doc– Ville norske domstoler dømt annerledes?
download 
Report Transcription
– Ville norske domstoler dømt annerledes?
W W NR W 5 . – J 2014 U R I 48. S T K O N T A K T . N ÅRGANG Ulf Åsgård om Quick-skandalen – Ville norske domstoler dømt annerledes? Ungdomsstraff innføres nå // Skal ta kriminelles penger Regjeringskvartal i støpeskjeen // Bill Browder O ASA HK * Reklamebyrå 0614 / DNBE0737 Akademiker kortet – et produkt fra DNB Bank Ta med Akademikerkortet på ferie Trygg betaling både hjemme og i utlandet! Visste du at Akademikerkortet har en rekke fordeler som gjør det spesielt godt egnet på reiser og ferie? Gratis SMS-varsel og rentefri betalingsutsettelse er bare to av grunnene til å ta med dette kortet på neste reise. Akademikerkortet – alltid trygt på reisen Mange fordeler i ett og samme kort Uansett hva og hvor du betaler, er kredittkort det sikreste betalingsmiddelet på reise. Du belaster ikke din egen konto, men får en månedlig faktura på alle kjøp du har foretatt med kortet. Ser du noe som ikke stemmer, tar du kontakt med Kundeservice. Betaler du alt på forfallsdato, påløper hverken renter eller administrasjonsgebyr. • • • • 2,8 % sparerente fra første krone Alle som har Akademikerkortet kan opprette en tilleggskonto for sparing til p.t. 2,8 % rente fra første krone. Det er ingen begrensning i antall uttak, heller ikke krav om fast sparebeløp. Søk med BankID og få svar med en gang Gå inn på akademikerkortet.no og søk med BankID utstedt av hvilken som helst norsk bank. Du får svar umiddelbart. Kortet kommer i posten om noen dager. Eff. rente 29,2 %, 15.000,- o/12 mnd. totalt 16.937,- • • • Kombinert medlemskort og kredittkort. Ingen årsavgift. Inntil 45 dagers rentefri betalingsutsettelse. Gratis SMS-varsel som viser uttaksbeløp i lokal valuta og norske kroner. Gebyrfrie varekjøp over hele verden. Gratis reiseforsikring for deg og 3 medreisende når min. 50 % av reisekostnadene betales med kortet. Gebyrfri nettbank med enkel og trygg pålogging med din BankID. www. akademikerkortet.no • Kundeservice 815 22 040 Innhold 6 6 Quick-saken 22 Siden sist 24 Nytt regjeringskvartal 26 Ina Lindhal Nyrud 30 Bill Browder 34 Ungdomsstraff 42 Inndragning 50 Arbeidslivet 52 Fagartikkel 53 Doktorgrader 54 Juss-Buss kommenterer 55 Curt A. Lier mener 56 Meninger 62 Stilling ledig 66 Nytt om navn Quick-skandalen Nå granskes saken i både Norge og Sverige. 24 Regjeringskvartal 26 Medierett 34 Ungdomsstraff 42 Beslag De ansatte er kritiske til prosessen og usikre på nye lokaler. Ina Lindhal Nyrud er advokat i Journalistlaget. Jørund Berg møtte ransmannen og fikk livet tilbake. Professor Jon Petter Rui forsker på inndraging av kriminelles penger. Planleggingen av det fremtidige regjeringskvartalet vil påvirke utførelsen av arbeidsoppgavene og arbeidsmiljøet vårt i mange tiår fremover Hanne Klægstad og Linda Lund, side 24 Hold av datoen for Rettssikkerhetskonferansen 2014 Den årlige Rettssikkerhetskonferansen er Juristforbundets forum for den grunnleggende byggesteinen i vår demokratiske rettsstat – rettssikkerheten. Spennende bidragsytere kommer med tydelige meninger – og Juristforbundet deler ut Rettssikkerhetsprisen til noen som har arbeidet iherdig for retts sikkerhet og rettsstatlige prinsipper. Onsdag 17. september kl. 11.00-16.00 Gamle Logen, Grev Wedels plass 2, Oslo Kaffe/registrering fra kl. 10.30 Baksnakk/forfriskninger fra kl. 16.00 Møt Helga Aune på Rettssikkerhetskonferansen: «Likestilling og rettssikkerhet» Helga Aune er post.doc/ PhD ved Institutt for offentlig rett ved Det juridiske fakultet i Oslo, der hun bl.a. forsker på arbeidsrett, kvinnerett, diskriminerings- og likestillingsrett og menneskerettigheter. Foredraget hennes på Rettssikkerhetskonferansen bygger bl.a. på hennes egen doktor avhandling «Deltidsarbeid. Vern mot diskriminering på strukturelt og indivi duelt grunnlag» om likebehandlingsprinsippet og arbeidstakere i deltidsstilling. Aune er også Norges representant i EUkommisjonenes ekspertgruppe på like Kristian Augusts gate 9 0164 Oslo Sentralbord: 40 00 24 25 www.juristforbundet.no stilling og medlem av European Labour Law Network (EU-kommisjonens ekspertgruppe på arbeidsrett). Tidligere har hun arbeidet som advokatfullmektig og advokat i advokatfirmaet Pricewaterhouse Coopers. I løpet av sommeren 2014 forlater hun universitetet og tiltrer som partner i Advokatfirmaet HBN Henriksen BakkeNielsen. Hun fikk i fjor YS’ likestillingspris. • • • Åpen for alle Gratis adgang Enkel bevertning Påmeldingsfrist: 1. september 2014 Påmelding på www.juristforbundet.no Det vil bli søkt om godkjenning som obligatorisk etterutdanning for medlemmer av Advokatforeningen i etterkant av konferansen. Juristforbundet dekker ikke reisekostnader ifm. Rettssikkerhetskonferansen. KONFERANSE JURISTKONTAKT Redaktør Ole-Martin Gangnes omg@jus.no S Journalist Tore Letvik tl@jus.no Annonsesjef Per-Olav Leth perolav@07.no 07 Media Tlf.: +47 918 16 012 Design/layout Inge Martinsen, 07 Media inge.martinsen@07.no Abonnement Kr 500,- pr. år (9 utgivelser) Redaksjonen forbeholder seg retten til å redigere eller forkorte innlegg. Forsidefoto: Tore Letvik Teknisk produksjon: 07 Media – 07.no Innsendt stoff til neste nummer må være redaksjonen i hende innen 4. august 2014. Redaksjonen avsluttet 11. juni 2014. Tips redaksjonen omg@jus.no mob. 48 24 83 52 For annonser perolav@07.no tlf.: 91 81 60 12 Ved adresseendring Medlemmer: juristforbundet.no Andre: medlemsarkiv@jus.no Juristkontakt arbeider etter redaktørplakaten og er en del av En norsk sak Utgiver: akene mot svensken Sture Bergwall er uten sidestykke i nyere skandi navisk rettshistorie, skriver riksadvo katen i en redegjørelse til Justis departementet. Mannen som tidligere gikk under navnet Thomas Quick er nå frikjent for alle de åtte drapene i Norge og Sverige han opprinnelig ble dømt for i svenske domstoler. Tre av drapene (forsvinningssaken Therese Johannessen og drapene på Trine Jensen og Gry Storvik) skjedde i Norge, på norske borgere og har norske pårørende. Norsk politi og påtalemyndighet vurderte sakene og det er i aller høyeste grad også en norsk sak. Dette har vi valgt å sette søkelys på over mange sider i denne utgaven. Vår journalist Tore Letvik tok blant annet turen til Stockholm for å snakke med en av dem som tidlig skjønte at det var noe som ikke stemte i Quicksaken – den svenske p sykiateren Ulf Åsgård. Åsgård regnes blant en av Skandinavias fremste eksperter på gjerningsmannprofilering og kjenner saken svært godt. H istorien om hvordan Thomas Quick ble dømt for åtte drap inneholder mye sprengstoff. Sjekket for eksempel norsk politi Quicks alibi i forbindelse med Therese-saken? Det finnes holde punkter for at Quick befant seg i Sverige på tidspunktet da Therese Johannessen forsvant i Drammen, kommer det fram i en rapport fra den svenske stats advokaten Bjørn Ericson. Og hva med alle «feilene» i forklaringene hans i de norske sakene? Spørsmålene er mange og alvorlige. Ikke minst for familiene til de tre norske jentene. Riksadvokaten i Norge understreker i det nevnte brevet at norsk påtalemyndighet forbeholdt seg retten til å gjennomgå det samlede etterforskningsmaterialet og avviser at norsk politi og påtalemyndighet ikke etterprøvde Quicks forklaringer. Det ble likevel besluttet at sakene skulle overføres til Sverige for iretteføring. I vårt intervju med Ulf Åsgård sier han at han undrer på hva utfallet ville blitt i de tre norske sakene dersom disse rettssakene hadde gått for norske domstoler. Sikkert er det i alle fall at man også i Norge valgte å feste lit til Quicks forklaringer og til det temmelig lukkede svenske avhørs- og psykiaterteamet rundt ham. To kommisjoner jobber nå for å finne svaret på hvordan Sture Bergwall kunne bli domfelt. En svensk kommisjon skal ha sin konklusjon ferdig ved utgangen av januar neste år. I Norge har riksadvokaten opprettet en arbeidsgruppe for gjennomgang av norske myndigheters behandling av straffesakene, med frist til 1. april 2015 for å avgi sin rapport. En rapport som skal ha et læringsper spektiv. Dagfrid Hammersvik er død Juristkontakts mangeårige annonsesjef Dagfrid Hammersvik er død. Hun gikk bort 17. mai, 58 år gammel. Alle dere som har bestilt annonser i Juristkontakt opp gjennom årene har hatt med Dagfrid å gjøre og i Juristkontakt redaksjonen var hun en inspi rerende og kunnskapsrik kollega – og ikke minst god venn. D agfrid er dypt savnet både personlig og profesjonelt og vi er mange som sørger over tapet sammen med hennes tre barn og øvrige familie. Det er Per-Olav Leth som har overtatt arbeidet etter Dagfrid – du finner en presentasjon av ham under Jobb markedet (stillingsannonsene) lenger bak i bladet. Ole-Martin Gangnes redaktør omg@jus.no Den utenkelige • Dømt som seriemorder uten bevis • Kritiske stemmer ropte høyt, men ble ikke hørt • Hvordan kunne Quick-saken skje? • Kommisjoner i Norge og Sverige skal finne svaret Foto: Sven Erik Røed/Scanpix rettsskandalen Drammen 1996: Thomas Quick (med kaps) tilsto drap på Therese Johannessen. Her sammen med sin forsvarer Claes Borgström, pleiere og politi under befaring på Fjell i Drammen. Bak dem i grønn jakke og med paraply går den svenske psykologkonsulenten Birgitta Ståhle. Norsk påtalemyndighet var en aktiv deltaker i prosessen som førte til at Thomas Quick feilaktig ble dømt for drap på de norske jentene Therese Johannessen, Gry Storvik og Trine Jensen. Av Tore Letvik (Stockholm) Det fremgår av et brev skrevet av riksadvokat Tor-Aksel Busch etter at Thomas Quick i fjor høst ble frifunnet for alle drapene han tidligere var dømt for. I brevet går det fram at de «norske» bevisene mot Quick ble vurdert på høyeste hold i påtalemyndigheten her i landet og at riksadvokaten konkluderte med at etterforskningsmaterialet beviste at Quick var skyldig i drap på de norske statsborgerne. Brevet dokumenterer at norsk politi og påtalemyndighet langfra var noen passive tilskuere på sidelinjen i den svenskstyrte prosessen som førte til at Thomas Quick til slutt ble dømt for åtte drap i Norge og Sverige og stemplet som en av verdens verste seriemordere. Den norske riksadvokaten anså at tilståelsene i de norske sakene var underbygget av «sakens øvrige beviseligheter». Norsk påtalemyndighet lot ikke den tvil som fantes i etterforskningen hindre anmodning om at svensk påtalemyndighet overtok rettsforfølgingen mot Thomas Quick. Som et ekspresstog dundret rettsskandalen Thomas Quick avgårde med jurister, politifolk og psykiatere i førerhuset, og med en tungt medisinert «seriemorder» som sporveksler. Stans!, ropte sterke røster. Blant dem den kjente svenske psykiateren Ulf Åsgård. Men ingen ombord trakk i nødbremsen. 8 Erfarne jurister i Norge og Sverige spør seg hvordan det er mulig at en person som tilstår det ene uoppklarte drapet etter det andre blir domfelt åtte ganger over en periode på syv år uten at en enorm etterforskning gir håndfast understøttelse av tilståelsene. Aldri ble det funnet tekniske bevis som knyttet Quick verken til drap eller åsted. Ikke ett eneste vitne ble funnet til tross for at flere enn 10.000 mennesker var avhørt. I perioden november 1994 til juni 2001 ble Quick dømt for drap på åtte personer, hvorav tre norske, men tilsto samlet nærmere 40 drap i Norge, Sverige og Finland. – Prosessen mot Thomas Quick fosset avgårde. Den ene dommen fulgte den andre. Å be noen i etterforskningsledelsen vurdere om prosessen var inne på et feil spor var som å prate til en vegg. Det var skremmende og uvirkelig i vårt rettssamfunn. Det finnes ting her vi må og kan lære av både i Sverige og Norge, det være seg blant jurister, politietterforskere eller medisinere. Jeg spør meg også hvor smart det var av Norge å la alle sakene bli pådømt i Sverige, og undrer på hva utfallet ville blitt i de tre norske sakene Quick ble dømt for dersom disse rettssakene hadde gått for norske domstoler, sier Ulf Åsgård og stirrer ettertenktsomt ut i luften foran seg. Åsgård regnes blant Skandinavias fremste eksperter på gjernings mannsprofilering og er en av de med mest kunnskaper om Quick-saken. Juristkontakt besøker ham i hans hjem i Solna nord for Stockholm og i anled- Jeg undrer på hva utfallet ville blitt i de tre norske sakene dersom disse rettssakene hadde gått for norske domstoler ning vårt besøk har psykiateren gjort kjøkkenet om til et analysestudio fylt av bøker og dokumenter om Thomas Quick. På veggene henger fantomtegninger og bilder fra flere kjente kriminalsaker. Åsgård jobbet i mange år som politipsykiater og ekspert på gjerningsmannsprofilering i svenske Rikskriminalen, som er Sveriges sidestykke til norske Kripos og har i lange perioder vært engasjert av den svenske Säkerhetspolisen (Säpo), som tilsvarer norske PST. Også norske Kripos har gjentatte ganger engasjert ham som ekspert i krevende kriminalsaker. Åsgård kjenner Quick-saken ned til minste detalj. – Personen dette gjelder benevner jeg på to ulike måter. Det er Thomas Quick som var innesperret på Säter psykiatriske sykehus hvor han tilsto 39 drap, og som feilaktig ble dømt som seriedrapsmann på åtte mennesker. Så er det Sture Bergwall, som er hans medfødte navn, og det navnet han bærer i dag. Han ble en fri mann etter 23 år på Säter men er like fullt offer for en rettsskandale uten sidestykke i Skandinavisk historie. Den første av de to var en fantasifigur og eksisterer heldigvis ikke lenger. Den siste har jeg møtt flere ganger de siste årene og hatt flere interessante samtaler med, sier Åsgård og lener seg engasjert fram over kjøkkenbordet. Bordet er dekket med mapper fullstappet av sentrale dokumenter i Quick-saken. På gulvet står en halvannen meter høy stabel med esker inneholdende tusener av sider med avhør av det som gjennom flere år var «seriemorderen» Thomas Quick. Rundt om står bøker som ulike forfattere har skrevet om rettsskandalen. Åsgård har lest alt, og han er rystet. Selv holdt han på å bli involvert som sakkyndig i etterforskningen på et tidlig tidspunkt. Fikk beskjed om å holde kjeft Åsgårds evner innen gjerningsmanns profilering ble for alvor oppdaget i 1992, da han bidro til å avsløre boligen til den beryktede «Lasermannen» – John Juristkontakt 5 • 2014 Ulf Åsgård har gått igjennom alle dokumenter i Quick-saken. Han er rystet over funnene. (Foto: Tore Letvik) Politiets pressekonferanse i Oslo i 1999, etter at Thomas Quick hadde vært på befaring i Norge i forbindelse med sin tilståelse av drapet på Trine Jensen. Fra v. politiinspektør Gunnar Larsen ved Oslo politidistrikt, svensk sjefsanklager Christer van der Kwast, politiadvokat Nicolai Bjønness og den svenske sakkyndige, professor Sven-Åke Christianson. (Foto: Per Løchen/Scanpix) Wolfgang Alexander Ausonius – som skjøt tretten personer fra august 1991 til januar 1992 i Stockholm og Uppsala. Ett av ofrene døde, mange ble skadd for livet og en av Sveriges største etterforskningsoffensiver ble igangsatt. Ofrenes fellestrekk var at de var mørke i huden, og flere kunne fortelle at de så en rød prikk fra et lasersikte før det ble skutt. Etter å ha beregnet avstanden fra hvert angrep og tiden gjerningsmannen brukte, klarte Åsgård å plukke ut kvartalet hvor lasermannen bodde. Da Ausonius ble pågrepet under et bankran, viste det seg at hans bopel var der hvor Åsgård hadde beskrevet. Som en følge av Åsgårds arbeid i saken opprettet Rikskriminalen en egen gruppe som har spesialisert seg på gjerningsmannsprofilering, og som den dag i dag bidrar til å løse kriminalgåter i Sverige. Da Thomas Quick begynte å tilstå drap, ble Åsgård tidlig spurt om å bidra med sine kunnskaper. – Gjerningsmannsprofilering ble et offentlig kjent og annerkjent virkemiddel etter Lasermann-utredningen 10 og statsadvokat Christer van der Kwast, som var ansvarlig for Quicketterforskningen, ringte meg i april 1993. Han fortalte at Quick hadde begynt å tilstå drap og spurte om jeg trodde det var muligheter for at Quick var en person som kunne ha begått drap. På det tidspunktet svarte jeg at – ja visst kan det være slik, sier Åsgård som ble spurt om å delta i etterforskningen, men som måtte takke nei. – Jeg jobbet da allerede for fullt med analyser og gjerningsmannsprofiler knyttet til drapet på Olof Palme, og var bundet opp med det i det kommende året. Da mitt oppdrag i Palme-saken ble fullført ved årsskiftet 1994-1995 var Quick allerede dømt for det første drapet, sier Åsgård. Det gikk ikke lenge før Åsgård begynte å tvile på sannhetsgehalten i det Quick fortalte. – Jeg stolte på rettsvesenet, men oppdaget at dette bar galt av sted. Politifolk begynte å fortelle meg at Quick klarte å få tak i detaljerte opplysninger om drapene i avhør og psy- koterapi, og at det dermed kunne se ut som at han hadde informasjon bare en drapsmann kunne vite om, sier Åsgård. I 1995 deltok han i et fellesmøte med det svenske teamet som etterforsket alle Quick-sakene, statsadvokat Christer van der Kwast, avhørslederen Seppo Penttinen, og den svenske psykologiprofessoren og minneforskeren Sven Åke Christianson som etterforskningsledelsen brukte som sakkyndig i Quick-saken. – I møtet sa jeg at Penttinen og Quick leser av hverandres kroppspråk, og at avhørslederen burde byttes ut. De sa det var helt utenkelig å la noen andre overta, da Quick var så vanskelig å avhøre, forteller Åsgård. Samme år fortalte Åsgård at han stilte seg tvilende til at Quick snakket sant, under et intervju i den svenske avisen Dagens Nyheter. – Jeg fikk kjeft av ledelsen ved Rikskriminalen etterpå og beskjed om å ikke gå ut i offentligheten med slike synspunkter. Jeg svarte at jeg kom til å fortsette å ytre meg, med hjemmel i den svenske grunnloven, sier Åsgård. Juristkontakt 5 • 2014 Han møtte enda mer motstand da han ville gå etterforskningen nærmere etter i sømmene. – Jeg ble nektet å lese avhørene av Quick, forteller Åsgård. Han fikk imidlertid tilgang til en del avhør ad uoffisiell vei, via sine kontakter i politiet. Psykiateren igangsatte også en analyse av sannsynligheten for at Quick kunne ha gjennomført det han hadde tilstått. I enkelte av drapene oppga Quick at han hadde medvirkere. Så mange som fem personer skulle ha hjulpet ham under flere av drapene. Ingen personer har vært tiltalt eller dømt for medvirkning i noen av domfellelsene mot Quick. – Seriemordere er sjeldne. At en seriemorder har medvirkere i flere drap er naturligvis enda mer uvanlig. Jeg og en kollega gjennomgikk det som fantes av studier om seriemordere på verdensbasis, blant annet en studie som tok for seg 114 seriedrapsmenn. Det høyeste antall medvirkere en seriemorder hadde hatt under flere drap, var tre. Noe vi fant i bare én av de mange studiene vi gikk gjennom. Vår konklusjon ble at det var usannsynlig at Thomas Quick snakket sant. Rapporten vi skrev ble sendt til etterforskningsledelsen, men det kom aldri noen reaksjon, sier Åsgård Analysen av seriemorderne viste også at drapene de begikk kunne klassifiseres i fire ulike kategorier, ut fra blant annet valg av offer, motiv og fremgangsmåte. Politifolk begynte å fortelle meg at Quick klarte å få tak i detaljerte opplysninger om drapene i avhør og psykoterapi – De aller fleste seriemordere begår drap som bare passer inn i én kategori, mens noen er å finne i to kategorier, sier Åsgård. Seriemordere som begår drap i tre av kategoriene er, ifølge Åsgård, ekstremt uvanlig, og ingen studie har til nå funnet seriedrapsmenn med drap i alle fire kategoriene. – Hvis Quick skulle vært skyldig i alle drapene han ble dømt for ville han dekket alle fire kategorier og dermed vært et unikt tilfelle. Noe som ville være mer enn usannsynlig, sier Åsgård. Han mener det for etterforskningsledelsen tidlig burde vært naturlig å sett på om Quick hadde vært dyktig til å skjule spor etter seg under lovbrudd han begikk før han begynte å tilstå drap. – Alle forbrytelsene han beviselig hadde begått tidligere var fulle av vitner og tekniske spor. På et utrolig vis skulle han imidlertid liksom plutselig kunne bevege seg rundt som om han skulle være usynlig. Drapsdommene mot ham innebar at han fra 1976 til 1988 skal ha reist rundt og drept mennesker i Norge og Sverige, uten å etterlate seg verken vitner eller tekniske bevis. Likevel er det fortsatt personer i etterforskningsledelsen som mener han har begått det han ble dømt for. Det er ganske enkelt helt ubegripelig, sier Åsgård som mener avhøreren i det som etter hvert utviklet seg til en enorm kriminalsak var for urutinert og uerfaren. Både aktor Christer van der Kwast og kriminalinspektør Seppo Penttinen fikk et hovedansvar i den enorme etterforskningen fordi den startet med en tilståelse om et drap i Sundsvall, hvor van der Kwast var påtaleleder. Penttinen jobbet med narkotikaspaning men ble den som skulle gjennomføre så godt som alle avhørene av Quick. Etterforskningen og den psykiatriske behandlingen Quick, og ikke minst etterforskernes opptreden under etterforskningen, har senere vist seg å by på stadig nye overraskelser. – Mammaen jeg aldri hadde Den svenske journalisten og forfatteren Dan Josefsson har skrevet boken «Mannen som slutade ljuga. Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick», hvor han går gjennom terapidelen av rettsskandalen. I boken beskriver Josefsson hvordan en seriemorder som ikke fantes ble skapt i terapisammenheng ved hjelp av en svensk form for «recovered memory therapy». Boken beskriver hvordan det daværende terapimiljøet på den Advisor Communisafe Sikker digital dokumentutveksling telefon: 33 48 43 00 e-post: advisor@advisor.no · www.advisor.no Juristkontakt 5 • 2014 11 – I media fremstilles det i dag gjennomgående som om norsk politi og påtalemyndighet ikke etterprøvde Thomas Quicks forklaringer, men uten videre la disse til grunn. Det er ikke riktig, skriver riksadvokat Tor-Aksel Busch. (Foto: Kåre M. Hansen/POD) rettspsykiatriske klinikken Säter rev med seg både Bergwall, politi, aktor, forsvarer og dommere. Han viser i boken at så godt som alle som hadde innflytelse i Quicketterforskningen tilhørte et miljø som var tett involvert med psykoanalytikeren Margit Norell, en karismatisk behandler med meget sterke oppfatninger og kjent for sin styrende stil. Norell var 90 år da hun døde i 2005, men hadde vært veileder for så godt som samtlige behandlere som var involvert i Quicks terapi. Norell var overbevist om at Quick tilsto drap han hadde begått, men at det var en vanskelig prosess for ham å få fram detaljene på grunn av kompliserte psykiske fortrengingsmekanismer, og at det da var naturlig for ham å unngå sannheten ved å først forklare seg feil. I sin bok hevder Josefsson at hver eneste løgn som ble avslørt, hvert eneste tegn som dukket opp, bare ble enda en indikator på at Quick var en seriemor- 12 der og at han var blitt det som resultat av barndomstraumer. I følge boka var politi- og påtalemyndighet uten egen kompetanse på feltet og følte at de måtte stole på «ekspertene». Etterforskningsledelsen ble informert, opplært og omvendt av terapimiljøet, hevder Josefsson som mener innhenting av minnepsykologisk ekspertise kom sent, og at også denne eksperten ble hurtig dratt inn i terapi og langt på vei «omvendt» av Norell. Denne eksperten var den svenske psykologiprofessoren og minneforskeren Sven Åke Christianson som var sakkyndigvitne i fem av sakene mot Quick, og som underveis utviklet teknikker som skulle hjelpe Sture Bergwall å få tilbake sine fortrengte minner om de angivelige drapene. Enkelte har hevdet at det eksisterte en form for sektliknende forhold blant det daværende personalet på Säter. Og at psykoanalytikeren Margit Norell ikke var den eneste som sto bak et ensidig fokus på fortrengte minner. I programmet «Dokument inifrån» på Sveriges Television, som ble sendt i november 2013, avsløres med skjult kamera hvor sterkt bånd politiets sakkyndige ekspert på mennesketminnet, Sven Åke Christianson, hadde til Margit Norell og hennes teorier. – Det er den dyktigste psykolog jeg har vært i nærheten av, sier Christianson om Norell. I dokumentaren avslører han også at han under Quick-saken selv gikk i terapi hos Norell, og at han fikk en svært nær følelsesmessig relasjon til henne. – Hun fikk meg til å føle meg svært trygg og bekreftet. Og jeg kan vel si off the record at hun ble den mamma som jeg aldri har hatt, sa Christianson på filmopptaket som ble vist på SVT1. Psykiater Ulf Åsgård mener det er ufattelig at personer som sto så sentralt i etterforskningen og bevisføringen av sakene mot Sture Bergwall, kan ha vært så knyttet opp mot de som sto Juristkontakt 5 • 2014 for psykoterapien av ham. Åsgård mener bruken av medisiner også fremstår som helt ukritisk, og at den høyst sannsynlig hatt avgjørende betydning for de mange tilståelsene. – Vi snakker om en mann som ble dopet ned, og som trodde at han ville være innesperret på Säter livet ut. Ved å tilstå fikk han mer beroligende medisiner, han kom ut av institusjonen og på reiser både i Norge og Sverige. I sitt hode, og i den situasjonen han befant seg i, hadde han vel lite å tape på å tilstå, sier Åsgård. Journalist Hannes Råstam hadde tidligere dokumentert at tilståelsene fra Quick kom under innflytelse av minneterapi som forutsatte massiv fortrenging av traumatiske opplevelser, og at fremkallingen av minner kom under massiv påvirkning av sterke medisiner, deriblant av typen benzodiazepiner som brukes som sovetabletter og beroligende midler. Jeg fikk kjeft av ledelsen ved Rikskriminalen etterpå og beskjed om å ikke gå ut i offentligheten med slike synspunkter Sture Bergwall har fortalt at han ble dopet ned av slike medisiner og at han til tider oppfattet de sterkt beroligende medikamentene som en belønning når han hadde tilstått drap og samarbeidet med politiet. – Bland aldri etterforskning og terapi – Det første vi må lære av Quick-saken er at man aldri kan kjøre to slike prosesser samtidig. Etterforskning må alltid holdes adskilt fra krevende psykoterapi av en mulig gjerningsmann. Det må være vanntette skott mellom disse to prosessene, ikke slik som i Quicksaken hvor behandlende terapeut deltok sammen med Quick under åstedsbefaringene. Samtidig burde jurister og leger lære mer om hverandres fagfelt når det gjelder etterforskning og behandling i kriminalsaker. Dersom man skulle stå ovenfor en mistenkt som tilstår flere drap, må det brukes flere personer som avhørere, og i større saker bør de byttes ut, slik at man unngår at en mistenkt kan lære seg å «lese» på avhøreren hva som er riktig eller galt i forhold til de handlingene som den virkelige gjerningspersonen har gjort, sier Åsgård. Selv om Sture Bergwall er frifunnet for alle drapene og utskrevet fra psykiatrisk sykehus, hevder personer som var ansvarlige for etterforskningen fortsatt at Quick ga opplysninger som bare en drapsmann kunne kjenne til, og at konstateringen av hans uskyld er for Nasjonalforeningen for folkehelsens mål er å bekjempe hjerte- og karsykdommer og demens. Testamentarisk gave til hjerteforskningen! Nasjonalforeningen for folkehelsen er den største humanitære bidragsyteren til norsk hjerteforskning. Vårt arbeid finansieres med innsamlede midler. Hjerte- og karsykdommer er årsak til flest dødsfall i Norge. Hver dag dør 47 mennesker på grunn av hjerte- og karsykdommer. Dagens behandling er resultatet av tidligere forskning. En testamentarisk gave går direkte til hjerteforskningen og er en investering for framtidige generasjoner. Gaven er fritatt for arveavgift og kommer derfor i sin helhet forskningen til gode. Postboks 7139 Majorstuen, 0307 Oslo Tlf: 23 12 00 00 Faks: 23 12 00 01 www.nasjonalforeningen.no Juristkontakt 5 • 2014 13 lettvinn. De kaller seg Quick-laget og har gården Öje som hovedkvarter, hjemme hos kriminalreporteren Gubb Jan Stigson, som ikke lenger får skrive om Quick-saken i den avisen han jobber i, Dala-Demokraten. Resten av Quick-laget består av den nå pensjonerte statsadvokaten Christer van der Kwast, politiets avhører Seppo Penttinen, psykologiprofessoren Sven Å. Christianson og tidligere svensk justisiekansler, nåværende justitieråd i Sveriges høyesterett, Göran Lambertz. I følge den svenske Jusektidningen, som er fagbladet for det svenske juristforbundet, var de fem samlet i mai. Limet som holder dem sammen er deres kritikk av den helomvendingen som har resultert i at tidligere etterforskning og fellende dommer mot Sture Bergwall i dag betegnes som en rettsskandale uten sidestykke. Som Justitiekansler bestemte Lambertz i 2006 at det ikke var noen grunn til å gå etterforskningen av Quick-sakene nøyere etter i sømmene. Til Jusektidningen har han følgende å si: – Jeg pleier å spøke om at jeg aldri tar feil. Det tar jeg av og til. Men i denne saken tar jeg absolutt ikke feil, sier han. Lambertz mener tvert om at det er de som har frifunnet Sture Bergwall som har gjort feil. Quick-lagets syn står i skarp kontrast til reaksjonene fra det offisielle retts- og påtaleapparatet i Sverige, som har erklært at Quick hele tiden klarte å tilpasse sine forklaringer slik at det til slutt fremsto som om han oppga opplysninger ingen andre enn en gjerningsmann og informerte etterforskere kunne vite om. Opplysninger han fikk fatt i gjennom sine mange timer i psykoterapi, i svært mange og lange politiavhør med stort sett samme avhører, og via journalister og medier. Den svenske riksadvokaten Anders Perklev har vært klar i redegjørelsen om Quick-saken etter de frifinnende dommene: 14 I sitt hode, og i den situasjonen han befant seg i hadde han vel lite å tape på å tilstå – Tiltalene mot Sture Bergwall bygger utelukkende på dennes tilståelser og egne opplysninger. (…) Sture Bergwalls forklaringer har vokst fram etter hvert og i det minste delvis under den terapi som han har gjennomgått. Innledningsvis har han ofte gitt feilaktige opplysninger som forhold rundt forbrytelsene. Som forklaring på dette er blitt godtatt at det har vært vanskelig for ham å nærme seg sannheten. Det som er kommet fram om etterforskningen gir inntrykk av at den har blitt bedrevet ut fra en sterk overbevisning om at Sture Bergwalls tilståelser var ekte. Derfor har de omstendigheter som har pekt i en annen retning ikke fått oppmerksomhet eller blitt løftet fram i tilstrekkelig utstrekning. Ved att Sture Bergwall har erkjent og selv virket for å bli dømt for forbrytelsene har også den kritiske gransking av etterforskningen og tiltalene som normalt ligger i en topartsprosess vært satt ut av spill, heter det i redegjørelsen. – To av sakene er ikke drap To av de åtte drapene Thomas Quick ble dømt for gjaldt personer som ikke engang beviselig er ofre for en drapshandling. Den ene var Charles Zelmanovits (15) som forsvant i november 1976 etter et skoleball i Piteå. Hans etterlevninger ble funnet etter at elgjegere kom over et kranie i skogen i september 1993, og politiet fryktet at noe kriminelt hadde tilstøtt ham. Senere undersøkelser gjort av Ulf Åsgård og den svenske politiprofessoren Leif G.W. Persson har imidlertid pekt i retning av en ulykke, ved at han trolig har gått seg vill, og at han som epileptiker kunne ha fått et anfall og frosset i hjel. Funnet av levningene ble omtalt i avisene og Quick, som på Säter verken hadde restriksjoner når det gjaldt medier eller hvem som besøkte ham, tilsto drapet våren 1994. Stedet hvor Zelmanovits ble funnet lå over 300 meter fra bilvei, og i så ulendt terreng at selv veltrente politifolk hadde vanskeligheter med å bevege seg der uten å falle. Denne strekningen hevdet Quick å ha båret liket av gutten. Han forklarte at han parterte offeret der og at han tok med seg deler av kroppen, men uten å være i stand til å redegjøre for hvor han gjorde av kroppsdelene. Han hevdet også å ha hatt en medvirker. Den angivelige medvirkeren begikk imidlertid selvmord i tidsrommet etter at Zelmanovits forsvant, og opplysningene kunne ikke etterprøves. Den andre forsvinningsgåten som ble til et drap etter at Thomas Quick tilsto å ha drept henne, var Therese Johannessen (9) som forsvant fra Fjell i Drammen i Norge 3. juli 1988. Tross omfattende etterforskning hadde ikke politiet klart å finne ut hva som skjedde med henne, annet enn at hun var sporløst forsvunnet. I sin tilståelse beskrev Quick stedet hvor han angivelig kidnappet henne som et område med gammel bebyggelse og eneboliger, mens Fjell er et område med høyblokkbebyggelse. Han fortalte også at det var fint vær den dagen han angivelig kidnappet 9-åringen, mens det i virkeligheten var kraftig uvær. På toppen av det hele beskrev han Therese Johannessen som blond med et nordisk utseende og at hun hadde store fortennner. Niåringen var imidlertid mørkhåret og manglet fortenner. Som i de andre forklaringene endret Quicks opplysninger seg og ble mer og mer korrekte for hvert avhør han ga, og den svenske påtalemyndigheten har vedgått at det er sannsynlig at han fikk opplysninger underveis i prosessen. Thomas Quick hevdet han hadde partert jenta og kastet kroppsrester i Ringentjernet like utenfor Ørje i Juristkontakt 5 • 2014 Tor Langbach, dommer og tidligere leder av Domstoladministrasjonen, sitter i den svenske granskingsgruppen. Østfold. Etter å ha tømt tjernet satt etterforskerne uten et eneste funn. Quick endret så forklaring til at han hadde brent likrestene, og politiet gjorde da et funn av noe som Norges eneste rettsantropolog Per Holck konkluderte med var brente biter av et menneskebein fra en person i alderen 5-15 år. Han fikk også støtte for sin konklusjon av en tysk professor, og opplysningene ble lagt stor vekt på under rettssaken. Først da Quick trakk tilståelsene ble biten undersøkt på nytt, i Sverige, av den uavhengige eksperten Ylva Svenfelt. En molekylær undersøkelse avslørte at «benbitene» var av tre og lim. I Therese-saken sa Quick også først at jenta hadde et arr på armen.Under avhøret får han spørsmål om det kan ha vært flekkvis rødhet han så, og om det er på begge armene, noe han da raskt svarer bekreftende på. Dette blir tatt som et bevis på at han visste at jenta hadde eksem på innsiden av armene. Juristkontakt 5 • 2014 Ulf Åsgård har gått gjennom alle opplysninger i de to sakene. Han mener verken Therese Johannessen eller Charles Zelmanovits ble drept. – Jeg tror det nettopp er slik som disse sakene sto før tilståelsene fra Quick, at Zelmanovits døde i en ulykke og frøs i hjel, mens jeg tror Therese Johannessen ble bortført. Ut fra det Quick fortalte, tror jeg han aldri engang har vært på Fjell i Drammen, sier Åsgård som selv har vært på Fjell og studert forholdene der inngående. Det har også senere kommet fram at det finnes holdepunkter for å si at Quick befant seg i Falun i Sverige på tidspunktet da Therese Johannessen forsvant. Quick, eller Sture Bergwall, drev en kiosk utenfor Falun og skal ha ført kassadagbok i det aktuelle tidsrommet fra 1. – 4. juli 1988. I en rapport som den svenske statsadvokaten Bjørn Ericson har utarbeidet heter det: «Inntrykket av bokføringen er med andre ord at Sture Bergwall har befunnet seg hjemme i Grycksbo og deltatt i kioskarbeidet, og kan da naturligvis ikke samtidig ha vært i Norge og drept Therese.» Svensk påtalemyndighet vedgår at kiosk-beviset ikke er hundre prosent, men mener alibi-kontrollen viser at det er svært sannsynlig at Quick var i Sverige da Therese Johannessen forsvant sporløst fra Fjell i Drammen. Norske saker De to andre norske drapene som Thomas Quick ble dømt for var drapene på Trine Jensen og Gry Storvik. Trine Jensen (17) forsvant fra Oslo 21. august 1981, og kroppen ble funnet nesten to måneder etter i et skogholt i Svartskog, en drøy mil sør for Oslo. Hun var voldtatt og kvalt. Quick ble dømt i juni 2000 uten tekniske beviser. Da han ble frifunnet i 2012 slo den svenske hovretten fast at han hadde 15 Säter psykiatriske sykehus rommer noen av Sveriges farligste kriminelle. Her satt Thomas Quick i 23 år. (Foto: Tore Letvik) hatt fri tilgang til alle de opplysningene han avga i politiavhør, og som tingretten mente hadde styrket tilståelsen. Gry Storvik (23) forsvant fra prostitusjonskvartalet i Oslo og ble funnet kvalt på en parkeringsplass på Myrvoll 25. juni 1985, også det i samme område sør for Oslo. Hun var prostituert og var naken da hun ble funnet. Thomas Quick tilsto at han hadde drept og voldtatt henne. Til tross for funn av sæd som ikke tilhørte Quick, og selv om Quick i detalj under avhør fortalte hvordan han hadde brukt kniv for å drepe, ble han dømt. Obduksjonen hadde vist at avdøde ikke hadde en eneste skramme fra bruk av kniv. Også her endret Quick forklaring etter hvert som avhørene skred frem, og kom med en forklaring som passet med hvordan 23-åringen var drept. Åsgård mener etterforskerne var helt på villspor fra første stund. – Politiet satt med en gjerningsmann som i hele sitt liv har vært klart orientert mot homofile menn, uten interesse for 16 kvinner, og en mann som knapt nok kunne kjøre bil eller orientere seg i Oslo. Opplysninger som ganske tidlig ville sagt klart fra at dette er en «ikke-kandidat» i disse sakene, sier Åsgård som mener det er sannsynlig at én og samme gjerningsmann har begått disse drapene, og at dette er en person som er så langt fra Quick som tenkes kan. – Den ene av kvinnene var prostituert. Den andre, Trine Jensen, befant seg i området rundt prostitusjonskvartalet i Oslo fordi hennes mor jobbet på et kontor like ved og hun ventet på at moren skulle bli ferdig på arbeidet. Begge de to kvinnene ble funnet på såkalte «koseplasser», hvor kunder med bil tok med seg prostituerte, og det er klare likheter mellom drapsmetodene. Her snakker vi om en halvpervers type som plukket opp kvinner på strøket og drepte dem, sier Åsgård. De biologiske sporene som ble funnet på Gry Storvik kan stamme fra en gjerningsmann, mener Åsgård. – I prostitusjonsmiljøet var det kjent at hun var fast bestemt på at kundene måtte bruke kondom. Så enten er spermien fra drapsmannen, eller fra en mann hun kjente godt og var intim med, eller fra et sexkjøp i døgnet forut for drapet, sier Åsgård. To kommisjoner jobber nå for å finne svaret på hvordan Sture Bergwall kunne bli domfelt på så fundamentalt sviktende grunnlag. Den ene kommisjonen er nedsatt av den svenske justisministeren Beatrice Ask, og skal ha sin konklusjon ferdig ved utgangen av januar 2015. Den har ett norsk medlem, spesialrådgiver, dommer og tidligere leder av Domstoladministrasjonen, Tor Langbach. Granskingen omfatter både rettsvesenet og helsevesenets håndtering av rettsprosessene rundt Thomas Quick. Oppdraget omfatter også advokaters og sakkyndiges opptreden knyttet til de aktuelle prosessene. I tillegg har den norske riksadvokaten Tor-Aksel Busch nedsatt en kommisjon som skal finne svare på om det var noe norske jurister og drapsetterforskere kunne gjort som ville avslørt de falske Juristkontakt 5 • 2014 JuristForum Faglig påfyll og nettverk der du bor Juristforbundet presenterer også i 2014 en fyldig meny med JuristForum i en rekke byer, attraktive medlemssamlinger for faglig påfyll og nettverksbygging. Flere arrangementer kommer. Gå ikke glipp av et JuristForum nær deg. 23. januar 30. januar 27. februar 13. mars 26. mars 1. april 24. april 2. juni 12. juni 16. juni 17. juni 19. juni 19. juni 11. september 25. september Januar 2015 Økonomiforståelse Bergen Jon Wessel-Aas Bodø Jon Wessel-Aas Bergen Jon Barstad Trondheim Guro Slettemark Molde Roar Thun Wægger Jus og sosiale medier Sandefjord Roar Thun Wægger Oslo Jon Elster m.fl. Fredrikstad Jon Wessel Aas Tromsø Anett Beate Fause m.fl Korrupsjon Bergen Ståle Einarsen Molde Jon Wessel-Aas Oslo Jan Tore Sanner m.fl. Harstad Jon Barstad Sandefjord Jon Wessel Aas Bodø Harstad Henrik Syse Henrik Syse Forhandlingsteknikk Jus og sosiale medier Jus og sosiale medier Hvordan bygge institusjoner? Ny kommunereform? Økonomiforståelse Jus og sosiale medier Økonomiforståelse Korrupsjon Jus og sosiale medier Forhandlingsteknikk Konflikthåndtering Hva er yrkesetikk? Hva er yrkesetikk? Korrupsjon Jon H. Barstad er utdannet siv. øk./ MBA og har erfaring fra bedriftsutvikling, ledelse, styrearbeid og økonomistyring. Han skal bl.a. lære deg å analysere et regnskap, økonomiske/finansielle begreper, suksessfaktorer i ulike virksomheter, risiko og usikkerhet. Jus og sosiale medier Advokat og forfatter Jon WesselAas foredrar: Hva kan du skrive og dele på Facebook eller Twitter? Kan arbeidsgiver regulere hva ansatte gjør i sosiale medier? Kan offentlige etater delta fritt i sosiale medier? Guro Slettemark har siden 2009 vært generalsekretær i Transparency International Norge, den globale sivilsamfunnsorganisasjonen som kjemper mot korrupsjon i nærmere 100 land. Slettemark er jurist og har arbeidet som juridisk seniorrådgiver i Datatilsynet og som politisk rådgiver for tidligere justisminister Odd Einar Dørum. Hva er yrkesetikk? Om hva slags definisjonsmakt, og annen makt, jurister faktisk har i samfunnet vårt, og hvordan jurister trenger å forholde seg etisk til denne makten. Etikken er hoved poenget her – behovet for å forholde seg bevisst til etikken, kombinert med en god og trygg rolleforståelse. Mer informasjon om JuristForum på www.juristforbundet.no Politiadvokat Anne Cecilie Dessarud leder kommisjonen som er nedsatt av riksadvokaten. (Foto: Kripos) tilståelsene og om det er læringspunkter å ta i bruk for framtiden. Norske politifolk og påtalejurister deltok aktivt under etterforskningen av de norske sakene og i en e-post til riksadvokaten har Juristkontakt bedt om en redegjørelse for hvilket syn norsk påtalemyndighet har på sin rolle i Quick-saken. Førstestatsadvokat Kjerstin A. Kvande ved Riksadvokatembetet svarer følgende: – Riksadvokaten har «opprettet en arbeidsgruppe for gjennomgang av norske myndigheters behandling av straffesakene mot Sture Bergwall i et læringsperspektiv. Gruppen har frist til 1. april 2015 for å avgi sin rapport. Vi kan vanskelig svare på spørsmål i tilknytning til sakene før arbeidsgruppens rapport foreligger. Brevet som riksadvokat Tor-Aksel Busch skrev til Justis- og beredskapsdepartementet 12. august 2013 – bare dager etter at den svenske riksadvokaten ba om at Quick frikjennes for det åttende og siste drapet, tar imidlertid detaljert for seg hva som har vært Norges rolle i Quick-sakene. Brevet fra Busch, som også ble sendt til den svenske riksadvokaten, beskriver 18 hvordan norsk påtalemyndighet så på bevisene mot Thomas Quick: “I påtegning herfra til Åklager myndigheten i Sverige ved biträdande överåklagare van der Kwast av 9. mars 1998, anmodet riksadvokaten om at svensk påtalemyndighet overtok rettsfor følgingen mot Thomas Quick, og som av norske myndigheter var siktet for med overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter å ha drept Therese Johannessen. I anmodningen ble anført at siktede hadde erkjent det forhold siktelsen omfattet, og at tilståelsen var underbygget av sakens øvrige beviseligheter. Videre ble det anført at siktede var å anse som sinn syk og følgelig ikke strafferettslig tilregnelig. I Norge ville det således ikke være grunn lag for idømmelse av straff, jf. Straffeloven § 44, men man ville her ha reist sikrings sak mot Quick etter norsk straffelov § 39, hvilket det også ble gitt uttrykk for”, heter det i redegjørelsen som riksadvokat TorAksel Busch skrev i august i fjor. Ved Hedemora tingretts dom av 2. juni 1998 ble Thomas Quick dømt for mord på Therese Johannessen. Norsk innsats I brevet beskriver riksadvokaten hvordan det, etter avklaring med politi- mesteren i Oslo, i desember 1999 ble opprettet en sentral etterforskningsgruppe ved Oslo politidistrikt for å behandle uavgjorte drapssaker her i landet som det var naturlig å etterforske i samråd med svenske myndigheter for å avklare om Thomas Quick var gjerningsmann. Oslo politidistrikt etterforsket Quicks tilståelser av drapene på Trine Jensen og Gry Storvik, med statsadvokat Marit Bakkevig som ansvarlig statsadvokat. Om prosessen videre, skriver riksadvokaten: “Etter avsluttet etterforsking og inn stilling fra Oslo politidistrikt, ble denne saken oversendt riksadvokaten ved statsadvokat Bakkevigs påtegning av 27. april 2000, hvor Quick siktes for to overlagte drap under særdeles skjer pende omstendigheter på henholdsvis Trine Jensen den 21. august 1981 og Gry Storvik den 25. juni 1985. Statsadvokatens oppfatning var at bevi sene i saken gav grunnlag til å utferdige tiltale mot Quick for begge drapene. I anmodningen ble det anført at sik tede hadde erkjent de forhold siktelsen omfattet, og at tilståelsen ble underbygget av saken øvrige bevisligheter. Riksadvo katens oppfatning, etter gjennomgang av saksdokumentene, var at det var bevis messig dekning for å tiltale Quick for begge drap”, skriver riksadvokat TorAksel Busch. Ved Falu tingrätts dom av 22. juni 2000 ble Thomas Quick dømt for mordene på Trine Jensen og Gry Storvik. I brevet gjør ikke riksadvokaten forsøk på å plassere ansvaret for de feilaktige norskrelaterte dommene, over på svensk påtalemyndighet og rettsvesen, men beskriver en aktiv norsk innsats: “Nettopp for å gardere seg mot en rask og lettvint overføring av sakene til Sverige, forbeholdt norsk påtalemyndig het seg retten til å gjennomgå det samlede etterforskningsmaterialet, for å ta stilling til en formell overtakelsesbegjæring burde fremmes overfor svenske myndig heter. I media fremstilles det i dag gjen nomgående som om norsk politi og Juristkontakt 5 • 2014 påtalemyndighet ikke etterprøvde Thomas Quicks forklaringer, men uten videre la disse til grunn. Det er ikke rik tig. (…) Det er selvsagt mulig at man verken var kritisk nok eller tilstrekkelig grundig i undersøkelsene, men intensjo nene og ambisjonen om en kritisk prøving av forklaringene til Quick var absolutt til stede”, skriver den norske riksadvokaten som blant annet viser til at det fra den norske etterforskningsledelsen, ved politiadvokat Nicolai Bjønness, ble skrevet følgende notat den 14. april 2000 i tilknytning til Trine og Gry-sakene: ”Det har vært reist spørsmål om man kan bygge på Thomas Quick´s forklaringer og særlig om de har trover dighet i «de deler som stemmer» når man må se bort fra en del forklaringer som tilsynelatende «ikke stemmer». (…) Tidvis kan han foklare seg om detaljer i en sak i forbindelse med avhør om en annen, tidvis forklarer han seg «feil». Det krever inngående analyse og kritisk gjennomgang for å «skille klinten fra hveten». Man har lagt vekt på å være spesielt kritisk til alle forklaringer som avgis og være særlig nøye med å foreta alle tenkelige etterforskningskritt som kan bekrefte eller avkrefte Thomas Quick´s påstander. Mye er ukontroller bart, man må bare konstatere at det er oppsiktsvekkende hvor god kjennskap han har til detaljer i sakene og det ville være utrolig om han hadde klart å til egne seg slik kjennskap uten å være gjerningsmannen. Som bevis er dette imidlertid ikke nok. (…) Det er imid lertid enkeltdetaljer som har fremkom met i hans forklaringer som vitterlig har vært ukjent, dels for politiet, som ved nærmere undersøkelser viser seg å stemme. Videre er det ikke påvist noe som kan påvises å være i strid med objektive funn». Tre uker etter at etterforskningsledelsen skrev dette notatet sendte den norske riksadvokaten sin anmodning om at den svenske riksadvokaten overtok rettsforfølgingen, da norsk påtalemyndighet anså at tilståelsen var underbygget av «sakens øvrige beviseligheter». Den norske kommisjonen som nå er nedsatt av riksadvokaten, er opprettet fordi Quick ble dømt for å ha drept tre norske statsborgere på norsk jord. Det skal «trekkes ut læringspunkter i et fremtidsrettet perspektiv» og «gis konkrete råd om hvordan slike punkter kan og bør implementeres best mulig i norsk politi og påtalemyndighet». Det skal blant annet gis en beskrivelse og en vurdering av beslutningsgrunnlaget i de tre sakene: Om en fra norsk side var tilstrekkelig kritisk til informasjon som forelå og bevissikringen som ble foretatt av norsk politi. Arbeidsgruppen består av politi advokat Anne Cecilie Dessarud (leder), politiførstebetjent Geir Egil Løken, politifaglig rådgiver Arnfinn Sandstad, politioverbetjent Asbjørn Rachlew, politiførstebetjent Erik Solheim og statsadvokat Kim Sundet. Brøt stillheten etter syv tause år Han var født Sture Bergwall, 26. april 1950, men endret det til Thomas Quick da han begynte å tilstå drap på begynnelsen av 1990-tallet. Det ble tidlig hevdet at han tok fornavnet etter en av sine påståtte første ofre, Thomas Blomgren, og at etternavnet var hans mors pikenavn. I dag hevder Sture Bergwall att han ikke valgte fornavn etter noe drapsoffer. I perioden 2001 – 2008 valgte Thomas Quick å være taus og ville ikke snakke mer om drap etter at han Juristkontakt 5 • 2014 ble stilt kritiske spørsmål om riktigheten av tilståelsene. Han tok tilbake navnet Sture Bergwall i 2002. I 2008 snudde han opp-ned på sine forklaringer. Den prisbelønte svenske journalisten Hannes Råstam laget en dokumentarfilm der Bergwall trakk tilbake alle sine tilståelser. Hannes Råstam døde i januar 2012, men hadde også skrevet en bok som utkom etter hans død. Boken «Fallet Thomas Quick: att skapa en seriemördare», avdekket hvordan Quick hadde kunnet tilpasse sine forklaringer i avhørene som ble gjennomført av en og samme avhører, og med en og samme aktor i alle samtlige saker. I dokumentaren som ble sendt på Sveriges Television i desember 2008 uttalte Sture Bergwall: «Jeg har ikke begått noen av de drapene jeg er dømt for, og jeg har heller ikke begått noen av alle de andre mord jeg har erkjent». Hans advokat Thomas Olsson meddelte etter programmet at han krevde gjenopptagelse av samtlige tilfeller der Bergwall var dømt for drap. Det førte til at sakene falt som korthus for den svenske påtalemyndigheten, som konkluderte med at han var dømt uten beviser. Flere hovretter i Sverige, som i domstolskjeden er på nivå med lagmannsretten i Norge, har deretter opphevet dom- 19 mene og frifunnet ham i alle sakene. Men tilbake står spørsmålet: Hvordan kunne rettssystemer som skal være å regne blant verdens mest treffsikre, feile så grovt? Sture Bergwall var tidligere straffet for vold og overgrep. I 1970 ble han dømt til tvungent psykiatrisk helsevern for grov utukt med barn, etter at han antastet fire gutter på Falu lasarett, hvor han på den tiden var ansatt som pleiemedhjelper. En av guttene var innlagt på barneklinikken hvor Bergwall jobbet, og skal ha blitt tvunget til oralsex etter at Bergwall tok kvelertak på ham på en svært brutal måte. Han ble innlagt til tvangsbehandling med diagnosen «persona immatura», eller antisocial personlighetsforstyrrelse. Ett år senere ble han utskrevet på prøve, men lagt inn igjen halvannet år etter, da han skal ha oppført seg svært ustabilt og psykiaterne var usikre på hans tilstand. Men hans tilsynsfører mente ting gikk bra og han ble snart skrevet ut igjen. I 1974 slo han helt uprovosert en mann i hodet med en stekepanne og knivhugget ham et titalls ganger. Mannen overlevde med nød og neppe. Statsadvokaten slo den gang fast at Bergwall var under psykiatrisk behandling og bestemte seg for påtaleunnlatelse. Litt over ett år senere ble Bergwall skrevet ut på prøve på nytt, men var snart tilbake etter et selvmordsforsøk, og gikk inn og ut av Säters psykiatriske sykehus. Helt til han ble endelig utskrevet i 1977. Deretter fulgte 13 år, stort sett uten psykiatrisk behandling. Bergwall gikk på beroligende medisiner og levde på trygd. I 1990 begikk han et bankran sammen med en medhjelper. Medhjelperen ble dømt til tre års fengsel. Sture Bergwall til tvungen psykisk behandling, og innlagt på Säter hvor han i 1993 begynner å tilstå uoppklarte drap. Det enorme omfanget av drapstilståelser bidro etter hvert til å svekke sannsynligheten for at Quick snakket sant. Det eldste av drapene som Quick tilsto, men ikke ble dømt for, skal ha skjedd i 1964. Da var han bare 14 år gammel. Terapeutenes svar på at han knapt kunne huske noen av drapene, var intensiv terapi for å lokke fram minnene. Han begynte å tilstå drap han beviselig ikke kunne ha begått. I 1989 forsvant to somalske gutter sporløst fra et asylmottak like utenfor Oslo. Etter at avisene omtalte forsvinningene flere år senere, kom Quick med en tilståelse om at han hadde drept og partert dem. Den falske tilståelsen ble avslørt da det viste seg at de to guttene var i live. Men på tross av at både norsk og svensk påtalemyndighet da visste at han beviselig ga feilaktige opplysninger, fortsatte etterforskningene og domfellelsene inntil Sture Bergwall selv snudde og trakk sine tilståelser. Materiale er forsvunnet Den svenske kommisjonen som gransker Quick-skandalen har fått opplysninger om at flere titalls sider med avhør av Thomas Quick er blitt strøket ut med korrekturlakk. Også på lydopptak fra åstedsbefaringer skal flere minutter på ufor klarlig vis være uten lyd. Av Tore Letvik Opplysningene er gitt den svenske granskingskommisjonen av en av Sveriges mest kjente psykiatere og ekspert på gjerningsmannsprofilering, Ulf Åsgård. 20 – Jeg har gått gjennom alle avhørene og dokumentene i saken, og informerte Bergwall-kommisjonen om funn jeg har gjort. Blant annet at 30 sider er hvitet ut med korrekturlakk. Hele seks minutters lydopptak fra en åstedsbefaring med Thomas Quick er helt stille, sier Åsgård. Sammen med den kjente svenske politiprofessoren og kriminologen Leif G.W. Persson har Åsgård bidratt med opplysninger som den svenske tv-journalisten Hannes Råstam brukte før han i desember 2008 kunne vise dokumentarfilmen: «Thomas Quick – att skapa en seriemördare» på SVT1. – Allerede i 2001 begynte Leif og jeg å samle, og å gå gjennom materiale for å skrive en bok sammen. Vi ble bare mer og mer overbevist om at Quick ikke var skyldig. I to år, fra 2002 – 2003 satt jeg stort sett rundt om i domstolene og leste i dommer og dokumenter, og i 2007 hadde vi 450 sider til boka, men ble ikke enige i utformingen. Da Hannes Råstam ringte våren 2008 og ga uttrykk for at han tvilte på at Quick var uskyldig, ble Leif og jeg enige om å dele våre informasjoner med Hannes, og mot sommeren 2008 var det tydelig at han hadde fått klart for seg at dommene var uriktige. I september 2008 ringte Hannes meg. Han ba meg sette meg ned, fordi han hadde noe viktig å fortelle meg, sier Åsgård, som satte seg ned og hørte følgende gjennom telefonen: – Sture har erkjent at alt er løgn. – Min første følelse var lettelse og den første intellektuelle refleksjonen var – endelig! Det var et stort øyeblikk i mitt profesjonelle yrkesliv, sier Åsgård. Juristkontakt 5 • 2014 Foto: Tore Letvik Foto: Albin Olsson Den kjente svenske politiprofessoren Leif G.W. Persson (t.v.) og Ulf Åsgård utførte en grundig gransking av etterforskningen av Thomas Quick med tanke på å utgi bok. Materialet ga grunnlag for tv-journalisten Hannes Råstams dokumentar i 2008, hvor Quick trakk tilståelsene. Deretter har ballen rullet. I november 2013 ble Sture Bergwall formelt frikjent for det åttende drapet han var dømt for. Både påtalejurister, dommere og selv forsvarsadvokater hadde tatt del i en rettsprosess som førte til at en og samme mann ble dømt for åtte drap. Domfellelser som i første rekke kom fordi mannen som tilsto hadde en voldelig og psykiatrisk ustabil fortid i sin ungdom som ble tolket inn i tilståelsene. Etterforskningen og den psykiatriske behandlingen av det alle trodde var en seriedrapsmann flettet seg inn i hverandre i en prosess som tillot at selv hårreisende selvmotsigelser i mannens forklaringer ble tolket som naturlige på grunn av hans psykiske tilstand. Samtidig anså Quicks forsvarer at tilståelsene var til klientens beste, og en viktig del av hans psykoterapi. Det førte til at skyldspørsmålet og sannhetsinnholdet i tilståelsene Juristkontakt 5 • 2014 kun ble vurdert én gang. Ingen av drapsdommene ble anket. Utskrevet I mars i år ble Sture Bergwall utskrevet fra Säter. Han bor nå hos sin bror og brorens kone i en 60 kvadratmeter stor bolig i Sverige. I følge psykiater Ulf Åsgård har svenske myndigheter verken stillt opp med bolig eller adekvat tilbud om behandling eller oppfølging for ham etter at han ble uskrevet. I april i år var Sture Bergwall invitert til den norske SKUP-konferansen i Tønsberg, hvor det hvert år deles ut priser for godt utført gravejournalistikk. Til Aftenposten fortalte han hvorfor han diktet opp de mange drapene: – Det er en lang historie og den er til dels kompilsert. Samtidig er den enkel fordi det handlet om at jeg ønsket å oppnå tilhørighet, sier han. Bergwall beskriver seg som en ensom person da han ble dømt til tvungent psykisk helsevern for over 20 år siden. Da han kom til sykehuset, ønsket han å føle tilhørighet og bli akseptert. Det er hovedforklaringen til at jeg begynte å dikte opp drapene, sier han til Aftenposten. Parallelt med at han diktet opp drapene, begynte han også å dikte om barndommen. Blant annet at han ble seksuelt misbrukt. Det forklarer han slik: – Psykologene hadde en forventing om at jeg skulle ha opplevd grusomme ting i barndommen siden jeg var i stand til å begå drap. Sture Bergwalls bror var også tilstede i Tønsberg og sa at alt Bergwall har fortalt om sin barndom er oppdiktet. Til norsk politi- og påtalemyndighet hadde Sture Bergwall følgende å si: – Det er en gåte at norsk politi svelget agnet. 21 Gjennomført pilotprosjekt med Gatejuristen på Lillehammer F.v. advokat Børge Alsvik i Thallaug, prosjektleder Tamar Thorud, studentkoordinator Fride Wirak, Victoria Drange, leder i Jussforeningen Vetle Seljestad, Kaia Maartmann, Irene Hagen, Katrine Solberg, Sveinung Aas, Marielle Hagengen og juridisk rådgiver i Gatejuristen Ann Kathrin Nordbø. Den lokale oppslutningen har vært viktig Gatejuristen har i mars, april og mai gjennomført et prøveprosjekt på Lillehammer med gratis juridisk bistand til folk som har eller har hatt et rusproblem. – Vi har holdt saksmottak hos Frelsesarmeen og Brukerstyrt senter og har behandlet 23 saker i løpet av disse månedene, forteller Gatejuristens prosjektleder Tamar Thorud, og sier dette vitner om et udekket rettshjelpsbehov i regionen. Gatejuristen har bistått på flere rettsområder, men opplyser at det er kommet inn flest saker som gjelder sosialrett, erstatningsrett, gjeld og politi-/straffesaker uten rett til fri forsvarer. Sveinung Aas er jusstudent på andre året ved HiL og frivillig saksbehandler. Han har blant annet bistått en klient med å søke om nødhjelp til dekning av en ubetalt strømregning. Klienten hadde med sin stramme og vanskelige økonomi 22 ikke mulighet til å dekke regningen og hadde fått varsel om at strømmen var i ferd med å bli avstengt. Han hadde opplevd å ikke få hjelp når han henvendte seg til NAV i kommunen der han bodde og Aas sendte derfor en søknad til NAV der han viste til lovhjemmelen for bistand i akutte situasjoner. Etter at NAV mottok brevet fikk klienten umiddelbart bistand til å dekke strømregningen og unngikk dermed at strømmen ble avstengt – til stor lettelse for både ham og barna hans. Aas er godt fornøyd med utfallet i saken og sier det er spennende å kunne bruke jussen i praksis. En annen klient fikk tilbakemelding fra NAV på Lillehammer om lang ventetid for å komme til gjeldsrådgiver. Hans leilighet var i ferd med å bli taksert for tvangssalg og klienten var fortvilet. Jusstudentene Irene Hagen og Marielle Hagengen bisto med å få oversikt over den samlede gjeldsbyrden og kontaktet Lindorff med et konkret nedbetalingsforslag. Lindorff aksepterte forslaget og gikk med på å kontakte tingretten for å stoppe tvangssalget. – Det var fint å se hvor glad klienten ble over å få beholde leiligheten sin, sier Hagengen. – Jussforeningen på HiL, skal ha stor ære for samarbeidet som innebærer at utvalgte jusstudenter er rekruttert som frivillige hos Gatejuristen og får praktisk erfaring med juridisk arbeid, forteller Tamar Thorud. Også i Jussforeningen er man tilfreds. – Dette er et unikt tilbud for jusstudentene – de får både verdifull erfaring og meningsfulle oppgaver, sier Fride Wirak, nestleder i Jussforeningen. Advokatfirmaet Thallaug har sammen med førsteamanuensis og advokat Harald Thoresen bidratt til kvalitetssikring av jusstudentenes arbeid. Advokatene har vært sparringspartnere og lagt til rette for erfaringsutveksling, forteller Gatejuristen. – Den lokale oppslutningen, med Jussforeningen som primus motor, har vært viktig for arbeidet vårt her, forteller Thorud i Gatejuristen. Han fremhever også Frelsesarmeen som en viktig samarbeidspartner – organisasjonen bidrar med kontorlokale og formidling av kontakt med personer i målgruppen. Juristkontakt 5 • 2014 Åpner for midlertidige ansettelser Arbeidsminister Robert Eriksson (Frp) vil øke adgangen til midlertidige ansettelser. Endringen innebærer en generell adgang til å ansette arbeidstagere i midlertidig stilling i inntil ett år. I dag er det stort sett bare ved vikariater eller ved arbeid av midlertidig karakter at det er adgang til å ansette i midlertidig stilling. LO-leder Gerd Kristiansen er sterkt kritisk. – Det blir mer lettvint å ansette de som ansettes, og senker terskelen inn i jobb. Men det blir også lettere å sette folk utenfor, og dette frafallet er nå det største problemet i Norge. Ungdom som mister jobben kan bli varig utenfor, med de langvarige økonomiske og sosiale konsekvenser det får, sier Kristiansen til Dagens Næringsliv og viser til Sverige, der reglene for midlertidighet er romsligere enn i Norge. – En av de få ting ekspertene er enige om er at det ikke øker sysselsettingen. Sverige har dobbelt så mange midlertidige som oss. Samtidig har de dobbelt så mange arbeidsløse. I tillegg til de som måtte reise utenlands for å få jobb. Nyvalgt styre i Dommerforeningen Juristkontakt for bare noen tiår siden ... Juristkontakt for 40 år siden «Staten har funnet tiden inne til å få skikk på sine embetsmenn og høyere tjenestemenn på fjern synsskjermen. Nå skal det ikke fomles og fikles lenger. Statens budskap skal ut i strømlinjet fasong.” (Opplæringsseksjonen og Statens Informasjonstjeneste skal arrangere kurs om opptreden i massemedia) Juristkontakt for 30 år siden «Amnesty International regner med at minst 200 samvittighetsfanger arresteres hvert år. Man har grunn til å tro at det virkelige antallet er langt høyere.” (Juristgruppa i Amnesty om forholdene i Øst-Tyskland) Juristkontakt for 20 år siden «Det var bare meg og en sekretær i halv stilling. Vi klarte å skaffe lokaler i et saneringshus som Tannlegeforeningen hadde i Kronprinsens gate. Jeg husker at kona og jeg tilbrakte påsken 1968 med å pusse opp lokalene. Vi kjøpte noen gamle møbler fra Ingeniørforeningen. Det var ikke alltid vi kunne ta ut lønn på lønningsdagen” (Juristforbundets første generalsekretær Knut Farner ser tilbake på oppstarten av forbundet) Juristkontakt for 10 år siden Dommerforeningen har fått ny styreleder og flere nye styremedlemmer etter sitt årsmøte i begynnelsen av juni. Ny leder av foreningen er Ingjerd Thune, som overtar etter Håvard Holm. Foran f.v: varamedlem (sorenskriver) Bernt Bahr, varamedlem (tingrettsdommer) Marianne Berg, styremedlem (tingrettsdommer) Brit Ankill, leder (sorenskriver) Ingjerd Thune, varamedlem (lagdommer) Elin Holmedal, styremedlem (høyesterettsdommer Kristin Normann. Bak: nestleder (lag dommer) Wiggo Storhaug Larssen, varamedlem (lagdommer) Arne K. Uggerud, styremedlem (tingrettsdommer) Dagfinn Grønvik «Juristene i Justisdepartementet skal ifølge Time Magazine ha gitt Rumsfeld beskjed om at det ikke bryter med konvensjonen å la fanger stå lenge i smertefulle og stressende stillinger, tvinge dem til å stå oppreist i flere timer, nekte dem å sove eller kle dem nakne.” (Debatt om fangebehandling etter avsløringer fra amerikanske militærbaser) 180x33 annonse_Layout 1 05.01.11 09.55 Side 1 V I O V E R S E T T E R J U R I D I S K E D O K U M E N T E R F O R J U S T I S D E PA R T E M E N T E T, O V E R 100 ADVOKATKONTORER, RETTSINSTANSER OG POLITIDISTRIKT OVER HELE LANDET. VI T ILBYR OGSÅ TOLKETJENES TER TIL OVER 90 SPRÅK. Tlf: 922 46 373, E-post: translations@amesto.com, www.amesto.no Translations Juristkontakt 5 • 2014 23 Kritikk mot prosess med nytt regjeringskvartal Juristene Hanne Klægstad (t.h.) i Landbruksog matdepartementet og Linda Lund i Klimaog miljødepartementet. De ansatte i departementene har ikke vært fornøyd med p rosessen med nytt regjeringskvartal og advarer mot fremtidige kontorløsninger som ikke legger til rette for konsentrasjonsarbeid . – Ansatte skal involveres i den videre prosessen, sier kommunalog moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Av Ole-Martin Gangnes 24 Juristkontakt 5 • 2014 I et brev fra de tillitsvalgte i departementene, får kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) kritikk for prosessen rundt arbeidet med nytt regjeringskvartal. – Muligheten til å ta hensyn til hvilke arbeidsoppgaver og behov som krever hvilken type arbeidsplassutforming blir illusorisk. Dette er vi ansatte sterkt kritisk til, skriver de ansatte i et brev til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. I forbindelse med regjeringens fremleggelse av det besluttede konseptet og hovedmodellen for det nye kvartalet, lovet imidlertid Sanner at de ansatte skal involveres. – Gode arbeidsplasser krever at vi lytter til de ansattes behov. Ansatte skal involveres i den videre prosessen slik at vi finner gode løsninger, sier Jan Tore Sanner i en pressemelding. – Det er gledelig at Sanner sier det skal lyttes til ansattes behov. Planleggingen av det fremtidige regjeringskvartalet vil påvirke utførelsen av arbeidsoppgavene og arbeidsmiljøet vårt i mange tiår fremover, sier juristene Hanne Klægstad i Landbruks- og matdepartementet og Linda Lund i Klima- og miljødepartementet til Juristkontakt. En del av prosessen har vært en rapport levert av en arbeidsgruppe under Kommunal- og moderniseringsdepartementet: «Arbeidsformer i fremtidens regjeringskvartal – miljø, teknologi og samhandling». Men de ansatte mener det må gjøres ytterligere kartlegging for at regjeringen skal få et godt nok grunnlag for beslutninger om arealnorm og arbeidsplassutforming i det nye regjeringskvartalet. – Beslutningene må bygge på en grundig analyse av hvilke arbeidsoppgaver departementene og DSS har og vil ha i fremtiden, oppgavenes omfang og hvilken arbeidsplassutforming som er best egnet til de respektive oppgavene, skriver de tillitsvalgte i brevet til Sanner. – Det bør innhentes erfaringer fra flytting til åpne løsninger, flytting fra åpne løsninger til cellekontorer og fra Juristkontakt 5 • 2014 delte løsninger, skriver de tillitsvalgte fra Juristforbundet, Akademikerne, NTL, Parat, Samfunnsviterne, Unio, Naturviterne, Econa og Samfunns økonomene Faste plasser Det har blitt lagt opp til såkalte «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» og «free seating» i rapporten fra arbeidsgruppen under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. – Det er gått bort fra forslaget om «free seating» og det sies nå at vi skal få faste plasser. Men vi frykter likevel at målet om tilstrekkelige plasser og fast plass til alle fort kan bli vanskelig å oppfylle, sier Hanne Klægstad. De tillitsvalgte peker på at arealtall og framskriving av antall ansatte kan gjøre at regnestykket blir vanskelig å få til å gå opp. Regjeringen skriver i sin pressemelding at det ikke legges opp til underdekning. ”Det legges opp til at alle har fast plass. Arealnormene for nybygg i regjeringskvartalet settes foreløpig til henholdsvis 23-25 m2 bruttoareal pr. ansatt (inkludert fellesområder) og 15 m2 pr ansatt arbeidsplass-areal. I forbindelse med rom- og funksjonsprogram vurderes arealnormene nærmere”, heter det. Og videre: ”Regjeringen ønsker arbeidsplasser som er fleksible og fremtidsrettede, og som utnytter teknologien på en best mulig måte. Kontorene utformes med mulighet for ulike arbeidsformer som konsentrasjonsarbeid, små møter og prosjektarbeid etc. Eventuelt åpent kontorlandskap er ikke uproblematisk, mener de ansatte i departementene. Det kommer tydelig fram i en undersøkelse gjennomført av Juristforbundet. 93 prosent av juristene svarer i undersøkelsen at det viktigste for å gjøre en god jobb er tilrettelegging for konsentrasjonsarbeid. Det mener også de fleste ansatte tilknyttet andre arbeidstakerorganisasjoner i departementene. Juristene oppgir at 65 prosent av dagen brukes til konsentrasjonsarbeid. Og hele 95 prosent av juristene sier de foretrekker eget kontor fremfor å sitte i landskap. – Svarene i undersøkelsen må tas på alvor. Det handler nok om at jurister og andre ofte jobber med konsentrasjonsarbeid, sier Hanne Klægstad og Linda Lund. – Hvis man ikke legger tilstrekkelig til rette for konsentrasjonsarbeid er det grunn til å frykte et kvalitetstap, sier de. Lavt anslag I brevet fra de tillitsvalgte advares det mot å bygge arealnormen på et for lavt anslag over antall ansatte i fremtiden. – Skal det nye regjeringskvartalet kunne tilpasses fremtidige behov, for eksempel endringer i departementsstrukturen, struktur for fellestjenester, antallet ansatte og behovet for andre arbeidsplassløsninger, vil disponibelt areal være den viktigste begrensende faktoren. En underdimensjonering vil kunne gi mange uheldige konsekvenser, blant annet at departementer eller avdelinger igjen plasseres utenfor regjeringskvartalet, heter det i brevet. – Bare en romslig arealnorm vil sikre fleksibilitet og robuste løsninger for fremtiden, skriver de. Det er svært viktig at de ansatte involveres og blir lyttet til i saker som har betydning for arbeidssituasjonen, påpeker de ansattes tillitsvalgte. – Utformingen av et nytt regjeringskvartal har åpenbart en slik betydning at retten til medbestemmelse etter hovedavtalen skal være reell. Det vil være uklokt av regjeringen å fatte beslutninger nå som fastsetter avgjørende premisser for arbeidsplassutformingen i regjeringskvartalet uten at de ansatte er blitt tilstrekkelig hørt. Det vil gjøre retten til medbestemmelse tilnærmet innholdsløs, skriver de tillitsvalgte i brevet til statsråden. 25 Vil ha økt bevissthet om offentlighetsloven Advokat Ina Lindhal Nyrud i Journalistlaget tror mange i forvaltningen er redd for å gjøre feil og unntar for mye fra offentlighet. Av Henrik Pryser Libell Ina Lindhal Nyrud er advokat i Norsk Journalistlag og tidligere ansatt i Norsk Presseforbund og medieavdelingen i Advokatfirmaet Hjort. Hun har fulgt norske medierett siden jus�studiet på midten av 1990-tallet. – Forvaltningen har de seneste årene levert mye dårligere utredninger på medierettområdet enn tidligere. De hopper ofte bukk over det vanskelige, setter det over til andre eller utsetter det, sier Nyrud etter å ha analysert og skrevet høringer til nesten samtlige norske medierettslige utredninger de siste årene. Et eksempel hun trekker frem er Politiregisterforskriften – som trer i kraft 1. juli i år. – Forskriften betyr mye for kriminaljournalistikken i Norge. Den regulerer blant annet hva politi og påtalemyndigheter skal og kan gi ut til allmennheten av opplysninger i forbindelse med straffesaker, sier hun. 26 Dessverre er det mange i departementer og direktorater som kan den nye Offentlighetsloven dårlig Hittil har ifølge Nyrud et eldre rundskriv fra Riksadvokaten regulert forholdet. – Utredningen som ligger til grunn for den nye forskriften mener jeg er veldig tynn. De valgte blant annet å ikke vurdere det svenske systemet. Der er ordningen slik at nesten alle etterforskningsdokumenter som legges frem for retten er offentlige fra det tidspunkt det er tatt ut tiltale, sier hun. – I praksis er rundskrivet fra 1981 på mange måter mer åpent og et bedre håndverk enn den nye forskriften. Vi hadde forventet et åpnere og tydeligere lovverk, som hentet opp i seg de åpenhetsprinsippene som har utkanalisert seg gjennom føringer fra Riksadvokaten, rettspraksis og tidligere utredninger på området. Datalagring Et eksempel på at det hoppes bukk over vanskelige spørsmål, mener hun gjelder Datalagringsdirektivet. – Under lovgivningsprosessen erkjente lovgiver at masselagringen av data vil være problematisk for kildevernet. Vissheten av at noen kan lete frem kontakter og bevegelser kan være nok til å hemme borgernes ytringsfrihet. Likevel vedtok Stortinget direktivet og sa de overlot til Medieans varsutvalget å finne løsningen på dette problemet. Men Medieansvarsutvalget diskuterte overhodet ikke saken. Det såkalte Metodekontrollutvalget, som for så vidt hadde en bedre tilnærming til medieretten, avgrenset også sine drøftelser mot direktivet. Resultatet er at Datalagringsdirektivet vil kunne tre i kraft uten at problemet med vern av journalisters anonyme kilder er løst, sier Nyrud. – Nå har jo uansett EU-domstolen nylig underkjent direktivet, og uttalt at det ikke er i samsvar med EUs charter om grunnleggende rettigheter. Det vil være rart om regjeringen lar direktivet bli en del av norsk rett. Hun mener Norge bør se til Sverige. Der har ifølge Nyrud ikke journalistene bare taushetsrett – altså rett til å beskytte sine anonyme kilder. De har også som hovedregel taushetsplikt – en plikt til å verne om identiteten til kilder de har lovet anonymitet. – Denne retten suppleres med et straffesanksjonert etterforskningsforbud, det vil si at ingen offentlig myndighet, heller ikke domstolen – som Juristkontakt 5 • 2014 – Et tilbakevendende problem er forvaltningens lemfeldige praktisering av merinnsynsprinsippet, sier advokat Ina Lindhal Nyrud. hovedregel kan foreta undersøkelser av identiteten til kilder. Det sikrer at samfunnet har bedre balanse mellom reglene om taushetsplikt og reglene om vern av varslere. Varslingsbestem melsen i arbeidsmiljøloven skal evalueres denne stortingsperioden, og da bør den svenske kildevernordningen trekkes inn i vurderingen, sier hun. Hvordan skal en journalist be om innsyn i et dokument hvis man ikke vet at det eksisterer i journalen? På nett hengig av skyld. Hvis for eksempel redaktøren er på ferie, vil han kunne bli ansvarlig for en ulovlig ytring med mindre han kan bevise at han satte i verk tilstrekkelig tiltak for å føre kontroll med innholdet i publiseringen. Slik er den «egentlige» redaktøransvaret i Norge, men det gjelder bare for de som bruker trykksverte og kringkasting – ikke de digitale. (Foto: YAYImages) I kildevernet er det også et annet «hull”: Redaktøransvaret på nett. Det finnes nemlig ikke i dag. – Redaktøransvaret er den rettslige motpolen til kildevernet. Det er redaktøren som overtar ansvaret for ytringer som publiseres anonymt. Redaktør ansvaret er et objektivt ansvar som rekker lenger enn det subjektive ansvaret. Det vil si at ansvaret er uav- – Norge har ikke et teknologinøytralt redaktøransvar i lovverket. De rettslige rammevilkårene for en artikkel som legges ut på nett er ikke de samme som om artikkelen blir trykket på papir. Naturligvis har norske redaktører tatt på seg et presseetisk ansvar for det som publiseres på nett, men loven følger ikke dette opp, sier hun. Når det gjelder nettdebattene på de redaksjonelle massemediene, ønsker Journalistlaget et objektivt kontrollansvar for redaktøren. – Da vil i også ytreren selv kunne bli ansvarlig. Vi mener loven ikke skal detaljregulere hvordan kontrollen skal gjøres, men poenget er at det må påhvile redaktører en plikt til så raskt som mulig å redigere eller slette ulovlige innlegg, sier Nyrud. 28 Juristkontakt 5 • 2014 Journalistlaget mener dette vil tydeliggjøre og ivareta de journalistiske massemedienes anseelse. Hun er også skuffet over at Medieansvarsutvalget ikke tydeliggjorde skillet mellom de sosiale mediene og de redaksjonelle massemediene. – Våre medlemmer har et profesjonsfaglig ståsted, de har et samfunnsoppdrag og jobber for publikum på publikums vegne. Journalistene følger presseetiske normer. Det kan jo sammenlignes eller likestilles med rollen til sosiale medier, sier Nyrud. Offentlighet Fra den nye regjeringen forventer hun et fokus på det rettslige redaktøransvaret og kildevernet, og ikke minst en gjennomgang av Offentlighetsloven. – Det hersker, som Gjørvkommisjonen peker på, en ”lukkethetskultur i forvaltningen» i dag. Jeg tror mange i forvaltningen er redd for å gjøre feil, redd for å gi ut for mye i stedet for å være redd for å gi ut for lite. Jeg tror man da glemmer verdien av det åpne demokratiet, sier hun. – Dessverre er det også svært mange i departementer og direktorater som kan den nye Offentlighetsloven svært dårlig. Kunnskapen om prinsippet om meroffentlighet og merinnsyn – og hva det betyr i praksis – er ofte liten i forvaltningen. Et tilbakevendende problem er forvaltningens lemfeldige praktisering av merinnsynsprinsippet. En «passiv sensur» ser hun også tendenser til i mangelen på journalføring av offentlige etaters dokumenter. Og her er det en inkonsekvent lovgivning vedrørende de organinterne dokumentene, det vil si de dokumentene som sirkulerer internt i organet, for eksempel i en etat. – I henhold til Offentlighetsloven kan slike dokumenter være offentlige etter en merinnsynsvurdering. Samtidig sier arkivforskriften at det er frivillig å journalføre slike dokumenter. For en forvaltning som forsøker å holde Juristkontakt 5 • 2014 kortene tett til brystet blir denne forskriften en redningsplanke. Hvordan skal en journalist be om innsyn i et dokument hvis man ikke vet at det eksisterer i journalen?, spør Nyrud. I sitt høringsskriv til Offentlig hetsloven skrev Journalistlaget at så vidt de kjenner til innebærer frivillighetsbestemmelsen at kun 10 av 17 departementer journalfører disse dokumentene. Gravejournalister Journalistlaget er også for å utvide Offentlighetslovens virkeområde til å gjelde flere organer, blant annet selvstendige rettssubjekter som utfører helse-, sosial-, utdannings- og energitjenester som det offentlige har et lovpålagt ansvar å tilby. Det samme gjelder organer som forvalter offentlige midler og utfører et viktig samfunnsoppdrag, som for eksempel studentsamskipnadene. Hun opplever det som påtakelig at like før loven skulle vedtas, ble en lang rekke etater gjennom forskriften unntatt fra loven. For eksempel Posten og Norsk Tipping. Kun ett organ som falt utenfor loven ble inntatt gjennom forskriften, og det var Nasjonalmuseet for kunst. – Selvfølgelig har det vært aktører inne i bildet rett før loven skulle vedtas, sier hun, men håper på endringer etter en evaluering. – Det er en jobb for presseorganisasjonene å vise betydningen av offentlighet, sier hun. En av virkemidlene de har, er å få frem gjennom konkrete eksempler på hva åpenheten betyr i praksis. – Ikke sjelden har jeg tatt med flere av Norges beste gravejournalister på møter i Stortinget for å forklare hva disse prinsippene betyr i praksis; som i Aftenpostens avsløring av vannverksaken på Romerike eller Dagens Nærings livs mange avsløringer av økonomisk kriminalitet. Norskproduserte og spesialtilpassede Dommer- og advokatkapper (Dame og herremodell) Protokollførerkapper Kappene lages i førsteklasses materialer, og har helforet forstykke. Kr. 4 250,eks. mva. og frakt AS Trøa, 6493 Lyngstad Tlf: 71 29 57 31, Fax: 71 29 57 01 E-post: ernastorvik@gmail.com Web: www.pallansom.no 29 Kjemper for rettferdighet for sin døde advokat I 2009 døde advokat Sergej Magnitskij i et russisk fengsel etter grov mishandling. Året før hadde han anmeldt en rekke korrupte tjenestemenn. Sergej Magnitskijs klient Bill Browder (bildet) bruker nå all tid på å få rettferdighet for sin advokat – og advarer norsk næringsliv mot å gjøre business i Russland. Av Ole-Martin Gangnes – Vladimir Putins Russland er en kriminell stat som bruker de midlene som skal til for å nå sine mål. Det er ikke et sted å investere, hvis du da ikke har et «deathwish». Dette gjelder i enda større grad for store selskaper som for eksempel Statoil, fordi mer Juristkontakt 5 • 2014 står på spill. Statoil trenger ikke og bør absolutt ikke være i Russland, sier Bill Browder til Juristkontakt. Han har siden 2009 kjempet for at de ansvarlige for advokat Sergej Magnitskijs død stilles til ansvar og er drivkraften bak den såkalte «Magnitsky Act» i USA, sanksjoner mot korrupte tjenestemenn som ikke straffeforfølges i sine hjemland. Loven førte til at 18 navngitte russiske tjenestemenn ble svartelistet i USA. Amerikanskfødte Browder ble kastet ut av Russland i 2006 og er i dag britisk statsborger bosatt i London. – Jeg har mottatt dødstrusler og må tenke på egen sikkerhet, sier Browder. Vi møter ham i et vårvarmt Oslo, der Browder er på besøk for å snakke med norske og internasjonale menneske rettighetsforkjempere, blant annet Den norske Helsingforskomité. Browder omtaler i dag også seg selv som menneskerettighetsforkjemper, men han begynte ikke der. William Felix «Bill» Browder var nemlig forretningsmannen og finansforvalteren som så muligheter i Russland etter Sovjetunionens fall. Han er født og oppvokst i Chicago som sønn av matematikeren Felix Browder og barnebarn av Earl Browder. Bestefar Earl ledet det amerikanske kommunistpartiet fra 1930 til 1945, og stilte to ganger som presidentkandidat. – Mitt ungdomsopprør mot familien bestod i å iføre meg dress og slips og bli businessmann, sier Bill Browder med et smil. Etter økonomistudier vendte han oppmerksomheten mot de nye markedene som hadde åpnet seg i ØstEuropa etter murens fall, og særlig Russland. I 1996 grunnla han Hermitage Capital Management og ble Russlands største forvalter. Men hans «aksjonæraktivisme» i form av korrupsjonsjakt og avsløringer i flere selskaper ble etter hvert upopulær. Mange av sakene fikk stor oppmerksomhet i internasjonal finanspresse. 31 Kastet ut I 2006 ble Browder plutselig kastet ut av Russland – som en trussel mot rikets sikkerhet og beskyldt for skatteunndragelser. Og problemene begynte for Hermitage Capital og alle som arbeidet i selskapet. Ikke minst for Browders russiske advokat Sergej Magnitskij, den eneste av selskapets advokat-team som ble igjen i Russland. Magnitskij var en 37 år gammel skatteadvokat og revisor ved Hermitages Moskva-kontor som oppdaget en enorm skatteunndragelsessak. Da han vitnet mot flere tjenestemenn endte det imidlertid med at han selv ble arrestert og mishandlet. Advokaten døde i fengsel i 2009 som en direkte følge av tortur og mishandling, ifølge Helsingforskomiteen, som viser til dokumentasjon fra Europarådet, det russiske menneskerettighetsrådet, Bill Browder og den utførlige dokumentasjonen som den amerikanske loven «Magnitsky Act» bygger på. ”Det er store grunner til å tro at de som var ansvarlig for svindelen, arrestasjonen og mishandlingen av Magnitskij beriket seg og sine familier med 230 millioner dollar, skriver Helsingforskomiteen i en anmeldelse til Det nasjonale statsadvokatembetet i Norge. Razzia Opptakten til Magnitskij-saken begynte i 2007, etter at Bill Browder hadde blitt kastet ut av landet, da russisk politi foretok en razzia i lokalene til Hermitage i Moskva. En rekke dokumenter og datamaskiner ble beslaglagt. Etter hvert ble det ifølge Browder klart at korrupte tjenestemenn brukte dokumentene til å omregistrere selskaper og overføre verdier til seg selv og til å gjennomføre en enorm skattesvindel. Det var dette Sergej Magnitskij fant ut, og som han i detalj forklarte seg om. Men resultatet var at han selv ble kastet i fengsel, anklaget for svindel. Advokaten nektet å trekke forklaringen. Et år senere var han død, rett før maksimumsgrensen for varetektsfengslingen av ham gikk ut. – Sergej var en god familiemann og en dyktig og lojal advokat. Han var en idealist som trodde på «the rule of law» og et nytt Russland. Han trodde også at myndighetene på toppen ville ta de ansvarlige da han vitnet om svindelen. Men det motsatte skjedde. Det var forferdelig å få nyheten om at han var død. Nå bruker jeg nesten all tid på å stille de som står bak drapet til ansvar, sier Bill Browder, som selv er ettersøkt internasjonalt av Russland. Browder er «in absentia» dømt til ni års fengsel i Russland for skatteunndragelser. Også Magnitskij ble idømt fengselsstraff – etter sin død. Når det gjelder Russlands etterlysning av Browder, har Interpol avvist den og nektet å følge den opp. Browder er blitt beskrevet som Putins «mest effektive fiende». Han mener menneskerettighetsutviklingen i Russland kun har gått i negativ retning under Putin. – Sanksjoner er det mest effektive verktøyet mot regimet i Russland. Alle pengene er i Vesten, som for eksempel i eiendom på Manhattan, så derfor virker det å ramme økonomisk. Økonomien er global, og økonomiske sanksjoner kommer rent generelt til å bli et stadig viktigere våpen for menneskerettigheter, sier Bill Browder. Helsingforskomiteen anmelder russiske tjenestemenn Den norske Helsingforskomité anmeldte i april tre russiske tjenestemenn til Det nasjonale statsadvokatembetet i for bindelse med Sergej Magnitskijs død. – Dette er en alvorlig sak, og vi vil se nøye på den og bruke tid på den før vi tar en avgjørelse, uttalte førstestatsadvokat Siri Frigaard til NTB i forbindelse med overrekkelsen av anmeldelsen. Frigaard sier Det nasjonale statsadvokatembetet skal gå gjennom saken 32 Sergej Magnitskij var skatteadvokat og revisor ved selskapet Hermitages Moskva-kontor. Han døde i fengsel som en direkte følge av tortur og mishandling, ifølge Helsingforskomiteens anmeldelse til Det nasjonale statsadvokatembetet. for å «vurdere om det er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbare forhold som bør påtales av Norge, og i tillegg hvem som i så fall bør gjøre det». Helsingforskomiteen begrunner anmeldelsen og kravet om etterforskning med at Norge kan utøve universell jurisdiksjon, med begrunnelse i blant annet FNs torturkonvensjon. Frigaard tror ifølge NTB at spørsmålet om det blir åpnet etterforskning blir avgjort over sommeren. Én av de russiske tjenestemennene jobbet i innenriksdepartementet, mens de to andre var ansatt i fengselsapparatet. Også andre involverte kan bli gjenstand for etterforskning. Juristkontakt 5 • 2014 Nå er Superprofilene her! Ut av den onde Voldsoffer fikk livet tilbake etter møte med gjerningsmann sirkelen Jørund Berg (82) var en r essursperson i lokalsamfunnet. Helt til han ble utsatt for et grovt og svært voldelig ran i sitt eget hjem. Utrygghet og angst preget hverdagen etter ranet og han mistet n attesøvnen. Helt til den 17-årige ransmannen møtte ham til et avtalt møte på lensmannskontoret, tok ham i hånda, og sa unnskyld. Tekst og foto: Tore Letvik – Jeg fikk livet mitt tilbake, sier Berg. I ett år levde han i frykt for at de at de brutale ransmennene med finlandshetter skulle komme tilbake. Først da han møtte den ene av ransmennene ansikt til ansikt og fikk en unnskyldning og et løfte om at han aldri skulle returnere, slapp frykten og søvnløsheten taket i den nå 82 år gamle trønderen. Bergs skjebne er et lykkelig resultat av en prosess som framtidens iretteføring og Konfliktrådet i Norge kan komme til å bygge på i økende grad. Bruk av restorative justice – gjenopprettende prosesser – innebærer at samfunnets reaksjon på en kriminell handling skal gjenopprette så mye som mulig av den skaden offeret er blitt utsatt for, og å få gjerningspersonen til å forstå konsekvensene av sine handlinger, blant annet ved å ta den påkjenningen det ofte er å møte sitt offer igjen ansikt til ansikt. Dette er en radikal endring fra tidligere tradisjonelle straffeprosesser, der offer og gjerningsmann distanseres fra hverandre for å unngå nye overgrep. Nå blir en ordning som bygger på gjenopprettende prosesser innført i Norge for ungdom i alderen 15-18 år som har begått alvorlig eller gjentagende kriminalitet. Den rødgrønne regjerningen fikk full tilslutning fra alle de politiske partiene da den foreslo å innføre ungdomsstraff, og forslaget ble vedtatt av Stortinget i 2011. Ungdomsstraff innføres som straffalternativ fra 1. juli, og det er dermed første gang på over 20 år en helt ny straffart innføres her i landet. Dette betyr at norske domstoler får et nytt verktøy for å bekjempe ungdomskriminalitet. Straffalterna tivet er ment å virke individualpreventivt overfor ungdom som er i ferd med å utvikle en stadig hardere og mer brutal kriminell løpebane, og skal ivareta ofrene for kriminalitet på en bedre måte. Ordningen springer ut fra en erkjennelse av at bruk av fengsel som straff overfor barn og unge som begår kriminalitet skal unngås i det lengste. Og det faktum at aktører 36 innen rettsapparat og kriminalomsorg har erfaring med at fengslene i mange tilfeller fungerer som en «forbryterskole» for unge mennesker. Etter 1. juli kan dommerne i Norge dømme notoriske kriminelle 15-18-åringer til ungdomsstraff. Vilkåret er at ungdommene har begått alvorlig, eller gjentagende, kriminalitet og at alternativet ville være å dømme den unge lovbryteren til ubetinget fengselsstraff. Ungdommen må selv samtykke i at han eller hun vil medvirke i prosessen som skal bygge opp en framtid på positive verdier uten bruk av kriminalitet. Domstolen avsier også en subsidiær ubetinget fengselsstraff, som trer inn dersom ungdommen bryter vilkårene i ungdomsstraffen. Selve kjernen i ungdomsstraffen er et stormøte, hvor den unge forbryteren møter offeret og snakker sammen. I stormøtet skal også eventuelle verger, pårørende, og andre personer som kan få betydning i å bygge ungdommens framtid, være med. I tillegg vil representanter fra politi, påtalemyndighet og barnevern være på plass, da ungdomsstraff går ut på å skreddersy en ungdomsplan som skal støtte ungdommen tilbake til et liv i lovlydighet. I stormøtet sitter alle i en sirkel, slik at alle sitter åpent og har øyenkontakt når samtalene pågår. For traumatiserte ofre kan de gjenopprettende møtene med gjerningspersonene få avgjørende betydning. De kom over fjorden… Ranet av Jørund Berg skjedde i mai 2008. Juristkontakt møter ham i midten av mai måned i år, i det nyopprettede Fosen lensmannsdistrikt som omfatter kommunene Åfjord, Rissa, Bjugn og Ørland i Sør-Trøndelag. Lensmannsdistriktet har hovedkontor på Brekstad. Sammen med oss er politibetjent Jan Ivar Småvik og nasjonal koordinator i Sekretariatet for Konfliktrådene, Ketil Leth-Olsen. Begge var de sentrale for møtet som skulle bringe tryggheten tilbake i 82-åringens hverdag. Berg, mistet sin kone for 23 år siden. Han har i tiden etter brukt mye av sin tid på å hjelpe ungdom på Fosen med praktiske ting, som å reparere mopeder og sykler, da han har et lite verksted. I tiden før ranet var ungdommer ofte samlet hos Berg, i et fellesskap med mekking av mopeder og sosialt samvær. På den tiden oppbevarte han imidlertid sparepenger i kontanter hjemme, et beløp på godt over 100.000 kroner, fordi han ikke hadde tillit til bankene. Tragedien begynte da noen av ungdommene som Berg hjalp fikk kjennskap til kontantbeløpet, og delte informasjonen med personer i narkotikamiljøet i Trondheim. En maidag i 2008 bega to unge kriminelle seg avgårde fra Trondheim med én hensikt for øye. De skulle ta pengene fra den da snart 80-årige mannen. De unge ranerne kjørte om bord i fergen som tok dem fra Flakk i Trondheim til Rørvik i Rissa kommune og satte kurs mot Brekstad, over en times kjøring fra fergeleiet i Rissa. Intetanende hadde Jørund Berg gått til sengs. Han våknet da de brøt seg inn. – Det var ved midnatt, eller like over midnatt de kom, sier Berg og kikker tankefullt ut over Trondheimsfjorden. – Jeg hørte lyder, og gikk for å se hva det var, sier han. De to unge ranerne hadde tatt seg inn i hans bolig og angrep da de oppdaget ham. – De gikk rett på meg. Jeg kunne ikke se ansiktene deres. Den ene var maskert. Plutselig ble jeg slått med noe hardt, sier 82-åringen. Gjenstanden ranerne slo med var trolig et brekkjern. Berg ble truffet i ansiktet. Han fikk hard medfart. Slaget gjorde at han stupte på hodet inn i en vedovn, og falt da sammen. Ransmennene forsvant med pengene hans. Tilbake lå den eldre mannen blodig og forslått på gulvet i sitt eget hjem med to utslåtte tenner og et brukket ribben. Etter en stund ble politiet tilkalt og kom til stedet. Berg forteller at det verste i tiden etter var uvissheten og usikkerheten, og spørsmålet om «hvorfor meg?». Juristkontakt 5 • 2014 Han er full av rosende ord om det stedlige politiet, som hele tiden støttet opp rundt ham i tiden etter ranet. Politibetjent Jan Ivar Småvik er en av politifolkene som har vært sentral i etterforskning og oppfølging. – Jørund hadde aldri vært redd for noe. Han var en klippe i sitt nærmiljø. Ranet han ble utsatt for var svært brutalt. Det satte sitt tydelige preg på ham. Som offer for så grov vold ble han usikker og utrygg i livet sitt. Vi var glade for at vi kunne gjøre noe for Jørund, som jeg ikke nøler med å kalle en hedersmann, sier Småvik. Han har kjent 82-åringen i årevis. Sammen med sine kolleger igangsatte Småvik en nitid etterforskning for å få tatt gjerningsmennene. Ved bruk av omfattende og tidkrevende analyser av elektroniske spor fra ranernes mobiltelefoner klarte politiet å plukke ut de to ranerne. De ble pågrepet etter noen måneder og viste seg å være blant Trondheims hardest belastede ungdomskriminelle. – Jeg fikk søvnproblemer. Noe jeg aldri hadde opplevd før, sier Berg. Angsten og nedstemtheten ble etter hvert så tyngende for den tidligere så ressurssterke mannen at han på et tidspunkt begynte å tvile på om livet var verdt å leve. Fikk til et møte Berg skulle imidlertid komme seg ut av den mørke livssituasjonen. Gode krefter fant hverandre og tok i bruk systemet som i dag på norsk omtales som «gjenopprettende prosesser». I Trondheim satt Ketil Leth-Olsen – en av ildsjelene bak tilretteleggingen og planleggingen av ungdomsstraffen som nå innføres i Norge. Leth-Olsen hadde 15 år bak seg som fengselsansatt da han byttet jobb og etter hvert begynte i sekretariatet for Konfliktrådene. – Innsatte gikk ut av fengsel og kom tilbake etter å ha begått nye straffbare forhold. Verst var det å se at unge mennesker utviklet en kriminell karriere, og jeg ville prøve å gjøre noe Juristkontakt 5 • 2014 Da jeg fikk se mennesket bak gjerningen var det ikke så farlig lenger med det, sier Leth-Olsen til Jurist kontakt. I 2006 fikk han som prosjektleder i Sør-Trøndelag konfliktråd i oppdrag å utarbeide et alternativ til de tradisjonelle straffemetodene for ungdom. Han har deretter gjennomført prøveprosjekter som har vist at elementene som ungdomsstraffen bygger på er effektiv. I et prosjekt fikk150 ungdomskriminelle i Sør-Trøndelag i perioden 2006-2010 skreddersydde straffereaksjoner med blant annet bruk av stormøter. Alle ungdommene hadde gjentatte forbrytelser på rullebladet og tilbakefallsprosenten var svært høy. Bruk av stormøter og skreddersydd straff ga resultater. Etter prøveprosjektet begikk kun 10 prosent av ungdommene nye forbrytelser og ingen av dem var registrert med ny alvorlig eller grov kriminalitet ved prosjektets utløp i 2010. Gjennom prøveprosjektet fikk Leth-Olsen kjennskap til det grove ranet på Fosen, og ble kjent med at Jørund Berg slet tungt i livet etter forbrytelsen. Etter å ha snakket med Berg på telefon bestemte Leth-Olsen seg for å prøve å få til et møte mellom offer og gjerningsmann. Han kontaktet 17-åringen som da sonet en lengre fengselsstraff for ranet, og ringte politibetjent Småvik som spurte Berg om han ville møte raneren. Etter først å ha sagt nei, takket både raner og offer ja til å møtes. Det skjedde i mai 2009 – ett år etter ranet. Leth-Olsen brakte med seg et videokamera og fikk tillatelse til å filme møtet. 37 Politibetjent Jan Ivar Småvik var avgjørende for både å få arrestert 17-åringen og å få til møtet mellom Jørund Berg og gjerningsmannen. – Når gjerningsmannen møter sitt offer ansikt til ansikt blir det både unaturlig og nærmest umulig å bortforklare og å gli unna handlingen. For offeret gis det en anledning til å få svar på, hvorfor nettopp meg? Hvorfor gjorde du det mot meg? Jeg har sett hvilke positive krefter som frigjøres i stormøter, og ville forsøke det i første rekke for å hjelpe den gamle mannen, men også med et håp om at møtet ville bli positivt for 17-åringen, sier Leth-Olsen. Hardt gjensyn Videofilmen av møtet mellom den unge raneren og den eldre mannen er et sterkt «dokument» som brukes i undervisningssammenheng. Flere ganger har Leth-Olsen vist den for studenter på Politihøgskolen. Juristkontakt får se filmen, sammen med Jørund Berg, inne på Fosen lensmannskontor. Det er første gang 82-åringen ser filmen, som viser en kjekt utseende 17-åring ta den gamle mannen i hånda, og be om unnskyldning for de lidelsene han har påført ham. 38 – Jeg håper det går bra med deg. Jeg ville ikke gjort det jeg gjorde hvis jeg hadde visst at du hadde fått det så vondt etterpå, sier gutten. Filmen og minnene bringer tårene tilbake i øyekroken på 82-åringen. Han er ikke i tvil om at slike møter mellom gjerningsmenn og fornærmede har framtiden foran seg. – Det er et tøft samfunn. Men vi må alle forsøke å hjelpe hverandre. Da jeg fikk se mennesket bak gjerningen var det ikke så farlig lenger, og det burde være helt normalt det å treffes og å snakke ut, sier Berg som håper norske dommere vil ta i bruk ungdomsstraff som alternativ til ubetinget fengsel for unge lovbrytere. 17-åringen gjennomførte møtet som en engangsforeteelse, og møtet var ikke en del av et alternativt soningsopplegg. Han vendte derfor tilbake til soningen av sin fengselsstraff som var to års ubetinget fengsel. Politibetjent Småvik støtter Berg i hans ønske om at dommerne bør bruke ungdomsstraffen. – At ett slikt møte kan endre så mye i et menneskes liv sier mye om hvilket potensiale som ligger i innføringen av ungdomsstraff. Tinghuset og rettsapparatet er innrettet på å bevise skyld og å utmåle straff, og har få elementer av konfliktløsing i seg. Ungdomsstraff blir et nytt verktøy som etter min mening bør brukes så ofte som mulig, og jeg mener det vil være ganske merkelig dersom landets dommere dømmer 17-åringer til ubetinget fengsel, eller det jeg kaller kriminalhøgskolen, etter at ungdomsstraff er innført som straffalternativ, sier Småvik. Han mener strafferettspleien går i riktig retning. – Jeg begynte i politiet i 1987. Når jeg den gang sa at jeg ville jobbe med forebyggende arbeid fikk jeg beskjed om at det var noe jeg kunne drive med på fritida. Nå er det et viktig satsingsområde for politiet og etablert en stadig økt bevissthet rundt det å få stanset unge så tidlig som mulig når de begynner å begå kriminalitet, og å Juristkontakt 5 • 2014 satse på å få dem på rett spor. Før bar polititjenesten mer preg av å sparke inn dører og å gjøre beslag fra narkotikamisbrukere, sier politibetjenten som nå bruker store deler av sitt arbeid på forebyggende virksomhet. Blant annet har han politiansvar for å følge opp en annen 17-åring som deltar i ett av ungdomsstraffens to pilotprosjekter. Telemark og SørTrøndelag har hatt hvert sitt prøveprosjekt etter at ungdomsstraffen ble vedtatt innført. I prøveprosjektet i Sør-Trøndelag er 17-åringen en av et lite antall unge som deltar. Han ble dømt for et halvt år siden. Siden ungdomsstraffen ikke var innført som straffalternativ, dømte retten ham til betinget fengsel på vilkår, hvor vilkåret var å følge tilsvarende program som ungdomsstraff, i ett år og tre måneder. 17-åringen og hans verge har samtykket. Dersom han nekter å delta er det subsidiære straffen ett år og tre måneders ubetinget fengsel. Etter at ungdom har begått kriminalitet gjentatte ganger, mister mange i samfunnet troen på at de kan forandre seg 17-åringen, som er fra Trondheim, var dømt til 50 forhold i løpet av to år. Han hadde personran og andre alvorlige forhold på rullebladet. Det er 20 av disse forholdene han nå er dømt til ungdomsstraff for. Mens hovedregelen for ungdomsstraff er at den gjennomføres i frihet, bor denne 17-åringen på en barnevernsinstitusjon som følge av hans svært aktive kriminelle fortid. Som tilfellet vil være når ungdomsstraff innføres for fullt, har han et team rundt seg, bestående av personer fra barnevern, politi, påtale og nære ressurspersoner, som passer på at han følger avtaler, studier og andre forpliktelser. – Han har nå vært i dette programmet i seks måneder, og det er bare positive ting å spore. Jeg møter ham en gang i uka, og ser store fremskritt. Ved å bygge på selvfølelse gjennom mestring ser vi hvordan han vokser som et selvstendig individ. Sakte men sikkert får gutten øynene opp for en sunn framtid uten bruk av kriminalitet, sier Småvik. I stormøter har 17-åringen møtt ofre for sine forbrytelser. Gjennom kontakter han har fått utenfor barneverninstitusjonen er han blitt invitert til å delta som utøver i sportslag i lokalmiljøet. – Å jobbe som politimann gir ekstra betydning når du ser at den innsatsen du gjør kan utgjøre en avgjørende forskjell for enkelt mennesker. Fremgangen med denne gutten, og møtet som forandret Jørund Bergs liv, er små karameller jeg kan ta fram og smatte på av og til, sier Småvik. Mentorordning for studenter Ønsker du å knytte kontakt med en erfaren jurist eller advokat? Lurer du på hvilke karrieremuligheter juristyrket har å by på? Juristforbundets mentorordning for studenter 2014-2015 har oppstart i september/oktober, og du har mulighet til å være en av deltakerne! Vi søker kunnskapstørste studenter som har 1-2 år igjen av masterstudiet i rettsvitenskap. Søknadsfristen er 1. september 2014. Juristkontakt 5 • 2014 Har du spørsmål, kontakt oss gjerne på mentorordning@jus.no Søknadsskjema finner du på vårt nettsted www.juristforbundet.no Er du en erfaren jurist eller advokat som ønsker å stille som mentor, ta kontakt med oss! 39 Ketil Leth-Olsen har vært en ildssjel bak innføringen av ungdomsstraff. Her er han på den fergen ransmennene brukte da de var på vei for å rane Jørund Berg. Ungdomskoordinatorer Innføringen av ungdomsstraff representerer en liten revolusjon innen norsk rettsvesen. Den idømmes av domstolen, og den domfelte skal gjennomføre et ungdomsstormøte tilrettelagt av en ungdomskoordinator tilknyttet konfliktrådet. I alt 29 slike ungdomskoordinatorer er nå ansatt ved de ulike konfliktrådene i Norge, og disse skal lede gjennomføringen av ungdomsstraffen. Deltakerne i ung- 40 domsstormøtet er de partene som er berørt av saken, som fornærmede, domfelte og deres verger samt instanser som kan bidra med tiltak, det være seg kriminalomsorgen, politiet, barnevern, skole, frivillige organisasjoner, lokale klubber, mentorer, personer som gjerningspersonen har stor tiltro til og andre som kan bidra til en positiv utvikling i den domfeltes liv. De involverte partene og ungdomskoordinatoren skal sammen utarbeid en ungdomsplan. Det skal utpekes et oppfølgingsteam som skal følge opp barnets gjennomføring av planen som vil vare fra seks måneder og opp til to, og maksimalt tre år i de mest alvorlige tilfellene. Hovedprinsippet er at straffen skal gjennomføres i frihet, og den unge lovbryteren må jobbe aktivt for å komme ut av en kriminell løpebane. Ungdomsstraffen krever også involvering av lovbryterens private nettverk, ulike ledd i justissektoren og andre Juristkontakt 5 • 2014 offentlige instanser som alle skal bidra til individuelt tilpasset oppfølging. Også fornærmede skal kunne involveres. Satsingen er i tråd med Barne konvensjonen om at fengsel for barn kun skal brukes i helt spesielle saker når alle andre alternativer er vurdert og funnet utilstrekkelige. For ungdom i alderen 15-18 finnes i dag bare to spesialtilpassede fengselsplasser. De ligger i Bergen, og skal etter planen utvides til fire plasser. Det er også planer om å opprette nye plasser i et nytt ungdomsfengsel på Østlandet. Fengselsplassene skal brukes på ungdom som ikke samtykker i bruk av ungdomsstraff, og som begår så alvorlig kriminalitet at de må dømmes til ubetinget fengsel. Hensikten med ungdomsfengsel er å forsøke å unngå negativ påvirkning fra voksne mer hardbarkede kriminelle innsatte. Ingen dans på roser Ketil Leth-Olsen i Sekretariatet for Konfliktrådene setter sin lit til at norske dommere vil ta i bruk ungdomsstraff som et reelt straffalternativ. Til den som mener at det må straff til, og at det vil være feil å la ungdom som har begått selv alvorlige ran og voldshandlinger få gjennomføre en reaksjon i frihet, har han følgende å si: – De er i en påvirkelig fase av livet. Etter mine 15 år som fengselsansatt har jeg møtt mange innsatte og domfelte. De av dem som har møtt sine ofre i stormøte sier at det er noe av det tøffeste de har opplevd, sier Leth-Olsen. Å høre ofrene fortelle hva forbrytelsen har påført dem av smerte og angst får selv tilsynelatende rå og brutale ungdomskriminelle til å bli emosjonelt berørt og til å be om unnskyldning. – Selv unge med en svært hard kriminell fortid, som er domfelt gang på gang, reagerer på en helt annen og emosjonell måte når de møter ofrene ansikt til ansikt. Møtet mellom offer og gjerningsmann forløser ofte viktige følelser på begge sider, og kan ha en sterk gjenopprettende effekt, sier han. Under stormøtet kan ofrene stille spørsmål om hvorfor gjerningsperso- Juristkontakt 5 • 2014 nen handlet som han gjorde, og få svar på ting de kanskje aldri kanskje ellers ville fått. – Dette er noe helt annet enn under rettssakene som går i låste former, hvor forsvarers oppgave er å ivareta den tiltaltes på best mulig måte, ved å få til frifinnelse, eller redusere alvoret i saken og straffens lengde mest mulig. Mens aktors oppgave er å søke å bevise skyld og å ivareta samfunnets krav til straff. Rettssakene gir ikke rom for nærhet og samtale mellom offer og gjerningsperson. En gjerningsperson kan da bli dømt og føle at han eller hun gjør opp for forbrytelsen ved å sone, og slippe å tenke og føle på konsekvensene av sine handlinger. Mens et offer kanskje kan gå resten av livet med angst og ubesvarte spørsmål, sier Leth-Olsen. Hans erfaring er også at det skaper en positiv effekt i ungdommenes nettverk når den ungdomskriminelle først samtykker i å bli dømt til ungdomsstraff, og viser under stormøtet at han eller hun er villig til å gjøre noe positivt tilbake for offeret. – Etter at ungdom har begått kriminalitet gjentatte ganger, mister mange i samfunnet troen på at de kan forandre seg. Å se at en far, en mor eller andre nære begynner å få igjen troen på sin sønn eller datter, og at de begynner å engasjere seg i rehabiliteringsprosessen er en utrolig god opplevelse, sier Leth-Olsen. Stormøtene danner utgangspunkt for de tiltakene som skal iverksettes for den enkelte ungdom, og representanter fra politi, konfliktråd og barnevern deltar. Etter at gjerningsmannens og offerets venner og pårørende forlater stormøtet legger deltakerne fra politiet, påtalemyndigheten, barnevernet og konfliktrådet en plan om hvordan ungdomsstraffen skal gjennomføres. Den kan være preget av en streng sosial kontroll, hvor ungdommen må avgi urinprøve for test av rusmidler, eller å være tilgjengelig på sms, så politiet kan avtale møte på kort varsel, med streng oppfølging fra oppfølgingsteamet som kan forsikre seg om at ungdommen daglig møter på skole eller jobb. Ungdomsstraff vil bare bli brukt for et mindre antall ungdommer, da relativt sett få mindreårige dømmes til ubetinget fengsel. Det er dermed morgendagens harde kriminelle den nye straffarten har til hensikt å få inn i et lovlydig spor. Tall fra 2009 viser at 115 personer i aldersgruppen 15-18 år ble dømt til ubetinget fengsel eller fikk deldommer med både ubetinget og betinget fengsel. Kun 1,99 prosent av de totalt 5781 straffereaksjonene mot mindreårige i 2009 var dermed idømmelse av ubetinget fengsel helt eller i deldommer. For Jørund Berg fikk møtet med gjerningspersonen et lykkelig utfall. Han kjører bil igjen, fisker, og er igjen i stand til å hjelpe folk med mindre reparasjoner. – Vi bør prøve å stille opp for hverandre, sier 82-åringen. Vil den nye ungdomsstraffen bli tatt i bruk? Det spørsmålet stiller sorenskriver Liv Synnøve Taraldsrud i en kronikk på side 56. 41 Det som skiller det irske mest fra det norske er at inndragningen rettes direkte mot et formuesgode eller et objekt i stedet for å rette det mot en person, sier professor Jon Petter Rui. Dramatisk nedgang i inndragning fra kriminelle Effektiv metode tar pengene fra forbryterne – kan bli innført i Norge Det råder full enighet om at profittmotivert kriminalitet best bekjempes ved å frata forbryterne utbyttet. Likevel viser tall fra Politidirektoratet (POD) en dramatisk nedgang i inndragning fra kriminelle de siste årene. Nå vurderer Justisdepartementet å innføre en ny metode i Norge – for å ta pengene fra forbryterne – etter irsk modell. Tekst og foto: Tore Letvik Juristkontakt 5 • 2014 Politidirektoratets oversikt viser at inndragninger i Norge stuper. Mens det i 2008 ble inndratt totalt 339 millioner kroner, var beløpet sunket til 81 millioner kroner i 2013. I en oversikt Juristkontakt har fått fra POD peker kurven noe opp igjen i år, da det inndratte beløpet ved utgangen av april måned passerte 72 millioner kroner. Økokrim-sjef Trond Eirik Schea mener inndragningsresultatene i PolitiNorge er for dårlige og tar til orde for en kraftig skjerping av politiets innsats mot økonomisk motiverte kriminelle. Han mener i tillegg at en innføring av den nye formen for inndragning kan bidra til gjøre det mindre attraktivt å legge seg opp svarte penger i Norge. Ordningen går ut på å ta beslag i formuesgode som politiet mener stammer fra kriminell virksomhet. Beviskravet blir sannsynlighetsovervekt, da det ikke vil bli reist straffesak mot noen personer. – Jeg synes det er veldig positivt at Justisdepartementet tar initiativ til å utrede en slik ordning, at de handler ut fra en erkjennelse av at man trenger å gjøre noe med kriminell profitt. Dessverre tror jeg vi etter hvert har fått en så voksende kriminell økonomi at det er riktig å tenke nytt for å luke kriminell profitt eller svarte penger ut av samfunnet, sier Schea til Juristkontakt. Det er professor Jon Petter Rui ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen som har foreslått å ta i bruk den irske metoden her i landet. Rui har gjort undersøkelser for å finne løsninger som kan bøte på dagens situasjon som gjør det vanskelig å vinne fram via strafferettslig vei. I de fleste saker i dag må politiet først tiltale og bevise ut over enhver rimelig, fornuftig tvil, at den tiltalte har begått det han eller hun er tiltalt for, 43 før man kan få en dom og gå til inndragning av eventuelt kriminelt utbytte. For å kunne inndra har norsk høyesterett slått fast at beviskravet er «sterk sannsynlighetsovervekt». Irland har valgt andre metoder for å nå fram. Direkte mot formuesgode I tillegg til ordinær politi og påtalemyndighet har Irland etterforskningsenheten «The Criminal Assets Bureau (CAB), som bruker det administrative inndragningssystemet civil asset forfeiture. – CAB er organisert på en måte som gjør at de kan drive både med strafferettslig administrativ, og sivilrettslig inndragning – eller etter både strafferettssporet og sivilrettssporet, for å si det korrekt. I tillegg er de tillagt myndighet til å sanksjonere ut fra skattesystemet. Det som skiller det irske mest fra det norske er at inndragningen rettes direkte mot et formuesgode eller et objekt i stedet for å rette det mot en person, sier Rui til Juristkontakt. Dette gjør at myndighetene i Irland ikke lenger trenger å få en person dømt etter straffelovens strenge beviskrav for å slå kloa i det utbytte forbryteren har hatt av sin kriminalitet. – I stedet er det da Staten mot formuesgodet og sakene som gjennomføres går ut på å om det kan bevises noen sammenheng mellom formuesgodet og utbytte fra kriminalitet. Nærmere bestemt om formuesgodet er ervervet ved, eller finansiert gjennom, utbytte fra kriminalitet. Det er et vesentlig annet bevistema enn å knytte en person opp mot en eller flere konkrete straffbare handlinger, sier Rui. Irske myndigheter har sett seg lei på at forbrytere kan bruke svarte penger til å skaffe seg fordeler i samfunnet. – Formålet med den administrative inndragningen er å ta formuesgode som er finansiert av kriminalitet ut av sirkulasjon i samfunnet ut fra hensyn til sunn konkurranse og et konkurransevridningssynspunkt. Dette er helt 44 annerledes enn det norske systemet, sier Rui som har drevet omfattende forskning rundt området økonomisk kriminalitet. Instituttet civil asset forfeiture har en lang historie, og brukes blant annet i Irland og USA. Allerede i 1789 vedtok den første amerikanske kongressen lovgivning som gjorde det mulig for myndighetene å inndra formuesgoder ved sivilt søksmål. Søksmålet var rettet mot formuesgodet og ikke mot en person som eide eller hadde andre rettigheter i formuesgodet. Reglene ble innført fordi det ankom mange skip til USAs østkyst med ulovlige varer om bord, men det var umulig å få eierne av skip og gods brakt for retten i USA. Forfølgingen ble derfor rettet inn mot formuesgodet, sier Rui. Senere har denne inndragningsmetoden blitt stadig mer vanlig. Det er blitt hevdet at systemet er i strid med uskyldspresumsjonen på grunn av det lave beviskravet – Reglene ble for alvor tatt i bruk i USA på slutten av 1980-tallet, og da som ledd i kampen mot den organiserte narkotikakriminaliteten. Inn dragningskravene ble da rettet mot eiendommer, virksomheter og bankkontoer. Civil asset forfeiture er i dag et sentralt og effektivt virkemiddel for å ta ulovlige formuesgoder ut av den lovlige økonomien. U.S. Department of Justice sitt inndragningsprogram bestod i 2011 av 17.000 saker. Av disse ble civil asset forfeiture bruk i 14.000 saker, mens vanlig strafferettslig inndragning ble kun brukt i 3.000 saker. Mens en strafferettslig inndragning er rettet mot en person, er det formuesgodet forfølgingen retter seg mot ved civil asset forfeiture. Et søksmål fra statens side i USA vil derfor ha navn som United States, v. 260.000 USD, eller United States v. 2005 Mercedes Benz E500, sier jusprofessoren. I 1996 fikk Irland sitt civil asset forfeiture-system, og i 2002 ble systemet innført i England, Wales, Nord-Irland og Skottland. Systemet er likt for England, Wales og Nord-Irland, mens det i Skottland er gjort noen modifikasjoner. Systemet med sivil søksmål rettet mot formuesgoder finner vi også i Canada, Australia, New Zealand og i SørAfrika, og på kontinentet finnes liknende systemer i Liechtenstein, Italia, Slovakia, Serbia og Bulgaria sier Rui. Den legislative begrunnelsen for systemet er å fjerne ulovlig ervervede midler fra den legale økonomien. – Formuesgoder som er ervervet eller finansiert ved utbytte fra straffbare handlinger er uønsket i en sunn og virksom økonomi. Siden slikt utbytte ikke er skattlagt, og utbyttet for øvrig ikke er underlagt de samme spilleregler som verdier som er ervervet på lovlig måte, ødelegger slike midler en virksom konkurranse. Formålet med at staten tar disse formuesgodene ut av sirkulasjon er dermed å legge til rette for en «fair playground”, en virksom konkurranse. Det er altså ikke tale om et virkemiddel som er strafferettslig begrunnet eller for øvrig er av strafferettslig natur, sier Rui. Flere stadier I et brev til Justisdepartementet beskriver han hvordan prosessen foregår: Første stadium: Frysing En sak starter oftest med at staten tar et foreløpig beslag i det formuesgodet det er tale om å inndra. Reglene er i hovedtrekk de samme som vi har i straffeprosessloven om hefte og beslag. Reglene er imidlertid noe mer vidtrekkende sammenlignet med våre regler. Blant annet er det mulig å ta beslag i det som til enhver tid befinner seg på en konto. Det er også andre detaljer, Juristkontakt 5 • 2014 – Det er en stor utfordring at vi ikke har lyktes i å oppfylle disse forventningene og vi må ta situasjonen med stort alvor, sier Økokrimsjef Trond Eirik Schea. som gjør frysningsreglene noe mer effektive enn våre regler, skriver Rui. Annet stadium: Søksmål og varsling av rettighetshavere Staten reiser søksmålet mot formuesgodet. Det tas ut stevning ved domstolen. Bevistemaet er at formuesgodet som begjæres inndratt er ervervet eller finansiert med ulovlige midler eller midler som stammer fra straffbar handling. Det må ikke bevises hvilken straffbar handling det er tale om. I så måte er bevistemaet likt med det bevistema som gjelder etter straffelovens § 317, slik det er tolket av Høyesterett. Bevistemaet er sannsynlighetsovervekt og staten har bevisbyrden. Samtidig må staten samtidig opplyse om mulige rettighetshavere i formuesgodet. Disse gis en frist til å melde seg og reise eventuelle innsigelser mot at staten inndrar formuesgodet. Innsigelsene som kan reises er at formuesgodet ikke er ervervet eller finansiert ved utbytte fra straffbar handling, at rettighetshaveren ikke forstod eller burde ha forstått det, eller at inndragning vil være klart urimelig, heter det i Ruis brev til departementet. Tredje stadium: Direkte inndragning eller hovedforhandling Hvis rettighetshavere ikke melder seg innen fristen, beslutter domstolen inndragning om den finner at vilkårene er oppfylt. Hvis rettighetshavere melder seg, får de rettigheter som part i saken og det gjennomføres hovedforhandling. Ved inndragning overføres formuesgodet til det organ som er satt til å forvalte administrativ inndragning. Formuesgodet selges og verdiene benyttes til samfunnsnyttige formål. Effektivt Rui mener tallene fra USA viser at Civil asset forfeiture er svært effektivt. – Meg bekjent har systemet også vært meget effektivt i Irland, Wales og Nord-Irland. Særlig i tilfeller hvor formuesgoder befinner seg i vedkommende jurisdiksjon, mens mulige ret- 46 tighetshavere er utenfor statens rekkevidde, er dette den eneste måten å få hånd om formuesgodet på. Det kan være flere grunner til at rettighetshaver ikke er innenfor rekkevidde. Som at formuesgodet, for eksempel en bygård eller et kontantbeløp, befinner seg i Norge, og at det eies av et selskap registrert i et skatteparadis, sier Rui. Han mener det vil bli langt enklere å kunne gjennomføre inndragning dersom Norge «adopterer» den irske ordningen. Vi har ikke klart å følge opp, og må nå ta rev i seilene – Bevistemaet blir klart lettere å håndtere for myndighetene sammenlignet med strafferettslig inndragning. I sistnevnte saker må staten bevise ut over enhver rimelig tvil at overtrederen er skyldig i å ha begått en straffbar handling. Deretter må det være en årsakssammenheng mellom den straffbare handling og det som inndras. Disse bevistemaene gjør at det vil være umulig å gjennomføre inndragning overfor kriminelle som har begått primærforbrytelser, hvitvasket utbyttet og fått det integrert i den legale økonomien. Civil asset forfeiture er siste mulighet til å hindre at den legale økonomien blir infisert med verdier som stammer fra straffbare handlinger, sier Rui. Jusprofessoren tar også fatt i de problematiske sidene et senket beviskrav kan skape. – Både i USA, Irland, og England, Wales og Nord-Irland har reglene om civil asset forfeiture reist spørsmål opp mot grunnleggende rettigheter. Det er blitt hevdet at systemet er i strid med uskyldspresumsjonen på grunn av det lave beviskravet, sannsynlighetsovervekt, og på grunn av at rettighetshavere må bevise lovlig adkomst – omvendt bevisbyrde. Det er også blitt hevdet at kravet om å bevise lovlig rett til formuesgodet er i strid med retten til å forholde seg taus og til ikke å måtte bidra til egen domfellelse. Anførslene har ikke nådd frem i noen jurisdiksjoner, og det er primært begrunnet med at civil asset forfeiture ikke er en straffesanksjon etter EMK, og heller ikke straff etter den amerikanske konstitusjonen, sier Rui. En avgjørelse fra engelsk høyesterett som konkluderte med at systemet verken var i strid med retten til å forholde seg taus, eller uskyldspresumsjonen, er brakt inn for den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, i Strasbourg. Rui mener det vil være naturlig at en eventuell innføring av et slikt system i Norge også vil bli møtt av kritiske røster her. – Det er god grunn til å tro at innføringen av et slikt system vil måtte medføre at de samme spørsmål som er blitt debattert og prøvd når andre land har innført regelverket, også vil bli stilt og diskutert hos oss. Dette tilsier en skikkelig drøftelse av både systemets bærende begrunnelse og forholdet til grunnleggende rettigheter. Når saken som er brakt inn for EMD er ferdig behandlet vil de aller fleste av grunnrettighetsspørsmålene nok ha fått sin endelige avklaring, når det gjelder relasjonen til EMK-retten, sier Rui som mener en innføring av det administrative inndragningssystemet i Norge bør innføres ved en egen lov, og ikke implementeres i strafferettslig, eller straffeprosessuell lovgivning, da det er et rent sivilt og forvaltningsmessig virkemiddel. – Økokrim er det organ som er nærmest til å forvalte et slikt regelverk, noe som har sammenheng med den etterretningsinformasjon Økokrim har tilgang på, skriver Rui i sitt brev til departementet. Vil vurdere Som en følge av Ruis forskning og hans beskrivelse av mulighetene vil Juristkontakt 5 • 2014 NOK 325 724,- i kronestykker. En parkeringsvakt ble dømt for underslag av ca 1,5 mill kroner fra parkeringsselskapet – som i sin helhet ble inndratt. Her beslaget fra hans hjem. (Foto: Økokrim) Justisdepartementet nå vurdere ordningen og har innhentet faglige synspunkter fra ulike hold. ”Innspillene vil brukes som grunnlag for å få en politisk avklaring hos Justisministeren om det er aktuelt å gå videre med forslaget. Dersom det bekreftes positivt vil forslaget foreholdes Finansdepartementet og Næringsog fiskeridepartementet. En aktuell mulighet for å sette i gang en lovutredning kan være å innlemme dette som et tiltak i ny handlingsplan mot økonomisk kriminalitet, heter det i et brev fra ekspedisjonssjef Thor Arne Aass i Justis- og beredskapsdepartementet til Riksadvokaten, Økokrim og Politidirektoratet. Økokrim-sjef Trond Eirik Schea ønsker en administrativt inndragningssystem velkommen. Men han Juristkontakt 5 • 2014 mener det ikke helt vil kunne erstatte den strafferettslige inndragningen som gjøres i dag. Han mener i tillegg at norsk politi må brette opp ermene for å få til høyere inndragningstall. Schea viser til at det nå er 22 år siden regjeringen kom med det som da ble tidenes første handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. – I handlingsplanen i 1992 var man for første gang opptatt av å ta bort utbyttet fra gjerningsmannen, og siden har dette vært lagt vekt på både av riksadvokat og politikere, men jeg vil si at norsk politi har feilet. Vi har ikke klart å følge opp, og må nå ta rev i seilene, sier Schea som viser til at riksadvokaten allerede i 1994 brukte sterke ord om den manglende innsatsen fra politiet side i inndragningssaker. – For 20 år siden ga daværende riksadvokat Georg Fr. Rieber-Mohn klar beskjed om at han anså at inndragning ble overlatt mer eller mindre til tilfeldighetene og neglisjert, sier Schea. Under en konferanse i 1994, som var en slags kick-off for inndragningsarbeidet i politiet, sa Rieber-Mohn blant følgende, etter å ha gjort klart at han mente politiet overlot spørsmål om inndragning «mer eller mindre til tilfeldighetene og aktors improvisasjonskunst.”: ”Når en slik unnfallenhet kombineres med manglende innsikt i straffelovens regler om inndragning av vinning, finner vi en vesentlig del av forklaringen på den mistrøstige situasjonen vi har på dette området”, sa daværende riksadvokat. 47 Jon Petter Rui mener det vil være naturlig at en eventuell innføring av et slikt inndragingssystem i Norge også vil bli møtt av kritiske røster. – Siden da har det vært fordringer fra politikerne og riksadvokaten og forventinger til politiet om mer aktiv bruk av inndragning . Det er en stor utfordring at vi ikke har lyktes i å oppfylle disse forventningene og vi må ta situasjonen med stort alvor, sier Schea. Han mener det likevel har skjedd noe etter riksadvokatens beskrivelse i 1994. – Nå mener jeg det jevnt over er mye flinke folk, etterforskere og påtalejurister rundt om i Politi-Norge, og en del jobber veldig bra også med inndragning. Jeg tror også at kunnskapen om bruken av inndragningsreglene og erkjennelsen av hvor viktig det er å ta bort profitten er en helt annen nå. Det er mitt definitive inntrykk at det har skjedd noe på de siste 20 årene, og at inndragningsresultatene nok var verre da. Men resultatene må uansett bli bedre, sier Schea. Øko-team I 2005 ble det opprettet økoteam i alle landets 27 politidistrikt. Disse ble etablert etter samme forretningside som Økokrim ble bygget på. Profittmotivert kriminalitet skulle 48 bekjempes med tverrfaglige team, med politifolk, økonomer og jurister som sitter sammen og jobber med sakene. Det har senere vist seg at politifolk i flere av disse teamene har blitt satt til å jobbe med helt andre ting, som vakttjeneste i arresten, på tross av at de har spesialkompetanse til å etterforske økonomisk kriminalitet. En undersøkelse gjort av Politidirektoratet i 2012 viste også at mange av teamene ikke var robuste nok til å etterforske flere større saker samtidig, at bemanningen var for lav, og at de ikke fikk ressurser til å etterforske spor i utlandet. – I sitt rundskriv om mål og prioritering det året listet riksadvokaten opp noen viktige forutsetninger for at de tverrfaglige økoteamene skulle fungere best mulig. – Det var ikke en direkte instruks, men en fordring til hvordan det burde gjøres. Der står det blant annet om tverrfaglighet og om skjerming fra andre arbeidsoppgaver og det står om samlokalisering. Vi har imidlertid sett at disse fordringene har blitt innfridd i varierende grad, og da særlig i mindre politidistrikter, sier Schea. Økokrim-sjefen mener en mer effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet i hvert enkelt politidistrikt vil bli styrket dersom ressursene og kompetansen i dagens økoteam samles i litt større og mer robuste fagmiljøer. – En sammenslåing av politidistrikter vil få en positiv effekt også med hensyn til inndragning fra kriminelle, med større, mer slagkraftige økoteam. En samling av øko-innsatsen i færre men større fagmilijøer kan gi en signifikant effekt både når det gjelder politiinnsatsen mot økonomisk kriminalitet generelt men også på inndragningsfronten. I de litt mer kompliserte sakene skal det etterforskes med tanke på å finne ut av omfanget av vinningen og ikke minst å sikre verdier under etterforskningen. Det er lettere å få inndrevet den vinningen man allerede har tatt beslag i før dommen, enn å komme med et pengekrav etter en dom, sier Schea. Han understreker at det ikke bare er økoteamene som står for inndragning. I etterforskning av for eksempel orgkrim, men også i helt ordinære saksporteføljer er det ofte profittkriminalitet og inndragning. Det er viktig at man tenker inndragning i alle typer saker. Skal inndra Men det er ikke bare styrkede økoteam som trengs for å få høyere inndragningstall, i følge Schea. – Det er absolutt mulig å få til bedre resultater på inndragningsfronten med de ressursene og systemene som finnes i dag. Med høyere fokus, mer lederoppfølging på inndragningsfronten. Vi kan få til dette, for politiet har bedre forutsetninger enn tidligere. Blant annet bidrar vi i Økokrim til kompetansepåfyll til politidistriktene – og lager dreiebøker på inndragningsetterforskning, holder undervisning om inndragning og bistår politidistriktene i pengesporsetterforskning. Og kompetansen i distriktene har blitt bedre, sier Schea. Juristkontakt 5 • 2014 Han satt selv i et utvalg som utarbeidet mer effektive inndragningsregler til en ny lov i 1999. – Endringen i 1999 var at det SKAL inndras, mens det tidligere het KAN. Inndragningsutvalget hadde en spørreundersøkelse til daværende 54 politidistrikter, hvor ett av spørsmålene var: hvilke faktiske hindringer eksisterer innen politi og påtalemyndigheten for å få til mer effektive inndragninger? Ut fra svarene konkluderte utvalget med at det i de fleste typer ikke ble iverksatt rutinemessig etterforskning med tanke på inndragning av vinning der hvor det kunne være aktuelt, men at det snarere skulle spesielle forhold til før inndragning ble gjort til et etterforskningstema. Det var status i 1995, sier Schea. Både Økokrim-sjefen og jusprofessoren understreker at de nye inndragningstallene fra POD, som endte på 81 millioner i 2013, ikke viser det Vi har tro på å styrke samarbeidet mellom politi, påtale og kontrolletatene totale bildet av verdier som blir fratatt forbrytere i Norge. – Dette er totale tall for verdiinndragning, altså idømte eller ilagte pengekrav som Statens innkrevingssentral skal fullbyrde. Det andre sporet i straffeprosessen er inndragning av spesifiserte formuesgoder, noe som også kan være verdier eller penger. Det finnes med andre ord en del idømt inndragning av utbytte fra 2013 som ikke er med i de 81 millionene. Som da ØKOKRIM i fjor fikk inndratt noen bankkonti hvor det var innestående på nesten 20 millioner kroner. Dette blir da regnet som gjenstandsinndragning og havner ikke i statistikken over inndragning av verdier, sier Schea som imidlertid ikke er i tvil. – Vi er ikke flinke nok i inndragningssaker i dag og må bli klart bedre, sier han. Politiinspektør Jarl Martin Pedersen i Politidirektoratet, som har fremskaffet inndragningstallene, stiller seg bak Scheas beskrivelse av situasjonen når det gjelder inndragning. – Direktoratet er ikke fornøyd med utviklingen de siste årene. Vi har tro på å styrke samarbeidet mellom politi, påtale og kontrolletatene. Et slikt prosjekt er igangsatt og er ett av flere for å styrke arbeidet med å frata kriminelle utbytte fra straffbare handlinger, sier Pedersen. BLI MED PÅ ÅRETS STORE DUGNAD! Lørdag 13. september 2014 kl. 11.00 – 14.00 i 20 byer Følg med på www.juristforbundet.no Juristkontakt 5 • 2014 49 Arbeidslivet Råd fra Juristforbundets eksperter De som er gitt vår tillit Juristforbundet har nær tusen tillitsvalgte. Disse utgjør et bindeledd mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. De tillitsvalgte utgjør et helt avgjørende element for å sikre bedriftsdemokratiet og dine interesser som ansatt. Advokatfullmektig Michael Rummelhoff Spesialrådgiver Erik Graff 50 Både den løpende medbestemmelsen i virksomheten i saker som angår arbeidstakeren og lønnsforhandlingene med ledelsen i varetas av juristforbundets tillitsvalgte, da i konkurranse med andre organisasjoners tillitsvalgte og medlemmer. Medbestemmelse i virksomhetens daglige drift i saker som angår de ansatte har man tilkjempet seg gjennom årene, men er samtidig en aksept av at løsninger som regel blir best ved at dem de angår også blir involvert i prosessen. Særlig i statlig sektor er IDF-møter (informasjon, drøfting og forhandlingsmøte) mellom arbeidstakerne og arbeidsgiver godt utviklet ut i fra tanken om at de ansatte skal varsles så tidlig som mulig slik at prosessen kan komme på rett spor så tidlig som mulig for å unngå unødvendige konflikter på et senere stadium. I statlig sektor er en rekordstor andel av lønnsoppgjøret i år satt av til lokale forhandlinger ved den enkelte virksomhet til høsten. I kommunal sektor fordeles all lønn lokalt og den tillitsvalgte er derfor like viktig for å slåss for medlemmenes lønnsutvikling i det kommunale systemet. Oslo kommune har dog et eget system som kan ligne mer på det statlige. Det er derfor avgjørende at våre medlemmer fremmer lønnskrav gjennom våre tillitsvalgte i forkant av de lokale forhandlingene. Der man ikke har oppnevnt egne tillitsvalgte er det viktig at dette gjøres nå slik at de rekker å få med seg kurset om lokale forhandlinger tidlig i høst. Dersom man ikke lykkes med å få en egen tillitsvalgt og heller ikke har et Akademikersamarbeid, må man anmode tillitsvalgte fra andre Akademikerforeninger om de kan påta seg å forhandle sitt krav på vegne av seg. De som påtar seg vervet som tillitsvalgt får tilgang til en omfattende og meget god kurspakke i Juristforbundet, i tillegg til den erfaring og anledning det er å få god oversikt over virksomheten man er ansatt i og en hånd med på rattet. Juristforbundet og medlemmene våre er avhengig av at tillitsvalgtposisjonene besettes også for de tilfelle medlemmer kommer i konflikt på arbeidsplassen er det alltid en stor fordel om man har en tillitsvalgt som kan søke å få løst opp i floken før problemet eskalerer til et nivå hvor det er nødvendig at Advokatkontoret i Juristforbundet må inn. Det er ofte lettere å få til en løsning før partene har gravd seg dypt ned i skyttergravene, noe som lett skjer når man stiller med en advokat ved sin side. Tillitsvalgtapparatet gjør at Juristforbundet har en langt større palett å spille på enn et regulært advokatkontor når det gjelder å bistå medlemmer i konflikter på arbeidsplassen. For å mestre rollen som tillitsvalgt bruker vi store ressurser på kurs i blant annet arbeidsrettslige temaer, tariffavtaler, medbestemmelse, forhandlinger, personalkonflikter, omorganisering, ansettelsesråd, kommunikasjon osv. På kursene som har en god sosial profil møter man også andre tillitsvalgte som man kan diskutere felles problemstillinger med. Det er viktig at du, dine kollegaer og vi har dyktige tillitsvalgte. Har du kollegaer som du tenker kunne egne seg så spør de om de kan stille, i det minste for at de skal venne seg til tanken og kanskje stille opp på et senere tidspunkt. Kan hende er det du som må venne deg til tanken om å ta din «turn» for juristfellesskapet? Juristkontakt 5 • 2014 Alder og arbeid Vi blir eldre og må jobbe lengre. Mange av oss synes det er helt greit å utvide yrkeskarrieren noen år. Årskullene blir sprekere og lever lengre, og vil vi ha full opptjening må vi gi noen ekstra måneder, eller kanskje år også. God helse og optimistiske prognoser koster. Motivasjonen for å stå videre i jobb spriker. Mange synes det er for tidlig å gi seg når man passerer 67 år. Yrkeslivet er fortsatt spennende. Akademikere hører ofte til i denne gruppen. Jobben er like mye hobby, og et liv uten faglige utfordringer er ikke noe å trakte etter. Så oppstår det problem rundt pensjonsalder, pensjonsordninger og aldersdiskriminering. Noen må kjempe for fortsatt plass. EU-direktiv og aktuelle dommer mobiliseres og fagjussen forsøker å avklare. Samtidig er det en jevn strøm av arbeidstakere som takker for seg så snart en fristende AFP ordningene er innen rekkevidde. I det hele tatt er det mye som ikke henger sammen. De som ønsker å stå lengre må krige for å få lov. De som stikker av i 62 årsalderen får høre at dette har vi ikke råd til. Politikerne som sier det er de samme som årlig bevilger betydelige midler til AFPordningen. Og arbeidsgiverne går fortsatt på autopilot og fortsetter å ansette de unge. Selv om ekspertene forteller dem at de må kapre oldisene før det er for sent. Kanskje er det enklere for dem det gjelder. Hvis lysten til å fortsette er der blir sjefen en nøkkelperson. Er man ønsket med videre? Offisiell firmapolicy kan ikke oppveie nærmeste leders reelle ønske. Så enkelt er det ofte. Enn så lenge får vi vente på det nye arbeidsmarkedet. Det er omtrent som med klimakrisen. Alle har hørt om den og svært få benekter den, men ikke så lett å komme i gang med tiltakene. Politiske signaler De politiske signalene er klare. Vi blir flere eldre, og skal det norske velferdssamfunnet forsvares må vi stå lengre i jobb. Det manes til nasjonal dugnadsinnsats der alle må bidra. Arbeidslinjen er politisk fellesgods. Samtidig hører vi om seniorenes betydning og hvor viktig deres realkompetanse er for virksomhetene. Det spås et fremtidig arbeidsmarked der den grå adel stiller fremst i køen. Men det virker ikke som om politikernes signal har gått inn hos beslutningsfatterne i arbeids- og næringsliv. For fortsatt gis det romslige sluttpakker til, – ja nettopp alle de over 55, 58 eller 60 år. Og fortsatt må hodejegerne litt bydd bekrefte at det ikke alltid er like lett å være stillingssøker når man har passert 55. De unge, kule 30 åringene ser ikke ut til å være umiddelbart utryddingstruet. Juristkontakt 5 • 2014 Råd og bistand fra Juristforbundet Juristforbundet tilbyr sine medlemmer juridisk rådgivning og bistand innenfor arbeidsrettslige spørsmål. Kommer du som medlem i en vanskelig situasjon på arbeidsplassen, er det bare å kontakte Juristforbundets advokater. Kontakt Sentralbord: 40 00 24 25 E-post: advokat@juristforbundet.no 51 Fagartikkel Spikeren i kisten for datalagringsdirektivet? Datalagringsdirektivet er ugyldig. EU-domstolen i Luxembourg klubbet dette igjennom i en krystallklar avgjørelse fra 8. april 2014. Av advokat Inge K. Brodersen, Føyen Advokatfirma DA Avgjørelsen, som er en «preliminary ruling» foranlediget av et ønske om avklaring fra High Court i Irland og forfatningsdomstolen i Østerrike, markerer dermed et nytt kapittel i den til (Foto: Føyen) tider ulidelig spennende sagaen om direktivet som alle synes å ha en sterk mening om. Direktivet ble en realitet på EU-nivå i 2006, unnfanget i et politisk klima sterkt preget av de mange terroraksjonene på vestlig grunn i første halvdel av samme tiår. I disse post-Snowden-tider, er det nærliggende å konkludere med at det politiske klimaet er endret: Forholdet mellom EU og USA knaker i de diplomatiske sammenføyningene; en ny EU-forordning om personvern er på trappene; EU-kommisjonen har krevet en gjennomgang av Safe Harbourregimet for utveksling av personopplysninger med bedrifter i USA – og nå har vi fått denne avgjørelsen fra EU-domstolen. Pendelen har utvilsomt svingt i ekombransjens, og ikke minst personvernforkjempernes, favør. Det nå ugyldige direktivet påla en plikt for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester til å lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og data nødvendig for å identifisere abonnenten eller brukeren, til bruk for etterforskning, oppklaring og straffeforfølgning av alvorlige straffbare forhold. Direktivet fikk sin norske slektning gjennom ekomlovens § 2-7(a) i 2011 og tilhørende forskrift («datalagringsforskriften»). Ikrafttredelse av loven og forskriften er imidlertid blitt utsatt i flere omganger, 52 fra opprinnelig dato 1. april 2012 og nå sist til 1. juli 2015. Motforestillingene, og mye av grunnen til utsettelsene, har i stor grad hatt sitt utspring i ekombransjen og forkjemperne for personvern. Ekombransjen har først og fremst vært bekymret for kostnader og organisering knyttet til den massive lagring av data som direktivet legger opp til, og har krevet klare regler og prosedyrer for utlevering. Forkjempere for personvern, herunder det norske Datatilsynet, har først og fremst vært opptatt av at innføring av direktivet er en trussel mot personvern og rettssikkerhet, med en massiv lagring av informasjon om presumptivt uskyldige mennesker for kriminalitetsbekjempende formål. Hva sier EU-domstolen konkret? Det er interessant å se at argumentene fra personvernforkjemperne, både i Norge og ellers i Europa, går igjen som en rød tråd i EU-domstolens premisser. Domstolen anerkjenner riktignok at den datalagringen som er forutsatt i direktivet bidrar til en målsetting som er i samfunnets interesse, dvs. bekjempelse av alvorlig kriminalitet, i særdeleshet terror og organisert kriminalitet. Men et spørsmål blir da om direktivets målsetting rettferdiggjør det inngrep i den enkeltes fundamentale personvernrettigheter som direktivet medfører. Domstolen klargjør at proporsjonalitetsprinsippet medfører at lovgivningen bare kan uthule personvernet så langt det er strengt nødvendig for å oppnå målsettingen. Nedenfor følger noen sentrale punkter i domstolens kritikk av direktivet: • Direktivet inneholder ingen begren s ning mht. hvilke individer som berøres, hvilke ekomtjenester som berøres, eller hvilke trafikkdata som omhandles. • Direktivet gjelder også for alle de personer som ikke en gang indirekte vil kunne knyttes opp mot straffbare forhold. • Lagringen er ikke begrenset til et bestemt geografisk område. • Det mangler objektive kriterier for å definere grensene for nasjonale myndigheters tilgang til dataene og deres etterfølgende bruk av dataene. • Det er ikke angitt at varigheten på lagringen må bedømmes ut fra objektive kriterier for å sikre at den er begrenset til hva som er strengt nødvendig. • Direktivet angir ikke tilstrekkelige sikkerhetsforanstaltninger for å sikre seg mot misbruk av og urettmessig tilgang til dataene, ei heller blir medlemsstatene pålagt å implementere slike foranstaltninger. EU-domstolen fastslår til slutt uttrykkelig at lovgiver i EU har overskredet begrensningene som ligger i proporsjonalitetsprinsippet, her blant annet sett opp mot EUs øvrige regler om respekten for privatlivets fred og beskyttelse av personopplysninger. Uansett hvilken side av saken man befinner seg på, kan alle være enig i at domstolen i det minste er forbilledlig klar, og tilsvarende kritisk mot EU-byråkratiet som har laget og iverksatt direktivet. Hva skjer i Norge nå? Den 11. april bekreftet regjeringen at lovarbeidet i Norge må «starte på scratch» som følge av EU-domstolens avgjørelse. Den planlagte lovproposisjonen med forslag om kostnadsfordelingsmodell for datalagring vil ikke fremmes i vårsesjonen 2014, og loven og forskriften om datalagring vil ikke bli satt i kraft fra 1. juli 2015. Siste kapittel i sagaen om datalagringsdirektivet, eller rettere sagt prinsippene som direktivet er bygget på, er dermed ikke skrevet. Datalagring som del av bekjempelse av alvorlig kriminalitet vil nok bestå, men alt tyder på at slik lagring da vil være undergitt langt tydeligere restriksjoner enn tilfellet er i datalagringsdirektivet og i tråd med EU-domstolens anvisninger. Så vel ihuga tilhengere av terrorbekjempelse som ekombransjen og personvernforkjemperne – og ikke minst alle oss brukere av ekomtjenester og derigjennom storprodusenter av personopplysninger – venter i spenning på fortsettelsen. Juristkontakt 5 • 2014 Doktorgrader Juristkontakt presenterer doktorgrader i samarbeid med de juridiske fakultetene Universitetet i Oslo Vikram Kolmannskog Klimaflyktninger rammes hardt av uklare lover Uklare lover og innvandrings fiendtlig bruk av dem øker klimaflyktningenes lidelser. Av Jorunn Kanestrøm (UiO) I følge FNs klimapanel vil flere hundre millioner mennesker ha flyktet fra hjemmene sine på verdensbasis mot slutten av dette århundret, på grunn av klimaendringer. Men klimaendringene i seg selv er ikke alene om å skape problemer for flyktningene og for verdenssamfunnet. Lover som regulerer hvilke rettigheter klimaflyktninger har, og deres anvendelse i praksis er også avgjørende. Mange lider ikke og dør ikke av selve værhendelsen, men av indirekte årsaker, forårsaket av flere forhold, inkludert utydelige lover og regler. Lands og regioners sårbarhet overfor katastrofer henger også gjerne sammen med en rekke faktorer innad i landene, som fattigdom, konflikter og befolkningens tilgang til levebrød. I tillegg viser forskning i flere afrikanske land at sosiale, økonomiske og politiske faktorer påvirker tolkningen og anvendelsen av lovverket som finnes. I følge FNs klimapanel vil klimaendrin gene øke faren for væpnede konflikter i årene som Vikram kommer, og den Kolmannskog Juristkontakt 5 • 2014 globale matproduksjonen forventes å synke, mens etterspørselen etter mat vil øke betraktelig. Hvilke behov og rettigheter mennesker har som må flykte på grunn av klimarelaterte og andre katastrofer, er usikkert, i følge Vikram Kolmannskog. Klimaflyktninger er grupper av mennesker som ikke flytter av eget ønske, men er presset til å flykte, på grunn av ulike former for klimaendringer og katastrofer. Disse gruppene har i stor grad vært en oversett type flyktninger, som i begrenset grad har opplevd å få beskyttelse, nytt bosted og hjelp til å skaffe seg levebrød fra myndigheter i eget land eller fra verdenssamfunnet. Forskning viser at det også i mange tilfeller er andre aktører enn staten som bidrar til å avgjøre hvilken hjelp flyktningene får, som for eksempel lokale klaner. I sin forskning har Kolmannskog utforsket livene og rettighetene til flyktninger gjennom personlige intervjuer med dem og med myndigheter, FN m.fl., samt analysert lov og rett på området. – De fleste på flukt har ikke ressurser eller nettverk til å kunne reise særlig langt. Mange er derfor internt fordrevne, det vil si at de flykter innenfor grensene av landet de bor i. Kolmannskog forteller at for disse gjelder FNs retningslinjer for internt fordrevne av 1998. Noen ganger vil imidlertid ikke staten beskytte dem, for eksempel på grunn av deres etnisitet eller status, mens andre ganger mangler staten ressurser. I motsetning til de fleste andre jurister konkluderer Kolmannskog med at Flyktningkonvensjonen av 1951 og regionale flyktninglover er relevante for dem som flykter ut fra landet de bor i. – Selv om de ikke eksplisitt nevner klima, katastrofer eller lignende, er det nemlig slik at menneskerettsbrudd og forfølgelse – som er eksplisitt nevnt – ofte er forbundet med katastrofer som tørke. Mine intervjuer og studier fra Afrikas horn støtter dette. Også menneskeretten kan innebære beskyttelse mot tvangsretur til de mest ekstreme katastrofesituasjonene, forteller han. – Gjennom visumregler, avtaler med transittland og andre tiltak sørger europeiske stater for at mange mennesker ikke får tilgang til beskyttelsen som formelt sett finnes der. I følge Kolmannskog er det nødvendig å klargjøre hvilke behov og rettigheter klimaflyktninger har, samt å sikre rettighetene bedre blant annet ved å rette fokus på hvordan lov og rett brukes og misbrukes i praksis. – Vi trenger en strategisk bruk av eksisterende lover og en utvikling av nye. Samtidig må vi være oppmerksomme på at formelle lover ikke er hele løsningen. Vi må ta hensyn til lokale kontekster og en rekke ikke-juridiske faktorer for å sikre reelle rettigheter for mennesker på flukt, mener Kolmannskog. Vikram Kolmannskog disputerte ved Det juridiske fakultet, UiO, den 24. januar 2014. 53 Juss-Buss kommenterer § 37 bokstav e – hjemmel for en vilkårlig bruk av isolasjon? F rihetsberøvelse i form av fengsel regnes som den strafferettslige reaksjonen i Norge som er mest inngripende for et menneske. Å bli isolert fra de andre fangene er et ytterligere inngrep. I fengselsgruppa på Juss-Buss får vi inn ca 500 saker vedrørende straffegjennomføring i året. Mange av våre klienter forteller at de har vært utsatt for isolasjon under fengselsoppholdet. Vi hører stadig oppsiktsvekkende historier om de forskjellige fengslenes praksis på dette området, da spesielt anvendelsen av straffegjennomføringsloven § 37 bokstav e. Isolasjon kan iverksettes blant annet som forebyggende tiltak etter straffegjennomføringsloven § 37. I tillegg til at bestemmelsen lister opp konkrete situasjoner som grunnlag for utelukkelse, gir bokstav e fengselet adgang til å utelukke fra fellesskapet dersom det anses nødvendig av hensyn til «ro, orden og sikkerhet». Ordlyden i bestemmelsen gir fengselet en svært vid adgang til å gjennomføre isolasjon hvis de finner det nødvendig i forebyggende øyemed. Statistikk fra 2011, hentet fra Kriminalomsorgens utdanningssenter, viser et samlet antall isolasjonsvedtak på 2757 med en fangebefolkning på ca 3600. Sett i sammenheng med variasjonene blant fengslene, kan dette tyde på at enkelte fengsler benytter isolasjon i uforholdsmessig stor grad. Tallene for forebyggende isolasjon etter § 37 bokstav e står i en særstilling når det gjelder omfanget av isolasjon i fengslene. Årsstatistikken fra 2011 viser at det er registrert totalt 2492 slike vedtak, mot 265 vedtak samlet for de øvrige grunnlagene i § 37. Dette kan tyde på at bestemmelsens bokstav e i praksis benyttes som en straffereaksjon, noe som i så fall er strid med 54 norsk rett. Statistikk fra senere år har vist seg vanskelig å oppspore, selv etter gjentatte oppfordringer fra Juss-Buss til Kriminalomsorgen. Statistikken gjenspeiler våre erfaringer fra samtaler med innsatte i ulike fengsler. En stor andel av sakene vi får inn dreier seg om overføring mellom anstalter, også mellom anstalter med samme sikkerhetsnivå. Dette er ofte fordi innsatte opplever ulik behandling i de forskjellige anstaltene hva gjelder isolasjonsvedtak på bakgrunn av § 37 e, og ønsker overføring til et fengsel som de har erfart at praktiserer en strengere tolkning av bestemmelsen. Mange klienter forteller at det skal svært lite til for å bli isolert i enkelte fengsler. Vi har hørt om innsatte som har sittet isolert i flere uker, etter å ha uttalt seg upassende overfor en fengselsbetjent. Mange forteller også om «snille» og «slemme» fengelsbetjenter, noe som tyder på variasjoner også internt i fengslene. Fengselsgruppa på Juss-Buss har også hørt om innsatte som ikke ønsker å delta på aktiviteter dersom visse betjenter er til stede, i frykt for å bli isolert. Det er en kjent sak at isolasjon medfører skadevirkninger. Norsk senter for menneskerettigheter sin rapport fra 2012 viser til en rekke negative helseeffekter som følge av isolasjon. Disse kan oppstå etter bare et par dager, og helserisikoen øker for hver dag fangen tilbringer under slike forhold. De mest utbredte skadevirkningene er psykiske. Blant annet er selvmordsraten dokumentert å være betraktelig høyere for fanger som er eller har vært underlagt isolasjon. Fysiske skadevirkninger er også påvist. Videre viser rapporten til at også senskader forekommer. I enkelte tilfeller er senskadene kroniske. I tillegg viser studier at isolasjon ofte fører til sosial tilbaketrekking og manglende evne til å ha meningsfulle sosiale relasjoner. Slike skadevirkninger begrenser fangenes evne til å reetableres i et vanlig fengselsregime, og kan bli en alvorlig hindring for tilbakeføring til samfunnet etter løslatelse. Dette viser at isolasjon er en meget inngripende reaksjon med uheldige konsekvenser både for innsatte, fengselet og samfunnet for øvrig. Praksis viser at en så vid skjønnsadgang som § 37 e gir ofte får uheldige konsekvenser, i det praktiseringen fører til forskjellig behandling avhengig av hvilket fengsel man soner i og hvem som fatter vedtaket. Vi i Juss-Buss mener at det bør stilles strengere krav til når isolasjon kan iverksettes og at det bør være klarere regler for hvordan isolasjon skal gjennomføres. Dette for å sikre en mer ensartet praksis i de ulike fengslene. Lovverket må presiseres når det er snakk om et så inngripende vedtak som isolasjon. Victoria Smedsrud Øyen, Juss-Buss Juristkontakt 5 • 2014 Curt A. Lier mener Juristkontakts faste kommentator er Norges Juristforbunds president Prosjekt 2014 – og hva nå? V årens vakreste eventyr, lønnsoppgjøret, er nå i havn for de fleste, og det er på tide å gjøre opp status. Det knyttet seg i år spesielt spenning til oppgjøret i statlig sektor fordi man her hadde spesielle målsetninger for nettopp dette oppgjøret. I det statlige tariffområdet sliter man fortsatt med tariffavtaler som burde ha gått ut på dato for mange tiår siden. Til tross for at både statlige arbeidsgivere og ansvarlig departement lenge har gitt utrykk for at det er behov for endringer, fordeles fortsatt det aller meste av pengene sentralt, av mennesker som sitter langt unna de lokale utfordringer som den enkelte virksomhet har til daglig. Hovedorganisasjonen Akademikerne, som Juristforbundet er en del av, ble dannet for å tilby nye løsninger på gamle utfordringer. Forgjengeren, Akademikernes Fellesorganisasjon (AF), havarerte nettopp fordi den ikke lyktes med å skape endringer til beste for dem med lengst utdanning. Akademikerne skulle bli hovedorganisasjonen som «våger å tenke nytt», som valgspråket sier. Når det gjelder tariffavtalen i Staten har Akademikerne imidlertid ikke hatt større suksess enn det AF i sin tid hadde. med stor suksess. Staten har ikke ønsket eller våget å foreta endringer som representanter for en så stor andel av arbeidstakerne er motstander av. kan man risikere at man går tilbake til en mer tradisjonell fordeling. Det er ingen ting i den fremforhandlede tariffavtalen som hindrer det. Akademikerne på sin side har festet sin lit til lokale arbeidsgivere, samt tariffmotparten, som for tiden heter Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Helt siden 2005, da jeg begynte som medlem av forhandlingsutvalget i Akademikerne Stat, har man følt at en endring er «snublende nær», men like lenge har denne endringen latt vente på seg. Hva skal man så gjøre videre? Det kan være at en løsning nå er så snublende nær at det er riktig å satse på samme strategi frem mot 2016 eller 2018, men selv er jeg usikker på om vi er mye nærmere nå enn vi var i 2005. D ette er bakgrunnen for at man for en del år siden nedsatte «Prosjekt 2014» som skulle legge grunnlaget for en endring nettopp i år. Man har i disse årene brukt veldig mye ressurser og godt arbeid på å lykkes med dette. Fra mitt ståsted er det all grunn til å berømme det arbeidet som har blitt lagt ned. Likevel er det et faktum at lønnsoppgjøret i 2014 har kommet og gått, men det ble heller ikke denne gang en endring i tariffavtalen. Det hjelper etter mitt syn lite at man har lykkes med å fremforhandle den prosentmessig største lokale potten noen sinne, når man ikke har lykkes med å få til noen form for varige endringer. Allerede om et år Kanskje har tiden kommet for Akademikerne til å følge sitt eget valgspråk og våge å tenke nytt. Det vil i så fall innebære å følge en annen strategi enn den som har vært forsøkt siden organisasjonen ble dannet, og som ikke har virket. God sommer! H va er så årsaken til dette? I det statlige tariffområdet er det fire hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden. I tillegg til Akademikerne er det LO, YS og Unio. De tre siste har i en årrekke samarbeidet nettopp med det formål å hindre at Akademikerne skal få endret tariffavtalen, og Juristkontakt 5 • 2014 55 Meninger | Fag | Debatt Her finner du både de juridiske fagartiklene og meningsytringer / debatt om jus, politikk og samfunn. Juristkontakt oppfordrer alle lesere til å delta. Enten du ønsker å dele en fagartikkel med andre eller du har en mening å ytre. Både små og store temaer er interessante. Send gjerne med et foto av deg selv. Juristkontakt tar forbehold om at svært lange innlegg må forkortes. Innlegg sendes med e-post til omg@jus.no Ungdomsstraff Det må ikke bli slik at tilgang til ungdomsstraff, og dermed en reell mulighet til å endre sitt livsløp, blir forbeholdt ungdom som begår kriminalitet i «de riktige» politidistriktene Ungdomsstraffen må tas i bruk! A v Liv Synnøve Taraldsrud, sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal tingrett og nestleder i Det kriminalitetsforebyggende råd Ungdomsstraffen trer i kraft 1. juli 2014. Men det er ikke nok å vedta en lov. Den må også anvendes. Innføringen av ungdomsstraff er en viktig lovendring som skal hindre at barn mellom 15 og 18 år settes i fengsel – en straffereaksjon vi av erfaring vet ofte er destruktiv for denne gruppen. Ungdomsstraff er derfor ikke bare en mer human straffereaksjon for mindreårige som begår alvorlig kriminalitet. Den kan også være en effektiv måte å hindre at ungdommer blir gjengangere i kriminalstatistikken når de blir eldre. Ungdom som begår så alvorlig kriminalitet at det kvalifiserer til ubetinget fengselsstraff, skal nå kunne dømmes til en alternativ reaksjon – ungdomsstraff. I tillegg vil den nye loven også gi oss en særskilt «ungdomsreaksjon» for mindre alvorlig kriminalitet, etter samme prinsipp. Ved streng sosial kontroll, etablering av nettverk og ansvarliggjøring gjennom personlige møter med sine ofre, skal ungdommer som begår alvorlig kriminalitet, gis en alternativ straffereaksjon som forhåpentligvis kan endre deres handlemønster og gi dem et nytt 56 Liv Synnøve Taraldsrud spor for livene deres. Det er nå ansatt 18 særskilte koordinatorer ved landets konfliktråd, som får ansvaret for å iverksette idømt ungdomsstraff gjennom den såkalte ungdomsplanen. Tanken om en særskilt ungdomsstraff som alternativ straffereaksjon ble lansert i oktober 2008 da utvalget jeg ledet avga utredningen Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll (NOU 2008: 15). At vi nå endelig, etter en lang prosess, har lykkes med å gjøre ungdomsstraff til en realitet, er svært gledelig. Men det er ikke nok å vedta en lov. Den må også anvendes. Vi kommer ikke noe lenger om ikke politi og påtalemyndighet ser mulighetene ved ungdomsstraff, om ikke dommerne vet hva den innebærer, og om ikke forsvarerne er kjent med den nye sjansen straffereaksjonen betyr for unge lovbrytere. Politi, påtalemyndighet og domstoler må ta ansvar – noe jeg også har tillit til at de vil gjøre. Men det bekymrer meg at ungdomsstraffen til nå er blitt relativt dårlig «markedsført». Her må flere instanser på banen, slik at ungdomsstraffen som reaksjon og de gode resultatene fra prøveprosjektene i Telemark og Sør-Trøndelag, blir kjent. Justisdepartementet og konfliktrådene har en viktig informasjonsoppgave foran seg – særlig ovenfor politiet og påtalemyndigheten, men også hos kommunale samarbeidspartnere. Kommunene vil sannsynligvis i utstrakt grad bli trukket inn i oppfølgingen av den enkelte ungdom, gjennom den ungdomsplanen som legges i konfliktrådet. I dette arbeidet vil landets SLTkoordinatorer være en viktig ressurs å spille på. SLT er en samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus og kriminalitet. 185 kommuner har per i dag SLT-koordinator som Juristkontakt 5 • 2014 Meninger | Fag | Debatt skal sørge for best mulig utnyttelse og koordinering av lokale ressurser. Kunnskap om slik koordinering vil trolig komme godt med når kommunene får ansvar for oppgaver knyttet til den enkelte ungdom. Riksadvokaten har signalisert at det kommer et rundskriv om ungdomsstraff. La oss håpe at det foreligger før sommeren. Riksadvokaten bør her komme med et pålegg til påtalemyndigheten om å ta ungdomsstraffen i bruk – over hele landet. Det er et tankekors at det er store variasjoner fra politidistrikt til politi- distrikt når det gjelder antallet straffesaker som overføres til konfliktrådsbehandling. I 2013 overførte Follo politidistrikt 40 % flere saker til konfliktrådsbehandling enn Oslo politidistrikt, som har nesten ti ganger så mange anmeldte lovbrudd. Det må ikke bli slik at tilgang til ungdomsstraff, og dermed en reell mulighet til å endre sitt livsløp, blir forbeholdt ungdom som begår kriminalitet i «de riktige» politidistriktene. Her vil alle som jobber med forebygging av kriminalitet lokalt bli viktige spydspisser, for å plassere ungdoms- straff langt frem i bevisstheten hos dem som sitter med myndighet til å bestemme at den skal tas i bruk. Også vi, i det Det kriminalitetsforebyggende råd, er vårt ansvar bevisst. Vi vil fortsette å snakke varmt om ungdomsstraff. For dette tror vi på. Liv Synnøve Taraldsrud ledet det offent lige utvalget som avga rapporten: Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll (NOU 2008: 15), som foreslo etablerin gen av ungdomsstraff. Les også reportasje på side 34. Torgersen-saken Når rettssikkerheten svikter Av advokat Jan Tennøe En av de ting vi setter stor pris på at vi har i Norge, er rettssikkerhet. Ingen betviler at vi kan føle oss trygge på at våre dommere legger de aktuelle bevis til grunn når en sak avgjøres. Men for de av oss som har holdt på med Fredrik Fasting Torgersens sak, er en annen virkelighet også aktuell. Dersom måten å vurdere bevisene på i Torgersens sak skulle gripe om seg og finne veien til andre saker, kan ingen av oss føle oss trygge på hva vi kan risikere i norske rettssaler. I 1958 da Torgersen ble domfelt for drapet på Rigmor, sørget påtalemyndigheten for at bevisene ble oppfattet helt feil. Det var ille, men i dag Juristkontakt 5 • 2014 er det verre. For nå er det våre dommere, særlig de fra Høyesterett, som med åpne øyne holder på med dette. Torgersensakens aktor, L.J.Dorenfeldt, involverte seg i etterforskningen fra første stund. Han utsatte med vilje Torgersen for et justismord. For å sikre seg at Torgersen ble domfelt, jukset han grovt med bevisene. Uansett hva han måtte ha ment om skyldspørsmålet, er dette jukset et overlagt justismord fra hans side. Hadde Dorenfeldt bare gjort én grov feil i 1958, kunne man kanskje antatt at det skyldtes et uhell. Men når det ble gjort en lang rekke svært grove feil som alle gikk i Torgersens disfavør, går det ikke an å tvile på at feilene må ha blitt gjort med vilje, og følgelig er straffbare forhold som gir ubetinget rett til gjenopptakelse. For hvor «uheldig» (eller heldig?) kan Dorenfeldt ha vært ved at det oppsto en lang rekke «uhell» som alle gikk i Torgersens disfavør? «Uhell» som var helt nødvendige for at Torgersen skulle bli domfelt. Hver enkelt feil som skjedde i 1958 øker sannsynligheten for at hver av feilene ble gjort med vilje. Sannsynligheten for at minst én feil ble gjort med vilje øker med andre ord ikke lineært med antallet feil som ble gjort, men mer som 2.potens av antallet feil. Ti feil gjør det med andre ord hundre ganger mer sannsynlig at minst en av feilene ble gjort med vilje enn om bare én feil var blitt gjort. Omtrent det samme kan sies om feilene som dommere har gjort de siste 15 årene. For enkelthets skyld kaller jeg medlemmene av Gjenopptakelseskommisjonen for dommere også. Hadde det bare vært én merkelig vurdering i hver av avgjørelsene, kunne det skyldes et arbeidsuhell. Men når det foreligger en rekke svært påfallende vurderinger, nemlig minst én bortforklaring for hvert 57 Meninger | Fag | Debatt enkelt av «uhellene» som skjedde for Dorenfeldt i 1958, blir det annerledes. Og ikke bare det. Feilene fra 1958 bortforklares bare enkeltvis. Mulig heten for at så mange feil kan ha skjedd ved tilfeldigheter, går dommerne ikke inn på. Problemstillingen overses bare. Nå er det ikke helt riktig at det foreligger like mange bortforklaringer fra dommernes side som det var grove feil i 1958. Dommerne har tydeligvis hatt problemer med å bortforklare så mange feil, og det er jo forståelig. Derfor har de ofte valgt en enklere løsning. Feilene er bare oversett eller «glemt». Det er fristende å nevne den kjente «brides in the bath case». To ganger skjedde det for den uheldige ektemannen at hans nygifte kone som han hadde fått arverett etter, døde på uforklarlig vis i badekaret på bryllupsreisen. Underlig, javel, men ikke så underlig at man kunne påstå at det lå noe kriminelt bak det. Men så skjedde det at også hans tredje kone døde på uforklarlig vis i badekaret på bryllupsreisen. Da ble han tatt og domfelt for å ha drept, ikke bare den siste konen, men alle tre. Og overført til vår sak: Hvor mange feil av groveste slag må avsløres før våre dommere legger til grunn det som er overveiende sannsynlig, nemlig at det dreier seg om feil som er gjort med vilje? Det har aldri vært grunnlag for å mistenke Torgersen for å ha hatt noe å gjøre med drapet på Rigmor. Torgersen ble pågrepet natten til 7. desember 1957 mistenkt for et sykkeltyveri han ikke hadde begått. Da drapet på Rigmor ble oppdaget en halv time senere, gikk det ikke mer enn ca to timer før politiet uten noen konkrete holdepunkter la til grunn at Torgersen var gjerningsmannen. I tråd med dette ble spor og andre forhold som ledet andre veier enn mot Torgersen, ignorert. Torgersen nektet for å ha hatt noe med drapet å gjøre. Etter 5 ukers intens etterforskning rettet mot ham var det intet som knyttet ham til drapet. 58 Tvert imot var det mange og til dels sikre motbevis som viste at Torgersen ikke kunne være gjerningsmannen: Han hadde et alibi som var svært sikkert. Bare ett vitne hadde sett ansiktet på den mannen som fulgte etter Rigmor og som antas å være gjerningsmann. Vitnet var sikker på at det var Alf Brandsdal og ikke Torgersen som hun hadde sett. Det er utenkelig at gjerningsmannen med det han hadde gjort, blant annet båret Rigmor og forsøkt å voldta henne, ikke ble tilgriset av Rigmors blod og avføring. Dessuten måtte han ha fått slam fra gulvet på skoene sine. Ikke noe av dette ble funnet på Torgersens klær eller sko. Fotsporene på åstedet passet ikke med Torgersens sko. Promillen i Rigmors blod sannsynliggjør at hun ble drept på et tidspunkt da Torgersen ikke kunne ha vært på åstedet. Når verkebyllen sprekker, er ikke godt å si. Vi har ikke tenkt å gi oss før dét har skjedd Den helt ensidige etterforskningen må på dette tidspunktet ha fortonet seg som et mareritt for politiet og Dorenfeldt. Det gjorde ikke saken bedre at politiet med bilder av Torgersen i avisene hadde påstått at de hadde tatt morderen. Da iverksatte Dorenfeldt et nytt trekk for å komme frem i saken: Nye sakkyndige ble innkalt for å vurdere om sakens såkalte tekniske bevis likevel kunne knytte Torgersen til drapet. Hittil var bevisene vurdert med negativt resultat for politiet. 40 til 50 år i ettertid har dagens naturvitenskap slått fast at disse nye «sakkyndige» vurderingene som kom etter at de fem første ukene hadde passert, ikke bare er uholdbare, de er helt motsatt av det riktige, og det for særdeles enkle spørsmål. Den (uriktige) endringen av drapstidspunktet som påtalemyndigheten fikk de sakkyndige til å gjøre i Lilandsaken for å få Liland dømt for et drap der han hadde alibi, blir som en bagatell å regne i sammenligning. I Torgersens sak oppnevnte retten de sakkyndige som Dorenfeldt foreslo. Disse sakkyndige hadde da allerede hadde tatt stilling til hvordan bevisene skulle forstås. Feilene som ble gjort i 1958 Det kanskje sikreste beviset var barnålsbeviset som ifølge Dorenfeldts prosedyre ga en sikkerhet på en milliard til én for at Torgersen hadde vært på åstedet. Fem barnåler ble funnet i Torgersens dress. De to sakkyndige, hvorav den ene gjennom 7 år hadde forsket på norske barnålers form og størrelse, forklarte at formen og størrelsen på dressnålene utelukket at de kunne stamme fra den nordiske naturen. De var av en ukjent type og måtte stamme fra et gammelt juletre på åstedet som måtte være mutert! Det riktige er at slike barnåler er den vanligste typen å få på seg om man ferdes i nordisk granskog. Statistisk vil to av tre barnåler være av denne typen. Det andre aldeles sikre beviset var tannbittbeviset. Gjerningsmannen hadde bitt Rigmor i brystet rett før eller etter at han drepte henne. De to sakkyndige uttalte at bittmerket bare kunne stamme fra Torgersens tenner fordi alle særegenheter ved tennene hans stemte med bittmerket og vice versa. Sannheten er at det bare var ett klart trekk ved bittmerket, og det var at biteren må ha manglet en eller to tenner eller at disse var svært tilbaketrukket. I hver av de to radene av tannmerker manglet nemlig et tannmerke mellom de andre tannmerkene. Torgersen hadde regelmessige tenner slik at dette trekket utelukket ham som biter (og gjerningsmann). I tillegg var det også flere andre trekk ved bittmerket som ikke stemte med tennene hans. Torgersens bane ble at han i likhet med gjerningsmannen hadde Juristkontakt 5 • 2014 Meninger | Fag | Debatt tenner. Så vel nye sakkyndige som Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) har i ettertid underkjent tannbittbeviset. Det tredje tekniske beviset var avføringsbeviset. De sakkyndige påsto at en avføringsflekk på Torgersens sko stammet fra avføringen på åstedet. Dagens sakkyndige og DRK har fastslått at de sakkyndige i 1958 med de undersøkelser som de foretok, helt manglet grunnlag for å påstå noe slikt. Feilene (svikten) for disse tre bevisene må i henhold til vår lovgivning utvilsomt lede til gjenopptakelse. Årsaken er at disse bevisene har sviktet helt og at andre bevis ikke kunne (eller kan) gi noen sikkerhet for at Torgersen er skyldig. I tillegg kommer motbevisene som samlet gir full sikkerhet for at Torgersen ikke kan ha hatt noe med drapet å gjøre. Påtalemyndigheten ved førstestatsadvokat Anne Margrete Katteland og Riksadvokaten påstår riktignok at de gjenværende bevis stadig viser at Torgersen er skyldig. Men de er på utallige forespørsler ikke villige til å forklare hvilke bevis dette er. Årsaken er åpenbar: Slike bevis finnes ikke, og de er derfor (i likhet med Gjenopptakelseskommisjonen) ikke i stand til å si hvilke bevis dette er. Et annet grunnlag for å kreve gjenopptakelse, er at det ble utvist straffbart forhold av noen av sakens aktører i anledning domfellelsen av Torgersen. Det foreligger to slike typer straffbare forhold, nemlig løgn fra aktørene og underslag av bevis. For å ta løgnene først: Uttalelsen fra de to sakkyndige om at alle detaljene i bittmerket samsvarte med Torgersens tenner, må utvilsomt være en løgn. De to sakkyndige kan ikke ha unngått å legge merke til det eneste iøynefallende trekket ved bittmerket var det motsatte av samsvar, nemlig at biteren (i motsetning til Torgersen) må ha manglet en eller to tenner. Påstanden om at barnålstypen i dressen ikke fantes i Norge til tross for Juristkontakt 5 • 2014 at den er den vanligste typen å få på seg, må også oppfattes som en klar løgn, særlig når man tenker på at den ene botanikkprofessoren hundrevis av ganger må ha studert akkurat denne typen barnåler i de utallige prøvene han ifølge sin egen uttalelse fikk tilsendt fra hele landet. De to sakkyndige for tannbittbeviset hadde ingen erfaring med å vurdere bittmerker i hud. Den ene sakkyndige, Jens Wærhaug, var professor i tannkjøttsykdommer. Den andre sakkyndige, tannlege Ferdinand Strøm, løy da han opplyste å ha hatt ca 25 slike bittsporsaker for politiet. Sannheten var 0 – null. Dorenfeldt påsto at de to sakkyndige var våre fremste eksperter på denne slags saker. Også dette var en klar løgn. Ifølge en kjennelse fikk lagmannsretten litt senere under hovedforhandlingen vite at de to var «fremstående og anerkjente vitenskapsmenn på dette felt». Dette var den klareste løgnen. Så bevisunderslagene: Det groveste bevisunderslaget gjelder Gerd K. Torgersen hadde fra første stund fastholdt at han hadde vært hjemme sammen med en Gerd som han ikke visste etternavnet på. Moren og søsteren hadde også forklart at han hadde vært hjemme med en pike. Dorenfeldt påsto med tyngde i sin prosedyre at disse forklaringene var falske fordi man kunne være sikker på at ingen slik Gerd fantes. 42 år i ettertid da sakens 0-dokumenter (som aldri oversendes forsvareren) ble kontrollert, fant man imidlertid forklaringer som bekreftet at 18 år gamle Gerd K få dager etter drapet hadde fortalt til sine omgivelser at hun visste at Torgersen var uskyldig fordi hun hadde vært sammen med ham på det aktuelle tidspunkt. I tillegg kan man se av den originale dokumentlisten at Dorenfeldt med viskelær, penn og sin egen håndskrift har forfalsket denne slik at den ble i overensstemmelse med hans underslag av disse avgjørende dokumentene. Dorenfeldts påstand om at Gerd ikke fantes, etterlater ingen tvil om at han ikke kan ha orientert forsvareren om disse forklaringene. Underslaget av et annet vitne er mindre betydningsfullt, men om mulig klarere. Under første dag av hovedforhandlingen den 2. juni 1958 ble Torgersen klar over hvor stor vekt Dorenfeldt ville legge på barnålsbeviset. Han ba derfor denne dagen om at Eilif Støleggen som han hadde overtatt dressen etter, ble ført som vitne, idet dressnålene etter Torgersens mening måtte skyldes Støleggens bruk av dressen. Torgersen hadde bare fortsatt å bruke dressen i uvasket tilstand etter å ha overtatt den fra Støleggen. Støleggen satt på sikring. Den 3. juni beordret påtalemyndigheten skriftlig at Støleggen straks skulle løslates. Det hele hastet slik at løslatelsesordren ble brakt med bud til fengselet samme dag hvoretter Støleggen til sin store overraskelse ble løslatt denne dagen. Noen få dager senere påsto Dorenfeldt i retten at Støleggen ikke var å finne til tross for at han gikk på daglig meldeplikt til Drammen politikammer, som ble overholdt idet Støleggen (etter politiets forutsetning) bodde hos sin mor i Drammen. Etter at hovedforhandlingen var avsluttet, var Støleggen igjen blitt pågrepet og fengslet. Fortsatt var han av betydning som vitne, nå i anledning Torgersens anke til Høyesterett. I skriftlig ekspedisjon av 26. august 1958 forbød Dorenfeldt Oslo politikammer å avhøre Støleggen om noe som hadde med Torgersens sak å gjøre. Om man skulle være i tvil om hva løslatelsen av Støleggen den 3. juni med påfølgende påstand om at han ikke var å finne, var, etterlater Dorenfeldts skriftlige pålegg av 26. august intet rom for tvil. For å komplettere bildet, nevner jeg at påtalemyndighetens ulovligheter ikke stoppet selv om den hadde klart å få Torgersen dømt for et drap som det ikke var noen grunn til å mistenke ham for. I de neste 15 årene 59 Meninger | Fag | Debatt nektet Dorenfeldt, først som statsadvokat, deretter som riksadvokat, å låne ut saksdokumentene til Torgersens advokater. Bevisene holdt han ulovlig tilbake i 20 år inntil han ble pensjonert. Deretter fortsatte andre med det samme i 20 år til. Det synes opplagt at dette ble gjort fordi man i påtalemyndigheten var klar over at saken bevismessig ville sprekke dersom andre enn de forhåndsklarerte sakkyndige fikk tilgang til bevisene. Da kjennelser fra Høyesterett for 16 år siden tvang påtalemyndigheten til å avslutte sitt ulovlige tilbakehold av bevisene, svarte den med å destruere dressnålene. Tydeligvis for å sikre at i alle fall dette beviset ikke skulle kunne vurderes på nytt, men i stedet en gang for alle nagle Torgersen til åstedet. Barnålene fra åstedet ble imidlertid ikke destruert. Dette har vært nok til å avsløre at disse så vel som dressnålene er av en helt alminnelig type som man finner overalt der det vokser gran. Da påtalemyndigheten i 1999 ble klar over denne tabben, oppnevnte den 4 nye sakkyndige for å bøte på skaden. Disse 4 har med både uriktige og usanne uttalelser forsøkt å tildekke det faktum at dressnålene var vanlige i den norske naturen. Det kan ikke være tvil om at de må ha fått som oppdrag å uttale seg uriktig, hvis ikke ville de ikke ha servert åpenbare løgner som for eksempel: «Vi fester fortsatt lit til Mork og Printz vurdering» som gikk ut på det motsatte av det som er riktig og det som også de 4 motvillig hadde måttet erkjenne. Så langt har vi altså sett at de sakkyndige forklaringene om sakens to helt sikre bevis er så uriktige at de må være avgitt mot bedre vitende. Dernest at det i tre sammenhenger ble løyet om kompetansen til de to «tannbittekspertene». Og til slutt at to vitner utvilsomt er blitt underslått. Dagens vurdering i rettsapparatet av feilene som ble gjort i 1958 Så blir da spørsmålet hvordan bevissvikten og disse 7 feilene (og alle de 60 andre feilene) de siste 15 årene er blitt vurdert av våre dommere. Kan dommerne virkelig tro at alt skyldes uhell og ikke bevisste/forsettlige handlinger? Fordi det ikke er lett å argumentere i direkte motstrid med sunn fornuft og den enkleste logikk, blir dommernes begrunnelser avslørende. Noen helt få eksempler: Høyesterett kom i 2001 til at barnålsbeviset fortsatt var omtrent like (milliard-)sikkert som i 1958. Hovedbegrunnelsen er at den nye kunnskapen som det nå var enighet om, om at barnålene i dressen er vanlige ikke «rokker ved Printz´ og Morks vurderinger» som gikk ut på det motsatte. Og videre at denne nye kunnskapen ikke «i vesentlig grad svekker verdien av de observasjoner som ble gjort» av Printz og Mork. Og hvordan ser Høyesterett på Dorenfeldts underslag av Gerddokumentene? Jo, dommerne «slutter seg til lagmannsrettens oppfatning om at det ikke er holdepunkter for å anta at Dorenfeldt holdt dokumentene vedrørende Gerd K[...] unna forsvareren...» Om det var Dorenfeldts forfalskning av dokumentlisten og underslag av dokumentene i overensstemmelse hermed eller påstand om at Gerd ikke fantes som overbeviste dommerne, det har de ikke villet ut med. Gjenopptakelseskommisjonen er ikke snauere her: Mulig underslag av dette beviset fra Dorenfeldts side er «helt uten holdepunkter». Man spør seg selv om ordet holdepunkt ikke inngår i kommisjonsmedlemmenes ordforråd. Fordi det ikke var mulig å komme utenom at både avføringsbeviset hadde sviktet helt og at tannbittbeviset var sterkt svekket (egentlig blitt et sikkert motbevis), fant kommisjonen i 2006 grunn til å sette tingene skikkelig på plass for barnålsbeviset: «Etter kommisjonens vurdering er barnålsbeviset i alle fall ikke svekket.» Årsaken til denne sikkerheten var at barnålene på åstedet og i Torgersens dress var av den korte typen. I naturen vil som nevnt, omtrent 2 av 3 nåler som man får på seg, være av den korte typen, mens den siste tredjedelen vil være av den lange typen. Statistisk skulle det blant barnålene i dressen, dersom de stammet fra naturen, være ca 1,7 nåler av den lange typen. Det er følgelig denne mangelen på 1 eller 2 lange nåler blant de 5 som har medført denne milliardsikkerheten for kommisjonen. Når det skal avgjøres om noen er skyldig, må selvsagt også bevisene som trekker den andre veien (motbevisene), tas med i vurderingen. Kommisjonen har sett bort fra disse. Og enda verre: I tillegg har den uttrykkelig fastslått at den ikke har villet vurdere om summen av feilene som ble gjort i 1958 medfører en slik usikkerhet at saken må gjenopptas. Dette er særlig ille fordi kommisjonen har sett bort fra mulige feil ved den enkeltvise vurdering av de to sikre bevisene med følgende to begrunnelser: Det er ikke » grunnlag for å hevde at tannbittbeviset ble tillagt spesielt stor vekt» og «Det er uvisst hvorvidt, og i så fall i hvilken grad, lagretten la vekt på barnålsbeviset i 1958». Dermed har kommisjonen hoppet helt over det som skulle vært dens hovedvurdering. I tillegg har kommisjonen hoppet over også den andre hovedvurderingen, nemlig hvilke bevis som er i behold og som fortsatt kan begrunne at Torgersen er skyldig. Heller ikke har kommisjonen villet vurdere om dagens antagelse av at Torgersen er skyldig, bygger på en så annerledes bevissituasjon at det blir en ny skyldvurdering som en domstol derfor må ta stilling til etter full hovedforhandling. Av plasshensyn må jeg nøye meg med denne lille andelen av de mange feilene som er gjort. Men likevel: Kan man på denne bakgrunn unngå å stille seg spørsmålet om våre dommere avgjør saken mot bedre vitende? Svaret man kommer til, er kanskje så overraskende at man lurer på om mine korte påpekninger ovenfor, nærmest i stikkords form, kan gi et riktig bilde av det som er gjort. Jeg kan ikke da gjøre Juristkontakt 5 • 2014 Meninger | Fag | Debatt annet enn å henvise til torgersensaken. no på internett. Der vil en leser finne full dokumentasjon og utførlige forklaringer på det jeg har påstått. Dessuten vil man der finne mye mer som er galt. Og jeg våger den påstanden at de som måtte sjekke nærmere hva som skjer, raskt kommer til omtrent den samme konklusjon som meg, nemlig at Torgersen nå med vilje utsettes for grove feil av personer som i denne saken opptrer som en gjeng kjeltringer. Våre media er stort sett uinteresserte fordi det dreier seg om en gammel sak. Verre er det at alle våre argumenter preller av på vårt rettsapparat så lenge medieoppmerksomheten ikke tvinger dette rettsapparatet til å gjøre noe. Der håper man tydeligvis at det hele skal skli over uten en skandale a la Liland og Moen. Vi er et tyvetalls kvalifiserte personer som i mange år har analysert bevisene og det som er gjort i Torgersensaken. Til tross for argumenter som man har sett ovenfor, stanger vi hodet i veggen. Når verkebyllen sprekker, er ikke godt å si. Vi har ikke tenkt å gi oss før dét har skjedd. Men vi trenger hjelp, ved at flere enn oss sprer informasjon om hvor galt det står til, og dessuten tar initiativ for at de som er ansvarlige skal tvinges til å gjøre noe. Med de feil som nå gjøres med vilje av våre dommere, er det ikke lengre en 56 år gammel sak det først og fremst dreier seg om. Saken har de siste 15 årene utviklet seg til å dreie seg om vår alles rettssikkerhet. Uføregrad Bør NAV vurdere egen praksis? Av cand. jur. Asbjørn Lauvstad Simen Baastad i Juss-Buss viser i et innlegg i Juristkontakt 4-14 til en dom i Agder lagmannsrett der Nav tapte for ikke å ha foretatt en rimelighetsvurdering ved revurderingen av uføregraden. Nav endret likevel ikke praksis på området, da Nav mente dommen var uttrykk for feil rettsanvendelse. I dagens rundskriv fra Nav heter det: «Dette støttes også av Hålogaland lagmannsrett i dom av 10.03.2014, saksnr. 13-175440, der retten skriver følgende på side 6: «Som Trygderetten legger lag manns retten til grunn at enhver Juristkontakt 5 • 2014 overskridelse av friinntektsgrensen i annet ledd første punktum er å anse som en vesentlig endring i denne sammenheng.»» Baastad mener det er urimelig av Nav å vektlegge egen praksis når lagmannsretten avsier en dom som er i strid med denne praksisen. Dersom Nav ikke var enig i dommen, burde den ha blitt anket til Høyesterett, bl.a. for å klarlegge rettstilstanden. Det siste er jeg ikke uenig i, mens jeg ikke er enig i at Nav burde endre praksis på grunn av denne dommen. Nav bør etter mitt syn også foreta en kvalitetsvurdering av dommer fra lavere domstoler enn Høyesterett før langvarig forvaltningspraksis endres. Den aktuelle dommen var faktisk så dårlig egnet til å styre forvaltningspraksis på området at det allerede foreligger en ny dom i lagmannsretten som Nav mener er i tråd med forvaltningspraksis. Jeg ikke er enig i at Nav burde endre praksis på grunn av denne dommen Alternativet til nåværende forvaltningspraksis ville med sikkerhet skape usikkerhet i forhold til rettstilstanden, fordi ulike saksbehandlere ville ha ulikt syn på i hvilke situasjoner uføregraden skulle endres eller ikke, når vedkommende hadde passert grensa for friinntekt. Hvor stort måtte avviket være? Ville andre forhold enn beløpets størrelse være relevante, slik som at det dreide seg om forsikringer i foreliggende tilfelle? Hensynet til forutsigbarhet og likebehandling tilsier etter mitt syn at Nav ikke foretar en vurdering av hva som vil være rimelig når inntektsgrensa er overskredet. 61 Jobbmarkedet Jobbmarkedet ––for for hele hele jus-Norge jus-Norge Du Du�inner �innerogså ogsåJobbmarkedet Jobbmarkedetmed medstillingsutlysninger: stillingsutlysninger: •• Juristforbundet.no. Juristforbundet.no.Annonsene Annonsenepubliseres publiseres fortløpende. fortløpende. •• Juristforbundets nyhetsbrev ca. Juristforbundets nyhetsbrev ca.hver hver 14. 14. dag. dag. •• Juristkontakt.no. Juristkontakt.no.Annonsene Annonsenepubliseres publiseres fortløpende. fortløpende. Her Herbestiller bestillerdu dustillingsannonsen stillingsannonsen Annonsesjef AnnonsesjefPer-Olav Per-OlavLeth Leth| 07 | 07Media Media E-post: perolav@07.no E-post: perolav@07.no| Tlf: | Tlf:+47 +47918 91816 16012 012 Jobbmarkedet Jobbmarkedet – –forforhele helejus-Norge jus-Norge Annonse Annonse Kystverket Stabseining for innkjøp og anskaffingar, Kabelvåg Seniorrådgivar/rådgivar -jurist Ønsker du å annonsere? Per-Olav Leth perolav@07.no 07 Media Tlf.: +47 918 16 012 • Nyoppretta stilling som jurist i stabseining for innkjøp og anskaffingar i Kabelvåg. • Viktig oppgåve er juridisk rådgiving ved anskaffingar og i kontraktsperiode. • Arbeidsoppgåver er knytta til utbyggingsprosjekt og erfaring med entrepriserett er ønskjeleg. Kontaktpersonar: Olav Inge Mork, tlf. 07847 Frøydis Rørtveit Stensvik, tlf. 958 26 264 Søknadsfrist 25. juni 2014 Bli med på å utvikle Kystverket vidare! Sjå nettsidene for full utlysing og elektronisk søknadsskjema. www.kystverket.no/jobb – for hele jus-Norge Rådgivere/seniorrådgivere til nyopprettet avdeling for forebygging av tortur Behov for tolking og oversetting mellom norsk og finsk? ved frihetsberøvelse (NFM) S OM Sivilombudsmannen har som oppgave å undersøke klager på offentlig forvaltning om urett og feil som måtte være gjort mot borgerne. Ombudsmannen skal også arbeide for å gjøre offentlige myndigheter bedre, styrke tilliten forvaltningen og ibidra til at Norsk-finsk tolke- og oversettingstjeneste ved Finnmark fylkesbibliotek formidler oppdrag i henhold til til bestemmelsene offentlig forvaltning respekterer Nordisk språkkonvensjon. Etter konvensjonen skal alle nordiske borgere bruke sitt eget språk ved kontakt med og sikrer menneskerettighetene. myndigheter og andre offentlige (primært organer, ito første rekke sosialhelsevesenet, til skolemyndigheter, Vi søker tre dyktige fagpersoner rådgivere og én og seniorrådgiver) en arbeidsformidlingen, eller politi.kontor. nyopprettet avdelinglikningskontor ved ombudsmannens Ta kontakt med: Finnmark fylkesbibliotek, tlf. 78en 96pådriver 43 50, finsk@fm.fylkesbibl.no Den nyopprettede NFM-avdelingen skal være for å forebygge at personer www.fm.fylkesbibl.no/web/index.php/norskfinsk som er frihetsberøvet blir utsatt for tortur og annen grusom, umenneskelig eller Ombudsmannen har i dag ca. Finnhar 50 medarbeidere, og mar fylksentrum. kontorer midt i Oslo esko k m info Se også rme mune rer www.sivilombudsmannen.no. nedverdigende behandling eller straff. Avdelingen skal foreta regelmessige besøk til Sivilombudsmannen er utpekt f.eks. fengsler, politiarrester, psykiatriske institusjoner og barnevernsinstitusjoner, og som nasjonal forebyggende rapportere årlig til Stortinget og til FNs underkomité for forebygging (SPT). Det er mekanisme (NFM) i forbindelse ønskelig med gjennomføringen av Gjennom denat medarbeiderne har ulik fagbakgrunn. Ettersom mange av vurderingene som tilleggsprotokollen til FNs skal foretas er av juridisk art, tas det sikte på at en eller to av de som ansettes være selvstendige HELPskalForsikring søker torturkonvensjon (OPCAT). ADMINISTRASJONEN jurister. Avdelingen vil også knytte til seg ekstern spesialistkompetanseadvokater/advokatfullmektiger etter behov. stillingen Formålet med protokollen er og den høye å forebygge tortur og annen Saksbehandlerne skal bl.a. bidra til å utvikle metoder og rutiner, planlegge og gjennomgrusom, umenneskelig eller faglige føre besøk til steder der personer er frihetsberøvet, og utarbeide rapporter i etterkant nedverdigende behandling kvaliteten er Ledige dommerembeter eller straff gjennom regelmessige av slike besøk. En del reisevirksomhet, spesielt innenlands, må påregnes. domstolene besøk fra et uavhengig organ samfunnets til steder hvor mennesker er Kvalifikasjonskrav: • Embetesomlagmannogto, frihetsberøvet. Besøksordningen fremste • høyere relevant fra universitet eller høyskole, enten juridikum/master i utdanning eventtreembetersomlagdommer er nærmere beskrevet i konfliktrettsvitenskap eller annen relevant høyere utdanning, f.eks. innen helseog isosialfag, vedBorgartinglagmannsrett Firma sterk vekst Prop. 56 S (2012–2013) og løsningssamfunnsfag • eller barnevernsfag Vi er fortsatt i sterk vekst og Prop. søker159 nåLetter flere (2012–2013). Embetesomførstelagmann advokater/advokatfullmektiger. organer. • erfaring fra fagområder som er relevante for behandling av personer som er vedGulatinglagmannsrett - Har du minimum tre års erfaring som Domstolene berøvet friheten advokat/advokatfullmektig innenfor privatrett? • Embetesomsorenskriver bidrar til • meget god muntlig og skriftlig fremstillingsevne - Vil du i tillegg være med på å virkeliggjøre vår vedInntrøndelagtingrett vern av den visjon om å gjøre advokattjenester tilgjengelig Aktuelle kandidater bør i tillegg ha: enkeltes • Embetesomtingrettsdommer for folk flest? • erfaring fra tilsynsvirksomhet rettigheter. vedSør-Trøndelagtingrett Da kan du være den vi søker etter! • erfaring fra og interesse for arbeid med menneskerettslige problemstillinger • Embetesomtingrettsdommer og/eller arbeid med sårbare grupper 70 advokater. Sterkt fagmiljø. Balanse jobb/fritid vedKristiansandtingrett • gode engelskkunnskaper HELP Forsikring gjør advokattjenester tilgjengelig på en DOMSTOL (forn.kunngj.) helt ny måte. Våre kunder betaler kun forsikringspremie Personlige egenskaper: og får advokathjelp ved behov. Stadig flere oppdager • Embetesomtingrettsdommer og benytter seg av advokathjelp gjennom forsikring. • Engasjement, evne til å jobbe strukturert og selvstendig, og gode samarbeidsevner vedJærentingrett I dag har blant annet åtte norske LO-forbund HELP Jobbnorge.no Ombudsmannen Advokatforsikring som kollektiv medlemsfordel, og • tilbyr: Embetesomtingrettsdommer dermed tilgang til advokat i privatlivet. • et godt arbeidsmiljø med høy faglig standard vedNordmøretingrett • oversiktlige arbeidsbetingelser med sommertid og fleksitid HELP Forsikring har i dag ca. 100 ansatte, Fullstendig utlysing, med blant annet hvorav 70 advokater og advokatfullmektiger. • lønn etter Statens regulativ etter kvalifikasjoner og erfaring: ltr. 57-66 (rådgiver) kontaktinformasjon på: www.jobbnorge.no eller ltr. 67-75 (seniorrådgiver) Vi er et av de største fagmiljøene og www.domstol.no/innstillingsradet • medlemskap i Statens pensjonskasse, som innebærer gode lånemuligheter i Norge innen privatrett. og gunstig pensjonsordning Les mer på www.help.no Søknadsfrist:6.august2014 • IA-avtale Nærm. opplysninger ved sivilombudsmann Arne Fliflet, kontorsjef Eivind Sveum Brattegard eller administrasjonssjef Solveig Antila på telefon 22 82 85 00. Stillingene ønskes besatt så snart som mulig. Juristkontakt – magasinet for hele jus-Norge Hvis du ønsker å bli unntatt fra den offentlige søkerlisten, bes du opplyse om grunnen til det. Annonsefrist 15. august Jobbnorge.no Neste utgave av Juristkontakt kommer 27. august Elektronisk søknad foretrekkes via http://www.jobbnorge.no. Hvis du ikke har mulighet til dette kan skriftlig søknad sendes Sivilombudsmannen, postboks 3 Sentrum, 0101 Oslo. Ring: 918 16 012 eller e-post: perolav@07.no Søknadsfrist: 29. september 2013. frantz.no Jobbmarkedet www.juristkongress.no Årets største faglige Arena for jurister KAN DU GÅ GLIPP AV DETTE? PÅMELDINGEN STARTER 16. JUNI juristkongress.no EARLYBIRD PRIS 3500,- for påmelding før 1.juni Høyaktuelle Luke Harding. Journalist i The Guardian og forfatter av boken «The Snowden files» Harding er en av våre 4 plenumsforelesere PhD juristen, Sametingsmedlemmet og leder for kompetansesenteret for urfolks rettigheter Gáldu, Lady Moscow. Møt henne på et av våre 6 morgenseminar; om urfolks rettigheter www.sandnes-media.no Omtalt som Norges råeste liveband. Åpner kongressen. Laila Susanne Vars 20.-21. november 2014 Thon Hotel Arena, Lillestrøm Kurs for tillitsvalgte Arbeidsrettslige temaer II Arbeid i innstillings- og ansettelsesråd Kurstittel: Kurstittel:Arbeid i innstillingsog ansettelsesråd Målgruppe: Arbeidsrettslige temaer II Tillitsvalgte i alle sektorer (5 plasser avsatt til ledere) Fra: Torsdag 16. oktober 2014 kl. 10.30 Til: Fredag 17. oktober 2014 kl. 14.00 Sted:Clarion Collection Hotel Gabelshus, Oslo Kursnummer:2014659 Påmeldingsfrist: 1. september 2014 En mengde lover og andre bestemmelser regulerer arbeidstakernes rettigheter og plikter i arbeidsforhold. Dette kurset er en oppfølging av det innledende kurset«Arbeidsrettslige temaer I», og vi vil her gjennomgå sentrale enkelttemaer innen arbeidsretten som lojalitetsprinsippet, tillit, oppfølgning av sykemeldte, praktiske forhold rundt mobbing, personvern og kvalifikasjonsprinsippet. Kurset vil ha fokus på: • Gjennomgang av aktuelle lover og arbeidsrettslige rettsregler og prinsipper. • Tillitsvalgtes rolle i de enkelte sakene. • Lederansvaret. Kurset er tilpasset tillitsvalgte og ledere i alle sektorer. Det er reservert fem plasser for ledere. Det er ikke noe vilkår for deltagelse at man har deltatt på kurset«Arbeidsrettslige temaer I» Deltakelse og opphold i enkeltrom er gratis. Reiseutgifter dekkes etter billigste reisemåte. Målgruppe:Tillitsvalgte i statlig og kommunal sektor Fra: Til: Sted: Onsdag 5. november 2014 kl. 11.00 Torsdag 6. november 2014 kl. 14.00 Clarion Collection Hotel Gabelshus, Oslo Kursnummer:2014660 Påmeldingsfrist: 1. september 2014 Dette kurset er praktisk for våre medlemmer som sitter som ansattes representant i innstillings- og ansettelsesråd i statlige virksomheter. Tillitsvalgte som jobber med spørsmål om tilsetting mv. oppfordres også til å delta. Kurset kan også være aktuelt for tillitsvalgte i større kommuner med samme tilsettingsprosesser som staten. På kurset lærer du om: • Regelverket. • Rollen som tjenestemannsrepresentant. Mulighet for påvirkning og delaktighet ved utforming av kunngjøringstekst, intervju, vurdering av søkere, innstilling, ansettelsesprosessen og evt. anke. • Likebehandling ved ansettelse. Undervisningen foregår ved foredrag og aktiv deltakelse med tid til spørsmål og diskusjon omkring de temaer som behandles. Deltakelse og opphold i enkeltrom er gratis. Reiseutgifter dekkes etter billigste reisemåte. Påmelding til kurs på www.juristforbundet.no/tillitsvalgt Spørsmål om kurs: Solveig Dahl Kongsvik sdk@jus.no, telefon 915 55 268 KURS Nytt om navn Ansettelser og utnevnelser Aarskog, Eline Øvstedal, advokat, Advokatane i Borgen AS Aasbrenn, Gjermund, dommerfullmektig, Sør-Trøndelag tingrett Aasheim, Fredrik, rådgiver, Pasientskadenemnda Aasmundtveit, Jan Endre, juridisk rådgiver, Holmestrand kommune Abeler, Marianne, advokat/partner, Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS Ankarstrand, Anita Bergh, advokat, Pasientskadenemnda Baumann, Stine, utreder, Norges Høyesterett Bjergene, Jon Olav, leder forhandlingsavdeling, Handel og Kontor I Norge Blindheim, Marianne, advokat, Vard Group AS Brink, Sander, førstekonsulent, Namsfogden i Oslo Engen, Kristina Mevold, førstekonsulent, Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Fagernes, Anne Hauge, fylkesnemndsleder, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Telemark Foss, Anne Berit, seniorrådgiver, NAV Klageinstans Øst Grødal, Lars Erik, advokat, Sparebank1 Nordvest Gulbrandsen, Merethe Meling, tingrettsdommer, Oslo tingrett Holmesland, Bjørn Håkon, juridisk spesial rådgiver, Oslo Universitetssykehus HF Hovden, Torgeir, seniorrådgiver, Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) Iljazi, Kurtish, rådgiver, Pasientskadenemnda Karlsen, Marte Ruvang, advokatfullmektig, 1-2-3 Advokaten AS Karterud, Sonja Karina, legal adviser, Telenor Norge AS Matre, Knut Samuelsen, advokat, Advokatfirmaet Wikstøl Matre AS Michaelsen, Runar, juridisk rådgiver, Universitetet I Nordland Neraal, Helge, advokatfullmektig, Advokatfirmaet Grette DA Norevik, May Helen, fagdirektør, Statens helsepersonellnemnd Osdal, Ina, seniorrådgiver, Arbeidstilsynet Oslo Rønningen, Sølve Myrland, nemndleder, Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Telemark Semb, Helena, seksjonssjef, Oslo kommune – Velferdsetaten Solstad, Linda, førstekonsulent, Statens vegvesen, Vegdirektoratet Sunde, Liss, advokatfullmektig, Advokatfirmaet Ræder DA Tanbo, Cathrine, rådgiver, Statens helsetilsyn Tobiassen, Jostein, advokatfullmektig, Advokatfirmaet Schjødt AS Veum, Birger Gjelsten, seniorrådgiver, Utenriksdepartementet 66 Zandjani, Thomas, juridisk direktør, Vegfinans AS Øverseth, Tea Sletto, førstekonsulent, Kriminalomsorgen Akershus friomsorgskontor Nye medlemmer i Juristforbundet Aaløkken, Rune Normann, spesialkonsulent, Oslo kommune – Næringsetaten Andreassen, Gry, branninspektør, Oslo kommune – Brann- og redningsetaten Gudbrandsrud, Ole Kristian, rådgiver, Fylkesmannen i Oslo og Akershus Hoffmann, Terje, lagdommer, Eidsivating lagmannsrett Kristiansen, Jade Irene Winther, juridisk rådgiver, Nedre Eiker kommune Ness, Petter Andreas Breck, fagkonsulent, Bergen kommune – Kemneren i Bergen Størksen, Anders, partner, Pareto Offshore AS Them-Enger, Hanne, rådgiver, HELFO – Helseøkonomiforvaltningen, region sør Vangen, Tony A., fast advokat, Advokatfirmaet Elden da Øverseth, Tea Sletto, førstekonsulent, Kriminalomsorgen, Akershus friomsorgskontor Nye studentmedlemmer i Juristforbundet Adetiloye, Idowu Adejoke, Universitetet i Oslo Anfinsen, Katrine, Universitetet i Agder Assev, Aurora, Universitetet i Bergen Bech, Oda, Universitetet i Agder Birkelund, Magnus, Høgskolen i Lillehammer Børtveit, Thea, Universitetet i Stavanger Chamberlain, Karoline, Treider AS Dahle, Nora, Universitetet i Oslo Danielsen, Ina, Universitetet i Agder Ekblom, Sara, Universitetet i Bergen El-Adawy, Bjørn Josef, Universitetet i Oslo Erik Rustad, Markussen, Universitetet i Oslo Eriksen, Caroline, Universitetet i Oslo Fanghol, Ingri, Universitetet i Agder Feøy, Julie, Universitetet i Agder Finstad Busch, Andreas, Universitetet i Oslo Fjell, Johan, Universitetet i Oslo Fredriksen, Ida, Universitetet i Oslo Frøid, Maria, Universitetet i Oslo Gabrielsen, Mariell, Universitetet i Oslo Giertsen, Joachim, Universitetet i Stavanger Gilje, Sigrid, Universitetet i Bergen Gjesdahl, Kristoffer, Universitetet i Agder Granli, Malin Marie Åkvik, Universitetet i Oslo Grave, Marthe Kihle, Universitetet i Oslo Grindstad, Ine Siem, Universitetet i Tromsø Grændsen, Ida, American University Haahjem, Mari Moe, Universitetet i Bergen Halum, Helene Hem, Universitetet i Oslo Harstad, Camilla, Universitetet i Agder Hedemark, Kristoffer, Treider AS Hellem Jakobsen, Eline, Universitetet i Bergen Henden, Mildrid Sulen, Universitetet i Agder Hjermstad, Ragnhild, Universitetet i Oslo Jonassen, Jonathan, Universitetet i Agder Khan, Saman, Høgskolen i Buskerud Kirchner, Mirell Victoria, Universitetet i Agder Kirkeslett, Mads, Universitetet i Oslo Kjellesvig, Hege Martine Victoria, Universitetet i Oslo Kjihl, Rebecca, Universitetet i Oslo Knapp Pedersen, Ola, Universitetet i Tromsø Kverneland Mogstad, Ingrid, Universitetet i Oslo Lange, Kirsten, Universitetet i Oslo Leganger-Krogstad, Katrine, Universitetet i Agder Lundstein, Christine, Høgskolen i Lillehammer Lunestad, Gaute Vestrheim, Universitetet i Agder Løvhaug, Mari Paudal, Universitetet i Oslo Mahmutagic, Vanessa, Universitetet i Agder Martinez, Maria Teresa Langseth, Universitetet i Oslo Meholm, Helene, Universitetet i Oslo Merg, Tiril, Universitetet i Oslo Morozov, Mykyta, Universitetet i Agder Myhr, William, Universitetet i Agder Nilsen, Lene Harling, Universitetet i Bergen Nordal, Per Olaf, Universitetet i Oslo Nordmo, Kristina, Universitetet i Oslo Olsen, Ida Marie, Høgskolen i Lillehammer Olsen, Thea Sofie Borg, Universitetet i Agder Qadeer, Zia Ul, Universitetet i Oslo Randen, Espen, Universitetet i Oslo Reisch, Sofi, Universitetet i Oslo Reiss Jacobsen, Jørgen, Universitetet i Oslo Resulovic, Ilda, Universitetet i Oslo Rogne, Malin, Universitetet i Oslo Rugtveit, Ulrike Graf, Universitetet i Oslo Runås, Espen Røtterud, Universitetet i Oslo Sandvik, Karoline, Universitetet i Tromsø Sauarlia, Elise Enerstad, Universitetet i Oslo Skolt, Kristin, Universitetet i Oslo Slyngstadli, Marie, Universitetet i Tromsø Stavseng, Espen, Universitetet i Stavanger Stefansen, Maren, Universitetet i Oslo Svartdal, Fridtjof, Universitetet i Bergen Svendsen, Frida, Universitetet i Tromsø Tjong, Ingvild, Universitetet i Tromsø Tukun, Minda Karlsen, Treider AS Ugland, Hanne Ree, Folkeuniversitetet MidtNorge Vang, Håvard Nybakk, Universitetet i Oslo Vik, Ragnhild, Universitetet i Oslo Vikane, Elin Dalbakk, Universitetet i Agder Wiencke, Johanne, Universitetet i Bergen Yussupova, Firoza, Høgskolen i Buskerud Åldstedt, Hanne Hegstad, Universitetet i Agder Juristkontakt 5 • 2014 Hovedstyret President: Curt Andre Lier cl@jus.no Visepresident: Erik Warberg erik.warberg@thalesgroup.com Styremedlemmer valgt av representantskapet: Trine Standal trine.standal@domstol.no Christian Zimmermann christian@psykologforeningen.no Susanne Eliassen (møtende varamedlem) susanne.eliassen@hel.oslo.kommune.no Styremedlemmer valgt av seksjonene: Lucie Christensen Berge (Juristforbundet-Privat) Lucie.Christensen.Berge@helse-fonna.no Daniel Furio Fundingsrud (Juristforbundet-Stat) dfun@udi.no Frank Grønås (Juristforbundet-Kommune) frank. gronas@trondheim.kommune.no Håvard Holm (JuristforbundetDommerforeningen) havard.holm@domstol.no Vegard Lauvdahl (Juristforbundet-Student) vegard.lauvdahl@gmail.com Ansattes representant (observatør): Michael J. H. Rummelhoff mir@jus.no Generalsekretær Magne Skram Hegerberg msh@jus.no Kristian Augusts gate 9 0164 Oslo Sentralbord: 40 00 24 25 www.juristforbundet.no Faglige møteplasser Høsten 2014 kan du få faglig påfyll og holde kontakt med andre jurister på JuristKongress i november, Rettssikkerhetskonferansen i september og JuristForum en rekke steder rundt i landet. Les mer på juristforbundet.no. Råd om pensjon Har du spørsmål om pensjon? Juristforbundet tilbyr individuell rådgivning til sine medlemmer. Rådgivningen skjer i samarbeid med konsulentselskapet Actecan. Send en e-post til pensjon@juristforbundet.no. Du finner også mye informasjon om pensjon på juristforbundet.no. Hva bør du tjene? Hvordan er lønnsutviklingen i din sektor? Hva tjener de som ligger i øverste sjikt i tilsvarende stilling? Hva kan du forvente hvis du bytter jobb – innenfor eller utenfor den sektoren? Sjekk lønnskalkulatoren på juristforbundet.no (innlogging). Advokatkontoret Juristforbundet tilbyr sine medlemmer juridisk rådgivning og bistand innenfor arbeidsrettslige spørsmål, dessuten gjennomgang av arbeidsavtalen. Kontakt på juristforbundet.no eller til advokat@juristforbundet.no. Medlemsfordeler Som medlem har du tilgang til gunstige priser på en rekke produkter og tjenester. Se oversikt på juristforbundet.no. For bank og forsikring, ring 04800. For alle andre medlemsrabatter, ring 21 08 28 08. Ny stilling eller adresse? Meld alltid endring av stilling, arbeidssted eller kontaktinformasjon på juristforbundet.no. Inn- og utmeldinger må skje skriftlig (reglene finnes på juristforbundet.no). Kontingent kan betales med avtalegiro eller giroblankett. Du kan reservere deg mot å få ny stilling nevnt i Juristkontakt, informasjon på e-post eller informasjon om medlemsfordeler fra Juristforbundets samarbeidspartnere. VI HOLDER DEG I TET DET ÅRLIGE MEDIEE OG MARKEDSRETTSKURSET DET ÅRLIGE KONKURRANSERETTSKURSET EU/EØS ARBEIDSRETT INNFØRINGSKURS I HELSERETT Onsdag 17. september 2014, OSLO Mandag 22. – tirsdag 23. september 2014, BRÜSSEL Torsdag 18. - fredag 19. september 2014, SANDEFJORD Mandag 22. september 2014, OSLO Lansering av høstprogrammet nærmer seg. Følg med på: www.JUS.no Våre medlemmer er Norges Juristforbund og Advokatforeningen Juristenes Utdanningssenter (JUS) tilbyr et bredt utvalg av kurs for juridisk kompetanseheving. Kursene som tilbys er kvalitetssikret gjennom fagutvalg innenfor det enkelte fagfelt, og sikrer at du til enhver tid er oppdatert på alt som rører seg på dine fagområder.
