksis, men det er kanskje der han er aller best. Hans uredde dialektiske stil gjør at han ofte presenterer motargumentene minst like overbevisende som de argumentene som skal tale for Machiavellis eget standpunkt. Så til slutt en liten bønn: Nå har Machiavelli brøytet vei, la oss så endelig få Clausewitz på norsk! Det er nærmest en skandale, gjentatt til det kjedsommelige, at vi nordmenn, i motsetning til for eksempel de langt dårligere økonomiske stilte svensker og dansker, ikke kan nyte vår Clausewitz, Platon blant strategene, på vårt eget språk. Det finnes oversettelseskompetanse, det finnes penger, og det finnes interesse. Kunsten er altså å få disse tre rundt samme bord. Det må være noen der ute med handlekraft nok til å få det til. 24 Frankrike forblir i NATO Det skapte en viss uro innad i NATO da president François Hollande kun kort tid etter at han tok over embetet i mai 2012, ba om en utredning om Frankrike fortsatt skulle ta del i NATOs militære samarbeid. Frankrike har bidratt til NATOs militære kommandoapparat siden mars 2009, dette etter et fravær på mer enn tretti år. President Hollande oppfylte dermed et av sine valgløfter om at forholdet til NATO skulle gis ny vurdering, noe som ble sett på som en utstrakt hånd til venstresiden i sosialistpartiet. Da rapporten ble offentliggjort i november 2012, og konklusjonen var at det var til nasjonens beste å fortsette det militære samarbeidet, vakte dette i grunnen liten oppmerksomhet internasjonalt, men det skapte ro innad i NATO. Det er åpenbart at selv en stor nasjon som Frankrike, også uten å være direkte truet fra noen kanter, har mer å tjene på å bidra til og ha innflytelse i det militære kommando- og beslutningsapparatet enn å stå utenfor. Franskmennene har bidratt aktivt til alle alliansens operasjoner siden den kalde krigen, men hadde lenge begrenset evne til å påvirke forløpet og militære anbefalinger og beslutninger. Innad i alliansen har de franske offiserene nå inntatt en rekke ledende posisjoner og bidrar svært positivt til alle sider av organisasjonen. Dette inkluderer sentrale stillinger som sjef for transformasjonskommandoen i Norfolk, USA. (Kilde: NMT) NH90 operativ i Afghanistan Landversjonen av helikopteret NH90 har nå blitt tatt i operativ bruk av det italienske forsvaret i Afghanistan. Siden høsten 2012 har fem flymaskiner deployert (ved hjelp av amerikanske C-17 transportfly) til den italienske hovedbasen i Herat vest i Afghanistan. Skvadronen nådde full operativ status i september og benyttes til transport av personell og materiell samt evakuering av sårede i Regional Command West, der Italia er den ledende nasjonen. Helikopteroperasjoner i Afghanistan er generelt utfordrende på grunn av høyden over havet og varmen om sommeren. I tillegg har det vist seg at NH90-helikoptrene har vært belastet med sprekker i frontrutene, noe som også finske og tyske operatører av samme modell har rapportert. Det antas at dette skyldes store temperatursvingninger. Dette er i så fall et forhold som det er vel verdt at Norge studerer. NH90 i forskjellige utgaver kommer nå gradvis i operativ tjeneste etter mange års forsinkelse og frustrasjon hos de tiltenkte brukerne. De italienske erfaringene kommer uansett vel med i innfasingen som etter hvert finner sted i de tretten landene som har bestilt helikopteret. (Kilde: Jane’s International Defence Review) INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS MEDLEMSKAP Oslo Militære Samfund Henvendelse om medlemskap og kontingent kan gjøres over internett (www.oslomilsamfund.no) eller ved å kontakte intendanten. www.oslomilsamfund.no Direksjonen i Oslo Militære Samfund Formann: Generalmajor Gunnar Rolland Tlf: 98 84 66 34 e-mail: gmrolland@gmail.com Kontigenter OMS: • Medlemmer bosatt i Oslo-området, kr 660,- pr. år. • Subalterne og pensjonister kr 540,- pr. år. • Medlemmer bosatt utenfor Oslo-området kr 360,- pr. år. • Kadetter kr. 60,- pr. år. Intendant: Kommandør Tom Egil Lilletvedt Tlf. 92 04 80 67 (mobil) e-mail: intendantoms@gmail.com Adresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo Formannen har ordet Kjære medlemmer. Nytt år og nye muligheter! “Overraskelser og forandring fryder” heter det. Deler av programmet i vinter har vært preget av dette. Vi har ved et par anledninger måtte få foredragsholdere til å stille opp på kort varsel. En fleksibel programkomité og en talerstol som “trekker” har likevel gitt oss gode innlegg. Vårens program er fastsatt og foredragene bør appellere til de fleste. Jeg ber dere merke dere at vår Generalforsamling er berammet til 8. april etter foredraget. Direksjonen jobber videre med å få videoopptakene av foredragene ut på nettet. Vi har hatt noen tekniske problemer, men vi regner med at dette snart er i orden. Representantskapet har fulgt opp Direksjonens innstilling om å innstille to nye “innbudte medlemmer”. To av våre senioroffiserer, generalløytnant Wilhelm Mohr og generalmajor Reidar Torp, har mottatt denne velfortjente æresbevisningen fra OMS. Jeg gratulerer så mye! Da håper jeg vi møtes snart i Myntgata 3! Hilsen Gunnar Rolland Formann OMS N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 25 Norsk militært tidsskrift årgang 182 - 2012 ARTIKLER:Nr./side Bakken, Bent Erik 4/28 Best i spagat? - Om behovet for et paramilitært innslag. Berli, Eldar1/4 Å lede strid med uklar kommando. Bruøygard, Terje 3/20 Suksess i krig krever klare og oppnåelige politiske målsetninger. Busterud, Ingrid O. og Terje Haaverstad 2/34 Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform. Bøe-Hansen, Ola1/14 Operasjon Neptune’s Spear – nådestøtet mot Osama bin Laden, del 2. Diesen, Sverre2/4 Manøverkrigføring i det 21. århundre: Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? Del 1. Diesen, Sverre3/12 Manøverkrigføring i det 21. århundre. Er mekaniserte styrkers storhetstid forbi? Del 2. Ellingsen, Anne 1/30 Kvinner og mangfold i Forsvaret. Johannessen, Odin 4/14 Hær og nå, i alle dimensjoner! Johansen, Iver og Egil Daltveit4/2 En fremtidig landmakt i balanse. Kingsrød, Stein Helge 3/4 Kampen om Forsvarets fortid. Kjølberg, Anders og Tore Nyhamar1/20 Småstater i internasjonale operasjoner: Muligheter og begrensninger. Knutsen, Tom Henry 4/18 AirSea Battle-konseptet – veien mot en ny amerikansk militærdoktrine? Nilsen, Terje 3/36 Kosteffektiv logistikk og datakvalitet. Nåvik, Øystein E. M. og Odd W. Ellevseth2/38 Et tilbakeblikk på Luftforsvarets barne- og ungdomsår. Rud, Thorvald3/30 La de tre hundre kanoner dundre: Fredrik den store av Prøysen,1712 – 1786. Solstrand, Ragnvald H.2/16 Fortsatt store utfordringer – tid for de tunge grepene. Sundseth, Roar Cyber og cybersikkerhet - voksende trusler og nye utfordringer. 1/36 NMT KADETTSPALTE Andresen, Erlend 2/37 Tiden ved Luftkrigsskolen - Jeg ville ikke vært foruten. Kumar, Manav 2/37 Oppdragsbasert ledelse. Paulke, Jens Henrik 1/41 Jeg er ansatt i Luftforsvaret. Jeg er offiser i Forsvaret. 26 Norsk militært tidsskrift årgang 182 - 2012 NMT-BØKER: Adamsky, Dmitry (Dima) og Kjell Inge Bjerga (red): 4/48 Contemporary Military Innovation. Between anticipation and adaptation. Anmeldt av Øyvind Østerud Boe, Ole, Ola Kjørstad og Knut Werner-Hagen: 3/42 Løytnanten og krigen. Operativt lederskap i strid. Anmeldt av Eldar Berli Diesen, Sverre (red.):2/46 Strategi, mellom vitenskap, intuisjon og etikk. Anmeldt av Øistein Espenes Dyndal, Gjert Lage og Torbjørn L. Knutsen (red.):2/44 Exit Afghanistan. Anmeldt av Ola Bøe-Hansen Dyndal, Gjert Lage:3/46 Land Based Air Power or Aircraft Carriers? A Case Study of the British Debate about Maritime Air Power in the 1960s Anmeldt av Håkon Tronstad Edström, Håkan og Palle Ydstebø (red):1/42 Militærstrategi på norsk – en innføring. Anmeldt av Gullow Gjeseth Eskeland, Ståle:1/47 De mest alvorlige forbrytelser. Anmeldt av Lars Morten Bjørkholt Fimreite, Langlo, Lægreid og Rykkja:3/50 Organisering, samfunnssikkerhet og krisehåndtering. Anmeldt av Bent Erik Bakken Holmström, Mikael: 1/44 Den dolda alliansen. Sveriges hemliga NATO-förbindelser. Anmeldt av Grethe Værnø Melien, Tor Jørgen: 4/44 Norges hemmelige krigere, norske spesialstyrker 1940-2012. Anmeldt av Ståle Ljøterud Norges Offentlige Utredninger 2012:14: 4/50 Rapport fra 22.juli-kommisjonen. Anmeldt av Bent Erik Bakken Paulsen, Trond S.:3/48 Iskald krig, Norsk etterretningsagent bak jernteppet. Anmeldt av Torkel Hovland NMT-DEBATT: Diesen, Sverre4/42 Kampen om Forsvarets fortid – Svar til Stein Helge Kingsrød. Eide, Espen Barth – Svar til Solstrand, Ragnvald H.3/38 Forsvarsomstilling med svært gode resultater. Steiro Sr, Øystein 4/38 Afghanistan – tre myter og en lærepenge. Ydstebø, Palle 4/40 Afghanistan – fem grunnleggende forutsetninger for debatten. - svar til Øystein Steiro Sr. N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 27 INFORMASJON TIL MEDLEMMER OMS Tilsynskomiteen ønsker å minne om den årlige prisoppgave. Norsk Militært Tidsskrift ønsker tilsendt selvvalgte arbeider innen militærfaglige eller sikkerhetspolitiske tema. Oppgavene er selvvalgte og kan være av historisk art eller belyse aktuelle spørsmål. (På våre nettsider vil man finne forslag til temaer som komiteen finner spesielt tidsaktuelle.) NMT ser etter artikler som er velskrevne og som representerer en original tilnærming til emnet. Artikkelen kan bygge på egne primærkilder og/eller på anerkjent litteratur innen fagfeltet. Alle påstander og faktaopplysninger skal være dokumentert og etterprøvbare gjennom allment tilgjengelige og pålitelige kilder. Artikkelen bør inneholde en innledning som gir en presis beskrivelse av det emnet forfatteren ønsker å belyse, eventuelt en beskrivelse av metoder som er brukt i innsamling og analyse av data, og en drøftingsdel hvor relevante forhold ved saksfeltet drøftes på en balansert måte. Drøftingen skal munne ut i en konklusjon som på en klar og overbevisende måte trekker slutninger basert på den forutgående drøftingen. Det legges stor vekt på at artikkelen er tematisk avgrenset på en hensiktsmessig måte, at den har en klar problemstilling, og at konklusjonen svarer på problemstillingen på en utfyllende måte. Artikkelen skal tilfredsstille normale krav til kildehenvisninger og inneholde en oversikt over litteratur som er benyttet. Innleveringsfrist er 1. desember. Se ytterligere informasjon på nettet http://www.nor-miltids.com Annonse? 28 N M T N OT I S E R Israels rakettskjold I løpet av de siste ti årene har forskjellige palestinske og ekstremistiske islamske grupper skutt tusenvis av raketter mot Israel. Under konflikten med Hizbollah i 2006 ble mer enn fire tusen avfyrt fra det sørlige Libanon. Vinteren 2008-09 ble det igjen skutt tusenvis av raketter mot israelske mål, noe som førte til en israelsk innmarsj på Gazastripen. I løpet av november 2012 ble om lag 1500 raketter rettet mot Israel. Byen Siderot, med 24 tusen innbyggere, ligger bare noen kilometer fra Gaza og har vært utsatt for rakettangrep mer eller mindre daglig i flere år. Tre forhold gjør imidlertid høstens hendelser spesielle: De palestinske rakettene ble rettet mot hovedstaden Tel Aviv, Israel viste evne til effektivt å bekjempe rakettangrepene og fraværet av en bakkeoperasjon som ville medføre store tap på begge sider. Hamas, som kontrollerer Gazastripen, har et stort arsenal av raketter til disposisjon. Disse varierer fra de enkleste lokalt produserte våpnene til avanserte langtrekkende raketter supplert fra Iran. Hamas utfordres imidlertid av gruppen Palestinian Islamic Jihad som har fremstått som mer aggressiv og kompromissløs overfor Israel og dermed tvunget Hamas til skritt som muligens ikke var planlagt eller ønsket. 11. november ble mer enn hundre raketter og bombekastergranater skutt mot israelske bosetninger og grensebyer. Konflikten eskalerte ytterligere da et israelsk droneangrep drepte den øverste militære lederen til Hamas. Palestinerne svarte med tre raketter av typen ”Fajr-5”, et iransk system, mot Tel Aviv. I den påfølgende uken ble som reaksjon en rekke militære mål på Gazastripen og også infrastruktur og bygninger benyttet av Hamas ødelagt. I november ble palestinske våpenlagre og installasjoner mål for israelske presisjonsvåpen og spesielt ble Fajr-5 prioritert. Israel hadde åpenbart gode etterretninger om hvor disse våpnene var skjult. Størrelsen og vekten gjør dem vanskelige å transportere og gjemme bort. Videomateriale postert på YouTube av de israelske myndighetene viser hvordan rakettene har blitt utplassert i underjordiske bunkere, og også hvordan disse har blitt ødelagt av israelske fly og droner. I det hele tatt har Israel vært svært aktive i å bruke sosiale medier til å informere, dokumentere, men også i betydelig grad til å drive psykologisk krigføring. Størst oppmerksomhet har likevel de israelske beskyttelsestiltakene fått. Det har lenge vært kjent at et missilsystem, Iron Dome, har vært testet og utplassert rundt viktige områder, men systemet hadde ikke vært satt på noen virkelig prøve før i november. Iron Dome består av radarer og et antall batterier som avskjærer og ødelegger innkommende raketter, men kun hvis plottet viser at disse vil lande i bebodde områder. De palestinske rakettene, som i noen tilfeller kun består av et stålrør med sukker og nitrat (kunstgjødsel) som brennstoff og et stridshode med forskjellige typer eksplosiver, faller ofte ned langt fra målet. Av de rakettene som ble engasjert, hevder israelske og internasjonale kilder at 84 % eller 426 stykker ble skutt ned av Iron Dome. De våpnene som trengte gjennom drepte fem og såret mer enn 200 israelere. Det viktigste utkommet av dette var at de relativt små tapene ga de israelske styresmaktene politisk spillerom og man kunne unngå en bakkeoperasjon og internasjonal fordømmelse som i Libanon 2006 og Gaza i 2009. Iron Dome har dermed bestått testen og det kan antas at videre utvikling og utplasseringer vil finne sted. Samtidig kan det forventes at systemet vil finne mange potensielle kunder internasjonalt. Blant andre har India vist interesse for både missilene og teknologien bak. (Kilder: New York Times, JDW, YouTube, IDF, Wikipedia, NMT) Ny lokaliseringsradar for US Army Det finnes en rekke radarer på markedet som er konstruert for å oppdage artillerigranater, bombekastergranater og raketter i flukt. Ved hjelp av svært nøyaktige målinger kan flygebanen beregnes og det kan dermed også bestemmes hvor våpnene ble utskutt fra, gis automatisk ildordre til egne våpen og gis varsel til dem som måtte befinne seg i nedslagsfeltet. Liten reaksjonstid krever normalt at alt skjer helautomatisk. Selve radarene består typisk av en fast sender som dekker et felt på 120 grader. Én sender er nok dersom trusselretningen er definert, mens tre eller mer blir nødvendig der våpen kan bli avfyrt fra mange retninger, som for eksempel mot en fremskutt base i fiendtlig terreng. Den amerikanske hæren har derfor gitt industrien i oppdrag å utvikle en lokaliseringsradar som kan operere 360 grader. Åpen informasjon på internett viser skisser av modellen som er under utvikling. Denne er om lag to ganger to meter og oppgis til å veie to og et halvt tonn. Den kan dermed monteres på en lastebil eller et lettere beltekjøretøy. Radaren har ingen bevegelige deler og kan se og følge mål horisonten rundt fra minus 20 grader til rett opp. Den kan følge alle ballistiske våpen, inkludert prosjektiler av middels kaliber, men kildene oppgir ikke om radaren også kan detektere posisjonen til snikskyttere. En fordel er imidlertid at den skal kunne oppdage ubemannete plattformer, som blir mer og mer vanlig på enhver slagmark eller konfliktområde. En ytterligere fordel er at senderen, som er en dopplerradar i S-båndet, ikke forstyrres av retursignaler fra fjellsider etc. Den kan dermed nyttes i dalbunner og ulendte strøk. Prosjektet er fortsatt i en fase der teknologien testes og ytelsene fastsettes. En prototyp skal i henhold til kildene være klar for testing til høsten. (Kilde: srcinc.com, Jane’s International Defence Review) N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 29 Disiplinær uro og lederskap i et personlig tilbakeblikk Seneste versjon av Forsvarsjefens grunnsyn på ledelse ble utgitt sist sommer. Slike dokumenter har selvfølgelig mange driv- og påvirkningskrefter. I denne artikkelen belyser generalløytnant Hjalmar I. Sunde noen av de dypeste røttene som ligger til grunn for dagens ledelsesfilosofi i Forsvaret. Generalløytnant (R) Hjalmar Inge Sunde har vært øverstkommanderende i Sør-Norge, sjef for militærmisjonen i Brussel og fylkesmann i Aust-Agder. AV HJALMAR I. SUNDE I desember 1971 følger jeg generalen inn i rettslokalet i forbindelse med straffesak mot forfatter og forlegger av “Soldatens lille røde bok”, sivilingeniør Lasse Efskind og forlagssjef i Pax forlag, Tor Bjerkmann. Det er mitt første besøk i en rettssal. Det varer ikke lenge! I det vi er på plass i vitneboksen, spør høyesterettsadvokat Alf Nordhus hvorfor generalen har med seg en kaptein i vitneboksen. Jeg husker ikke svaret helt, men replikken fra Nordhus var krystallklar. “Er det slik at generalen må ha med seg en kaptein for å svare på rettens spørsmål?” Det var jo ikke mulig å svare ja på det. Dermed endte min opptreden særdeles raskt i denne rettssak som for øvrig endte med frifinnelsesdom med lagmannens dissens. Av Aftenpostens dekning av rettssaken fremgår det for øvrig at generalen aldeles utmerket kunne svare på de spørsmål han fikk. Vi var midt oppe i vanskelige tider for Forsvaret. Ungdomsopprør, med 68-generasjonens inntreden på samfunnets ulike arenaer, skapte konfrontasjoner og vanskeligheter. SUF (m-l) 30 var på banen hvor det var mulig å skape røre. “Krigsstaten Norge” skulle avsløres. Således utlyste det radikale styret i Det Norske Studentersamfund (annonse i dagspressen 3/6 1969) en lønnet forskningsoppgave hvor de ønsket å få klargjort på hvilke områder og i hvilken grad det militære forsvar griper inn i vårt sivile, politiske og økonomiske liv, med særlig henblikk på indoktrinering, forskning og industri. Ikke overraskende påtok Fredsforskningsinstituttet seg oppgaven. Debatten om politisk virksomhet i Forsvaret var på sitt høyeste. Svært mange av våre ytterste venstreradikale gikk bevisst inn for å infiltrere Forsvaret som de så som en “morderisk trussel” mot den norske arbeiderklasse. “Soldatens lille røde bok” ga oppskriften på hvordan den “progressive” soldaten skulle arbeide. Senere ble motstand mot det imperialistiske Sovjetunionen en grunn til å delta i Forsvaret. Mange av de mest aktivistiske var soldater som hadde fått utsettelse med førstegangstjenesten, og hadde skaffet seg en utdannelse før avtjening. De var taleføre, ideo- forsvaret, logisk godt skolert og utfoldet svær aktivitet. Andre søkte fritak fra militærtjenesten av overbevisningsgrunner. Etter hvert kom de som krevde at situasjonsbetinget overbevisning skulle være fritaksgrunn. Det ville da hjemle fritak for dem som ikke likte NATO, ikke likte regjeringens politikk etc. Av ulike grunner kom jeg til å stå midt oppe i diskusjonene i denne tid. Det ble mange kvelder på skoler, institusjoner, lag og foreninger hvor jeg møtte aktivistene ansikt til ansikt i ørkesløse diskusjoner for og imot politisk virksomhet i Forsvaret og alt annet som de mente var galt i Forsvaret, hvilket var det meste. NATO var den store ulv. Krigen USA førte i Vietnam ble utlagt som om vi selv var krigførende. Vi som reiste rundt til forlegninger, så at orden og disiplin ble skadelidende. Militære sjefer hadde vanskeligheter med å få tjenesten til å gå på en ordentlig måte. Moralen var gjennomgående lav. Forsvaret sto til dels uforberedt på den aktivitet som ble utfoldet. Soldatens lille røde bok (kr 5,-), jf Maos lille røde, og Soldatens ti bud, også rød (kr 3,-) av Helge Olav Bergersen, fikk god utbredelse. De var i utgangspunktet ganske forskjellige. Når jeg i dag leser Bergersens 10 bud, så synes jeg disse er både på sin plass og fornuftige. Ikke alle syntes det den gang. Norges Unge Venstre, Kommunistisk Ungdom og Sosialistisk Folkepartis “Soldatenes lille røde bok” av Lasse Efskind satte en støkk i generalene. Selv om det konkrete politiske budskapet i slike bøker i dag fremstår som kuriøst, skal man ikke underdrive deres betydning for Forsvarets vilje til å endre ledelsesfilosofi. Ungdom gikk sammen om å fremme debattutkast til lov om politisk virksomhet i Forsvaret. Innledningsvis kunne vi lese at Forsvaret var politisk - og politisk ensidig. Det var umulig å skille ut politiske spørsmål fra den informasjon og den undervisning rekruttene måtte gjennomgå. I lovene måtte en derfor ta konsekvensen av at Forsvaret var politisk og åpne muligheten for en bred politisk ytrings- og organisasjonsrett. Slik skulle rekruttene få mulighet til å ta stilling til sin egen umyndiggjorte situasjon. Ved avdelingene florerte publikasjoner fra Pax og en hel rekke av forsvarsfiendtlige komiteer og organisasjoner. For dem som ville søke fritak for militærtjenesten ut fra sam- vittighetsgrunner, ble det distribuert ferdigskrevne søknader basert på den oppskrift man visste ville ha betydning i en norsk rett. Enkeltsaker ble symbolsaker. Debatten om soldatenes hårlengde var hard og krass. Antall søknader til befalsskolene sank kraftig, og kvaliteten på søkerne gikk ned. I Hæren drøftet vi for alvor hvilke muligheter vernepliktsloven ga for å rekruttere til de laveste befalsgrader. Da vi drøftet tiltak for å bedre rekrutteringen, oppdaget vi også hvordan revirtenkning innen Forsvaret vanskeliggjorde slike. I hele Forsvaret, men spesielt innen Hæren, ble det ropt på gode svar for å motvirke desinformasjon og skadelige virkninger av denne virk- N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 31 Ungdomsopprøret som “rammet” den vestlige verden på 1960- og 70 tallet var kanskje en større utfordring for det bestående enn den ytre militære trussel. Bildet er fra USA. 1967. somhet. Naturlig nok fantes ikke disse i form av raske løsninger. Tidligere og uavhengig av 68-generasjonens krav, var det blant enkelte i Forsvaret vokst frem en erkjennelse at innen feltene lederskap og utdannelse var det behov for endringer. Forsvaret selv gjennomførte etter hvert undersøkelser. FSJ’s såkalte Fraser-utvalg fortalte om befalsholdninger og disiplinerende praksis som ikke hadde nødvendig virkning, ja som til tider hadde motsatt virkning av det som var tiltenkt. I ettertid er det lett å se at Forsvaret i denne tid sto lagelig til for hogg for dem som ville “infiltrere” for å lage mest mulig krøll. Et manglende lederskapskonsept utover “jeg vil, du skal” og terping av lederegenskaper var kombinert med tidvis dårlig standard på undervisning. Utdanningsplaner med konsentrasjon om elementer som ikke lett kunne begrunnes ut fra en militær trusselvurdering, gjorde ikke saken lettere for befalet som møtte soldaten i hverdagen. Mange befalingsmenn møtte ungdommen med konservative holdninger og viste til krigens krav. Gapet mellom alminnelig atferd i vårt stadig mer liberale samfunn og den virkelighet som møtte soldaten på rekruttskolen, ble større og større. En stor tro på at sluttet orden var viktig, lå i blodet hos mange. Rekruttskolens antall timer til minetjeneste for å stoppe stridsvogner sto i et ynkelig forhold til vekten som var lagt på sluttet orden. En rekke instrukser og bestemmelser reflekterte ikke den virksomhet som man praktiserte. Ved en anledning fikk jeg en fortvilet telefon fra en avdeling. Tjenesten kom ikke i gang fordi 32 vaktkommandør og vaktmannskaper ikke slapp inn befalet som skulle på jobb. Det ble gjennomført en nitid kontroll i samsvar med instruksen. Spørsmålet var hva man da skulle gjøre? Det falt i kapteinens lodd å fortelle at enten måtte det lages en instruks som slapp befalet inn, eller så måtte befalet begynne å forholde seg til kravene om adgangskontroll som var fastsatt i instruksen. Det passet seg lite å skylde på oppsetsige mannskaper. Ved en av våre befalsskoler ba tillitsmennene noe senere om at nye retningslinjer for utøvelse av lederskap ble praktisert. Det ble svart at de nye regler var gjeldende og meget bra, men de gjaldt ikke denne befalsskolen. Våre SUFere og senere AKPere fant i Forsvaret et ønskested når det gjaldt å lage vanskeligheter for så å fremme sine ideer. Noe måtte gjøres Den urolige situasjon varte lenge og medførte prosesser i Forsvaret som varte til sent på 70-tallet. Jeg hadde nettopp gjennomført Hærens Stabsskole, luktet både på en sivil jobb og et år ved NUPI da jeg fikk beordring til Hærstaben. Ganske snart satt jeg med en kjempejobb i fanget som rommet både lederskap og utdannelse. Mitt arbeid varte fra 1971 til 1976, avbrutt av et år i utlandet. I dette året fortsatte Arne Solli arbeidet. Da så jeg ble beordret til Hærens stabsskole i 1976, var Arne Solli tilbake fra utdannelse i Tyskland og kunne overta. Kontinuitet var ivaretatt. Vi fikk utrolig frie hender. Hærens og Infanteriets ledelse den gang besto av personer som under krigen og like etter, var kjent for gan- ske kraftig bruk av “jeg vil og du skal” lederskap. Imidlertid hadde både Generalmajor Ole Jacob Bangstad (GIH) og Infanteriinspektøren Oberst Leif Schanche en langt mer åpen holdning til nye tider, ikke minst på grunn av sine sentrale posisjoner innen norsk idrett. GIH var på samme tid leder av Norges Idrettsforbund, Schanche hadde meget sentrale verv blant annet i Skiforbundet. Bedre enn de fleste, så de behovet for en ny giv og la sin prestisje i å omforme Hæren. Jeg kom fra Krigsskolen hvor daværende oberstløytnant Tønne Huitfeldt hadde orientert seg skikkelig mot de strømninger som etter hvert kom fra USA, England og Danmark. Diskusjonene på Krigsskolen i denne tid under Huitfeldts ledelse var intense og interessante med høyskolelektorene Carl Rieber-Mohn og Odd Blomdal som sterke leverandører av meninger i tillegg til oss instruktører. Arbeidet begynte med en forståelse av at her måtte det iverksettes både kort- og langsiktige tiltak. Fra Forsvarets Overkommando fikk vi Veiledning nr 1 for befal om disiplinær uro og ulovlig virksomhet ved militære avdelinger. Forsvarssjefen, admiral Folke Hauger Johannesen arrangerte sin Ryggekonferanse for befalet hvor også forsvarsministeren Alv Jacob Fostervoll deltok og med Schanche som møteleder. Departementet ble sterkt involvert, spesielt i spørsmål om hvor grensene skulle gå for politisk virksomhet i Forsvaret og hvordan man kunne få til bedre økonomiske vilkår for soldatene. Fra våre soldater fikk vi stadig eksempler på fortvilte situasjoner som oppsto fordi ytelsene var for magre, noe våre akti- Gapet mellom alminnelig atferd i vårt stadig mer liberale samfunn og den virkelighet som møtte soldaten på rekruttskolen, ble større og større. vister på venstresiden utnyttet for alt det var verdt. Utøvelse av lederskap ga situasjoner som endte opp med konfrontasjoner i hopetall. Vi fikk Steinsjøfeltsaken, Åsegard-saken og andre hvor kollektiv ordrenektelse ble behandlet rettslig. Uansett utfall, var dette saker som ikke viste vårt Forsvar fra sin beste side. Så startet et møysommelig og langsiktig arbeid. Tønne Huitfeldt stilte sin penn til disposisjon for å skrive en Veiledning i militært lederskap. Forsvarets Psykologitjeneste (FPT) ble involvert, og arbeidet startet med lektor Rieber-Mohn og undertegnede som medforfattere. Et manuskript forelå som MS 3-1 allerede i 1973. 10. juni 1974 ble så den endelige veiledningen utgitt i 20 000 eksemplarer og fikk betegnelsen “svarteboka” etter fargen på omslaget. Navnet på boken er skrevet med Tønne Huitfeldts karakteristiske håndskrift på forsiden som erkjennelse av hans store betydning for utgivelsen. Under arbeidet ble det gjennomført en rekke seminarer for å få befalets medvirkning. Disse førte så til de senere såkalte A-seminarer hvor veiledningens grunnsyn ble presentert og det situasjonsbetingede lederskap introdusert. Jeg antar at mellom 3 000 og 4 000 befal ble med på seminarene. Kanskje er tallet ennå høyere, men det ble ikke ført statistikk. For å få til dette løftet, utdannet vi et stort antall gruppeledere i inn- og utland som så fikk ansvaret for å gjennomføre seminarene. De var vellykkede. Seminarformen passet tjenesten. Vi utvidet derfor med de såkalte B-seminarer som varte lenger og hadde et mer sensitivitetspreget innhold. Disse ble senere innført som del av undervisningen på Krigsskolen. Forsvarets Psykologitjeneste laget seminarene. Jeg gjorde på 80-tallet en oppsummering og kunne konstatere at omkring 1 000 befalingsmenn hadde gjennomgått B-seminarene. Selvkorreksjon Dette var kanskje et av de største lederutviklingsprosjekter som er gjennomført i Norge, alt i Hærens regi med støtte fra FPT. Vår handlemåte sto i sterk kontrast til hva som skjedde i Danmark hvor politikerne tok styringen gjennom det såkalte “Klimautvalget” med klare pålegg til det danske forsvaret. Etter dette kom de med boken “Ledelse og utdannelse”. Vi ønsket å gjøre tiltakene selv ut fra den erkjennelse at vi et hadde stort potensial for forbedringer og visste hvor skoen trykket. På dette feltet ønsket vi ingen politisk innblanding. For å styre arbeidet, utarbeidet vi Generalinspektørens direktiver for tjenestens innhold og 3-årige programmer for leder- og organisasjonsutvikling i Hæren. I tillegg ble det utarbeidet retningslinjer for gjennomføring av lokale seminarer. I og med at soldatene møtte befalingsmannen først og fremst i hans rolle som instruktør, var det nødvendig å ta en skikkelig opprustning på undervisningssiden. Dette tok mange år. Her var det ikke bare nødvendig å gjøre rede for et nytt og moderne grunnsyn på undervisning, det var også nødvendig med en betydelig opprustning av skyte- og øvingsfelt og instruksjonsmateriell som kostet mye. Nytt reglement for undervisningen ble utarbeidet, først som prøvereglement (MS 3-2) i 1977 som ledd i GIHs plan for lederutvikling av 1975. Forsvarets Psykologitjeneste utga håndbok H-1, Hærens Lederskapsseminar. I 1984 kom UD 3-2, Veiledning i militær undervisning. Litt etter litt begynte tiltakene å ha effekt. Mulighetene for å lage kvalm var færre, og befalet ble langt raskere med å ta tak i tilløp til vanskeligheter. Ungdomsopprøret ebbet ut samtidig som det ble mindre interesse for politisk virksomhet i Forsvaret. Etter 3 år som sjef for Bataljon 2/Brig N, summerte jeg opp mine erfaringer i en større artikkel i Norsk Militært Tidsskrift 11/1981. Selv om jeg syntes mye fungerte, hadde jeg også en del kritiske merknader som etter mitt skjønn viste at vi stadig måtte arbeide med forholdet befal - mannskaper og den måte vi drev vår utdannelse på. Noe annet ville vært egnet til å forundre. Den senere GIH, generalmajor Egil Ingebrigtsen, var redd for at 70-årenes bestrebelser skulle ende opp som et skippertak. Jeg ble beordret som et enmannsutvalg, til å utrede “visse sider av vår militære virksomhet som i dag framstår som svakere enn ønsket”. Vurderingen på over 50 sider ble levert primo 1984 og markerte slutten på mitt direkte engasjement innen feltet. Når jeg ser på Hærens bestrebelser i dag for hele tiden å være i tet hva angår utdannelse og lederskap, blir jeg ganske stolt. Krigsskolen har i dag utviklet seg til den kjerneavdeling den bør være på disse felter. Vår deltakelse i FN-operasjoner og N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 33 De justeringer som er gjort i de senere år, bare bekrefter at lederskap og -utøvelse alltid må være i takt med tiden og de utfordringer som vårt Forsvar står overfor. en forestilling om en krig som en gang var, men som en virkelighet som møter den enkelte leder i dag til dag situasjonen. I de senere år har det blitt lengre mellom dem som nærer et genuint ønske om å gjenta Maos prosjekter i Norge. Selv om de politiske aktivistene tapte det store ideologiske slaget på 1970-tallet, medførte deres aktivitet et bedre Forsvar. krig, spesielt Afghanistan, har på en helt avgjørende måte brakt krigens alvor inn i diskusjonen om lederskap og lederutvikling, nå ikke bare som Våre offiserer som kom hjem til Norge etter alliert deltakelse i krigen, brakte med seg den tids lederskap. Etter hvert viste det seg at vi trengte å justere dette for å få resultater med et vernepliktsforsvar under den kalde krig. De justeringer som er gjort i de senere år, bare bekrefter at lederskap og -utøvelse alltid må være i takt med tiden og de utfordringer som vårt Forsvar står overfor. Det var imidlertid ikke idealistiske 68ere, SUFere eller AKPere som med sine forvridde budskap om politisk virksomhet og tro på Mao eller Albania som sosialismens fyrtårn i Europa, som viste vei. Likevel må vi erkjenne at de bidro til at mange i Forsvaret så at noe måtte gjøres, og at det hastet. hårkrøll og mye annet, så ser jeg tilbake med glede på min tid med arbeid på dette feltet. Jeg møtte kolleger med felles syn på Hærens utfordringer. Vi fikk arbeide for sjefer som så betydningen av det som ble gjort og måtte gjøres. De meget lite omtalte Forummøtene i kjelleren til Hærens Overkommando på Festningen var åpne og inspirerende. Å se resultater der og da, var nok vanskelig. Slike kommer over tid, men de kom. Jeg er også stolt over hva man får til i dag, med hvilken kraft man fremmer det etiske grunnlag som lederskapet skal utøves på og hvordan unge offiserer deltar med sin erfaring fra krig og krigslignende tilstander. Offiserer med sin ballast som ledere, nyter stadig en tillit som gjør at de konkurrerer godt om sivile stillinger i vårt samfunn. Dette er ikke nødvendigvis det endelige svar på at lederutdannelsen og -utøvelsen er god i seg selv, men det er ingen dårlig indikasjon. På tross av 70-årenes opprørstendenser, lange kvelder med ørkesløse diskusjoner om politikk i Forsvaret, Oslo Miltære Samfunds selskapslokaler - www.selskaper.no Velkommen til spesielle møteog selskapslokaler i historisk bygg. Denne oasen midt i Oslo sentrum gir en fin ramme til ethvert arrangement. Hele huset kan leies ut under ett, eller lokaler kan leies separat. Den store festsalen er ideell for møter av internasjonal karakter og til representasjon, men flere rom i forskjellige størrelser gir mange valgmuligheter. Vertinne: Ann Mari Wang-Johannessen. Henvendelse om leie av lokaler og valg av menyer rettes til daglig leder på tlf 22 42 12 12. Fax 22 42 03 80. Mailadresser: annmari@selskaper.no 34 N M T D E B AT T Afghanistan – kampen om historien Svar til Palle Ydstebø AV ØYSTEIN STEIRO Jeg er enig i det meste Palle Ydstebø skriver i hans tilsvar til min artikkel om Afghanistan i NMT 4/2012. Han har selvsagt rett når han slår fast at det ikke er godt å si hvor ille det kunne vært i Afghanistan om ISAFstyrken ikke hadde blitt satt inn. Selv om det nå 11 år etter kanskje kunne vært verre, må vi likevel slå fast at det ikke er blitt bedre og at oppdraget ikke er utført. Vi må være såpass ærlige. Ansvarsfraskrivelse og selvrettferdiggjøring fremmer ikke læring og tjener ingen gode hensikter. Det er ikke skapt verken fred, økt sikkerhet, redusert terrorfare, demokratiske institusjoner, økonomisk utvikling eller noen av de mange andre begrunnelsene som ble trukket frem for å legitimere vårt engasjement i Afghanistan. Folkelig sagt er vi den tapende part både militært og politisk, slik russerne var det før oss i Afghanistan. Å slå fast dette er ikke noe ”billig politisk poeng”, men en erkjennelse av de faktiske forhold som kanskje kan legge grunnlag for klokere politiske beslutninger i fremtiden. Så til det filosofiske. Ydstebø trekker opp spørsmålet om “vi skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv” eller om Norge, USA og resten av Vesten har et overordnet ansvar til å opptre som verdenspoliti og sørge for menneskerettigheter og vestlig demokrati over alt og om nødvendig med militære tvangsmidler. Jeg er sannelig ikke sikker. Etter selv å ha vært stasjonert i Midt-Østen, er jeg blitt mer og mer skeptisk. Universelle menneskerettigheter er åpenbart verdt å kjempe for, men at de kan innføres med tvangsmakt har jeg ingen tro på. Det er vanskelig å se det moralsk høyverdige i den massive vestlige etnosentrismen som ligger i vår nitidige misjonering av den vestlige samfunnsmodellen, blant annet gjennom en bistandspolitikk som ikke har bidratt til utvikling, men til økt avhengighet, og gjennom militære intervensjoner som i stedet for demokrati og menneskerettigheter er i ferd med å legge grunnlaget for noe som kan utvikle seg til en sivilisasjonskonflikt av hittil uante dimensjoner. Humanitære militære aksjoner for å beskytte befolkningsgrupper mot overgrep er åpenbart en oppgave for verdenssamfunnet, men tunge moderniserings- og utviklingsprosesser som det er snakk om her må få lov til å ta tid og de må skje på landenes egne premisser. Det ligger ingen kritikk av Forsvaret i dette. Det er ikke noe behov for selvrettferdiggjøring. Våre styrker i Afghanistan har gjort det de har fått beskjed om og de har gjort det så godt de har kunnet. De har gjort jobben sin. Så er det et politisk spørsmål om de heller burde blitt hjemme og om ressursene i stedet burde vært anvendt annerledes. Selv mener jeg at solidariteten i alliansen veier tungt. Men jeg mener samtidig at den sterke nedbyggingen av landmakten samt endringen i dens innretning til noen få små fragmenter av noen støtteenheter som kun har mening som en del av en større internasjonal styrke, har funnet sted på bekostning av en troverdig nasjonal forsvarsterskel. Det har vært politisk opportunt, men etter min mening uforsvarlig i forhold til det som må være forsvarets primære oppgave, å ivareta våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Sjefen for Brigade Nord, Odin Johannesen har en meget god artikkel i samme NMT 4/2012 som langt på vei avkler det sviktende resonnementet bak denne utviklingen. Vi har ingen tid å miste for å få Landmakten på fote igjen og sikre at Forsvaret først og fremst er innrettet mot sikkerhetsutfordringene i vårt eget nærområde. De er det nok av. Det finnes dessverre ikke noe strategisk friminutt, heller ikke i vår del av verden, selv om arkitektene bak forsvarsreformen og de fleste politikere dessverre fortsatt tror det er slik. Prisoppgaver NMT og FHS Norsk Militært Tidsskrift og Forsvarets høgskole vil minne om årets prisoppgaver: Norsk Militært Tidsskrifts prisoppgave og advokat og major Eivind Eckboes legat. Internettsidene www.nor-miltids.com og www.fhs.mil.no gjengir statuttene, gir nærmere opplysninger om mulige emnevalg og frist for innsendelse. N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 35 N M T D E B AT T Kampen om Forsvarets fortid Svar til Sverre Diesen AV STEIN HELGE KINGSRØD I de tidligste årganger av NMT var det vanlig for artikkelforfatteren å begynne artikkelen med en ydmyk og nærmest apologetisk innledning på sin artikkel der det var viktig å påpeke at de ikke tok mål av seg til å komme med bastante sannheter. Snarere var målet å skape en anledning for at andre med større forstand på saken kunne la seg bevege til å komme med et motinnlegg, og dermed at sannheten, om ikke kom for dagen, så i alle fall ble bedre belyst. Og det er vel fortsatt formålet med NMT. I alle fall var det min hensikt. Det er derfor med glede jeg kan konstatere at general Diesen i siste nummer har tatt seg bryet med å gi min artikkel fra NMT nr.3/2012 en kritisk gjennomgang. Jeg vil likevel driste meg frempå med et motinnlegg og en kommentar til Diesens kritikk. Et gjentagende poeng i Diesens innlegg er den manglende overføringsverdien mellom mine historiske eksempler og dagens situasjon, som følge av endrede teknologiske, økonomiske og politiske randbetingelser, og at det dermed ikke er så mye å lære av dem. Det har jo Diesen helt rett i. Men så er heller ikke historieforskningens oppgave å gi leveregler for nåtiden, i form av læresetninger som sier at for 150 år siden gjorde man slik, så da vil sikkert det virke bra i dag også. Til det er det for mye av konteksten som har forandret seg. Den tyske generalstabsjef, Graf von Schlieffens utsagn: “Before everyone who wishes to be a commander lies a book, military history. In it one attains the actuality, the inspired reality, of war and understands how it has happened, how it must happened, and how it will happen 36 again” 1 er i så måte mer relevant som uttrykk for militaristisk historisisme enn veiledende for lesning av militærhistorie. Men siden vi er henvist til å forholde oss til de erfaringene vi har fra tidligere i møte med våre forventninger til fremtiden, er det likevel av interesse å studere historien nettopp for å undersøke gårsdagens aktørers bruk av erfaring i møte med sine forventninger til fremtiden. Derfor treffer ikke Diesens kritikk helt, da det ikke var min hensikt å kritisere hans argumenter for en fremtidig forsvarspolitikk på bakgrunn av 150 år gamle premisser. Imidlertid er det Diesens vurdering av sine kritikere som altfor ensidig fokusert på ideologi og nostalgi for tidligere tiders forsvarsmodeller, som gjør at et tilbakeblikk på de historiske parallellene kan være av interesse. En fellesnevner også for de som gjorde seg bemerket i den militærfaglige debatten for 150 år siden var at ingen ville bli beskyldt for å bruke ideologi som bakgrunn for sin argumentasjon. Det ble ikke sett på som militærfaglig legitimt. Derimot var det økonomiske og strategiske hensyn som måtte tillegges vekt. Likevel ble det fremlagt tre forskjellige syn på hvordan Norges forsvar burde innrettes. Den første modellen var den desentraliserte folkeforsvarsmodellen som etter hvert ble den gjeldende. De to andre var mer lik modellen for dagens innsatsforsvar med et fellesnordisk forsvarssamarbeid, men der den ene gikk langt i å begrunne dette med nesten imperialistiske visjoner, var det andre mer nøkternt økonomisk. Det var altså en uenighet om hvilke strategiske og økonomiske argumenter man skulle ta mest hensyn til. Diesen henviser i sin kritikk til sitt ofte gjentatte imperativ om at utviklingen av moderne militærteknologi gjør at dagens forsvar ikke er personellintensivt, men kapitalintensivt. Snarere enn et stort forsvar i antall hoder er det derfor mer hensiktssvarende med et Forsvar i balanse mellom drift og investering. Diesen argumenterer meget troverdige for denne påstanden, og jeg tar heller ikke mål av meg i min artikkel til å motbevise dette. Likevel synes jeg det er interessant at det ikke er noe nytt ved denne vurderingen. På 1850- tallet mente enkelte i regjeringen at: For os maa et Bevæbningssystem være at foretrekke, der giver Afkald paa at bringe det til en factisk lige Værnepligt for Alle, og derfor tilsteder at afpasse den numeriske Styrke, der i Fred indøves, efter det Maal af Midler, som Forsvarsvæsenet i det Hele kan afsees. Ikkun et saadant System giver frie Hænder til at fordele Midlerne i det Forhold, som findes mest hensigtssvarende, paa de forskjellige Gjenstande, der tilsammentagne betinger Forsvarsstyrken.2 På den annen side var det de som mente at Norge med sitt langstrakte land med mange potensielle angrepspunkter var nødt til å ha en tallrik armé, om enn dårligere trent og utrustet. Armédepartementet kvitterte på argumentet sitert ovenfor med at “Den større Uddannelse kan umulig her, som paa en enkelt Batailleplads, erstatte Mængden, thi Soldaten kan, hvor god han end er, dog ikke dele sig eller forsvare flere Punkter paa samme Tid.”3 Dette er jo heller ikke et ukjent argument fra moderne tid. 3 Også USAs organisering av en stor milits ble på 1850- tallet brukt som argument i debatten. For tilhengerne av en tallrik norsk armé var den amerikanske militsen et godt eksempel på hvordan man kunne organisere en stor mannskapsstyrke på en billig måte. Tilhengerne av en liten men god norsk hær avviste derimot dette eksempelet ved å vise til militsens lave stridsverdi, og mente at om USA skulle bli involvert i en krig ville det være den relativt fåtallige stående hæren som ville bli brukt. Skal vi bruke historien som fasit er det dermed enkelt å hevde at tilhengerne av en stor men relativt dårlig trent og utrustet hær fikk rett, og forkjemperne for en liten men god hær tok feil. Bare en kort stund etter dette ble USA involvert i en krig der små stående armeer ble irrelevante før det første slaget, mens militssystemet var det eneste som kunne gi det antallet som trengtes - og som i løpet av krigen utviklet seg til regulære hærstyrker. Norge gikk også etter hvert for en relativt stor folkehær, noe som var en forutsetning for unionsoppløsningen noen tiår år senere. 1 2 3 4 Nå er det å bruke historien som fasit, som nevnt innledningsvis nødvendigvis ingen god idé. Forskjellen i argumentasjonen skyldtes den gang en forskjellig erfaringsbakgrunn, og en ulik oppfatning av hva fremtiden ville bringe. De som argumenterte for et tallrikt og desentralisert folkeforsvar fryktet et angrep mot flere strategisk viktige områder på en gang, noe som ville gjøre en liten men mobil felthær irrelevant. Ingen dum analyse det, Tyskland angrep omtrent på den måten i 1940. Men grunnen til at denne ideen fikk politisk gjennomslag hadde imidlertid mer å gjøre med innenrikspolitiske forhold og den fremtidige unionskampen, enn politisk aksept for denne trusselvurderingen. Hadde det imidlertid skjedd det som mange fryktet den gang, at Russland hadde gjort et militært fremstøt mot Stockholm og de sentrale svenske områder, for å tvinge gjennom en avståelse av eksempelvis Gotland og Finnmark, hadde nok historiens dom vært en annen. Da ville en slagkraftig og fleksibel norsk innsatshær, med god utrustning og trening som hadde blitt finansiert gjennom et sinnrikt nordisk forsvarssam- arbeid, og som var klar til å komme broderfolket til unnsetning for å forsvare felles interesser, vært mer på sin plass. Og det var en slik hær vi etter manges mening den gang burde hatt for å gi effektiv støtte til Danmark i deres krig mot Preussen i 1848-49, gitt at politikerne ville bruke Hæren til en regulær krig på fremmed jord. Mitt poeng med artikkelen var derfor ikke å argumentere for dagens og fremtidens forsvar med gårsdagens eksempler. Mitt poeng var derimot å vise et historisk eksempel på at det kan være flere enn bare én forsvarsmodell som kan være svaret på morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Problemet er, som det var i 1850, svært vanskelig å vite hva disse er og hvordan de vil utvikle seg i framtiden. Dermed blir det også vanskelig å forutsi hva som fordres av Forsvaret i fremtiden. En forsvarsmodell som låser seg til et helt konkret og snevert scenario, der overlegen teknologi vil være det eneste saliggjørende, må det derfor være lov å argumentere mot uten å bli avskrevet som virkelighetsfjern ideolog. Gjengitt i Arden Bucholz: Moltke, Schlieffen and Prussian War Planning, Berg, New York 1991, s.188. Stort.forh 1851, del 4 ltr D. “Den Norske Regjerings underdanigste Indstilling af 6te April 1850.” Ibid Stort.forh 1851, del 4 ltr D, “Innstilling fra komiteen 18. November 1850”, 21 N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 37 Strategisk kommunikasjon: Hvordan påvirke dine omgivelser Oberstløytnant Geir Hågen Karlsen er hovedlærer i strategisk kommunikasjon og psykologiske operasjoner ved Forsvarets stabsskole. Han er også sjef for Forsvarets PSYOPS-enhet. Krig er maktanvendelse for å tvinge en motstander til å adlyde vår vilje.1 Vi påvirker folk til å opptre slik vi vil. Strategisk kommunikasjon gir oss flere og mer raffinerte virkemidler for å gjøre det. Riktig brukt kan strategisk kommunikasjon både sikre egen støtte, påvirke parter og redusere støtten til motstandere, og ikke minst, redusere behovet for bruk av makt. AV GEIR HÅGEN KARLSEN Supreme excellence consists in breaking the enemy’s resistance without fighting... the skilful leader subdues the enemy’s troops without any fighting.2 Sun Tzu Georgia, 8. august 2008, i løpet av natten har en lang konflikt gått over til full krig mellom Russland og Georgia. Vestlige politikere og journalister som prøver å nå kolleger i Georgia får ikke svar. Det har blitt gjennomfør omfattende dataangrep fra russisk territorium. Ingen telefonkontakt, ingen mail, nettsidene er nede3. I dagene som kommer forteller russiske medier om ødeleggelser, overgrep og drap fra georgisk side. Russiske politikere og diplomater er aktivt til stede i internasjonale medier, de har åpenbart et vel forberedt PR-opplegg. Stille fra Tbilisi, klar tale fra Moskva. Russlands fortelling dominerer mediene, deres narrativ råder grunnen alene. Allerede om ettermiddagen 8. august meldes det om 1400 sivi- 38 le drepte. Den 9. august forteller Russlands ambassadør Konovalenko i Tbilisi om 2000 sivile drepte. Russland sender 30 folkerettsjurister for å etterforske. Georgias president Mikhail Sakasjhvili tiltales for folkemord. Mot slutten av august anslår humanitære organisasjoner at tallet er rundt 100. EUs granskningsrapport fra september 2009 finner at 162 sivile ble drept 4. Atrocity stories er en velkjent teknikk for å delegitimere motstanderen, eller for å vekke folk til handling. Nord-Afghanistan, 25. april 2009, en styrke fra Telemark bataljon blir beskutt. Situasjonen er vanskelig, men de får ikke flystøtte. De manøvrerer seg opp i høyden for å skyte tilbake. Bak Talibans stillinger ser de telt, barn og dyr.5 En kjent asymme- Dropp av flygeblad i Nord-Afghanistan: Kombinasjonen av en reell militær trussel, psykologiske operasjoner og en alternativ vei ut, har fått mer enn 5000 opprørere i Afghanistan til å gå over til reintegrasjonsprogrammet. Det har spart liv på alle sider. Foto: Forsvaret. trisk taktikk, hvor kameramannen er den viktigste soldaten. Skap sivile tap, vis bildene til verden, og vestens legitimitet og vilje til å fortsette undergraves. Operasjonen som sådan er enkel og på taktisk nivå, men effekten den skal skape er strategisk. Sikkerhetsrådet, 5. Februar 2003. Utenriksminister Colin Powell argumenterer for at verdenssamfunnet skal gripe inn militært overfor Irak. Han legger frem bilder og bevis, og hevder Irak har biologiske våpen. Det er heller ikke er tvil om at de prøver å skaffe seg atomvåpen. Amerikanske myndigheter har lenge arbeidet aktivt for å overbevise både opinionen hjemme og alliert om at militær inngripen er nødvendig. De organiserte blant annet The Pentagon Military Analyst Program.6 Pensjonerte offiserer og eksperter ble gitt bakgrunnsorienteringer og fremsto i mediene som nøytrale kommentatorer, mens de i realiteten var vel koordinert med Pentagon. Hensikten var å sikre folkelig støtte hjemme, og diplomatisk støtte i FN og dermed politisk legitimitet. September 2005, Jyllandsposten publiserer tegninger til en barnebok om koranen. Karikaturkrisen eskalerer utover høsten og vinteren. Landet utsettes for en aggressiv propagandakampanje. Utenriksdepartementet mottar tre millioner e-mail på to uker, og over 2700 danske nettsider angripes. Voldelige demonstrasjoner med et par hundre drepte over hele verden, ambassader brennes ned, eksport for milliarder av kroner boikottes, styrker i utlandet trues. Kommunikasjonsutfordringen er enorm. Koordinerte aktører opererer med feilaktig og manipulert informasjon. Hvordan kan man nå et stort antall målgrupper med forskjellige språk over hele verden, som i stor grad får sin informasjon fra sosiale medier og prekener? Hvordan kan man i det hele tatt finne ut hvem de er og hva som sies? Ingen kriseplaner hadde tatt høyde for et slikt scenario, og Regjeringen etablerer en tverrdepartemental kriseorganisasjon. Arbeidet begynner på tre akser, politisk kommunikasjon, religiøs dialog og direkte kommunikasjon. Håndteringen av Danmarks mest alvorlige krise siden andre verdenskrig er i gang.7 Dette er noen eksempler på strategisk kommunikasjon. Jeg vil her først klargjøre hva strategisk kommunikasjon er, og sammenhengen mellom strategisk kommunikasjon og strategi. Hoveddelen av artikkelen vil omhandle hvordan strategisk kommunikasjon planlegges og gjennomføres. Hva er strategisk kommunikasjon? Kommunikasjonsbransjen diskuterer ofte høylytt forskjellige begreper som kommunikasjon, informasjon og PR. NATO har et komplekst sett av definisjoner (se figur 1), hvor den overgripende er strategisk kommunikasjon (StratCom).8 Hvem som helst kan søke opp mer enn et dusin definisjo- N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 39 Strategisk kommunikasjon (StratCom) I NATO omfa9er er de9e koordinert bruk av alle kommunikasjonskapasiteter. • Public affairs (PA): – Includes media relaDons. internal communicaDons and community relaDons. • Public diplomacy (PD): – CommunicaDon and outreach efforts to civilians. • InformaDon operaDons (Info Ops): – A staff funcDon to plan and integrate effects on will, understanding and capability – Can use any capability, tool or technique, including PSYOPS; presence, posture and profile; operaDons security; informaDon security; decepDon; electronic warfare; physical destrucDon; key leader engagement; computer network operaDons and civil-‐ military cooperaDon. • Psychological operaDons (PSYOPS): Planlegging og gjennomføring av strategisk kommunikasjon 1. Målsetninger 2. Omverdensanalyse 3. Målgruppeanalyse 4. Utvikle kommunikasjonsplan 5. Gjennomføre kommunikasjonsplan 6. Løpende evaluering Figur 2. – Use of communicaDon and other methods to influence percepDons, aQtudes and behaviour. Figur 1. ner, mange vel tekniske og byråkratiske. Det viktigste er etter min mening ikke hvilken definisjon som brukes, men heller å skape en rimelig grad av felles forståelse.9 Fremfor å diskutere definisjoner vil jeg fremheve noen av de viktigste karakteristika ved strategisk kommunikasjon: • Det starter med strategi. Kommunikasjon uten en klar strategi og klare målsetninger er i beste fall lite effektivt.10 • Kommunikasjon er både informasjon og påvirkning.11 • Kommunikasjon handler mer om å engasjere og skape dialog enn om å kringkaste sitt budskap. • Kommunikasjon er rettet mot definerte målgrupper, som man ønsker å påvirke. • Normalt er det utilstrekkelig å påvirke holdninger, man må endre atferd.12 • Du har liten kontroll, dette er en dynamisk og kontinuerlig virksomhet.13 • Handlinger kommuniserer mer enn ord, og maktbruk kommuniserer mest av alt. • Påvirkning med kommunikasjon tar tid, og gjentakelse og gjentakelse er nødvendig. • Kommunikasjon er viktig, men andre virkemidler, som dataangrep eller fysisk makt kan også anvendes.14 Den største kommunikasjonsoperasjon i verden er uten sammenligning den til enhver tid siste amerikanske presidentvalgkamp. Valgkamp er et stort og raffinert forskningsfelt, særlig i USA, og det er mye å lære. Den viktigste kanalen for politisk kommuni- 40 kasjon er mediene, og i tillegg brukes direkte velgerkontakt (stands, husbesøk etc), sosiale medier og reklame. Det finnes for øvrig knapt en bok som ikke fastslår at valgkamp organiseres som en militær operasjon. Så omtales også reklamekampen på TV og radio air war, mens direkte velgerkontakt omtales som ground war. Kommunikasjon virker normalt best sammen med andre virkemidler. I en kald konflikt er det gjerne sammen med diplomati og økonomiske sanksjoner. I krig er strategisk kommunikasjon en integrert del av de militære operasjonene. For å påvirke befolkningens atferd, for eksempel røyking, bruker regjeringer gjerne både kommunikasjon, lovregulering og økonomiske virkemidler som skatter og avgifter.15 Strategi I tradisjonell strategisk tenkning brukes oftest de tre kjernebegrepene ends, ways and means (målsetninger, metoder og virkemidler).16 Det viktigste, og startpunktet, er alltid målsetningene. De definerer hva man ønsker å oppnå. Oftest er virkemidlene begrensede og utilstrekkelige, og mye av kunsten består derfor av å finne hensiktsmessige metoder for å anvende virkemidlene slik at målene nås. I klassisk amerikansk tenkning bruker man på nasjonalstrategisk nivå begrepet DIME om de fire instruments of national power: diplomatiske, informasjonsmessige, militære og økonomiske. Strategisk kommunikasjon dreier seg her om å bruke de informasjonsmessige virkemidlene. NATO har nylig gjort en litt annerledes tilnærming, med akronymet PMEC, hvor virkemidlene er politiske (tilsvarer diplomatiske), militære, økonomiske og sivile. Informasjon er her en del av sivile virkemidler.17 På dette nivået i NATO vil man anvende public affairs og public diplomacy (se figur 1). I britisk strategisk tenkning anvendes politiske, økonomiske og militære virkemidler, mens informasjonsmessige anses som en integrert del av de tre øvrige.18 En interessant kinesisk tilnærming er unrestricted warfare, som i realiteten er en strategi for påvirkning uten bruk av militære maktmidler. Den oppsto som en indirekte tilnærming for å bekjempe en teknologisk overlegen motstander. Tanken var at man uten begrensning kan anvende ethvert virkemiddel (unntatt militære) og enhver metode. Samtidig ligger det i konseptet at man har begrensede målsetninger. Virkemidlene er mange, som politiske, juridiske, økonomiske, psykologiske, media, ressurskrig, cyberkrig etc.19 Innenfor det militære virkemiddel har man igjen informasjonsmessige virkemidler. I NATO vil dette være military public affairs, information operations og psychological operations (se figur 1). Mye av det som i NATO ligger under informasjonsoperasjoner og psykologiske operasjoner vil gå langt utenfor det man normalt oppfatter som kommunikasjon, og det må anses som militære maktmidler. Her dreier det seg klart om å I kampen om å påvirke folk til å opptre slik vi vil, både hjemme og ute, kan kameramannen være den viktigste soldaten. påvirke, og i mange sammenhenger brukes begreper som strategic influence, influence operations eller nonkinetic operations (altså uten bruk av våpenmakt). Samtidig kan bruk av fysisk makt primært ha som funksjon å påvirke, hvor ødeleggelsen blir et middel og ikke et mål. Angrepet mot Twin Towers 9. september 2001 er et eksempel på dette. Planlegging og gjennomføring av strategisk kommunikasjon Innen kommunikasjonsfaget finnes det en rekke modeller for planlegging. Ethvert PR-firma med respekt for seg selv har selvfølgelig en egen modell, og i NATO er vi så heldige at vi har flere modeller. Den overordnede modellen for operasjonsplanlegging er Comprehensive Operational Planning Directive (COPD).20 Alle støttefunksjoner (som etterretning, logistikk, kommunikasjon etc.) har naturlig nok sine egne planbehov. Innen kommunikasjon har Info Ops, PSYOPS og PA21 sine egne tilnærminger, formater og terminologi. Da er det ikke rart det hele må koordineres av StratCom, som igjen har andre formater og for øvrig lite utviklet metodikk. All erfaring viser at dette skaper betydelige koordineringsproblemer, både mellom de forskjellige kommunikasjonsaktivitetene og mot planleggingen av operasjonen som sådan. For enkelhets skyld kan planlegging og gjennomføring deles inn i seks trinn: utvikle målsetninger, gjennomføre omverdensanalyse, gjennomføre målgruppeanalyse, utvikle kommu- nikasjonsplan, gjennomføre kommunikasjonsplan, og løpende evaluering (se figur 2). Målsetninger Det første og viktigste er å ha helt klart for seg hva man ønsker å oppnå. Basert på strategien og overordnede/operative målsetninger kan man utvikle kommunikasjonsmålsetninger.22 Disse kan være selvstendige målsetninger, eller til støtte for andre operative målsetninger. Normalt er det utilstrekkelig å påvirke holdninger, det kreves endring av atferd.23 Det holder ikke at folk har sympati for deg hvis de ikke melder inn fiendtlig aktivitet, overgir seg eller lar være å gi logistikkstøtte til fienden. Kommunikasjonsmålsetningene må støtte virksomhetens operative mål, og det bør utvises realisme og moderasjon. Påvirkning tar tid, og krever ressurser. Kommunikasjon og påvirkning kan sammenliknes med ildstøtte, man har begrensede ressurser og må prioritere. Sjefer har ofte, med varierende grunnlag og kompetanse, klare oppfatninger av hvordan ting skal gjøres, og ikke minst om budskap. Det de imidlertid bør konsentrerer seg om, er hva man skal oppnå, altså målsetningene. Sjefen er vanligvis den eneste som kjenner de nyanser som gir rammer, for eksempel i forhold til høyere nivå. Han vet også hvilken risiko han vil ta, hvor langt han vil gå i forskjellige situasjoner, og ikke minst hvilken grad av lojalitet som forventes av ham. Målsetningene må avstemmes mot de ressursene man disponerer. Den viktigste er utvilsom dyktige og kompetente folk. Disse kan forsterkes med allierte og kontakter som kommuniserer til støtte. Andre ressurser er tid, penger og ikke minst informasjon. De to neste trinnene dreier seg nettopp om informasjon. Omverdensanalyse Det andre trinnet er å forstå omgivelsene man opererer innen. Dette kalles gjerne omverdensanalyse. Man er aldri alene om å kommunisere, og det er nødvendig å forstå hvem som er involvert og hvilke interesser de har. Grovt kan aktørene deles inn i allierte, nøytrale og motstandere. Det er nesten umulig å påvirke folk til noe de grunnleggende er uenige i, og det er derfor ofte en konkurranse om å sikre oppslutning fra de nøytrale, inkludert de som ikke har bestemt seg og de som foreløpig ikke er interesserte. Man må her også kartlegge relasjoner mellom aktørene, mulige felles interesser og interessekonflikter. Noen av motstanderne kan muligens nøytraliseres med forhandlinger, mens andre må konfronteres. Nøytrale bør gjøres om til allierte. I tillegg til aktørene er det viktig å analysere hvilke kritiske temaer eller saker som har innflytelse på situasjonen. Folk kan være opptatt av så mangt, men noen saker er viktigere enn andre. De fleste valg avgjøres av en eller noen få saker, og tilsvarende vil det være i en konflikt. Hva er for eksempel viktigst i Afghanistan, korrupsjon, mangel på sikkerhet, fattig- N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 41 Løytnanten sier ikke nødvendigvis det generalen vil høre, men han oppfattes ofte som mer genuin, ærlig og troverdig. dom, eller noe annet? Andre forhold av betydning er medielandskapet og de informasjons- og kommunikasjonssystemer og –kanaler som er tilgjengelig. Målgruppeanalyse Det tredje trinnet er målgruppeanalyse. Når man har omgivelsene klart for seg kan man identifisere den eller de viktige målgruppene man vil påvirke. En målgruppe kan være en enkeltperson (gjerne en viktig beslutningstaker), et nettverk, en organisa- sjon, gruppe eller hele befolkningen. Målgruppene kan også deles inn geografisk, med lokale målgrupper i operasjonsområdet, regionale, og eget hjemmepublikum. Noen målgrupper kan påvirkes direkte, mens noen bare kan nås indirekte via andre. Startpunktet er å finne ut hva som er viktig for målgruppen, og identifisere dens interesser. Ofte er det hensiktsmessig å etablere en dialog med for å finne felles forståelse.24 Minnelige løsninger er både enklere, billigere og mer varige enn konfrontasjon. Det kommer imidlertid an på saken, det er vanskeligere å kompromisse om verdier og ideologiske forhold. Jo bedre man kjenner målgruppen jo lettere er det å lykkes med kommunikasjon og påvirkning. Effektiviteten er gjerne proporsjonal med de etterretninger og den kunnskap man har om målgruppen. Utvikling av kommunikasjonsplan At strategisk kommunikasjon kan få betydelige personlige omkostninger, er Colin Powell et bedrøvelig eksempel på. Han ble sett på som den beste offiseren i sin generasjon, og en betydelig politiker. Jobben han som utenriksminister fikk i forbindelse med opptakten til angrepet på Irak skulle endre mye på det inntrykket. Han skriver selv: “Although it has been many years since I gave my famous– or infamous–Iraq WMD speech to the UN and the world, I am asked about it or read about it almost every day. February 5, 2003, the day of the speech, is as burned into my memory as my own birthday. The event will earn a prominent paragraph in my obituary.” 42 I det fjerde trinnet lages selve kommunikasjonsplanen. Man har da klargjort målsetninger for hva man ønsker å oppnå, omgivelsene man opererer i, og hvilke målgrupper som skal påvirkes for å nå målsetningene. I dette trinnet må man identifisere avsender, kanal og budskap. Avsender vil ofte være oss selv, men kan også være alliert eller andre som har tilgang til eller større troverdighet blant målgruppen. Kommunikasjon tar tid, og kan det utvikle seg til en informasjonsmessig utmattelseskrig om oppfatningen av en sak. Det er da viktig å ha mange og troverdige stemmer på sin side, og man bør knytte til seg de nøkkelpersoner og kommunikatører målgruppen lytter til. Velstriglede pressetalsmenn er gjerne de siste pressen ønsker å tale med. Et godt alternativ kan være en blanding av tydelige og profilerte ledere, og folk på bakken. Løytnanten sier ikke nødvendigvis det generalen vil høre, men han oppfattes ofte som mer genuin, ærlig og troverdig. Man taper noe kontroll, men fordelen er at man får mange flere og mer troverdige stemmer på sin side. Mediene er ofte den viktigste kanalen fordi de når mange. Ulempen er at man ikke kontrollerer mediene selv, og de omtales derfor som en fortjent kanal. Man disponerer alltid noen kanaler selv, som egne nettsider og sosiale medier, aktiviteter, happenings eller direkte samtaler. I tillegg har man betalte kanaler som annonser og annen markedsføring. Valg av kanal er avhengig av tilgjengelighet, både til kanalen og til målgruppen. Andre viktige faktorer er rekkevidde, gjennomslag hos målgruppen, og ikke minst tidsriktighet. Budskapet skal påvirke og overbevise målgruppen i konkurranse med andre budskap. I tillegg til ord kommuniserer både bilder, symboler og ikke minst handlinger. Det overbyggende er et narrativ som gir en tolkningsramme for våre handlinger. Narrativet er en enkel og sann fortelling som appellerer til målgruppen og forklarer virkeligheten for dem. Hvis ikke narrativet reflekterer virkeligheten vil det undergrave troverdig- Det er krevende å endre en etablert oppfatning. heten blant målgruppen. Narrativet må også forankres i og reflektere den strategien man velger å følge. Under selve narrativet utvikles det gjerne et antall hovedbudskap på forskjellige områder, og mer detaljerte budskap igjen under disse. I Afghanistan har vårt narrativ endret seg over tid. Når vi gikk inn i 2001 var narrativet å fjerne Taliban og Al Qaida og sørge for at Afghanistan aldri mer ble en base for terror mot vesten. Deretter dreide det seg mer og mer om humanitær støtte, utvikling og demokratisering, før det igjen endret seg til at afghanerne nå selv må ta ansvaret. Utfordringen med et slikt dynamisk narrativ er at det ikke har reflektert virkeligheten, og at det kun er rettet inn mot målgrupper her hjemme, og ikke i Afghanistan. Gjennomføring Som for alle planer vil heller ikke en kommunikasjonsplan overleve møtet med virkeligheten. Både konkurrerende aktører, målgrupper og medier opptrer og reagerer uventet, og dette krever en stadig tilpasning og justering av planen. En annen utfordring er å sikre sammenheng mellom ord og handling, mellom narrativet og virkeligheten på bakken. Hvis det utvikler seg et say-do gap vil man over tid miste troverdighet hos målgruppene. En tredje utfordring er å sikre sammenheng i kommunikasjonen og unngå motstridende budskap internt i større organisasjoner. Det er krevende å koordinere mellom forskjellige geografisk spredde avdelinger, forskjellige nivåer og mellom sjefer og pressetalsmenn. Ofte er det også intern uenighet eller forskjellig forståelse. Sterk sentralisering og styring medfører at få stemmer deltar, og at man blir for sen fordi man skal koordinere og verifisere informasjon mellom mange ledd. Min personlige vurdering ar at de interne og organisatoriske utfordringene i de fleste tilfeller er langt større enn de rent kommunikasjonsmessige. som ikke fremkommer i meningsmålinger. Medieanalyser kan fylle ut bildet. Athmospherics er innsamling av mer overflatiske inntrykk som alle kan gjøre. Virker folk positive eller negative, er det stemningsendringer, har de mat og klær, er det graffiti eller plakater for spesielle grupper? Dette kan fylles ut av egne mer systematiske observasjoner, som oppmøte på skoler, rapportering av fiendtlig aktivitet eller valgdeltakelse. Dette leder til den fjerde utfordringen, at dagens medievirkelighet krever nær umiddelbar respons og 24/7 deltakelse.25 Kommentatorer og konkurrenter kommer fort på banen, og den første informasjonen vil i stor grad forme oppfatningen av saken. Det er krevende å endre en etablert oppfatning. En løsning er å delegere myndighet lavt ned,26 og lede kommunikasjon med intensjoner, slik operasjoner normalt ledes. Hvis vi kan lære unge soldater å bruke våpenmakt og kalle inn flystøtte kan vi sikkert også lære dem å blogge og å prate med pressen. Evaluering kan gjøres før, under og etter påvirkningskampanjer. Pretesting gjøres ofte med fokusgrupper, og er viktig for å sikre at budskap, produkter og kampanjer treffer målgruppen. Jo lengre en påvirkningsoperasjon varer og jo mer ressurser som settes inn, jo viktigere er evaluering. Evaluering Det viktigste med evaluering er at man løpende foretar en kvalifisert vurdering av hvor man lykkes og hva man må endre. Ideelt bør denne baseres på innhentede fakta, men et anslag utført av erfarne fagfolk er et godt utgangspunkt. Meningsmålinger kan gi mye informasjon, men er krevende å gjennomføre. Fokusgrupper er dybdeintervjuer og samtaler med mindre grupper, og kan gi en mengde nyanser Det er imidlertid vanskelig å måle endringer, og enda vanskeligere å finne ut hva som er årsaken til endringene. I Afghanistan har det vært arbeidet systematisk for å påvirke folk til å melde om improviserte bomber og eksplosiver. Hvis rapporteringen minsker, er da påvirkningskampanjen ineffektiv, eller er det fordi det legges ut færre eksplosiver på grunn av dårlig vær, fordi han som lagde bombene var arrestert, eller fordi sikkerhetsoperasjonene virket? Hva kan oppnås med strategisk kommunikasjon? Strategisk kommunikasjon gir våre sjefer et større spekter av alternative maktmidler og større handlefrihet, og ikke minst mulighet til å redusere maktbruk. Det prates ofte om at man skal sikre seg folks hearts and minds. N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 43 Målsetninger: Eksempler på typiske målsetninger for strategisk kommunikasjon: • Sikre poliDsk og folkelig stø9e for operasjonene både nasjonalt, i operasjonsområdet og i naboområder • Redusere poliDsk og folkelig stø9e for motstandere • Påvirke eller avskrekke motstandere • Redusere motstanderes innflytelse • Kontre motstanderes påstander • Ivareta styrkenes omdømme • Forventningshåndtering Figur 3. I mine øyne er dette totalt urealistisk. De kulturelle forskjellene mellom oss og partene er ofte store, endog enorme, og de andre maktmidlene vi bruker er brutale. Det er ofte mer en nok, og realistisk, å oppnå aksept og samarbeid. Det er for øvrig nesten umulig å påvirke folk til å gjøre noe de ikke vil uten press eller maktbruk. Figur 3 gir eksempler på typiske målsetninger for strategisk kommunikasjon. Kunnskap om strategisk kommunikasjon og alle tilhørende disipliner er basert på en rekke fagområder. Noen av de viktigste er kommunikasjonsstudier, psykologi, medievitenskap, statsvitenskap og politisk kommunikasjon. Det finnes ingen overordnet metateori for hvordan mennesker og samfunn påvirkes,27 og hver for seg er dette komplekse fagområder. Eksempelvis omtaler det siste oversiktsverket om sosialpsykologi 125 vitenskapelig testede påvirkningsteknikker.28 Effektiv kommunikasjon og påvirkning en kunnskapskrevende virksomhet. Et bredt spekter av samfunnsfag og statsvitenskap kan brukes til å forstå målgruppene og situasjonen man opererer i, sosialpsykologi kan brukes til å finne hen- siktsmessig påvirkningsmetoder, og kommunikasjonsstudier kan fortelle hvordan målgruppene nås. forberedt på å forsterke alliansen. Det kreves både dyp kompetanse og tilstrekkelig kapasitet. Deler av strategisk kommunikasjon slik NATO definerer det skiller seg betraktelig fra «vanlig» kommunikasjonsvirksomhet. Informasjonsoperasjoner og psykologiske operasjoner er militære maktmidler. Det ligger i sakens natur at man da også er villig til å anvende press og makt. Nettopp derfor bør planleggingen ledsages av enkelte etiske refleksjoner. For det første bør man vurdere om man kan stå inne for målsetningene. For det andre bør man vurdere virkemidlene man bruker, og til sist bør man vurdere konsekvensene, både for målgrupper og for andre som kan bli involvert. Hoveddelen av denne artikkelen omhandler planlegging og gjennomføring av strategisk kommunikasjon. For enkelhets skyld kan det deles inn i seks trinn: utvikle målsetninger, gjennomføre omverdensanalyse, gjennomføre målgruppeanalyse, utvikle kommunikasjonsplan, gjennomføre kommunikasjonsplan, og løpende evaluering Avslutning Kriser er kommunikasjonsmessig krevende. Informasjon og pressekontakt var en av regjeringens viktigste agendapunkter 22. juli.29 NATOs evaluering etter krigen i Libya viste at det var en kritisk mangel på kvalifisert personell innen alle StratCom funksjoner, og at nasjonene må være The printing press is the greatest weapon in the armoury of the modern commander.30 T. E. Lawrence 44 Strategisk kommunikasjon er et målrettet og systematisk kommunikasjonsarbeid, sammen med andre virkemidler, for å nå overordnede målsetninger. Konflikthåndtering krever støtte, både blant hjemmepublikum og i operasjonsområdet. Strategisk kommunikasjon gir oss flere og mer raffinerte virkemidler for å oppnå det. Riktig brukt kan vi både sikre egen støtte, påvirke parter og redusere støtten til motstandere, og ikke minst, redusere behovet for bruk av makt. Ordet kan være skarpere enn sverdet. Effektiv kommunikasjon og påvirkning en kunnskapskrevende virksomhet. 1 Clausewitz, Karl v. (1972). Om krigen. Oslo: Gyldendals studiefakler, s. 75. 2 Sun Tzu (1994). The Art of War. London: Lionel Giles. 3 NATO Cooperative Cyber Defence Centre of Excellence (2008). Cyber Attacks Against Georgia: Legal Lessons Identified. Tallinn: NATO. Hollis, David (2011). Cyberwar Case Study: Georgia 2008. Small Wars Journal January 6. 2011. The European Union (2009). Independent International Fact-Finding Mission on the Conflict in Georgia – Report. Brussels: EU. Foredrag av kompanisjef Maj Jan Helge Dale ved Forsvarets Stabsskole, 27. januar 2010. Jowett, Garth og Victoria O`Donnell (2012). Propaganda and Persuasion. Thousand Oaks: Sage. S. 353-8 Vel informerte danske kilder. North Atlantic Council (2009). NATO Strategic Communications Policy. Brussels: NATO. For en nærmere diskusjon, se Paul, Christopher (2011). Getting better at Strategic Communication. Santa Monica: Rand, eller Nissen, Thomas (2011). Strategisk kommunikation – en nødvendig konceptuel og strategisk udfordring. København: Forsvarsakademiets forlag. 10 Yarger, Harry R. (2006). Strategic Theory for the 21st Century: The Little Book on Big Strategy. Carlisle: US Army War College. 11 Grunig, James (1992). Excellence in Public Relations and Communications Management. Hillsdale: Lawrence Erlbaum Associates. 12 MacKay, Andrew, Steve Tatham og Lee Rowland (2012). The Effectiveness of US Military Information Operations in Afghanistan 2001-2010: Why RAND missed the point. Shrivenham: Defence Academy of the United Kingdom. 13 Gowing, Nik (2009). “Skyful of Lies” and Black Swans. Oxford: RISJ Challenges. 14 Dette er særskilt for NATOs definisjon av strategisk kommunikasjon. 15 Ihlen, Øyvind og Per Robstad (2009). Informasjon og samfunnskontakt – perspektiver og praksis. Bergen: Fagbokforlaget. 16 Yarger (2006). 17 North Atlantic Military Committee (2010). Military Committee Position on the Use of Effects in Operations. Brussels: NATO. 18 Development, Concepts and Doctrine Centre (2012). Joint Doctrine Note 1/12 – Strategic Communication: The Defence Contribution. Shrivenham: UK Ministry of Defence. 19 Liang, Qiao og Wang Xiangsui (1999). Unrestricted Warfare. Beijing: PLA Litterature and Arts Publishing House. 20 Allied Command Operations (2010). ACO Comprehensive Operations Planning Directive COPD Interim v1.0. Mons: SHAPE. 21 Allied Command Operations (2009). AJP-3.10 Allied Joint Doctrine for Information Operations. Mons: SHAPE, Allied Command Operations (2007). AJP-3.10.1(A) Allied Joint Doctrine for Psychological Operations. Mons: SHAPE, og Allied Command Operations and Allied Command Transformation (2010). NATO Public Affairs Handbook. Mons: SHAPE 22 Kommunikasjonsmålsetninger vil ved bruk av COPD normalt tilsvare ”effects”, som igjen understøtter ”objectives”. 23 MacKay mfl. (2011). 24 Dette var hovedpoenget i Kåre Haugens artikkel i NMT nr 3-2011. 25 Gowing (2009). 26 Collins, Deirdre og Rafael Rohozinski (2009). Bullets and Blogs – New Media and the Warfighter. Carlisle: US Army War College. 27 Larson. Eriv V. mfl. (2009). Foundations of Effective Influence Operations. Santa Monica: RAND. 28 Pratkanis, Anthony R., red. (2007). The Science of Social Influence – Advances and Future Progress. New York: Psychology Press. 29 NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Departementenes servicesenter. 30 Tsouras, Peter G., red. (2005). The Book of Military Quotations. St. Paul: Zenith Press. 4 5 6 7 8 9 N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 45 NMT BØKER Håvard Klevberg: «Request Tango» 333 skvadron på ubåtjakt – maritime luftoperasjoner i norsk sikkerhetspolitikk Universitetsforlaget, 2012 ANMELDT AV HARALD HÅVOLL, Senter for Internasjonal og Strategisk Analyse Dypdykk i maritime luftoperasjoner Håvard Klevberg gjør akkurat det undertittelen lover; gjennom et stålgrep på 333 skvadronens ubrutte historie belyser han betydningen av maritime luftoperasjoner i norsk sikkerhetspolitikk fra 2. verdenskrig, gjennom den kalde krigen og fram til dagens kombinasjon av nisjeprodusering for allierte operasjoner og tilbakevending til kjerneoppgaven i nordområdene – og han gjør det grundig. Men Klevberg, selv med bakgrunn fra helikopterskvadronen 337, gjør mer enn det. Gjennom 450 sider serverer han nåtiden og ettertiden et oppslagsverk både for den tilfeldig interesserte og for den detaljorienterte historiker eller statsviter. Bokas primære lesergruppe vil nok likevel være de hundrevis, ja tusenvis, av menn og kvinner som enten har tjenestegjort ved avdelingen eller som har hatt sitt virke til støtte for, eller i ledelse av, maritime luftoperasjoner generelt, og 333 skvadron spesielt. For disse er boka et «must». Men boka er også å anbefale til andre som enten har tjenestegjort i Forsvaret, ikke bare Luftforsvaret, eller som fortsatt er tjenstgjørende. I tillegg kan hele boka eller deler av den være nyttig og underholdende for andre med interesse for norsk sikkerhetspolitikk og nordområdene, så vel som for dem som har fokus på flyhistorie og luftoperasjoner. Boka kan leses i sin helhet, det er å anbefale, men hver del (boka er inndelt i 5 deler som dekker til sammen 26 kapitler) kan fint leses som selvstendige bolker. Mye av bokas grunntema, som maritime luftoperasjoners rolle i norsk sikkerhetspolitikk eller den evige drakampen innad i Forsvaret om denne rollen, dukker opp i de fleste kapitler. 46 Boka er bygget på hans doktorgradsarbeid fra 2011, og den beholder den akademiske, metodiske grundighet, men er renset for tungt akademisk språk. Boka forteller ikke én historie, men mange – flettet inn i hverandre. Klevberg makter likevel å holde trådene samlet og fortelle en sammenhengende historie som langt overgår tidligere utgivelser om temaet, i ambisjon og detaljrikdom. Når en skal fortelle en så lang og omfattende historie må «maskevidden» nødvendigvis ikke være for liten. Noen vil nok savne enda flere detaljer i historien(e), men det ville blitt en annen bok og faren for å miste de store (og ikke fullt så store) sammenhenger av syne, ville vært betydelig. Klevbergs ambisjon er å vise hvordan maritime luftoperasjoner i varierende grad har blitt forstått, benyttet og verdsatt gjennom de siste syv tiårene. Dette kommer til uttrykk gjennom en lang rekke drakamper på alle nivå. Disse drakampene kan se ut til å representere kontinuiteten i historien vel så mye som den sikkerhetspolitiske betydningen gjør. Det har handlet om politisk beslutningsvegring i Norge kontra alliertes behov, manglende gjensidig forståelse mellom den politiske ledelse og de militære, om revirkamp mellom forsvarsgrener, så vel som innad i Luftforsvaret. Alle disse konfliktene er ikke ukjent for den som har fulgt norsk forsvarpolitikk opp gjennom årene. Det som er forstemmende er at disse motsetningene har vært så sterke og så uttalte, vedvarende gjennom hele tidsepoken som boken dekker. Mest forstemmende er det å lese om hvor mye dette dominerte agendaen da Norge var i krig. At aktørene kunne vektlegge snevre personlige eller revir-interesser foran nasjonens interesse midt under skjebnetiden for landet – inkludert i den tiden da krigens utvikling i Europa fortsatt gikk Hitlers vei, er nedslående, men også opplysende. Denne «Drit i Norge, leve Toten»-holdningen fikk Hjalmar Riiser-Larsen til å komme med en nokså treffende og fornøyelig utblåsing som er sitert på side 94 i boken. Allerede i tittelen på denne anmeldelsen fremkommer to av de mange tema som har preget utviklingen av, og historien til, norske maritime luftoperasjoner generelt, og 333 skv. spesielt; spørsmålet om, og eventuelt i hvilken grad, anti-ubåtoperasjoner skulle være en del av oppdragsporteføljen til norske maritime luftstyrker, og diskusjonen om hvorvidt bidraget fra maritime fly er å definere som luftmakt eller sjømakt. Sett med dagens øyne er det i det hele tatt underlig at det første spørsmålet ble stilt, gitt ubåtenes rolle under så vel den første som den andre verdenskrigen, og utviklingen av ubåten som våpen etter krigen. For å forstå bakgrunnen for at dette spørsmålet likevel ble så dominerende i den indre militære debatten fra slutten av andre ver- denskrig og frem til innføringen av Orion, så må man forstå konteksten denne debatten var innskrevet i – og det bidrar Klevberg meget godt og grundig til. På spørsmålet om maritime luftoperasjoner er å betrakte som et uttrykk for luftmakt eller sjømakt, er det bare å si; ja-takk begge deler! Begge deler er elementer av det samme – militærmakt, og så kan vi kanskje snart slutte å kappe land om eierskap til definisjoner. I forbindelse med markeringen av 100-års jubileet for norsk militær luftfart, og 333 skvadronens 70-år jubileum på Andøya i juni 2012, fikk vi endelig mulighet til å skaffe oss et eksemplar av Håvard Klevbergs imponerende verk om 333 skvadrons historie. Vi som hadde fulgt Klevbergs arbeid med sin doktorgrad de siste årene, og visste at det ut fra dette arbeidet ville komme et noe mer tilgjengelig bokverk, hadde gledet oss til denne dagen. Det er i sannhet et imponerende verk, ikke minst på grunn av tilnærmingen til temaet. Tidligere bøker, artikler og akademiske produkter (bachelor- og masteroppgaver) har stort sett fokusert på enkelte epoker, som Catalinatiden eller Albatrosstiden, eller har fokusert på mer tekniske aspekter eller på sikkerhetspolitiske aspekter. Klevbergs bok dekker alt dette – og mer til. Med et noe akademisk begrep kan man si at Klevberg har tatt en holistisk tilnærming til temaet. Dette er krevende og komplisert, men han lykkes i stor grad med sitt forehavende. Boken dekker hele historien, fra den spede begynnelse og til 2011, den favner alle nivåer, det politiske, det militærstrategiske, det operasjonelle og det taktiske; den dekker alt fra de daglige gjøremål ved skvadronen til de store sikkerhetspolitiske spørsmål. Kildebruken er som sagt solid han nøyer seg ikke med å grave i diverse arkiver og publikasjoner, men har også intervjuet er lang rekke av de medvirkende aktører, og ikke bare de som satt i ledende posisjoner i departementer, i de militære staber og i skvadronsledelsen, men også det menige crew-medlem – i alle kategorier. Dette bidrar til at hele historien blir fortalt, ikke bare de overordnede trekk, men også de små historiene. Boken domineres av de store linjer, som Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk og Forsvarets rolle i denne generelt, og maritime luftoperasjoner spesielt, samt anskaffelsesprosesser og innføring av de forskjellige flytyper og de interne avveiinger og drakamper i forbindelse med disse. Men det er også funnet plass til mer detaljerte beskrivelser på taktisk/teknisk nivå, slik som beskrivelser av hvordan ubåtjakt foregår, hva som kjennetegner de forskjellige flytyper og ubåttyper, de enkelte sensorers rolle og betydning, og en og annen anekdote. For inntil bare noen år siden var flere av opplysningene i boka også taushetsbelagt, som detaljer om anti-ubåt taktikker og lyttekabler fra Andøya og ut i Norskehavet. Det er få «skurker» og mange «helter» i boka. Klevberg tar ikke side når han beskriver alle de drakamper som har foregått over anskaffelser (flytyper og antall), roller og betydning til maritime luftstyrker, og ressursfordeling (personelloppsetning, flytimer etc.). Men det står tydelig for leseren etterhvert at den største bremseklossen for utviklingen og betydningen av maritime luftoperasjoner har kommet fra Luftforsvarets ledelse opp gjennom årene og helt inn i de siste tiår. Det er flere grunner til dette, først og fremst at Luftforsvarets ledelse lenge var dominert av jagerflygere, og maritime luftstyrker ble sett på som en uønsket konkurrent til knappe ressurser som ville medføre færre ressurser til jagerflyvåpenet. Under den kalde krigen dreide luftmaktens rolle seg i hovedsak om å sikre tilstrekkelig luftkontroll til at forsterkninger kunne flys inn i tilfelle krig, og et lite land som Norge kunne ikke klare begge roller tilfredsstillende, var argumentet. Boka illustrerer godt hvordan dette endret seg gradvis på slutten av den kalde krigen (fra 70-tallet og utover) av i hovedsak to grunner; den maritime trusselen mot Norge økte betraktelig og erkjennelsen av dette vokste, særlig på politisk nivå; og en gradvis endring i Forsvarets ledelse der fellesstabene ble styrket på bekostning av grenstabene. Det snevre luftkontroll-fokuset måtte derfor vike for en helhetsforståelse på høyere nivå – og takk for det! Boka er ikke lytefri – det skulle bare mangle - men de få og små trykkfeil ødelegger ikke for helhetsinntrykket av et godt og flytende språk. Det at forfatteren noen steder ikke vet forskjellen på favner og fot får også passere. En av bokas mange sterke sider er den omfattende bildebruken. Historiske bilder, så vel som bilder fra nyere operasjoner har fått plass, samt mange bilder av personer som har vært med på å prege utviklingen – alt fra de enkelte crew-medlemmer til statsråder. Noen av oss som har hatt den fornøyelse å tjenestegjøre ved skvadronen kan nok i Klevbergs framstilling savne en spesielt viktig faktor – nemlig hvor utrolig, altoppslukende morsom tjenesten var! Enkelte anekdoter har som nevnt fått plass, men de beste og morsomste har ikke fått plass i Klevbergs ambisiøse verk – av forskjellige grunner. Det er tilgitt! N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 47 NMT BØKER Øystein Espenes og Ole Jørgen Maaø (red.): Luftmaktstenkningens enfant terrible – Festskrift til Nils E. Naastad på 60-årsdagen Tapir akademisk forlag, 2012 ANMELDT AV OBERSTLØYTNANT HÅVARD KLEVBERG, FD Hallingkast for Nils Nils Edward Naastad ble ansatt ved Luftkrigsskolen som høgskolelektor i 1986 og benytter ikke sjelden initialene NN. I Luftforsvaret fikk han hurtig et en stor plass og er langt i fra en nomen nescio – navn ukjent. Han er derimot så vidt navngjeten at redaktørene i tittelen til festskriftet har kalt ham Luftmaktstenkningens “enfant terrible”. Et festskrift kan beskrives som en samling akademiske hallingkast samlet mellom to permer som en lykkeønskning til jubilanten. Kretsen rundt Nils har reist seg og gitt ut bok i anledning 60-årsdagen. Øistein Espenes og Ole Jørgen Maaø er redaktører. Hallingkast er en festaktivitet der deltakerne skal sparke ned en hatt som holdes høyt på enden av en stav. Vi skal se hvordan bidragsyterne presterer. Bokens oppbygging og innhold Festskriftet består av et forord, tolv kapitler og det som kan kalles to epiloger. I tillegg kommer en oppstilling av Naastads akademiske produksjon og en presentasjon av festskriftets bidragsytere. Det mangler et tabula gratulatoria – mange ville nok ønsket å ha navnet sitt på det. I forordet introduseres jubilanten og bakgrunnen for boken, det vil si Nils’ 60-årsdag. Redaksjonen gjør også rede for rammene forfatterne har fått for sine bidrag. Overskriftene for bokens kapitler er gitt av redaksjonen i form av såkalte naastadismer – det vil si treffende og hardtslående sitater fra Nils’ arbeider. Redaksjonen har latt “forfattere med tilknytning til Nils og til naastadismens budskap fritt få reflektere over hvert sitt sitat”. Redaksjonen ønsket seg “relativt 48 korte bidrag, i Nils’ ånd spissformulerte, men analytisk stringente”. Første kapittel “Nils Edward Naastad – den norske luftmaktentreprenøren” ved Øistein Espenes er en enestående gjennomgang av et yrkesliv ved Luftkrigsskolen. Over 28 sider knytter Øistein Espenes sammen Nils’ yrkesutøvelse og forskning med utviklingen av Luftkrigsskolen, Luftforsvaret , Forsvaret og norsk og global sikkerhetspolitikk. Kapittelet handler om mer enn Nils ved at det setter karrieren hans og refleksjonen han har stått for, nøkternt inn i en større ramme. Espenes beskriver Nils som en aktør i militær akademia fra midten av 1980 under den kalde krigen til gjennom relativt dramatiske lokale og globale endringer, frem til vår tid. Forfatteren lykkes godt med å eksemplifisere det gjensidige påvirkningsforholdet Nils har stått i til sine omgivelser, både nære og ikke fullt så nære. Espenes evner som biograf gjør at kapittelet er blitt leseverdig for enhver som er interessert i refleksjon omkring forsvarsutvikling og sikkerhetspolitikk. Andre kapittel har tittelen “De av oss som har fulgt Sverre Diesen i noen tid, har hatt mistanke lenge; mannen må da lese bøker.” Her reiser Karl Erik Haug en av Forsvarets sentrale samtidsutfordringer, nemlig hvordan offiserenes kompetanse skal bygges opp: gjennom operativ praksis eller akademiske studier? Haug skriver med moden innsikt i de senere års kompetansedebatt og bruker gode eksempler. Haug uttrykker forbauselse over at svaret på dette spørsmålet fremdeles kan oppfattes som uavklart. Han konkluderer med at svaret er like selvsagt som at det er forbausende at det tilsynelatende fremdeles finnes motstandere av å lese bøker – ja takk begge deler – både operativ og akademisk erfaring og utdanning! Tredje kapittel er av Harald Høiback og har tittelen “Skal man lære noe om ledelse i krig, må man gå til kildene. Og vi har bare to: krigen selv eller krigshistorien.” Høiback behersker den slentrende humoreske formen når han lanserer sitt alvorlige anliggende; nytten av historiestudier generelt og biografier spesielt, for å oppnå innsikt om menneskelige egenskaper i møte med krigen. Ved å peke på generaler og ledere som har hatt suksess, stiller Høiback blant annet spørsmålet om Forsvaret i dag rekrutterer de rette offiserene. Med atskillig romslighet og selvironi lar han leseren sitte igjen med et smil på munnen og kanskje nysgjerrig på hvem i Forsvarets ledelse som ville scoret høyest etter Høibacks dugelighetskriterier. I kapittelet “Ryktene om luftmaktens allmakt er nok noe overdrevet.” gjør Hans Ole Sandnes rede for et av de viktigste skifter i Luftforsvarets historie. Han viser hvordan Kosovokrigen ble et vendepunkt med erkjennelsen av behovet for å kunne gjennomføre luft-til-bakkeoperasjoner med norske kampfly. Videre gjøre Sandnes rede for Luftforsvarets innsats i Afghanistan og i Libya. Fremstillingen er stedvis noe teknisk, men ikke mer enn at kapittelet nettopp derfor bør være interessant for dem som ikke kjenner Luftforsvaret. Sandnes er en erfaren operativ utøver og han beskriver utviklingen av kampflyvåpenet etter den kalde krigen som en læringsprosess. Med Sandnes’ innsikt, erfaring og formidlingsevne hadde det vært interessant om han hadde gått noe nærmere på problemstillinger knyttet til dette paradigmeskiftet i norsk luftmakt; hvorvidt Luftforsvaret skulle fokusere ensidig på luft-til-luftkapasitet eller også være i stand til luft-til-bakkeoperasjoner er blant de mest fremtredende diskusjoner gjennom forsvarsgrenens historie. Det Sandnes hadde på hjertet i dette kapittelet synes å avvike noe fra den naastadismen han ble tildelt som overskrift, men er ikke mindre viktig av den grunn. “Den som ikke har lest og studert som ung, sovner med en bok i fanget som 40-åring. Det er derfor VG selger så bra hos de tilårskomne på stabsskolen.” er femte kapittel i festskriftet, og Geir Olav Kjøsnes griper utfordringen med en tabloid kåserende vandring i flere retninger, i samtid og fortid med fokus på Forsvaret, forsvarsgrenen og kompetanseproblematikk. Kjøsnes er blant annet tydelig på at Forsvaret bør sørge for at offiserer får sin akademiske MA-grad før de er 30 – ikke etter at de er 40. Hvis ikke vil Forsvaret tape i det moderne kunnskapssamfunnet. Også det påfølgende kapittel seks, er kåserende, men mer filosofisk. Under tittelen “Så kan man jo si at det har jeg gjort før, skrevet om ting jeg ikke har greie på. Det er naturligvis rett. På den annen side er det jo mange som skriver om noe de har greie på, uten at ting nødvendigvis blir så mye klarere av det.” gjør Einar Tore Larsen bruk av både sin innsikt i lingvistisk pragmatikk og sin underfundige humor når han fokuserer på metoder knyttet til skriftlig formidling. Larsen fremhever forholdet mellom “skriver og leser” og lager analogier til krigføring. Under tittelen “Vår militære selvtillit er imidlertid ikke større enn at vi også denne gangen kommer til å følge det som måtte bli gjeldende militær mote.” griper Arent Arntzen blant annet anledningen til å stille spørsmålstegn ved autoritetstro lydighet og behovet for integritet. Arntzen fremhever behovet for selvstendig evne til militærteoretisk refleksjon både som nasjon og individer. Dessuten peker Arntzen på nødvendigheten av å stå sammen med allierte i den forstand at vi deltar i operasjoner som stiller oss posisjon til å ta vår del av det forfatteren benevner blamesharing. Nemlig at vi også tar del i de problematiske oppgavene, noe Forsvaret har vist at det er i stand til de seneste år, som et reelt verktøy i utenriks- og sikkerhetspolitikk. I åttende kapittel benytter Iver Johansen tittelen “Dette betyr at et minkende antall nasjoner kan føre krig med stadig mindre risiko. Eller om man vil, risikoen ved krig minker for de få, mens den øker for de mange.” til å gi en innføring i en av de mest sentrale faktorer i forsvarsplanleggingen – enhetskostnadsvekst. Innsikten i dette fenomenet har ikke minst vært avgjørende under kampflyanskaffelsen. Johansen gjør rede for flyteknologiske kvantesprang og strategiske dilemma og overveielser. Blant annet fremheves muligheten for at Vestens luftmaktmonopol kan være i ferd med å bringes til opphør og at dette vil ha konsekvenser for risikobildet i luftdomenet. “Svært mange militære nederlag kan (…) forklares ved at ledelsen skulle ha seg frabedt dårlige nyheter på et tidspunkt hvor det fremdeles var mulig å gjøre noe med dem” er en tittel Tom Kristiansen følger opp ved å peke på makten historikeren og aktøren har til å definere oppfatningen av fortiden og hvordan dette gir anledning til å kontrollere samtidens oppfatning. Kristiansen henviser til flere historiske eksempler, blant annet Krimkrigen der forsøk på skjønnmaling ble avslørt hjemme i Storbritannia. Kristiansen stiller spørsmålet om vi fra dagens Afghanistan-operasjon får misvisende informasjon. “Nå legger man tilsynelatende alle eggene i samme kurv. (…) Et eneste vellykket angrep kan ødelegge Luftforsvarets sentrale kampevne” er tittelen på Olav Aamoths kapittel. Han beskriver innledningsvis omstillingen de siste år med en erfaren jagerflyger og generals ord, og vil undersøke om det er forsvarlig å endre styrke og struktur så hurtig som Forsvaret nå gjør. Gjennom et tilbakeblikk på norsk luftmakt ved et av den kalde krigens mest intense faser, i form at gjengivelse av et foredrag fra 1986, minner Aamoth om hvordan Forsvaret bygget opp forsvarsmekanismer for å bevare kampevnen til luftvåpenet. Han manet den gang til nysatsing for å unngå at flystasjonene ble akilleshæler. Han avslutter kapittelet med å stille det krevende spørsmålet om den fremtidige kampflybasen på Ørland vil bli en bastion eller en akilleshæl, og overlater til dagens luftstrateger å svare. Jacob Børresen er invitert til å skrive det ellevte kapittelet under tittelen “Vi er nå vitne til hvordan den politiske utviklingen så å si tvinger oss til å se nordover. Ikke fordi de øvrige land også gjøre det, men fordi de ikke gjør det.” Børresen hevder at bakgrunnen for omstillingen til innsatsforsvar var å støtte USAs behov i en unipolar verden, og at i en fremtidig multipolar verden vil sannsynligheten for regulære kriger mellom stater gjenoppstå. Han fremhever videre at redusert invasjonstrussel i nord har medført forskyvning av forsvarsstrukturen mot sør. Børresen argumenter for at Norge i sikkerhetspolitikken likevel ser mot nord, fordi dette ligger i “vår identitet, fordi nord er vår skjebne”. Derfor må det også finnes kampflykapasitet i nordområdene. “Air Forces seem to have remarkably short institutional memories. It may therefore be necessary to remind Air Force officers now and again, that standard air power procedure when a problem is confronted, namely to bomb it, may be out of place”, er nok en omstendelig tittel. Hew Strachan vier sitt kapittel til “thoughts on Douhet”. Som utgangspunkt fremholder Strachan tre hovedgrunner for at luftmaktteoretikeren Giulio Douhet er interessant; han var den første italiener siden Machiavelli som bidro vesentlig til å forstå krig; han forholdt seg til flyteknologien mulighet til angrep over avstand; og han endret dialektikken innen strategi til en diskusjon om forholdet mellom nåtid og fremtid i stedet for nåtid og fortid. Strachan gjør rede for hvordan ulike faktorer påvirket Douhets teoridannelse, med vekt på maritime strategier og første verdenskrig. Blant annet arresterer Strachan Douhet for å ha overdrevet de offensive egenskapene N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 49 NMT BØKER ved luftmakten og for å ha oversett det defensive potensialet i den nye teknologien. “Nils – impresjonistiske glimt fra en kollega på Sjøkrigsskolen” fungerer som en epilog. Karl Rommetveit gir til beste en generøs og velbegrunnet hyllest til Nils som relevant samtidsdebattant. Rommetveit presenterer flere eksempler på sviende verbale offensiver, og fremhever blant annet jubilantens kommentar til Robert Mood: “Blir Hæren mer relevant jo mindre den blir?” Nils sin beskrivelse av Forsvarssjefens fagmilitære råd høsten 2011 som et språklig nullpunkt og som uklart med tanke på hvor stort forsvar Norge kan stable på bena, blir heller ikke oversett. ”Den Gode læreren”, ved Arve Hepsø fremstår som en slags kort epilog til epilogen. Den gir glimt av Nils som lærer. Langsiktig pedagog Flere av bidragsyterne i festskriftet har lagt vekt på at Nils har vært sarkastisk og provoserende med sine spørsmål og spissformuleringer – såkalte naastadismer. Dette er ikke uriktig, men Nils er mer enn en urokråke. Trolig bør hans spørsmål og naastadismer anses som en filantropisk pedagogisk metode – som en Luftforsvarets Sokrates har han stilt spørsmålene, og Luftforsvarets offiserskorps har måttet svare seg frem til økt innsikt og dypere erkjennelse. Vi som har sittet foran hans kateter har måttet begrunne behovet for vårt yrke, for våre flymaskiner, for våre bomber og for våre operasjoner. Nils har alltid sagt at han tenker langsiktig hva angår egen innflytelse og effekten av å undervise. Alle dagens lyseblå generaler har måtte svare Nils. Temmelig sikkert vil dagens GIL – som resten av oss – velvillig medgi at han er påvirket av møtet med Nils, det være seg i valg av terminologi som scenarierobust, en term Espenes fastslår at Nils introduserte på 1990-tallet, eller takhøyden vi er stolte av i Luftforsvaret. Den moralske grunntonen er enkelt identifiserbar i Nils metode. I formidlingen knyttes spørsmål om Luftmakt og moral stadig sammen, blant annet 50 gjennom ansvaret Luftforsvaret har i forvaltningen av et av den norske stats mest virkningsfulle og dødelige instrumenter og gjennom behovet for å være bevisst både mulighetene og begrensningene staten har med luftmakt. Mange eksempler fra historien viser at krig kan være “ekkelt”, for å si det på Nils sin måte. Den moralske grunntonen kommer til syne på mange måter; da noen ville henge opp kitschmalerier av “fly i solnedgang” på Luftkrigsskolen, svarte Nils med å henge opp en reproduksjon av Picassos Guernica på kontordøren sin – verket illustrerer følgene av bombingen av den baskiske byen Guernica i 1937 under den spanske borgerkrigen. Døren til Nils på Luftkrigsskolen sto for øvrig oftest åpen, og det strømmet også andre toner ut av den – oftest var Bach komponisten. Gjennom sin metode er Nils blant dem som tydeligst har bidratt til at takhøyden i Luftforsvaret er større enn i de andre forsvarsgrenene. Jepp, det er lov med litt subjektiv selvtilfredshet på vegne av Nils sin forsvarsgren. Han har uten opphør stilt de vanskelige spørsmål, fra kateteret og fra tidskrifter og har ikke brydd seg om han henvendte seg til kong Salomo eller Jørgen hattemaker. Han har konfrontert den unge fenriken og generalen. Han har laget takhøyde for andre som ønsket å ta til orde. Metoden har vært innrettet på at elevene skulle finne svarene selv. Ingen har fått fred; er du egentlig så skråsikker som du virker? Tenk selv! Derfor fremstår det ikke som uproblematisk at redaksjonen av festskriftet har valgt å benytte naastadismer som overskrifter for bokens kapitler. I tillegg til overskriftene er skillesiden mellom hvert av kapitlene prydet med sitatet fra Nils’ arbeider. Dette er en kreativ måte å strukturere bokens tema på, men en ulempe med sitatoverskriftene kan være at dyktige formidlere låses og ikke når frem med de tema og budskap de er best på. Overskriften er et viktig virkemiddel for en forfatter ved at den ofte uttrykker en problemstilling eller en konklusjon – og disse bør være forfatterens egne. Som overskrifter fremstår sitatene som tunge, noe tvangsmessig og til dels villedende for innholdet. Utvalget av naastadismer er imidlertid godt ved at det viser tilfanget av ulike tema Nils har interessert seg for. Jubilantens evne til å spissformulere seg i setninger som rommer viktige erkjennelse gjør en presentasjon av egnede eksempler nærmest uomgjengelig når han skal feires. Utvalget viser at redaktørene kjenner sin Nils, men festskriftet hadde muligens fungert like godt om sitatene var samlet i forordet eller på en egen side, slik at skriftets forfatterne hadde fått feire Nils med egne formuleringer på sine tildelte sider. Konklusjon Blant bidragsyterne til festskriftet i anledning Nils Naastads 60-årsdag finner vi personer Nils har stanget mot og med gjennom sitt yrkesliv i Luftforsvaret. Festskriftet består av mer eller mindre akademiske hallingkast. Ikke alle kapitlene har kvaliteter som en leser har grunn til å vente av et festskrift for en akademiker. Disse bidragene har imidlertid ofte andre tiltalende kvaliteter i stedet. Alle har sparket hatten av staven, spesielt fremtredende er Espenes’ talent som biograf. Festskriftet til Nils treffer godt på mange nivå – det er en relevant samtidskommentar om Luftforsvaret, Forsvarets utvikling og norsk sikkerhetspolitikk. Redaksjonen har fått bidragsyterne til å levere innen fagfelt som gir boken en funksjonell helhet. Balansen mellom akademisk refleksjon og kommentarstoff er god. Dessuten, personfokus på jubilanten kombineres gjennomgående med faglig relevante betraktninger. Festskiftet er en sjanger vi forhåpentlig får se mer av i norsk militær akademia. Spesielt dersom “Luftmaktstenkningens enfant terrible” får danne norm. Redaksjonen og kretsen rundt Nils har gitt til beste en produksjon som gjør det fristende å runde av med Larsens anføring i kapittel seks: “Av denne konstateringen kan man ikke uten videre utlede at Naastad er en stor forfatter, men man kan heller ikke utelukke det. La oss nøye oss med å foreslå at han er i godt selskap.” Malin Stensønes: På våre vegne – Soldatberetninger fra Afghanistan Aschehoug, 2012 ANMELDT AV OBERST LEIF PETTER SOMMERSETH FSTS/FHS 327 sider med historier fra Afghanistan, gjengitt av forfatteren etter hennes samtaler med noen av våre profesjonelle soldater som på Norges vegne har løst oppdrag i Afghanistan. Malin Stensønes har med denne boken gitt en hyllest til de, som hun selv skriver, ”Tusenvis av unge menn og kvinner har vært i krig på våre vegne.” Stensønes har funnet frem til et imponerende arsenal av representanter for våre soldater. De er fra våre mest profesjonelle avdelinger, spesielt Forsvarets spesialkommando/Hærens jegerkommando, Marinejegerkommandoen, Kystjegerkommandoen, Etterretningsbataljonen og Telemark bataljon. Dette er allikevel ingen bok om disse avdelingene alene, men om hva våre soldater har gjort for Norge i Afghanistan, og med en positiv vinkling i den forstand at soldatene får fortelle sine historier slik de har levd de. Forfatteren mener det ”...er viktig at vi som samfunn tar eierskap til de historiene våre soldater forteller.” Hun kobler dette direkte til det ansvaret som ligger i bruk av militær makt, ”... det mest ekstreme virkemiddelet politikere besitter – rett og slett fordi man i ytterste konsekvens er villig til å ofre andres liv for politiske idealer.” Historiene er gjengitt på godt norsk, fengslende, direkte og uten den militære sjargong som kan tilsløre og gjøre historiene uforståelige. Jeg synes hun lykkes veldig godt i å bringe liv i den enkeltes historie. Hun setter enkle og klare ord på hvorfor våre soldater velger seg krigsvirkelig- heten. Jeg kjenner meg igjen og kjenner stolthet over måten hun beskriver vår profesjon på. Boken kommer raskt til sakens kjerne, historiene. Der beskrives den militære innsats som er gjort i Afghanistan, ikke fullt ut og komplett, men gjennom å høre et godt utvalg av enkeltfortellinger. Det er ingen diskusjon hvorvidt militær innsats er rett eller gal, men hva de vi har sendt ut har gjort og tålt på våre vegne. Vi følger innsatsen i Afghanistan fra Begynnelsen som starter med ankomsten, en ingeniørstyrke som ikke var satt opp og trent på forhånd, men en hurtig oppsatt styrke rundt offiserer og deres nettverk av erfarne soldater fra tidligere utenlandsoppdrag. Deretter treffer vi Spesialstyrkene i Afghanistan FSK/ HJK og MJK med beskrivelser fra alle deployeringene i perioden 2001-2012. Så kommer Mobile operasjonslag i Afghanistan der Ebn og KJK er gitt fortellerstemmen fra Faryab og operasjonene i rammen av PRT Meymaneh. Boken avsluttes med Konvensjonell kampkraft: Telemark bataljon. Historiene er relevante ift hva vi har gjort i Afghanistan, og det er imponerende at historiene til så mange representative og viktige soldater samles på mellom to permer. Boken glorifiserer ikke krig, men gjennom historiene kommer det klart frem hvilken respekt forfatteren har fått for de hun har møtt og det de har gjort på våre vegne. Det er en beskrivelse av tanker om hvordan det er å være på oppdrag for Norge, og hvordan det er å komme hjem. En hyllest til alle som har tjenestegjort på nasjonens vegne. Fortellingene fokuseres om noen av de norske avdelingene som har operert i Afghanistan. Det er enkeltpersoner fra våre mest profesjonelle avdelinger Stensønes har intervjuet. Intervjuene har skjedd i flere runder, og den enkelte har fått komme med sine kommentarer og innspill. Dette gjør ordene troverdige og sannsynlige. De inngir tillit til at historiene er virkelige og gir et godt bilde av hvordan soldatene opplever og forstår operasjonene. Dette er en varm bok, en hyllest til oss, for oss og våre kjære, men også for resten av landet. Jeg lånte boken på biblioteket på Forsvarets høgskole, men har nå kjøpt et eksemplar til min bedre halvdel. – På våre vegne anbefales på det varmeste. N o r s k M i l i t æ r t Ti d s s k r i f t - n r. 1 - 2 0 1 3 51 Returadresse: Oslo Militære Samfund Myntgaten 3, 0151 Oslo B-Economique B - Økonomi EXTREME PERFORMANCE FOR EXTREME CONDITIONS KONGSBERG - A lEAdINg SUPPlIER OF AdvANCEd dEFENCE SySTEMS n n n n n n n n Kongsberg Defence & Aerospace AS P.O.Box 1003 NO-3601 Kongsberg Norway Phone: + 47 32 28 82 00 - Fax: +47 32 28 86 20 E-mail: office.kda@kongsberg.com www.kongsberg.com Penguin anti-ship missile and Naval Strike Missile (NSM) for sea- and land targets Tactical communication-, C4I- and homeland security systems NASAMS and HAWK XXI air defence systems Underwater warfare technologies and systems Integrated command, control and planning systems for surface ships and submarines Air and ground surveillance, ISTAR and mission planning systems PROTECTOR Remote Weapon Station Simulation and training systems
